Tilfellet Blumenfeld

ESPEN HOLM

Tidligere utgitt: Syk pike. 2010 (Piratforlaget) Kong Salomos sverd. 2012 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

ESPEN

HOLM

TILFELLET BLUMENFELD T H R I L L E R

Š 2015 Kagge Forlag AS Utgitt i samarbeid med Stilton Literary Agency Omslagsdesign: stoltzedesign Layout: akzidenz as | Dag Brekke Papir: 70 g. Creamy 1,8 Boka er satt med Arno Pro 12,8/14,3 Trykk og innbinding: UAB Print It, Litauen ISBN: 978-82-489-1647-5

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Det er ikke monumentene som lĂŚrer oss historie.

Det er ruinene.

Del I

Skuddene p책 Haldentoget

1 Landet gikk inn i den tredje krigsvinteren. På universitetsplassen krydde det av studenter, langs søylene hang nazistenes faner i sort og rødt. Rastløst travet Sigurd frem og tilbake på toppen av trappene.

Snorre Eggen, de kalte ham Bjørnson, kom halsende.

– Hva står du her for? sa han.

– Jeg venter på Fabian, hold av plasser til oss.

Da klokken passerte hel, ga han opp og gikk inn i aulaen.

– Slapp av, han kommer nok, sa Bjørnson.

– Fire år, dette er målsnora, sa Sigurd.

Over ham, til venstre, hang et veggmaleri, sikkert ti meter langt. Motivet var en gammel mann, han satt under et eiketre med en gutt ved siden av seg. Historiefortelleren het bildet.

Mens Sigurd grunnet på hvilken historie han en dag skulle fortelle, om nå denne krigen en gang tok slutt, hørte han professor Astrup rope fremme ved podiet.

– Blumenfeld. Kan Fabian Blumenfeld komme opp!

Sigurd snudde seg mot utgangen.

Fortsatt ingen Fabian i sikte.

Han reiste seg halvveis og banet seg frem mellom b­ enkene.

– Unnskyld, men … Fabian er forhindret … jeg kan …

– Den karen har en strålende fremtid, sa professoren og rakte ham rullen med båndet rundt.

En etter en ble studentene kalt frem.

8

– Lorange.

– Mowinckel.

Med nypussede sko marsjerte de opp midtgangen, tok eksamensbeviset i venstre og takket med høyre.

Kunne han ha forsovet seg?

Eller tatt feil av dagen?

I det fjerne hørte han navnet sitt. Sigurd smøg seg bortetter veggen, ut på podiet og stakk vitnemålet på innerlommen.

Så var det overstått På ny la et slør av forventning seg over salen. Avskjedstalen til studentene sto for tur. Kom Astrup til å vende kappen etter vinden og godta dødsstraff med tilbakevirkende kraft?

– Til Bloksberg med talen, jeg må se etter Fabian.

– Ser deg på festen, da, sa Bjørnson.

Sigurd trakk på seg frakken og skubbet opp døren. Tåken kom sigende, han kunne knapt skimte teatret over gaten. ­Temperaturen sank mot null. Han småløp bort til undergrunnen, steg inn og la 15 øre på skålen. Ved Ullevål Stadion hoppet han av, brettet opp kragen og hastet mellom søledammene i retning Havebyen. En svarttrost lettet fra et nakent frukttre.

Han rundet hjørnet ved Konvallveien. Utenfor Blumenfelds villa spankulerte en soldat. Sigurd forsøkte å gå som om han bodde i området og skrådde inn en sidevei, der nysgjerrige hoder stakk frem mellom gardinene. To sortkledde med striper og SS-merker på uniformen bar kasser og et maleri ut av huset. Garasjedøren sto åpen, bilen til herr Blumenfeld var vekk.

Tåken hadde gått over i et kaldt stikkende regn, anelsen om hva som kunne ha skjedd, gjorde ham enda kaldere. Sigurd hoppet på en sporvogn. Da den hadde passert politistasjonen i Møllergaten 19, steg han av og småløp ned bakken forbi torget. Der Youngsgate førte inn i Storgaten lå Blumenfelds 9

klesbutikk. I utstillingsvinduene hang plakater, rablet ned av noen med dårlig tid.

FØRJULSALG. ALT-SKAL-VEKK. Sigurd banket på, grep om dørhåndtaket og ristet. Ingen reaksjon. Han la hånden mot ruten og tittet inn. Sagene Ring skramlet forbi.

