Visst faen er det personlig
ODD HARALD HAUGE
VISST FAEN ER DET PERSONLIG
Orkla – selskap og slagmark i mer enn 100 år
© 2014 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Anita Myhrvold, BOLT designstudio
Papir: Amber Graphic 80 gram
Boken er satt med Calluna 11/14,8
Trykk og innbinding: Livonia Print
Foto forside: © Cornelius Poppe/NTB scanpix (Stein Erik Hagen), © Nils Bjåland/scanpix (Kjell Inge Røkke), © Knut Falch/ scanpix (Christen Sveaas), © Cornelius Poppe/NTB scanpix (Åge Korsvold), © Lise Åserud/NTB scanpix (Jens P. Heyerdahl)
Foto Odd Harald Hauge: © Sturlason
ISBN: 978-82-489-1526-3
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12
0161 Oslo
www.kagge.no
Prolog:
Innhold
Det ukjente brevet
Styremedlemmet fra helvete
Prolog: Jaktstart
Fire menn og én kvinne gikk krumbøyde over plenen mens rotorbladene på Bellhelikopteret fortsatt spant langsomt rundt. De rakk så vidt å sette seg til rette og stramme beltet, før piloten tok av og svingte ut og nedover, mot toppen av tårnet i Holmenkollbakken.
Maskinens eier, Stein Erik Hagen, viste tommelen opp til sine gjester, og fikk samme gest tilbake. Han lente seg tilbake og lukket øynene et øyeblikk. Det føltes som minutter siden han hadde landet med sitt privatfly på Gardermoen, gått nærmest rett over i helikopteret, for så bokstavelig talt å plukke opp sine gjester hjemme på Voksenhus i Voksenkollen.
Han hadde levd sitt 44årige liv i helikopterfart, fra han som 21åring åpnet sin første billigbutikk under navnet Rimi, med slagordet «Enklest er billigst». Trenden hadde han fanget opp på en studietur til VestTyskland med sin far. Det tok bare femten år før hele landet kjente ham som RimiHagen.
Han var rik, kanskje Norges rikeste, så lenge skattemyndighetene lot være å klassifisere John Fredriksen som norsk. Han åpnet øynene igjen og så på sine gjester. De fulgte ivrig med på landskapet under. Der nede et sted kjørte de andre gjestene i sine SUV´er, på vei oppover Hallingdal. Han håpet at han som vert ankom først. Ikke for det, bakkemannskapet hadde vært der i flere dager allerede. Alt var i orden til gjestene kom uansett. Årets rypejakt kunne starte.
Sidemannen dunket i ham og pekte. Christen Sveaas var med rette stolt av Kistefos, hans hjemstavn. De fleste trodde Sveaas hadde arvet pengene, siden Kistefos tidligere hadde vært i familiens eie, men han hadde bygget seg opp selv, uten arv, med to av landets tommeste hender. Det var analyse, teft, tålmodighet, hardt arbeid. Og evnen til å være tøff når det gjaldt. Sveaas og Hagen hadde dette til felles; silkehansker når man kan, boksehansker når man må.
Det var annerledes med ham som satt rett overfor. Johan H. Andresen, femte generasjon. Tobakk og melkekartonger. Hvor galt kunne det gå? Røyk og melk skulle jo folk ha uansett. Men han var i ferd med å snu familieimperiet bort fra tobakk, til å bli et moderne investeringsselskap. En imponerende operasjon, det skulle han ha.
Hans kone, Kristin, holdt Dagbladet opp for dem alle, viste forsiden langsomt rundt. Lørdagsutgaven, 9. september 2000, et leserbrev fylte hele forsiden. Hagen smilte og nikket til henne. Herregud for et styr de hadde stelt i stand.
Helt til venstre satt Åge Korsvold, Storebrandsjefen, en nøkkelfigur i norsk finans gjennom snart tjue år. Den eneste av de mannlige passasjerene som ikke kunne regne sin formue med ni nuller bak. Kanskje fordi han var like god til å bruke pengene som til å tjene dem.
