Skip to main content

Vintergrav ISSUU

Page 1

«Kanskje den beste krimboken jeg noen gang har lest … så godt som umulig å legge fra seg.» kjell rune henriksen, harstad tidende

«Mesterlig … bekmørkt, rystende og opprivende. En sjelden skatt av en krimforfatter.» geir tangen, hverdagsnett

«Burlesk humor, gode miljøskildringer og en ny norsk krim-heltinne: Lensmann Anne May Anger.» morten ståle nilsen, bok365

Alle tror at Lars drepte kona si. Hun forsvant sporløst fra hytta ved fjorden en mørk kveld. Forsvinningen rystet det lille stedet i nord, der alle kjenner alle. Ett år senere venter datteren Victoria fortsatt på moren, og mellom far og datter vokser en taus og mørk avstand. Når Lars’ nye kjæreste plutselig også forsvinner, er bygda sikker i sin sak. Kripos sender sin beste etterforsker og setter alt inn på å bevise at Lars er en drapsmann. Samtidig begynner Lars å motta tekstmeldinger fra et nummer som burde vært stille for alltid. Vintergrav er en uhyggelig og mystisk krimroman om ondskap, hevn og sjalusi.

Heine Bakkeid (f. 1974) er en av Norges fremste krimforfattere. Han har skrevet for både barn, ungdom og voksne og er særlig kjent for bøkene om Thorkild Aske, som er solgt til 18 land. For den fjerde boka i denne serien, St. Avenger, vant han den prestisjetunge Rivertonprisen 2021.

KRIMFORFATTERNE ANBEFALER! «Uhyggelig spennende! Karakterene lever og leverer.» unni lindell

«Intenst spennende fra nordnorsk mørketid. Førsteklasses krim!» tom egeland

«Strålende spenning! Kongekrim fra kongeforfatter.» thomas enger

«Isende god krim. Så ramsalt og stemningsfull at den bør leses med raggsokkene på.» ørjan karlsson

Vintergrav6.indd 1-5

ISBN: 978-82-489-4457-7 Omslag: Nils Olsson, oink.se Forfatterfoto: Harriet M. Olsen

9 788248 944577

2026-06-17 07:42


69469 Vintergrav – s. 1

22.06.2026 13:05


69469 Vintergrav – s. 2

22.06.2026 13:05


Heine Bakkeid

VINTERGRAV

69469 Vintergrav – s. 3

22.06.2026 13:05


© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Nils Olsson Papir: Holmen Book Cream 60 g 2,0 Boka er satt med 10,7/14 pkt. Minion Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-4457-7 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

69469 Vintergrav – s. 4

22.06.2026 13:05


Vintergrav: midlertidig fellesgrav brukt vinterstid når det ikke var mulig å grave enkeltgraver på kirkegården.

69469 Vintergrav – s. 5

22.06.2026 13:05


69469 Vintergrav – s. 6

22.06.2026 13:05


Prolog

Bryllupet. 17 år tidligere. – For Gud vår skapers ansikt og i disse vitners nærvær spør jeg deg, Lars Lie: Vil du ha Henriette Marie Isaksen, som står ved din side, til din ektefelle? Lars Lie flyttet ikke blikket fra bruden. Da han åpnet munnen for å svare, kjente han at huden på underleppa sprakk. Den skarpe blodsmaken bredte seg utover tungen. – Ja. – Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere? Lars presset leppene sammen for å stoppe blødningen. – Ja. Presten nikket svakt og henvendte seg til bruden. – Likeså spør jeg deg, Henriette Marie Isaksen: Vil du ha Lars Lie, som står ved din side, til din ektefelle? Henriette strakte ut en hånd og tørket varsomt den røde flekken fra leppa hans med tommelen, før hun svarte med klar røst: – Ja. Det vil jeg. – Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere? – Ja. – Så gi hverandre hånden på det. Paret vendte seg mot hverandre, og presten la hånden lett over deres. – For Guds ansikt og i disse vitners nærvær har dere nå lovet hverandre at dere vil leve sammen i ekteskap. Derfor erklærer jeg dere for rette ektefolk å være. 7