Han ga opp og vandret tilbake langs husveggene. Utenfor inngangen til Verdensteateret fant han en telefonkiosk og slo nummeret til Rigmor.

– Har du hørt noe fra Fabian?

– Du fikk vel laud? sa hun.

– Jeg blir sen, ikke sitt oppe og vent, er du snill.

– Onkel Harald trenger en sakfører, han vil ansette deg.

– Glem det, vennen. Fabian og jeg starter for oss selv.

– Og leiligheten over gangen blir ledig på nyåret.

– Fint, men jeg må …

– Du tenker bare på Fabian, du.

Sigurd sto med røret i hånden da en drosje svingte inn foran Blumenfelds Konfeksjon. Ut av butikken løp to skikkelser, de satte seg i bilen og forsvant. Oppe fra Nummer 19 lød en sirene.

FØRJULSALG? I oktober?

Sigurd brettet opp kragen og trasket bort til Original Pilsen. Mot ham veltet en salig blanding av svette og røyk, lokalet var dørgende fullt, det gikk i tysk og norsk. Han skimtet luggen til Otto og kompisen hans, Nils. Ved et bord i hjørnet satt Bjørnson i lag med en gjeng jurister.

– Øøy! Der har vi jo selveste Trotskij, skrålte en stemme.

Kallenavnet hadde han fått på grunn av brillene og den høye pannen. Da han stilte på forelesningene, blond, bustete og i byens gråeste trenchcoat, kunne Sigurd sikkert minne 10

om Trotskij. Vestkantguttene på kullet anså ham for utlending, han kom jo fra Porsgrunn.

– Fem bayer og snaps, ropte Bjørnson til serveringsdamen.

– Har noen av dere sett Fabian?

Bjørnson presenterte Sigurd for en mann på deres egen alder. Denne viste seg å være tysk soldat, snakket bra norsk og jobbet som tolk ved grensestasjonen på Drevsjø. Han var nettopp blitt kastet ut av bordellen i Dronningensgate. Øl og snaps kom svevende.

Glassene klirret.

Soldaten underholdt med historier om elgjakt og grensetrafikken.

– Det er lettere å snike seg inn i Sverige enn å komme inn på Haus Sphinx, klaget han, fisket en pakke sigaretter opp av brystlommen og delte ut. Soldaten senket stemmen. – Hvem som helst kan spasere over Riksgrensen. Men snart …

Gjestene ved bordet lente seg fremover.

– … snart starter en aksjon.

Soldaten nøt øyeblikkets oppmerksomhet.

Sigurd hostet, stumpet røyken og så mot utgangen.

– Går du alt? sa Bjørnson.

– Fabian kan da ikke bare fordufte?

– Alt har sin forklaring, ropte Bjørnson etter ham.

På trammen utenfor sto en gutt, ti-tolv år gammel.

– Mørkt i kveld, mister. Skal jeg vise Dem veien hjem?

– Jeg er kjent her.

– Bare 50 øre?

Sigurd skrådde over Stortorget, ikke et menneske å se. Ved Calmeyergaten stanset han, kikket over skulderen og smatt inn portrommet til synagogen. En mann med helskjegg steg ut av mørket.

– Vi holder stengt, kan jeg hjelpe Dem? – Eh ... jeg leter etter en … venn.

– Ja vel?

11

– Fabian. Fabian Blumenfeld.

– Og hvem er så De, unge mann?

– En studiekamerat, jeg kommer med … vitnemålet hans.

– På denne tiden av døgnet?

– Examen juridicum. Vi skulle ha feiret, han dukket aldri opp.

Den fremmede presenterte seg som Gotthelf. – De har gjeninnført jødeparagrafen og arrestert rabbineren vår. Hvordan vet jeg at De kommer i gode hensikter?

Sigurd trakk opp rullen fra frakkelommen, rev av båndet og viste ham vitnemålet, med underskrift og stempel fra universitetet.

– Fabian besto med laud, han var den beste.

– Vi må være varsomme, byen har øyne og ører i alle portrom.

– Fortell at Trotskij har vært her. Trotskij Tangen.

– Finner jeg noen som … vel, kom klokken tolv i morgen, sa Gotthelf med dempet stemme og ble borte i natten.