Piloten tok en liten runde innover jaktterrenget på hundre tusen mål da de nådde frem, før han la over og gikk inn for landing på Tvist. Hagen pleide å bruke stedets fjorten piper som den beste gjenkjennelsen for de som kom landeveien, det var ikke like iøynefallende fra luften.
Verten kunne glede seg over at de ankom først, og at alt var på stell. Som vanlig. Den vedfyrte badstuen var allerede under oppvarming, ovnen skulle være glødende til halv seks.
Stedet åndet forventningsfull ro, inntil de mannlige gjestene iført sine badekåper begynte å innfinne seg til avtalt tid. I et lite anterom til badstuen var det satt ut flatbrød og spekemat, samt
øl og små, spesiallagde drammer med spesielle navn som «mot høydesyke», «mot barn».
«Har du ingen dram ’mot Heyerdahl’, kanskje med malurt», spurte en av gjestene som studerte etikettene. Verten svarte med en godmodig humring.
Badstuen fyltes etter hvert til siste kvadratcentimeter av de mannlige gjestene. Stemningen var munter, men samtidig litt innbitt, litt fandenivoldsk. De fleste var jegere, slik som kongens egen jeger, Jan Erik Blom. Han var en selvskreven gjest, som arrangør av alle vertens jakter. Muntrasjonsrådet Blom, med over tusen elg og verdens største bjørn på jaktrullebladet, var gift med kongens hoffdame.
Blant de stadig mer svette badstugjestene fant man Stein Erik Hagens nære medarbeidere, som Nils Selte og Peter Ruzicka, samt advokater og rett og slett jaktvenner.
Men noen hadde et annet bytte i kikkerten enn rype. Jens P. Heyerdahl, Norges mektigste mann, eneveldig leder av konglomeratet Orkla gjennom mer enn tjue år, en mann med et nettverk som ikke hadde sin make. Skulle man få til noe av betydning i norsk næringsliv, behøvde man Heyerdahls bifallende nikk, ellers var det bare å glemme det.
Det var lenge siden noen åpent hadde utfordret Heyerdahls makt. Men nå var det krig. Med alle midler. Det stod om kontrollen over landets største maktsentrum.
«Jeg hørte Ukeslutt i bilen oppover», stønnet en av gjestene som satt oppunder taket, hvor det nærmet seg hundre grader. «Det er leserbrevet ditt som er helgens samtaleemne, Christen. Det er ikke pent å sammenligne Bill Clinton og Monica Lewinsky med Jens P. og Skandiaposten. Men virkningsfullt er det.»
Dagbladets redaksjon hadde forstått verdien av leserinnlegget, og ikke minst det pikante i at det ble til forsideoppslag i Heyerdahls «egen» avis. Jo, det var krig med alle midler.
«Jens håndterer det slik han pleier», svarte en annen. «Han kommenterer ingenting offentlig, og så glir det over denne gangen også.»
Christen Sveaas satt med lukkede øyne på nederste benk og lyttet. Han var ikke så sikker på at Jens slapp unna denne gang. Makt måtte møtes med makt, annet språk ble ikke forstått. Det var et spørsmål om hvem som turte bruke makten de besatte, og hvem som holdt ut lengst. Selv hadde han aldri gitt seg i en strid, om det så tok ti år. Dessuten hadde han en plan.
«Dette dreier seg ikke om penger, det gjelder bare makt», sa verten selv. «Hvis Jens kan beholde kontrollen, er alle midler tillatt.»
Åge Korsvold grep en ølflaske og løftet den til en taus skål. Han kjente Heyerdahl bedre enn de fleste, og visste at det ikke ble lett. Men lite kunne han ane at han om kort tid skulle få svi mer enn noen andre av de andre i rommet.
«Hvor er Røkke oppe i alt dette?», ville én vite.
«Midt i», svarte Sveaas tørt. Hvis de fikk tatt Heyerdahl, så rammet de Røkke også. Det var ingen liten bonus. Noen rakte Sveaas en ølflaske, men han ristet på hodet. Verdens ledende vinsamler rørte aldri øl.