69469 Vintergrav – s. 7

22.06.2026 13:05


69469 Vintergrav – s. 8

22.06.2026 13:05


DEL I

LØGNEREN LARS

69469 Vintergrav – s. 9

22.06.2026 13:05


69469 Vintergrav – s. 10

22.06.2026 13:05


Kapittel 1

Lars Lie blunker svakt idet musikken i hans nye Volvo XC90 dempes og erstattes av en lav dur. Navnet som lyser opp på displayet over midtkonsollen, får ham til å smile. Han justerer ascotknuten på silketørkleet i halsen og sender speilbildet i det mørke glasset et raskt, granskende blikk idet han trykker på den skinnbelagte knappen på rattet og svarer. – Hei, vennen. Smilet brer seg utover hele ansiktet. – Jeg tenkte akkurat på deg. – Gjorde du? spør Anna Josefsson ertende. Det svenske tonefallet virker beroligende på ham og visker øyeblikkelig vekk restene av en tung arbeidsuke. – Hvor er du, Lars? – På vei rundt Storjorda. Idet han nærmer seg en ferist, tråkker han lett på bremsepedalen og kjenner den tunge bilen lystre presist. – Ble tidlig ferdig på kontoret. – Skal du til stugan til helgen? Han synes han kan høre et snev av skuffelse i stemmen hennes. – Nei. Lars gir gass etter ferista, og motorkraften skyver ham bakover i setet. – Har ikke vært der siden … Han stopper seg selv og trekker pusten. – Pleier bare å svinge innom på fredager for å se at den ennå står. – Jeg skjønner, sier hun dempet, så er lettheten og varmen tilbake i stemmen igjen. – Men har du husket vin? Lars stønner svakt da muskelspenningene i nakken endelig begynner å slippe taket. Han lener hodet tilbake mot den myke 11

69469 Vintergrav – s. 11

22.06.2026 13:05


nakkestøtten og lar fingrene tromme lett mot skinnet i rattet. – I lunsjpausen, svarer han. – Sikker på at jeg ikke skal ta en tur innom i kveld? – Älskling. Anna ler hjertelig. – Jeg sa jo at det ikke passer i dag. – Ok, svarer Lars slukøret. Etter en slak helling åpner landskapet seg foran ham. – I morgen, da. – Klokka seks. Hun blir stille et øyeblikk, som om hun nyter overtaket, før hun legger til: – Presis. SUV–en forserer bakketoppen, og han kan så vidt skimte hytta inne mellom trærne til venstre der fremme. – Og hvis jeg savner deg for mye i kveld? – Jeg kan sende deg et bilde, hvis du vil. Stemmen hennes er lav nå, nesten en hvisking. – Bilde? Volvoen ruller sakte forbi nedkjørselen til hytta. Den gjørmete jordveien er flankert av skitne snøfonner, til tross for at mai måned nærmer seg slutten. Han skal til å gi gass og kjøre videre da han plutselig får øye på noe et par meter ned i innkjørselen. – Hva i helvete? Han tråkker hardt på bremsepedalen. – Hva er det, Lars? hører han Anna spørre bekymret idet han stanser bilen helt. – Ikke tenk på det, Anna, svarer Lars. – Er bare veien som er litt glatt her. Jeg ringer deg heller senere. Han avslutter samtalen, setter bilen i revers og rygger tilbake til nedkjørselen, der han parkerer. I veikanten utenfor sidevinduet står et par høyhælte, svarte lærstøvletter plassert oppå en pent sammenbrettet dameskinnjakke, begge med sølvdetaljer som glitrer i maisola. Lars blir sittende i bilen, tar av seg solbrillene, skygger for gjenskinnet i ruta og myser ned mot hytta. En svak kribling sprer seg i fingrene da han skimter et varmt, gult skinn i et av soveromsvinduene. Han blunker og rister på hodet; det må være en 12

69469 Vintergrav – s. 12

22.06.2026 13:05


refleksjon. Men jo lenger han stirrer, desto tydeligere blir det. Lyset er for stødig, for mettet. Det kommer innenfra. Stillheten inne i bilen er tung og trykkende, som om all luften er blitt sugd ut av kupeen. Han løsner knuten i silketørkleet med en rask, urolig bevegelse mens han prøver å tenke, men finner ingen logisk forklaring som kan dempe uhyggen som har lagt seg over alt. Så slår han av motoren, strekker seg over passasjersetet og henter hyttenøkkelen ut av hanskerommet, åpner døra og går ut.

