Over Vardheia

Lofoten Farm Trail O V E R

V A R D H E I A Sagn og fortellinger

red: Kjersti Isdal

O V E R

V A R D H E I A

Lofoten Farm Trail

O V E R

V A R D H E I A Sagn og fortellinger

red: Kjersti Isdal

Over Vardheia - sagn og fortellinger Copyright Lofoten Farm Trail, 2016 Heftet er gitt ut som en del av prosjektet Lofoten Farm Trail/ Pilotturløype ­Lofoten, finansiert av Fylkesmannen i Nordland, Nordland Fylkeskommune og Vestvågøy kommune. Prosjekteier er Norsk Landbruksrådgiving Lofoten i samarbeid med Lofoten friluftsråd.

Idè, design og layout: Kjersti Isdal (prosjektleder)

Lofoten Farm Trail

I N N H O L D

FORORD LAUVDALEN

Stien gjennom Lauvdalen til Vardheia Kirkeveg Ho Marthe fra Eggum Bruken av stier i Lauvdalen Kyrne som rapa utfor i Breilia Huldra i Nubbskogen Sara-steinen

ROLVSFJORD

Li/Vendalsjord-Rolvsfjord Rolvsfjord-Slydalen Slydalen-Rystad Kongsjord Hulvegen

VALBERG

Gutten som ble tatt av Huldra Huldra

HELLOSAN

Ferdselsveien gjennom Hellosan Postruta Gurine i Hellosan

F O R O R D I hundrevis av år gikk ferdselen mellom bygdene i Lofoten over fjellet. Om man skulle til kirke, til butikk, på frierferd eller til naboen. Her gikk postbudet, og mang en fisker som skulle hjem på helgebesøk, ofte med varer på ryggen.

De gamle ferdselsveiene mellom innersida og yttersida av Lofoten er utgangspunktet for prosjektet Lofoten Farm Trail.

Her kan man vandre fra gård til gård, og ta del i opplevelser både underveis, og fremme hos vertskapet på gården.

Fjellområdet Vardheia danner knutepunktet mellom stiene i området mellom Borge og Valberg, og har fått navnet sitt fordi det ble bygget små varder for at man skulle finne veien over det blankskurte fjellet i dårlig vær. Fortellinger og sagn fra dette området forteller oss mye om hvordan de gamle ferdselsveiene ble brukt, og om hvordan det har vært å leve her. Ferdselsveiene over fjellet var infrastrukturen i samfunnet, helt frem til på 1950-tallet, da de første bilveiene kom. I dag brukes stiene mest til friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelse.

De viktigste ferdselsveiene mellom Borge og Valberg var stiene gjennom: 1) Lauvdalen til Vardheia 2) Li eller Vendalsjord til Rolvsfjorden og Vardheia 3) Slydalen til Rolvsfjorden 4) Hellosgården over Helloshalsen 5) Alstadgården, innover forbi Polljorda, opp Skogbakkdalen langs elva, og under Storbergan til Vardheia 9

10

L A U V D A L E N Stien gjennom Lauvdalen til Vardheia Gangstien gjennom Lauvdalen ble flittig brukt i gammel tid. Det var folk fra Borgfjorden og Lauvdalen som gikk til Valbergkirka eller de skulle handle i Valberg. Det var også andre ferdafolk som skulle østover f.eks. til Henningsvær, som tok denne veien. Fra Valberg fikk de leid båtskyss over Henningsværstraumen.

Kirkeveg I enkelte høve nytta Borgpresten også denne gangstien når han skulle i sognebud til Valberg eller han skulle holde gudstjeneste i Valbergkjerka. Presten, og drengen som alltid fulgte ham, rodde fra Borg-landet. Her hadde prestene båtstøa si like ved elveosen. Fra Borglandet rodde de så til Lauvdalssjøen og gikk videre gjennom Lauvdalen over Vardheia til Valberg.

Hovedstien var nok den som lå mellom Borge- og Valbergskjerka. Det var mest kirkefolk fra begge bygder som nyttet den. Gangstien gikk fra Valbergsgården innover langs elva og Ånessan gjennom bjørkeskog og opp Valbergsdalen. Stien delte seg her.

