TERJE TVEDT VERDENSHISTORIE
MED FORTIDEN SOM SPEIL
© 2020 J.M. Stenersens Forlag as
omslagsdesign og boklayout | Terese Moe Leiner kart | Audun Skjervøy foto | Shutterstock
ombrekking | Dag Brekke
papir | Munken Premium Cream 90 g
Boka er satt med Lexicon 10,2/14,4 pt
trykk og innbinding | Livonia print, Latvia
isbn | 978-82-7201-700-1
J.M. Stenersens Forlag as Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.jms.no post@jms.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
innhold
FORORD
VERDENSHISTORIE OG SAMTIDEN 11
Tid for nye spørsmål og svar 13
Verdenshistorie og Norge 16
Filtre og perspektiver 18
DEL I De første sivilisasjonene
DA SIVILISASJONEN OPPSTO 28
Sumer – landet mellom elvene 32 • Den ejakulerende skaperguden 33 • Leire som ressurs og skrivebok 36
Troløs natur og tyranniske guder 39
Kollaps og økologisk katastrofe 41
Den faraoiske Nil-sivilisasjonen 44 • Klimaflyktninger fra Sahara med elven som havn 47 • Trofast skattlegger og transportåre 51 • Dualisme og gjenfødelse 53
Indus-sivilisasjonen 55 • Gigantisk og flat 57 • Hjulet, badet og kloakken 60 • Elvene som forsvant? 61
De første sivilisasjonene og vår samtid 63 • Kulturspredning eller naturen som læremester 68 • Statens oppkomst 70
Kollaps og katastrofe 73
DEL II
Asias æra
DA KINA OG ET MUSLIMSK IMPERIUM DOMINERTE 84
Samtidsimperialisme og fortiden som speil 87
Det kinesiske kommunistpartiet og Ming-dynastiet 88
«Sultan» Erdogan og det osmanske imperiet 90
Fortolkning og stereotypier 93 • Vesten og Kina 93 • Vesten og det osmanske imperiet 96
Ming-dynastiet: sterk stat med despotiske trekk 102
Jordbruksøkonomi og Himmelens mandat 105
Konfusianismen, byråkratiet og et eksamenssystem 113 Elvenes troløshet og dynastiers skjebne 116
Osmanernes rike, Osmans drøm og et krigerimperium 118
Handel og karavaneøkonomi 120 • Islamsk ekspansjonisme og
millet-systemet 123 • Tyrkisk eller islamsk ‒ og Hagia Sofias
skjebne 127
Hovmod for fall 130
DEL III
Vestens seier
ET NYTT BLIKK PÅ REVOLUSJONEN SOM ENDRET
VERDEN 136
Hva skjedde? 138
De revolusjonære sektorene 141 • Tekstilfabrikker, arbeidsorganisering og vannkraft 146 • Masovner, jern og våpen som treffer 149 • Et transportsystem som «årer i menneskekroppen» 152
Mysteriet Kina? 155 • Entreprenørheltens rammer 157
Vannveier for en annen tid 160
India kastet foran bussen? 162 • En tekstilindustri uten industri 163 • Britisk kolonialisme og vannlandskap 164
Transport og monsunen 166
Fortolkninger av den industrielle revolusjonen og
samtiden 168 • Kultur og religion er alt 169 • Utbytting og
grådighet er alt 172
Verdier, vann og våpen 174
DEL IV
Europeisk kolonialisme
DEN HVITE MANNS BYRDE, RASISME OG UTVIKLING 184
Imperier og verdenshistorien 185 • Europeisk kolonialisme – ikke én ting 187
Det største av dem alle 195 • Sjørøvere som imperiets og globaliseringens pionerer 200
Britisk imperialisme og Afrika 203
Nil-imperiet 205 • «Vestlige metoder» med revolusjonære konsekvenser 207 • Våte drømmer i Uganda 214 • Religion og ressurser 219 • «Regenerer stammesjelen!» 224 • Utvikling og
Nil-imperiet 228
Var Norge et koloniland? 231
Kolonialisme og vestlig sivilisasjon 235
DEL V
Fra USAs århundre til Kinas dominans?
