ABBIE GREAVES SNAKK TIL HENNE
Oversatt av Nina Aspen, MNO
Copyright © Abbie Greaves 2020
Først utgitt i Storbritannia av Century, en del av Penguin Random House-gruppen, i 2020
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2020
Originalens tittel: The Silent Treatment
Oversetter: Nina Aspen
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6 b
Boka er satt med Caslon Pro 11/14,5
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2524-8
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
Til Robert Walls, bestefaren min, som lærte meg å lese.
I sannhet den største gaven av dem alle.
Prolog
OVENFRA SER DET UT som om Maggie har alt under kontroll. Hun legger tablettene på middagstallerkenen på sin sedvanlig omhyggelige måte. Om mulig løsner hun kapslene fra folien med en enda større presisjon enn hun pleier og vipper blemmen sakte ut for å nyte den skarpe klirringen når hver enkelt treffer keramikken. Alt for å bryte tausheten.
Da Maggie har åtte tabletter foran seg, løfter hun vannglasset, som har stått urørt på sidebordet siden lunsj, og sjekker ovnen en siste gang. Ferdiglaget kyllingpai, så det vil ta tjuefem minutter. Nok av tid til å gjøre seg ferdig her. Hun drar ut en stol og setter seg ved kjøkkenbordet med ryggen til døra. Foran henne ligger det en bunke regninger, som er betalt, alle sammen, men som likevel velter uryddig utover. Maggie stikker hånden i håndveska og tar opp gaven hun har passet så godt på, en brevpresse i stein, laget spesielt til henne. Hun setter den oppå regningene. Etter at rotet er tøylet, klikker hun på pennen. En kulepenn av det bedre slaget, en av de få som har blekk igjen i den fortapte skrivebordsskuffen. Hun gjør det med en myk, glidende bevegelse som neppe vil vekke til live igjen krampen hun fikk etter å ha skrevet med billigpenn i en hel uke. Håndskriften er like pen og sirlig som alltid da hun fullfører
den siste setningen til Frank. Hvis hun føler det minste snev av tvil, er det ingen synlige tegn til den. En liten skjelving på kommaet, kanskje, hvis man ser nøye etter.
Maggie lukker den røde skinnalmanakken, legger pillene i hånden uten noe mer om og men, slipper dem ned på tungen, tar en liten slurk med vann og kaster hodet bakover med den overdrevne svelgebevegelsen hun la seg til i ungdomsårene og ikke har vokst helt fra et halvt århundre senere.
I starten skjer det ingenting. Hun fortsetter å rense bønner, uten å reise seg, skyver endene og de besynderlige, fiberaktige tuppene bort til hjørnet av skjærebrettet. Slappheten skyller over henne etter et minutts tid. Hun kutter saktere, høyre hånd skjelver på kniven.
Noen sekunder senere faller hun med ett forover. Heldigvis skjer det altfor fort til at hun kan ta det innover seg, for hodet synker brått slik det bestandig gjorde under de maratonene med fransk film som Frank hadde det med å stelle i stand på regnfulle søndagsettermiddager. Det er synd han ikke er der for å dempe fallet denne gangen.
Denne gangen er det heller ingen mulighet for at hun vil våkne igjen med et rykk.
Inne på arbeidsrommet har Frank blikket mot skjermen fremfor seg. Snart er partiet over. En ridder, en biskop og en bonde, som alle kontrolleres av datamaskinen – på nybegynnernivå, intet mindre – stenger inne det siste håpet han har: dronningen. Alle sine akademiske bragder til tross har han fortsatt til gode å komme forbi nivå to. Det gir en helt ny gjenklang til yndlingsuttrykket hans: Utholdenhet er en dyd.