69469 Vintergrav – s. 13

22.06.2026 13:05


Kapittel 2

Vi var et umake par: han stoisk og kontrollert, jeg kaotisk og impulsiv. Jeg pleide å si at når logikk og skjebne smelter sammen, får du både elven og elveleiet. Jeg nevnte analogien for en venninne den dagen vi giftet oss, forklarte at Lars var strukturen som holdt oss på plass, mens jeg var flyten og dynamikken, den uforutsigbare kraften i konstant bevegelse. Venninnen min lo, påpekte at elveleiet tvinger strømmen i en bestemt retning, mens vannet svarer med å grave ut grunnen, bit for bit. Det ender alltid på samme måte, sa hun. Enten går elven over sine bredder, eller så stopper den opp i leier den selv har gravd for dypt. Jeg vet hva du tenker, Lars, der du står med hyttenøkkelen i neven og stirrer ned mot lyset der inne. Hvem? Hvem kan være her nede? Du prøver å overbevise deg selv om at hytta er tom, at det bare er en kortslutning, en teknisk feil, ingenting annet. Sier til deg selv at det er ingen der. Det kan det jo ikke være. Ikke etter det som skjedde. Men det er ikke en feil, Lars. Det er meg. Jeg er tilbake.

14

69469 Vintergrav – s. 14

22.06.2026 13:05


Kapittel 3

Lars åpner døra til hytta med et hardt rykk. – Hallo? Han blir stående i åpningen, stillheten prikker mot ansiktshuden. – Er det noen her? Så går han inn. Stua lukter tungt av innestengt tid og en rå, organisk lukt av jordgrunnen som langsomt eter seg opp gjennom bjelkelaget under ham. Alt hviler i et kaldt halvmørke, bortsett fra det kvalmende, smørgule skjæret som siver ut gjennom den halvåpne døra i motsatt ende. Det er som om temperaturen synker for hvert skritt han tar. Blodet dunker helt ut i fingertuppene da han krysser stua og går mot soverommet. Han stanser, fyller lungene med luft og holder den der inne til det brenner i brystet, så legger han hånden på dørbladet og drar det til seg. Dobbeltsengen er pent oppredd. Frynseteppet ligger perfekt sentrert i midten. Gardinene er trukket fra, og et tynt lag med støv danser i lyskjeglen fra den tente nattbordlampen. Lars beveger seg sakte fremover mot lampen, kaldsvetten limer skjorten til ryggen. Han lener seg frem, napper ut støpselet til lampen og drar gardinene sammen så hardt at ringene skriker mot stangen. Skrittene klakker hult og hardt mot det lakkerte tregulvet da han skynder seg tilbake gjennom stua og vrenger opp ytterdøra, nøklene skrangler mot metallet før de endelig finner feste og han får låst. Lars rykker i håndtaket. Én gang. To ganger. Han trenger 15

69469 Vintergrav – s. 15

22.06.2026 13:05


den mekaniske bekreftelsen på at det som er der inne, forblir der inne. Han forlater inngangspartiet og fisker frem solbrillene. Glasset dugger umiddelbart av den ujevne pusten. Ved hyttehjørnet stanser han, drar av seg brillene og gnir dem mot silketørkleet han har fisket ut av skjorteåpningen. Ansiktet stivner da blikket faller ned på skoene. Gjørma har trukket inn i det lyse læret og lagt seg som en gråaktig hinne i sømmene. Lars fortsetter å pusse glasset med mekanisk presisjon mens han betrakter dritten som eter seg inn i læret på skoene hans. Han begynner å gå igjen, men stanser da han får øye på avtrykkene av bare føtter i den råtne snøen foran seg. Fotsporene skjærer over plassen og forsvinner ned mot den kompakte granskogen bak hytta. De høyeste toppene ruver ti–femten meter over bakken, med tykke greiner som knaker og gnurer mot hverandre, selv om det er helt vindstille. Han skal akkurat til å bøye seg nærmere da telefonen i lommen gir fra seg to korte, metalliske støt. Du har glemt meg. En kjemisk, sur reaksjon sprer seg hurtig i munnhulen mens han stirrer mot tekstmeldingen og navnet på avsenderen. – Nei, gisper han hest. – Det er ikke mulig. Blikket dras automatisk fra mobiltelefonen og ned mot den mørke granskogen, der han plutselig synes han skimter en ørliten bevegelse mellom de svarte stammene, en loddrett nyanse av grått som svelges av skyggene så snart han prøver å fiksere blikket. Lars snur seg brått for å løpe, men de glatte sålene finner ikke feste. Føttene forsvinner under ham, og han stuper med ansiktet først rett ned i den iskalde snøsørpa. Det kommer ingen lyd, bare et hult klask idet kroppen treffer bakken. Han blir liggende et sekund, lammet av kulden og sjokket, før han begynner å kave rundt i gjørma for å komme seg opp igjen. Straks han er på beina, napper han til seg solbrillene fra bakken, 16