Én etter én ga badstubaderne opp for varmen. I spredt flokk tasset nakne menn over vollen og ned til Tvistvann. Ingen hyl, bare noen mandige grynt da de gled ut i det iskalde vannet og tok noen raske svømmetak.
De møttes igjen til middag klokken sju, nå med obligatorisk jakke og slips, til champagne og gåselever i peisestuen. Da de seksten herrene og to kvinnene gikk til bords en halvtime senere, plukket de opp sine trykte menykort, med dato, sted og kveldens tre retter med dertil tilpassede viner listet opp.
«Jøss», sa en av gjestene da han så at det skulle serveres gammeldags oksesteik på beinet, blodig og blotaktig, transjert ved bordet.
«Du trodde vel ikke vi skulle spise rype», kommenterte sidemannen. «man spiser aldri det man jakter på. Det vet alle.»
Den utsøkte middagen ble overvåket av en tiur i sølv på veggen over spisebordet. Samtalen sirklet rundt det samme tema, det var Orkla, Jens P. Heyerdahl og Kjell Inge Røkke. De fleste ved bordet var i zenith av sitt livs kraft som forretningsmenn, litt over eller litt under førti år: Handlekraft og testosteron kombinert med tilstrekkelig erfaring, innsikt og kontakter. Dødelig for dem som står i veien.
Hagen, Sveaas og Andresen kunne mønstre et svimlende antall milliarder for å nå sine mål, og sammen med Storebrandmilliardene som Korsvold disponerte over, utgjorde det en tsunamisk kraft. Det behøvdes også. I motsatt hjørne av ringen befant seg Norges ledende kapitalist, industribygger og strateg siden krigen. Med seg i kampen hadde Jens P. Heyerdahl landets mest kjente mann anno 2000, Kjell Inge Røkke. Det var verdige motstandere.
«Aftenposten har ringt i hele dag for å få kommentarer til vårt syn på aksjonæropprøret i Orkla», sa Stein Erik Hagen, «jeg lar dem få komme opp i morgen ettermiddag, etter jakten.»
«Det blir uten meg, så det er helt greit», sa Christen Sveaas.
«Skal du ikke på jakt», utbrøt en av jegerne lenger nede ved bordet.
«Jeg er ikke så keen på ryper, som dere vet, så helikopteret utenfor er til meg og Johan H.», sa Sveaas. – Vi vekker dere nok når vi tar av i morgen tidlig.
Det ble utbrakt en skål for verten, og de hevet sine glass med utsøkt Bordeaux. Selv Christen Sveaas, nikket anerkjennende da han snuste inn bouqueten. Det ble drukket måtelig og nytelsesfullt. Man var på jakt, ikke på fest.
De fleste henvendte seg til Sveaas når de snakket om Orklasituasjonen. Det var han som gikk foran i krigen, som hadde kjempet for en styreplass og blitt avvist, det var Sveaas som hadde gitt aksjonæropprøret et ansikt og en stemme. Dessuten var
det han som hadde satset langt over to milliarder av egne penger i kampen. Det ble skålt igjen, denne gang for Sveaas.
«Jens forstår seg på makt, det skal han ha. Men han har ikke møtt motmakt før han møtte meg», sa Sveaas da de hadde senket glassene. «Jeg gir meg aldri.»
Glassene ble løftet på ny.
Nederst ved bordet mumlet en av gjestene til sin sidemann.
«Tar de dette personlig, det er vel ingen vits?»
Sidemannen lot blikket sveipe over bordet med Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Johan H. Andresen, Åge Korsvold. Han tenkte på aktørene som ikke var til stede, i første rekke Jens P. Heyerdahl og hans menn. Og Kjell Inge Røkke, ikke minst. Han nikket for seg selv.
«Personlig? Visst faen er det personlig.»
Gottes Glück
Det var en imponerende forsamling menn som én etter én gikk frem til skrivebordet, grep den fremlagte pennen, dyppet den i blekkhuset og undertegnet generalforsamlingsprotokollen for Stiftelsen av Orkla Grube-Aktiebolag, «for Indkjøb av Eiendomme, Gruber med Kis- og Malmbeholdninger, Jernbaneconcession m. m. som specificeret i ingeniør H. Holmsens Raport af 22. Sept. 1903.»