Før i tiden når Maggie ropte at det var middag, kunne han være så oppslukt av strategien sin at han ikke registrerte
stemmen hennes, langt mindre avsluttet spillet. Så snart Maggie hadde dekket bordet, ville hun selv komme og hente ham, legge hendene på skuldrene hans og stryke tommelen mellom skulderbladene til skjermen omsider varslet om nok et nederlag. «Neste gang!» kunne hun si for å muntre ham opp. Med algoritmene var det i og for seg rått parti, men Maggie holdt ikke ut å se ham skuffet.
I dag er det imidlertid ingen slik vennlighet som vekker ham. Da brannalarmen skjærer gjennom bevisstheten, blir han mer forundret over at den fremdeles virker enn at den har gått av. Maggie har aldri vært en videre oppmerksom kokk, men det betyr i det minste at de ikke trenger å teste batteriet i røykvarsleren med et kosteskaft hver tredje måned. De første årene de var sammen, var dessuten kjennetegnet av en rekke kulinariske, nå beryktede, nederlag: bløtkaken med slagside i 78 (på femte eller sjette date); betongdesserten i 79 (en tittel som gjorde ham fortjent til en natt på gjesterommet); gastroenteritt-affæren i et bursdagsselskap i den voldsomt vanskjøttede hagen deres (der det heldigvis bare var overbærende nære venner). Så snart etterdønningene hadde lagt seg, ble han på mirakuløst vis enda litt mer forelsket i henne.
Alarmen er gjennomtrengende og insisterende nok nå til at han går ut av spillet, og etter å ha fundert over om Maggie kan ha grepet inn, går han for å fikse rakkeren selv. Han kjenner lukten før han kan se røyken. Noe er svidd i ovnen, glemt, kanskje, mens Maggie har lagt seg nedpå litt, noe hun jo gjør oftere og oftere nå for tiden. Han trykker på røykvarsleren med den ene hånden og strekker seg etter suvenir-kjøkkenhåndkleet som henger på kroken, med den andre, for å begynne å spre røyken. Den er tykkere enn han først trodde, og ikke engang Cornwalls mest utsøkte
glasshåndkle kommer til å gjøre susen. Frisk luft. Det er det som må til. Det er først da han går for å åpne døra, at han får øye på Maggie.
Det er ikke den åpne pillepakningen ved siden av henne som forteller hva som har skjedd. Heller ikke det veltede vannglasset eller grønnsaksskrellet som ligger strødd rundt håndleddene. Det er smerten han kjenner i brystet. Det er teppet som blir rykket vekk under føttene hans, veggene som gir etter, taket som raser sammen – hver eneste uhyggelige infrastrukturparallell som brettes ut idet det går opp for ham hva Maggie har gjort.
Han berører håndleddet hennes i håp om å finne noe der: et lite dunk, en rykning, hva som helst. Kanskje det ikke er for sent.
Hånden hans nøler over telefonrøret. Han har aldri vært særlig flink til å ringe folk, og i brøkdelen av et sekund er han like ved å gi opp alt sammen.
«Hallo, nødetatene, vær så god. Ambulanse, brann, politi eller kystvakt?»
Taushet.
«Hallo, nødetatene, vær så god. Ambulanse, brann, politi eller kystvakt?»
Taushet.
«Jeg vil gjerne minne om at det er straffbart og en fare for andres liv og helse å ringe nødetatene for moro skyld.»
«A-a-ambulanse», stotrer Frank, akkurat tidsnok. Vokalene klaprer i strupen på ham før de snubler ut i en knapt hørbar strøm.
«Du er nødt til å snakke høyere. Jeg setter deg nå videre til ambulansetjenesten.»
«Ambulansetjenesten. Hva er adressen?»
«Digby Crescent nummer førtitre, Oxford OX2 6TA.»
Franks stemme høres hes ut, fremmed, helt ulik hvordan den har hørtes ut for ham selv de siste par månedene.
«Kan du fortelle nøyaktig hva som har skjedd?»
«Det er kona mi, Maggie, hun har … hun har tatt for mange piller, sovepiller.»
«Vi sender noen til dere nå. Er hun ved bevissthet? Kjenner du noen puls? Er det noen som helst tegn til at hun puster?»
