Ukraina - en vinterreise

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 1

24.09.2026 13:44

Erika Fatland

UKRAINA En vinterreise

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 3

24.09.2026 13:44

© 2026 Kagge Forlag AS 2. opplag, 2026 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsfoto: NTB, Shutterstock og Erika Fatland (bakside) Sats: Dag Brekke, akzidenz as Kart: Audun Skjervøy, Språksmia AS Papir: Holmen Book Cream, 70 g 1,8 b Boken er satt med Lyon 11,5/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4385-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra Stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 4

24.09.2026 13:44

Innhold Die With A Smile 7 På gjengrodde stier 11 20:32 27 Gammalsvenskby 35 Opptegnelser fra kjellerdyp 47 Personlig ansvar 61 Men jeg må leve 71 To lys 77 Mørkets hjerte 87 En beretning om blindhet 103 Et julekvad 109 Drep ikke en sangfugl 123 Krigen har intet kvinnelig ansikt 131 Transitt 149 Intet nytt fra østfronten 159 Gutten som rømte 167 Kartet og terrenget 173 Frost 183 Krigen har et kvinnelig ansikt 193 Om natten maler jeg peoner 205

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 5

24.09.2026 13:44

Alle hjerters dag 207 Grensegang 217 Khersons yngste innbygger 225 Frihetens pris 237 Og solen går sin gang 253 Blåsoner 259 En sommerreise 277 Takk 293

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 6

24.09.2026 13:44

Die With A Smile

G

atene ligner overdimensjonerte fotballmål. Fiskegarn rammer inn bilveiene med tynne, grønne tråder. Noen ganger setter kråker eller skjærer seg fast; de svarte fjærkroppene svever livløst over asfalten. Døden kommer ovenfra, i form av mekaniske selvmordsfugler produsert av billige 3D-printere, nennsomt satt sammen for én eneste tur, utstyrt med sprengladninger og mekaniske øyne. På den andre siden av elven, et par kilometer unna, følger levende pupiller med på den flimrende skjermen, speider etter hull i nettet, ubeskyttede gater, biler med myke kropper inni, bestemødre med melk og smør i handlenettet, et barn på trehjulssykkel, døden kommer ovenfra. Krigen er et dataspill for drapsmennene, som sitter komfortabelt i polstrede kontorstoler. Du får leve. Ikke du. Man må også passe på hvor man setter føttene. Om natten slipper plastfuglene fra seg dødelige små pakker. Grønne og brune sprengladninger blir liggende under vissent løv, begravet under skittengrå snø, designet for å skade den 7

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 7

24.09.2026 13:44

første og beste som kommer for nær: et menneske, en hund, en katt. Miner har ikke øyne. Under boblejakken har jeg skuddsikker vest. Det verker allerede i korsryggen under vekten; jeg føler meg gammel og skrøpelig. Dumpe drønn utgjør bakgrunnsmusikken, krigen tar aldri pause. Redselen har satt seg som en spent fjær i kroppen. «Her lå fylkesadministrasjonen,» opplyser Oleksandr, sjåføren. «Den ble truffet av en glidebombe.» Den hvite mastodontbygningen, med fasade rammet inn av stalinistiske søyler, er delt i to; i midten er det et stort U-formet hull. Hånd i hånd krysser et ungt kjærestepar den store, åpne plassen foran ruinkolossen. Vi kjører videre under fiskenettene, forbi lyskryss som ikke lyser lenger. Ingen stanser uansett. «Her lå posten,» fortsetter sjåføren lakonisk. Byomvisningen er en reise i preteritum. «Det er ikke så mye igjen, som du ser. Og her ligger poliklinikken, den holder fremdeles åpent, men den er blitt angrepet mange ganger. Det er ingen vinduer tilbake. På høyre side ser du musikkskolen, eller rettere sagt det som er igjen av den. Her, i dette bygget, på venstre side, hadde vi en leilighet, Natalija og jeg. Den ble plyndret av russerne.» En og annen kvinne haster bortetter fortauet med tunge bæreposer i hendene. En gammel mann er ute og lufter en puddel. Den har på seg boblefrakk som beskyttelse mot kulden. Vi stanser foran en sovjetbygning utformet som et gresk tempel. Alle vinduene er dekket av sponplater; uken før 8

