Presseklipp 2010, Festspillene i Bergen

PÅ TOMANNSHÅND

Tekst: Ingvild Wedaa Tennfjord

Foto: Paul Sigve Amundsen

Du har kanskje hørt mye stygg trekkspillmusikk.

Men da har du ikke møtt Gabriel Fliflet (51).

Evangelisten Gabriel Aktuell: Har komponert musikk til Jon Fosses tekster. Fremføres 28. mai under Festspillene i Bergen.

Familie: Gift, datter på seksten.

Kjører: – Snart bybane.

Favorittdings: – Trekkspillet mitt Siste kulturopplevelse: – Konsert med den svenske trioen Frifot.

Gabriel Fliflet er ingen selger. Han mangler det selvpromoterende gliset som er nær en nødvendighet i vår tid. Men når han spiller … Når han vrenger trekkspillet så det klager, synger, så åpner han en ny verden av musikk. Et skattkammer du antakelig aldri får høre, fordi du har hodet fullt av Lady Gaga.

– Hører du noen gang på P4?

– P4? Hva pokker er det, fleiper han.

– Det hender jeg tvangslytter til det. Men jeg liker det ikke.

Protestene måtte komme. Fliflet er motbevegelsen til alt det hippe, produserte og unge og henter inspirasjon fra norsk folkemusikk. Balkan. Jødiske tristesser og elleville sigøynerdanser. Han blander alt sammen, til noe som selv ikke han klarer å definere.

– Jeg kaller det bergensmusikk fra verden.

Fliflet er det min bestemor kalte «verdensberømt i Bergen». Sammen med kollega Ole Hamre på slagverk, eller med folkemusikkgruppa Novgorod, høster han fulle hus og stormende jubel, uten at ryktet foreløpig har nådd hovedstaden. Det har sine grunner. Kommersielt sett gjør han absolutt alt feil. Og trives med det.

– Er du en slags musikk-evangelist?

– Jeg liker veldig godt å få andre til å oppleve musikk jeg liker. Jeg har et triks: Jo særere musikk jeg presenterer, desto viktigere er det å få publikum til å smile.

– Folkemusikken går i motbakke for tida?

– Vi er vant til motbakke. Samtidig har det aldri vært enklere å leve som musiker enn nå. Man melder seg ikke ut av samfunnet, slik man ofte måtte før. Du trenger ikke å bli alkoholiker eller stoffmisbruker.

– Selv om noen tar det som en ekstra bonus?

– Klart. Men du må ikke.

Til denne mannen ga altså Jon Fosse sine nyskrevne dikt og sa: Gjør hva du vil med dem. Eller, dikt og dikt. Sangtekster er det. Om havet. Stein. Hunder og kjærlighet.

Ordene er samlet mellom to permer det står «Songar» på.

Anmelderne, som vanligvis logrer bare Fosse åpner munnen, var denne gangen lunkne. Én skrev at han ikke kunne skille om det var Fosse eller en ungdomsskoleelev som hadde skrevet dem.

– Jeg sitter med fingrene klar på pianoet, og så lytter

12

MAGASINET 15. mai 2010

jeg etter hvilken musikk som kommer på besøk, sier Fliflet.

På pianoet står permen med Fosses tekster og overstrøkne blyantmerker, erstattet med nye akkorder.

Den 28. mai møter Fosses sanger publikum for første gang. Festspillene i Bergen har ryddet plass i storsalen i Grieghallen. Fosses monotone, inderlige ord skal få danseskoene på.

– Jeg bare venter. Jeg vet at musikken kommer. Hvis melodien ødelegger nattesøvnen den påfølgende natta, og bare kverner rundt i hodet, da vet jeg at den er god nok.

Han er femtien. Det er det yngste han har vært på tjuefem år. Bekhterevs sykdom slo kloa i Fliflet da han var femten, herjet med ham og lot bare noe førlighet være igjen.

– Sykdommen gjorde grundig arbeid, for å si det sånn.

– Har du mistet mye?

– Sikkert. Men jeg vet jo ikke hva, så jeg kan ikke si jeg savner noe. Jeg er en takknemlig fyr.

Spesielt takknemlig etter at forskerne framstilte en ny medisin. Svinedyr, men nær mirakuløs. Fliflet tok en Lasarus. Etter å ha vært avhengig av rullestol de siste tiåra, reiste han seg. Etter dette intervjuet skal han sykle ned til fysioterapeuten.

– Jeg kan gå på små fjelltopper det er tretti år siden jeg var på sist. De unge som får sykdommen nå, vil aldri bli så hardt rammet som meg. Jeg er jo stiv som en pinne.

Men medisinene er blitt langt bedre.

– Er ikke det bittert å tenke på?

– Ingenting er bittert. Jeg er bare heldig.

Lyden av Fliflets barndom er hans finlands-svenske mor som sang ved kjøkkenbenken. Ingenting for et stort publikum. Men inderlig. Gledesfylt. Og faren, når han var i humør, sang ungarske viser med stor innlevelse.

– Min far var norsk, og spesialist i finsk-ugriske språk.

– Ugrisk?

– Ja, finsk, samisk, estisk, ungarsk og en rekke andre språk. Hjemme fikk vi høre mye. Ungarsk, russisk musikk. Tyrolermusikk som jeg elsket allerede som barn.

Fliflet fikk sin første trekkspillskade da han var tre.

Ungen ble så begeistret over musikken på radioen at han q

Smiley: – Jeg er en takknemlig fyr, sier Gabriel Fliflet. En ny medisin gjorde at han tok «en Lasarus» og reiste seg fra rullestolen.

15. mai 2010

MAGASINET 13

«Alle vitser med trekkspill, og dessverre forstår jeg hvorfor.»

q danset en rabiat dans som endte med panna i kjøkken-

bordet.

– Det gjorde ingenting for min kjærlighet til instrumentet.

Han var sju da han fikk sitt eget. Et rødt trekkspill med gylne beslag. Han elsket det. Holdt konserter for tvangshentede naboer bak et forheng, fordi han var for flau til at noen skulle kunne se ham mens han spilte. Da han var femten, begynte han å ta betalt for spillejobbene.

– Du har kalt trekkspillet for «musikkens stebarn»?

– Ja. Helt ærlig – det finnes ganske mye stygg musikk på trekkspill.

– Takk for at det er du som sier det.

– Alle vitser med trekkspill, og dessverre forstår jeg hvorfor. Det er lett å ta i bruk og lager mye lyd. Ofte spilles det så upoetisk. Det plager meg.

Har du hørt Fliflet spille, vet du at det også bor en svevende, vibrerende og varm lyd der inne. Den krever bare sikker og varlig håndtering for å komme fram.

– Det hender jeg blir svett i ørene når jeg øver.

– Du har en tålmodig kone?

– Jeg øver mest når hun ikke er hjemme.

Han vil at du skal forstå. Vil at du skal oppdage, oppleve noe nytt. Eller, rettere sagt, noe gammelt.

Misjoneringsarbeidet har sendt ham rundt til hvert nes i landet. De fleste åra i en rullestol, som nå altså er overflødig.

– Jeg er veldig opptatt av å formidle musikk. Det handler om mer enn å bare lage fine lyder.

– Men forstår folk musikken din?

– Det spiller ingen rolle for meg hva folk hører eller forstår av min musikk. Jeg ønsker bare at de skal oppleve noe bra.

Aller helst ville han ha sluppet. Men han visste at alternativet ikke var til å holde ut. Når Fliflet ikke spiller, jobber han frivillig for Naturvernforbundet. Han samler opprop, stiller på møter og ringer rundt til politikerne og spør om de virkelig mener at det verden trenger nå er en enda større flyplass og flere biler.

– Bergen er en sinke når det gjelder kollektivtrafikk.

Nivået er så labert at du vil ikke tro det. De fører en håpløst dårlig politikk som insisterer på å gjenta feil andre byer har gjort allerede. De tør ikke summere hva effekten av handlingene deres er.

– Blir du motløs?

– Det er fristende, men jeg orker ikke å bli motløs. Det er en mye verre følelse. Jeg opplever derimot at de fleste politikere er hederlige folk som gjør godt arbeid og er forbløffende lette å ta kontakt med. Det skal de ha skryt for.

Før, da han var yngre, elsket han å spille fort og vanskelig. Nå går det langsommere og langsommere.

Fosses sanger er blitt en samling vakre melodier uten hastverk.

– Jeg søker etter andre stemninger nå. Poesi. Den energien som ikke er så svær og tydelig, men som er der likevel hvis du leter.

– Blir du mer sentimental med alderen?

– Jeg var skikkelig sentimental allerede som tenåring.

Hyperromantisk. Jeg kunne falle i staver over … fin natur, for eksempel.

– Jeg trodde du skulle si kvinner?

– Dem også. h iwt@dagbladet.no Følg Ingvild Wedaa Tennfjord på Twitter: twitter.com/tennfjord

14

MAGASINET 15. mai 2010

Kinderegg: Fliflet er mannen bak folkemusikklubben Columbi Egg. Der får du garantert høre noe nytt, utvide horisonten og

g책 hjem gladere.

15. mai 2010

MAGASINET 15

36

kultur og medier

BERGENS TIDENDE TIRSDAG 25. MAI 2010

Pianofestival i Førde

Kongen av Facebook

Konsertar, meisterklassar og konkurransar står på programmet når den sjette Pianofestivalen blir avvikla i Førde neste helg. Den svenske konsertpianisten og professoren Mats Widlund er blant dei som er venta til festivalen.

Michael Jackson er den mest populære musikaren på Facebook.

Med over tolv millionar tilhengarar tronar den avdøde popkongen på toppen av lista til nettstaden FanPageList. Bak Jackson følgjer Lady Gaga og Linkin Park.

Sundfør og Thom Hell til Periferi Susanne Sundfør og Thom Hell er dei to første artistane som er annonsert på programmet til Periferifestivalen på Glesvær. Sotra-festivalen finn stad 13. og 14. august, og resten av programmet blir presentert første veka i juni.

Pianist mot alle odds Palestinske Saleem Abboud Ashkars far byttet en utrangert bil i et gammelt russisk piano.

Slik begynte en heftig kjærlighetshistorie.

BODIL GARVIK bodil.garvik@bt.no

Lite lå an til at en arabisk guttunge fra gamlebyen i Nazareth skulle bli opphengt i klassisk musikk.

Hadde det altså ikke vært for denne tilsynelatende formålsløse byttehandelen hans ingeniørfar gjorde den gangen før Saleem Abboud Ashkar var født.

For ingen i familien spilte piano, verken faren eller lærermoren. Så instrumentet bare sto der i årevis – inntil en fjern onkel med utdannelse fra Europa dukket opp. Han klunket litt.

Da onkelen dro igjen etter trefire uker, var familiens seksåring totalt oppslukt.

❚ fakta Saleem Abboud Ashkar (33) ■ Palestinsk pianist, født 1976 i Nazareth, der han vokste opp.

■ Utdannet ved Royal Academy of Music i London og Hochschule für Musik i Hannover i Tyskland.

■ Debuterte som 22-åring ved New York Carnegie Hall. Har siden jobbet med mange av verdens ledende orkestre.

■ Solist med Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) under Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen onsdag 9. juni. Også med på BFO-konsert 4. juni som dirigent.

Helt besatt – Det ble en besettelse, og jeg aner fremdeles ikke hvorfor.

En kjærlighetsaffære, men ikke på den klissete måten. Jeg kan ikke se for meg livet uten piano.

Det er en utrolig trang, ikke til å gjøre karriere, men til å være i musikken, forklarer han.

Karriere skulle det uansett bli. Men før det, dro gutten med foreldrenes støtte til London – De lykkeligste øyeblikk i livet og Paris for å ta musikktimer. I er ofte knyttet til når du mister hans egen hjemby var det over- deg selv; når du blir helt borte hodet ikke noe miljø for klassisk i noe. For meg er lykke denne musikk. muligheten til Som sekstenårå miste seg selv. ing flyttet han til Tenk på barn når London for å gå på de leker – ordene en musikkskole. «play» og på tysk – Altfor tidlig. «spielen», det er en Det var brutalt, sammenheng her.

SALEEM ABBOUD ASHKAR, PIANIST Det er nemlig og jeg måtte bare viktig å huske på reise hjem igjen etter et halvt år. Men jeg dro til- leken, også for en konsertpianist, bake til London et par år senere, mener han.

– Fordi vi jobber så hardt; sitter og da gikk det bedre. og øver så lenge for å forbedre Lærte hebraisk oss.

I mellomtiden lærte han seg hebraisk for å kunne studere Underviser i hjembyen musikk på skoler i Tel Aviv og At han skulle bli så forelsket i Jerusalem. En nokså uvanlig vei klassisk musikk, som var så fjern å gå for en palestinsk ungdom. fra musikktradisjonen i hans Men han bare måtte, fastslår egen kultur, kan synes rart.

Saleem Abboud Ashkar.

– Det var min musikk fra første

Jeg følte aldri trang til arabisk musikk

HELT MUSIKK: – Det nydelige er at når du ikke har spilt et musikkstykke på en måned, så har det utviklet seg når du spiller det FOTO: MONIKA RITTERSHAUS igjen, sier Saleem Abboud Ashkar. Han har musikken i seg – alltid.

stund. Det startet øyeblikkelig.

Mine egne folk vil nok bli sinte når jeg sier det, men sånn var det. Jeg følte aldri trang til arabisk musikk.

Nå er både foreldrene og broren dypt involvert i klassisk musikk. Faren leder et prosjekt for klassisk musikkopplæring for barn i Nazareth.

Saleem Abboud Ashkar bidrar også selv, til tross for at han reiser mye og gir konserter, og er bosatt med tysk kone og to barn i Berlin.

– Jeg elsker det prosjektet; det er vidunderlig! Å se unge jenter og gutter lære fiolin, cello, piano... Vi håper at vi snart har et ungdomsorkester.

Selv deltok han som ungdom i internasjonalt kjente Daniel Barenboims West-Eastern Divan

Orchestra, der unge fra Egypt, Iran, Israel, Palestina, Libanon og Syria spilte sammen på tross av kulturelle og religiøse forskjeller.

– Slike orkesterprosjekt gir barn og unge en mulighet de ellers aldri ville fått til å utvikle seg musikalsk og som mennesker. Det forandrer ikke verden, men det er virkelig et spørsmål om personlig vekst. Og det er jo ikke lite.

Ikke «palestinsk pianist» Hans kulturelle bakgrunn gjør at han stadig blir minnet på at han er «den palestinske pianisten».

Det liker han dårlig.

– Jeg er stolt over å være palestiner. Jeg vet at dette er tema for mange. Det er bare det at jeg vil være pianist – ikke «palestinsk pianist». Jeg elsker mitt folk, og

jeg har klare politiske oppfatninger, men jeg vil ikke at musikken skal blandes inn.

– Du vil ikke uniformeres?

– Nei. Jeg er sensitiv på dette.

– Hva har din bakgrunn hatt å si for din identitet?

– Jeg håper det ikke har hatt noe å si for min musikalske identitet. Det er det siste jeg vil. For min personlige identitet betyr det at jeg lever i to verdener. Jeg er en miks, men det er jo et fenomen som blir stadig mer vanlig.

Siden jeg vokste opp i Israel, har jeg følelser også for det samfunnet.

Uansett hvor man kommer fra, trenger man ikke avstå fra å være nysgjerrig på hva «de andre» har frembrakt, poengterer han.

– Den store menneskelige kulturen skulle tilhøre oss alle.

48 52

Onsdag 26. mai 2010

www.vg. www.vg.no

kultur & trend

SPISESTUEN: Ett av rommene Knut Hendriksen har pusset opp.

Her er Ole Bulls

LEKEMØBLER:

Disse fine lekemøblene fikk Ole Bull av Sioux-indianerne i Buffalo, New York da han grunnla Oleana.

TAPETMALERIER: Under tre lag tapet, ble disse franske tapetmaleriene gjenfunnet på 1980-tallet.

Av BORGHILD MAALAND og TOR ERIK MATHISEN (foto)

prakthjem

VALESTRAND/OSLO (VG) Ole Bulls tippoldebarn Knut Hendriksen har brukt over 2 millioner kroner på å pusse opp Bulls hjem på Valestrand.

– Valestrands betydning for norsk kulturhistorie er stor.

Derfor er det vesentlig for meg å bevare stedet slik det var på Ole Bulls tid, sier Knut Hendriksen. – Det var her Ole Bull inspirerte Edvard Grieg til å lage musikk basert på norske folkemusikk, og det var her Bull og Bjørnstjerne Bjørnson tok opp Wergelands idé om å bruke 17. mai som festdag, fortsetter Hendrik-

sen. I dag åpner årets festspill i Bergen. 200-årsjubileet for Ole Bulls fødsel skal markeres.

Erobret USA Bull var vår første internasjonale «popstjerne», en fiolinvirtuos som erobret det amerikanske publikum, og som ble en brennende kulturformidler i Norge.

Hans tippoldebarn Hendriksen er også sentral i festspillprogrammet, som regissør for den store operasatsingen «Anne Pedersdotter».