KAMP MELLOM TO GIGANTER 252
USA og det britiske imperiet 254
Et amerikansk imperium? 256 • Myter og motstand 258
Geografi og økonomi 261 • Frihetens forkjemper 265 • Den nye verdensorden 266 • USAs internasjonale bistandssystem 270
Er USAs hundreår over? 272
Thukydids felle og «veien mot krig» 273
Det kinesiske underet 276 • Kina i hjertet av Europa 279
Ydmykelsens århundre 282 • En ny begynnelse 284 • Silicon
Valleys samlebånd? 290 • Kinas århundre? 292
USA mot Kina 295 • Historiens skyld? 303
DEL VI
Klimaendringer og sivilisasjoners undergang
KLIMAHISTORIE, SPÅDOMMER OG «DEN STORE
FLOMMEN» 310
Fortiden er ikke hva den var 311 • Når politikerne blir ansvarlig for været 316 • Nåtiden som det normale 317
Tørke, flom og sivilisasjoners kollaps 319
Vannusikkerhetens tidsalder 323 • Usikkerhetens makt 327 I samme båt? 336
Gudene eller mennesket som naturens herre 339
ETTERORD
VENDEPUNKT OG «HISTORIENS SLUTT» 345
TAKK 350 • SLUTTNOTER 353 • LITTERATUR 407 PERSONREGISTER 425
FORORD
«Med bronse som speil kan vi rette opp våre klær; med historien som speil kan vi forstå dynastienes vekst og fall»
Keiser Taizong av Tang, 627–649
VERDENSHISTORIE OG
SAMTIDEN
Å skrive historie er risikabelt, ikke minst i en tid hvor usikkerheten om fremtiden er så stor. Historiens skjebne er å bli misbrukt, og nå fremstår den også mer og mer som et billig supermarked: Makthavere så vel som opposisjonelle, populister som liberale, Det muslimske brorskap som Tea Party-bevegelsen – alle plukker med seg argumenter fra fortiden som støtter opp om deres egne politiskideologiske agendaer. Den store risikoen for historikeren i en slik situasjon er derfor å ende som ukritisk talerør for konvensjoner og etablerte sannheter. Eller som partisk fortolker av fortiden, og med analyser som etter en stund viser seg å være ikke annet enn fortellinger overmannet av egen samtids fordommer og perspektiver.
Parallelt med at usikkerheten om fremtiden øker, blir samtidsimperialismen overfor fortiden mer aggressiv. Fra å være et avsluttet og komplisert kapittel hvor nåtiden kan betraktes på avstand, og dermed ha håp om å bli forstått, blir historien omdefinert til en platthet: Fortiden underkastes nåtiden, skillet mellom samtid og historie oppheves, og historiens rolle blir å bekrefte samtidens verdier. Følgen blir at det som er nå, forlanger å speile seg selv i det som var,
og medfølelsen med dem som levde før oss og var fanget av sin tid svekkes, fordi de ikke tilfredsstiller samtidens standarder. Men når historien måles med samtidens målestokk, mister den enhver glans, enhver attraksjon som et fremmed land.1 Og når samtiden oppfattes som alle tings mål, blir også den umulig å forstå.
For 2000 år siden sa en romersk intellektuell at dannelsens formål var frigjøring fra «nåtidstyranniet».2 Et av vår samtids mest dominerende trekk er at vi snarere er i ferd med å bli erobret av det. Offentligheten og de sosiale mediene er orientert mot det dagsaktuelle, og mer og mer mot øyeblikket, mot nåtiden, og særlig mot det private, her og nå. Verdensveven skaper på sin side inntrykk av at verdenshistorien bare er et tastetrykk unna, siden fakta om år 4000 f.Kr. kan hentes frem like raskt som myter om i dag. Tidsreisens lettvinthet forsterker samtidens følelse av herredømme over det som i realiteten er en kaotisk, oppsplittet fortid, og som må ordnes om den skal gi mening og forstås.
Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og
stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.
TID FOR NYE SPØRSMÅL OG SVAR
Å forfatte en verdenshistorie nå er kanskje vanskeligere enn noensinne, men samtidig viktigere enn på lenge. I løpet av de årene jeg har arbeidet med å prøve å forstå den, har det skjedd fundamentale endringer i globale maktforhold. Over hele verden stilles det stadig nye spørsmål ved innflytelsesrike forklaringer på hvorfor vi endte der vi befinner oss i dag. Kombinasjonen av usikkerhet om fremtiden og radikale forandringer i globale maktforhold fører til at fortiden avkreves nye svar.
En fundamental økonomisk årsak til dette er at Vestens økonomiske, teknologiske og maktpolitiske dominans for første gang på 500 år blir utfordret. Mange hevder at Kinas århundre allerede har startet, og at USAs århundre er over: Verdens tyngdepunkt vil forflyttes til Asia, og med all sannsynlighet bli der i overskuelig fremtid. Hvis dette stemmer, må de store teoriene om samfunnsmessig utvikling, og de dominante forklaringer om Den moderne verdens fremvekst, revurderes og studeres på nytt. Disse ble jo utformet i den epoken av verdenshistorien da Vestens ideer, tradisjoner og institusjoner ble oppfattet som garantisten for fremgang og makt, en epoke som mange altså mener snart er omme.
