Obo for livet

Oboist Marion Walker ville først bli fløytist i et symfoniorkester. Men det var 12 års ventetid.

– JEG VURDERTE cello også, men så døde læreren før jeg rakk å ta første time. Og køen for å få plass som fløytist var lang som en Wagneropera. Men oboen, der var det liksom en ledig båtplass, om du skjønner, sier Marion Walker, oboist i Kristiansand Symfoniorkester.

Australske Marion rakk å gjøre bergenser av seg før hun endte opp på Sørlandet med mann og barn. Ved kulturskolen underviser hun også barn i obo, og tar i bruk dyriske metoder for å formidle spillegleden. Mer om det senere. Ingen har et nøytralt forhold til obo, tror Marion. De fleste oboister har begynt med andre instrumenter, men de færreste skifter etter å ha valgt obo. Man forblir oboist. Det er en livsstil.

– En gang spilte jeg på et eldresenter i Stavanger, der en mann stablet seg frem til meg og sa: «Det var en feeele musikk dokk spelte!» Jeg trodde han sa «fiine», men skjønte etterpå at han mest hadde syntes det var ulyd vi kom med, sier Marion og smiler. Oboen ble da også under middelalderen brukt som et avskrekkende instrument foran

Marion Walker, oboist i Kristiansand Symfoniorkester

MARION WALKERO boist i Kristiansand Symfoniorkester Født: 12.2.1974 i Oslo, bodde i Australia sine fem første år. Ved siden av stillingen i KSO, jobber Marion for Knuden Kristiansand kulturskole der hun underviser barn i obo.

Oboen ble da også under middelalderen brukt som et avskrekkende instrument foran i militære fremrykkinger, for å varsle død og fordervelse. Heldigvis har både instrument og lyd blitt gjenstand for raffinert utvikling gjennom århundrene.

«TIGEREN KAN SLÅ TIL PÅ ET ØYEBLIKKS VARSEL. DET SAMME GJØR OBOEN»

Marion Walker øver med elevene Ingebjørg Strømme, Guro Mangseth Lauvdal, Mirjam Omland Skog, Gard Fauchald og Natalia Quiroga Drange i Kristiansand Dyrepark. I bakgrunnen står dyrepasser Hans-Petter Westnes.

Selvstendig individ

Svanesjøen. Prokofievs Peter og Ulven. Temaene fra tv-serier som Miss Marple og Rowan Atkinsons’ Blackadder. Morgenstemning av Grieg. Ingen av oss er i tvil om hvilket instrument vi hører: Orkesteret hviler i flokk mens den myke, lange obotonen strekker seg opp som en svanehals, smyger seg kattemykt inn i lydbildet, eller kaster seg frem som en tiger i angrep. To rørblader vibrerer mot hverandre og utgjør munnstykket man blåser gjennom.

– Oboen er i slekt med fagott. Bestefar i obofamilien, om du vil. Vi har flere familiemedlemmer også, som engelsk horn, bass-obo, obo d’amore og lupofon, sier Marion.

Dette til tross, oboen oppleves nok som et selvstendig individ i orkesteret. Og musikerne som trakterer det tradisjonsrike instrumentet, er som regel også sterke, selvstendige individer.

– Ett eksempel: For et par år siden fikk jeg høre at det dukket opp fire oboister i ett og samme klassekull ved forskerlinjen på Vågsbygd videregående skole. Alle på vei mot en utdanning som gjerne preges av nettopp individualister. Neppe en tilfeldighet, tror Marion.

Man må også være fysisk sterk for å makte en hel symfoni bak klaffene på oboen. Det presses totalt sett mindre luft gjennom røret i en obo enn i andre blåseinstrumenter, noe som gjør at man sitter igjen med mye karbondioksid i lungene. Det er med andre ord lett å svime av hvis man ikke er i form.

– Jeg ble ved en anledning testet ved et universitet i Australia for aerob evne, og de ble svært overrasket over resultatet. Forskerne søkte liksom rundt i rommet etter rett person å matche de utrolige tallene med. Jeg hadde nemlig lungestyrke som en toppidrettsutøver, viste det seg, sier hun lystig.

Spiller for tigrene

– Hold fokus, bruk blikket til tigeren, sier Marion ofte til sine elever.

Når hun underviser barn i obospill, går hun gjerne kreativt til verks, og bruker dyr i undervisningen. Med jevne mellomrom tar hun derfor elevene med seg til Dyreparken, der de spiller for tigrene. De store kattedyrene kommer helt til gitteret når obotonene glir ut av instrumentet, og småknuffingen mellom de yngste tigrene stopper ofte helt opp når de hører tonene fra «tigeroboene». Øvingsoboene for barn og unge er litt mindre enn en orkesterobo, og er bygget over samme lest som barokkoboen. De har også færre klaffer, og er enklere å begynne med.

– Det er ikke tilfeldig at vi har fått ti oboer lakkert med tigerstriper. Tigeren har alle de samme kvalitetene som oboen: Hurtigheten, elegansen, kraften – det myke og det harde. Den har en enorm kraft og fokus i blikket, og en latent styrke. Tigeren kan slå til på et øyeblikks varsel. Det samme gjør oboen, påpeker hun.

Marion bruker også hunder og kaniner i undervisningen, og sammenligningene med myke strøk over pelsen og humørfylte byks fra en valp er svært forståelige for barn i læringssituasjon.

– Samarbeidet med kulturskolen og Dyreparken har vært helt uvurderlig og av stor betydning for motivasjonen blant elevene, sier hun.

Til våren feirer hun tiårsjubileum med obotigrene sine. Jubileet sammenfaller med KSO-konserten «Modne mestere og Nathalie Stutzmann» 7. februar. Der fremføres Marions favorittstykke; Obokonsert av Richard Strauss. Obovirtousen Ramon Ortega Quero er gjestesolist, og kanskje får han tid til å spille med barna og tigeroboene i forbindelse med besøket?

– Det hadde vært full klaff!

TEKST AMUND HESTSVEEN

FOTO KJARTAN BJELLAND