Anne Sofie Hammer
Villes jul
Oversatt av Jørn Roeim MNO
Illustrert av Dina Gellert
© Anne Sofie Hammer (tekst), Dina Gellert (illustrasjoner)
og Høst & Søn, København 2015
First published by Høst & Søn 2012
Published by agreement with Gyldendal Group Agency
© Norsk utgave: Kagge forlag 2019
Originalens tittel: Villads fra Valby holder jul
Oversetter: Jørn Roeim (MNO)
Omslagsillustrasjon: Dina Gellert
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Grafisk tilrettelegging: Jette Aagaard Enghusen
Grafisk tilrettelegging av norsk utgave: Ingrid G. Ulstein
Sats: Ingrid G. Ulstein
Papir: Munken Lynx 150 g
Boka er satt med Gill Sans 12 | 16
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2413-5
Kagge forlag AS Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
handler om julepynt og babyer
Der det diskuteres om julenissen fins, og hvordan det går an å se en nisse
4.
handler om nisser og zombier og hva som skal
Emma spiser en nisse og Ville får det til å snø
Der nintendoen blir borte og støvkosten
Som handler om at det det skjer noe forferdelig, og at Ville ikke lærer å flette julekurver
Der Ville hører en nisseaktig lyd og får vite noe om krokodiller
11.
Der Ville tisser i buksa og lærer en viktig regel
om våt snø og hva et tørkeskap ikke
vi vel egentlig ikke trenger å si så mye om. Alle vet jo hva som skjer 24. desember …
mest er med fordi det er så kjedelig at alt det morsomme slutter den 24. – men der det likevel skjer noe ganske viktig
Innledning Greit å vite
Villes jul
Denne boka er en julekalender. Du synes kanskje det er rart at 1. desember er en lørdag her i boka hvis det er en helt annen ukedag når du hører det første kapitlet? Men datoer og ukedager passer ikke alltid sammen. Kanskje du har lagt merke til at du ikke har bursdag på samme ukedag hvert år heller, selv om datoen er den samme. Det gjelder også for adventssøndager. De kan flytte seg så mye rundt i kalenderen at det kan være forvirrende å holde styr på. Noen ganger kommer første søndag i advent allerede i november. Men akkurat den jula som denne boka handler om, da var 1. desember altså en lørdag.
1. kapittel
Der Ville hører en historie og tar en viktig beslutning
Har du noen gang tenkt på om nisser fins i virkeligheten?
Og hvis de fins – tror du at det går an å se dem?
Sånne ting tenkte Ville veldig mye på den jula denne boka handler om. Nå skal du høre hva som skjedde.
Da Ville åpnet øynene den morgenen da denne boka begynner, kjente han en rar kribling i magen. Det var helt mørkt i rommet, likevel bare visste han at det var morgen. Og ikke en hvilken som helst morgen.
Ville satte seg opp i senga med et rykk og slo på lyset. Om natten hadde noen hengt opp et langt, rødt silkebånd med 24 små, røde pakker på dørkarmen. Ville stirret på pakkene. Så spratt han ut av senga med et høyt dunk og skyndte seg bort for å kjenne på dem.
Tenk at det endelig var blitt 1. desember! De siste dagene i november hadde gått så sakte at det virket som flere år!
Ville skyndte seg å finne pakken med 1-tallet og rev av papiret. Inni var det en sånn plastkule hvor det snør når man rister på den. Og i den glitrende snøen gikk det en bitte liten nisse og dro en bitte liten kjelke med et bitte lite juletre på. Ville stirret på nissen. Den så helt levende ut. Han ristet på kula alt han kunne og satte den i vinduskarmen. Det var årets første julepynt!
Som vanlig hadde han ikke fått sjokoladekalender i år heller, fordi moren og faren mente at sjokolade var en dårlig start på dagen. Det var en rar ting å si, syntes Ville, for de la jo både sjokolade og marshmallows og noen ganger en kjærlighet i pakkekalenderen. Men det hadde han så klart ikke sagt høyt. For det første lot de fortsatt som om det var nissen som hengte opp kalendergavene. Og for det andre kunne han jo risikere at de sluttet å ha sjokolade og marshmallows i pakkekalenderen. Og det ville i hvert fall vært en dårlig start på dagen.