En viktig politisk årsak til at fortolkninger av historien blir en del av samtidspolitikken, er den stadig mer polariserte debatten om europeisk kolonialisme, avkolonialiseringen av akademia og oppgjøret med hele den europeiske opplysningstradisjonen. Kravet om at historien som sådan må skrives om for å frigjøre den fra perspektivene til den hvite manns rasisme og eurosentrisme, tvinger frem nye spørsmål og nye perspektiver i en usedvanlig politisert atmosfære.
En kanskje enda mer dyptgripende ‒ og ideologisk ‒ årsak til at etablerte fortellinger ikke oppfattes som tilstrekkelige eller adekvate, er den stadig mer utbredte overbevisningen om at menneskeheten, på grunn av klimakriser og miljøkriser, står på kanten av stupet. Hvis det er slik at mennesket selv har fremprovosert denne hevnen fra naturens side mot samfunnet, må hele menneskehetens historie tenkes gjennom på nytt.
Disse fundamentale endringene i samtiden gjør at gamle tema må oppsøkes med et aktuelt blikk, og verdenshistorien må svare på nye spørsmål. Hvorfor oppsto, for omtrent 5000 år siden, de første sivilisasjonene i menneskehetens historie i Asia og Midtøsten, og ikke i Europa? Spredte sivilisasjonen seg fra ett sentrum, eller ble ideen om arbeidsdeling, presteskap og skriftkultur utviklet omtrent parallelt i ulike områder, og med naturen som menneskets fremste læremester? Og hva kan faraoenes pyramider, sumerernes myter og Indus-sivilisasjonens forlatte bad fortelle det moderne menneske om naturens betydning for ulike samfunns utvikling og sammenbrudd? Hva kjennetegnet de siste ikke-vestlige maktene og imperiene som dominerte verden rundt år 1500? Hva innebar det at det osmanske imperiet var basert på islam og at det, ved hjelp av hellig krig og diplomatisk kløkt, underla seg nesten hele Midtøsten, NordAfrika og store deler av Europa? Og hva var forutsetningene for at Ming-dynastiet i Kina kunne bli det mest sofistikerte og teknologisk avanserte landet i verden? Hva var disse rikenes økonomiske fundament, hva holdt dem sammen, og hvordan forstå dem, mest mulig upåvirket av den politiserte eurosentrismen som har preget europeiske fortolkningstradisjoner? Disse to mektige rikene er nå blitt ekstra interessante, da både president Xi i Kina og president Erdogan i Tyrkia vekker denne fortiden til live for å få tilslutning for egne ambisjoner og politikk.
Hvorfor var det England og Europa som helt overraskende, på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, brakte verden ut av jordbruksalderen og inn i industrialderen, og dermed grunnleggende
endret verdenshistoriens retning? Bare noen hundre år tidligere var dette en absolutt utenkelig utvikling. Lyktes England fordi de hadde en enestående politisk kultur og en stat som fremmet entreprenører og innovasjon, eller var årsaken til fremgangen at de tjente så mye penger på slavehandel og kolonial utbytting? Og hva hvis man må lete helt andre steder for å kunne forklare denne viktigste av alle hendelser siden jordbruksrevolusjonen nesten 10 000 år tidligere?
Verdenshistorien er i stor grad en historie om mektige grupper og lands erobring av andre land og svakere grupper, så hva kjennetegnet den europeiske kolonialismen, og den britiske kolonialismen spesielt, sammenliknet med andre samtidige imperier i Afrika? Hvilken rolle spilte den for globaliseringens utvikling og Afrikas skjebne? Var det britiske imperiet en «kraft for det gode», som britiske ledere hevdet? Eller var det, som mange kritikere hevder, en destruktiv, ødeleggende kraft som både hindret andre land i å utvikle seg og institusjonaliserte den hvite manns rasisme under dekke av å spre vestlige verdier og kristendom? Var det kanskje ingen av delene – eller begge deler på en gang?
USA har formet det siste århundrets verden mer enn noe annet land. Det spilte en avgjørende rolle i å demontere det europeiske kolonisystemet og i å gjøre menneskerettighetene til globaliseringens politiske lingua franca, mens det selv ble det mektigste landet i verdenshistorien. Er nå USAs århundre over, slik mange hevder? I en periode da intellektuelle og politikere diskuterer hva de mener er en økende sannsynlighet for at den vestlige sivilisasjonen bryter sammen, er det også blitt vanlig å hevde at den amerikanske supermakten står for fall, og at Kina vil overta USAs plass. Det finnes utviklingstrekk som peker i en slik retning. Likevel: Overser denne oppfatningen grunnleggende forskjeller mellom de to gigantene?
