Trond Bolle. Alles helt, min mann

jon gangdal bjørg gjestvang

alles helt, min mann

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang

Trond Bolle Alles helt – min mann

© 2012 Kagge Forlag AS 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Laila Mjøs/Blæst Sats: akzidenzDTP, Dag Brekke Omslagsillustrasjon og øvrige bilder: Privat Papir: Munken Print Cream 1,5 70 g Boka er satt med Sabon 11,5/14,9 Billedlegg og repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN: 978-82-489-1195-1

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatteren har fått stipend fra Norsk faglitterært fond.

Hvordan ender vi opp med å gjøre det vi gjør i livet? Hvordan blir vi slik vi blir? Hvordan kom vi dit vi er i dag? På et punkt i livet stiller vi alle disse spørsmålene. Selvfølgelig er det ingen enkel forklaring eller en enkelt årsak. Men når vi ser gjennom en linse som gir oss mønstrene, kan vi se noen av de aktivitetene, erfaringene, ideene og mulighetene som formet veien vår. Historien avdekker mønstre, og mønstrene avdekker livet.

Pete Blaber, Delta Force Commander, The Mission, The Men and Me

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende og går fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

Søren Kierkegaard

Prolog

Aleine

Jeg går aleine. Jeg må alltid gå aleine for å tenke Trond-­ tanker. For her oppe i skogen er jeg ikke aleine likevel når jeg tenker på ham. Jeg hører suset fra vinden oppi grantoppene, og tenker at det er Trond som kanskje vil si meg noe. Og når fugla kvitrer, er jeg nesten sikker på at det er han som plystrer et sted der inne mellom trea.

Han kommer liksom nærmere, og for hver gang jeg får et tegn, går jeg enda litt fortere. Til slutt går jeg så svetten siler, som om jeg kan rekke å se ham rundt neste sving, rundt neste tre, rundt neste tue.

Se ham stå der i T-skjorte og olabukse. Stå der og vente på meg. Glisende, så det litt skeive smilet hans blir enda litt skeivere. Og jeg kan høre den rolige og trygge stemmen: – Nei men hei, der er du jo!

Men så er han ikke der. Og ikke noen andre steder heller.

Det er ikke han som rasler inni buskene. Ikke han som har satt spor i søla i kanten av den lille myra. Alle sporene han satte, er bare inni meg, og jeg må bære dem – aleine.

7

Han er ikke mer. Jeg kjenner gråten presse på, og prøver å gå den av meg. Jeg må ikke stanse nå, sjøl om tårene triller.

Han er borte for alltid. Jeg presser meg videre. Trykker skoa enda hardere mot underlaget og sparker ifra. Knytter nevene rundt stavene og skyver unna.

Jeg kommer opp til den grønne turpostkassa under toppen på Holokampen, og ser den rolige myra bre seg utover bak noen tynne busker. De sier liksom alltid «hit, men ikke lenger». Myra er stor og blaut og våt, og det er ikke noe bedre utsikt der oppe på den andre sida heller.

Da kjenner jeg sola, og det er akkurat som om noe slipper, som om jeg er igjennom – enda en gang. Og så tenker jeg på gutta våre, Odin og Håkon. Stakkars gutter, som mistet pappaen sin. Jeg veit ennå ikke hvor mye de har skjønt av det hele. Kanskje håper de som jeg, på at han en dag skal komme hjem igjen. Kanskje har de allerede vennet seg til savnet. De var vant til en pappa som var mye borte, og savnet ham vel like mye da.

Og jeg? Hvem var det egentlig jeg kjente? Den modige marinejegeren? Den smarte etterretningsoperatøren? Den store helten? Det myke mennesket? Den gode mannen min?

Langsomt glir Trond-tankene over i minner, og det blir ikke så sårt lenger. På vei ned ser jeg vestsiden av Mjøsa og Helgøya. Jeg husker at vi sto her oppe sammen like etter at vi flytta hit i 2006, og jeg sa at det er nok her jeg egentlig hører hjemme. Da sa Trond at det følte han at han også gjorde. Og jeg veit at han mente det da han sa: – Her skal vi bo så lenge vi lever.