69469 Vintergrav – s. 16

22.06.2026 13:05


tørker dem mot den skitne frakken og raver hvesende videre opp mot bilen. Han plukker med seg jakken og støvlettene i innkjørselen, slenger dem i passasjersetet og setter seg inn. Volvoen våkner øyeblikkelig, hjulene spinner noen runder da han tråkker ned gasspedalen før kjøretøyet skyter i full fart fremover.

69469 Vintergrav – s. 17

22.06.2026 13:05


Kapittel 4

Se på ham der han sitter omgitt av eksklusivt skinninteriør og klamrer seg til rattet mens han skjelver og rister som en vasstrukken hundevalp. Legg merke til de dyre skoene og den elegante frakken dynket i brunsvart slaps. For han var ikke alltid slik. En gang, for lenge siden, fantes det glimt av noe annet, noe ekte, i Lars Lie. Denne elegante fremtoningen kom senere. Det samme gjorde de tynne flekkene i tinningen etter hårtransplantasjonen og de perlehvite tennene som han har fått bleket så intenst at de nærmest gløder i mørket. Han kommer aldri til å innrømme det, naturligvis – at han legger mer flid i å kle seg pent nå, enn han gjorde til bryllupet vårt. Før trodde jeg det var ambisjon, men nå vet jeg at det er ren, uforfalsket overfladiskhet og ingenting annet. Fra silketørkleet i halsen, knyttet med ascotknute fordi han så en gammel filmhelt bruke den, til antrekkene og skoene. Å, herregud, alle de skoene … Ti par? Tjue? Eller er det femti nå, Lars? Han pusser dem selv, i timevis, hvert par må være perfekt, uberørt av verden, ellers går de rett i søpla, og han går ikke i dem, han spankulerer, tripper rundt som en skjør prinsesse for å unngå å lage stygge bretter i læret. Jeg er overbevist om at han elsker lukten av skokrem mer enn han noen gang elsket meg. Derfor må det være lov å le når denne bondeknølen fra Elgsnes med hårplugger, blekede tenner og italiensk lær sitter der og klamrer seg til bilrattet, så forvirret, målløs og ynkelig. For han vet jo ikke, stakkar. Aner ikke at snart vil alt bli snudd på hodet igjen. 18

69469 Vintergrav – s. 18

22.06.2026 13:05


Kapittel 5

Huset i Straumsbotn ligger som en uforstyrret utpost innerst i en vik, rundt førtifem minutters kjøring fra Harstad sentrum. Det var en gang et småbruk, før Lars fikk våningshuset revet da han kjøpte eiendommen for noen år siden. Nå troner en moderne villa på tomten, en arkitektonisk maktdemonstrasjon i glass og betong som vitner om at de siste årenes bonuser har vært rause. Utsikten over fjorden strekker seg tre og en halv kilometer sørover fra innløpet ved sundet Straumen, men Lars enser ikke landskapet i dag, han parkerer bilen med et rykk foran fjøset, den eneste bygningen som fikk stå igjen fra det gamle bruket. Hendene skjelver lett da han slår av motoren. Pulsen har ennå ikke lagt seg etter hendelsen oppe ved hytta, og han blir sittende i bilen noen ekstra sekunder til han får hentet seg inn. En eim av råtne blader og våt jord følger ham inn på vaskerommet, der han river av seg de gjørmete tekstilene. Max har smøget seg inntil ham, dytter den kalde snuten mot Lars’ lår og logrer så hele bakparten bølger. Lars ignorerer hunden mens han saumfarer hvert plagg før han sorterer dem i korrekt skittentøyskurv. Etter at han har skiftet til et rent antrekk, legger han de skitne skoene i en plastpose og returnerer til bilen. Max følger etter ham med forventningsfulle øyne, håper på en tur, men Lars stapper jakken og lærstøvlettene han fant i nedkjørselen til hytta, i samme pose og kaster alt i den svarte søppeldunken før han går 19