Om vinteren gikk de over Årskotten, men sommerstien lå ved elva. Den lå videre opp til Massdalen, en liten sidedal til Valbergsdalen. Her lå en boplass som for lenge siden er avfolket og ligger øde. Herfra gikk stien av til Hellosan. Hoved­ 11

12

stien lå videre ut etter Vardheia. Her inne på heia ­møttes kirkefolk som kom på stien gjennom Lauvdalen. Gangstien fortsatte vestover på skrå ned gjennom Vestergrønlia og fjellet Kista til venstre. Videre lå den over Tjønndalstorvet, Hellhaugen og Hellmyra, ut etter Åsan og prestveien. ­Skrådde så nedover til Dalen og Dalslettan og ned til Langlia til Li. Fra Li lå stien ned gjennom Lihaugen til Handbergselva. Her var det ei trebru, den var bekostet og holdt vedlike av Valbergs kirkefond.

Ho Marthe fra Eggum Det hendte også at det var langveisfarende som trødde denne stien. Blant annet fortelles det om ei som hette Marthe Simonsdatter fra Eggum at ho fòr til Valberg og solgte smør.

Ho var tidlig oppe, tok begge smørbøttene i færingen og ­rodde innover til Hjellvoll. Så fòr ho videre inn gjennom straumene og Borgepollene til Layvdalssjøen. Her brynte ho opp båten i fjæra. Så la ho børtreet over akslene og hekta krokene i bøtthankene og gav seg i vei opp over Lauvdals­ myrene og til Lauvdalen. Herfra låg stien bratt oppover til Vardheia.

Det har nok ikke vært lett for ho Marthe med børa si. Ho gikk videre etter stien til ho kom på den som kom fra Li. Så fulgte ho denne ned Valbergsdalen til Valberg. Det var ikke tid til å bie så lenge der for ho Marthe. Da ho hadde solgt smøret sitt, gav ho seg på heimveien samme dag. Ved Lauvdalssjøen «kom ho seg i åran» og rodde den lange veien heim til Eggum.

13

Bruken av stier i Lauvdalen Gongskaret (et skar overfor Aalan gård) gikk man når man skulle til Knutstad og Nord-Borge. Knut sin far Aksel, gikk på skole på Knutstad for der hadde han sine besteforeldre og kunne bo hos de i ukene han gikk på skolen. Tjønndalsheia gikk man når man skulle til Tjønndal og Rolvsfjord. Knut´s eldste bror Reidmund gikk på skole i Rolvsfjord og bodde hos familievenner der.

Kyrne som rapa utfor i Breilia På slutten av 1960-tallet ved olsoktider, var dalens kyr på beite i Breilia (ei brei li midt i Lauvdalen) då tjukk skodda kom siganes. Antagelig sklei de øverste kyrn og dro med seg resten av flokken da de rapa. Da gammelkua til Bitten og Johannes, ho Fagerli ei svartsia ku, kom rautanes alene inn til gården blei dalens folk oppmerksom på at noe hadde skjedd.

De fant kyrne i botn og opp gjennom Breilia.

Ragnhild og Henrik måtte slakte to kyr, det blei to tønner med saltkjøtt. Dette var før fryserens tid. Bitten og Johannes måtte slakte ei av de som rapa utpå høsten for ho gikk på veggen. Nelly og Just måtte slakte ei. Ester og Leif måtte slakte ei, og det samme måtte Astrid og Gjerløv gjøre. Etter denne hendelsen begynte de fleste gårdsbrukene i dalen med geit.

Huldra i Nubbskogen Ei av bygdas sagn forteller at huldra her har sin bolig i ­Nubben, en liten fjellrab ute i Lauvdalen. Og at du kan møte 14

ho i Nubbskogen under Nabben, derav navnet Huldre­ skogen. Dette trodde flere av bygdas folk fast og bestemt på.

På stille fine ettersommarskvelda kan man høre øksehogg i Nubbskogen, kanskje er det huldrefolket som høgg ved?

15

16

Sara-steinen Mor til han Tollef på Tangstad, Sara, bodde i Lauvdalen. Ho var ikkje gift då ho hadde han Tollef. Og det var veldig smått for henne, ho hadde lite å leve av – det var ikkje nokke som heit barnetrygd i de tider.