Kapittel 1

Krig Helmand-provinsen, Afghanistan, november 2005: De var fullstendig låst. Det var tunge Taliban-stillinger på begge sider av den trange dalen de hadde kjørt inn i. Over sambandet hadde de fått etterretningsopplysninger om at den eneste veien ut var minelagt. De nedgravde veibombene var nylig blitt aktivert. Forsøkte de å kjøre ut av dalen, ville de ikke bare risikere å bli blåst i lufta, men også å bli omringet og meiet ned en etter en.

Selv for den erfarne orlogskapteinen Trond Bolle som ledet den drøye førti mann store norske skvadronen, forsterket med en tropp afghanske regjeringssoldater, var situasjonen mer alvorlig enn han hadde regnet med. Oppdraget var opprinnelig å kartlegge mulige Taliban- og al-Qaida-stillinger og -aktiviteter i området. I tillegg skulle de dele ut tepper, om de støtte på vennligsinnede innbyggere, for om mulig å vinne deres gunst.

Ifølge etterretningsopplysninger som de hadde fått før de dro ut fra hovedleiren, skulle Helmand-provinsen være et relativt rolig område. For Trond hadde oppdraget fortonet 9

seg så fredfullt i forhold til dem han hadde vært med på tidligere, at han syntes det var liten vits i å bruke tid og ressurser på å dra inn i området. Han hadde likevel latt seg overtale til å bli med i noen uker til de visste mer om forholdene.

Allerede den andre dagen ble de satt under kraftig ild fra flere kanter mens de lå og sov med bilene som beskyttelse rundt seg. De greide å komme seg i stilling på rekordtid og besvarte ilden så resolutt at angriperne ble drevet tilbake. Ut fra skuddvekslingen antok de at det måtte være 15–20 fiendtlige soldater der ute i mørket.

Hvor mange som ble drept, fikk de aldri vite. De afghanske opprørerne tar alltid med seg sine sårete og døde fra slagmarken, om det i det hele tatt er mulig. Men blodsporene som var å se rundt leiren dagen etter, indikerte at de måtte ha hatt betydelige tap. Utrolig nok var ingen av de norske soldatene blitt skadet.

Alminnelige soldater ville kanskje dratt tilbake til hovedkvarteret på Bagram flyplass utenfor Kabul og rapportert om mer fiendtlig aktivitet i området enn forventet, men ikke denne gjengen av marinejegere. Bare patruljen som hadde tatt den tyngste tørnen i fremste linje, returnerte til den framskutte basen, men sluttet seg senere til dem igjen. Resten av skvadronen fortsatte videre som to enheter inn i området.

De fortsatte i flere dager – uten at det kom til kamphandlinger. Til slutt fulgte de det de gjenkjente som Taliban-spor helt inn i en dal som viste seg å være lukket i den andre enden.

Altså måtte de ut samme vei som de kom inn. Og snart skjønte de at de hadde stukket hodet rett inn i løvens gap. Det var bare et tidsspørsmål før den ville lukke kjevene rundt dem.

De mottok meldinger på sambandet om at flere talibanere hadde gruppert seg ved utgangen av dalen også. Mye tydet 10

på at de ville få en varm velkomst, selv om de skulle greie å komme seg forbi veibombene og bakholdsstillingene på begge sider av dalen.

Det begynte å murre i rekkene, slik det lett kan gjøre når stresset begynner å nærme seg klimaks. Noen mente det hadde vært vågalt å bevege seg så langt innover i dalen, selv om det betydde at oppdraget ble mer verdifullt. Andre mente de burde forsøke å komme seg fortest mulig ut av dalen ved å konsentrere seg om en av Taliban-stillingene og skyte seg vei ut.

Trond så det kritiske i situasjonen, men var helt rolig. Det var ingen villet tilstand, snarere tvert imot. Roen kom ganske av seg selv, og økte med graden av risiko. Og jo mer han merket at stresset bredte seg i skvadronen, desto roligere ble han selv. Det var en egenskap han hadde oppdaget allerede under de første opptaksprøvene til marinejegerkurset, selv når påkjenningene ble så store at han kjente at han kroppslig sett var i ferd med å bukke under.