Protokollen ble datert Stockholm, 7. desember 1904.
Den første som signerte var norsk. Hoffjegermester Thomas Fearnley, en av landets ledende skikkelser. Thomas Fearnley hadde «alt». Han var sønn av kunstmaleren med samme navn, han hadde bygget opp et stort rederi, han var en pioner innen norsk industribygging, han hadde startet Christiania Skiklubb og var æresmedlem av Skiforeningen, og han var overdrysset av ordener og titler, både svenske og norske. Deriblant hoffjegermester.
Den neste som steg frem og grep pennen stod ikke mye tilbake for Thomas Fearnley, selv om han var sytten år yngre. Haaken L. Mathiesen kunne sette kammerherre foran sitt navn, en tittel han hadde fått av kronprins Gustaf tre år tidligere. Men først og fremst var han godseier, eneeier av Mathiesen-Eidsvold Værk, en mann med stort internasjonalt kontaktnett og som hundre år forut for sin tid tilbrakte store deler av året på sin store eiendom på den franske riviera.
Dernest kom en svensk kammerherre, Fred. Löwenadler, bosatt i London og representant for mange svenske fyrstikkprodusenter,
en av datidens viktigste industrier. Han ble etterfulgt av en blanding norske og svenske investorer, inntil bare én gjenstod. Dette var Christian Thams, som var årsaken til at de alle var samlet her. Han var mannen som hadde en visjon om et betydelig gruveselskap i SørTrøndelag, og som maktet å få andre til å tro på det også.
Av protokollen kunne man lese at selskapets forretningsadresse lå i Stockholm, og at det første styret bestod av formann Thomas Fearnley og medlemmene Christian Thams, Joachim Berner, Th. Olrog og P. Wickstrøm. Christian Thams ble utnevnt til administrerende direktør.
Det neste som ble signert var selve tegningen av selskapskapitalen. De 14 tilstedeværende tegnet seg for til sammen 900 000 kroner. Christian Thams var villig til å satse hele 200 000 kroner, mens Thomas Fearnley nøyde seg med 50 000 kroner og Haaken Mathiesen med bare 25 000 kroner.
Selv om dette var et betydelig beløp i den svensk-norske unionens siste år, så var det ikke nok til å kunne realisere de visjoner som Thams nettopp hadde presentert for de inviterte, nemlig en svovelkisgruve med tilhørende elektrisk jernbane. Investorene så sannsynligvis ikke for seg at forekomstene var tilstrekkelig store til at dette virkelig kunne bli interessant. Når de likevel deltok, så var det fordi det var stor interesse for utnyttelsen av norske naturressurser i disse årene. Selskapene som siden skulle bli kjent som Elkem og Norsk Hydro ble stiftet på denne tiden, sammen med en rekke mindre foretak, særlig innen vannkraft og gruvedrift.
I Orkla regner man selv sin historie helt tilbake til 1654. Man kan diskutere om det er stiftelsen av det nåværende aksjeselskapet i 1904 som er starten, eller om det egentlig går tilbake til den aller første virksomheten ved Løkken Verk, stedet som er uløselig knyttet til Orkla. Sikkert er det i alle fall at stiftelsesmøtet i Stockholm hadde en lang forhistorie.
De færreste kan plassere Løkken Verk på Norgeskartet. Kjører man bil fra Oslo mot Trondheim langs E6, så tar man av mot nordvest på riksvei 700 etter å ha passert Oppdal, ved tettstedet Berkåk.
Frem til kommunesentrum Meldal følger man den gode lakseelven Orkla, (som i denne sammenheng forvirrende nok ikke renner gjennom Løkken Verk, men følger Orkladalen), og derfra er det kort vei til Orkla-konsernets arnested. Løkken Verk har i dag et tusentalls innbyggere.
