KRISTIANSAND SYMFONIORKESRTER

Dirigent Tabita Berglund

Solist Håvard Gimse piano

0 O 0

JEAN SIBELIUS (1865–1957)

Oceanidene , op. 73 (1914) (11')

GEIRR TVEITT (1908–1981)

Pianokonsert nr. 1 i F-dur, op. 1 (1927) (20')

• Tranquillo

• Giocoso

• Lento Pause

GUSTAV MAHLER (1860–1911)

Symfoni nr. 1, « Der Titan » (Hamburg-versjon, 1893) (53’)

• Langsam schleppend, Frühling mit kein Ende

• Andante Allegretto, «Blumine»

• Scherzo, kräftig bewegt (Langsames Walzertempo)

• Todenmarsch «in Calloto Manier», feierlich und gemessen

• Stürmisch bewegt, D'all Inferno al Paradiso

0 O 0

Lyd- og filmopptak er ikke tillatt. Mobiltelefoner må slås av.

Kilden Digital gjør lyd- og bildeopptak av konserten. Legges ut på youtube.com/KristiansandSymphonyOrchestra.

NRK gjør lydopptak av konserten. Sendes senere på NRK P2 i opptak.

Tabita Berglund

Tabita Berglund (f. 1989) debuterte som dirigent med Kringkastingsorkesteret i 2019. De siste årene har hun kombinert dirigentgjerningen med en aktiv kammer- og orkestermusikerkarriere. Berglund som opprinnelig utdannet seg som cellist under Truls Mørk og senere tok mastereksamen under professor

Ole Kristian Ruud, har gjort en kometkarriere og markert seg som en svært talentfull dirigent.

Mange vil huske tilbake til september 2020 da Berglund ledet KSO for første gang, og sammen med trompetvirtuos Ole Edvard Antonsen ga publikum en uforglemmelig konsertopplevelse. Det samme kan i høyeste grad sies om hennes dirigentgjerning i Kilden 5. mai i fjor, da hun – denne gang som orkesterets 1. gjestedirigent – og mesterpianist

Leif Ove Andsnes begeistret oss med musikk av Britten, Elgar og Vaughan Williams.

Kombinasjonen Berglund, Tveitt og KSO er ikke ny for KSOs publikum.

I november i fjor møtte vi henne sammen med hardingfelefiolinist Ragnhild Hemsing i Tveitts Hardingfelekonsert nr. 1.

De senere års engasjementer som dirigent inkluderer konserter med blant andre Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester, det Finske Radiosymfoniorkesteret, Royal Scottish National Orchestra, Tonkünstler-Orchester Niederösterreich, Orchestre National de Lille, Hallé Orchestra og Luzerner Sinfonieorchester.

Den fremadstormende dirigenten har også mottatt høythengende utmerkelser for sitt dirigentvirke, deriblant Gstaad dirigentakademis

Neeme Järvi-pris i 2018 og Statens kunstnerstipend for 2020–2021.

H Vard Gimse

Håvard Gimse regnes som en av Norges fremste musikere. Han spiller et bredt og allsidig repertoar, og er ettertraktet både som solist og som kammermusiker. I tillegg foretrekker flere av Skandinavias beste klassiske artister ham som sin akkompagnatør. Gimse studerte ved Hochschule der Künste Berlin under Hans Leygraf, og med Jiří Hlinka i Norge.

Blant hans mange priser og utmerkelser kan nevnes førsteprisen i Jugend Musiziert Competition, Steinwayprisen, Griegprisen og Sibeliusprisen. Under Festspillene i Bergen i 2011 ble han sammen med Truls Mørk tildelt Kritikerprisen for sin framførelse av Beethovens samlede cellosonater. Han er en av de mest innflytelsesrike artister hva angår skandinavisk og norsk klassisk musikk, og har gjennom sitt arbeid med å fremme mindre kjent musikk fra denne regionen høstet god kritikk samt mottatt priser fra blant andre Gramophone Critics' Choice. Som kammermusiker er han særlig kjent for sitt årelange samspill med Truls Mørk, noe som har resultert i flere turneer til bl.a. USA, Japan og Italia.