Kulturhjem – Valestrand er det man kaller et kulturhjem. I tillegg til konserter, har vi også omvisninger og foredrag for grupper som ber om det. I år er det særlig høy aktivitet, med et stort utendørs skuespill i august som toppen, forteller Hendriksen.

Han eier det flotte huset, og får en viss støtte fra Hordaland Kommune til driften. – Jeg har restaurert rom for rom i løpet av flere år, og bedrevet ren tapetarkeologi.

Det er fremde-

200-års jubileum for fiolinvirtuosens fødsel

les mye å ta fatt på, forsikrer Hendriksen.

Han er svært glad i Valestrand, og har mange minner fra mormorens fortellinger om Ole Bull.

– Jeg husker de skandaløse historiene, det som skulle være familiehemmeligheter.

Han ble jo skilt fra min tippoldemor Felicité, som døde sinnssyk og ulykkelig. Selv giftet han seg igjen med den 19 år gamle amerikanske Sara, fordi han satte barn på henne.

Ole Bulls datter giftet seg med en middelaldrende advokat som tok livet av seg fordi han trodde han hadde syfilis, og Bulls mor var glad i unge menn.

Brobygger – Dette var jo spennende historier å lytte til, men selvfølgelig ble jeg fascinert av den enorme populariteten han hadde, ikke minst i Amerika.

Han var også stadig gjest på

slottet i Stockholm, til tross for at han var republikaner.

Han kunne omgås konger, fyrster og bønder med like sjarmerende holdning, tilføyer Hendriksen.

Valestrand – og Ole Bulls – betydning som kulturskaper understrekes ved Edvard Griegs møte med stedet, mener Hendriksen.

– Grieg kom hjem fra utenlandsopphold og var preget av de europeiske komponister. Bull tok han med opp i jettegrytene i Valestrand og spilte norske slåtter og stev, og åpnet på den måten for Griegs bruk av folkemusikk; noe som gjorde Grieg verdensberømt.

– I tillegg var Ole Bull en brobygger mellom Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnsons ideer. På den måten fikk han stor betydning for venstrenasjonalismen i norsk historie, sier Knut Hendriksen.

E-post: borghild.maaland@vg.no

53 49

Onsdag 26. mai 2010

© NYHETSGRAFIKK.NO / KARTAGENA / STATENS KARTVERK

Fakta Knut Hendriksen ● Født i Bergen i 1944. Sønn av operasanger Arne Hendriksen. ● Bosatt i Stockholm sikm 30 den 1948. Utdannet ved 0 Universitetet i Stockholm. ● Har arbeidet som opeE39 raregissør ved en rekke scener, blant andre ved E16 Kungliga Operaen i Valestrand Stockholm.

Osterøy ● Var i perioden 1980–84 Askøy operasjef ved Den Norske Kvam- Opera i Oslo.

Indre ● Eier av Valestrand, skogen Bergen Arna barndomshjemmet til Sotra tippoldefaren Ole Bull.

HORDALAND

E39 Stord

Sommerparadis Ole Bull tilbrakte allerede som barn somrene med familien på Valestrand. Han overtok odelsgården på Valestrand i 1858 og bygget en ny villa, nå kalt «Bullahuset» i 1858. Eiendommen ble brukt som sommersted av Ole Bull, hans første kone og deres barn. Da han giftet seg på nytt fikk han bygget Lysøen, og barna fra første ekteskap overtok den kulturhistoriske perlen på Valestrand.

Ny bok om Bull

Av BORGHILD MAALAND

Harald Herresthal (66) har skrevet det siste av fire bind om Ole Bull.

Boken tar for seg perioden fra 1862 til Bulls død i 1880.

– Dette er en periode med mye spenninger og skilsmissekonflikt.

Samtidig er dette perioden der Ole Bull virkelig markerer seg som kulturutvikler, påpeker Herresthal.

Herresthal er professor ved Norges Musikkhøgskole og har de siste årene brukt mye tid på verkene om Ole Bulls fantastiske og dramatiske liv. Siste bind i bokserien presenteres under festspillene førstkommende fredag, og Herresthal mottar Ole Bull medaljen for sin mangeårige innsats.

– Det er interessant å se på forholdet mellom Bull og Bjørnstjerne Bjørnson. Bull sto på lenge for at Bjørnson skulle bli sjef på Christiania Theater. I brevene frem til Bulls død, går det tydelig fram at de beholder et godt vennskap.

Begge to er svært opptatt av politikk og forutser en del av det som skal skje på riksplan i Norge.

VALESTRAND: Knut Hendriksen er eier av tippoldefarens Ole Bulls eiendom på Valestrand. Her i det flotte, opp-pussete soverommet.

Fakta

BRYLLUPSMALERIER:

Ole Bull og hans første kone, franske Felicité, fikk malt brudebilder av seg da de giftet seg.

TEGNINGER:

Amerikanske tegninger av Ole Bulls ulike spillestiler.

● Ole Bornemann Bull (1810-80) ● Født i Bergen i 1910. Norges første internasjonalt kjente fiolinist, som fikk sitt store gjennombrudd i Italia i 1834. Fire år senere ble han mottatt som nasjonalhelt i Norge, før han turnerte videre med megasuksess i land som Sveits, England, Spania, Frankrike og Amerika. Var i 1849 med på å danne grunnlaget for det som skulle bli Den Nationale Scene i Bergen.

Grunnla den norske kolonien Oleana i Amerika i 1849, et mislykket prosjekt han tapte mye penger på. ● Ole Bull fikk seks barn med franske Félicie Villeminot som han giftet seg med i 1836. Bare to av barna overlevde sin far. Ekteparet opplevde en opprivende skilsmisse, og Félicie ble senere erklært sinnssyk. I 1870 giftet Bull seg på nytt med 20 år gamle Sara Thorp fra USA. De fikk datteren Olea. ● Blant Bulls mest kjente verker er «Seterjentens søndag» og «Adagio».

Manisk depressiv Ifølge Herresthal hadde mange et motsetningsfylt forhold til Ole Bull.

– Bull led av det vi kaller bipolar lidelse, det vil si at han var manisk depressiv. Det innebar at han ikke alltid greide å vise empati, og kan forklare en del av turbulensen rundt ham. Han hadde voldsomme visjoner, men ikke den utholdenheten som krevdes for å gjennomføre dem. Men han var genial når det gjaldt å se talenter. Det gjaldt for eksempel Grieg og Bjørnson, fortsetter Herresthal.

– Hva betyr Bull som komponist i dag?

– Nå er en del av hans verker gjenoppdaget. Vårt hjemlige musikkliv blomstrer og Bulls verk er stadig på repertoaret. I den første tiden etter hans død, var mye av den virtuose delen av hans musikk uglesett. Men han skrev god underholdningsmusikk, og påfallende mange av hans tema er brukt av komponister rundt om i verden.

Gjennom internett registrerer jeg Ole Bull entusiaster over hele verden, sier Harald Herresthal.

22

T O R S D A G

2 7 .

M A I

2 0 1 0

Koenge Festspillene i bergen

T O R S D A G

2 7 .

M A I

23

2 0 1 0

enriKet

Folkene

■ Det var skillingsboller og regn. Så bergensk som det kan

■ Det dryppet, haglet og regnet. Det var hustrig og det var kaldt. For en som – med unntak av Festspillåpningen i 2002 – har sittet trygt og varmt sammen med kongen i Grieghallen de ti siste årene, var det uvant.

■ Og herlig.

■ For mens åpningsseremoniene i Grieghallen har vært for de utvalgte, var årets åpning på Koengen for alle.

bli.

■ Rundt 4000 møtte frem.

Noen av dem eksellenser, statsråder og politikere, men de aller fleste var som deg og meg. Med Marit Voldsæter som konferansier ble det både uformelt og morsomt. Det var «hallaien» til Kongen, og «e du klar, Gunnar’en» til ordføreren.

■ En festspillåpning har uansett så mange formelle knagger i form av nasjonalsang, kongesang, nystemt’en og prominente talere at det gjør ingenting om en ujålete og humoristisk utsending fra Fyllingsdalen blir dirigent for forestillingen.

■ Været er det ikke så mye å gjøre med. Det fastslo både konge og ordfører. Men så lenge lyd og alt det tekniske ved arran- gementet fungerer, er det ikke så farlig om det drypper på både prest og klokker.

■ Programmet gikk nemlig som smurt ved – og på – festningsmurene.

■ Til og med nordveggen til hotell Orion kom til nytte. Til tonene fra en enslig

saksofon danset duoen fra Frikar opp og ned langs hotellveggen. Hengende i hver sin strikk ga de kongeparet og alle oss andre en dristig start på årets festspill.

■ Dansende ungdom, Forsvarets Musikkkorps Vestlandet, Hans Majestet Kongens Garde og en smakebit fra operaen Anne Pedersdotter, som skal fremføres nettopp på Bergenhus festning, sørget for flotte kunstneriske innslag som mange tydeligvis satte pris på.

■ Selvsagt var det en god del som ifølge konferansier Voldsæter var der «først og fremst fordi det er gratis».

■ For mange er det sikkert også det eneste arrangementet de går på under Festspillene.

■ Men de fikk i alle fall være på fest sammen med kongeparet. Den slags er jo vanligvis forbeholdt de utvalgte få.

■ Så da solstrålene fant veien til kongeparet på festningsmuren under avslutningstonene til Ole Hamres lyder av Bergen, skinte den litt på alle oss der nede, også.

Min mening

Per Randers Haukaas, per.haukaas@ba.no

NESTE SIDE: Kongehumor

kultur og medier

BERGENS TIDENDE TORSDAG 27. MAI 2010

33

bt.no/bergenpuls: Les mer om kulturnyheter, film, musikk, litteratur, spill, tv, scene og utstilling

Storslått og «krigersk» åpning festspillene åpningshøytideligheten Koengen Stort anlagt, men vanskelig å se alt

HAGLBYGER og vårlig kulde til tross,

det var et fornuftig trekk å legge den høytidelige festspillåpningen til Koengen. Det lokket et annet og mye større publikum til arrangementet.

Og, ikke minst, det ga anledning til å tenke i helt nye baner om en ellers tradisjonstung høytidelighet.

Ingen grunn til ikke å prøve dette igjen. Men det forutsetter at noe blir gjort for at flere enn bare de kongelige skal få med seg det som skjer, og selv de hadde nok problemer med å se alt, vil jeg tro. Avstandene er ganske dryge på Koengen.

TRADISJON: 250 skolemusikanter tok imot kongeparet på Olav Vs plass før turen gikk videre til den offisielle åpningen på Koengen. Regndråpene var ikke i henhold til bergensmytologien, men sannelig stoppet det å regne da blomsterbarna steg frem til kongen og dronningen.

DE REGIANSVARLIGE valgte å plassere publikum – og Marit Voldsæter – i sentrum og la taler og kunstneriske innslag utspille seg i ytterkantene av arenaen. Slik søkte en å oppnå det som på fint heter surroundeffekt, der innslagene avløste hverandre fra stadig nye steder. Fra de kongelige ble trommet inn på festningsvollen, ble oppmerksomheten i neste øyeblikk trukket mot unge hallingdansere på ekserserplassen, hvorpå vi ble trukket mot Divisjonsmusikken et annet sted på vollen. Og taler fikk vi fra to ytterkanter – «kongetribunen» og «statsrådsavdelingen» i diametralt motsatt ende. For ikke å snakke om de to Frikarene som danset og rappellerte ned nordveggen på Hotel Orion, festet til bungiestrikk.

MIDT I SMØRØYET, med avstand til

Voldsæter.

est ner om at festspillåpningen i kulturbyåret 2000 også var under åpen himmel. Den gangen var det på Torgallmenningen.

– Jeg håper værgudene blir mer vennlig innstilt i fremtiden, og at det ikke blir noen tradisjon at det hagler under Kongens åpningstale, sier han.

Hele seremonien ble avsluttet med «Lydverkeriet» av Ole Hamre. Kirkeklokker, bilhorn, båtfløyter og kaklingen fra bergenskjerringer ble tonesatt av trompetist Arve Henriksen.

Temaet var «Dar kjem dampen».

– Jeg synes det var et vellykket arrangement. Bortsett fra været, gikk alt som planlagt. Vi har fått mange positive tilbakemeldinger fra publikum, sier informasjonssjef for Festspillene, Silje Gripsrud.

– Blir åpningen holdt utendørs også neste år?

– Det er litt tidlig å si, men det ga i alle fall mersmak.

OPERADØD: Publikum fikk med seg utdrag fra operaen Anne Pedersdotter som har premiere under Festspillene fredag. Her skal solist Ingebjørg Kosmo bli brent på bålet. Forsvarsminister og festspilltaler Grete Faremo har følgende definisjonen på opera: der man blir dolket i ryggen, men synger i stedet for å dø.

alle maktpersoner – så å si som allmuens representant, sto Marit Voldsæter, med sine morsomme hodeplagg og freidige kommentarer til «Kongen og di» og andre som skulle introduseres. Hun sørget for å fjerne det som måtte finnes av selvhøytidelighet og brakte på den måten åpningen «ned til folket». Et morsomt grep, og et vellykket grep.

Og populistisk så det holder!

Kongen, uten «di» (eller kanskje har noen andre «di» bidratt til talen), koblet elegant det dristige ved å ha et slikt arrangement utendørs i Bergen til årets festspillmotto: «skrekkblandet fryd». Og han fremholdt at å legge åpningen til historisk grunn som Bergenhus og Koengen, gir festivalen nye dimensjoner.

NOEN AV DISSE kom svært tydelig

til uttrykk. Aldri har festspillåpningen hatt et så militært preg. Ikke bare omgivelsene bidro til det: Innledningsvis kom to militære fallskjermhoppere ned fra oven.

For første gang i historien deltok Divisjonsmusikken ved åpningen, HM Kongens Garde og Drilltropp ga til beste et musikk- og drillshow – og til overmål hadde forsvarsminister Grete Faremo fått æren av å holde åpningstalen.

Når alle hadde sagt sitt om hvor viktig og bra kunsten er, kunne allmuen begi seg på hjemvei og eliten traske rett bort i Håkonshallen og kongelunsjen. Noe er som før.

JAN H. LANDRO

KONGENS MENN: H.M. Kongens Garde spilte Kongesangen, marsjerte og viste frem drillkunster for forsamlingen.

2$/0 ä×½

äõ¯õ

é àéÒ

Ö

3Ôl@ÆÆ@ l l Ô lÆ l lÆ Ê Æl P @ clÔ yÆãc

4 2 -! ! a v 4Ýn¢eµÏÓAÏÏA¢ n n¢Ý nÏ n¢ nÏ Ó Ïn Q A¢enÝ {Ïïeb ÓA ¨¢ AÏA eb ¨ en A¢ n {ÏA µÝÝn Qn Ïn{ÝnÝ ìne K n Ón {¨Ï eÏK·nÏ ¨ìn¢{ÏA½ ¨Ý¨a -Aæ 0 ìn æ¢eÓn¢

nÒÜÒ¶ n¡n nÎ A¡

KÏ K·¢nÝ ¨¢ AÏA e nÓÝÓ· n¢n nÏ n¢½ A¢ Qn¢ïÝÝnÝ æ nÝn¢ Ý K Ó·µ n ¨ nÏ n¢ÓnÏ¢nÓ æÓ Ïn ìFϽ

020- " 2n ÓÝa n { 0ÜA¡

ÓÝOeA Q Aenݽ¢¨

. ! ¸ @ P @dmܹ` §Î z´ÎÒÜm @¡ Ò dm¡ |ô JÎÒ åP nmÜ ãôôã P m mÒÜÒ¶ m¡m mÎ m¡ J¶¡mÜ md mÜ ÒܧΠåÜm¡d´ÎÒÒmÎm §¡ ¼

m¡¡m @¡ m¡ ¶J §m¡ m¡a md zÎ ¡¡ @¡ z§Î @ m¼

v nÜîÎ î n §¡ @Î@ d Ò@ dmÜ ¶J dm¡¡m JÜm¡ Ò ¡ J¶¡ ¡ ÒÜ@ m` u mÒÜÒ¶ m¡m Ò @ Pî ¶J § dm §¶¶ mëm ÒmÎ § §¶¶ mëm ÒmÎ åÜm¡§ dmÜ ë@¡ m¼ JÎ Ò @ ë zJ m¡ δd ÜÎJda Ò§ mÎ Ò Îm P @¡dmÜ zÎîd¼ ¡ë ÜmÎm Ü mÜ åÜm¡d´ÎÒ@ÎÎ@¡ m m¡Ü mÎ m¡ mÎ ëm @ åÎ@Ü dmÜa § Ò å m dmÜ § m ¡§m¡ dÎJ¶mÎ u ÒJ PmÜîÎ dmÜ P@Îm î m¼

mÜ ë@Î § ÜÎm¡Ü d@ @¡ Ò@ dmÜa @Ü ¡mdP´Îm¡ § z§Î @ë m¡ @ Pî m¼ /§ ë@¡ å¡dmÎ mÒÜ Ò¶ m¡m ¶ m mÎ ëEÎ ådm¡m J ëEÎm