Som leder pleide han vanligvis å ta de andre med på råd når han skulle treffe vanskelige beslutninger. Det gjorde han også denne gang. Som skvadronssjef hadde han en nestkommanderende og to troppssjefer å rådføre seg med, pluss all den andre kompetansen som var i skvadronen.

Slik som de lå nå, var de ennå godt dekket. De begynte rolig å analysere situasjonen. Om hele troppen beveget seg samtidig, ville de få større ildkraft til å forsvare seg, ja, kanskje endog nok til å skyte seg ut av dalen. Men samtidig ville sjansen for å bli omringet øke dramatisk. Et enkelt bakhold kan være håndterbart om en oppdager det tidlig nok. Men å bli angrepet fra alle kanter, er en ukontrollerbar situasjon.

11

Det var ennå ikke løsnet et skudd fra noen av stillingene oppi fjellsidene. Altså venter de til vi begynner å bevege oss ut, tenkte Trond. De vil ha oss halvveis ut av dalen, så de kan stenge oss inne fra alle kanter. Om vi da kjører ut samlet, er vi ferdige. Kjører vi ut en og en, kan vi kanskje gi hverandre noe dekning. Og uansett kan de bare ta en bil av gangen. Det gir større sjanse for at flere overlever.

Trond kjente instinktivt at det var den rette taktikken. Han luftet ideen for de nærmeste rundt seg. De ga sin tilslutning.

Det var bare et problem som ikke var løst: den minelagte veien. De måtte finne en annen vei ut.

Like etter begynte skyer å sige innover dalen. Først lette tåkeskyer og snart tyngre med regn. For noen av soldatene som ennå ikke var blitt kjent med sjefens taktiske vurderinger, formørket været situasjonen ytterligere i takt med det svinnende dagslyset. Skyene betydde at både flystøtte og uthenting med «taxi» (helikopter) nå var utelukket.

Noen av soldatene var sikre på at den ærgjerrige skvadrons­ sjefen hadde ledet dem rett i en felle de aldri ville komme levende ut av. De bannet for seg selv der de lå, etter hvert dyvåte og sølete. Å dø i kamp hadde de fleste et avklart forhold til. Men å bli slaktet ned i et idiotisk bakhold fordi oppdraget skulle presses helt til bristepunktet, var verre. For ikke å snakke om det aller verste: Å bli tatt til fange og torturert av afghanske barbarer. Det var en uutholdelig tanke.

For skvadronssjefen kom skodda i grevens tid. Den betydde at de kunne rekognosere alternative retrettmuligheter – uten å bli oppdaget. Før det ble helt mørkt sendte Trond et par mann ned i bunnen av dalen for å kartlegge terrenget. Der fant de et uttørket elveleie, en såkalt wadi, som delvis løp parallelt med veien. Det var ulendt, men ikke umulig å følge 12

med de grove terrengkjøretøyene. Om de lot en bombe­ekspert gå foran den første bilen for å se og søke etter mistenkelige gjenstander, kunne de ha en fair sjanse til å unnslippe ved å ta seg ut langs elveleiet.

Det var fremdeles en viss uenighet i laget. Noen av mannskapene signaliserte sin uenighet: Skulle de dø, ville de i det minste kjempe sammen til siste mann. Nå risikerte de i stedet å bli slaktet én og én. Den gradvise uttrekningen via elveleiet ble likevel Tronds beslutning. Én erkjennelse syntes derimot alle å være enige om: Dette er ikke fredsbevarende observasjonsarbeid. Dette er krig.

Ordentlig krig.

Det hadde alle trent for i årevis. For dem som var ute for første gang, var det likevel uvant at det plutselig var virkelighet. De mest erfarne soldatene kjente hvordan krigens spesielle puls bredte seg gjennom kropp og sinn: Ikke som frykt, men som en sitrende strøm av spenning, en nesten oversanselig mestringstilstand der hver eneste fiber i kroppen responderer på selv det minste lille signal, og en kan få den særegne følelsen av en slags blanding av ydmykhet og uovervinnelighet. Trond Bolle var i sitt ess.