Ville gikk bort til vinduet for å se om det var snø ute. Det var det alltid på film. Det var fortsatt veldig mørkt, så han måtte bøye seg helt inntil ruta for å se ut i hagen. Ikke noe snø. Men han syntes han så noe som rørte seg på plenen. Var det en nisse? Det var for mørkt til å se. Kanskje det bare var en katt.
Han trakk pusten dypt og rugget litt på den løse tanna med tunga. Blås i snøen. Det var jo 1. desember! Jula hadde begynt, og han var så glad at han fikk lyst til å synge Nå er det jul igjen av full hals. Men alle sov, så det var kanskje bedre å pynte rommet med nisser og engler og stjerner og papirlenker og julekurver. Hvor hadde moren og faren gjort av esken med julepynt? Han løp inn på soverommet deres og rusket i faren.
– Pappa, hvisket han for ikke å vekke lillesøsteren Emma, som lå og sov i barnesenga. De voksne ble alltid kjempesure hvis han vekket Emma.
– Pappa, hvor er esken med julepynt?
Faren utstøtte en rar lyd langt nede fra halsen. Så åpnet han øynene på gløtt og kikket bort på vekkerklokka.
– Det er ikke morgen ennå, hvisket han hest. Det gikk nesten ikke an å høre hva han sa. Kanskje han holdt på å bli syk.
– Jeg får ikke sove mer, hvisket Ville. – Kan jeg begynne å henge opp julepynt?
Faren åpnet øynene litt mer. Så ristet han på hodet.
– Vi kan gjøre det sammen senere. Gå og legg deg igjen.
– Men jeg FÅR IKKE sove mer, sa Ville og glemte helt å hviske.
Emma rørte på seg borte i barnesenga. Faren åpnet øynene helt og holdt fingeren for munnen.
– Det er lørdag, hvisket han med nesten lydløs stemme. – Kan du ikke se litt på TV? Så bare sover jeg en halvtime til. Og så skal jeg stå opp og lage frokost etterpå.
Ville sukket. Han hadde mye mer lyst til å henge opp julepynt enn å se tegnefilm og spise frokost. Men alt som hadde med jul å gjøre, handlet om å vente. Vente og vente til magen holdt på å eksplodere av sommerfugler. Sånn var jula. Både deilig – og nesten ikke til å holde ut.
Senere på dagen, da Ville hadde sett en masse juletegnefilmer og de andre endelig hadde stått opp, kom mormor og morfar på besøk. Da hoppet og danset det enda mer i magen til Ville, for mormor og morfar pleide jo å være hos dem på julaften også.
Mormor hadde med seg en krans av røde plastepler og gullbånd som de kunne henge på ytterdøra. Det så veldig juleaktig ut, og Ville måtte åpne døra flere ganger bare for å se på kransen. Men da morfar holdt opp en stor bærepose og spurte om Ville og Amalie kunne gjette hva som var i den, glemte Ville helt den fine kransen på døra.
– Jeg vet ikke om dere liker sånt, sa morfar med et lurt smil. Og så dro han to sjokoladekalendere opp av posen og ga Ville og Amalie hver sin.
– Amalie sa at dere ikke hadde fått noen sjokoladekalender i år, sa morfar og lo høyt da både Ville og Amalie klemte ham så han holdt på å falle bakover.
– TAKK, morfar! sa Ville og skyndte seg å putte den første sjokoladebiten i munnen.
Amalie var kanskje litt kjedelig av og til, men noen ganger var hun kjempesmart. Og det å fortelle morfar at de ikke hadde fått sjokoladekalender, det var i hvert fall smart!
Moren likte ikke sjokoladekalendere, så hun bare sukket og ristet på hodet og gikk for å sette over kaffen.
– Hva med Emma? spurte Ville da han hadde spist opp sjokoladen.
– Hun er litt for liten til å få så mye sjokolade, sa morfar.
– Men tror du ikke hun blir lei seg?
Ville kikket bort på Emma, som satt og dasket mormor i fjeset med smokken og egentlig så ganske fornøyd ut.
– Nei da, sa morfar. – Hun vet ikke hva en sjokoladekalender er engang. Hun vet ikke hva jul er for noe heller.
Det var rart å tenke på, syntes Ville. Tenk å ikke vite noe om jul! Han fikk så vondt av lillesøsteren at han bestemte seg for å fortelle henne masse om jula, så hun kunne lære det så fort som mulig.
– Morfar! Vil du vite hva jeg ønsker meg til jul?
Heldigvis så ville morfar det.