I løpet av de siste tiårene har en hel verden blitt opptatt av klima og konsekvensen av menneskeskapte klimaendringer, og for første gang i historien er store deler av menneskeheten opptatt av å finne genuint globale løsninger på det som forstås som et globalt problem. Hvordan
skal dette skiftet fortolkes? Hva skjer med det politiske systemet når politikerne blir ansvarlig for været? Og var det i Europa at selve det økologiske syndefallet fant sted, og skjedde det i så fall fordi Gud i den europeiske, jødisk-kristne tradisjonen ga mennesket en suveren plass i skaperverket?
VERDENSHISTORIE OG NORGE
Den raske globaliseringen de siste tiårene har omkalfatret relasjoner mellom land, kontinenter og mennesker. Historikere har med rette påpekt at «globalisering» nærmest er blitt en klisjé, snarere enn en presis periodebetegnelse, og at mange overdriver globaliseringens omfang og hvor ny den er. Samtidig har avstander blitt radikalt redusert, og for første gang i verdenshistorien påvirker markedets makt, kulturell diffusjon, internett og politiske bevegelser alle menneskene på kloden. Kunnskap om verdenshistoriens lange linjer kan ikke reduseres til kun et spørsmål om innsikt i den ytre, fjerne verden: Det blir gradvis mer åpenbart at det også dreier seg om å kjenne sitt eget kontinents eller lands skjebne. Ja, det blir stadig tydeligere at det handler om å kunne definere hvem man selv er.
Det er først i løpet av de siste tiårene at kunnskap om verdenshistorien har blitt et nasjonalt spørsmål av politisk-økonomisk betydning. I denne perioden har Norge, i hvert fall i egne øyne, blitt verdensmester i bistand og en humanitær stormakt med verden som arena. De siste tiårene har Norge bygd seg opp som en global investeringsstormakt med Statens pensjonsfond utland, og er regelmessig på listen over de ti største bidragsyterne til De forente nasjoner (FN). Hver innbygger gir nesten dobbelt så mye som neste land på listen. «Mens mange ledere nå sier at de setter sine land først, er mitt mantra at global handling setter Norge først», sa Norges statsminister Erna Solberg i januar 2019,3 og oppsummerte med det hva som hadde vært det politiske lederskapets uttrykte politiske linje i noen tiår.
Norges globale politiske ambisjoner har gjort verdenshistoriske spørsmål relevant på en ny måte – ikke bare for politikerne, men også for folket som velger dem. Klassiske historiske tema, som hvordan de dype lagene av etniske, religiøse og nasjonale tradisjoner har formet Midtøsten og Asia, er blitt norsk samtidspolitikk. Norge har i årevis deltatt i krig i Syria, Afghanistan og Irak, og det burde ha gjort den historiske utviklingen av forholdet mellom pashtunere og persere, og mellom arabere, kurdere og tyrkere, og sunni- og sjia-muslimer, til nødvendig pensum for norske politikere og norsk offentlighet. På samme måte ville det å ha innsikt i de rammene det langvarige osmanske herredømmet la for statsbygging i Libya, antakelig ha vært en fordel før Stortinget vedtok å sende bombefly til landet for å krige for demokrati og menneskerettigheter der. Da den politiske ledelsen bestemte seg for å støtte oppdelingen av Sudan, Afrikas største land, ville kunnskap om effekten av egyptiske slaveraid på 1800-tallet og britisk Nil-politikk på 1900-tallet i regionen, gitt bedre forutsetninger for realistiske vurderinger av Sør-Sudans muligheter som en levedyktig statsdannelse. Og i en tid da Kina beskriver seg selv som en polarnasjon og inngår frihandelsavtale med Norge, får det kinesiske lederskapets fortolkning av Ming-dynastiets historie og bruk av Konfucius plutselig relevans også for norsk politikk.
Samtidig har de globale migrasjonsbølgene gjort verdenshistorien til innenrikspolitikk på en ny måte. Norge – et område av verden som i tusenvis av år ble merket av at det lå isolert helt oppe mot Nordpolen – har for første gang i historien blitt et land som folk flytter til fra andre kontinenter. Fra å være et av de mest etnisk og kulturelt homogene landene på kloden, med noen få, små minoriteter av samer, kvener og finner, bor det nå folk fra 190 land i Norge. Snart er hver femte innbygger innvandrer eller født av foreldre med innvandrerbakgrunn, og hver tiende innbygger kommer fra den ikke-europeiske verden.4 Afrikas, Asias og Latin-Amerikas historie er definitivt ikke lenger bare «de andres» historie, selv om den fortsatt behandles sånn i norsk offentlighet. Indus-sivilisasjonen, det osmanske imperiet,
Monroe-doktrinen, den vestlige kolonialismens rolle, Vietnamkrigen og Afrikas utviklingshistorie er blitt relevant som en naturlig del av nasjonens dannelse og fremtidige selvbilde. Det tilhører historien til det nye multikulturelle Norge, det utvider og endrer landets erfaringshistorie. Skal Norge bevares som et handlingsdyktig politisk fellesskap, hvor innbyggerne i størst mulig grad deler en felles referanseramme og et felles politisk språk, må historier om verden bli mer relevant.