«Jeg … jeg vet ikke. Jeg er ikke helt sikker.»
«Har du noen formening om dette kan være gjort med vilje?»
Taushet.
«Enhver opplysning du kan gi oss på det nåværende tidspunkt, kan vise seg å bli uvurderlig for hva vi vil gjøre. Har din kone nevnt noe om at hun har ønsket å skade seg selv?
Har hun lidd av depresjon tidligere?»
«Eh … saken er den … saken er at vi ikke har snakket sammen på en stund. Det vil si, jeg har ikke snakket med henne på en stund. Ikke på … nærmere et halvt år.»
Tausheten hennes
Kapittel 1
INGENTING ER SÅ UTRIVELIG som venterom på sykehus. Radene med plaststoler med ramponerte vinylseter, den lave duringen fra salgsautomaten, det kollektive gispet når intensivsykepleieren kommer for å gi beskjeder – oftere til andre enn til deg selv – som om alt sammen er konstruert for å holde deg i helspenn. Og det før du i det hele tatt har tenkt over hvorfor du er der.
Maggie sa alltid at tålmodighet var mitt fortrinn, som om gode egenskaper var noe som skulle fordeles i et ekteskap sammen med ukens gjøremål. Jeg ser henne for meg nå, sittende i sofaen der hun venter på en tekstmelding eller en e-post eller en gjest, mens det ene kneet rister opp og ned og det andre ligger stødig under hånden min mens jeg prøver å roe henne ned. Så mye energi presset sammen i et så lite menneske. Jeg undret meg ofte over at hun ikke slet seg fullstendig ut, sånn som hun bekymret seg for alt og alle. Jeg hadde aldri noe ønske om å forandre på henne, jeg ville bare forsikre meg om at all den urolige energien ikke laget så stramme knuter på henne at ikke engang jeg fikk dem opp. Det hadde jeg greid i førti år, og nå er vi her. Det er aldri for sent til at ting kan forandre seg.
Over meg hører jeg et ekstra høyt tikk idet klokken bebuder at en ny time har gått. Det kan ikke være et godt
tegn at jeg har måttet vente så lenge. Dette ville Maggie ha visst. Etter førti år som sykepleier ville hun helt klart hatt sin egen diagnose under kontroll. Både den og selve omfanget av dramaer hun måtte ta inn over seg på sykehuset.
«Forferdelig takykardi», kunne hun si med stor selvsikkerhet en lørdagskveld vi satt i sofaen og så på siste episode av en TV-serie, før hun strakte seg etter fjernkontrollen og justerte volumet for at det skulle kunne konkurrere med lyden av hennes egen kommentar. «Sørgelig at en så ung mann blir så syk … Det virker som det bestandig rammer sånne storbysnobber, gjør det ikke? For et stress de må holde ut hver dag.»
«Professor Hobbs?» En lege står foran meg med utstrakt hånd.
«Ja, ja, det er meg», sier jeg og begynner å reise meg. Denne legen utstråler noe effektivt, fra den glatte skillen i håret og helt ned til de blanke skoene. Til og med navneskiltet er festet helt parallelt med sømmen på nederste skjortelomme.
Jeg blir plutselig svært bevisst hvordan jeg selv ser ut, og fører en hånd unødvendig gjennom håret.
«Jeg er dr. Singh, legen som har ansvaret for din kone. Vær snill og bli med meg.»
Jeg følger etter ham gjennom de doble dørene, og i et håpefullt øyeblikk tror jeg at jeg vil bli ført til Maggie. I stedet blir jeg skjøvet inn i et siderom overfor lobotomiavlukkene og kjenner at de siste dråpene av ønsketenkningen min tørker inn. Legen setter seg foran datamaskinen og gjør tegn til at jeg skal sette meg på den andre stolen. Så slår han på maskinen og blar gjennom en bunke med papirer i hjørnet av pulten. En frittstående vifte bak ham får de løse dokumentene til å blafre svakt.