– Jeg ønsker meg en robot og Wii med Skylanders og FIFA og en bilbane med to looper og et trommesett og en trampoline og et Lego Star Wars-romskip og en Darth Vader-hjelm som forvrenger stemmen når du snakker.
Du har kanskje ikke hørt om alle de tingene som Ville ønsket seg. Det hadde ikke morfar heller.
– Det er best du skriver det ned, sa morfar, – ellers klarer jeg ikke å huske alle de rare navnene.
– Men jeg har jo ikke hørt hva dere fikk i pakkekalenderen, sa mormor.
Amalie begynte å fortelle om pakkekalenderen sin med én
gang. Men Ville løp opp på rommet og hentet plastkula med nissen i.
– Nei, så fin!
Mormor ristet kula og holdt den opp så både Ville og Emma kunne se nissen. Emma ville gjerne putte den i munnen, men det sa mormor nei til.
– Jeg synes nesten det ser ut som en ekte, levende nisse, sa Ville og så på det glitrende vinterlandskapet.
– Det har du rett i, sa mormor. – Har du sett en ekte nisse noen gang?
Ville ristet på hodet.
– Har du?
Mormor nikket og så hemmelighetsfull ut.
– I virkeligheten? Ville visste ikke helt om mormor tullet eller ikke. De voksne kunne godt finne på å tulle med sånt. De kledde seg jo ut som nisse og sa HO-HO og delte ut presanger, og i barnebursdager påsto de at de hadde sett en ekte sjørøver som mistet et skattekart ut av lomma. Det var gøy, men det var litt rart også, for alle visste jo at det egentlig ikke var sant. Men nå var mormor helt alvorlig.
– Ja, i virkeligheten, sa hun og rakte Emma til morfar. Så bøyde hun seg mot Ville og sa:
– Da jeg var liten, var jeg på besøk hos mormoren min en gang – det vil si din tippoldemor. Og tidlig en morgen så jeg at det gikk en nisse over gårdsplassen med et spann i hånden.
Mormor holdt en liten pause, og Ville knep øynene sammen og rugget på tanna.
– Nei, mormor, da … det tror jeg ikke noe på.
– Jo, det er helt sant. Først trodde jeg det var noe jeg hadde drømt, men da jeg fortalte mormoren min om drømmen, sa hun at det ikke var noen drøm. Det VAR en nisse i huset. Han bodde oppe på loftet, og det var veldig sjelden at de så ham. Så jeg var heldig. Men jeg så ham aldri igjen, enda jeg var tidlig oppe hver dag og kikket etter ham på loftet flere ganger.
Ville så lenge på mormor, men hun begynte ikke å le. Så kanskje det virkelig var sant, det hun fortalte.
Om kvelden, da mormor og morfar hadde kjørt hjem igjen, satte Ville seg ved siden av senga til Emma. Emma lå og suttet på smokken sin. Ville la pannen mot sprinklene i senga og kikket ned på henne.
– I dag var det 1. desember, sa han. – Det var derfor jeg fikk sjokoladekalender og denne fine her. Han viste Emma den lille kula med nissen og snøværet i.
Emma kikket opp på ham og suttet veldig konsentrert på smokken. Noen ganger så han nesten bare det hvite i øynene hennes før hun lukket dem og sluttet å sutte. Men så åpnet hun øynene igjen og suttet enda fortere, som om hun skulle ta igjen den suttingen hun hadde gått glipp av.
– Når du blir større, får du også sjokoladekalender og pakkekalender, forklarte Ville. – Men ikke nå, for du er så liten at du vet ikke hva jul er for noe. Men det skal jeg fortelle deg.
Han tenkte seg litt om for å finne ut hva han skulle begynne med.
– Nisser fins på ordentlig, sa han. – Det sier mormor. Men jeg har aldri sett noen.
Emma kikket opp på ham og prøvde å ta tak i nesa hans mellom sprinklene.
– Jeg vil så gjerne se en nisse på ordentlig, sa Ville og trakk til seg nesa. Emma lukket øynene igjen og snudde hodet over på siden. Denne gangen så det ut som om hun sovnet på ordentlig.
Ville ble sittende litt og tenke over det han hadde sagt. Det gikk opp for ham at han faktisk holdt på å få en veldig god idé.
Hvis det fantes nisser på ordentlig, skulle han jammen meg gjøre så han fikk se en, han også. Han måtte bare finne ut hvordan.