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 8

24.09.2026 13:44

ble teateret truffet av nok et prosjektil. Hovedsalen med sju hundre seter står tom; stolradene ligger skjult under et stort, hvitt klede. Jeg går ned en trapp, gjennom en smal gang og inn i det lille tilfluktsrommet. Tretti–førti publikummere har møtt opp for å få med seg dagens forestilling, selv om den av sikkerhetshensyn ikke er annonsert noe sted. «God kveld!» hilser teaterdirektøren med et stort smil. «Ja, jeg vet godt at det er midt på dagen, men jeg sier god kveld likevel, for jeg vil ikke venne meg til å ikke si det. I dag har jeg gleden av å ønske velkommen til årets andre premiere. Vi skal til Amerika, som jo er mer enn bare USA, det må vi ikke glemme. La oss holde sammen og glemme krigen den neste timen. Seieren kommer. Og Kherson står fast som en festning.» Sangerinnen er kledd i fotsid kjole og har langt, mørkt, bølgende hår. Keyboardistens jakke glitrer om kapp med divaen. Trommeslageren slår an rytmen, saksofonisten setter tonen, og vi er ikke lenger i et trangt bomberom et par tusen meter fra russernes kontorstoler; vi er på danskebåten, don’t you cry, nei, vi er på stranden i Rio de Janeiro, she’s like a samba, vi befinner oss på et synkende skip, but my heart will go on, publikum reiser seg i ekstase, danser med, den aldrende kvinnen ved siden av meg skråler av full hals: If the party was over and our time on Earth was through, I’d wanna hold you just for a while and die with a smile.

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 9

24.09.2026 13:44

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 10

24.09.2026 13:44

På gjengrodde stier

O

desas gater var forvandlet til fossende elver. Regnet styrtet ned fra en mørkegrå himmel. Biler seilte førerløse nedover gatene, busser ble stående fast i vann­massene, torgene lignet skitne innsjøer. Døden kom ovenfra, i form av ørsmå dråper: En familie på fem ble overrumplet av vannmengdene og druknet i sin egen kjeller. Skolene holdt stengt. Nesten ingen gikk ut. I to dager øste regnet ned. Det var dobbelt unntakstilstand. Da himmelen omsider sprakk opp i gliper av blågrått, ruslet jeg ut i Derybasivskagaten. Løvet på trærne gulnet, falt av, råtnet alt på bakken. Høsten var i ferd med å bli vinter. I enkelte kvartaler var halvparten av vindusrutene erstattet av sponplater. Skilt pekte mot nærmeste tilfluktsrom, og reklameplakater lokket med stillinger i bataljoner og brigader. Ellers var Odesa som jeg husket henne: sjarmer­ ende forfallen, med brede gater flankert av lett falmede, nyklassisistiske bygninger i rosa, mintgrønt og lyseblått.

11

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 11

24.09.2026 13:44

Krigen hadde flyttet inn på mobiltelefonen min. Som forberedelse til reisen hadde jeg installert den offisielle luft­ alarm-appen og begynt å følge Telegram-kanaler som ga detaljerte opplysninger om antall droner i ukrainsk luft­rom og hvor de var på vei. Allerede den første natten i Odesa ulte alarmen. Jeg veltet meg ut av sengen og kom meg ned i hotellets tilfluktsrom. Søvndrukken stirret jeg på mobilskjermen, fulgte dronenes ferd over himmelen sammen med en håndfull like søvndrukne utlendinger. En selskapssyk katt vandret fra fang til fang. Et par kilometer unna ble et kornlager satt i brann; også noen bygninger nær jernbanestasjonen ble truffet. Da alarmen ble avblåst, tuslet vi opp trappene og inn på rommene våre. Jeg sovnet straks hodet traff puten. Noen minutter senere ulte alarmen på ny, og alt gjentok seg. Like før jeg dro fra freden og inn i krigen, hadde jeg fått et lite sammenbrudd ved kjøkkenbenken. Redselen hadde flimret hvitt for øynene mine og satt seg i knoklene. Uten forvarsel hadde jeg begynt å gråte. Jeg vurderte å avlyse, men fant trøst i tallene: Det bor over tretti millioner mennesker i Ukraina. Bare i Odesa bor det over én million. Statistisk sett var det større risiko for å bli drept i trafikken enn av en drone eller et missil, forutsatt at jeg holdt meg unna de mest utsatte stedene ved fronten. Det er få byer jeg har tilbrakt mer tid i enn Odesa, men nå var det ni år siden sist jeg hadde vært her. Allerede den gangen, i 2016, var det krig i landet, men kampene hadde vært begrenset til de østligste fylkene. I byer som Odesa og 12