Så var det en vinterdag, glunten var vel en 5-6 år. Og ho ­hadde ikkje mat i huset. Så la ho ut på ski til Valberg for å tigge seg mat. Ho hadde vel noen kjente eller slektninga der.

Men det var dårlig vær og det var kaldt.

Ho kom ikkje igjen frå den turen. Då ho ikkje var kommen heim igjen om kvelden, begynte de å leite etter henne. De fann henne til slutt på den måten at dei såg ei ski som stakk opp av snøen. Det var oppe på Varheia. Der fann de henne nedføken. Ho hadde gått seg vill og hadde frosset i hjel i uværet.

Han Tollef vart nu bortsatt og vaks vesentlig opp hos han Kristoffer Nilsa i Torvdalen. Dette var langt tilbake på 1800-tallet. Tollef døde i 1891. Han skal være født i 1843.

Sara Christoffersdatter Rubertsen omkom 21.januar 1857. Sara´s tippoldebarn monterte i 2009 ei minneplate på ”Sara-steinen”, oppe på fjellet like ved der hun ble funnet omkommet.

17

18

R O L V S F J O R D Li/Vendalsjord-Rolvsfjord Stien gjennom Li og Vendalsjord til Rolvsfjord ble brukt mye av fiskere som hadde sitt arbeid i Stamsund. Mang en fersk­ fisk med lever og rogn ble båret over fjellet av fiskere som skulle heim og fli seg til helga og få stomp, smør og gomme med seg tilbake på bua. Folket som kom frå Stamsund, ­hadde òg med seg heim de mest nødvendige krambuvarer som trengtes i husholdet, for eksempel kaffe, sukker og mel.

Melet bar de på ryggen, kaffe, sukker og anna småtteri i laupen, og sirupspanna bar de i nevene. De fòr nesten aldri tomreipa. Den eneste som gjorde det var vel presten. Han hadde alltid drengen eller en annen med seg som bar det han hadde i føring.

Det fortelles om en prest at når han skulle til Valberg og kom opp på Oksfallet og fikk se innover Vestfjorden, og det braut litt om skjærene, sa han: «Dreng, i dag bryter det om Bikja, vi ror ikke, vi går gjennom uren.» Drengen som var vant med hav og båt, kunne ikke skjønne dette, det var jo Guds gode veret, men han sa ikke noe, prestens ord var lov. Han måtte bare ta pjanken hans på ryggen og stø presten gjennom den uveissomme Valbergsura og til Valberg kirke.

Fiskerne fikk som regel leilighetsskyss fra Stamsund til Selnes. Herfra gikk de på ski eller berlesta om Pollen forbi Kongsjorda, Øverjorda til Skarbøen. Videre gikk det en smal kjørevei opp gjennom bratte elvgropa til Tjønndalen. Kom19

met opp under Oksfallet lå sommerstien opp gjennom den temmelig bratte lia og opp på fjellet. Om vinteren, i snøføre, tok de skiene av seg under Oksfallet og «grynte» (gikk uten ski i djup, løs snø) opp lia. Var det mye snø, kunne det være farlig å gå her, da kryssa de heller opp Grønlia inst i dalen.

Her bukta seg en smal kjørevei opp til Tjønndalstorvet, der tjønndalingene kjørte torvet sitt ned på drog og slede. Videre utetter Tjønndalsfjellet lå stien over Eiddisgrova og Langtægknausan og nedover Tortenbakkan til Li eller Vendalsjord.

Sommer- og vinterstien lå om lag etter samme ruta.

Rolvsfjord-Slydalen Mellom Rolvsfjorden og Slydalen og videre til Liland lå en mye brukt sti. Her kjørte de med hest og drog (lett slede) sommerstid.

Gangstien lå fra Moan i Rolvfjord langs elva opp Forsan og ned til Slydalen. Herfra lå den ned gjennom Dalbakkan forbi Rypsteinen (på andre sida ligger Sætran), gjennom Uran og over Slydalselva. Videre lå stien ved Slydalsåsen forbi Trettmyra og de tre mølnbrukene som lå ved Mølnløken og over Lilandsåsen til Liland. Det var helst Lilands- og Slydalsfolket som nytta denne stien, og andre også når de skulle til Valbergskjerka eller de skulle handle på det gamle handelsstedet. Det var vanlig at folk fra de nærmeste gårdene i Borge gikk til Valberg når det var preikesøndag. Fiskere brukte også denne stien over Slydalen både på ski og på «berlestaføre» (å gå på bare «lestene»). De fòr til Selnes og fikk båtskyss herfra til Stamsund. De kunne også få skyss fra Kartneset.