69469 Vintergrav – s. 19

22.06.2026 13:05


inn igjen. Hunden legger seg skuffet ned på vaskeromsgulvet med et tungt sukk. – Det lå en pakke til deg på trappa, sier Victoria da han kommer inn på kjøkkenet. Stemmen er monoton, blottet for velkomst. – Jeg la den oppe på kontoret ditt. Victoria fylte seksten for noen uker siden, og Lars har ennå ikke vennet seg til piercingen i nesen, som glimter provoserende i lyset fra kjøkkenvifta. Hun er kledd i en vid hettegenser, og det matte håret ligger i en tykk floke inne i hetten. – Du har fått et nytt fraværsvarsel fra skolen. Lars gnir seg over tinningen, en hamrende hodepine har meldt sin ankomst. – Kan du ikke prøve å møte opp litt oftere? Det er bare noen uker igjen til sommerferien. – Du må kjøre meg til byen i morgen. Victoria står med ryggen til og skjærer opp frukt. Hun ser mindre ut enn hun er der hun står, litt foroverbøyd, som om hun prøver å ta så lite plass som mulig. Den overdimensjonerte hoodien sluker den spinkle figuren hennes, og ermene er trukket helt ned over håndleddene. Max kommer luntende inn på kjøkkenet og setter seg forventningsfullt ved siden av henne, men hun enser ham ikke. – Til Harstad? Lars prøver å overse kaoset på kjøkkenbenken. – Hva skal du der? – Møte noen venner. Kniven treffer skjærefjøla med korte, taktfaste dunk. Datterens svartlakkerte negler er flassete og ujevne, bitt helt ned til fingertuppene. Hun ser ikke opp, hun bare fortsetter med frukten, konsentrert og lukket bak det store plagget. – Er det en fest? Han går nærmere, blir stående rett bak henne. Hun virker stiv og utilpass, som om hun ikke vil møte blikket hans. Eller bare ikke tåler synet av ham. – Herregud, pappa! Slutt! 20

69469 Vintergrav – s. 20

22.06.2026 13:05


Hun snurrer rundt. Kniven i hånden peker ustøtt ut i luften. Det bleke ansiktet er sminket med mørk øyenskygge rundt de klare, blå øynene, og det får henne til å se eldre ut. Max trekker seg unna det plutselige raseriet og legger seg under kjøkkenbordet med hodet mellom potene. Lars blir stående midt i et åndedrag. Det er noe med fremtoningen til datteren, blikket og de brå, kantete bevegelsene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen hans. – Skal han være der? Lars tvinger seg til å møte blikket hennes, og kjemper for å holde masken og ikke la seg rive med av forakten hun utsondrer. – Hvem? – Du vet godt hvem jeg snakker om. Lars har aldri møtt kjæresten til Victoria. Men Erik, broren til Lars, som jobber i Harstad-politiet, støtte på dem begge under en trafikkontroll noen måneder tidligere, og kunne fortelle at fyren hadde flere anmerkninger på sertifikatet for bilkjøringen sin samt en bot for besittelse av hasj. – Ok, da, svarer hun og himler med øynene, det tverre uttrykket er blitt fast inventar i ansiktet det siste året. – Ja, jeg skal til kjæresten min. Hun napper til seg en kiwi og snur ryggen til ham. Lars observerer de små, aggressive bevegelsene hennes mens hun skreller frukten. Kniven glir lett gjennom det myke kjøttet. Den lysegrønne saften renner over fingrene og ned mot håndleddet. – Jeg har sagt at jeg ikke liker at du henger med ham, sier han til slutt. – Vent, hva? Victoria ser på ham med dette hånlige, måpende uttrykket. – Sier du at du ikke liker min kjæreste? Hun ler plutselig høyt. – Vel, hva tror du jeg synes om den svenske sminkedukken din, da? 21