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 12

24.09.2026 13:44

Kyiv hadde krigen føltes langt unna. Hjemme var den to år gamle krigen allerede i ferd med å bli gammelt nytt, og få viet den lenger særlig oppmerksomhet. I virkeligheten var den bare begynnelsen. Den 24. februar 2022 gikk Russland til fullskalainvasjon av Ukraina. Den største krigen i Europa siden andre verdenskrig var et faktum. Jeg hadde fulgt krigen tett gjennom avisartikler og TV-reportasjer, men den siste tiden hadde andre kriger og andre kriser tatt stadig større plass i nyhetsbildet. Slik er nyhetenes logikk – en nyhet er en nyhet så lenge den er ny. Nå var krigen allerede inne i sitt fjerde år, og sjokket hadde for lengst lagt seg. De dødelige missilangrepene fylte ikke lenger forsidene, men notisspaltene. Samtidig raste krigen ufortrødent videre. Angrepene økte, antall drepte steg. Hvordan holdt ukrainerne ut? Hvordan var livet bak overskriftene og notisene? Sensommeren 2025 tok jeg turen tilbake til Ukraina. Planen var en to ukers reportasjereise i fjellene i vest, så skulle jeg videre. Jeg var allerede i gang med å lære meg arabisk og hadde planen for de neste årene klar. Bare en kort tur, langt fra fronten. Så skulle jeg legge Ukraina bak meg. Men uansett hvor jeg snudde og vendte meg, snublet jeg over historier. En tunghørt taxisjåfør hadde måttet etterlate foreldrene i øst og skape seg et nytt liv i vest. En ung resep­ sjonist planla å ta seg ulovlig over grensen for å slippe å bli soldat. En utslitt sanatorielege drømte om psykologtimer. En skoleadministrator fra Melitopol ga i all hemmelighet nettundervisning i motstandskamp og ukrainsk patriotisme til elevene som var blitt igjen i den okkuperte byen. 13

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 13

24.09.2026 13:44

Da jeg kom hjem, gjorde jeg om på alle planene mine. Arabiske verbsystemer ble byttet ut med ukrainske gloser. Jeg bestemte meg for å tilbringe den kommende vinteren i Ukraina, blant hverdagsmenneskene som ikke lenger hadde noen hverdag. Det var gått nesten tjue år, et helt halvt liv, siden første gang jeg besøkte Odesa. Valget av studiested hadde vært enkelt: Det var langt billigere å studere russisk i Odesa enn i de store russiske byene, og klimaet ved Svartehavet var dessuten behageligere. Under Odesas milde vinterhimmel hadde jeg ruslet rundt i parker og sentrumsgater sammen med lærerinnen min, Natalija. Alt jeg hadde klart å si, var «stort hus», «vakkert hus», «mange hus». Ikke så rart, kanskje, at det stort sett var Natalija som holdt samtalen i gang. Til tross for det begrensede vokabularet mitt tok hun gjerne opp kompliserte politiske temaer. Et yndet samtaleemne var oransjerevolusjonen i Kyiv, som hadde funnet sted noen år tidligere. Etter ukevis med protester mot valgfusk på Majdanplassen senhøsten 2004 fikk demonstrantene gjennomslag for at andre runde i presidentvalget skulle holdes på ny. I omvalget måtte den russlandsvennlige Viktor Janukovytsj gi tapt for opposisjonskandidaten Viktor Jusjtsjenko. Natalija likte ikke Jusjtsjenko, og hun hadde enda mindre til overs for demonstrantene på Majdanplassen. «De ville jo bare ha demokrati,» prøvde jeg meg på gebrokkent russisk. «Demokrati, du liksom,» fnøs Natalija. De var betalt av CIA, hele gjengen, hevdet hun. Hemmelige agenter gikk 14