20

Her på stien vandret også kramkarer og skrepphandlere med tuge bører. Og friere som ikke «så det likt» med jenter fra heimstaden og måtte til nabobygda og finne seg ei.

Denne stien krevde også sitt dødsoffer. Ho gammel-Anna i Slydalen var i 70-årene da ho omkom her oppe i fjellet.

Ho hadde vært i Rolvsfjorden og besøkt kjente. Om etter­ middagen da ho skulle gi seg på heimvei, ble ho advart mot å gå over fjellet så seint på dagen, men vente til neste dag.

Han var utrygg med veret og det var seinhaustes. Men Anna ville ville heim og gav seg til å gå opp gjennom Forsan. Da ho kom opp på fjellet og det halla nedover til Slydalen, møtte ho nordveststormen med snøsklette. Anna kom bort frå stien og gikk seg vill. Dagen etter fant de ho gammel-Anna, ho satt under en stor stein og ihjelfrosset like ovenfor gården heime.

Denne steinen, Kudalsteinen, står enn som et minne etter ho gammel-Anna.

Slydalen-Rystad Mellom Slydalen og Rystad lå der et par gangstier. De ble mest brukt av Slydalingene når de skulle ut til sjøkanten, som de sa. Den ene stien lå over Ørnhammarlia og den andre over Klubben og ned til Kvanta. Her gikk stien ned mellom dalsøkk og langs en bekk som rann ut i Dalelva. Langs denne bekken vaks der sløkje. Denne ble høstet tidlig om våren før den ble «trena». Før i tida åt folk mykje sløkje, den var god mot skjørbuk. De kunne bære heim børevis av denne planten frå Kvanta, fortalte de gamle. Kvanta var en av de få plasser sløkja vaks.

21

På denne stien vandra ho gammel-Anna da ho ble varmlaus.

Ho hadde vel vært uheldig før ho la seg om kvelden, fri for fyrstikker var ho òg. Men ho Anna var verken rådlaus eller «umakredd». Ho tok ei lita jerngryte i eine handa og stava i den andre og gav seg ivei over fjellet åt ho gammel-Karen for å hente varme. Her fekk de to gjæve bondekonene et kjærkomment høve til å få seg en prat med hverandre. Den ene var født på Uttakleiv og den andre i Kristiania. Begge to hadde vært gift og var blitt enker og gift på nytt.

Ho gammel-Anna fikk gloa i gryta med tørt torv over og under og gav seg på heimvei innover veiene opp Ørnhammarlia over fjellet til Slydalen. Det var litt av en kunst å forvare

22

varmen i ovnen. Jeg så bare èn måte de gjorde det på. Det var helst husmora som forvara varmen før ho la seg. Ho raka glørne saman, tok så ei halvvåt torve og la på gloa og glør over. Deretter grov ho aske over det hele. Når ho tente opp, brukte ho trekaura og tørt mosetorv.

Kongsjord Fornminner - hustufter og fjøstufter Ca 150 m vest for tunet, ved fjellfoten, er det ei langsmal tuft på ca 20m, truleg jernalder. På Rishaugen lengst vest mot utmarka, er det fleire tufter etter husmannsplasser – og minst ein gravhaug + to usikre. Fleire stader på Steinbakkan kan vi sjå rester etter tidlegare sjøveg frå Tjønndalen. Vegen gjekk over Tjønndalselva ovenfor Skardbøen, over Steinbakkelva og over Biskopsjord til Biskopdssjøen.

Hulvegen Ovenfor Skardbøen og tett ovenfor nåværende vei til Tjønndalen er det en ca 30 m lang «hulveg» fra mellomalderen.

Ved siden av hulvegen er det to tydelege slepe/slitespor etter ferdsel til Tjønndalen og vel over til Borgfjorden. Samband og ferdsel til Borge gjekk vesentleg over Tjønndalen.