Atskillig raskere er det å kjøre fra Trondheim. Det tar bare en halvtime på E39 til tettstedet Orkanger, som ligger innerst i Orkdalsfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Derfra er det like langt til Løkken Verk, først på riksvei 65 mot Surnadal, og deretter rett sydover, opp Meldalen, på riksvei 700 til Løkken Verk.
Her hadde lokale bønder sannsynligvis i lang tid før 1654 kjent til en betydelig forekomst av kobbermalm. De behøvde ingen spesiell kunnskap eller utstyr, forekomsten lå helt opp i dagen. Det vanlige på den tiden var imidlertid å holde slike funn hemmelige, i alle fall for statsapparatet. Bøndene var redde for å bli pålagt arbeidsplikt, i verste fall var livslangt tvangsarbeid det eneste de fikk ut av å påvise en slik malmforekomst.
Over hele Norge ble det likevel startet betydelige gruver på 1600-tallet. Dette var neppe fordi man hadde bedre leteutstyr, eller at det foregikk mer systematiske undersøkelser, men fordi nye lover ga finnerne klare rettigheter, slik som «førstefinnerrett». Dermed dukket det opp forekomster en rekke steder.
Førstefinnerretten til kobbermalmen i Løkken tilhørte en Arent Olufsøn. Han drepte en mann og måtte flykte til Sverige, hvor han angivelig lærte noe om bergverksdrift, og derfor innså at han satt på betydelige verdier. Han vendte hjem til Løkken og kjøpte seg fri fra drapstiltalen ved å selge førstefinnerretten.
Det var dermed ikke fritt frem for de nye eierne å starte gruvevirksomhet. Man trengte privilegier fra kongen, en byråkratisk prosess som neppe lå tilbake for det å oppnå lisenser og driftstillatelser i vår tid. Dette var ikke en oppgave for de lokale bønder, men for folk med makt, nemlig embetsmenn som satt mer sentralt, noen av dem i kretsen rundt kongen selv i København. Disse hadde dessuten den nødvendige kapital til å delta i gruvedriften.
13. mai 1657 utstedte kong Fredrik III de nødvendige privilegier til Løkken Kobberverks participantskap, som var dannet året før. Driften hadde imidlertid blitt påbegynt allerede i 1654, med et tyvetalls arbeidere. Det tilsier at disse første gruveeiere følte seg forvisset om at de kom til å oppnå de kongelige privilegier, selv om det tok tid.
Blant privilegiene fra kongen var retten til å utskrive pliktarbeid – dog mot betaling – samt retten til å utnytte alt tømmer i en sirkel på tretti kilometer rundt funngruven, som hadde det klingende tyske navnet Gottes Glück, Guds Lykke. Gruvevirksomhetene slukte tømmer, og områdene rundt norske gruver ble snauhogde.
Det var kobber som var datidens lavthengende frukt. Kobbermalmen ble smeltet i en nærliggende smeltehytte, og kobberet fraktet til et Europa som manglet kobber i etterkant av tredveårskrigen.
Etter noen tiår jobbet det et par hundre mann i gruven, inklusive transport og smelting, og den gikk med overskudd hvert år. Likevel var det ikke alle partshavere som hadde penger til å følge opp sine forpliktelser. Derfor var det til tider kapitalmangel og manglende investeringsevne.
Et større problem var likevel en annen samfunnsendring. Kongen solgte unna gårder i stor stil, og de nye selveiende bøndene nektet å levere tømmer tilnærmet gratis til gruven. De ville ha markedspris, og det kunne de få i det raskt voksende trelastmarkedet.
Både kongen og rettsapparatet ga dem rett, noe som åpenbart innebar store ekstra utgifter for gruvevirksomheten. Likevel gikk den fortsatt med overskudd frem til 1735, under stadig skiftende eierskap. Da begynte en nedgang som viste seg å være uten ende.
Først falt kobberprisene, i seg selv ødeleggende for enhver gruvevirksomhet. Dernest var den rikeste og lettest tilgjengelige malmen allerede tatt ut. Man måtte dypere ned, som igjen betyr dyrere, og volumet falt. Kombinasjonen av de tre faktorene lavere pris, lavere volum og høyere kostnad, medførte selvsagt underskudd.