£ £Ô£ l Ê ¯@Ô£Ê

- ¶ AÒÒ ¡Òn Q n H nÎ n¡ AÎ §¡ Ò n §Î § §Î nÒÜnÎ ¨ïAA¢ ÓÄAÝÓ ·¢ ¢ Ó ¨¢ÓnÏÝ Ï n A n¢

¨Ï { ¨ {æ Ý Óï {¨¢ ¨Ï nÓÝnÏ ¢ n eÝ Aì 0ÜK n : Ò K A¡e

Óí OeA Q Aenݽ¢¨

$"0 /2a

¶J @ÎÎ@¡ ´Îm¡mÒ Ò dm¼ !mdP´Îm¡ Ò¡@ÎÜ §ëmÎ § dm § @ ãôôô zÎ@ ´Üm å¡¡m mdm Òm §ëmÎ mÜ Îm@Ü ëÜ § Î@zÜzå Ü Ò §ì¼

åÒ § eA¡Ò §¡ m¶@ÎmÜ § @¡dÎm zÎ@ ÜÎmdm¡ dm mÒÜmÎ zÎ@ Îm mÎ ¡ m¡a /ܧÎÜ ¡ mÜa § å¡m mdm Òm¡a ¡EÎ ¡ Ò § å ÜåÎ ëmÜ § @¡dÎm mÒÜmÎ zÎ@ ¡¡ § åÜ @¡d zå Üm md ¶J dm @¡ m @ Ü ë ÜmÜm¡m Ò§ Ò mddm m¡ Þ×ô Î@dmÎÒ Ò Î m ¼ m¡ §¡ m m @Îdm ë@Î ¶J ¶ @ÒÒ md dÎ § åÒ a ¡@Ò §¡@ Ò@¡ m¡ P m Ò¶ Ü § Òå¡ mÜa § Òm ëz´ m mÎ m¡Ò m m¡ Ò@¡ !îÒÜm Üm¡ ¼ 8 z m¡ Ò @ mP Ü ¶J §¶mÎ@z§ ÎmÒÜ ¡ m¡ ¡¡m ,mdmÎÒd§ÜÜmÎ ¼

1§ d@¡ÒmÎm zÎ@ Î @Î @ÒÜmÜ Òm åÜz§Î m¡ §Üm ëm § d@¡ÒmÜ Ò@ m¡ §¶¶ § ¡md ëm m¡¼ ãôô P@Ρ z ¡m EÎ d@¡ÒmÜ Î ¡ d@¡Ò § @ ¡ ¼ / §ìmÜ P m d Î mÎÜ @ë mÎ m¡Ò m m¡ å¡dmÎ § d¡ ¡ Ò@Î Ü ÒÜ @Î Ü 8§ dÒEÜmμ

îÎënÎ nÎ Aë îenÎ

mÜ m m P m @ëÒ åÜÜmÜ md mÜ zîÎ ëmÎ mÎ @ë îdmÎa Ò @¶Ü @ë # m @ Îm¼ m¡¡§ mÜ ë@dΧz§¡ Ò îd@¡ m z ë ´Îm Îëm m¡ Î Òm¡Ò ÜΧ ¶mÜ Ò¶ m Ü îdmÎ zÎ@ PmÎ m¡Ò m mzÜm mÎÎ ¡ mÎa zå m ë ÜÜmÎ § ë@ÎmP ¶mÎ åÒ §¡¼ §Î Òë@ÎmÜÒ åÒ §Î¶Ò 8mÒÜ @¡dmÜ dm ܧ § ÒJa Ò@ m¡ md z ´î Ü ¡ zÎ@ Ò ¶m¡m @ë¡@¼

´ÎÒ § m EÎmÎ §m @ÎZåÒÒm¡ Î@ ÒÜ@d @ddm § mÜ m Ü zÎ@ 1ëmdmÒÜÎ@¡d z§Î ®|¼ JÎ ¶J Î@d z§Î J z´ m mÒÜÒ¶ m¡m¼ mÎ m¡ ´ÜmÎ å¡ ëmÎÜ JÎ Ò ¡ @ m Ò § mëm¡ ¡ ¡¡m Ò@PmÜ § ܼ u 8 mdmÎ §ÒÒ ëm d Ü @ Ü Ò@ m¡ Ò§ Ò @ Ò m mÎ å¡ dmÎ mÒÜÒ¶ m¡m¼ Îm Ü´Î ,mÎ §îm @¡Òm¡ mÎ ÒJ z ¡ ¼ mÜ P Î îm Ò¶m¡¡m¡dm § z ¡Ü J zJ §¶¶ mëma § ÒJ zJÎ ë md §ÒÒ P § ÒÜÎ ¡ m¡ Ü m ¼ JÎ mÎ dmÜ ÎÒmPEÎÜÎEΡm ë Ò @ m dm §ÒÒ §ëmÎa Ò mÎ §m @ÎZåÒ Òm¡ Î@ ÒÜ@d¼ ,J ëm åÜ @ë §m¡ m¡ å¡¡m dm z´ m @¡ m å¡dÎm P@ §¡ mÎ Ò§ @ åÜ ¶J m¡ Îm Òm §ëmÎ Pîm¡¼

¨Ï AÝnÝ ·¨¢nÏÝn ìnÏÝ {A b Ï n A n¢ KÏ ìn e

n A æÏAÝ n Ý ¢ïÝÝb {KÏ A¢ Ó ¨ en¢ n n¢eA Ï Ó n { n¢ ¨ æÓ n¢ {ÏA ¯¤sß Ó¨ K·¢nÝ KÏnÝÓ nÓÝÓ· nÏ n¢½ n¢ ·ïÝÝb ·ïÝݽ {µ n óÏA -¨æ¢e nÏ ÓÝ¨Ï æ¢ÓÝ ¢níÓ Ý AÝ ÓÝAïÓ ¢níÓ½ $ ìnÏÓ ¨¢n¢ Ó¨ Q n ·Ïn Ón¢ÝnÏÝ Ï n A n¢ ìAÏ ìnÏÝ {A - · AÓÓÌ n nÝ AÏÏA¢ n n¢Ý Aì Ó¨æ¢eÝÏA[ nnÝ {¨Ï ¨Ï ¨ {æ Ý Óï {¨¢ ¨Ï nÓÝnÏ {ÏA { ¨Ïb

ÓA Ý Ó ÝÝ n nÝ QA¢eb eA½

nÝ eÏn nÏ Ón ¨ n¢ { Ó¨ AÏ ¨··¢Kee n n¢eAÏ Ó ÓÝAÝæÓ½ A¢ n Óìn · Aì µen ÓÝÏn Aì ¢AÝæÏ Ï ¨ìnÏ ì Óæn n QnÝÏA Ý¢¢ nÏ Aì A¢Ý Ó n AÓ ¢nÏ Ó¨ ÓìF Ïn ¢Ón ÝnÏb ¨ nÝÝnÏ ìnÏÝ Aì Ó¨Ó A Ý ì Ó¨ Ïn nÏ n¢¨Ï n AæÏ ÝænϽ Ï enÝÝn ÓA {梢nÝ QnÝÏA ÝnÝ Ó¨ ¢AÝæÏ n ·¨·æ AÓ ¨¢nÏb Aì

A nÏA ¢Ón¢ Ó¨ nÝ µ Qn ÝÏA Ýn¢en µïnÅ nÏ nÏ enÝ n¢ A Ó nÏÝ ÓA {æ¢¢Ó Ï Ý b ì Ó ¨¢nÏ Aì enÝ Ó¨Ó A n Ó¨ A·¨ A ï·Ý Ó n n¢enÝ eÓì Ó ¨¢nÏb enÏ A Ý nÏ {nÏe ne K K æ Ý Ý n ìnÝnÝÅ 4ÝÝÏï ÓÏn ÓÝnÏnÝ nÏ ìnÏÝ {A ¢ A Ó n¢Ó Ïn·nÝ Ý ìn½ n¢ ÝA n Ón¢ nÏ Ï梢{ æÏn¢b Ó¨ Ó·nnenÓ ¨·· n nÏ Ó A nÓ ¢neb ne ì¨ æ ¨¢ÝϨ n¢ Ó¨ AÓÓ

·neA b ¨ enÝ n n ÝA ÝnÏÝ Aì [A n / nÓ A¢ ·K e Ï n¢Ý·æ Ýn¢½ ì æÝn Aì QA A¢Ón nÏ o¢ ¨ìnÏ ÓnÝ n Ón Aì en¢ ¨· ¢e A¢Ó n Ý ÝÝn n¢ ¨ïAA¢ ÓÄAÝÓ ½ n¢ { n¢ Ï ¢ n¢ ÓìAÏ ·K ¨ en¢ ì ÓnÏ ¨ÓÓ Ó ì AÓ ¨¢n¢ A ¨··nÏn¢ en {nÏe ¨Ý Aì Ï¢¢n¢b n nÏ QAÏn - · AÓÓ Ó¨ n¢nÏ Ón Ýæ¢ Ý Ý {AÓÝ {¨ÏíAÏe Ó·A n¢ ·K enÝ n¢¨Ï n AÓ ¢nÏ nÝ Ó Ýݽ

32

DAGSAVISEN TORSDAG 27. MAI 2010

LESEÅRET 2

KULTUR

01 0

«Boktittel»

Leseåret Forfatter Anne-Ingeborg Bergan Barnevernspedagog fra Nesodden

«Eg bed berre om» Av Liv Holtskog

Eg bed berre om eit menneske, eitt eg kan lute hovudet innåt, og vera meg sjølv for med all mi tyngsle og all oppdemd gråt [...]

For 40 år siden møtte jeg dette diktet midt i min egen ungdomstid med både «høge himmelsteg og djupe avgrunnsfall». Fram gjennom årene vendte jeg ofte tilbake til «Eg bed berre om» når jeg følte savnet av dette «eine menneske».

Jeg ble voksen. Etter hvert kjente jeg meg mer som en som kunne være dette menneske; en som kunne utgjøre en forskjell for den andre, en som kunne gi både forståelse og støtte når det trengtes.

I møte med egne og andres unger og unge, prøver jeg å være en som kan se spennet i deres sinn, og merke kreftene der, og la det stige eller falle alt etter som dagen er.

Av og til trenger vi alle en som står på egen grunn og som ikke mister balansen i møte med de store følelsene som stormer i oss. En som kan gi oss et lys når alt synes mørkt.

I samarbeid med Deichmanske bibliotek og Leseåret 2010 bringer Dagsavisen hver dag en lesers tanker om tekster som har hatt betydning for ham eller henne.

WARHOL-VERK FORSVUNNET: Da Riksrevisionen i Sverige undersøkte hundre tilfeldige kunstverk ved Moderna Museet i Stockholm, viste det seg at museet slurver med kontrollen. Tolv ulike tilfeller av utilstrekkelig oversikt over museumssamlingen ble avdekket. Verst var det at litografiet «Jade white butterfl y» av Andy Warhol er sporløst forsvunnet. Riksrevisionen retter i sin rapport hard kritikk mot museets bristende kontroll over den verdifulle samlingen. Museet vil ikke kommentere saken til media før Riksrevisionen har fått svar på sin rapport, skriver Svenska Dagbladet.

Marit Voldsæter ledet gårsdagens åpning av festspillene i Bergen.

FOTO: EIRIK HAGESÆTER, BERGENSAVISEN

Folkelig åpning Ærverdige Grieghallen var erstattet med utendørsfest da årets Festspill åpnet i Bergen i går.

■ GEIR JETMUNDSEN ■ STEFFEN OPHEIM BERGEN (Dagsavisen): – Det er blitt en tradisjon for oss. Vi har alltid gått sammen på åpningene, sier Linn Karin Hagen.

Sammen med Berit Korgstad har hun vært på samtlige festspillåpninger, og gårsdagens utgave var intet unntak.

– Det er alltid like spennende, sier Krogstad.

De to pensjonistene trosset haglbyger for å få med seg hvordan skuespiller Marit Voldsæters loset kong Harald, dronning Sonja og 3.800 frammøtte gjennom et folkelig program som denne gangen var lagt til Koengen og var gratis og åpent for alle.

LITT FOR KALDT – Jeg må innrømme at jeg foretrekker når åpningen går i Grieghallen. Dette blir i kaldeste laget, sier Hagen under den medbragte paraplyen.

– Hva synes dere om årets folkelige preg?

– Det er bare bra. Jeg husker da åpningen var i Nygårdsparken, og da var det mye folklore og lignende, så på mange måter er

det jo tilbake til røttene, fortsetter hun.

– Jeg hadde mange hatter med, men jeg glemte sydvest, sa Voldsæter etter sitt show, der hun blant annet ønsket kongeparet velkommen med et «Hallaien kongen og De».

Denne gangen var publikum plassert i sentrum, mens programmet fant sted i 360 graders omkrets rundt dem. To paraglidere med marinejegere landet på den ene siden av plassen, før Kongen talte fra den andre.

– Det å legge åpningsprogrammet utendørs gir en ny dimensjon til Festspillene, sa kong Harald da han holdt åpningstalen, ifølge NTB. FRIKAR OG LYDVERK Også forsvarsminister Grete Faremo og Bergens ordfører Gunnar Bakke holdt taler.

Mens Hallgrim Hansegård og Sudesh Adhana fra Frikar danset opp og ned langs en tilstøtende hotellvegg til tonene fra en enslig saksofon. Det ble presentert en smakebit fra operaen Anne Pedersdotter, som skal framføres nettopp på Bergenhus festning. Og programmet ble avsluttet med et lydverk satt sammen av Ole Hamre. I

konserten deltok så vel kirkeklokker som skip som lå på havna på den andre siden av Bergenhus.

TETT PROGRAM Konferansier Voldsæter setter pris på Festspillene, selv om hun nok ikke kommer til å se alle kulturarrangementene i løpet av folkefesten.

– Jeg er nok ikke den personen som går på de særeste konsertene. Likevel setter jeg pris på Festspillene. Det blir jo en folkefest i Bergen. Det er vi bergensere eksperter i å lage, sier hun.

Blant høydepunktene i programmet er, foruten Phillip Glass‘ «Koyaanisqatsi» og black metal-musikalen «Svartediket», årets vinner av Holbergprisen Nathalie Zemons Davis i samtale med Jo Strømgren, den venezuelanske pianisten Gabriela Montero og Gabriel Fliflets tonsetting av Jon Fosses tekster, samt konserter med Leif Ove Andsnæs, Nils Petter Molvær og Vilde Frang. kultur@dagsavisen.no

Jeg hadde mange hatter med, men jeg glemte sydvest.

Konferansier Marit Voldsæter under en værpreget festspillåpning.

Redaktører: Nina Gram, Grete Ruud Redaksjonssjefer: Jan-Erik Lauré, Rolf Sønstelie, Espen Olsen Langfeldt

Administrerende direktør:

Torry Pedersen

PÅ DEN 3. SIDE Nye blåtoner

BERGEN (VG) Frp-politikere som får en altfor pragmatisk holdning til bompenger skal ekskluderes, lød det etter partiets landsmøte nylig.

lig. Det var som om Ap, SV og Sp ikke var så glade og stolte over valgseieren som man kunne forvente. De fremstod som alt annet enn inspirerte og arbeidslystne. Og det har de fortsatt med. Utsettelsen av rensingen på

Mongstad er det siste eksemplet på Regjeringens tilbøyelighet til å løpe fra absolutte garantier gitt til velgerne.

Høyre erfarer at egen fremgang i politikken alltid er avhengig av hjelp

fra motstanderne. Som en gammel kompis hadde som livsmotto: Det er ikke nok at jeg lykkes, de andre må mislykkes.

E-post: eirik.mosveen@vg.no

Hvilken skjebne kan da vente tillitsvalgte som fremfører vederstyggeligheter om kunstens kritiske rolle og kulturens egenverdi?

Sagt med rene ord: Hvor lenge kan Gunnar Bakke sitte som Frp-ordfører i Bergen etter å ha blamert seg og sitt parti med en regelrett hyllest til de utfordrende kulturuttrykkene under gårsdagens åpning av de 58. festspill?

Hvilken troverdighet kan Bakke ha i egne kretser når han utilslørt hevder at de gjennomsubsidierte Festspillene i Bergen kan bidra til subjektiv refleksjon og kollektiv utvikling; til genuine opplevelser av å tilnærme seg forståelse av noe man ikke umiddelbart skjønner?

Hvordan vil det være mulig for den fremste tillitsmann i Norges eneste virkelige by å leve med blikkene fra sin egen partiledelse når hele landet har hørt ham forsvare de store øyeblikkene i de små uttrykkene, selve erkjennelsen av at kunst og kultur også har verdier utover sine instrumentelle sider?

At kunst og kultur kan lønne seg uten å være næringsutvikling? At samfunnsveven også innebærer en immateriell infrastruktur av opplevelser og identifikasjon, av utfordringer og ny forstand?