«Beklager. Litt varmt i dag, ikke sant? Aner ikke når dette slår om.»
Jeg merker legens underdrivelse i svetten som begynner å danne seg under armene mine. Jeg har ikke engang krefter nok til å komme med en halvhjertet bemerkning om været, og stirrer i stedet ned på føttene mine.
Datamaskinen gurgler da den vekkes til live, og dekker over tafattheten min. Etter en liten stund puster legen ut.
«Professor Hobbs, jeg går rett på sak. Prognosene er ikke gode. Da din kone kom hit i går kveld, var sentralnervesystemet hennes i ferd med å bryte sammen. Ambulansepersonalet greide heldigvis å åpne luftveiene, og det var egentlig litt av en bragd siden hun antagelig hadde vært bevisstløs ganske lenge før hun ble funnet. Det er uansett for tidlig å si hvilken virkning mangelen på oksygen kan ha hatt. Nå ligger hun i kunstig koma. Så snart vi har et tydeligere bilde av skadeomfanget, kan vi se på mulighetene. Med innspill fra deg, naturligvis …»
Dette er et signal om at jeg skal si noe. Jeg har gått glipp av nok av slike det siste året, men de ledsagende tegnene kan jeg utenat: det spørrende øyebrynet, hodet på skakke, den utålmodige kremtingen. Legen tyr til sistnevnte.
«Jeg skjønner hvor vanskelig dette er for deg, professor Hobbs, men du kan stole på at vi gjør alt vi kan for henne. I mellomtiden fins det ressurser du kan dra nytte av. Familiestøtte-teamet vårt har …»
«Jeg trenger ikke familiestøtte», avbryter jeg. Stemmen er hesere enn jeg kan huske at den var, lavere også.
«Vel, ja, jeg er enig i at det ikke er for alle, professor. Jeg ser i journalen at dere har fått en henvisning tidligere? Til støtteteamet her? Som ikke er fulgt opp …»
Han kikker opp fra skjermen, og jeg strekker meg etter brillene. Jeg drar opp et av skjorteflakene og går i gang med å gni på flekkene på glasset, men jeg vet ikke om situasjonen blir noe bedre av det. «En unnvikelsesstrategi», som Maggie kalte det. Det hadde hun rett i.
«Hør her, jeg kan ikke si hva du bør gjøre. Jeg kan ikke tvinge deg til å snakke med dem. Bare, ja, ha det i bakhodet, professor. De er der for deg og er tilgjengelige døgnet rundt. Vi opplever slike hendelser oftere enn du tror, og de er spesialutdannet … Det som er viktig, er at du vet at du ikke er alene.»
Skjebnens ironi. Det er nemlig slik det er. Jeg er alene. Mer alene enn noen gang. Til og med mer alene enn før jeg traff Maggie, for hvordan kan man vite hvordan det er å være alene før man har følt seg komplett?
«Som sagt er det lite vi kan gjøre på dette stadiet, bortsett fra å følge med på Mrs. Hobbs’ fremgang, så vårt råd er at du drar hjem etter hvert for å få deg litt søvn, litt mat. Hvis du ønsker å se henne, kan vi ta deg med til henne nå.»
«Ja», mumler jeg. «Ja, ja, jeg trenger å se henne.»
«Jeg er sikker på at jeg ikke behøver å gjenta dette, professor, men vi sier det til alle pårørende: Din kone er i en svært kritisk tilstand. Du må ikke bli forskrekket over hvordan hun ser ut, og hvis du lurer på noe, må du ikke nøle med å spørre meg eller en av sykepleierne. Hun ligger på enerom inntil videre, men det er mange medisinsk ansatte rundt henne hvis det skulle være noe.»