69469 Vintergrav – s. 21

22.06.2026 13:05


– Ikke kall henne for det, sier han og trekker seg unna da hun igjen begynner å gestikulere med kniven. – Hva tror du mamma ville sagt om hun så deg nå? hører han datteren spørre da han er fremme ved trappen. Lars griper tak i gelenderet og sukker. – Victoria, ikke begynn med det der igjen. Jeg har nettopp kommet hjem, jeg er sliten, og … – Hvorfor leter du ikke etter henne lenger? Hun kommer etter ham. De store øynene brenner seg inn i hans. Max kommer også ut i gangen og flytter blikket mellom dem mens han logrer usikkert, urolig av de høye stemmene. – Det er som om du ikke engang bryr deg om at hun er borte! – Mamma dro bare, svarer Lars matt. Han føler seg plutselig tom. – Hva mer vil du at jeg skal gjøre? – Gjorde hun det? Victoria står rett foran ham med kniven i hånden. – Hvorfor har vi ikke hørt et ord fra henne på snart åtte måneder? Hæ? – Nok nå! Lars smeller neven hardt i gelenderet. Max skvetter til og trekker seg inn mot veggen. – Jeg kjører deg i morgen hvis du går med Max, hvisker han hest. – Ok? Hører du? Du kan dra på fest hvis du går tur med hunden. Han trenger å komme seg ut, og jeg orker ikke mer nå. – Jeg hater deg. Lars kan se hvordan kniven dirrer i hånden hennes. – Det var sikkert derfor mamma bare stakk, spytter hun mot ham. – Fordi hun hatet deg, hun også. – Victoria … Datteren snur på hælen og går tilbake til kjøkkenet. Lars kan høre foodprosessoren starte opp, ulyden skjærer i ørene der han haster opp trappen, og kutter tomrommet mellom dem i stadig mindre biter.

69469 Vintergrav – s. 22

22.06.2026 13:05


Kapittel 6

Kontoret har utsikt over sjøholmene i Straumsbotn. Lars sitter på skrivepulten med mobiltelefonen klemt mellom øret og skulderen. Foran ham ligger havoverflaten blank som et speilglass med kveldssola glitrende i vannskorpen. Lyset holder seg over horisonten hele døgnet, bortsett fra en kort stund rundt midnatt når sola dupper bak Storhornet. – Ja, Nutte, det er nettopp det jeg sier. Han vugger lett frem og tilbake mens han blar gjennom Q2rapporten som ligger ved siden av ham. – Får vi landet det anbudet, er det kanon for bunnlinja, men vi må levere et konsept som virkelig slår. Ikke noe tull, skjønner du. – Ja da, Lars. Ikke noe tull. Det sier du hver gang. Olaf er på designet. Men ærlig talt, stress ned. Vi er et jævla bra reklamebyrå, og det vet du. De to barndomskompisene jobbet i samme firma da de ti år tidligere valgte å si opp og startet eget reklamebyrå i Harstad. Lars var prosjektleder, mens Knut-Erik, eller Nutte som han selv foretrekker å bli kalt, tok rollen som daglig leder. I starten var det bare de to i et lite kontor over en frisørsalong midt i sentrum. Nå er de størst i Harstad med nye avdelinger i Tromsø og Bodø under planlegging. Lars masserer tinningene. – Du har rett. Beklager. Fra TVstua rett under kan han høre Victoria le høyt i telefonen. Utvil-

23

69469 Vintergrav – s. 23

22.06.2026 13:05


somt er det morgendagens fest det går i. Det lyder et høyt smell nedenunder, og han skal til å reise seg for å gi henne en overhøvling da blikket faller på pakken Victoria fant utenfor døra tidligere. Den grå pappesken, innsurret i brun teip, ligger fortsatt uåpnet på skrivebordet. – Nutte, hold an et sekund. Jeg må bare … flytte på noen papirer her. Lars legger pakken i fanget og begynner møysommelig å dra teipen av. Den har ingen avsender, bare navnet Lars Lie skrevet med tykk, rød tusj. – Så, hvor var vi? fortsetter Lars da han endelig har fjernet all teipen. – Vi var der at du skulle slappe av i helga. Er alt ok? Du høres anspent ut. – Helt fint. Jeg bare … Lars stopper midt i setningen. Inne i esken ligger et innrammet fotografi av ham og Henriette. Det er bildet fra kirketrappen i Kvæfjord. Henriette i den hvite, stroppeløse kjolen, med det lange, brune håret som krøllet seg under sløret. Han husker kulden den dagen, og hvordan han måtte bære henne til bilen fordi hun ikke ville skitne til skoene. Det er likevel ikke selve bildet som får Lars til å slutte å puste, men det som er gjort med det. Noen har risset dype, voldsomme spor over ansiktet hans. Glasset er sprukket i et edderkoppnett rett over brystet hans, og på den hvite rammen er det satt et rødbrunt fingeravtrykk som ser ut som inntørket blod. – Lars? Nuttes stemme høres spak ut i telefonen. – Du ble så stille. – Beklager. Lars klarer å presse ut en halvkvalt replikk: – Bare et gammelt bilde jeg fant her på skrivebordet. Han legger fra seg fotografiet med billedsiden ned. – Ikke tenk på det. – Nei, det er jeg som skal beklage, hører han Nutte si. – Noen