Det hadde sluttet å regne. Over Jakobskirken tittet månen frem, en stjerne lyste. I rennesteinen drev løvet fra kastanjetrærne. Nedre Vaskegangen 6, der han leide et værelse, lå kloss inntil elven som delte byen i to, bygningen var verken østkant eller vestkant, snarere noe midt i mellom. Som Sigurd selv, alltid nøytral. Han tenkte på Bjørnson, en kveld hadde denne stabbestein av en østerdøl klinket til med at Quisling var en dust, Hamsun et geni og Londonregjeringen en gjeng med surrehuer.

– Ja, enig, hadde han svart.

– Er det alt du har å bidra med?

– Hva mener du?

– Samme hva vi sier, du er alltid enig. Pokker ta, Sigurd, du må da for faen stå for noe.

– Ja, enig.

12

– Akk og ve, hadde Bjørnson sagt, mens Fabian trøstet ham med at Sigurd i alle fall ville bli en dyktig jurist, ingen kunne belyse en sak fra begge sider som han.

Fuktflekker farget murpussen grå, trappen knirket hele veien opp til loftsleiligheten hans. Inne fra Hansen i første hørte han hissige stemmer. Hos enkefru Valborg smøg en melodi seg ut gjennom dørsprekken.

Sigurd låste seg inn. Hybelen var på tre ganger fem meter, han kunne ta i taket med håndflatene. Toalettet på trappeavsatsen delte han med Agnes, naboen over gangen. Etter å ha kokt litt vann og vasket seg, trakk han på seg et par ullsokker og krøp inn under dynen og to ikke helt rene vatt-tepper. Der ble han liggende og tenke på det Fabian sa da de var ferdige med 1. avdeling og diskuterte om mennesker kunne gjøres ansvarlig for sine handlinger.

– Du tror virkelig på den frie vilje? sa han.

– Gjør ikke du?

Fabian ristet på hodet. – Nei min venn, de fleste mennesker er som fallende løv, de driver av sted gjennom gatene, skjener hit og dit og tumler til slutt mot marken. Men noen andre, noen få, er som stjerner. De følger en fast bane, vinden når dem aldri, de har sin egen lov og sin bane i seg selv.

2

K

lokken nedenunder slo seks slag. Ute, bak blendingsgardinen, var alt grått, det regnet. Han kledde på seg og stakk bort til praksisen. Kontoret så ut som da de forlot det, ikke spor etter Fabian. Sigurd gikk videre opp til Ullevål, passerte kinoen og bort Konvallveien. Ringte på. Kjøkkengardinen i villaen over veien beveget seg. Han ble stående ett sekund eller to, krysset gaten, gikk opp grusgangen og banket på. En kvinne tittet ut gjennom dørsprekken.

– Det gjelder herr Blumenfeld …

– De har flyttet, sa hun og lukket.

Han forhørte seg i melkebutikken på hjørnet. Ekspeditrisen trakk på skuldrene. Ved Bislet fant han en telefonkiosk, ringte Rigmor og sa at han ble sen, han lette fortsatt etter Fabian.

– Husk avtalen, da.

– Ja, da.

Blumenfelds Konfeksjon holdt åpent, en bjelle over døren ringte. Jakob og Lilly var ikke å se, kun gamle Pedersen, han krøket seg over disken.

– Hei, jeg ser etter Fabian.

Ekspeditøren fiklet med hyssing og gråpapir.

– Hører du? Fabian Blumenfeld!

– Jeg vet ingenting, hvisket han. Munnen var kun en smal strek.

14

– Dukker han opp, si at jeg har vært her.

Døren til synagogen sto åpen, Sigurd skrittet innenfor og satte seg på en benk. Taket var malt blått med skinnende stjerner av gull, varmt lys fra en gedigen krone flommet ned over benkeradene. Bimen, hvor rabbineren pleide å lese høyt fra torarullene, var plassert midt i salen.

Han hørte skritt, det var Gotthelf.

– Jeg har snakket med noen, sa han.

– Og? – Fru Blumenfeld vil gjerne møte deg.

Gotthelf så seg rundt og senket stemmen.

– Barbereren på Grünerløkka, Arne Gabrielsen.

Med en ekkel forutanelse i brystet hastet han over Ankerbroen og opp Markveien.

Han banket på, ingen reaksjon.

Banket på ny. Hardere.

Slåen ble trukket til siden, døren gled opp, en høyreist mann med kraftige øyenbryn trakk ham innenfor.

– Kommer du alene?

Sigurd nikket.