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 14

24.09.2026 13:44

rundt og delte ut feite bunker med dollarsedler. Dette hadde hun selv sett på TV – russiskspråklig TV, som var det eneste hun så på. De ønsket å ødelegge Ukraina og drive ukrainerne bort fra Russland, mente Natalija. Med de mente hun av og til CIA, av og til amerikanerne som folk, av og til Vesten generelt. Den gangen, for et helt halvt liv siden, hadde mange av bilene vært utstyrt med klistremerker der det sto Jeg snakker russisk med store bokstaver. Ikke at det egentlig var nødvendig å presisere det. Ved den siste folketellingen i 2001 oppga nesten en tredjedel av ukrainerne at de hadde russisk som morsmål. Språket sto særlig sterkt i øst og i sør, altså i områdene som hadde vært lengst under Moskvas kontroll, samt i mange av de store byene. Så å si alle i Odesa snakket russisk på den tiden. Odesa var et glimrende sted å fordype seg i russiske kasus. Klistremerkene var borte. På kafeer og restauranter ble jeg nå hilst velkommen på ukrainsk, slik språkloven fra 2019 krever. Jeg rakk som regel knapt å åpne munnen før servitørene slo over til engelsk, noe som nesten aldri hadde skjedd tjue år tidligere. Seg imellom snakket de fleste odessittene fremdeles russisk – lovverket blander seg ikke opp i hvilket språk folk snakker privat, så lenge ukrainsk er hovedspråk i utdanningssystemet og i det offentlige rom. Jeg forsøkte å spore opp Natalija, men hun bodde ikke lenger i Odesa, opplyste språkskolen. Som så mange andre hadde hun flyttet til et annet europeisk land. Kanskje var det innbilning, eller bare det miserable været, men gatene virket tommere enn før. Etter fullskalainvasjonen hadde 15

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 15

24.09.2026 13:44

hundretusener flyktet fra Odesa, men samtidig hadde mange internt fordrevne flyktet til byen. Ifølge byadministrasjonen hadde folketallet økt, men ingen visste nøyaktig hvor mange som bodde der nå. Folk som hadde forlatt byen, kunne fortsatt være registrert der, mens internflyktninger kunne mangle i statistikken. Mange av flyktningene hadde dessuten vendt hjem. Ukrainsk demografi var full av gråsoner og i stadig bevegelse, akkurat som både frontlinjen og språkgrensene. Med dyvåte joggesko trasket jeg planløst gjennom gatene jeg en gang hadde kjent så godt. Bortsett fra de stotrende samtalene med Natalija husket jeg ikke så mye fra månedene på språkskolen nesten tjue år tidligere. Møysommelig hadde jeg arbeidet meg gjennom kapittel for kapittel i russiskboken, kasus for kasus, aspekt for aspekt. Jeg hadde pugget gloser og handlet billig mat i supermarkedet. Av en eller annen grunn mintes jeg at husvertinnen en dag hadde banket på døren; hun visste at jeg hadde kjøpt vaskemiddel til svart tøy og ville gjerne låne litt. Hvorfor husket jeg en så ubetydelig detalj? I hovedgaten lå nå Gucci og Hugo Boss side om side med lokale hattemakere, dyre pelsforretninger og hippe kafeer. Hver gang jeg vendte tilbake til Ukraina, var det som om landet hadde gjort et byks inn i fremtiden. Strippeklubbene, derimot, var like tallrike som før. De reklamerte med halverotiske fotografier og tacky neonskilt: Men’s Club, Office Strip Club, Burlesque. Det ble færre av dem jo lenger bort fra havnen jeg kom. Da jeg nærmet meg 16

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 16

24.09.2026 13:44

katedralområdet, var det ikke lenger en eneste herreklubb i sikte. Utenfor katedralen, tvers overfor en liten lekeplass som neppe oppfylte ett eneste EU-krav, var det satt opp et mobilt tilfluktsrom i betong. Jeg trykket ned håndtaket, men døren rikket seg ikke. Den lysegule kirkefasaden var omkranset av hvitmalte greske søyler. Et smalt spir og en svart kuppel strakte seg mot de grå skyene. Det var som om den ikke helt kunne bestemme seg for om den skulle være tempel eller kirke. Katedralen ble innviet i 1808. Drøyt hundre år senere, i 1936, ble den revet av sovjeterne, som ikke trengte noen gud. Den gjenoppbygde katedralen sto ferdig i 2003. Tjue år senere ble den truffet av et russisk missil. Innvendig var nesten hele kirkerommet fremdeles avsperret. Materialer lå stablet i hauger, og midt i kirken var det satt opp store stillaser. Håndverkere plukket ned skadde plater fra taket slik at det nakne tømmeret bak den evigblå englehimmelen kom til syne. Ødeleggelsen hadde tatt en brøkdel av et sekund. Kvadratcentimeter for kvadratcentimeter ble taket demontert og bygget opp igjen. Katarina var borte. Hun hadde stått på en pidestall like ved Potemkin­ trappen, i hjertet av byen. Fødenavnet hennes var Sophie Auguste Friederike von Anhalt-Zerbst, og hun kom til verden i kongeriket Preussen. Ektemannen, Peter III, rakk bare å være tsar i et halvt år før Katarina grep makten i et palasskupp i 1762. Peter døde i fangenskap åtte dager senere. Den

