HAR DU OPPLEVD AT noen du kjenner godt, brått virker som en fremmed? Noen i familien, kanskje? En venn? Eller deg selv? Har du sett deg selv i speilet og t enkt at du ikke aner hvem den som stir rer tilbake er?
Jeg fant pappa ut e på verandaen ut enfor matsalen. Han satt dypt konsentrer t med lesebr iller og en kaf fekopp og stir ret på noen papirer og avisutklipp som lå foran ham på bordet.
Jeg ble st ående og studere ham.
Jeg gikk litt nær mere. Han merket ikke at jeg var der. Han var litt overarbeidet og stressa for tiden, men dett e var mer enn vanlig. Han var rar. Annerledes.
Jeg snek meg innpå, t ok t ak i et av papirene og løf tet på det, spøkelsesaktig.
– Uææææææh, sa jeg med skummel stemme. Han synt es ikke det var noe mor somt. Men han ble glad for å se meg.
– Å, der er du. Jeg så ikke at du kom, jeg, Stef fen.
Pappa virket br ydd. Han så seg om, som om han sjekket at ingen hadde sett at jeg kødda med ham.
–
På tide å f å seg noen nye br iller, g ammer ’n? sa jeg.
–
Kanskje det. K anskje det.
– Hva skjer i dag, da?
–
Nei, det er vel det vanlige, det. Jeg skal til noen som føler seg plaget av …. besøk.
– Dauinger?
– Ja.
– Tar det lang tid?
Han smilte et sånn du–vet–jo–hvordan–det–er–smil.
– Jeg vet ikke. Det er flere besøk i dag. Mye uro her på øya. Ingen vet helt hvor for.
Jeg ble nok skuf fet. Vet ikke hva jeg hadde ventet.
Kanskje at han skulle t a én dag fr i? At vi skulle være sammen hele dagen? Selv om jeg visste at han aldr i hadde tid. Men det var ikke synd på meg. Jeg var mer sammen med pappaen min enn de fleste jeg visste om.
Han så på meg. Alvorlig.
– Det er en ting jeg t enkt e å si deg, Stef fen.
Jeg hadde følelsen av at det kom noe ubehagelig.
– Hvis det skulle skje … en g ang … at du og jeg … at vi kommer bor t for hverandre …
– Kommer bor t for hverandre? spurt e jeg.
Han var helt rar.
– Ja, at jeg blir bor te … eller at du for svinner … hvis noe skjer, noe uventet.
Hva var det han bablet om?
– Jeg skal vel ikke for svinne noe sted? sa jeg.
– Nei da, men … hvis. K an du love meg at du ikke blir redd? Vi kan jo ikke være sammen sånn som dett e alltid, vet du.
Han virket litt lei seg. K anskje fordi han skremt e meg litt? For det var det han gjorde.
– Jeg sier ikke at noen skal for svinne … jeg sier bare at … du aldr i trenger å være redd. Du og jeg er alltid sammen … og mamma. Dere er alltid i t ankene mine. Alltid. Ikke sant? Ikke vær redd, kan du love meg det?
Jeg nikket. Det virket som det eneste for nuf tige å gjøre.
Han så på meg. Jeg kunne se at han t enkt e på noe.
– Jeg skal av sted på et oppdrag nå, og ett er på er det folkemøt e.
– Folkemøt e?
– Ordføreren vil at jeg skal infor mere litt om hva jeg dr iver med her på øya. Du vet, det er mange r ykter.
– Ja, du er jo god til å infor mere, du, sa jeg syrlig, men han reager t e ikke på det.
– Skal du være oppe på rommet, kanskje? spur te han.
– Må jeg? Det er så kjedelig å vent e.
– Det er nok det best e, St ef fen.
– Jeg kan vel g å litt r undt, kanskje jeg tref fer noen på min egen alder?
Jeg så at han ble usikker. Gr ublet på noe.
– Kanskje du heller vil være med? sa han.
– På jobb? spur t e jeg.
Han t enkt e litt.
– Ja?
– Er ikke det farlig, da?
– Du kan vente ut enfor, vet du.
– Kan jeg ikke f å se på?
– Du sitt er i bilen, St ef fen. Det er regelen.
Vel, jeg kunne jo like gjer ne bli med. Det var uansett bedre enn å sitt e og kjede seg på pensjonatrommet.
Jeg nikket.
