3
Tidevann
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design AB
Forsidefoto: Niklas Lindblad
Sats: akzidens as | Dag Brekke
For- og ettersats: Minigris.no
Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b
Boka er satt med Calluna 13/17
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2664-1
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Tidevann
Tidevann (flo og fjære) er en regelmessig veksling i vannstanden som forekommer overalt langs kysten. Den laveste vannstanden kalles fjære eller lavvann, den høyeste flo eller høyvann. Tidsrommet mellom to høyvann eller to lavvann er i våre kystområder cirka 12 timer og 25 minutter. De største vekslingene i vannstanden inntreffer omtrent ved ny og fullmåne, dette kalles springflo.
Kilde: Store norske leksikon
1 Mellom steinene
Turbo løp bortover stranden, forbi rekved og tang, og ting ubetenksomme folk hadde kastet i havet. Så kom søppelet tilbake, med havstrømmer og bølger, og ble skyllet opp på land.
Hannah løftet armen og skygget for solen.
Hvorfor kunne ikke alle bare rydde etter seg? tenkte hun.
Hun plukket opp en taustump og stappet den i bagen som hang over skulderen. Den vesle hunden hadde fått øye på en flokk måker som drev og kranglet om noen matrester, og føk mot dem som et hvitt prosjektil.
– La dem være, Turbis, ropte Hannah.
Det hadde han absolutt ikke lyst til. Turbo løp mot måkene, som steg skrikende til værs og kretset rundt ham og maten som lå igjen i sanden.
– Om du ikke lar dem være i fred, skiter de deg i hodet. Måker gjør sånt.
Og så, som om skrikhalsene hadde hørt henne, slapp en av dem en hvit klatt som landet like foran nesetippen på Turbo.
– Kanskje du lærer, og hører på meg neste gang, sa hun.
Hannah strøk hånden gjennom den korte, myke pelsen. Turbo var en jack russell terrier. På nettet sto det at rasen var avlet frem for å jakte på rever, og at de var uredde og utholdende, og veldig smarte.
– Stemmer bra det, gutten, sa hun. – Ikke sant?
Turbo enset henne ikke, han satte snuten mot bakken og løp i sikksakk bortover stranden. Hannah fulgte etter og plukket opp noe plast og en tom leverposteiboks på veien.
– Vent, Turbis!
Det verket i beinet hun hadde brukket for snart ti uker siden, etter å ha veltet med sykkelen mens hun fulgte etter noen skumle typer, på vei mot det nedlagte sagbruket. Legen hadde sagt at hun måtte
være tålmodig, men tiden var i ferd med å løpe fra henne.
– Det er tre måneder til kretsmesterskapet, sa hun høyt.
Til Turbo.
Til det stille havet.
Som en påminnelse til seg selv, kanskje.
Hun bare måtte bli klar! tenkte hun.
Hannah slapp fra seg bagen og begynte å løpe, liksom for å teste beinet. Den myke sanden ga etter, og hvert skritt ble en kraftanstrengelse. Men hun fortsatte. Til hun hadde blodsmak i munnen og tårer i øynene, først da sank hun sammen like ved vannkanten, i nærheten av noen steiner.
– Jeg hater det dumme beinet! ropte hun.
Måkene flakset mot Haiodden og fiskeskøyta som var på vei innover mot bryggene. Turbo kom bort og så på henne med store, brune øyne. Hannah trakk pusten dypt tre ganger.
– Det er greit nå, Turbis, sa hun. – Jeg måtte liksom bare få det ut.
Hannah reiste seg og var på vei for å hente bagen, da oppmerksomheten ble dratt mot noe som hadde kilt seg fast mellom steinene.
Var det glasskår?
– Vi må plukke det opp så ingen skjærer seg, sa hun.
Da hun kom nærmere, så hun at det ikke var glassskår likevel, det var en flaske. Glasset var blitt matt av å ha ligget i vannet lenge. Bunnen var grønn av alger, og tuten lukket med en kork. Hun fikk flasken løs fra steinene og vendte rundt på den.
I bunnen skvulpet litt sjøvann fra side til side, men det var noe annet inni der også.
Det så ut som et sammenrullet ark.
– En flaskepost! utbrøt Hannah.
Hun dro i korken, men den var ikke til å rikke.
Hvem kunne flaskeposten være fra?
– Dette må vi sjekke nærmere, Turbis!
2
Bom fast
Einar var hennes beste venn. Hannah kunne snakke med ham om nesten alt, og det var ham hun gikk til med flaskeposten Turbo og hun hadde funnet.
Han studerte flasken som om den i seg selv var noe dyrebart, men det var jo lappen inni som var interessant.
– Kan du ikke hjelpe meg med å få åpnet den, sa Hannah.
De satt på rommet hans, i den uoppredde senga, mens Turbo og Einars pinnedyr Knekk fulgte nysgjerrig med. I hvert fall Turbo. Med pinnedyret var det ikke godt å si. Hannah klarte aldri å se forskjell på bak og frem på den vandrende pinnen.
– Jeg tipper den har ligget i vannet lenge, sa Einar.
Han strøk en finger over den matte overflaten på flasken.
– Og så havnet den på stranden vår, og nå har vi lyst til å se hva som står på lappen, sa Hannah.
Hun nappet flasken fra ham og gjorde et nytt forsøk på å få løs korken, men den satt bom fast.
– Drittkork!
Hun slengte flasken fra seg på senga.
– Fuktigheten må ha gjort at den har utvidet seg, vi får den ikke opp ved å dra, sa Einar.
