Ingrid Berglund: Tiden leger ingen sår

1

Da Joakim Oppegård var liten, pleide moren å si at han måtte være forsiktig med hva han ønsket seg. Det kunne bli virkelig. Han hadde sett på henne uten å forstå. Var det ment som et løfte eller en trussel?

Han kom til å tenke på det nå, da han fant en konvolutt uten avsender på skrivebordet sitt. Det var lenge siden han hadde rømt inn i journalistdrømmen om det ene, anonyme tipset som ville føre ham til beundring og berømmelse.

Like­vel rev han opp konvolutten. Idet han trakk det ut, skar han seg på papiret. En liten bloddråpe piplet frem på pekefingeren. Han stakk fingeren i munnen mens han lente seg bakover i stolen, la bena på bordet og stirret på den ene setningen midt på siden.

Hva er verst; å fengsle en uskyldig eller å la de skyldige gå fri?

Spørsmålet sa ham ikke så mye, heller ikke navnet brevet var undertegnet med. Han la det fra seg og reiste seg for å hente kaffe. Men idet han snudde seg, falt blikket på avsenderen igjen – og i samme øyeblikk flashet et bilde opp i hodet hans.

7

«Gidder du å hente en kaffe til meg også?»

Joakim kikket bort på kollegaen i grå hettegenser som hadde stønnet seg gjennom fem av dagens aviser.

«Det er temmelig dødt på nyhetsfronten i dag.»

Dødt. Hva var det Joakim hadde sett?

«Bruker du fortsatt melk?»

«Ja.» Han slentret gjennom det åpne landskapet til kaffeautomaten som sto langs den ene kortveggen, trykket på knappen og stirret på de mørkebrune dråpene som rant ned i pappkruset. Isabell Larsen var da et helt vanlig navn. Isabell … Bildet av en smilende kvinne dukket opp i hodet, etterfulgt av bildet som viste politiets sperreteip rundt huset hennes. Brutalt drept. Hemmelighold. Makt. Synet av læreren på journalisthøyskolen som slo neven i kateteret, rasende fordi pressen ble utestengt på altfor tynt grunnlag. Det var et klassisk eksempel på hvordan mektige menn fortsatt kunne feie ulovligheter under teppet ved å nekte pressefrihet, hadde han messet. Joakim gikk så raskt tilbake til skrive­bordet at noe av kaffen skvulpet over på hånden.

«Hvor er koppen min?» Kollegaen så på ham med hevede øyenbryn.

«Her, ta denne.» Joakim ga ham pappkruset, tørket av seg på buksa og satte seg. Ved siden av ham ringte en tele­ fon, og foran ham satt to kollegaer i ivrig diskusjon om Bon Jovis albumslipp og mulighetene for at artisten ville komme til Oslo på den nylig lanserte verdensturneen. Vanligvis kastet Joakim seg over enhver mulighet til å diskutere musikk. Puddelrockband fra 1980-tallet var ikke noe unntak, selv om det eneste positive ved at en gjeng talentløse, androgyne ekshibisjonister hamret løs i Oslo Spektrum, var at den dårlige lydkvaliteten i arenaen ville sluke mye av

8

støyen. Men nå var han fylt av den pirrende følelsen av at noe nytt var på gang – uten riktig å vite hva.

Joakim lot fingertuppene gli over det kremhvite arket.

Drapet på Isabell var i det minste kjent, selv om noen hadde lagt lokk over etterforskningen og besluttet at deler av den påfølgende rettssaken skulle gå for lukkede dører.

En mann i alkoholpåvirket tilstand dreper sin kone. En tragedie for alle involverte parter, men det var ikke noe nytt eller originalt ved det. Joakim overlot gladelig graving i blod og gørr til politiet, men det var noe med etterforsk­ ningen av denne drapssaken som ikke stemte. Spørsmål som aldri ble besvart. Eller enda verre; spørsmål som aldri ble stilt. Hvorfor måtte akkurat dette drapet holdes hemmelig? Var det omstendighetene rundt som var så grufulle at offentligheten måtte skånes for detaljene? Eller var det motivet som fikk dommerne til å lukke dørene da kjensgjerningene skulle fremlegges?