Vi parker t e ut enfor et lit e, koselig hus i en velst elt hage. Det var ingen å se, bare littblafr ing i blondeg ardinene som hang i det åpne kjøkkenvinduet.
Jeg skimtet en dame som kikket ut gjennom vinduet.
Jeg mått e sitt e igjen i bilen, selvfølgelig. Pappa skulle til å låse døren ut enfra, men da han så blikket mitt, lot han være.
– Snar t tilbake, St ef fen.
Jeg svar t e ikke. Jeg følt e meg litt lur t, faktisk. Hva var vitsen med å bli med på jobb hvis jeg mått e sitt e i bilen, akkurat som vanlig?
Døren til huset åpnet seg, damen fra vinduet hilste på pappa. Han kast et et blikk mot meg, g a meg et skjevt smil og et stramt nikk , før han lukket døren igjen ett er seg.
Jeg t alt e sakt e til hundre, så t ok jeg av meg bilbelt et, åpnet døren og gikk rolig ut av bilen.
Det var et ganske koselig hus. Velst elt, blåmalt med smårut et e vinduer. Typisk g ammel dame-hus. Litt sånn pepperkakeaktig, om du skjønner hva jeg mener.
De så ikke at jeg snek meg inn ytt erdøren. Prest en var der allerede. Han og pappa satt i en rød plysjsofa, overfor dem satt den g amle damen på en kjøkkenst ol. På salongbordet stod en kanne kaf fe og et fat med småkaker. Jeg gjemt e meg bak døren til stuen hvor jeg kunne se dem gjennom dør sprekken.
Presten spist e kaker, pappa noter te mens damen snakket og pekt e opp mot t aket.
– Det begynt e for noen uker siden. Skramling og rumling, for talte hun.
– Om natt en eller om dagen? spur te pappa.
– Om natt en mest, svar t e damen og dytt et på kakefat et. Prest en for synt e seg igjen. Han var en sånn mann som er litt for glad i kaker.
Så åpnet pappa kof fer t en han hadde med seg. Han tok frem den g amle boken, bønnekjedet og den lille sølvflasken. Den g amle damen pekt e mot trappen, og pappa gikk opp.
Presten ble sitt ende inne i stuen med kaf fekoppen.
Han holdt den med begge hender, stir ret stivt fremfor seg. Den g amle damen skjenket mer kaf fe. Jeg snek meg forbi dem og opp trappen.
Det var et vanlig lof t. Ting stod st ablet i pappesker og kof fer t er, et par ski, bunker med bøker, enkelt e maler ier med ødelagt e rammer og et par skøyt er. Det lå støv over alt sammen. Det var ikke særlig høyt under taket som skrånet ned på begge sider. Langs den ene veggen hang det g amle klær. Det var mørkt, det eneste ly set som slapp inn i rommet, kom fra et lit e vindu og fra en glipe i lof tsdøren. Jeg skimt et pappa der inne, rett innenfor. Jeg kunne høre bønnen han mumlet.
Guds engel.
Du som passer på meg.
Opplys meg.
Vern meg.
Styr meg.
Led meg.
Jeg hadde aldr i sett ham på denne måt en. Han virket så alvorlig. Så redd. Han merket ikke at jeg var der. Han bare myst e inn i halvmørket.
Han gikk noen skr itt inn i rommet. Han sa «hallo» og ventet, men ingen svar t e. Han t ok noen skr itt til mens han kjent e på bønnekransen han hadde i hånden.
– Er det noen her? spur te han.
Jeg kunne verken se eller høre noen. Men av og til bare vet man at det er et eller annet der. Sånn var det nå, jeg kjent e det i hele kroppen.
Det rør t e på seg inne på lof t et.
– Er det noen her? spur te pappa igjen.
Lydene kom fra inner st i rommet. Bak pipen.
– Hallo? sa pappa vennlig.
Han nær met seg pipen.
Jeg skimtet noe.
Det ble tydeligere. Det var en mann. Det satt en mann på gulvet. En g ammel mann. Det virket som om han hadde rot et seg vekk fra et g amlehjem, kanskje.
Han satt på gulvet og stir ret på en lekebil av tre. Dytt et den frem og tilbake med pekefingeren. Han smilt e ikke.
Det var akkurat som om han ikke skjønt e at det var en leke. Eller ikke visste hva en bil var for noe. Han dytt et den frem tilbake. Han var blek. Veldig blek.
Jeg skjønt e at han var en av dem.
Dauingene.