Legen gjør seg klar til å reise seg, og jeg gjør det samme, i visshet om at det tar litt lengre tid nå om dagen, og uten ønske om å trekke oppmerksomheten mot mine sekstisju år mer enn det som er strengt tatt nødvendig. Gir de opp fortere hvis de føler at man er for gammel? Hvis man ikke
har nok sørgende barn ved sin side? Jeg håper ikke det, for Maggies skyld.
Jeg følger etter legen, marsjerer forbi rekkene med omvandrende sårede, nedover en korridor med kasserte rullestoler og travle, herjede sykehusansatte som navigerer i det uendelig kompliserte farvannet av øyekontakt med pårørende. Jeg lurer på hvilke andre familier som hilser sine verste mareritt velkommen i dag. Snart tar avlukkene med forheng slutt, og legen fører oss gjennom intensivavdelingen. Der er det en rekke med enkeltdører, hver med et metallhåndtak til å trykke ned.
Bak en av dem ligger Maggie. Jeg skjønner det fordi legen saktner farten, kjenner etter om han har personsøkeren og ser seg til høyre og venstre. Jeg kjenner trang til å si «Nei», presse armene hans ned langs kroppen hans og ikke la ham røre seg av flekken. Men hvilken forskjell ville det utgjort på lengre sikt? Jeg kan ikke for all fremtid unngå å forholde meg til det jeg har gjort. Jeg prøver å stikke skjorten ned i bukselinningen som best jeg kan før jeg skyver hendene dypt ned i lommen for å få dem til å slutte å skjelve.
Det lyder et svakt klikk idet han dytter døra opp med begge hender. Han går inn, holder døra halvveis åpen for meg, men jeg har bredere skuldre enn han har beregnet, og det oppstår et pinlig øyeblikk da jeg må snu meg sidelengs for å komme inn. Jeg bøyer hodet, men klarer likevel å dunke det mot dørkarmen. Jeg har aldri fått helt dreisen på å være det høyeste mennesket i rommet.
Først er det vanskelig å skjelne Maggie i den dempede belysningen. Sengen er hevet og omgitt av et arsenal av summende maskiner. Det er ikke til å tro at livet hennes nå avhenger av en maskin som ikke er helt ulik den avfukteren jeg pleide å hente fra loftet hvert år fordi Maggie mente den
burde settes ned i kjelleren for vinteren. Jeg går nærmere, og idet øynene venner seg til det svake lyset, kjenner jeg det snøre seg sammen i halsen. Ut kommer et lavt stønn som åpenbart gjør legen bekymret.
«Professor, jeg beklager virkelig …»
«Kan jeg ta på henne?» spør jeg mens jeg avfeier beklagelsen og flytter meg forsiktig nærmere sengen.
«Ja, det kan du godt. Det kommer snart en sykepleier som vil fortelle mer om hvilke rutiner som gjelder. Rutinene vil være et godt utgangspunkt for å diskutere den daglige behandlingen Mrs. Hobbs får. Jeg skal gi dere litt tid på tomannshånd.»
Et øyeblikk er det som om vi er nygifte igjen, som når pensjonatinnehaverne trekker seg fort tilbake i tilfelle vi skulle finne på å kaste oss over hverandre før døra går igjen. Jeg ville gitt hva som helst for å være tilbake der nå – Maggie: vill og impulsiv; jeg: trangsynt, tafatt, men likevel bestandig nok for henne av en eller annen grunn.
Hun ser mindre ut nå mot de fæle sykehusputene. Hendene hviler oppå dyna, like spede som alltid, med kanylen rett inn i de utstående årene og den papiraktige huden.
Det står ingen stol ved sengen. Det er visst ikke meningen at jeg skal bli værende. Hvordan kan jeg la henne bli igjen her? Hun ville blitt så redd hvis hun våknet. Skremt av situasjonen, selvsagt, men mer fordi hun ikke hadde noen å snakke med, ingen hun kunne dele betraktninger og andre våkne tanker med. Jeg vet at jeg har sviktet Maggie. Jeg vet at hun har hatt behov for så mye mer enn en taus klangbunn de siste månedene.