Joakim skjøv bort høstens program for Konserthuset og et par bøker om korrupsjon og la brevet forsiktig ned foran seg. Skriften var symmetrisk med perfekt buede former, bokstavene gled pent etter hverandre. Hadde det ikke vært for at det var skrevet med blått blekk, ville han trodd at avsenderen hadde brukt en håndskriftsfont fra Word.

«Lunsj?»

«Hva?» Joakim løftet hodet og møtte kollegaens blikk.

«Kommer snart.»

Idet kollegaene slentret bortover mot heisen kastet han et blikk på førstesiden av Aftenposten som hang på den lave skilleveggen foran ham. Det dreide seg om en av de største korrupsjonsskandalene i Norge. Far og sønn i samarbeid med utro tjener i Bærum kommune. Under overskriften var det et bilde av de tre, smilende med hver sin feite sigar i

9

munnviken – et blinkskudd som ble tatt ved åpningen av en ny golfbane to år tidligere. Av Joakim Oppegård.

Men nyheter er ferskvare, og til hans ergrelse hendte det stadig sjeldnere at noen refererte til artiklene hans om korrupsjonsskandalen. Like ofte var det han som måtte peile samtalen inn på dem. De siste to månedene hadde han ikke skrevet noe som kom lenger frem enn til side 5.

Han tok opp brevet igjen. Hvorfor signere brevet med den drepte kvinnens navn?

Joakim husket at det var flere grunner til at interessen for saken døde ganske brått. Drapsmannen var angivelig tatt, det var manglende tilgang på fakta, og samtidig satte mediene i gang hardkjøret mot Terje Rød-Larsen. Den suksessrike fafo-gründeren og fredsmegleren var blitt hentet fra Midtøsten bare uker tidligere for å fungere som en slags «Superminister» i Thorbjørn Jaglands regjering. Terje RødLarsen fikk tittelen Planleggingsminister for å bygge statsministerens store prosjekt: Det norske hus. Men så viste det seg at det mest sannsynlig var ugler i mosen som førte til penger i posen, og derav pressekjøret som endte hans korte karriere i norsk politikk.

Siden den gang hadde Joakim sett mange avlednings­ manøvrer. Fra regjeringer som ønsket å haste delikate saker gjennom systemet. Fra Stortinget for å få lite velgervennlige proposisjoner godtatt. Fra private bedrifter som skulle gjennomføre omstridte vedtak, og fra politikere som ville dekke over egne feilgrep. Felles for alle var at de forsøkte å unngå pressens søkelys ved å peke ut en tilsynelatende større Bukkene Bruse.

Joakim kikket på klokken og reiste seg. Han strøk hånden over magen og oppdaget først nå at skjorta var feilknappet. Et par av kollegaene forsvant ned trappen idet han skrittet mot trappeavsatsen, og han vurderte å følge 10

etter. Hvis han skulle holde ølmagen unna, måtte han begynne å trene igjen. Så plinget heisen, og valgets kvaler var over. Han nikket kort til Siri som kom ut av heisen, og skumpet borti dørkarmen idet han sluttet seg til to eldre menn som skulle bli med videre.

Hadde hun ikke sett ekstra lenge på ham?

Selv hadde han kastet stjålne blikk i hennes retning helt siden hun begynte i avisen for ett år siden, uten at han helt skjønte hvorfor. Hun var hans rake motsetning. Ordentlig i både klesdrakt og oppførsel, metodisk og konvensjonell.

Særlig det siste ville gjøre det tungt for karrieren hennes innen journalistikk. Hvordan følge løgnernes mange og omfangsrike krumspring innenfor så trange rammer?

Men ah, når hun smilte … For sent oppdaget han at heisen var på vei opp.

Først da kollegaene var forsvunnet ut i etasjen over og heisen var på vei ned igjen, lurte han på hvorfor noen hadde sendt brevet til ham. Og hvorfor nå, tretten år etter at drapet fant sted?

2

«Hvem i all verden har sagt at du skulle bytte ut vaflene med en rasert sjokoladekake?» Stemmeleiet til Alfelius Broch fikk flere av hans ansatte til å snu seg i forundring.