Offentlig støtte til ulønnsomme kunst- og kulturuttrykk kan utmerket begrunnes samfunnsøkonomisk. Bakke kunne gjort det lett for seg og valgt en slik innfallsvinkel. I stedet holdt han en engasjert tale om Festspillenes viktighet som premissleverandør for det å utvikle seg som menneske.

Jeg har gjennom snart 20 år hørt mange Bergensordførere takke Konge og fedreland på inn- og utpust i sine åpningstaler. Men ingen har gjort større og mer oppriktig inntrykk Yngve Kvistad enn Gunnar Bakke.

Visste du at nå får du flere viktige egenskaper i en og samme brille –

uten å betale ekstra!

Transitions glass tilpasser seg raskt de ulike lysforholdene ute og gir dine øyne den beskyttelsen du behøver mot UVA og UVB stråler. Inne er glassene alltid helt klare. Benytt muligheten til å få de avanserte fargeskiftende brilleglassene fra Transitions Adaptive Lenses hos Interoptik.

18

KULTUR

ASKØYVÆRINGEN FREDAG 28. MAI 2010

Håper en ny tradisjon er født Denne helgen arrangerer Hetlevik Musikklag sang- og musikkfestivalen, «Mann av huse». Arrangørene håper å gjenskape den gode stemningen som var under Askøyfestivalen på 90-tallet.

Prosjektleder for arrangementet, Oscar Karlsen ser frem i mot helgens arrangement.

– Dette er noe vi har jobbet med i lengre tid for å få på plass et arrangement som samler alt av sang og musikk på Askøy. Vi tror det blir vanskelig å gjenskape Askøyfestivalen slik den var på 90-tallet, men håpet er å få tilbake noe av den helt spesielle stemningen som var under den festivalen, sier Karlsen.

I år vil syv korps og fire kor utgjøre festivalen «Mann av huse».

Karlsen skulle gjerne sett flere, men håper årets festival er begynnelsen på noe stort.

– Det skal være en festival som har hovedvekt på det sosiale. Siden det er første gang vi arrangerer festivalen, tar vi mål av oss at festivalen skal være starten på en tradisjon. Jeg krysser i hvert fall fingrene for at det er liv laget for en slik festival på Askøy.

Det har tidligere vært gjort flere mislykkede forsøk på å starte opp igjen Askøyfestivalen. Karlsen håper ikke «Mann av huse» går i samme fellen.

– Det er viktig at vi klarer å skape noe eget. Det viktigste for oss er å gjenskape kontakten mellom alle korpsene og korene på Askøy. Vi vil ha en sosial festival hvor alle kan trives, sier Karlsen.

Festivalen arrangeres i kulturfabrikken på Hetlevik lørdag.

Av Kristian Bolstad

932 61 782

kristian@av-avis.no

Nattåpent på Huset

I dag holder Huset i Florvåg nattåpent for siste gang før sommeren. Blant bandene som skal opptre er Gest, Sx3, Crew, Illogical og Audio Therapy. Arrangementet starter klokken 20, og er som vanlig rusfritt.

– Vi lover topp stemning, melder Huset på sine nettsider. Det er også satt opp busser etter arrangementslutt ved midnatt.

Lokale nyheter

hver tirsdag og fredag

Sang, spilte og drillet ■ Askøy godt representert under Festspill-åpning Til vakre toner fra flere askøykorps hilste Marianne Juvik Sæbø kongeparet velkommen til Festspillene i Bergen onsdag.

Festspillene Juvik Sæbø som for anledningen stilte i en Hardangerbunad, ønsket kongeparet velkommen med en vakker versjon av Nystemten.

– Festspillene er en årlig begivenhet som jeg er stolt over å få lov til å ta del i, sier Sæbø til AV like etter åpningen.

Syvende gang

Dette var den syvende gangen artisten fra Strusshamn var med å åpne Festspillene i Bergen. Hun var spesielt imponert over alle korpsene som stilte opp.

– De gjorde virkelig jobben min veldig enkel i dag ved å spille så rent og fint. Det kan ikke være så enkelt å stå her å fryse frem til kongeparet ankommer, for så å spille så bra etterpå. Jeg er veldig imponert, sier hun.

Til tross for at været ikke viste seg fra sin beste side under åpningen, så likevel kongeparet ut til å kose seg på Ole Bulls plass.

– Det er jo en tradisjon at været alltid letter i det kongeparet ankommer. I dag kunne riktignok været ha vært bedre, men det ble jo faktisk opphold i det kongen og dronningen entret plassen her, sier Juvik Sæbø.

Gjennom de neste ukene håper Juvik Sæbø å få med seg flere begivenheter fra årets festspillprogram.

– Jeg peker meg alltid ut noen spesielle begivenheter jeg vil få med meg, men tidligere har jeg vært så opptatt av egne oppdrag at jeg ikke har fått sett så mye annet.

I år skal jeg derimot bare opptre på åpningen, så jeg har et godt ønske om å få med meg litt av hvert, sier hun.

Drilljentene fra Strusshamn skoles musikkorps var med å sette stemning på åpningen av Festspillene onsdag.

– Kongen spurte hva slags instrument vi spilte, han var veldig hyggelig, sier Jarl Erik.

Godt representert Kultursjef Gunnar Brynjulfsen fulgte festOgså Vilde fikk noen ord med kongelighetene fra tilskuerplass. Han var også paret. imponert over alle askøybidragene under – De takket oss for blomstene. Også åpningen. lurte de på om vi hadde ventet lenge, sier – Det er fantastisk at AskVilde. øy i så stor grad er med og De hadde sammen med reFestspillene er en bidrar til det folkelige engasten av askøykorpsene marsjementet her i dag. Det er årlig begivenhet som sjert opp til Ole Bulls plass både sang, korps, dirigenter fra fergeleiet på Nøstet. I en jeg er stolt over å få og blomsterbarn her med tildrøy time fikk de øve på å lov til å ta del i. knytning til Askøy. Det gjør bukke og neie ordentlig før meg selvsagt stolt, sier han. kongeparet ankom.

Marianne Juvik Sæbø, sanger – Vi fikk til alt vi øvde på, så det var veldig morsomt å Stolte blomsterbarn For Vilde Stave (8) og Jarl Erik Torghat- hilse på de, sier Vilde. ten Halvorsen (9) ble det en helt spesiHun innrømmer imidlertid at hun skulell dag. De var plukket ut til å gi Kong le ha kledd seg litt bedre.

Harald og Dronning Sonja blomster.

– Det var veldig kaldt å vente. Men da – Det var veldig gøy. Jeg ga ham blom- kongen og dronningen kom, glemte jeg stene og bukket, sier Jarl Erik. helt at jeg frøs, sier hun.

Kongen og dronningen tok seg også god tid til å snakke med de to blomsterAv Kristian Bolstad 932 61 782 kristian@av-avis.no barna.

Vilde Stave(8) og Jarl Erik Torghatten Halvorsen(9) fikk det ærefulle

KULTUR

DAGSAVISEN FREDAG 28. MAI 2010

21

Tidligere offerstatus er aldri grunn god nok til å undertrykke andre. Ei heller irrasjonell frykt.

Susan Abulhawa, palestinsk-amerikansk forfatter.

Musikken synte seg å fungera usedvanleg godt til dei sterke bileta i Philip Glass‘ «Koyaanisqatsi Live».

FOTO: MAGNUS SKREDE

Ramma av eit liv

SUSAN ABULHAWA ■ Amerikansk forfatter av palestinsk herkomst.

■ Utdannet innen medisinsk forskning, jobber fremdeles fulltid innen feltet.

■ Har skrevet flere essays, leserinnlegg og lignende om palestinernes situasjon før det skjønnlitterære gjennombruddet med «Morgen i Jenin». Romanen beskriver situasjonen i Palestina sett fra palestinernes side.

■ Grunnlegger av organisasjonen «Playgrounds for Palestine», som bygger lekeplasser for barn i israelskokkuperte områder i Palestina.

ikke israelerne.

historie Hun tenker selv på «Morgen i Jenin» som en kjærlighetserklæring. Til landet Palestina, til det palestinske folk, og særlig til de mange sterke kvinnene som utgjør bærebjelkene i romanen, slik de ifølge Abulhawa gjør det også i det palestinske samfunnet.

– Verdenssamfunnet må gripe inn i Israel-Palestinakonflikten. Bestemme at internasjonal rett skal gjelde, og at det faktisk er plass nok til alle. For det er det. Men tidligere offerstatus er aldri grunn god nok til å undertrykke andre. Ei heller irrasjonell frykt, sier Susan Abulhawa. gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Hadde jeg vært en svart forfatter som skrev om apartheid i Sør-Afrika, er det vel ingen som hadde vært opptatt av ikke å ta side, eller som hadde krevd at boken burde være «balansert»?

Susan Abulhawa, palestinsk-amerikansk forfatter.

Det menneskelege er ein mogleg overskrift for Festspillene i Bergen – og under opningskonserten vart det maniske menneskelivet sett i perspektiv.

streka jorda si rytme av årstider, bølgjer, skyar og formasjonar – ein orden i alt som er stort og uregjerleg.

FESTSPILLENE I BERGEN «Koyaanisqatsi live!»

Regissør: Godfrey Reggio Musikk: Philip Glass Med: Philip Glass Ensemble, Bergen Filharmoniske Orkester, Bergen Filharmoniske kor, KorVest, Morten Lassenius Kramp (bass), Michael Riesman (dirigent) Grieghallen

Like sterkt fungerte det når landskapa vart til maskinar, og sidan når den menneskelege motorikk sto klårt for oss. «Koyaanisqatsi» tyder eit liv i ubalanse og kritiserer vårt forbruk og overtramp mot jorda.

Kan henda ligg òg ein agg imot det menneskelege tempo? For meg gjorde i alle fall det manipulerte tempoet i filmen sterkast inntrykk: Menneskekvardagen vart ein intrikat og hektisk dans av mønster i urbant daglegliv, meir og meir intenst, mot eit punkt det ikkje er til å unngå at det bikka over.

Det første som slo meg då Philip Glass sin musikk til Godfrey Reggio sin film «Koyaanisqatsi» tona inn i går, var kor sterkt denne lyden er forbunden med 80-talet: Den skjøre synthklangen kombinert med den resiterande, djupe enkelttona frå bassolisten kan tidfestast, og tilhøyrer eit anna segment enn i dag. Ein neste tanke var korleis materialet kling som noko eit lite barn har laga, eit barn som eksperimenterer fram på pianoet ein klang det likar, og som dernest gjentek den i skapargleda – igjen og igjen.

Philip Glass sitt minimalistiske uttrykk spring kan henda ut frå ein slik grunntanke om det store i det vesle – men har meir ved seg enn

det heilt banale. Likevel tok det tid før opplevinga løfta seg i Grieghallen i går. Først og fremst av praktiske grunnar; som at lydnivået var sparsamt. I dette verket kunne me godt fått kjenna bassen vibrera i veggane heilt frå starten – på same måte var bileta dessverre noko duse, i 80-talets kvalitet, og det tok tid å venja seg til formatet. Musikarane trong tid til å spela seg saman: ved fleire av rytmeskifta kunne dirigent Michael Riesman med fordel vore meir tydeleg. Heller ikkje den statiske oppmikkinga av koret fungerte optimalt. Me lytta tidvis til enkeltstemmer og eg sakna, til denne estetikken, eit klårare inntrykk av stor og massiv menneskemengde – som symbol på alle verdsens menneske.

Men etter kvart vart ein meir dradd inn i det fascinerande landskapet, i eit samspel mellom levande musikk og avspelt film som var befriande likeverdig.

Musikken synte seg å fungera usedvanleg godt til dei sterke bileta.

Først av store og opne landskap; til naturskildringa tilbaud dei repetitive frasene ei tidløyse, og under-

Det er enkelt å sjå uttrykka som klisjear i dag. Kan henda var dei ladde av klisjé alt på 80-talet.

Likevel gjev det statiske, ikkjeemosjonelle men suggererande ved musikken ein spesiell tone til filmen. Kan henda kan me òg gjennom framsyninga lesa inn ein tankevekkjande inngang til minimalismen sitt prosjekt: Å syna ramma av eit menneskeliv som ein lang rekkje repetisjonar, med ørsmå endringar undervegs.

IDA HABBESTAD

LØRDAG 5.6 KL. 13 | GRATIS

FOR 2 - 5 ÅR

Lørdagsklassikeren

LUDDE Inger Gundersen synger, forteller og leser

XVgcZ\^Z Vgi VlV g Y '%&% ''# bV^ · '*# _ja^ Wergelandsveien &, Tirs-ons &&·&+, tors-fre &&·&-, lør-søn &'·&Omvisning lør (engelsk) & søn kl &) www.kunstnerneshus.no | www.carnegieartaward.com

LIV & LEDELSE

UKEAVISEN LEDELSE – NR. 20 – FREDAG 28. MAI 2010

Ikke for sympatisk Sjefer i treningskjeden Elixia bør ikke være mer enn middels sympatiske.

Åsa Ravik, HRdirektør hos Elixia

3 deltidstips

Forviss deg om at folk kjenner timeplanen din. Ikke la kol-

Steven DeMaio, blogger hos Harvard Business Review, gir blant annet følgende tips: Vær i forkant. All den tid du ikke jobber like mange timer som kollegene dine, er det ekstra viktig å være organisert samt å overholde tidsfrister. Jobber man deltid kan man lett bli hengende etter, ettersom man ikke har tid til å hente inn igjen eventuell tapt tid.

legene lure på når de ser deg neste gang. Informer kollegene om hva de kan forvente av deg når.

Legg igjen beskjed når du er borte. Det vil oppstå problemer mens du ikke er på jobb. Snakk med kolleger om hvordan sakene skal håndteres. Fortell dem hvordan de kan nå deg, allier deg med en person som kan ta avgjørelser i ditt fravær og/eller legg igjen en beredskapsplan.

FOTO: MAGNUS SKREDE

Det forteller HR-direktør Åsa Ravik til Dagens Næringsliv.

– Ikke over middels sympatiske, sier hun.

Hun begrunner det med at det er en ulempe dersom det blir for viktig for en sjef å bli likt av alle.

– Vi så også av resultatene til noen som ikke presterte så bra at de hadde et høyt ønske om å gjøre alle til lags, sier hun til avisen.

Hun tilføyer at man ikke skal være for usympatisk heller, for da kan man oppfattes som kynisk.

Det man derimot bør ha mye av hos Elixia, er ambisjoner og stabilitet i psyken.

17

– Hvordan gikk det?

– Det gikk ikke så bra alltid, men man lærer med erfaring. Det er som i et ekteskap, man bryner seg til. Man får med tiden mer innsikt i hvordan andre fungerer, og lærer også seg selv bedre å kjenne. Jeg trodde lenge jeg var Guds gave til menneskeheten som regissør. Jeg hadde store ambisjoner, men skjønte etter hvert at jeg ikke ville klare å realisere dem.

Jobben som regissør var også i ferd med å slite ham ut, fysisk og psykisk.

– Det var energitappende. Jeg gikk ned i vekt, sov lite og klarte meg ikke uten stimuli.

– Hva slags stimuli?

– Det gikk i alkohol, sigaretter og sovetabletter. Det var ikke direkte helsebringende, og etter en premiere var jeg helt utmattet. Nå høres dette veldig dramatisk ut, men det dreide seg i bunn og grunn om at det var mer slitsomt enn hva jeg syntes jeg fikk igjen for det. Hadde jeg hatt en bedre karrière som regissør, hadde det kanskje vært verdt det.

Må tåle konflikter

Festspillene i Bergen er i gang. — Visjonen er at vi skal sette spor etter oss og ha internasjonal gjennomslagskraft, sier festspilldirektør Per Boye Hansen, som tidligere har vært regissør og operasjef ved europeiske scener.

avhengig av å samspille med skuespilleren. Du må ha evne til å ta imot forslag som en ressurs. Den som bare vil tvinge sine egne ideer på andre lager kjedelige forestillinger.

– Må du være litt psykolog som regissør?

– Du må ha en viss karisma og manipulatorisk kraft, men det viktigste for å få folk til å følge deg, er at du må være dønn ærlig i det du gjør. Det letteste er å si «slik skal det være», men hvis du må tvinge igjennom ideene dine, har du tapt. Jobben din er å få skuespillerne til å føle og tro at de selv har funnet opp hele greia. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt skuespillere klage over hvor forferde-

«Nordmenn er redde for folk som snakker høyt og liker ikke autoriteter.»

lig regien er foran en premiere. Men blir det en suksess, tar de all ære selv.

– Hva synes du om det?

– Det er fantastisk. Forestillingen lever gjennom skuespillerne. Det ultimate er å gjøre seg selv overflødig, både som leder og regissør.

Gjorde mange feil Selv gjorde Per Boye Hansen mange feil som regissør.

– Jeg gikk på trynet gang på gang. Jeg kjeftet på folk, jeg hørte ikke på skuespillere og sangere.

Jeg trodde jeg kunne fikse ting alene.

Han har erfart at samspill med ansatte ikke kommer av seg selv.