Barbereren viste ham inn på bakrommet, der Fabians far satt rett opp og ned på en pinnestol, mens fru Blumenfeld vandret frem og tilbake som et fanget dyr. – Vi har visst det hele tiden, sa hun.

– Visst hva?

– Aksjonen, den har ligget i luften.

– Hvor er han?

– I mer enn en generasjon har vi bodd her, Sigurd. Fabian er født i Norge. Men nå? Butikken. Og huset.

Lilly gjemte ansiktet i hendene.

– Jeg har med vitnemålet. Fabian fikk beste karakter. Her, se.

Det lød spinkelt.

15

Lilly tørket kinnet, øynene var rødsprengte.

– Vær så snill, Sigurd.

Hun grep ham i armen og rotet i håndvesken.

– Her. Ta disse. Få ham over, fort, før det er for sent.

Sigurd skottet mot Jakob.

– De har tystere over alt, uten hjelp er han sjanseløs.

– Men … jeg. Det finnes folk som organiserer transport.

– De har vi alt prøvd, jamret Lilly og la hodet i hendene.

Sigurd så spørrende på Gabrielsen.

– Fabian ligger i dekning. Eksportfolkene er … forhindret.

– Du er hans siste sjanse, sa Jakob.

Arrestasjon, juling og et lengre opphold i en celle var hans første innskytelse.

– Beklager.

Lilly grep ham om håndleddet.

Han trakk armen til seg, rygget bakover og forlot dem.

Utenfor virvlet løvet mellom bygårdene. Sigurd brettet opp kragen, vendte kappen mot vinden og gikk hjemover. Da han passerte Ramona, ville ikke bena mer. Han stanset og ble stående og studere et par hvitlakkerte damestøvler i vinduet.

I starten hadde onkel Edgar betalt bøkene, mat og husleien, jevnlig sendte han penger. En sommerdag i 1941, rett etter at Wehrmacht rullet over grensen til Sovjetunionen og krigen raste over de ukrainske steppene, forsvant han. Og pengene.

Sigurd måtte ta seg jobb som flaskevasker på Schous, han skyldte husleie for flere måneder og spiste stort sett suppe.

Fru Blumenfeld inviterte ham stadig oftere. Forsov han seg til forelesningen, eller uteble helt, hadde Fabian renskrevede notater. En kveld de satt i Konvallveien og diskuterte lov og rett, banket Jakob på døren og stakk hodet inn.

– Nå gutter, hva leser dere?

Fabian nikket mot jussbøkene.

– Rettferdighet finnes ikke, sa faren.

16

– Hvem hevder det?

– Rettferdighet er bare et ord. En som holder på å sulte i hjel, velger matfatet fremfor loven, sa faren og vendte seg mot Sigurd. – Lilly og jeg har snakket sammen … En gang var vi på flukt, hun og jeg. Vet du hva som reddet oss?

Sigurd ristet på hodet.

– Kjenner du det hebraiske ordet tzedaka?

– Nei. – Selv om Lilly og jeg ikke er religiøse, følger vi enkelte av Bokens regler. Den om å hjelpe, kalles tzedaka, og handler om hvordan vi kan gi jobb eller et rentefritt lån til folk i vanskeligheter. Det pålegger giveren å se til at pengene anvendes fornuftig.

– Pappa vil låne deg penger, sa Fabian.

– Skal du bli jurist, må du få deg eksamen.

Sigurd visste ikke hva han skulle si.

– Når du en dag står der med juridikum og tjener til livets opphold, betaler du tilbake.

En bjelle ringte, en kvinne kom ut av skobutikken. Hun hadde den samme gyllenbrune hudfargen som Fabian. Regnet gikk over i sludd og ble liggende som sørpe på fortauet, han frøs på føttene. Han kikket opp og ned gaten, snudde og vandret tilbake opp Markveien. Banket på. Gabrielsen åpnet.

– Hva kan jeg gjøre? sa han spakt, og trådde innenfor.

– Flukten har blitt utsatt to ganger, sa Gabrielsen.

– Snakk med transportfolkene, tryglet Lilly.

Sigurd trakk pusten og rettet ryggen.

– Hvor finner jeg ham?

– Oppe ved Rodeløkka … der det ligger et gartneri. Rett bak har de satt opp et plankeskur, … du må få ham i sikkerhet. Vær-så-snill.

Lilly stappet sedlene i frakkelommen hans.