17

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 17

24.09.2026 13:44

tyske keiserinnen ble sittende på den russiske tronen i over tretti år. I Russland er Katarina II gått inn i historien som «den store». Sett med ukrainske øyne er hun først og fremst kvinnen som knuste de siste restene av ukrainsk selvstyre. Det ulykksalige forholdet til Moskva begynte på midten av 1600-tallet. I 1648 ledet kosakklederen Bohdan ­Khmelnytskyj et opprør mot Polen-Litauen, som på den tiden kontrollerte store deler av dagens Ukraina. I kjølvannet av opprøret vokste det frem en ukrainsk stat med egen hær, administrasjon og rettsorden: kosakkhetmanatet. Kosakkene besto for det meste av rømte livegne, og hetmanen, lederen, ble demokratisk valgt på allmøter. For å sikre militær støtte inngikk Khmelnytskyj i 1654 en allianse med tsaren i Moskva. Den skulle bli skjebnesvanger: Khmelnytskyj hadde søkt en alliert, men Moskva tolket avtalen som full underkastelse. I sovjettiden ble P ­ erejaslavtraktaten, som den het, gjort til selve grunnmyten om det russisk-ukrainske brorskapet. Trehundreårsjubileet i 1954 ble feiret med stor pomp som «Ukrainas gjenforening med Russland». Den opprinnelige avtalen, som for øvrig er gått tapt, utløste krig mellom Polen-Litauen og Moskva. Da krigen endte i 1667, delte stormaktene kosakkstaten mellom seg langs elven Dnipro. Venstrebredden, øst for Dnipro, tilfalt Moskva, mens Polen-Litauen beholdt høyrebredden. Kyiv lå på vestsiden av elven, men havnet likevel under tsarens herredømme.

18

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 18

24.09.2026 13:44

Kosakkhetmanatet i øst beholdt lenge en betydelig grad av selvstyre, selv om det formelt lå under Moskva. Dette tok slutt under Katarina: I 1764 avskaffet hun hetmanembetet, og elleve år senere lot hun russiske styrker ødelegge kosakkenes befestede hovedleir. Samtidig utvidet Katarina imperiet sørover og vestover: I 1783 annekterte Russland Krym-khanatet, og et tiår senere, under de siste delingene av Polen-Litauen, tilfalt også områdene vest for Dnipro tsarriket. Mot slutten av livet beordret Katarina at det skulle anlegges en havneby ved Svartehavet. Byen fikk navnet Odessa etter den antikke byen Odessos, som man mente hadde ligget i nærheten. Da Katarina døde i 1796, var størstedelen av dagens Ukraina slukt av det russiske imperiet. Statuen av henne skulle ha markert Odesas hundreårs­ jubileum i 1894, men ble ikke ferdig i tide. Først seks år senere, i det minste tidsnok til å markere det nye århundret, ble det gedigne bronsemonumentet avduket på Katarina­ plassen. Det nye århundret brakte med seg enorme omveltninger – og nye helter. I 1920 ble statuen revet av bolsjevikene, som betraktet den som et symbol på det gamle, avfeldige regimet. I 2007 besluttet byrådet i Odesa å gjenreise monumentet. Beslutningen var så kontroversiell at politiet måtte danne en sperre mellom tilhengere og motstandere under avdukingsseremonien.