Duften av hjemmebakst fylte rommet.

«Nei, … jeg tenkte jeg skulle overraske, det er flere her som har ymtet frempå et ønske om brownies, men …»

Kokka gløttet på administrerende direktør i Nordisk Invest mens hun strøk hendene forsiktig på det rutete forkleet.

På kjøkkenbenken bak henne sto oppskåret brød, smør og forskjellig pålegg, i tillegg til ferdigsmurte smørbrød.

«Bare så det er klart, på fredager har vi vafler. Hvis noen vil ha noe annet, så får det komme på bordet andre dager i uken. Her i huset rokerer vi ikke et winning team!»

«Nei, kan skjønne det …» Hun snudde seg raskt, og begynte å smøre flere smørbrød.

«Er du syk?» Stemmen til Eva, hans personlige assistent, nådde Alfelius idet han grep dørhåndtaket inn til kontoret etter lunsjen.

«Har aldri vært friskere.» Han snudde seg og stirret på kvinnen bak skrivebordet, som sto plassert i en slags alkove utenfor kontoret hans. Eva satt bakoverlent med bena

12

i kryss, og som alltid utstrålte hele hennes vesen kvalitet og ro. To egenskaper han satte stor pris på.

«Hva er da i veien?»

Der andre tiet, snakket Eva. Det var nok en egenskap Alfelius verdsatte høyt, og som han til dels var blitt avhengig av. Det var slik han holdt seg underrettet om hva som foregikk i selskapet han drev. Han var selv ikke så god til å fange opp understrømmer, og da var det greit å få det stavet ut av en som ikke la fingrene imellom når hun sa noe. Hva man så, var hva man fikk – en stadig sjeldnere kvalitet, om han kunne kalle fenomenet det. Eva visste å sette ord på alle situasjoner og følelser. Selv da ektemannen stakk av med en yngre utgave av henne selv, greide hun å beskrive lettelsen midt i sorgen.

Ikke minst derfor ville han slippe oppmerksomheten hen­ nes akkurat i dag.

«Så vidt meg bekjent er det ikke noe i veien.» Alfelius angret på utbruddet overfor kokka allerede før han satte seg ned ved lunsjbordet, og hadde bestemt seg for å sende en blomsterbukett hjem til henne. «Hva skulle det være?»

«Nei,» Eva dro på ordet, «jo, hva skal vi si … det kan være så enkelt som at jeg aldri har sett deg miste beherskelsen før.» Eva hevet to perfekt nappede øyenbryn. «Jeg ville kanskje trodd at du ville blitt rasende, bare for å ta et eksempel, da dataserveren gikk ned for telling og alle transaksjoner stoppet like før vi var i mål med å renske markedet for Simco-aksjer. Eller da … nei, la meg fullføre,» hun holdt hånden opp mot Alfelius, «administrerende direktør i det russiske selskapet vi inngikk et joint venture-selskap med, stakk av med alle pengene. Jeg hadde kanskje også ventet spor av opphisselse da en av våre nyansatte la inn en ordre på kjøp av Opticom-aksjer for kunden, men la inn bestillingen med en null for mye.»

13

«Og poenget ditt er …?» Han knep øynene sammen og stirret på henne i den hensikt å skremme henne til taushet.

Eva slo ut med hendene. Blikket hans tok inn de røde neglene.

«At du nå går bananas fordi Solveig byttet ut fredagsvaflene med brownies, slår meg som, ja, hva skal jeg si … en tanke ute av proporsjoner. Men for all del, jeg ville også hatt med vafler på mitt vinnerlag, hvis det sto mellom vafler og brownies.»

«Der kan du se. Helt umotivert var utbruddet ikke.»

Alfelius nikket kjapt og trakk seg tilbake til kontoret før Eva kom med flere utspill.

Han satte seg i skinnstolen og snurret den rundt slik at han så ut av vinduet. Oslofjorden lå grå og tung utenfor.