Et historisk fenomen blir bedre forstått, jo flere perspektiver det blir sett fra. Det gjelder også norsk historie. Bevisste og systematiske sammenlikninger med historien til de landene som folk i Norge nå kommer fra, kan også kaste nytt lys over hvorfor akkurat dette lange og smale landet oppe mot Nordpolen igjen og igjen på begynnelsen av 2000-tallet kunne bli kåret til verdens beste land å bo i. Hvilke nye og spennende sider ved norsk historie vil dukke opp når historikere med bakgrunn fra Sør-Sudan og Irak vil søke å forstå sitt nye hjemlands historie, det vil si når fortolkere nærmer seg norsk historie som en del av ikke bare Nordens historie, men hele verdens?5
FILTRE OG PERSPEKTIVER
Lenge fantes det i grunnleggende forstand bare én verdenshistorie. Det som skjedde, skjedde i tråd med Guds plan eller i samsvar med Himmelens mandat. Det var derfor ingen egentlig historie, for de kosmiske kreftenes veier var prinsipielt uransakelige. På 1800-tallet, da samfunnsvitenskapene oppsto, formulerte folk som August Comte og Herbert Spencer teorier om samfunns nødvendige utvikling, der evolusjonen hadde tatt det guddommeliges plass. Disse teoriene var basert på oppfatninger om at mennesket hadde en universell natur og at endring og utvikling var immanente trekk ved samfunnet. Derfor ville alle mennesker og alle samfunn med tidens hjelp klatre oppover en slags felles utviklingsstige, og historikerens oppgave ble å forklare
hvorfor folk befant seg på ulike trinn på bestemte tidspunkt. Senere ble denne grunnleggende og svært optimistiske ideen om hva som i én forstand ble oppfattet som «historiens mening» eller «historiens mål», reformulert og videreutviklet av folk som Friedrich Hegel og Karl Marx. Historien utviklet seg i henhold til samfunnsmessige lover som nå var oppdaget eller kunne bli avdekket; historiens gang beveget seg mot det perfekte eller også mot det klasseløse samfunnet. Mye historisk forskning om verdenshistorien har vært basert på mer eller mindre tydelige varianter av disse innflytelsesrike modellene, og har derfor vært halvveis historie og halvveis profeti, og fungert som kollektiv dop: Ting ordner seg. Historien har en plan. Så sent som i 1989, da muren som delte Europa falt, var det mulig å fremme en beskrivelse av verdenshistorien som om den hadde nådd sin endestasjon. Dette dogmet om «historiens slutt» var så mektig at det ble mulig for politiske ledere og sentrale meningsdannere å se bort fra det som åpenbart pekte i motsatt retning.6 Man overså et omen om hva som snart skulle vise seg å vokse til en politisk, verdensomspennende bevegelse som avviste hele det vestlige prosjekt: Samme år ble den britiske forfatteren Salman Rushdie dømt til døden av Irans leder for å ha fornærmet islam. Rushdie-affæren var også en påminnelse for de sekulære i Vesten om at den hellige historien for millioner på millioner av mennesker er den virkelige historien. Men slike historiske fakta til tross: Den dominerende ideen var fortsatt at alle samfunn måtte, og ville komme til, å kopiere Vesten og USA om de ønsket å utvikle seg.7
Få tror på sånt nå. Vi må klare oss selv, for Historien kommer oss ikke til unnsetning for å geleide samfunnet inn på den rette vei mot frihet og rettferdighet. Nettopp derfor må en verdenshistorie i dag søke å frigjøre historien fra samtidens forsøk på å erobre den. Målet må være å studere historie, uten å omgjøre forskning om fortiden til politikkens fortsettelse med andre midler. Kompleks historie bør ikke studeres som om den kan være en lærer i universell etikk og moral. Verdien av å studere fortiden ligger i at den er avsluttet. Det er det som gjør den spesielt fascinerende, og det er derfor den er som et
| 19 verdenshistorie og samtiden
åpent, men avsluttet drama. Historien er en sjelden arena hvor man kan bevege seg rundt med et håp om å erverve distanse til samtidens naturalisering og forståelse av seg selv. Den kan gi mulighet til å se sin egen tid og sitt eget samfunn utenfra. Historisk interesse blir altså ikke bare en form for nostalgi for det som var, men en metode for å forstå samtiden: Ved å oppfatte historien som avsluttet, ikkeforanderlig fortid kan den bli et speil som viser frem brudd og kontinuiteter, kontraster og likheter mellom fortid og nåtid. Og en verdenshistorie kan således bidra til klarere tanker om hvordan det stadig mer trøblete forholdet mellom fortid og nåtid kan håndteres. Men om fortiden er avsluttet fortid, er det likevel illusorisk å tro at den kan eller bør låses inne, isolert som i evig karantene, ubesmittet av samtiden. Enhver nåtid uten hukommelse og en kontinuerlig bearbeiding av fortiden – selv i den nærmeste familien – vil gå i oppløsning. Ethvert samfunn og politisk lederskap hviler på historiske minner og fortellinger om fortiden, noen ganger hemmet av det korte tidsperspektivets stengsler, andre ganger av at samfunnets opprinnelsesfortellinger er så mektige at det blir vanskelig å frigjøre seg fra dem. På den annen side kan et samfunn og et politisk lederskap uten distanse til sin egen fortid, bli sittende fast i sin egen offisiøse nostalgi. Det kan altså bli for mye historie, om den oppfattes som skjebne – som om den er en subjektløs aktør. Fortiden er full av eksempler på tunge samfunnsinteresser som lyktes i å smi kollektive minner og dermed manipulere hva mennesket henholdsvis glemte og husket. Utallige ganger har herskere ført sine soldater til slagmarken med historiske myter som føde.