Som konserterende pianist har Gimse spilt med orkestre som Kungliga

Filharmoniska Orkestern i Stockholm, Oslo-filharmonien, Bergen

Filharmoniske Orkester og Aarhus Symfoniorkester. Videre har han gjestet Baltimore og Birmingham Symphony Orchestras, Royal Philharmonic Orchestra, Liverpool Philharmonic, Japan Philharmonic Orchestra, Tokyo Symphony Orchestra, Prague Symphony og Konzerthausorchester Berlin. Blant prestisjetunge konsertscener han har gitt konserter på, kan nevnes Wigmore Hall (London), Carnegie Hall (New York) og Concertgebouw (Amsterdam).

Gimse er professor ved Norges musikkhøgskole, og gir i tillegg jevnlige masterklasser i inn- og utland.

KOMPONIST- / VERKOMTALE

Jean Sibelius’ symfoniske dikt Oceanidene («havnymfene») ble urfremført 4. juni 1914 i forbindelse med en musikkfestival i Norfolk, Connecticut. Verket var en bestilling fra festivalpromotor Carl Stoeckel og hans kone Ellen Battell Stoeckel. De inviterte Sibelius til festivalen for å dirigere sitt nye verk, og i tillegg fremføre andre komposisjoner, bl.a. Finlandia og Valse triste. Orkesteret var sammensatt av musikere fra Boston og Metropolitan Opera Orchestra i New York, og selv om musikken var ukjent for musikerne, uttalte Sibelius at det var det beste orkesteret han noen gang hadde dirigert.

Noen av Sibelius’ tidligere komposisjoner hadde hatt innslag av impresjonisme, f.eks. Kullervo og Lemminkäinen i Tuonela. I Oceanidene er påvirkningen fra Debussy tydelig, og de begynnende fløytetoner og bølgende strykegrupper bringer assosiasjoner til morgengry til havs.

Utover dette er det ikke enkelt å identifisere et tydelig hovedtema blant fragmentariske fraser og melodiske ideer som stadig endres. Obo og engelsk horn er melodiførende når en ny tematikk presenteres og utvikles. Fra den skinnende overflaten beveger vi oss på dypere vann.

De to hovedtemaene veksler og avløser hverandre, og når komponisten utvikler og fletter sammen materialet, øker stormstyrken sakte og bølgene stiger høyere og høyere frem mot et effektfullt klimaks. I de siste taktene blir stemmingen roligere, og verket får en stille epilog.

KOMPONIST- / VERKOMTALE

Geirr Tveitt var en sin tids mest produktive og innovative norske komponister. Hans personlighet var sammensatt, temperamentet skiftende og tøylesløst, og fantasien grenseløs. De aller fleste av hans om lag 300 komposisjoner var inspirert av norsk folkemusikk, og arbeidet han gjorde med å notere ned over 1000 folketoner fra Hardanger, må betegnes som uerstattelig. De fire suitene som utgjør Hundrad hardingtonar er hans mest populære og fremførte verk.

Det er kanskje mindre kjent at Tveitt også var en glimrende pianist med en internasjonal solistkarriere. I likhet med Grieg, Svendsen og flere norske forgjengere, studerte han ved musikkonservatoriet i Leipzig, både komposisjon og piano.

Hans solistdebut i 1930 var med verket vi skal høre i kveld – pianokonsert nr. 1, op. 5 i f-moll. Selv om verket er komponert av en 22-åring, høres det modent ut. I den rapsodiske og lett melankolske innledende satsen, dominerer et tema som presenteres i ulike stemninger, instrumenteringer og karakterer. Solostemmen varierer mellom å fremføre det tematiske materialet og kommentere det på virtuost vis. Satsen ender opp i samme modus som den begynte.

Den scherzo-lignende andresatsen er basert på en munter, folkemusikkinspirert melodi, hvor man aner en viss inspirasjon fra Edvard Grieg.

I den siste satsen er vi tilbake i det samme modus som preger konsertens start. Atmosfæren blir suksessivt tettere, og det bygges opp til et storslått klimaks. Men ved konsertens avslutning er vi tilbake ved den samme vemodige stemningen som i den innledende satsen.