Da jeg berører henne nå, langsomt, som om jeg prøver ikke å skremme en skvetten nabokatt, er hånden hennes varm. Det er så fryktelig unaturlig. Selv på de aller varmeste
sommerkveldene kunne jeg alltid sette min lit til at Maggie la de kalde hendene sine på pannen min etter sykkelturen hjem. Hele livet har det vært forventet at jeg oppfører meg som en menneskelig hanske for å få sirkulasjonen tilbake i hendene hennes. Og nå dette? Vi trengte hverandre. Men mer enn det: Vi valgte hverandre, vi ville ha hverandre. Man skjønner bare ikke hvor deilig det føles før det blir tatt fra en.
Jeg hører en subbelyd bak meg. Jeg snur meg, forsiktig, uten å bryte kontakten med Maggie. Sykepleieren er kommet, den blå plasten rundt skoene rasler mot linoleumen mens hun studerer skjermene bakerst i rommet. Jeg aner ikke hvor lenge hun har vært der, men hun får med seg at jeg snur meg, og jeg har en fornemmelse av at hun er blitt sendt inn hit for å holde et øye med meg.
«Jeg kan hente en stol til deg hvis du vil?» spør hun. Yorkshire-dialekten er varm og beroligende. «Det kan ikke være bra for deg å stå så lenge.» Hun er åpenbart ung. Hun kan ikke være mer enn, tja, tjuefem? Hun har en sånn type enkel sjarm som Maggie bestandig har hatt, en måte å lyse opp og lette stemningen i rommet på samtidig. Det sender meg førti år tilbake i tid, til duskregnet og gatelyktene og en beruset fremførelse av «Good King Wenceslas» – som lydspor til vårt første møte.
«Skal jeg det?» spør hun og avbryter mimringen. «Jeg gjør det så gjerne, altså, tro meg på det.»
«Tusen takk. Det hadde vært fint.»
I mesteparten av døgnet som er gått, har jeg klart å ta meg sammen, men det er nettopp denne vennlige gesten som gjør at jeg holder på å gå opp i sømmene. Sykepleieren kommer snart tilbake og gjør seg til og med den umak å slå
opp stolen for meg. Jeg føler meg plutselig som æresgjesten under mitt livs mest ubehagelige piknik.
«Hva heter du?» spør jeg, for jeg orker ikke å tyde navneskiltet i det dunkle lyset eller ta sjansen på å granske brystet til en annen kvinne rett foran min egen kone.
«Daisy», sier hun. «Men jeg er ikke like utsøkt som en tusenfryd, da, det skal sies.»
Jeg prøver å smile. Nederste halvdel av ansiktet føles som om det revner av anstrengelsen.
«Jeg beklager virkelig alt dette», sier hun da hun registrerer at munnvikene mine er på vei til å gli nedover. En stund betrakter vi begge Maggie, brystet som hever og senker seg regelmessig, de så vidt skilte leppene, som om hun er i en konstant tilstand av overgivelse. Alt dette er ulikt henne. Disiplinen, tausheten, oppstyret med sykepleiere som tilbyr den type vennlighet som Maggie har gitt i et helt liv og til slutt er blitt straffet for.
«Du kan snakke til henne, vet du», sier Daisy. «Det er så stille her at folk ofte er redde for å snakke høyt. Men du må trenge gjennom. La kona di få høre stemmen din.»
Jeg svelger. Jeg lurer på hva Daisy ville sagt om hun visste. Hun virker så mye klokere enn alderen skulle tilsi, og hun har garantert sett nok lidelse i jobben sin. Men likevel, ville hun forstå?
Jeg tenker tilbake på den dagen stemmen sviktet meg første gang. Jeg var så nær ved å tilstå hva jeg hadde gjort. Jeg hadde sett for meg konsekvensene, og skyldfølelsen var så ren, så overveldende, at jeg visste jeg måtte fortelle det til Maggie. Ordene lå ytterst på tungen. Om ikke annet trodde jeg at de gjorde det. Jeg hadde tatt mot til meg før jeg listet meg opp trappen til soverommet.