Denne fortidens evige dobbelthet – at den på samme tid er både ugjenkallelig fortid og sameksisterer med og blir misbrukt av samtiden – er en årsak til at Verdenshistorie. Med fortiden som speil analyserer både historien og fortolkninger av den. Boken er skrevet med visshet om at den inngår i en større sammenheng, hvor spørsmålene den stiller og svarene den kommer frem til, har et historisk feste – i likhet med alle andre fortolkninger. Forestillingen om at det finnes en slags
Olympens topp der forskere, upåvirket av samfunnet og tiden, kan skue ned på og beskrive hele virkeligheten slik den faktisk er, er altså ikke holdbar. Spørsmålene jeg stiller, setter søkelyset på noen omdreiningspunkt, epoker og aktører som jeg selv har valgt ut. Men valgene er ikke mer subjektive enn at alle temaene og spørsmålene er i sentrum av samtidens debatter. Samtidig har jeg lagt vekt på å basere fortolkningene på data som jeg enten viser til kildene til, eller som er allment anerkjent som dekkende for virkeligheten på tvers av skoleretninger og politisk-ideologiske leire. Boken er dessuten tydelig på spørsmålsstillinger og begreper for å gjøre analysene mer etterprøvbare. Ved at spørsmålene jeg stiller, er så omdiskutert, kan boken forhåpentlig skape et større rom for refleksjon, debatt og videre forskning, både om historien selv og om hvordan forholdet mellom fortid og nåtid kan forstås.
Ethvert forsøk på å skrive verdenshistorie bør være så tydelig som mulig på hvordan forfatteren stiller seg til sentrale historiefilosofiske tenkemåter og fortolkningstradisjoner. Jeg vil her nevne tre fundamentale posisjoner som har inspirert denne boken.
For det første: En globalhistorisk tilnærming må bryte ut av den provinsialismen som har gjort vestlige verdier og tradisjoner til historiens naturlige målestokk, og som plasserte Europa ikke bare i sentrum, men som forbildet alle søkte å bli lik. En slik form for eurosentrisme fører til at store deler av verdenshistorien blir holdt utenfor billedrammen, og gjør den i bunn og grunn uforståelig, slik også europeisk historie blir vanskelig å forstå ved å bli oppfattet både som målestokk og alle tings sentrum.
For det andre: En verdenshistorie må avvise den overmodige 1800-tallsideen om at mennesket har overvunnet naturens begrensninger. Det gjelder også dogmet om at samfunnsvitenskapen bør begrense seg til å studere det som kan forklares med sosiale variabler og sosiale forhold.8 Naturforhold og interaksjonen mellom natur og mennesket må innlemmes i fortolkninger av samfunns utvikling. Menneskets forhold til vann er her spesielt interessant, siden det er
| 21 verdenshistorie og samtiden
den eneste ressursen alle samfunn til alle tider og på alle steder har vært nødt til å tilpasse seg og kontrollere på en eller annen måte. Et slik perspektiv er derfor spesielt fruktbart for en historie som er opptatt av de virkelig lange linjene, fra de første sivilisasjonene og frem til i dag.