Han reiste seg og gikk mot døren.
– Hvor skal du? spurte Hannah.
– Hente rett verktøy for å få åpnet den greia.
Hannah strakte seg etter flasken og snudde og vendte på den. Hun stoppet ved et felt der verken salt eller havstrømmer hadde mattet overflaten.
Gjennom den lille åpningen så hun det sammenrullede papiret. Arket var gulnet, og det var nok som Einar antok: gammelt.
Men hvor gammelt?
En og annen bokstav var synlig, men hun klarte ikke sette noen av dem sammen til ord som ga mening.
Hun så opp da Einar kom tilbake.
– Tenk om det er et skattekart, sa Hannah.
– Det er sikkert bare noen som har slengt ut flaskeposten, bare for å se hvor langt den seiler, mente Einar.
– Pessimist.
– Gi meg flasken, sa han.
Hannah rakte ham flaskeposten, og hevet øyenbrynene av det såkalte verktøyet han hadde hentet.
– En vinopptrekker?
– Samme type kork, sa Einar.
– Vet du hvordan du bruker den, da?
– Tror det.
Han satte spissen mot toppen av korken og begynte å skru. Vinopptrekkeren hadde et håndtak på hver side, og de lignet to armer som løftet seg oppover når Einar skrudde. Da de sto rett til værs, trykket ham dem ned igjen.
– Det funker! utbrøt Hannah.
Med et plopp forlot korken tuten, og Einar snudde flasken på hodet. Litt saltvann kom rennende ut først og laget en våt flekk på dyna. Det luktet av salt sjø og tang.
Turbo lente seg frem og snuste nysgjerrig.
Einar grein på nesen.
Hannah var mest interessert i lappen, som nå hadde satt seg fast i flaskehalsen. Hun fikk pekefingeren inn og skjøv papiret mot tuten. Snart stakk en flik over kanten, og forsiktig trakk hun det ut av flasken.
– Hva står det? spurte Einar.
Hannah brettet ut arket og la det mellom dem på dyna.
Lillehavn, 8. mai 1945, sto det øverst til høyre. – Åttende mai, begynte Einar. – Var ikke det den dagen krigen var over og tyskerne måtte forlate Norge?
Hannah så på ham.
– Tror du brevet har noe med krigen å gjøre? spurte hun.
3
Brevet
Bokstavene var hakkete – som om de var skrevet av noen med hastverk – og likevel var det noe stolt og elegant over dem.
– Det er litt sånn som bestemoren din skriver, sa Hannah.
– De brukte nok mer tid på å lære sånn skjønnskrift, som de kalte det, i gamle dager, mente Einar. – Da hadde de ikke datamaskiner og sånt, og de måtte skrive alt for hånd.
Noen steder hadde saltvannet visket bort deler av blekket, og laget en mørkere flekk på det gulnede papiret. Likevel var ordene fullt leselige, men de var ikke skrevet på norsk.
– Er det tysk? Kan du tysk? spurte Hannah.
Einar ristet på hodet.
– Men vi har Google Translate, sa han.
Fingrene la seg over tastaturet, og øynene ble til to smale streker, slik de gjerne gjorde når Einar konsentrerte seg. Han skrev ord og setninger på datamaskinen, og noterte den norske oversettelsen på et eget ark.
Det gikk et minutt.
To minutter.
To minutter og førtifem sekunder.
– Ferdig snart? maste Hannah.
Einar så på henne over dataskjermen.
– Jeg har jo nettopp begynt.
– Du er så himla treig, sukket hun.
– Det er du som er utålmodig, sa Einar, og fortsatte oversettelsen.
Hannah lente ryggen mot veggen. Hun forsøkte å forestille seg dagen – 8. mai 1945 – men klarte det ikke helt.
– Står det hvem brevet er fra? spurte hun.
– Jeg har ikke kommet så langt ennå, svarte Einar.
– Er det en tysk soldat, tror du?
Einar så oppgitt på henne.
– Jeg har ikke kommet så langt, sier jeg jo.
Hannah strøk Turbo fraværende over pelsen, og hunden brummet fornøyd.
– Var det kvinnelige soldater under andre verdenskrig? spurte hun.
– Tror ikke det.
– Så brevet er antakelig fra en mann, slo Hannah fast.
Einar svarte ikke, han skrev noe på tastaturet og noterte enda en oversatt setning på arket.
– Kan jeg ikke se hva du har så langt, da? spurte Hannah.
Einar rakte henne arket med oversettelsen, og Hannah begynte å lese:
Til den som finner dette brevet.
Akkurat nå sitter jeg i en jolle med hull i skroget og én åre. Vannet pipler inn, og støvlene mine er gjennomvåte. Jeg fryser, er sulten og stuptrøtt, men hva betyr vel det?
Fem år med krig er over.
BRA!
For hvem ønsker seg krig?
Selv om vi har vært på hvert vårt lag, har jeg aldri følt noe hat. Jeg vil at alle i Lillehavn skal
vite at jeg er lei meg. For all urett, for friheten dere ble berøvet og alle tingene vi tok.
Tiden er inne for å gjøre det rette. Jeg vil at dere skal vite hvor vi har gjemt de verdifulle gjenstandene, de som egentlig tilhører dere. De ligger ...
Hannah så på Einar.
– Ligger hvor?
– Jeg vet ikke, svarte han.
– Kan du ikke oversette, da? spurte hun.
– Det er ikke mer.
Einar slo ut med armene.
– Resten av brevet er ødelagt, sa han – antakelig av saltvannet som hadde kommet seg inn i flasken.