19

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 19

24.09.2026 13:44

Natten til 29. desember 2022 ble Katarina heist ned fra sokkelen og flyttet til et lager. I 2024 ble plassen omdøpt til Europaplassen. Et enslig ukrainsk flagg vaiet nå fra den nakne pidestallen. Ved sokkelen sto gule og blå plastblomster og fotografier av falne soldater. Noen steinkast unna tronet Aleksandr Pusjkin fremdeles på sokkel foran rådhuset, til minne om det drøye året den russiske poeten hadde tilbrakt i Odesa. Men Pusjkingaten het ikke lenger Pusjkingaten. Den hadde fått tilbake sitt opprinnelige navn, Italijska, den italienske gaten. Og Pusjkinmuseet var stengt. Det ble hardt skadet av missilet som den 31. januar 2025 traff Hotell Bristol, litt lenger oppe i gaten. Like før angrepet hadde også museet fått nytt navn: Museet for utenlandske forfattere. I 2023 vedtok det ukrainske parlamentet en lov som forbyr symboler og propaganda knyttet til russisk imperialisme. I Odesa var Tsjajkovskijsmuget blitt til Teatersmuget, og Gagaringaten til Lesja Ukrainka-gaten, oppkalt etter en av Ukrainas mest kjente kvinnelige lyrikere og dramatikere. Lev Tolstoj-plassen hadde skiftet navn til Mendele Mojkher-Sforim-plassen – han døde i Odesa og regnes som en av grunnleggerne av jiddisk litteratur. I Odesa var Pusjkin et tvilstilfelle. Han var en russisk nasjonalist og helhjertet tilhenger av imperiet, men samtidig hadde han jo bodd et år i byen og etterlatt seg en ruvende litterær arv. 20

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 20

24.09.2026 13:44

En vever kvinne i mørk boblekåpe og grå strikkelue slapp meg inn i oppgangen til det forhenværende Hotel du Nord, der Pusjkin hadde tilbrakt noen sommeruker i 1823. Godt over hundre år senere, i 1961, ble Pusjkinmuseet innviet til minne om poetens korte opphold. En sikkerhetsvakt som jobbet like i nærheten, måtte hjelpe kvinnen med den vrange låsen. Jeg måtte ha truffet henne tjue år tidligere, da jeg besøkte museet som russiskstudent, men jeg husket hverken henne eller museet. Hun het Ala og var sytti år gammel. «Jeg jobbet på dette museet hver dag i tretti år,» fortalte hun på russisk. «Jeg skulle ha feiret trettiårsjubileum den 1. februar i år, men den 31. januar fikk jeg dette i gave …» Hun nikket oppgitt mot ødeleggelsene rundt oss. Taket var lekk etter missilnedslaget, gulvet var dekket av regnvann. Vi gikk langsomt opp trappen og videre fra værelse til værelse. I et hjørne sto et piano, innpakket i plast. Over det tildekte instrumentet var det et stort hull i taket; støv og gipsbiter lå strødd over gulvet. I korridoren hadde halve taket ramlet ned, resten hang og dinglet faretruende. Ala stanset foran et tomt værelse. De lysegule veggene var uskadde, også taket var intakt: «Dette er et hellig sted,» sa hun andektig. «Det var ­P usjkins soverom. Her skrev han Jevgenij Onegin.» «Hva syns du om at museet endret navn til Museet for utenlandske forfattere?» spurte jeg. «Det var en genial idé for å redde museet,» svarte Ala.

21

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 21

24.09.2026 13:44

Jeg klarte ikke å avgjøre om hun var ironisk eller om hun faktisk mente det. «Folk kom hit og skrek til meg og bedrev vandalisme og herjet,» fortsatte Ala. «Men Pusjkin hadde ikke ønsket at det skulle kalles Museet for utenlandske forfattere. Han så ikke på seg selv som utlending. Ingen skrev vakrere om Odesa enn ham. Disse vandalene hevder at de er patrioter, men de bare ødelegger ting.» På Hotel du Nord hadde gambling og alkohol vært strengt forbudt. Etter en måned flyttet Pusjkin noen kvartaler lenger bort, til Hotel Renault, som hadde eget kasino og bød på både østers og vin. Hotellet der skandalepoeten bodde desidert lengst, ble revet en gang i forrige århundre. Ala slukket lysene, og vi gikk langsomt ned trappen. «Er det ikke ironisk at russerne bombet museet til sin egen store poet?» bemerket jeg. «De bombet ikke Pusjkinmuseet, de bombet Hotell Bristol,» svarte Ala. «Det var viktige folk der. NATO-folk.» Hun slo på alarmen, trakk døren godt igjen og vred om nøkkelen. «I dag er det Putins bursdag,» sukket hun. «Da bomber ukrainerne mål i Russland, og så svarer russerne … Ja, for vi får nok helt sikkert svar,» føyde hun til. «Mener du at Ukraina startet denne krigen?» spurte jeg idet vi gikk ut på Italijskagaten. Det var begynt å regne igjen. «Ja, selvsagt var det Ukraina som startet,» svarte Ala og trakk lua godt nedover ørene. «Og det sier jeg, selv om jeg ikke har en dråpe russisk blod i kroppen. Jeg har ukrainsk 22