24

69469 Vintergrav – s. 24

22.06.2026 13:05


ganger glemmer jeg. Han puster tyngre nå. – Alt du har vært gjennom. Nutte var en av få som hadde støttet ham ett hundre prosent gjennom den vanskelige tiden i fjor høst. Lars skal til å si noe, men stanser og rykker til da han får en tekstmelding, også den med Henriettes mobilnummer som avsender. Din til døden, husker du? – Nutte. Jeg – jeg må ringe deg tilbake. Han avslutter samtalen uten å vente på svar. Stirrer på telefonen. Fingrene beveger seg over tastaturet før han rekker å tenke. Du er ikke henne, skynder han seg å skrive. Så reiser han seg brått og snubler bort til balkongdøra. Han trenger frisk luft. Lars går ut på altanen. De okergule jordene bak huset strekker seg helt opp til en tett, svart granskog. Den kalde luften fra fjorden biter i ansiktet. Han blir stående der mens trekkvinden driver gjennom finskjorten og dressbuksen. Blikket er festet på et ørlite skjær inne mellom trestammene langt der oppe. Lyset ser ikke naturlig ut, mer en flimring, som om noe glassaktig og blankt der inne fanger skinnet fra himmelen og sender det rett mot ham.

69469 Vintergrav – s. 25

22.06.2026 13:05


Kapittel 7

Bryllupsfesten. 17 år tidligere. Samfunnshuset Fram på Borkenes var mettet av lukten av varm mat og eimen av utsølt vin og tomme ølbokser. Utenfor bød det nordnorske landskapet på en blek, lav sol, men inne var luften tung og stillestående, som om festdeltakerne allerede hadde brukt opp alt oksygenet. Lars satt stiv ved hovedbordet. Den nye dressen strammet, og skjortekragen gnagde mot huden hver gang han vred på hodet. Han hadde merket seg en ørliten flekk på den hvite duken og flyttet vinglasset for å skjule den. Ved siden av ham satt foreldrene. Faren Lars Erik Lie, tidligere sjøkaptein, nå bonde på Elgsnes og Høyre-mann, satt med ryggen like rak som da han styrte skuter i utenriksfart. – Går det fremover i det reklamebyrået? spurte faren uten å se på sønnen. – Det går bra, svarte Lars og kjente den vante trangen til å forsvare seg når faren formidlet sin skepsis mot alt som ikke kunne ses, måles og veies med maritime metaforer. – Men jeg vil starte for meg selv. Bygge noe eget. – Godt. Faren humret lavt. – Det er ingenting galt i å ville mer. Men husk hva jeg lærte deg om brovakt. Det er ikke de store bølgene du ser som senker skuta, men undervannsstrømmen som eter opp styrefarten uten at du merker det. Vil du bygge noe eget, må du vite nøyaktig hva som foregår under vannlinja. 26