– Som leder må du være åpen for konflikter. Å skape kunst er uforutsigbart og er alltid forbundet med konflikter. Av og til må du sluke noen kameler, andre ganger må du kreve. Det viktigste for regissøren i en prøveperiode er å opparbeide seg tillit. Du må inngå kompromisser, gi og ta.

Og av og til må du ta en fight. For man må ikke kompromisse på det viktigste: kvalitet.

Noen ganger kan imidlertid noen «triks» gjøre susen. Boye Hansen forteller om en situasjon han nylig fikk høre om fra en festspillprøve. Regissøren var misfornøyd. Skuespilleren var misfornøyd, og mange regissører ville kjeftet på skuespilleren.

– I stedet gikk regissøren bort og sa til skuespilleren: «Gud, så vakre øyne du har».

Boye Hansen ler igjen så det ljomer.

– Sånt funker på primadonnaer.

Han understreker at god ledelse er situasjonsbestemt, men mener at nordmenn er for konsensusorienterte.

– Vi tåler lite konfl ikter. Vi er redde for folk som snakker høyt og liker ikke autoriteter. Jeg tenker at organisasjoner bør være så fleksible at de tåler en trøkk. Uten konfl ikter sementeres organisasjoner. Samme hva slags situasjon det er, og hvor forbanna jeg måtte være, så forsøker jeg imidlertid å beholde respekten for andre mennesker. Så skal jeg innrømme at jeg ikke alltid klarer å holde meg rolig. Det hender jeg blir for personlig engasjert.

– Festspillene er i gang. Er du nervøs for at noe skal gå galt?

– Nei, jeg har ganske god erfaring med at ting ordner seg. Men alt skal ikke gå bra alltid. Du skal ta noen sjanser, ellers blir det hele for forutsigbart.

16

LIV & LEDELSE

– Lønnsomt å gå ned i stilling Mange drømmer om å jobbe mindre uten å tape penger på det. NHHprofessor Kjell G. Salvanes mener man til og med kan tjene på å gå ned i stilling.

NR. 20 – FREDAG 28. MAI 2010 – UKEAVISEN LEDELSE

– Det norske skattesystemet gjør at det kan være gunstig å gå ned i stilling. I noen tilfeller er det helt åpenbart at det lønner seg. Jeg er sikker på at folk flest ser dette og tilpasser seg deretter, sier Salvanes, som er ekspert på arbeidsmarkedsøkonomi og professor ved Norges Handelshøyskole, til Bergens Tidende.

I stor grad er det småbarnsforeldre som velger å jobbe

mindre. For dem kan tidsklemma løses ved å gå ned i stilling, mener Salvanes. estykke Han viser til et regnestykke med utgangspunkt i en årslønn på 400.000 kroner i året. En fridag i uken koster da 988 kroner.

Bruker man dagen d fordelt på 7,5 timer med barnepass, husarbeid eller trening, blir det

131,7 kroner i timen. Få private kan matche en slik pris, mener Salvanes.

Frilansjournalist Liz Buer ga i 2008 ut bo boken «Rik på tid» so handler om som n nettopp folk som h trappet ned. Én har a tre av dem hun av s snakket med sa d drømmer om å de j jobbe mindre.

– Ønsket om å frigjøre tid var felles for de jeg snakket med. De ville oppnå en rikdom ved å ha mer tid til å leve. Og så ville de drive med noe de var fornøyd med, sier hun.

Salvanes advarer mot at det slett ikke går bra med alle som velger en slik løsning.

– Tapt pensjonssparing må også inkluderes i regnestykket, sier Salvanes. (©NTB)

Festspillende direktør P

å scenen i ærverdige Komische Oper i Berlin går prøvene sin gang. Samtidig, i en av de lange, smale korridorene bak scenen, treffer den daværende operadirektøren, Per Boye Hansen, en erfaren operasanger. Det er en svær kar som har vært ansatt ved operahuset siden DDR-tiden. Idet sangeren passerer griper han tak i Boye Hansens skjortekrage med begge hender. Han løfter operadirektøren opp, klistrer ham opp mot veggen, ser ham inn i øyene og sier med harmdirrende stemme: «De er i ferd med å ødelegge dette teateret.»

Per Boye Hansen legger stemmen i et dypt og kraftfullt leie når han imiterer den kraftige mannsstemmen, og så ler han det runger i veggene når han tenker tilbake på hendelsen. Han jobbet ved Komische Oper fram til 2005, helt fram til han ble hentet inn som direktør for Festspillene i Bergen.

Den forrige festspilldirektøren, Bergljót Anita Jónsdóttir, havnet i konMyklemyr flikt med sine ansatte, am@ukeavisen.no men Boye Hansen verken var eller er nevneverdig bekymret for bråk rundt egen lederstil.

Han har vært ute en vinternatt før. Tar man steget inn i et gammelt, tradisjonsrikt og stolt operahus i Berlin, for så å rive tradisjoner opp med roten, ber man om bråk. Og det gjorde Boye Hansen.

LEDERSPEILET Festspilldirektør Per Boye Hansen tiltrekkes av det grenseoverskridende og urovekkende i kunst. Som leder vil han forandre.

Festspilleren I Bergen har det gått relativt rolig for seg. Direktøren har riktignok rykket ut og tatt avstand fra at musikeren Gaahl forsvarte kirkebranner, men festspilloppsetningen «Svartediktet», hvor Gaahl opptrer, går sin gang.

Festspillene ble åpnet onsdag denne uken og direktøren ønsker å gi publikum «skrekkelige, frydefulle opplevelser». På Bergenshus festning blir det nyoppsetning av en opera om hekseprosesser og Anne Pedersdotter. I forestillingen Cirkus Cirkör handler det om å våge mer enn man tør.

– Jeg tenker at alle mennesker har en virkelighetsoppfattelse og et indre liv som ofte står i motsetning til den ytre verden. De gode kunstopplevelsene treffer noe i vårt indre liv - ønsker, lengsler, behov vi ikke tillater oss eller klarer å leve ut i den ytre verdenen. Kunstens oppgave er ofte å forbinde den indre verden med den ytre verden, slik for eksempel Circus Cirkör gjør med sin forestilling «Inside out», sier Per Boye Hansen.

Programmet er tett, og i løpet av de siste månedene har organisasjonen vokst fra 14-15 ansatte til

Per Boye Hansen (52)

Stilling: Festspilldirektør Bosted: Bergen, Oslo og Fagerstrand.

Barna på 12, 17 og 20 bor i Fagerstrand, kona og ungene i Oslo.

Utdanning: Teatervitenskap fra Universitetet i Oslo, diplomeksamen ved Staatliche Hochschule für Musik, Ruhr, linjen for musikkteaterregi.

Karrièreglimt: Journalist, regiassistent ved operaen i Köln (84-89). Eier og leder av Oslo Arts Management (1990-2000).

Kunstnerisk direktør ved Komische Oper i Berlin (2000-2003), operadirektør samme sted (2003-2005), direktør for Festspillene i Bergen fra 2005. Han var inntil nylig tilknyttet Komische Oper som kunstnerisk rådgiver samt operaen i Zürich som rådgiver for den langsiktige kunstneriske planleggingen.

Fritid: Seiling om sommeren, ski om vinteren.

Engasjerer nå: Festspillene i Bergen 2010 bortimot 200 personer, inklusiv frivillige, som skal håndtere rundt 160 arrangementer.

– Det er en kort og intensiv periode, og vi har ikke tid til at noe kan gå seg til, sier Per Boye Hansen. Midt i oppkjøringen til Festspillene har han også jobbet med programmet til senere Festspill.

– Visjonen er at vi skal sette spor etter oss og ha internasjonal gjennomslagskraft. Skal vi få til det, må vi gjøre noe i Bergen som man ikke gjør andre steder. Vi må tilby kvalitet og ha egne produksjoner. Tidlig planlegging gir bedre fleksibilitet og kontroll, og større mulighet til å få tak i riktige artister til riktig pris.

Sa opp 100 sangere Det er gått ti år siden han dro til Komische Oper i Berlin, hvor han var kunstnerisk direktør i tre år før han ble operasjef. Han hadde lederansvar for rundt 500 mennesker og en omsetning på rundt 35 millioner euro – det vil si godt over 250 millioner norske kroner.

– Hvordan var det å lede der?

– Det var en fantastisk oppgave, men forferdelig

konfliktfylt. Det var mye politikk og store interne stridigheter. Ledelsen ville modernisere operaen, en tradisjonell opera hvor 70-80 prosent hadde vært ansatt siden DDR-tiden.

– Av dem syntes over halvparten at alt var mye bedre før. Avlyttingsutstyret var riktignok borte, men utover det hadde det ikke skjedd mye. Operaen var preget av DDR, på godt og vondt. De hadde en enorm yrkesstolthet og yrkesidentitet. Utgangspunktet var at det var én måte å gjøre tingene på. Én oppskrift som var ideologisk fastlagt. Ledelse er imidlertid å initiere forandring.

Etter noen år fikk operaen utmerkelse som beste opera i Tyskland, men før den tid hadde det rent mye vann i opprørt hav. Boye Hansen sa blant annet opp hundre sangere han mente ikke holdt mål. Det ble smelt i dører, han ble skjelt ut og han ble altså trykt opp mot en vegg av en ansatt. Sistnevnte ble imidlertid aldri noen «personalsak».

– På en måte hadde jeg sympati med reaksjonen hans. Han var fortvilet. Det han trodde på og identifiserte seg med var noe som ikke var lenger.

Og det stakk ikke dypere enn at vi senere ble vel forsonet.

Regissøren Per Boye Hansen ble aldri en så god regissør som han ønsket, men har i ettertid reflektert mye over regissørens lederrolle og overføringsverdien til andre lederroller.

– En regissør må ha en visjon, vite hva han vil gjøre og ha et personlig forhold til det. Og du må opptre med en enorm selvtillit. Har du ikke dét, har du ikke sjans til å få med deg skuespillerne, sier han, og forteller om det enorme forarbeidet.

Hvorfor sette opp stykket? Hvilke strømninger var det i samtiden? Hva treffer dette i vår tid? Hva er historien? Hva kan leses ut av musikken? Hva kan leses ut av teksten?

– Jeg har tro på å jobbe i team når man jobber med meningen med oppsetninger. Først når regissør samarbeider med scenograf og dramaturg, og også med dirigent hvis mulig, vil man komme fram til en sterk felles visjon. Det er det vanskelig å få til hvis man gjør forarbeidet alene; enten man er regissør eller konsernsjef, sier Boye Hansen, som mener at det jobbes for lite i team i mange kulturinstitusjoner.

Karisma og manipulasjon Regissøren skal formidle sine ideer via skuespillerne, men når publikum sitter i salen og skuespilleren går på scenen, har regissøren ingen makt. Da er det skuespillerne som rår. I forarbeidet kan det ta lang tid og mange samtaler før regissør og skuespillere har samme idé om hvordan stykket skal spilles.

– De kan møte regissøren med forventning, men også med enorm skepsis. Sangere og skuespillere har ofte sin egen oppfatning av stykket og sine egne ambisjoner. Som regissør er du helt

10 KULTUR

Søndag 30. mai 2010

Av og til er det viktig å bli minnet på de viktige tingene i livet.

Mesterlig og gripende Teater Festspillene i Bergen Se dette mennesket (VOICES).

En moderne pasjon.

Den Nationale Scene, Store Scene, Bergen Regi: Calixto Bieito Samarbeid med Betty Nansen Teateret i København Spilles til 31. mai Etter forestillingen Se dette mennesket gikk jeg raskt til nærmeste pub for å begynne å skrive dette. Det var ikke lett der jeg satt småskjelven etter alle inntrykkene. Det er lenge siden en teaterforestilling har gjort et så sterkt inntrykk som denne. Alene på teater med både klump i halsen og tårer i øynene. Men så var kanskje det også hensikten til den katalanske stjerneregissøren Calixto Bieito.

Imponerer stort. Bieito gjester Festspillene for fjerde gang og er kjent for sine storslåtte versjoner av Brand og Peer Gynt. Denne gangen imponerer han stort i sin mest personlige forestilling noensinne. Men selv om Bieito presenterte noe ganske annet denne gang, har forestillingen fortsatt Bieitos rene, karakteristiske signatur.

En gigantisk vegg av høyttalere fyller hele bakveggen på scenen. Når forestillingen begynner, beveger noen av høyttalerne seg og skjermer begynner å lyse. En lydmur av stemme på stemme møter oss, og hele scenebildet fungerer som en stor

De danske skuespillerne gjør en fabelaktig jobb i sangnumrene, mener vår anmelder.

pulserende mekanisme. Et barn går frem på scenekanten mens de andre skuespillerne står vendt fra publikum, og barnet

FOT0: NATASCHA THIARA RYDVALD/FESTSPILLENE I BERGEN

av de gripende små historiene, lidenskapen og desperasjonen er også godt gjennomført.

synger at hun «vil gi deg mitt hjerte».

Monologer. Forestillingen består av flere monologer om død og lidelse. Kreft, selvmord, drukningsdød og en mor som har mistet sitt barn. Historiene følges opp med flere sangnumre hvor både Nick Cave, Johnny Cash, Pj Harvey, Abba og Bach brukes mesterlig. Et stort barnekor står bak høyttalermuren og synger med. De danske skuespillerne gjør en fabelaktig jobb på sangnumrene. Formidlingen

Også humor. Bieito kaller forestillingen en moderne pasjon, hvor den menneskelige lidelse, ikke Jesus, utforskes. Til tross for et tungt tema er det er også mye humor i forestillingen, slik den også formidler at det både må være i livet og kunsten. Bieito tar opp de store tingene, hvordan hat ikke kan eksistere uten kjærlighet, hvordan man

kan leve videre når man har opplevd den største sorgen og hvordan man kan gå døden i møte. Det viktigste er at døden finner deg levende når den kommer.

Mesterlig. Bieito har et mesterlig teaterspråk, tekstutdragene er gripende – og han har kanskje skapt sin beste Festspill-forestilling så langt. Den sitter i deg lenge og holder mer enn den lover.

CHARLOTTE MYRBRÅTEN

Sommer-

DUNDYNER

Ekstra lette, luftige og pustende sommerdundyner SUNNY

Hvit andedun,kval. 8-10 140x200 380 g dun 669,-

298,-

140x220 420 g dun 738,-

SAHARA

328,-

Lett, lettere, lettest. Ekstra tynt og lett bomullstrekk.

Hvit muscovydun, kval. 14-16 140x200 180 g dun 2790,-

SPANIADYNEN

HÅNDVERKSPASJON

Vår aller mest populære sommerdyne.

Hvit gåsedun, kval. 12 140x200 280 g dun 1480,-

569,-

638,-

140x220 310 g dun 1620,-

STORE, DOBLE SOMMERDUNDYNER 200x220, 440 g dun 2310,-

Velkommen til Nedre Slottsgate 15

www.gudrunsjoden.com

• Bekkestua

SAHARA

SPANIADYNEN 230x220, 510 g dun 2660,-

200x220, 285 g dun 4380,-

140x220 200 g dun 3070,-

230x220, 330 g dun 4990,-

1069,- 1199,- 1996,- 2296,-

Ma-Fre: 9-17, To: 9-18, Lø: 9-15

1269,1396,-

• Ullevaal

Ma-Fre: 9-19, Lø: 9-17

• Bekkestua, Gm!. R"#g$r"%&'. 36, "##g. Bær(m&'$"$# • t!f. 67 58 19 00 • ullevaal stadion, vG-&'"#g$# (#)r*ø&+), s)g#&'. 75 • t!f. 22 02 00 02

KULTUR

DAGSAVISEN ONSDAG 2. JUNI 2010

25

Høyres Olemic Thommessen (t.v.) vil ha statstøtte til et leksikon som det går an å stole på. Kulturminister Anniken Huitfeldt (t.h.) sier fortsatt nei.

Det er dessuten et leksikon som har vært drevet etter en svært kostnadskrevende modell, og som jeg mener det ikke er naturlig for staten å drive.

Anniken Huitfeldt, kulturminister

Askefast og askefis Konservativ og radikal, gammel og ung.

Langs denne aksen kan Stortingets kulturpolitikere plasseres i spørsmålet om et statsstøttet leksikon. I så måte befinner Gina Knutson Barstad (SV) og Hadia Tajik (Ap) seg ytterst på skalaen. Tajik gikk lengst i å dømme Store Norske til historiens skraphaug, og leverte et innlegg som kunne minne om et eneste langt reklameinnslag for det brukerstyrte nettleksikonet Wikipedia. Et leksikon som ikke alltid er like pålitelig, men som er langt sterkere på populærkultur og aktuelle hendelser enn hva Store Norske har vært. Og dessuten helt gratis.

– Slår man opp i Store Norske på askefast, foreslå søkemotoren «askefis», som er et fellesnordisk navn for Askeladden, sa Hajik, som i går stilte i Stortinget ikledd palestinaskjerf. Et ord som for øvrig ikke er omtalt i noen av de 155.000 «kvalitetssikrede artiklene» i Store Norske Leksikons nettutgave, men som derimot er grundig omtalt og illustrert i egen artikkel på Wikipedia.no.

akt i denne sal staten å drive, sa Anniken Huitfeldt.