23

V A L B E R G

Gutten som ble tatt av huldra Fra Valberg skriver Signe Wulff Lorentzen (f.1905) dette til bygdeboka: Det var mange som trodde på huldra. Ja, vi kjente en mann som hadde vært tatt av huldra då han var liten. Foreldra hadde tatt han med seg ute i slåttfjellet, han var då i ett-års­ alderen. De satte han attmed ein stein, mens de gjekk litt borti slåtta. Då de kom tilbake, var han borte. Dei leita og leita, vidt omkring og var fortvilt over å ha mist guten. De var mange gonger og såg etter på den staden de hadde satt han ifrå seg.

Jau, så litt seint på kvelden, då de atter kom dit der de hadde satt han, såg de ei blåkledd kjerring som forsvann inn i berget. Og gutten satt der de hadde satt han ifrå seg. Det var ingenting som feilte han. Og han vart både en artig og gjæv mann då han blei voksen.

Dette var i 1899. Og det var fleire som eg kjente, som hadde sett huldra i Bakkmarka, når de gjætte der.

Huldra Anna Strømnes, Hjellvoll (f.1905) skriver til bygdeboka: Dersom en om våren kunne se huldra gå rundt høystakken (høystabben) på låven, så var det et godt tegn på at det ville 24

bli fór nok til dyra det året. (Dvs. Ingen bunød) Mor fortalte at da hun vaks opp, hadde de noen geiter på ­garden. Men ei av disse geitene klarte de ikke å binde til båsen. Den kom seg alltid løs før det var morgen (i løpet av natta). Om kvelden når de gikk fra fjøset, brekte og skreik den så det var vondt å høre på. Men så flytta de geita til en annen bås, og etter den tid oppførte den seg som de andre geitene. Da mente de at de underjordiske hadde et av sine dyr på den båsen der geita før stod, og at dette var årsaken til geitas underlige oppførsel, og at den kom seg løs hver natt.

25

26

H E L L O S A N Ferdselsveien gjennom Hellosan I gamle dager hadde folk bruk for en direkte vei mellom Nord-Borge og Valberg. Det var tungt å gå med båt den lange veien fra Borge gjennom Gimsøystraumen og rundt til Valberg. Postmannen hadde bruk for en direkte vei fra Valberg til Nord-Borge, og folk i nordgårdene hadde bruk for å komme seg til Valberg for å handle på krambua eller for å døpe ungene sine i Valberg-kirka.

Den mest benyttede ferdselsveien gikk fra Hellosan over fjellet. Folk gikk for eksempel opp langs austsida av Hellos­ vatnet. Oppe på et sted som heter Vardheia var det i gamle dager bygd varder til rettleiing for folk som gikk over fjellet i usiktbart vær. Fra Helloshalsen øverst i Hellosmarka kan man lett nå det øverste punktet på veien, og her har man da utsikt over Valbergdalen med Valbergelva i sør. Så var det da å gå nedover et forholdsvis slakt terreng til man kom til handels- og kirkestedet Valberg. Avstanden fra Hellosan til Valberg er ca. 4 km i luftlinje, men de krøtterstier som folk hadde å gå etter var nok ganske kronglete, så det tok vel timer å komme seg over til Valberg.

Gangstien over Hellosskaret (halsen) ble brukt av folk fra Haugen, Grundstad, Lyngedal og Risjord som skulle til Valberg. En annen sti de og kunne gå, var Lyngedal inn over Lyngedalsmarka på vestsida av Lyngedalsvatnet og inn til botnen av vatnet. Her lå plassen Finnvollen, og herfra gikk 27

stien over Vikjordskaret til Moland og Vikjord. Fra Lyngedal til Finnvollen brukte de helst båt og gikk på isen om vinteren. Stien langs vatnet låg gjennom myr og våtmark. Da var det mye bedre å gå gjennom Hellosan.

Postruta Postruta fra Valberg lå også etter denne stien. Postmannen gikk ut med posten fra Valberg opp Valbergsdalen over Hellosskaret og til gården Hellosan. Han gikk på stien som lå innom det store Hellosvatnet. Videre fulgte mannen stien til Reinhaugen og videre langs stranda til Lyngedal, ­Grundstad og Haugen i Valberg. Herfra gikk han på stien gjennom ulent terreng langs Sundklakkstraumen om gården Silvika til Mariloftet og Smorten gård. Videre herfra fikk han delvis på ski, delvis på den dårlige kjøreveien gjennom Valbergsbygda, over gongskaret mellom Dal og Skokkelvik til kirkestedet Valberg.