Det endelige nådestøtet kom i 1777, da man traff en vannåre som fylte den nederste delen av gruven. Datidens teknologi gjorde
det ikke mulig å tømme gruven for vann, slik at man igjen måtte ta fatt på de mer kobberfattige forekomstene som allerede var forlatt. Siden gruvevirksomhet tiltrekker livets optimister, sannsynligvis fordi det alltid er mulighet for å finne noe mer, noe ingen andre har oppdaget, så hanglet virksomheten videre helt til 1844. Da var det trønderske eiere som rakte hendene i været og ga opp.
Historien om Løkken og gruvevirksomhet kunne ha stoppet der, og bare blitt en parentes i lokalhistorien, om det ikke var for en ny endring i omgivelsene, i verdensøkonomien. De norske kobbergruvene inneholdt sulfidmalm, som igjen inneholder en rekke mineraler, til og med gull og sølv, men først og fremst svovel.
Svovel var tett knyttet til den industrielle revolusjon. Svovelsyre ble sentralt i mange kjemiske prosesser, slik som i tekstilindustrien og i produksjonen av såpe og glass. Etter hvert kom det i bruk for å produsere kunstgjødselet superfosfat, og – da Alfred Nobel var ferdig i sin gjerning – i sprengstoff. Europas svovelbehov ble i første omgang dekket fra Sicilia, men ingen ønsket å være i lommen på monopolister.
Gruppen av trønderske handelshus som kjøpte gruven i 1848 hadde derfor et godt utgangspunkt når man ser på de rent ytre forhold. Dessverre var det lite driv over de nye eierne, det ble mest pusleri og ingen visjoner. I 1891 var det stopp i selv den begrensede virksomheten.
Noen hadde likevel sett muligheten – og de grep sjansen. Dersom én enkelt person skal regnes som nøkkelen til at det oppstod et Orkla, så er det Christian Thams. Det er ingen tvil om at den arkitektutdannede Thams var en stor personlighet, med et kontaktnett nasjonalt og internasjonalt som knapt hadde sin make, hvorav hans tette bånd til fyrsten av Monaco må anses som det mest eksotiske. I sine unge år tegnet Thams flere kirker, blant annet for den belgiske kongefamilien. Han står også bak Union Hotel i Øye og han designet det som må ha vært de første ferdighus, bygget på familiebruket i Trøndelag og eksportert til Frankrike.
Arkitektkarrieren skulle likevel bli en parentes for Christian Thams. Hans far Marentius og den utvandrede mandalitten Christian Salvesen, bosatt i Skottland, hadde startet et gruveselskap. Dette Örkedals Mining Company kjøpte opp mindre gruver i området. Da Christian Thams overtok som sjef for selskapet, kjøpte de også gruven i Løkken i 1896, og for første gang på flere hundre år ble forekomsten sett på med nye øyne.
Han brakte inn eksperter til å se på mulighetene, og de viste seg etter hvert å være svært interessante. Christian Thams tenkte stort. Han ville bygge jernbane fra gruveområdet ned til fjorden, med en egen kraftstasjon som genererte elektrisitet til jernbanen. Da Thamshavnsbanen ble åpnet av kong Haakon i 1908, var dette landets første elektriske jernbane, og det i en avsidesliggende dal i Trøndelag. Det var uten tvil trøkk i Christian Thams.
Jernbanen ville muliggjøre en utnyttelse av gruven i en helt annen skala. Thams ville pumpe de gamle gruvene tomme for vann, også det med hjelp av elektrisitet, og utvinne 100 000 tonn svovelkis årlig, for eksport. Jernbanen skulle eies av Salvesen & Thams, som allerede drev med dampskip og rutebil, et selskap som senere skulle være eiet av Orkla helt frem til 2013.
Det var disse vyene beskrevet her som investorer ble invitert med på i desember 1904. Uten Christian Thams hadde dette ikke skjedd, i alle fall ikke da. Men det var andre som skulle bringe det videre mot de vyene som var skissert, og de behøvde etter hvert andre personligheter enn Christian Thams.