Høyres Olemic Thommesen vil likevel ikke gi opp tanken på en indirekte statsstøtte til Store Norske, på lik linje med det som gis til kulturinstitusjoner og universiteter. Men også Thommessen måtte vedgå at det selv for garvede stortingspolitikere kan være vanskelig å holde tritt med utviklingen.

– Det er veldig fort gjort at vi kan spille ballen ut med badevannet, rett og slett fordi samfunnsutviklingen går fortere enn det det politiske miljøet klarer å håndtere, sa Thommesesen.

Venstres Trine Skei Grande mente landets universiteter bør overta ansvaret for Store Norske Leksikon, med Nasjonalbibilioteket som samarbeidspartner. I så fall er det nesten ikke grenser for hva Store Norske kan utrette, som å nedkjempe klasseskiller i informasjonssamfunnet

eller sågar løse konflikter i hjemmet.

– Det ville vært en spennende løsning som det norske folk ville hatt nytte av.

Kanskje ville det også ha stoppet noen familiekrangler og eller sene diskusjoner på byen.

INFORMASJONSJUNGEL Høyres Svein Harberg satte ord på følelsen som oppstår når man går seg vill i informasjonsjungelen.

– Jeg må si at jeg som voksen mann kjenner uro i magen hvis det ikke lenger

skal være mulig å slå opp og finne fakta i et kvalitetssikret leksikon, sa Harberg, og tenkte tilbake til den gangen et skinninbundet leksikon var noe som fantes i ethvert dannet hjem.

– Ja, det var en skinninbundet sak.

Men jeg oppfattet det ikke som et statussymbol. Det var rett og slett en nødvendighet. Der kunne en finne ut alt som man lurte på, og man kunne stole på at alt som sto der var riktig. jonas.braekke@dagsavisen.no

Ja, det var en skinninbundet sak. Men jeg oppfattet det ikke som et statussymbol.

Svein Harberg (H), stortingsrepresentant

Nordisk Råds Musikkpris 2010 går til Lasse Thoresen.

FOTO: SCANPIX

Nordisk Råds musikkpris til Norge Den norske komponisten Lasse Thoresen er tildelt Nordisk Råds musikkpris 2010 for verket «Opus 42».

Vokalverket «Opus 42», som komponisten Lasse Thoresen vant Nordisk Råds musikkpris for, består av fire deler. Den første, «Solbøn», er bestilt av Festspillene i Bergen, mens «Likfærdssælmin», «Himmelske Fader» og «Tvetrall» er bestillingsverk for Osafestivalen, en folkemusikkfestival på Voss.

VINNERVERKET Tirsdag framføres et utdrag av vinnerverket i Grieghallen under Festspillene.

Thoresen, som er professor i komposisjon, bruker trekk fra folkemusikken på en måte juryen mener er «banebrytende».

I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet: UNIKT «Opus 42 er et unikt verk, som representerer en fornyelse ikke bare av den nordiske vokalmusikken, men av vokalbasert partiturmusikk overhodet.

I Opus 42 finner vi en slående vakker musikk som viser fellestrekkene mellom den helt gamle, og den helt nye musikken – på samme tid som vi ser likheten mellom vår egen, skandinaviske folkemusikk og den vi for eksempel finner i Midtøsten eller India.»

Prisen, som er på 350.000 danske kroner (cirka 374.000 norske kroner), overrekkes under Nordisk Råds møte i Reykjavik i november.

(NTB)

Anniken Huitfeldt åpner Moldejazz Kulturminister Anniken Huitfeldt skal åpne den 50. jazzfestivalen i Molde 19. juli. Hun skal også legge ned grunnsteinen til det nye jazz- og teaterhuset som skal bygges i Molde sentrum. Tomtearbeidene for dette nybygget har allerede kommet i gang. Jubileumsprogrammet for Moldejazz 2010 er nå komplett. En nyhet som ble presentert i går er det japanske bandkollektivet Shibusa Shrazu Orchestra. Dette blir en gratiskonsert til publikum i anledning jubileet, opplyser festivalsjef Jan Ole Otnæs. Karin Krog spilte på den aller første jazzfestivalen i Molde. Hun får æren av å avrunde den 50. jazzfestivalen med en konsert sammen med Storyville Storband. Av kjente navn som kommer til årets Moldejazz kan nevnes Sonny Rollins, Herbie Hancock, Jeff Beck og Missy Elliott.

(NTB)

Århundrets stemme

KLASSiSK

Kirsten Flagstads stemme var av et slikt format at mange mente hun sprengte både grenser og høyttalere.

For noen år siden ble det holdt en avstemming i et av de meritterte engelske magasinene for klassisk musikk. Temaet var «The Greatest Voice of the twentieth Century».

Personlig følte jeg en liten personlig «let-down» da resultatet ble kunngjort. Vinneren var nemlig Jussi Bjørling, men den – etter min mening – soleklare førstekandidaten til den tittelen burde ha vært Kirsten Flagstad. Hun endte, så vidt jeg husker, på tredjeplass. Så kan man diskutere meningen med slike «ratings». Og hva man mener ned betegnelsen «Great». Stor, større, størst, eller måten man kommuniserer på gjennom det materialet og talentet man er født med. Jussi Bjørling hadde vel ikke verdens største stemme, men du verden hvordan han formidlet sitt stoff. Kirsten Flagstads stemme var av et slikt format at mange mente hun sprengte både grenser og høyttalere. Men også hun hadde denne enestående naturligheten i foredraget selv om det hun ofte skulle framstille var av aller heftigste kaliber. Kontrasten mellom Bjørling når han tolker Hugo Alfvéns gripende «Så tag mitt hjerte» til Tove Ditlefsens like såre tekst, og Kirsten Flagstads store utbrudd hos Wagner, bærer preg av et ekte musikalsk instinkt. All pondus kommer innen ifra. Helt uten forsert muskelbruk. Uansett, begge disse unike nordiske artistene har begge fått tildelt sine velfortjente nisjer i vokalmusikkens «Hall of Fame».

Ukens utvalgte er en 5 CD-boks fra EMi, som gir oss et interessant bilde av Norges fremste internasjonale stjerne gjennom tidene. Kirsten Flagstad. Hun ble født i 1895, debuterte på operascenen som attenåring, men var godt moden, det vil si 40, da det virkelige internasjonale gjennombruddet fant sted. Den sensasjonelle debuten på Metropolitan-operaen i New York. Men det er en annen historie. EMi har samlet opptak som spenner over et tidsrom på bortimot tretti år. Fra BackerGrøndahls «Mot kveld» tatt opp i 1923, til den berømte Tristaninnspillingen fra 1952. Og denne samlingen viser tydelig spennvidden og allsidigheten ved henne kunst. Hun var ikke redd for å utforske territorier som kanskje lå henne fjernt. Det viser deler av CD 1.

Kirkearier av Johannes Crüger, Georg Böhm, Carl Philipp og Johann Sebastian Bach.

Og det er klart at dette med original framførelsespraksis lå langt fram i tiden, men hun synger dem med sin sedvanlige ærlighet. ikke minst med forhold til det tekstlige. På samme CD finner et par av hennes mest

Mangfaldig artikulasjon Konsert verk av C. P. e. bach, bent sørensen, leos janácek og W. a. Mozart Det norske Kammerorkester og Leif ove Andsnes (klaver og gjesteleiar) terje tønnesen (kunstnarleg leiar), Per Kristian skalstad (dirigent) Grieghallen Festspillene i Bergen

energi er eit nærliggjande omgrep i skildringa av Det Norske Kammerorkester. Under konserten deira under Festspillene i Bergen la dei vekt på å spela vidt ulike verk – og framføringa vart ein demonstrasjon i varierte verkemiddel, med høg intensitet og formidlingsevne.

Hjå 1700-talets Carl Philipp Emmanuel Bach sto dei eksplisitte fraseringar i fokus. Den spenstige symfonien i e-moll innleia konserten – i ei tolking som nok står eit stykke unna ensemble spesialiserte på tidlegmusikk, men som ikkje desto mindre var bilderikt tenkt, og let kvar enkelt gest i musikken bli teken til det ytste. spennet mellom dette stykket og nolevande Bent Sørensen sin pianokonsert «La Mattina» virka gigantisk. Mot Bach sine tydelege gestar kunne Sørensenstykket like gjerne vore spelt bak eit forheng – dunkelt og mystisk som tussmørkret – der musikarane til tider trødde ut av skuggen og openberra seg.

«La Mattina» er like fullt av som initiativ som Bach-verket, men hinta er av annan karakter. Orkestret og solisten, Leif Ove Andsnes, får spela på historia, på kulturar, på det menneskelege – gjennom svak nynning i orkestret, overraskande innslag av spanske kastanjettrytmar, eller ekkoliknande klanglege overføringar mellom solist og ensemble.

På mange måter var Kirsten Flagstad den største i sitt fag, her som siegelinde i Wagners «die valküre».

FOtO: sCaNPiX

elskede opptak, nemlig Didos berømte klage: «Remember me» og den vakre «Che faro», fra Glucks «Orfeus og Evridike».

Versjoner som tross alt har overlevd og som fortsatt gjør dype inntrykk.

«the supreme Wagnerian soprano» Kirsten Flagstad eMI 5 CD

schubert «Frühlingsglaube» er uovertruffen, selv om hun synger dobbelt så langsomt som alle andre, og Griegsangene forblir storartede prestasjoner. Men det er selvsagt Wagnerinnslagene som er og blir referansene. Tristan-scenene under Furtwängler, for ikke å snakke om sluttscenen fra «Götterdämmerung». Lyset i stemmen i «Heil dir Sonne», fra «Siegfried» og ømheten i Elisabeths bønn fra «Tannhäuser». ingen andre kan måle seg Flagstad der. Morsomt for øvrig med sangene av Arne Dørumsgaard. Preget av røtter fra folkemusikken, men med et tydelig personlig tonespråk. «Alle mann hadde fota» synges med humor og overskudd. Men, skal jeg plukke ut to innslag som jeg nærmest vil kalle geniale, så må det bli Alf Hurums «Blonde netter» og Wagners «Träume», fra «Wesendoncklieder». At en artist kan slanke ned sin enorme stemme til å klinge i et eneste langt pianissimo og med et makeløst legato, forteller alt om Kirsten Flagstad som kunstner. det er bare å konkludere med at hun på mange måter var den største i sitt fag. Så får vi ta med barokkmusikken som en kuriositet. EMis «iCON»-serie er blitt en attraksjon rikere og prisen? Ja, den er vel egentlig i verdt å nevne. 5 CD-er til kostnaden av én.

Kjell Hillveg

Nok ein kontrast møtte me i overgangen til Leos Janácek sin ekspressive strykekvartett, arrangert for besetninga av Terje Tønnesen, og inspirert av eit stykke av forfattaren Leo Tolstoi. Eit øydelagt ekteskap er tema og få av dei heftige kjenslene er forsøkt løynd i verket. Snarare rørte me oss mot det parodisk tydelege – og om konserten hadde eit problematisk punkt var det her, i den intense formidlinga som til tider gjekk ut over presisjonen og det truverdige i uttrykket.

Men kontrollen vann ensemblet attende i pianokonsert nr. 24 av Mozart.

Andsnes synte nok ein gong sitt klårt artikulerte, elegante uttrykk – i fin dialog med ensemblet sine treblåsarar – og med det endå ein innfallsvinkel til det energisk formidlande. Årets program under festspillene i Bergen er etter mi meining det mest konvensjonelle i tida med Per Boye Hansen som direktør. Med konsertar som denne er det likevel tydeleg at det som lett let seg selja ikkje treng gå på akkord med kvalitet – og interessant programmering.

ida Habbestad

nye inntrykk 45

I morgen kan du...

• reportasjeleder Une Bratberg • kulturredaktør: Olav Egil Aune • kultur@vl.no • tips til avdelingen: 22 310 389 • flere nyheter på vl.no/kultur

kultur

Foto: Statsbygg

ett spørsmål Arve Tellefsen – som kappspilte med Stian Carstensen under Festspillene i Bergen.

– Hva er fartsgrensen på fiolin?

– På fiolin er det fri fart, det finnes ingen absolutte grenser i musikken. Men jeg fikk min fulle hyre med å holde følge med Stian Carstensen, han er utrolig rask på både banjo og trekkspill. Dette skulle jo være en vennskapelig dyst, men det var vel ikke til å unngå at det ble litt opphetet stemning mot slutten, så det ble jo en liten mannjevning. Vi greide aldri å kåre noen klar vinner, jeg tror det ble nokså dødt løp, men vi legger oss i hardtrening frem mot Oslo Kammermusikkfestival i august. Der gjennomfører vi samme konseptet med en kappspillkonsert. Så den som ler sist, – ler best.

– Vi har kalt konseptet Grisefort – Virtuost racerspill og fremførte det først som skolekonsert, vi var litt spente hvor mange barn som dukket opp siden det var skolestreik. Vi satset på løs snipp og utfordringen vil alltid være å treffe både de minste og de litt større «Dette skulle jo barna. Ole Bull var jo selv være en vennskaet lekent barn som utfolpelig dyst, men det det seg på instrumentet fra tidlige barneår. var vel ikke til å – Slik vi opplevde det unngå at det ble litt var stemningen meget opphetet stemning god og ungene frydet seg. Det er utrolig viktig mot slutten» at barn får oppleve stemningen i en konsertsal fra tidlig alder, på Kammermusikkfestivalen har vi alltid vært opptatt av å presentere et program som involverer den yngste delen av publikum.

– I går kveld ble konsepten fulgt opp som festforestilling for hele familien i Peer Gynt-salen. Konserten hadde sterkt fokus på Ole Bulls musikk, det er jo jubileumsår.

Konsertene legges opp som en musikalsk vandring i hans fotspor. I tillegg til flere av hans egne verk blir det mange musikalske gløtt fra de stedene han besøkte på sine mange reiser, jeg håper det fungerer som et variert og spennende program.

– Gjennom de siste prøvene følte jeg at tempoet ble skrudd opp til de store høyder. Jeg spiller sammen med to gale musikere, både Stian Carstensen på trekkspill og bassisten Georg Breinschmid setter opp et AD-HD tempo som er tøft å forholde seg til for en gammel mann.

Men jeg slengte meg på og følte meg faktisk som en unggutt i det høyt oppdrevne tempoet, forteller Arve Tellefsen.

Lars O. FLydaL side

18 – VÅRT LAND – lørdag 5. juni 2010

... gå på åpen dag på Dømmesmoen i Grimstad. Dømmesmoen var offisergård omkring 1780, prestegård fra 1846, og i 1866 kjøpte Grimstad kommune deler av eiendommen, og startet i 1922 Statens havebruksskole. I dag brukes Dømmesmoen av Universitetet i Agder.

Anlegget består av 25 bygninger oppført i perioden 1700-2002. Søndag kan du få omvisning i bygningene, se Ibsens urtehage eller beundre Dømmesmoeika, som er mellom 450-500 år gammel. I hagen finnes over 750 forskjellige tresorter og 350 staudearter. ÅSHILD MOEN–ARNESEN

Til kamp mot tei Alf Kjetil Walgermo alf.kjetil.walgermo@vl.no

22 310 391

TV-kanal gjer forskjell på kristendom og islam, meiner religiøse leiarar.

Det amerikanske TV-kanalen Comedy Central planlegg ein teiknefilmserie om Jesus. Serien som har fått arbeidstittelen «JC» – for Jesus Christ – skal handle om ein alminneleg fyr i New York som kjempar for å

«Blir kristne straffa fordi dei ikkje er galne?»

Michael Medved sleppe unna sin store fars skygge.

No reagerer mange religiøse leiarar på planane. Ikkje minst reagerer leiarane på at Comedy Central ønskjer å lage ein tulleserie om Jesus, mens dei nyleg sensurerte ein South Parkepisode for skildringar av profeten Muhammed. South Park er TV-kanalens mest kjente serie, og har sidan oppstarten i 1997 vore kjent for å harselere med kontroversielle tabuemne. Jesus og djevelen er tilbakevendande figurar.

Dobbel standard. Det nyleg stifta koalisjonen «Borgarar mot religiøse intoleranse» (CARB) meiner at Comedy Central opererer med doble standardar når dei tillett mobbing av «kristne» figurar, mens profeten Muhammed går fri på grunn av TV-kanalens frykt for ekstreme muslimar.

– Blir kristne straffa fordi dei ikkje er galne? Blir dei straffa fordi religionen deira ikkje oppmuntrar til truslar om vald, spør radioverten Michael Medved, som er ein av medlemmane i koalisjonen.

TV-SerIe Den amerikanske TV-kanalen Comedy Central er særleg kjent for teiknefilmserien South Park.

Nyleg sensurerte kanalen ein South Park-episode som viste profeten Muhammed.

No planlegg kanalen å lage ein teiknefilmserien om Jesus som ein «heilt alminneleg fyr i New York». Den har arbeidstittelen JC (Jesus Christ).

Religiøse leiarar protesterer mot planane.