Et par store regndråper traff vinduet og rant sakte nedover, blikket fulgte de skiftende formasjonene. Han var blitt ringt opp av denne korrupsjonsjournalisten tidligere på dagen. Korrupsjon kunne han mye om, eller nærmere bestemt hva som korrumperer et sinn. I hans bransje, der alle tall under millionen nærmest ble rundet ned til null, der fristelsene til lettjente penger daglig sto i kø, hvor en kort telefonsamtale, et nikk over et lunsjbord eller en liten sms før et oppkjøp kunne bety mange millioner i gevinst, var det essensielt å holde fokus på problemstillingen. Han og alle hans ansatte levde av ryktet sitt. Ett moralsk feilskjær kunne felle tretti års hardt arbeid. Han hadde mer enn nok penger til å kunne pensjonere seg med høy sigarføring, men det var arbeidet han var helt avhengig av.

Hva annet skulle han fylle dagene sine med?

Han likte riktignok ikke å bruke tid på noe som ikke genererte penger, så motivasjonen for å fortsette samtalen med denne broileren av en journalist var verken pr-kåthet eller utsiktene til å briljere. Det var tanken på at intervjuet 14

kunne resultere i flere kunder som innledningsvis gjorde ham så imøtekommende.

«Oppførte Isabell seg annerledes i tiden forut for drapet?» hadde journalisten spurt ham om.

Et øyeblikk var ikke Alfelius helt med. Hva hadde hun, den eneste i familien som hadde betydd noe for ham, å gjøre med korrupsjon? Journalisten skiftet emne raskere enn aksjekursene svingte. Nå levde Alfelius av å kapitalisere på brå og uforutsette vendinger, så det i seg selv burde ikke ha vippet ham av pinnen.

«Det er umulig for meg å kommentere det. Jeg bodde i New York og traff henne sjelden de siste årene.»

«Det er flere ting ved etterforskningen av drapet som skurrer, som for eksempel …» «… at det ikke var dette du hadde forespeilet meg at vi skulle snakke om.»

«Men min teori er at det ble begått både et mord og et justismord den natten.»

«Og mitt råd er at du finner noe annet å danne deg teorier om. Hvis det er noe empirien viser, så er det at min svoger slapp altfor billig unna. Det er virkelig ikke noen grunn til å rippe opp i dette!»

«Hvorfor ble en såkalt familietragedie spilt for lukkede dører i retten?»

«Det er da opplagt. Ring Forsvarets etterretningstjeneste og forhør deg om policyen når en som er pålagt taushetsplikt skal svare for seg i retten.»

«Men kan dette ha noe med Guttorm Larsens spesialfelt å gjøre, nærmere bestemt Midtøsten …»

«Er det én ting jeg er luta lei, er det journalister med konspirasjonsteorier. Det var Bush som sto bak 11. september, hiv-viruset er utviklet i et laboratorium, Hitler

15

overlevde krigen og flyktet til Argentina, Illuminati styrer verden! Har du ikke noe bedre å ta deg til?»

«Jeg skulle likevel ha stor interesse av å møte deg.»

Journalisten var like lett å bli kvitt som en veps i august.

Alfelius hadde distansert seg fra det som skjedde den gangen for tretten år siden. Han hadde simpelthen lagt et lokk over fortiden og gått videre, nærmest forbauset over at gribbene lot søsterens død ligge. Men han trodde ikke nevneverdig på det gode i mennesket. De fleste hadde noe godt i seg, men enda flere hadde noe ondt i seg. Det var bare graden av ondskap, og måten man tøylet den på, som varierte. Han stolte på instinktene sine når han hadde med sleipe og grådige personer å gjøre, for han var ikke i tvil om at det var deres sanne natur. Man visste aldri helt med de såkalte gode. De kunne være både òg. Alfelius hadde sett for mye til å tro noe annet. Av de få unntakene var hans to koner, nå ekskoner. Først var de bare gode, så ble de bare onde. Ikke både òg, men enten eller. Selv hadde han aldri gitt seg ut for å være bedre enn det han var. Han var like snill og kynisk, like flink og utilstrekkelig som alltid. Så i det store og hele ventet Alfelius seg alltid det verste, slik ble han aldri overrasket når det skjedde. Han hadde alltid visst at telefonen en dag ville komme – og trodd han var forberedt.