For det tredje: Denne boken vil unngå å blande sammen to helt forskjellige spørsmål: Å erkjenne alle menneskers like verdi, at alle er «født like», er noe diametralt annet enn å tro at alle deler ‒ eller ønsker å dele ‒ de samme verdiene. Ideen om at alle mennesker vil det samme, søker de samme målene og at alle religioner og samfunn hviler på samme grunnleggende verdier, må forkastes. Ikke bare fordi den uttrykker kulturell arroganse, men også fordi den gjør historisk variasjon ubegripelig. Samtidshistorien kan ikke forstås om man tror at hindufundamentalister, islamister, amerikanske hedgefondkapitalister og småbønder i Finnmark deler de samme verdiene og verdensbildene. På samme måte blir det umulig å forstå kontinuitet og brudd i de lange linjers verdenshistorie om forståelsen av britiske vannkraftentreprenører, evnukker ved Ming-dynastiets hoff og slavesoldatene i den osmanske hæren er basert på overbevisningen om at alle ville det samme.9
Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider – som vår samtid definitivt er – blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.
del i De første sivilisasjonene
«Sivilisasjon er ganske enkelt en serie med seire over naturen»
Moses Harvey, 1886.
| 25 de første sivilisasjonene
DA SIVILISASJONEN OPPSTO
«Historien begynner i Sumer», heter det i en av de klassiske studiene om de første sivilisasjonene.10 Det var i Sumer de diktet den første kjærlighetssangen, formulerte det første lovsystemet og innkrevde de første skattene. Noen av menneskehetens viktigste institusjoner så dagens lys her. De utviklet hjulet, oppfant et skriftspråk, anla store byer og etablerte statsmakt, presteskap og en grad av arbeidsdeling som var ukjent i tidligere samfunn. Og alt hvilte på et usedvanlig produktivt jordbruk.11
Området der denne sivilisasjonen utviklet seg for omtrent 5000 år siden, lå i dagens Irak – i et fra naturens side overveiende flatt landskap, med store, vide sandsletter og sparsom vegetasjon. Ned mot Persiabukta, der havet gradvis hadde trukket seg tilbake siden siste istid, var det sumplandskap. Et ørkenklima definerte været: Det var svært sporadisk med nedbør, ofte uutholdelig varmt midt på dagen, og som en bakerovn om sommeren, mens det kunne være bitende kaldt om vinteren og om natten. Til tross for at det nesten ikke regnet, ble sivilisasjonens kjerneområder stadig rammet av ødeleggende flommer, forårsaket av Eufrat og Tigris – de to store og voldsomme elvene som hadde sine kilder tusenvis av kilometer mot nord, i fjellene i Lilleasia eller gamle Anatolia (dagens Tyrkia).12 Siden
det flate landskapet nedover mot havet var blitt skapt av slam og sand som disse elvene gjennom millioner av år hadde lagt igjen, fantes det ikke stein til å bygge med. Det vokste heller ikke trær som kunne brukes til å lage hus eller båter.
Rundt 3500 f.Kr. etablerte altså sumererne i dette ugjestmilde landskapet samfunn som skulle skape verdenshistorie. Men hvorfor og hvordan kunne mennesket etablere verdens første jordbrukssivilisasjon akkurat her‒ og hvordan i alle dager fikk de det til?
Skal vi ha noe som helst håp om å forstå hva som var epokegjørende ved Sumer, må vi sammenlikne denne sivilisasjonen med andre oldtidssivilisasjoner som vokste frem nesten samtidig. Jeg vil derfor beskrive og analysere Sumer sammenholdt med Indus-sivilisasjonen som oppsto lenger mot øst, i dagens Pakistan, India og Afghanistan, og med den faraoiske sivilisasjonen i Egypt som regjerte på Nilens bredder i vest. Hvorfor oppsto disse tidlige, svært innovative samfunnene akkurat der de gjorde? Hvordan lyktes de i å bruke og utnytte den naturen de var tvunget til å forholde seg til og å utvikle seg innenfor? Og hvordan kan kunnskap om disse oldtidssivilisasjonenes kaste lys over betydningsfulle hendelser og fenomener i vår egen samtid?
Det er ikke mulig å besvare noen av disse spørsmålene på en meningsfull måte uten først å bestemme hva som menes med ordet «sivilisasjon». Det finnes titalls ulike betydninger av dette utbredte, men omstridte begrepet som ofte også er blitt brukt som et retorisk våpen i ideologisk og politisk øyemed.13 Generelt er det slik at mangel på tydelige definisjoner av nøkkelbegreper fører til uklare analyser, åpner lettere for misforståelser av fortiden og gjør meningsfull kommunikasjon og debatt om forskningsfunn eller sentrale samfunnsspørsmål vanskelig, ja i noen tilfeller umulig. For eksempel har det mest sentrale oppslagsverket for ords betydning i Norge, Bokmålsordboka, frem til ganske nylig tilbudt en svært lite hensiktsmessig definisjon om man er opptatt av globalhistoriske sammenhenger: «Sivilisasjon er kultur, oftest brukt om den hvite rases kultur, i motsetning til naturfolks, og med særlig tanke på den
| 29 de første sivilisasjonene
tekniske og materielle utvikling.» Og videre het det: «Sivilisasjon – med misjonærene trengte sivilisasjonen frem i Afrika.» Denne definisjonen er både anakronistisk og eurosentrisk,14 men viktigere: Sivilisasjon forstått på denne måten snevrer inn perspektivet på en så radikal måte at det ikke blir mulig å snakke om tidlige, før-europeiske sivilisasjoner i Asia og Afrika: De kan rett og slett ikke finnes.