Ifølge nyhendebyrået AP er Brent Bozell (president i Media Research Center), Tony Perkins (president i Family Rese-

arch Council), Bill Donohue (president i Catholic League), Rabbi Daniel Lapin (American Alliance of Jews and Christians) og Tim Winther (president i Parents Television Council) mellom dei som engasjert seg. Dei har blant anna skrive til 250 Comedy Central-annonsørar for å åtvare dei om den planlagde Jesus-teiknefilmen.

Blir støytt. – Ein treng ikkje vere kristen for å bli støytt av dette, seier Brent Bozell i Media Research Center.

– Kvifor skal annonsørane støtte eit selskap som har gjort det til ein vane å angripe kristendom, og som no har ein vedteken politikk om å sensurere Presentasjon: Åshild Moen-Arnesen

4

kultur og medier

BERGENS TIDENDE ONSDAG 9. JUNI 2010

Nytt spel i Gulen Eit nytt historisk spel skal sjå dagens lys i Gulen.

Den gongen handlar det ikkje om kongar og stormenn. Det er arbeidarkulturen langs kysten som er tema.

KARI FAUSKANGER kari.fauskanger@bt.no

– Det er rett å kalle det eit historisk spel. Det er den tradisjonen vi vil bruke, seier Terje Havrøy, kulturansvarleg i AOF Norge.

– Spelet, er ein del av eit lengre prosjekt. Vi ville sjå på arbeidarkulturen slik den kjem til uttrykk på ein industristad. Ofte når vi ser på industrikultur og arbeidarkultur, er det Grenlandsområdet, Nydalen i Oslo eller gruvene vi tenkjer på. Kystkulturen har ofte drukna i all den tunge industrien. Denne gongen ville vi sjå på arbeidarkulturen langs kysten, korleis folk lever og livnærer seg der havet er ein ekstrem og lunefull nabo, og korleis det har sett sitt preg på livet der, seier han.

Utgangspunktet for his-

toria er ei hending i 1822 då ein forrykande orkan tok livet av nesten 400 menneske. Sjølv om ein lokal fiskar hadde varsla om uvêret, la dei ut på havet. Gjest Baardsen har og ein plass i spelet.

Rolf Losnegård er hyra inn som forfattar og premieren er planlagt til august 2011. Det skjer i Skjerjehamn i Gulen, på scenen like under den omstridde statuen av Kong Olav og med sjølve havet som bakvegg. Tittelen er «På ravnens dag». Komponist Helge Sunde skal skrive musikken og skodespelarane blir ei blanding av profesjonelle og amatørar.

Havrøy vil og knyte saman arbeidarkulturen på tvers av landegrensene og arbeider med å få til ein forteljarverkstad med deltakarar frå Island, Færøyane og Shetland. Det skal skje parallelt med framsyninga av arbeidarspelet.

Ein smakebit av spelet vert presentert på Sjømannsforbundet sitt 100-årsjubileum i august.

Tradisjonsrik briljans fra Taylors verden dans Festspillene «Spin Drift» «Beloved Renegade» og «Brandenburgs» koreografi av Paul Taylor Paul Taylor Dance Company Virtuost, elegant og vakkert!

Den 81år gamle amerikanske koreografen Paul Taylor er blant de store navnene innen den moderne dansens nyere historie. Han har en enorm karriere bak seg blant annet som solist i Martha Graham Dance Company og har koreografert 131 verk for sitt eget kompani gjennom 56 år. Han har jobbet med de fleste av de mest kjente dansere og kunstnere de siste 50 årene, blant dem Mikhail Barysjnikov, Rudolf Nureyev, Robert Rauschenberg og Jasper Johns for å nevne noen.

Kveldens forestilling viser tre av hans verk fra tre ulike tiår, som gir et godt innblikk i Taylors lange virke.

Det lette og romantiske «Spin Drift» (opus nr. 99) fra 1993, åpnes med en av Taylors karakteristiske hverdagsbevegelser: Å legge armene i kryss over brystet.

Koreografien utspiller seg som en manns drøm om livet på stranden, assosiasjonene går til dyr som seler, fisk og fugler og mer fantasifulle vesener. Rent tematisk gir koreografien en kommentar til menneskets plass i naturen, som en likeverdig del og ikke enehersker på jorden.

Den majestetiske «Beloved Renegade» (opus nr. 129) fra 2008, viser Taylors mer dramatiske side. Her har

han tatt utgangspunkt i den omstridte poeten Walt Whitmans livsverk «Leaves of Grass», satt sammen til musikk av den franske komponisten Francis Poulenc. Å kombinere Whitman med Poulencs Gloria med katolsk religiøs tekst er et dristig grep som få har gjort før Taylor.

At Taylor er sterkt inspirert av Martha Grahams bevegelsesspråk er tydelig, uten at han holder seg slavisk til Graham-teknikk.

De holdte bevegelsene kontrastert mot det slupne (release) og myke bevegelsene er til stede gjennomgående i alle tre koreografiene.

Til tross sin sterkt tradisjonsbundne form er Taylors verk fortsatt aktuelle.

I forestillingens siste koreografi, «Brandenburgs», kommer Taylors musikalitet virkelig til rette. Det er som om både toner og bevegelse opphøyer hverandre. Taylors 16 eminente dansere flyter sømløst i vakre formasjoner.

Det hele er presist og klart som vann. En ren nytelse.

Kveldens forestilling kan ikke sies å være annet enn tradisjonsrik briljans – virtuost, elegant og vakkert!

TORA DE ZWART RØRHOLT

FESTIVALBILDET

Nanping, en liten by med et beskjedent antall millioner mennesker, nesten uten fremmedlanske turister, nordvest i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina, dit kom han vandrende en formiddag i mai, for om kvelden skulle han spille på kontrabassen sin, sammen med sine medmusikanter i Trondheim Symfoniorkester.

Det var varmt. Over tretti grader. Truls Waagø

DEN TREDJE KINESEREN:

Selv originale Jo Strømgren trenger av og til å fornye seg.

Festspillene Eksperimentet Jo Strømgren Kompani Med: Ingrid Bolsø Berdal, Ulla Marie Broch, Hanne Gjerstad Henrichsen og Marte Stolp Den Nationale Scene, Store Scene, Bergen Handlingen i Jo Strømgrens siste forestilling Eksperimentet foregår i et låst laboratorium under den kalde krigen. Fire kvinner i 1940-talls klær er samlet på laboratoriet TEST LAB 37.

Der blir de overvåket av en Sergej, som kun gjør seg til kjenne over høyttaleranlegget. Slik får kvinnene beskjed om hva de skal gjøre, og de gjør som han sier.

De drikker forskjellige væsker som gjør dem overkåte, vampyraktige eller bare generelt tulleruske, hvor hver drikk utgjør hver sin scene. De fire kvinnene er karikerte østeuropeiske typer i et isolert, lite samfunn, de snakker kaudervelsk, dette tullespråket med russisk klang som etterhvert er blitt Strømgrens varemerke. Med absurditeter og snodige innspill pakkes Strømgrens kritikk mot overvåkingssamfunnet lekkert inn i ren Animal Farm-stil.

Dansen er nesten helt utelatt, bortsett fra et par innslag med parodisk dramatisk pathosdans. Det er språket som utgjør Stømgrens eksperiment. Og det er fascinerende hvordan Strømgren stadig utøver makt og sivilisasjonskritikk ved å bygge språket helt ned, for så å gi publikum en ny indre logikk.

Strømgren er en unik regissør og koreograf, og forestillingene er alltid humoristiske på en oppsiktsvekkende måte. Samtidig ønsker jeg likevel noe mer, muligens fordi Jo Strømgren Kompani alltid har fascinert og satt i gang assosiasjoner, men denne gangen blir det mer drøvtygging av eget formspråk.

Skuespillernes innsats er imponerende, både fysisk og i formidlingen av meningen i det logisk nedbrutte språket. De små scenene er både groteske og morsomme, men ingenting av det kvinnene gjør der inne, driver handlingen videre. Det virker underlig at Festspillene har satt opp dette enkle og lille eksperimentet på den pompøse hovedscenen. Dette er en forestilling som gjør seg best på en black box-scene, som egner seg bedre for utforskende laboratorieteater.

CHARLOTTE MYRBRÅTEN

Torsdag 10. juni 2010

Jubilanter

Navnedag Ingolf, Ingunn

80 år

10. juni er Ingolfs og Ingunns dag. Ingolf er norsk, sammensatt av gudenavnet Ing og ulfr (ulv). Norrøn form var Yngvi Ingunn Øyen, – også stamfar skuespiller til ynglingene og navn på guden Frey. Opprinnelsen kan ha vært det germanske Ingwaz, stamfar til ingvæonerne. Pikenavnet Ingunn har samme forledd og betydning, mens unna vil si holde av, elske – altså «den guden elsker».

Cand.real.

Hartmut Balk, Kullebunnveien 10, 1388 Borgen.

Hartmut Balk er født i Berlin, men flyttet til Norge i 1938. Han arbeidet ved værtjenesten på Fornebu fra i 1951 og 1960 og ble cand.real. i organisk kjemi i 1961. Balk var disponent i legemiddelfirmaet Kabi fra 1962 til 1971. Frem til 1997 var han ansatt i Weifa AS. Som interessert korsanger var jubilanten i over 30 år aktiv i Akademisk Korforening. De siste årene har han sunget i Asker kirkekor.

Ingunn 1900–2010

6037 kvinner heter Ingunn i Norge i dag

0,7%

1900 1920 1940 1960 1980

Kilde: SSB

0% 2010

Hvem da?

I dag spør vi etter navnet på en norsk sanger og skuespiller, født i 1946. Hun representerte Norge i Melodi Grand Prix 1965, 1967 og 1969, var frem til midten av 1970-årene en av landets mest populære plateartister (Spellemannprisen 1972), og har medvirket i en rekke fjernsynsshow. Siden 1970 har hun spilt i revyer og kabareter og hatt store musikalroller ved Oslo Nye Teater, Trøndelag Teater, på Chateau Neuf, på Riksteatret, og ved Hålogaland Teater.

Hvem da? Svar nede til høyre på siden.

Fødselsdager

Aase Nordmo Løvberg, tidl. operasanger

Nadia Hasnaoui, programleder

I Portugal feires nasjonaldag. I dag fyller prins Philip (Mountbatten), hertugen av Edinburgh 89 år, tidl. operasanger Aase Nordmo Løvberg 87 år, programleder Ivar Dyrhaug 61 år, skuespilleren Per Egil Aske 56 år, skuespiller/kunstnerisk leder Brit Lossius 54 år, programleder Nadia Hasnaoui og byråd Kristin Vinje begge 47 år, skuespiller/modell Elizabeth Hurley 45 år fotballproffen Ronny Johnsen 41 år og illustratøren Reidar Kjelsen 40 år.

(NTB)

Melding om utmerkelser, tildeling av priser, gullbryllup o.l. sendes til: personalia@aftenposten.no• Tlf. 22 86 31 88 © AFTENPOSTENS RETTIGHETER Se: aftenposten.no/generellebetingelser All utgivelse av stoff i Aftenpostens publikasjoner skjer kun i henhold til Aftenpostens generelle vilkår for rettigheter til stoff. Innsendt stoff honoreres i alminnelighet ikke, med mindre annet er avtalt. Publiseringsvilkårene gjelder for så vel honorert som ikke honorert

Konsulent Halvor Løken, Gabels gate 39, 0272 Oslo.

Halvor Løken var i 1978 med på å etablere konsulentselskapet PA International, og overtok deretter ledelsen av PA Consulting Group i Norge hvor han var aktiv frem til 1999, de senere år som managing partner i selskapets internasjonale ledergruppe i London. Han fratrådte i 2003 og har siden drevet egen virksomhet.

Løken er utdannet siviløkonom fra NHH. I unge år tjenestegjorde han i FNs fredsbevarende militærpolitistyrker i Kongo. Etter endt utdanning returnerte han til Vest-Afrika, der han arbeidet som administrativ leder for en norskeid virksomhet i Ghana og Nigeria.

70 år

Sivilingeniør Nicolay Thomas Wiborg, Kastellveien 4 E, 1162 Oslo.

Nicolay Wiborg har gjennom hele sitt yrkesaktive liv vært tilknyttet asfaltbransjen. I 1999 gikk han fra stillingen som teknisk direktør i Icopals Veidivisjon til administrerende direktør i Asfaltentreprenørenes Forening, som han ledet til frem til juli 2006. Wiborg er utdannet sivilingeniør fra Sunderland, University of Durham, England.

70 år

Ola Bratberg, Kornsiloveien 35, 2316 Hamar.

60 år

ved Meteorologisk institutt, først som klimadirektør og fra 2004 som leder av instituttets forsknings- og utviklingsdivisjon. Fra 2003 er han professor II i meteorologi ved Universitetet i Oslo. Jubilanten er født i Drammen, og ble cand.real. ved i 1975. I 1977 fikk han Kongens gullmedalje for studien En analyse av et globalt forurensningsproblem. Virkningen av utslipp av hydrokarboner og nitrogenoksider på ozoninnholdet i troposfæren. I 1982 ble han dr.philos. samme sted. Øystein Hov var forsker ved Norsk institutt for luftforskning (Nilu) fra 1981 til 1989 og direktør samme sted fra 1996 til 2003. I perioden mellom var han professor i meteorologi ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

60 år

Popularitetskurve for navnet 70 år

av antall fødte

Drøvtygging

NAVN

Forskningsdirektør, professor Øystein Hov, Steinhammerveien 24c, 1177 Oslo. Øystein Hov ble i 2003 tilsatt

Daglig leder Rune Berg, Tyriveien 48, Garderåsen, 1900 Fetsund.

Rune Berg er gründer av motorsykkel- og skiforretningen Rune Berg’s Motor & Sport på Strømmen.

Jubilanten har i mange år drevet bilsport, og kan bl.a. skilte med syv Norgesmesterskap, ett nordisk, ett svensk samt gode plasseringer i EM.

Professor Anders Molven, Ulsmågåsen 16, 5224 Nesttun.

Anders Molven har siden 2002 vært professor i molekylærpatologi ved Gades Institutt, Universitetet i Bergen, og innehar også bistilling ved Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssjukehus. Hans forskning dreier seg om sykdomsmekanismer ved diabetes og kreft, spesielt arvelige årsaker til disse lidelsene. Molven avla doktorgraden ved Universitetet i Bergen i 1991.

Født Rikshospitalet , 5.6: Didrik Mathias ble født. Victor Johannes og Kjell Conrad er stolte storebrødre.

Marianne Ulrichsen & Didrik J. Vigsnæs Rikshospitalet 31.5: Vi har fått en nydelig liten gutt som skal hete Jesper. 4150 g og 54 cm. Julie er stolt storesøster.

Kristin Trægde Hauger og Henrik Aadnesen.

Rikshospitalet, 31.5: Vår kjære Ingrid kom som bestilt.

Gard og Brage er stolte storebrødre.

Guro Birkeland og Geir Saxebøl.

Rikshospitalet, 27.5: Vi fikk en liten gutt og Eirin er stolt storesøster.

Anne og Torbjørn Holm.

Ullevål sykehus 20.5: William kom endelig til verden, og Nicklas er blitt storebror! Tusen takk til ABC og Føde B. Leo Lindberg og Barbro Boquist Olsen, Nesodden.

.

.

. .

Ada Marie Magnæs og Nicolai Aass gifter seg i den norske ambassaden i Paris fredag 11.6.

Alexandra Almeida Gomes og Håvard Eriksson gifter seg i Sofienberg kirke i Oslo, kl. 13 lørdag 12. juni.

Anniken Beyer Fjeld og Kristoffer Nissen gifter seg lørdag 12.juni kl.16 i Slottskirken på Akershus festning. Dagen feires på „Slottet” på Stabekk.

Vi gifter oss lørdag 12. juni kl.

17.30. Camilla Søby og Anders Narvestad Adr. for dagen:Villa Møllebakken, Tønsberg.

Vi gifter oss lørdag 12. juni kl.

14.30 i Ljan kirke. Eline Olavson og Steinar Lie. Vi gifter oss i Nordberg kirke, lørdag 12.juni kl.14.30! Adresse for dagen er Årvoll Gård, Janicke Lohne Sæle og Dag Nilsen.

Vi gifter oss i Søndeled kirke, 12.6. kl. 12.30. Solveig Sevik og Jørgen Garmann. Adr. for dagen:Rådhuset i Risør.

Vi gifter oss i Holmenkollen kapell lørdag 12.06 kl.16.

Adresse for dagen er Holmenkollen Park Hotel.

Martine Bakken og Scott Thomas Miller.

. . .

. .

På denne dag

50 år

.

. . .

Vi gifter oss

1941: Dannelsen av en hemmelig militær organisasjon i Norge var kommet godt i gang ett år etter at krigshandlingene opphørte. De forskjellige illegale grupper var kommet i kontakt med hverandre, særlig i SørNorge, men også noen i NordNorge. Ledelsen i Milorg følte at organisasjonen hadde behov for «status» overfor de norske myndighetene i London. Man sendte en rapport adressert direkte til Kongen. Et av avsnittene i denne rapporten vakte imidlertid sterke reaksjoner i de norske regjeringskretser i London. Det het at hensikten med Milorg var å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre som var godkjent av Kongen. Men etter at en del misforståelser var oppklart, ble Milorg godkjent som en del av det norske forsvar.