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 22

24.09.2026 13:44

blod og polsk blod, men ikke russisk blod. Jeg er fjerde generasjon Odesa-boer. Dette er moderlandet mitt. Jeg blir her uansett hvor lenge denne krigen varer. Ingen får meg bort herfra.» I Taras Sjevtsjenko-parken noen kvartaler unna hang det tett i tett med ukrainske flagg – de dannet en hel allé – flankert av gule og blå plakater dekorert med ansikter og datoer. Dmytro ble tjueto år gammel. På bildet så han ut som han var femten, øynene var store og grønne, ansiktet glatt. Ivan ble tjuetre. Han smilte bredt, myste lett mot kameraet, solen traff høyre kinn. Ihor ble tjuefire. På fotografiet smilte han så vidt, akkurat nok til at smilehullene kom til syne. Hendene formet et hjerte. Vitsjna slava herojam, sto det øverst på hver plakat: Evig ære til heltene. Jeg forsøkte å telle ansiktene, men ga opp. Veien buktet seg videre ned mot stranden, som var nesten folketom på denne årstiden. En eldre mann lå halvnaken på et håndkle, alene blant boblejakker. Bølgene skvulpet fredsommelig mot sanden; en gjeng med svaner tagg tålmodig om brødskorper, de var så tamme at de spiste fra de utstrakte hendene. Fra små boder ble det solgt kaffe, is og øl. Jeg kjøpte en cappuccino og nippet til det varme melkeskummet. En ung mann med bøttehatt, fotsid svart munkedrakt og solbriller strente mot meg.

23

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 23

24.09.2026 13:44

«Jesus elsker deg,» forsikret han og rakte meg et postkort med en akvarell av Jesus. Han smilte bredt og formet hendene til et hjerte. I ukene og månedene som fulgte, reiste jeg videre gjennom det krigsrammede landet, stort sett på skinner. De ukrainske togene var rene, komfortable og bemerkelsesverdig punktlige, til tross for at jernbanestasjoner og togspor jevnlig ble angrepet. Togene tok meg på kryss og tvers: østover til frontbyene, nordover til Kyiv og vestover til de fredelige fjellområdene nær grensen til Romania. Jeg hadde ingen overordnet plan; jeg reiste dit innfallene og historiene tok meg. Da tilfeldighetene brakte meg tilbake til Odesa noen uker senere, var høst blitt til vinter. Det var snø i luften, og det blåste surt. Den kalde, fuktige svartehavsvinden krøp innunder alle lagene med ull, det var umulig å holde varmen. Om kveldene lå gatene i stummende mørke; folk gikk rundt med lommelykter og lysende mobiltelefoner for ikke å snuble i fortauskantene. Mange av hundene var utstyrt med lysende halsbånd – det eneste som syntes, var lavthengende røde og grønne ringer i natten. Foran restaurantene og kafeene brummet kraftige dieselaggregater. Det lød som duren av hundre gressklippere. Bysten av Pusjkin sto fremdeles foran rådhuset, men den russiske poeten var ikke lenger synlig. Bystyret hadde satt opp store sponplater rundt bysten for å beskytte krølltoppen mot lokalbefolkningens vrede; han lignet en svær

24

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 24

24.09.2026 13:44

pakke. Platene var dekket av kart over Odesas historiske UNESCO-sentrum. På det ene kartet hadde noen skrevet med store, røde bokstaver: Til Moskva! Pensjonister og unge kjærestepar ruslet forbi spon­ platene uten å verdige dem et blikk. Av og til stanset en hund ved den innkapslede poeten og snuste konsentrert på treverket før den løftet et bein og tisset en skvett. Ulingen fra luftalarmen blandet seg med den mekaniske murringen fra aggregatene. En skokk med droner var på vei over Svartehavet. Ingen reagerte, ikke engang de selvlysende hundene.

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 25

24.09.2026 13:44

Ukraina - en vinterreise_2-opplag.indd 26

24.09.2026 13:44