«Sivilisasjon» slik jeg bruker begrepet her, søker å fange inn og understreke fundamentale særtrekk ved et tids- og stedsbestemt samfunnsfenomen som skulle endre verdenshistoriens retning. Det revolusjonære ved disse første sivilisasjonene var, som vi skal se, at det var samfunn med bønder, håndverkere, «vanningeniører», handelsmenn og folk som bodde i byer. For første gang var ikke alle nødt til selv å dyrke jorden, eller selv skaffe seg mat ved jakt eller fiske. Noen steder så også presteskap dagens lys, og det ga bestemte grupper i samfunnet en privilegert posisjon overfor gudene. Det var disse samfunnene som først var i stand til å utvikle skriftspråk, og dermed oppsto det også grupper av skrivekyndige og skriftlærde som bidro til å skape tydelige og fundamentale skiller mellom grupper av styrende og styrte. De aller første språkene var svært komplekse, i Egypt hadde de mer enn 400 tegn, og i Sumer hadde de 600 tegn å holde orden på.15 I tillegg ble flesteparten av disse tegnene brukt på forskjellige måter. Det var en formidabel oppgave å lære seg alle tegnene og hvordan de skulle brukes. Det tok år, og det måtte praktiseres jevnlig. Skrivekunsten var derfor i denne perioden et monopol for de få utvalgte.
Jeg bruker begrepet «sivilisasjon» ikke-normativt, og knytter det dermed ikke til et særtrekk ved en bestemt kultur eller religion. Det plasseres heller ikke inn i den innflytelsesrike tankegangen som for eksempel den franske filosofen Voltaire sto i, da han sa at han ville vite om «de trinnene som brakte menneskeheten fra barbariet til sivilisasjonen». I tråd med en tidlig evolusjonstankegang brukte han stigen som metafor på historiens utvikling. Realiteten var imidlertid at disse oldtidssivilisasjonene i aller høyeste grad var barbariske, og på flere områder definitivt mer barbariske enn det frie jeger- og sankerlivet
som eksisterte samtidig med dem og i flere tilfeller kom til å overleve dem. Denne nye samfunnsorganiseringens særtrekk og fremste «oppfinnelse» må derfor sees innenfor et annet perspektiv. Det som særmerkte dem, var først og fremst graden av og utviklingen av arbeidsdeling, og i andre rekke evnen til å forandre naturen, samfunnet og dermed seg selv. Ved å bruke begrepet på denne måten blir det også mulig å analysere om samfunn kan bli mer sofistikerte uten å bli mer siviliserte.
Da blir det dessuten tydelig at disse sivilisasjonene vokste frem flere tusen år etter den neolittiske revolusjonen, det vil si lenge etter at fastboende jordbruk oppsto i det som i dag er de nordlige delene av Irak og Syria samt de sørlige delene av Tyrkia og Libanon – ofte kalt Den fruktbare halvmåne. Slikt jordbruk startet omtrent 10 000 år f.Kr. Allerede da begynte mennesket med å dyrke planter og temme dyr. Etter hvert lærte de seg også å lage leirkrukker. Krukkene hadde mange oppgaver: De gjorde det mulig å lagre og bære vann, noe som var en forutsetning for permanent bosetting i større skala og for et rikere kosthold, siden maten nå kunne kokes.
Forutsetningen for at urbaniseringen og sivilisasjoner med arbeidsdeling kunne vokse frem enkelte steder på jorden for omtrent 5000 år siden, var at jordbruket i disse områdene var usedvanlig produktivt. De første sivilisasjonene hadde ett grunnleggende felles kjennetegn som må fremheves dersom vi skal kunne forstå samfunnene de skapte: Samfunnenes økonomi var basert på jordbruk og kunstig vanning – de var irrigasjonssamfunn. De delte et fundamentalt og strukturerende geografisk fellestrekk: De lå i usedvanlig tørre, svært varme og dermed ofte ugjestmilde områder, men langs store floder med helt spesielle fysiske egenskaper– som Eufrat og Tigris, Nilen og Indus. Spørsmålet jeg er opptatt av er hvilke relasjoner det var som utviklet seg mellom disse samfunnene og den sentrale ressursen de var organisert omkring, og som førte til at våre fjerne slektninger ble i stand til å forandre ikke bare naturen de levde i, men også seg selv og den materielle og åndelige verden de hadde skapt og skapte.
| 31 de første sivilisasjonene