28

Gurine i Hellosan Navnet Gurine er for alltid knyttet til den før i tiden avsidesliggende gården Hellosan i Nord-Borge. Ser du på kartet over Vestvågøya så ligger det et høydedrag vest om gården som kalles ”Gurinahompen”. Denne ”hompen” har fått sitt navn etter en meget dyktig kvinne som bodde i Hellosan og dreiv denne gården i slutten av forrige århundre.

Gurine Bollethea som hun ble døpt ble født den 26.september 1829. Hennes far var Christopher Tordal. Da Gurine var blitt to år, flyttet de fra Tordalen og til Sand, og i 1840 bodde de på Høynes der hennes mor Ane Marja Jacobsdatter var fra. I 1874 ble Gurine gift med enkemann Niels Andreas Danielsen, og de kjøpte gården Hellosan og flyttet dit.

Gården Hellosan var veiløs, men lå meget idyllisk til mellom Storvatnet og Indrevatnet som i de dager vrimlet av stor ­ørret og laks. Da de kjøpte gården var det lite eller ingenting å høste nede på jordene, der det bare var lyng og stein. Alt som dyrene skulle leve av måtte hentes ned fra utmarks­ slåttene i fjellene rundt om. Til dette arbeidet og mye annet hadde hun hver sommer fire drenger som var trofaste og kom igjen år etter år.

Gurine var som sagt meget dyktig, og det var hun som regjerte der på gården. Niels Danielsen var liksom bare ”mannen hennes”. Det var Gurine som ordnet med det meste både seint og tidlig.

29

30

Det var mest sauer hun hadde i den lille fjøskrabben sin, og de to tausene hadde nok å henge fingrene i. Tidlig om morgenen måtte de være med Gurine opp til sauegarene der sauene skulle melkes. Hver sommer tok hun sauer i forpleining fra Tjønndalen og Langdraget i Valberg, og det var ikke så reint lite sauesmør som ble produsert i Hellosan i den tiden Gurine var i sin beste alder.

Gurine dreiv også Lofotfiske og hadde en åttring liggende i ”Vågen” (Borgvåg). Det var de samme drengene hun hadde i sitt brød om somrene, som vinterstid var hennes leiekarer.

Mange vintre var hun heldig og kunne innkassere en bra lott for båt og bruk. Når fisket var slutt om våren flyttet drengene atter til Hellosan der de arbeidet resten av året for mat og fritt opphold.

En av disse drengene var far til Ole Limstrand. Så var det en som hette Karolius, han var husmann og fra Bø i Borge. Den tredje flyttet til Amerika, men kom etter noen år tilbake, og slo seg ned i Gravermark der han ble gift med en dame som hette Luffa. Den fjerde var fra Sunnmøre og hette John. Han ble senere gift med en av tausene på gården, Hansine fra Indre Borgfjord, og sammen kjøpte de det ubebodde neset ved Handberg. Der bygde de seg et lite hus og stedet kalte de Veiberg etter Johns hjemsted på Sunnmøre.

Gurine og Niels hadde alltid to hester, en brun og en grå.

Med dem kjørte hun ofte til Vågen og hentet heim torskehau, iselje og slog som hun kokte til dyrene sine. Når hun var ute på disse strabasiøse sledeturene i veiløst terreng, hadde hun på seg et ekstra tykt ullsjal for å beskytte seg imot den ofte 31

kalde vinden. Den ene hesten dro sleden mens den andre diltet bakom. Når den ene ble trett av å dra lasset, byttet de plass.

Engang fortelles det at mens hun var på tur fra Vågan, etter en tur i fiskeværet, ble hun overfalt av uvær. Det ble etter hvert på grunn av mørke og snøfokk, omtrent umulig å finne ut hvor hun var. I et glimt oppdaget hun at de var kommet midt ute på Garnespollen, og en stund etter ble det et lite ”løyan” og så at de var passert Sjøburdneset, og så ble det umulig å se mer for stormen og snøfokket pisket rundt om og hun regnet med at dette ble hennes siste reis. En tid senere stoppet hesten og ville ikke gå lenger. Gurine kravlet av sleden for å se hvorfor, og blir ikke lite forfjamset og glad da hun ser at hesten står med hodet imot noe svart. Det var fjøsgammen hjemme i Hellosan.