(NTB)

Hvem da?

Kirsti Sparboe

14 KULTUR

FØDSELSDAGER Alle henvendelser angående jubilanter rettes til NTBs personaliaredaksjon, P.B. 6817 St. Olavs plass, 0130 Oslo.

Tlf.: 22 03 44 25 / 18 E-post: personalia@ntb.no Tekst og bilder må være NTB i hende minimum syv dager før det skal på trykk.

For annonser om vielse, forlovelse, fødsel og adopsjon: Tlf. 815 000 15 • fax 22 86 40 98 • e-post: annonse@aftenposten.no

stoff. Vilkårene innebærer bl.a. at Aftenposten betinger seg rett til å arkivere og utgi stoff i elektronisk form fra Aftenpostens elektroniske redaksjonsarkiv eller andre databaser som Aftenpostens har avtale med.

Dette innebærer også publisering på Internett og lignende. Innsendere av stoff kan, etter spesiell avtale med Aftenposten,

i hvert enkelt tilfelle, reservere seg mot at deres stoff distribueres til Aftenpostens kunder fra det elektroniske redaksjonsarkivet. Bruk av Aftenpostens stoff og annonser er ikke tillatt med mindre dette er hjemlet i lov eller særskilt avtalt. © Aftenposten 2010.

Aftenposten arbeider etter Vær Varsomplakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund, som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Adresse: PFU, Rådhusgt. 17, pb 46 Sentrum, 0101 Oslo

24

MELDINGAR SJUR HAGA BRINGELAND

sjurhb@aol.com

DAG OG TID FREDAG 11. JUNI 2010

FESTSPELBREV Forrykande tempi Ein intelligent dirigent treng ikkje å laga ein god konsert.

KONSERT

Festspillene i Bergen er flinke til å nytta særpreget til byen i profilen sin. Her den hanseatiske Bryggen. Foto: Helge Skodvin

I lengste laget Held Festspillene i Bergen på for lenge?

KOMMENTAR Festspillene i Bergen har vore ein suksess. Ikkje berre har programmet synt uvanleg breidd, med internasjonale artistar på verdsnivå blanda med lokale krefter. Romma konsertane har blitt framførde i, har høvd til musikken; dét har Festspillene slurva med før. I Grieghallen har me opplevd romantiske symfoniar og pianokonsertar.

Domkirken har vore miljøet for tidlegmusikken, den frå mellomalderen og barokken.

I Ole Bulls villa på Lysøen har det vore kammermusikk, og på Torgallmenningen blei bergensarane på dagtid servert smakebitar av det som hende i konsertsalane om kvelden. I tillegg har det vore meisterklassar på Logen, der ein fekk oppleva store namn som Leif Ove Andsnes og Paolo Pandolfo undervisa lovande norske musikkstudentar. Eit spanande innsyn i den elles så lukka musikkutdanninga.

At publikum har sett pris på festivalen, syner det auka talet på konsertgjester – 30 prosent fleire enn i fjor fekk med seg arrangementa. Om Festspillene har nådd nye menneske, er ikkje dermed sagt. Er det berre dei gamle konserttravarane som har kjøpt fleire billettar?

Men den festspelrusen som råka byen for to veker sidan, etter opningsseremonien på Bergenhus festning, dabba av mot slutten av den to veker lange festivalen. Dette, saman med nokre labert vitja symfoniske konsertar i Grieghallen, er opphav til ein debatt om Festspillene varer for lenge, og dei evig obligatoriske skuldingane om elitisme

og vantande folkelegdom har atter råka bergensavisene.

To veker er ambisiøst, særleg om me jamfører med andre norske festivalar. Men ser me på andre arrangement internasjonalt, er Festpillene i Bergen ein heller kort affære. Edinburgh Festival fyller tre veker, og Salzburger Festspiele strekkjer seg over fem. Men er det relevant å samanlikna seg med dei?

Ser me på innhaldet i år, varde festspela for lenge – halvanna veke hadde høvd programmet betre og gjeve festivalen eit godt og kompakt preg. Men festspeldirektør Per Boye Hansen held på sitt. På pressekonferansen på onsdag såg han føre seg å utvida festspelperioden med ei halv veke.

Måten konsertprogramma har vore samansette på, har òg vore debattert. Tendensen er at det er blitt populært å setja opp syklusar; alle Schumanns symfoniar på to kveldar, alle Bachs Brandenburgkonsertar på ein kveld. Dette syner ein påverknad frå plateindustrien og tradisjonen med Gesamteinspilungen. Men til skilnad frå CD-en kan du ikkje hoppa eit spor fram om du blir lei, eller setja spelaren på pause.

Slike konsertar blir lett langdryge, for den manglande variasjonen irriterer. Dessutan har dei noko pedagogisk over seg, av somme oppfatta som «belærande». Festspillene, som stendig ligg under kritikk for elitismetendensen sin, bør vakta seg for dette og heller leggja opp varierte program.

Slik det var før CD-alderen.

SJUR HAGA BRINGELAND Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar for Dag og Tid.

JOHANN SEBASTIAN BACH:

Brandenburgkonsertane LES MUSICIENS DU LOUVRE-GRENOBLE, FAGOTT OG DIR.: MARC MINKOWSKI. DOMKIRKEN I BERGEN, TORSDAG 27. MAI

Alle dei seks Brandenburgische Konzerte på rad, spela av det kan henda mest briljante barokkorkestret i verda! Det er ikkje ofte bergensarar får høve til å høyra slikt i eigen by. Tilsvarande store var forventningane. Dette var den konserten under Festspillene i år eg hadde venta meg mest av.

Resultatet skuffa. Dirigenten og fagottisten Marc Minkowski presenterte seks orkesterverk som verka intellektuelt førebudde. Men i det klingande resultatet Les Musiciens du LouvreGrenoble serverte, fungerte idéane sjeldan.

SURE STRYKARAR, ROTETE HORN Det eineståande med Brandenburgkonsertane ligg i variasjonen konsertane imellom. Her finst alt frå rå, rustikk jaktmusikk til hofflege intimitetar. Dei fleste brukande instrument er med, gjerne i kombinasjonar ein skulle tru var umogelege.

Skal ein presentera alle seks på éin konsert, er den største utfor-

dringa til dirigenten å realisera mangfaldet. Ikkje å stressa musikarane, men å få dei til å venda seg med musikken og fylgja det kuperte terrenget Bach har lagt for oss.

Men musikarane blei stressa.

Fyrstesatsen til Konsert nr. 1 i F-dur piska dirigenten opp i eit forrykande tempo – det førde til alvorleg svikt i orkesterapparatet.

Strykarane spela surt, og særleg horna. Fleire gonger ramla dei inn for seint, og fortvila riste dei på hovudet. Klangleg pressa dirigenten ensemblet sitt til brestepunktet, for i von om å nå lengst mogeleg ut i rommet kravde han meir og meir lyd. Resultatet var ein eindimensjonal og på det verste platt lyd. Barokkinstrumenta er no eingong svakare enn moderne instrument, det burde Minkowski vita betre enn nokon og heller søkja etter nyanserikdomen eit slikt instrumentarium kan prestera.

STOR KAMMERMUSIKK Konsert nr. 2 i F-dur gjekk det ikkje betre med. Dei konserterande stemmene ligg i trompet, blokkfløyte, obo og fiolin. Trompeten og hornet (Minkowski valde å dela fyrstestemma mellom dei to instrumenta) sleit her òg, men denne gongen var ikkje tempoet grunnen. Dei spela rett og slett for dårleg. Motsett resten av soliststaben, for blokkfløyta og fiolinen var ei frygd å lyda til,

Marc Minkowski er ein modig og intelligent tolkar av baro formidla idéane sine. Foto: Philippe Gontier

med herleg frasering og kunnig musikalsk diksjon.

Best var tvillaust den tredje og fjerde konserten. Nr. 3 i G-dur har Bach sett for strykarar åleine, og glad i talmagi som han var, har han instrumentert denne med tre gonger tre strykarstemmer.

Men fiolinane, bratsjane og celloane som kollegialt kjempa den musikalske kappestriden seg imellom, ville gjort det betre utan Minkowskis hardhendte direksjon.

Dette er stor kammermusikk, ikkje liten orkestermusikk.

LITE FØREBUDD? I Konsert nr. 1 i G-dur baud LouvreGrenoble-musikarane på ein uventa kuriositet: Partituret krev due fiauti d’echo ved sida av ein akrobatisk violino prencipale.

Andsnes i moll Blanda drops utan tyngd i ettersmaken.

KONSERT CARL PHILIPP EMANUEL BACH, BENT SØRENSEN, LEOŠ JANÁČEK, WOLFGANG AMADEUS MOZART:

Orkesterverk og pianokonsert LEIF OVE ANDSNES, PIANO, DET NORSKE KAMMERORKESTER. GRIEGHALLEN I BERGEN, TYSDAG 1. JUNI

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester er faste gjes-

ter ved Festspillene i Bergen. Programmet deira var herleg variert, med J. S. Bachs eldste son, Carl Philipp Emanuel (1714–1788), som fyrste komponist ut. I hans Symfoni nr. 1 i e-moll, H 653, uttrykte kammerorkestret under leiing av Terje Tønnesen klårt den abrupt pågåande Sturm und Drang-kjensla komponisten er så kjend for.

Overgangen til danske Bent Sørensens (fødd 1958) Pianokonsert nr. 2, «La Mattina», gjekk saumlaust. Tungt pesande klangblokker i orkestret, akkompag-

MELDINGAR

DAG OG TID FREDAG 11. JUNI 2010

25

To veker er ambisiøst, særleg om me jamfører med andre norske festivalar.

Solid samspel

Pinleg festspelbrems

Fransk barokkmusikk er ei fysisk oppleving.

KONSERT MONSIEUR DE SAINTECOLOM BE, MARIN MARAIS, ANTOINE FORQUE RAY, JEANBAPTISTE FORQUERAY:

okkmusikk. Men denne kvelden lukkast han ikkje i å

Men kva er ei slik «ekkofløyte»?

Musikkvitskapen har framleis ikkje gjeve oss svar, og då er det fritt fram å eksperimentera, slik Minkowski gjer. For i motsetnad til dei to altblokkfløytene som er kutyme å nytta i dag, lét han høgfrekvente sopraninoblokkfløyter gjera jobben i den innleiande allegro-satsen. Dette resulterte i noko fuglekvitrande Vivaldiaktig, langt lystigare enn dei djupare altfløytene ville fått i stand.

Barokkmusikken i dag treng menneske som Minkowski, modige og intelligente tolkarar som torer å «tukla» med Bach.

Men å førebu seg godt i hovudet hjelper lite om ein ikkje får med seg orkestret. For etter resultatet å døma hadde denne konserten trunge langt meir prøvetid før musikarane gjekk på scena.

MUSIKAL ARILD BRAKSTAD (manus og musikk), ARNE LONGVASTØL (musikk), JONAS DIGERUD (regi):

Suiter for viola da gamba

Svartediket

PAOLO PANDOLFO ENSEMBLE.

DEN NASJONALE SCENE,

DOMKIRKEN I BERGEN,

ONSDAG 26. MAI

TORSDAG 3. JUNI

Det som på førehand blei haussa opp som «verdas fyrste black-metal-musikal», er blitt ein pinleg svart flekk på eit elles framifrå festspelprogram. Framsyninga vantar dynamikk, scenografien svir av alt krutet alt i opningsscena, og musikken er ikkje særleg svartmetallisk. Det kryr av svulmande balladar der berre overflatebehandlinga er svart, og nokre banale sviskesnuttar der skodespelarane er på sitt mest intime. Handlinga er komplisert, prega av umotiverte hendingar og flust av lause trådar – på dette punktet kan stykket konkurrera med den verste barokkopera.

Den italienske gambisten Paolo Pandolfo er ein utruleg musikar. Heile mannen er musikk: Det er rytme i kroppen hans når han stryk knefela si, augo gneistar melodisk, og anden hans er pur frasering. Med sitt Paolo Pandolfo Ensemble evna han å fylla den romslege Domkirken med lyd, utan å pressa klangen eller å missa detaljar.

Dette var samspel på høgste nivå, i lag med tyskaren Markus Hünniger på cembalo og den norske teorbisten og barokkgitaristen Thomas Boysen.

Saman tok dei oss med på ei reise i det franske repertoaret for viola da gamba – eit sekseller sjustrenga celloliknande barokkinstrument. Ferda tok til med ein suite av gamleme-

Den beste gambisten i verda? Italienaren Paolo Pandolfo er eit unikum i tidlegmusikkverda. Foto: Evy Ottermans

isteren i gambetradisjonen, Monsieur de Sainte-Colombe (ca. 1640–ca. 1700), som Pandolfo og Boysen realiserte i ein kjenslevar instrumental samtale, rik på artikulatoriske og dynamiske nyansar. Musikk for augo like mykje som for øyro er dette, for den intime karakteren kjem best til sin rett om

me opplever han med alle sansar.

Marin Marais’ (1656–1728) lydmålande Le labyrinthe var høgdepunktet. Den stendige vekslinga mellom naiv nyfikne og djup desperasjon, uttrykt med sterke harmoniar i ufriviljug runddans, sat i kroppen kvelden ut.

Friskt og upatetisk Slik må Griegs a-mollkonsert gjerast.

Lystig på Lysøen KONSERT OLE BULL OG FRÉDÉRIC CHOPIN:

KONSERT GEORGE ENESCU, HECTOR BERLIOZ OG EDVARD GRIEG:

Verk for fiolin og piano

Orkesterverk og pianokonsert

ARVE TELLEFSEN, FIOLIN, HÅVARD GIMSE, PIANO. BULL-HEIMEN PÅ LYSØEN, LAURDAG 29. MAI

GABRIELA MONTERO, PIANO, NDR RADIOPHILHARMONIE, DIR.: EIVIND GULLBERG JENSEN. GRIEGHALLEN I BERGEN, LAURDAG 5. JUNI

nert av mørke, kyrkjeklokkande akkordar i Andsnes’ flygel, føregreip den avsluttande mozartske Pianokonert nr. 24 i c-moll, KV 491.

Andsnes spelar Mozart med raffinement og med overskot i uttrykket. Men i c-mollkonserten vanta noko av det mørkaste på paletten, noko smertefullt og valdsamt hjå både solist og ensemble, noko av det kjensletyngde ved rekviemet komponisten skreiv fem år seinare.

Eg trur Andsnes som wienerklassikar gjer seg best i dur.

Edvard Griegs Pianokonsert i a-moll, op. 16, er eit sundspela verk. Komponert i tradisjonell virtuosstil av 24-åringen i 1868 blei det ein publikumssuksess frå fyste stund. Ved Festspillene blir det årvisst nytta som publikumsføyande avslutningsnummer. Ikkje slik i år. Festspeldirektør Per Boye Hansen skunda fram framføringa, og festivalen blei avslutta med Schumanns pianokonsert i same toneart.

Den unge venezuelanske pianisten Gabriela Montero var solist i Griegs konsert, med NDR Radiophilharmonie frå Hanno-

Eivind Gullberg Jensen går nye vegar i interpretasjonen sin av Griegs a-mollkonsert. Lat oss vona det er ein trend. Foto: Magnus Skrede

ver under stordabuen Eivind Gullberg Jensens direksjon. For meg som trudde å ha opplevd for mange framføringar av verket, blei det ei ny røynsle: Montero og Jensen greidde å lyfta verket på nytt, med dansande tempi og få søtlåte dvelande stoggar i yttersatsane, noko som gav framføringa eit herleg uhøgtidleg preg. Monteros klaverspel er teknisk lytefritt; ho veltar seg over tangentane som ein leiken selunge, og tonane kom

i organiske plask utover Grieghallen. Jensens direksjonsteknikk er muskuløs, der han jobbar med heile kroppen som ein steinbrotsmann, til sveitte klakar den krulla luggen og skvettar salt ikring seg. Saman med orkestret blei samspelet prega av organiske temposkift og klangleg homogenitet.

Eg vonar inderleg utøvingstradisjonen av Griegs a-moll går i den usukra retninga me her fekk oppleva.

Arve Tellefsen er blitt eldre, men den gode formidlarevna hans har aldri vore betre. Det skjemmer ingen at somme av topptonane på fiolinen ber preg av at mannen har vore yngre, for intensiteten og krafta i spelet hans overtyder meir enn nokon gong. Med seg til Ole Bulls smaklause villa på vakre Lysøen i Os hadde han pianisten Håvard Gimse, og saman presenterte dei ein bukett frå komponistens œuvre. Eg unner alle å oppleva omen som fer gjennom rommet når «Seterjentens søndag» – tonen Bjørnson seinare sette ord til – blir spela på Bulls eigen Guarnerifiolin!