Så kom jeg rundt hjørnet og fikk øye på henne, i det svake lyset, der hun strevde med å sette seg opp for å nå vannglasset på nattbordet. Hun var som en skygge av seg selv, og jeg visste at jeg ikke kunne ta sjansen og såre henne mer enn hun alt var såret. Det var så vidt hun hang sammen; jeg kunne ikke komme med flere dårlige nyheter. Jeg kunne ikke fortelle henne det jeg burde fortelle henne, ikke når det innebar at hun kunne gå fra meg. Hver dag jeg ikke orket å snakke, i tausheten, levde jeg med den samme skyldfølelsen, den samme brennende skammen. Jeg holdt på å bli kvalt, men av en eller annen grunn var det bedre enn tanken på å fortelle Maggie hva jeg hadde gjort og miste henne for bestandig.
Daisy kremter litt for å få meg tilbake i rommet. «Jeg er ikke lege, det er jeg jo ikke, men jeg kan si hva jeg har sett, og av og til kan en kjent stemme hjelpe mer enn de slangene. Pasienten kan høre deg. Det minner henne om de gode grunnene til å våkne. Hjelper henne til å bli bra igjen, skjønner du?»
Jeg skjønner det ikke, men nikker likevel. Jeg kan se at hun bryr seg om Maggie, selv om hun bare er en av mange på en lang liste over pasienter. Daisy har store fingre, lange og tykke, men de beveger seg så ømt da hun retter på tøystoffet rundt halsen til Maggie, der det har klumpet seg under slangene. Det er den typen gest jeg vet at Maggie ville satt pris på.
«Du kunne fortelle henne hva du har opplevd», skynder Daisy seg å si. «Du har sikkert en masse å si etter denne dagen her. Eller kanskje du har noe på hjertet som du har lyst til å dele med henne?»
«Eh, det har jeg absolutt.» Forsøket på å høres ubekymret ut kommer ut som det det virkelig er: flaut og tvungent.
«Unnskyld? Hva sa du? Jeg hørte deg ikke», sier Daisy mens hun leser av monitoren ved siden av Maggie en siste gang før hun lukker nettbrettet.
«Beklager, ja, det er noe jeg har lyst til å fortelle henne. Noe viktig. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt det til henne før.»
Underdrivelsen er i seg selv nok til å knuse meg. Jeg presser knyttneven hardt mot munnen og tvinger meg til å se rett på Maggie. Hvordan har jeg kunnet unngå å legge merke til hvor liten og skjør hun er blitt? Hun har alltid vært bitte liten, godt over tretti centimeter lavere enn meg. Den første vinteren vi bodde sammen, kunne jeg ikke fatte hvor mange gensere hun måtte ha på den lille kroppen sin bare for å fungere i leiligheten vi leide. Den upålitelige sentralfyren hjalp ikke, akkurat, og Maggie hoppet fra den ene foten til den andre som en aerobicinstruktør mens jeg dundret på knappene i skapet der varmtvannsbeholderen befant seg, til ingen nytte. Jeg lærte tidlig at hun hadde med seg sin egen varme hvor enn hun gikk.
«Dette er ikke riktig tidspunkt å være streng mot seg selv. Gjør det lettere for Maggie. Ikke bus ut med alt sammen, for du vil jo ikke skremme henne bort. I hvert fall ikke i starten. Prøv å være positiv. Minn henne på at hun er elsket. Fortell om alle de gangene du viste henne det.»
Ansiktet mitt avslører nok hvor panisk jeg føler meg, for Daisy legger en hånd på skulderen min, et lett trykk som retter ut skrukkene i bomullsskjorten.
«Ikke tenk så mye over det. Bare snakk til henne. Ikke la dette øyeblikket forsvinne.»