Disse to hestene brukte Gurine og Niels å ri på når de skulle til kirke enten i Borge eller i Valberg. Ved slike anledninger brukte Gurina å ha sal på hesten. Hun brukte å ha på seg ett grått langt skjørt som hun bandt opp med flettede bånd i flere farver slik at skjørtet kom i knehøyde (oppskjørtet).

Framfor salen hadde hun alltid med seg en trelaup som hun oppbevarte litt av hvert i. Niels var også staselig pyntet med gråe knebukser og flosshatt på hodet. Det var et vakkert syn å se når de kom ridende til hest på sin uveisomme ferd til å fra kirken.

Gurine var sprek og vital langt opp i årene. Det fortelles at hun sto opp klokken to om natta, og trasket over fjellene for å besøke tausa hun en gang hadde, og som nå bodde på 32

Veiberg ved Handberget. På tilbaketuren var hun en svipptur nede i Tjønndalen og fikk med seg noen store uere som folket der hadde hatt med seg fra Finnmarka. Ved middagstider var hun atter hjemme i Hellosan. Da hun var ute på denne fjellturen, var hun langt over 80 år. Når det var vinter gikk hun mye på ski og fór som en vind både til Valberg og Tjønndalen. Nedover de bratte fjellsidene hadde hun med seg en bjørkestaur som hun hadde mellom benene for å bremse av den verste farten.

Hennes mann Niels Danielsen døde i 1903, og i de siste årene før han døde, ble det smått for dem og de begynte å handle på krita hos Per Olsa i Vikarøya. Allerede før Per Olsa døde i 1892, hadde han overtatt gården Hellosan i pant for butikkgjeld Gurine og Niels hadde satt seg i. De hadde kort og godt handlet bort gården. Etter auksjonen i Vikarøy ble lensmann Olsen på Bøstad eier av Hellosan. Gurina måtte til sist flytte ut av husene og bygde seg en gamme nede ved elva.

De siste årene levde hun i stor fattigdom. Inne i gammen tapeteserte hun en vegg hvert år med bladet Misjonæren.

Bladsidene rakk ikke til alle veggene så det ble litt ”solkåt” inne hos henne.

En tid før hun døde i 1913 kom hun på fattigkassen, og hun led kort og godt nød. Sirupen var jo billig den gangen, men den svarte melassen var enda billigere, og den fikk hun litt av samt noe grønn bedervet margarin som fattigvesenet hadde funnet ut var bra nok for henne. Hun gråt sine bitre tårer da hun prøvde å smake på dette skvipet de forunte henne. Hun lå en tid til sengs i den usle ustelte gammen og slet vondt før hun døde. Slik endte denne dyktige og vidjetne kvinnen sine 33

dager nede ved elva i gammen sin, tett innunder fjellknausen som senere er blitt oppkalt etter henne og som i kartet over Vestvågøya har fått navnet ”Gurinahompen”.

Gammen som Gurine bodde i nede ved elven er i dag borte.

Men fortsatt finnes noen store, gamle jerngryter, som Gurine brukte å koke i, på gården i Hellosan.

--Niels Andreas Danielsen (1819-1903) fikk bygsel (var leilending) på Hellosan i 1853. Han var gift med Anna Hansdatter (1822-1874), og ble enkemann i 1874. Samme år giftet han seg på nytt med enken Gurine Kristoffersdatter (1829-1913). Før hun kom til Hellosan var hun gift i Vågan. De var begge barnløse i sine ekteskap. Det var handelsmann Peder Chr. Olsen som eide Hellosan fra juni 1875. Nils og Gurine kom ikke til å eie den. De trengte heller ikke flytte dit, de bodde allerede der. Kilde: Lofotr – årbok for Vestvågøy historielag, 1991.

34

35

K I L D E R Borge og Valberg Bygdebok Bind I-VII Lofotr – årbok for Vestvågøy historielag, 1991.

36

37

Denne boka gir ny mening til det området du reiser ­gjennom, fordi fortellingene som er integrert i landskapet rundt Vardheia vil få landskapet til å komme til live. Du vil se så mye mer enn det som treffer øyet - så nyt magien!

40