69469 Vintergrav – s. 26

22.06.2026 13:05


Ute på gulvet var stemningen en annen. Søsteren Sissel virvlet rundt i en upolert dans med en flokk unger; ansiktet strålte. Hun slapp hendene til ungene og kom bort til bordet. – Det er to, sa Sissel. Hun støttet seg mot bordkanten og ble stående og se fra Lars til faren. – Jeg var på kontroll i går. Det er tvillinger. Faren satte glasset rolig ned. – Tvillinger, ja. Da får dere jaggu nok å henge fingrene i. Moren, som hadde sittet i sin egen tåke, snudde brått på hodet. Det var bare uker siden legene i Tromsø hadde begynt utredningen for en nevrodegenerativ sykdom. Den kognitive tåken kom og gikk, men akkurat nå var hun skremmende til stede, uten det sosiale filteret som en gang hadde holdt henne tilbake. – Det er vel som de sier. Morens stemme bar ubehagelig langt i det tette lokalet. – Det er bedre med to tette enn en tynn en, men sjelden blir det folk av noen av dem. Sissel trakk pusten dypt, men lot som hun ikke hørte henne. Hun holdt blikket festet på Lars. – Per og jeg har forresten bestemt oss. Vi skal starte kafé sammen i sentrum når tvillingene er født. – Kafé? Moren humret tørt og gledesløst. – To unger i magen og gjeld til pipa for å selge vafler? Pass deg så du ikke gaper over så mye at du mister alt, Sissel. Det er kort vei fra Gangsåstoppen og til fattigkassa når man ikke kan begrense seg. Sissel stivnet. Det lille smilet ble bare liggende på utsiden av ansiktet. Det var ingen hemmelighet at begge foreldrene var fullstendig enige i at når det kom til penger, var minstegutten i en klasse for seg. Lars hadde åpnet sin første aksjesparekonto da han var fjorten. Da han var tjueni, tjente han mer enn en gjennomsnittlig årslønn bare i utbytte og hadde tatt over forvaltningen av farens portefølje også. – Gratulerer, søs! sa Lars i et forsøk på å holde stemningen rundt bordet over vannlinjen. – Du må være så stolt. 27

69469 Vintergrav – s. 27

22.06.2026 13:05


Sissel hørte ham ikke gjennom summingen og musikken, og Lars flyttet heller blikket mot dansegulvet, der storebroren, Erik, danset med Henriette. Kvinnen han var kommet hit med, sto alene ved baren og stirret mot dem med et uttrykk som kunne fått melk til å surne. – Se på den bajasen, hørte Lars moren si. – Han samler på damer som om det var en konkurranse. Lars så hvordan Erik lente seg frem og hvisket noe i Henriettes øre. Erik flirte bredt, men Henriette stivnet. Skuldrene skjøt opp, og i neste sekund fiket hun til ham. Lyden bar gjennom hele lokalet. Trekkspillmusikken stanset brått. Erik ble stående og måpe før han snudde på hælen og ravet mot utgangen med daten halsende etter. Før Lars rakk å reagere, sto Henriette foran bordet. – Kom, sa hun og strakte frem hendene. – Jeg vil danse mer. Moren satte fra seg glasset så hardt at vinen skvulpet over kanten. Hun mønstret Henriette fra den hvite kjolen og opp til det stive blikket, med et uttrykk som om hun nettopp hadde funnet noe råttent i maten. Henriette enset henne ikke. Hun holdt fortsatt hendene utstrakt mot Lars, som en utfordring. Lars reiste seg mekanisk mens han hørte morens tørre stemme skjære gjennom stillheten ved bordet: – Tro meg, kjære, sa hun til sin mann. – En dag kommer det vesenet til å fike til feil mann. Han lot Henriette lede ham ut på gulvet. De beveget seg til valsetakt. Henriette holdt ryggen så rak at hun virket flere centimeter høyere enn hun var. – Hva skjedde? hvisket Lars. Han prøvde å fange blikket hennes, men hun stirret rett over skulderen hans. – Hva sa han til deg? – Ingenting som betyr noe, svarte hun kort. Stemmen var kald, nærmest dirrende. 28

69469 Vintergrav – s. 28

22.06.2026 13:05


– Vel, du kan ikke bare fike til folk midt under bryllupet vårt. Og spesielt ikke en politimann. Henriette strammet grepet om hånden hans. – Da foreslår jeg at du lærer broren din forskjellen på en svigerinne og et av sideprosjektene hans, Lars. – Unnskyld. Jeg skal snakke med ham. Lars la hånden på hoften hennes og tvang frem et par stive dansetrinn i et desperat forsøk på å få dem til ligne et brudepar igjen. Henriette fulgte bevegelsen uten å se på ham, og de dreide en halv runde i den tunge luften mens den hvite kjolen hennes pisket mot leggene hans. Snart fant de en slags rytme, og Lars svingte sin brud kontrollert inn mot midten av gulvet. Pulsen var i ferd med å synke da morens stemme igjen skar gjennom summingen fra gjestene: – Jeg har sagt det før, Lars Erik, at skal det være på denne måten, så kan vi like gjerne pisse på hele alteret og gå hjem.

69469 Vintergrav – s. 29

22.06.2026 13:05


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook