SKIKK OG BRUK SIGRID
PRAKTISK FOLKESKIKK FOR MODERNE MENNESKER
© 2019 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Layout: Terese Moe Leiner
Sats: akzidens as Dag Brekke
Papir: Magno natural 120 g
Boka er satt med Lyon 10/14 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia
ISBN: 978-82-489-2434-0
Forfatteren har fått støtte til å skrive denne boka fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no.
Til de skikkelige og de skikkelig uskikkelige
INNHOLD
11
KJÆRE LESER
14
OSS MENNESKER IMELLOM
Den norske høfligheten 15
Førsteinntrykk 16
Småprat 16
Skal jeg si ifra? 17
Komplimenter 18
Takk, takk 20
Unnskyld 22
Humor og bannskap 24
Kunsten å føre en samtale 27
Det handler ikke om deg 28
OMG – en kjendis! 29
Kroppskontakt 30
Kyss, klapp og klem 31
Fysisk nærhet og avstand 32
På butikken 33
Fremme i kassa 34
Oppførsel i butikken 35
Spleising og spandering 36
Hjelpsomhetens grenser 37
De som skiller seg ut 38
Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 38
Hvordan spørre, og hvordan svare 39
Tykke og tynne 40
Etniske minoriteter 41
Ladede spørsmål 42
Funksjonshemmede 43
Hva kan vi gjøre, hva kan vi si? 43
Psykisk syke 47
Gamle mennesker 48
De som sitter nederst ved bordet 49
Naboskap 50
Det plagsomme bråket 50
Skrekk-naboene 53
Biler til besvær 53
Og så var det tujahekken 55
Hunden, katten, røyken og andre irritasjonsmomenter 55
Søppel 57
Dugnad 57
Kollektiv 59
Hjemme hos andre 60
«Nei takk, jeg slanker meg.» 61
Føl deg som hjemme, men … 62
Egne barn og andres unger 64
Andres unger 64
Andres familieliv 65
Egne barn 66
Ungdomsliv 68
Vennskap 69
Parforhold 71
Håndverkere i huset 72
Idrett og kultur 73
På konsert 73
På teater, konserthus og i operaen 75
På kino 76
På kunstutstilling 77
På idrettsarrangementer 78
På treningssenteret og offentlige
bad 79
Høflighet i likestillingens tid 80
«Damene først» 81
Er gentlemannen død? 82
Ulike kjønn, like rettigheter 84
86
VÅRT DIGITALE LIV
Mobilbruk 87
Ring, ring … 88
Tekstmeldinger 90
Emojier 91
Uvettig mobilbruk 93
Meldingstjenester 96
Sosiale medier 98
Facebook 99
Fest på facebook 100
Når du inviterer 101
Når du er invitert 101
Likes og dislikes 103
Statusoppdateringer 104
Virtuelle vennskap 106
Andre sosiale medier 107
Twitter 108
Instagram 109
Snapchat 110
Tagging 111
Knips – bildebruk på nettet 112
Netthandel og sirkulær
økonomi 114
Gaver og utlån 116
Sjekking på nett 117
Før du treffer noen 118
På date 120
122
SKIKK
OG BRUK I ARBEIDS LIVET
På jobbintervju 123
Bekledning på arbeidsplassen 125
I åpent landskap 126
Lukter 127
Lyder 128
Sykdom 129
Etikette på møter 131
God møtekultur 132
Korrespondanse på jobb 134
Spørsmål og svar på e-post 135
Innhold i e-poster 136
Julebord og dagen derpå 138
140
I GLEDE OG SORG, FRA VUGGE
TIL GRAV
Graviditet og fødsel 141
Babyshower 143
Fødsel 144
Fødegave 144
Barselvisitt 144
Adopsjon 147
Dåp, navnefest og velkomstfest 148
Dåp i den norske kirke 148
Faddere 149
Dåpsdagen 150
Dåpsfest 151
Humanistisk navnefest 151
Velkomstfest/navnefest 152
Dåp i den katolske kirke 152
Jødiske og muslimske skikker og tradisjoner 153
Gaver 154
Konfirmasjon 156
Kirkelig konfirmasjon 156
Humanistisk konfirmasjon 157
Andre religioner 158
Katolske gudstjenester og
messer 160
Feiring 161
Selskapet 161
Konfirmasjonsfeiring på
sparebluss 163
Gaver 164
Hvor mye skal vi gi? 166
Bryllup, ekteskap og
samboerskap 167
Forlovelse 167
Samboerskap 168
Ekteskap 170
Før bryllupet 170
Når det nærmer seg 172
Vielse i den norske kirke 174
Bryllupsdagen 175
Borgerlig vielse 177
Humanistisk vielse 178
Katolsk vielse 179
Muslimsk bryllup 180
Jødisk bryllup 182
Vielse i utlandet 182
Bryllupsfest 183
Etter vielsen 183
Taler 185
Brudekjolen 187
Andre antrekk i bryllup 188
Brudevals 189
Når to kvinner eller to menn gifter
seg 190
Gaver 191
Hjelp, vi gifter oss –bryllupsdilemmaer 192
Samlivsbrudd 195
Livet etter bruddet 196
Skilsmisse i andre religioner 198
Alvorlig sykdom og død 198
Den alvorlig syke 198
De pårørende 200
Når noen dør 200
Still opp 201
Gravferd 203
Praktiske forberedelser og
hensyn 204
Seremonien 205
Minnetale 206
Etter seremonien 208
Kirkelig gravferd 209
Humanistisk gravferd 210
Livssynsåpen seremoni 211
Gravferd i andre religioner 212
Askespredning 213
Etter gravferden 213
Død på internett 214
Arveoppgjør 215
218
SELSKAPSLIV OG FORMELL
ETIKETTE
Antrekk 219
Uformelt 219
Mørk dress 220
Smoking 220
Galla: kjole og hvitt 221
Galla: sjakett 222
Slips og sløyfe 222
Snitt og stil 223
Bunad 224
Invitasjoner 228
Presentasjon 229
Taler 231
Toastmaster 233
Bordskikk 234
Bord, dekk deg 235
Borddame og bordkavaler 236
Bordmanerer 237
Bordpynt 240
Skåling 241
Konversasjon 242
Uformelle selskap og uteliv 244
Uformelle antrekk 244
Middagsselskap 245
For vertskapet 245
For gjestene 248
Parmiddager 251
Minglefester 252
Privatfester 254
Ninja – gjesten som forsvant 255
Barnebursdager 257
Alle skal med 258
Når du inviterer 259
Når du holder barneselskap 260
Når barnet ditt er gjest 262
Andre barnefestligheter 264
Halloween 265
På restaurant og bar 266
På restaurant 266
Veloppdragne gjester 267
Uoppdragne gjester 269
Skikk og bruk fra de ansatte 271
Kom i tide 272
På bar 273
Buffet 274
Amming og bleieskift på kafé 277
Alkohol – å drikke eller ikke
drikke 278
PÅ FARTEN
Reise med fly 281
Om bord 282
Ved reisens slutt 284
Kollektivtrafikk 285
Av og på 285
På setet 286
Irritasjonsmomenter 287
Fest på bussen 288
Bilkjøring 290
Blink, for %#* !! 290
Når skal vi hilse i trafikken? 291
På veien 292
På sykkel 293
På gaten 293
Møter på gaten 295
Kropp og klær i det offentlige rom 297
Kroppslige fallgruver 298
Hvordan kle seg i hverdagen 299
Rulletrapp og rullebånd 301
I heisen 301
I naturen 302
På ski og sykkel 303
Hensyn til naturen 303
Folkeskikk og dyr 305
På hyttetur 305
Hyttebesøk 306
Gjest og vert 307
På stranda 308
På hotell 309
Ferie i utlandet 310
Forretningsreiser i andre land 311
Takk for nå 314
316
KILDER
KJÆRE LESER
Denne boka er en kjærlighetserklæring til menneskelig omtanke. Hverdagsvarianten, som når kvinnen forrest i kioskkøen skjønner at gutten bak har en buss å rekke og lar ham komme foran. Eller den ekstraordinære sorten, når du får blomster av en kollega som har sett at du kommer på jobb hver dag med bekymring i blikket. Ord og handlinger som gjør hverdager og høytider lettere og varmere.
I 2017 ga jeg ut boka Hersketeknikker – nyttige og nådeløse. Den fikk mange lesere, og jeg fikk tilbakemeldinger fra mennesker som mente seg utsatt for disse teknikkene, som usynliggjøring og hånlige kommentarer. En del av lesernes historier handlet likevel ikke om hersketeknikker, men simpelthen om dårlig oppførsel: elendig folkeskikk og mangel på dannelse. Dette fikk meg til å tenke at det var behov for en oppdatert bok om mellommenneskelig oppførsel, normer og forventninger. Disse er nemlig i stadig endring, og tidligere bøker om temaet henger ikke helt med lenger, skjønt det har vært mange av dem.
En tynn, liten sak fra 1889 heter Lykkelige hjem. Den forteller strengt om hustruens og ektemannens særskilte plikter (hvor det primært listes opp påbud fra Det nye testamente), råd til huskjøp (huset må ligge bekvemt for eders forretning) og om forlovelse (en langt alvorligere sak enn mange forstår). I 1960 var tonen en annen, da Cappelen ga ut sitt verk om skikk og bruk (den som opptar 75 millimeter av din tantes bokhylle og veier 2490 gram). I forordet spørres det om det ikke er gammelmodig med regler i en grenseoverskridende og formløs tid, før boka gir detaljerte, illustrerte beskrivelser av hvordan du skal legge deg inn i køya i en sovevogn på toget og minner om at hushjelpen ikke er nødt til å gi julegaver til alle i familien.
Vi lever alltid i en brytningstid. Vi trenger bestandig felles regler for hvordan vi skal oppføre oss, nettopp fordi samfunnsendringene gjør oss usikre på hva som er rett og gal oppførsel. Likevel – behøver vi virkelig skikk og bruk mellom to permer i dag? I løpet av en brøkdel av et sekund kan vi finne ut av hvordan vi skal dissekere en artisjokk eller knyte en dobbel windsor på et slips. Men: YouTube kjenner ikke den norske virkeligheten, og treff på internett kommer uten noen ordentlig kontekst. Den får du derimot på de følgende sidene, gjennom referanser til forskning, undersøkelser, intervjuer, artikler og historier. Til sammen sier de mye om norsk virkelighet i dag. Om holdninger, verdier og handlinger – alt det som sveiser oss sammen til et samfunn.
Skikk og bruk blir ofte forbundet med noe dømmende og gammeldags. En besteborgerlig pekefinger som viftes mot folk som ikke vet hvordan de skal åpne en østers. Egentlig er det motsatt. Det er ikke dannet å være lite raus overfor andre mennesker fordi de ikke vet forskjell på smoking og kjole og hvitt, mens du selv har full oversikt. Folkeskikk handler om å være empatisk og få andre til å føle seg vel. Etikette handler om å legge til rette for det samme.
Spør du andre om de er opptatt av skikk og bruk, får du kanskje ikke så mange bekreftende svar. Hvis du derimot spør hva de irriterer seg over i møte med andre, må du sette av en uke og leie en sekretær for å sortere svarene. Når vi så har avklart hva skikk og bruk egentlig innebærer – at det også omfatter folkeskikk – er engasjementet nærmest uten ende. Det er da også virkelig nok å bli frustrert over, enten det er i åpne kontorlandskap, på toget, i bryllup eller på treningssenteret. Folk oppfører seg som om de er alene i verden. Som regel sanksjonerer vi gjennom blikk og diskré rulling med øynene, og synderne merker ikke engang at de har gjort noe galt.
Det trengs en opprydning, og det vil nok falle enkelte strenge dommer over andres oppførsel på de følgende sidene. Når du leser, skal du vite følgende: Dette kommer fra en som har gjort de fleste feilene selv. Men også fra et selvransakende menneske som ønsker å bli bedre. Jeg har faktisk blitt det allerede, på grunn av arbeidet med denne boka. En skikk og bruk-forfatter kan ikke bli sett snikende i køen eller sittende med bena på buss-setet. Bedringen begynte som plikt,
men utviklet seg til å bli lystbetont. Jeg føler meg simpelthen bedre når jeg oppfører meg høflig og omtenksomt.
Nå er målet at vi alle skjerper oss – og blir rausere med andre samtidig. Det er godt både for oss selv og for menneskene rundt oss.
OSS MENNESKER IMELLOM
Hva rynker du mest på nesen av: en mann som går med brune sko etter klokken 18, eller en som trenger seg forbi en høygravid dame inn på bussen? Er svaret det første, bør du nesten stilles ut. Det er ikke brudd på tradisjonell etikette som opprører oss – det er mangelen på folkeskikk.
DEN NORSKE HØFLIGHETEN
Det er en populær øvelse å beklage seg over nordmenns mangel på dannelse. Utlendinger kan riste på hodet over oss. Nordmenn som er fulle av inntrykk fra utlandet, rister med. Det gjelder enten de har vært tre år i Singapore eller bare på en langhelg i London.
Det sies at nordmenn er dårlige på småprat og høflighetsfraser. Det betyr ikke at vi er uhøflige. Det finnes nemlig ingen universell standard for høflighet, ifølge Kristin Rygg, førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole. Hun har forsket på høflighet og funnet ut at det som utlendinger kan oppfatte som udannet, egentlig er en norsk form for høflighet. Den innebærer at vi nødig forstyrrer andre, og vi ber heller ikke om hjelp uten at vi virkelig trenger det. I stedet lar vi våre medborgere være i fred. Hvis du sitter på toget og forbereder deg til dagens arbeidsoppgaver mens sidemannen gjerne vil skravle om løst og fast – er det da du eller han som er uhøflig? I norsk sammenheng kan pratmakeren bli oppfattet som innpåsliten, mens en amerikaner kan synes du er uforskammet og avvisende.
Men det finnes gode grunner til å slå av en prat, også med folk vi ikke kjenner. Det er ikke hyklersk å utveksle noen ord, selv om innholdet ikke er så dypt. Sosial interaksjon smører samfunnsmaskineriet og skaper bånd mellom mennesker.
FØRSTEINNTRYKK
La oss begynne med førsteinntrykket. Det kommer tross alt først. Dessverre er det vanskelig å korrigere hvis du kommer skjevt ut. Du har bare sekunder på deg til å gi et godt førsteinntrykk, men får du det til, kan du nyte godt av det i evigheter.
Et smil gir deg mye gratis, det virker imøtekommende og tillitvekkende. Smil til dem du møter. Hvis noen smiler til deg, smil tilbake. For noen mennesker ser dette ut til å sitte langt inne. Kanskje tror du at du smiler når du egentlig ikke gjør det? Ta en test og se deg i speilet.
Når smilet er på plass: Rett deg opp i ryggen! Vi sitter så mye krumbøyd over datamaskiner og nettbrett at det smitter over på kroppsholdningen. Strekk deg, det gjør deg både mer attraktiv og troverdig.
Så: Hils pent. Gamle hilseformer som «god dag/formiddag/ ettermiddag/kveld/aften» brukes mindre enn før, eventuelt med et ironisk tilsnitt, i hvert fall av de som er under femti år. «God morgen», holder derimot stand inntil videre. Det samme gjelder «god helg». Dette sies primært på fredager. Jeg har opplevd å få et «god helg» på en onsdag, da ble jeg oppriktig bekymret for velferdsstatens fremtid.
Ellers er det alltid trygt med et enkelt «hei». «Hei, hei» likeså. «Morn» flyter også fint. «Morn, morn», hvis man er ekstra jovial. Selv om ordet stammer fra (god) morgen, kan det også brukes ved avskjeder, gjerne med et lite «da» på slep.
Den gamle høflighetsformen «De» er så godt som død i Norge.
Nesten ingen sier De lenger, ikke engang hvis de møter en krigsveteran. Det er trygt å bruke «du» med mindre noen først har sagt «De» til deg, det vil si Dem.
Vi blir glade når noen husker navnet vårt, det vitner om at de bryr seg. Vær likevel litt forsiktig med å bli for familiær for tidlig. Når en selger av strømabonnement går rett i fornavn-modus, virker det mot sin hensikt. Alt med måte, er det norske mantraet.
SMÅPRAT
«Helvete, det er de andre», sa forfatteren og filosofen Jean-Paul Sartre. Og det uten at han noen gang hadde vært på et eneste foreldremøte (vil jeg anta, i alle fall). Kanskje Sartre hadde tomprat i tankene.
For hva skal vi snakke om når vi ikke har noe å si? Ta utgangspunkt i situasjonen. Hvis du befinner deg på en arena hvor noe skjer – barna spiller fotballkamp eller det er dugnad – er det alltid trygt å snakke om det. Alle er innforstått med at det må falle en del selvfølgeligheter, det er ikke så farlig.
Ettersom mange nordmenn ikke har dette med lettbent pludring helt under huden, kan vi bli usikre på hvordan vi skal respondere på høflig konversasjon. Som hvis noen spør om hvordan det går. Dette er ikke anledningen til å greie ut om hvordan du egentlig har det med mindre det tydelig legges opp til det. «Står til?» er enda mer uforpliktende. «Bra, takk, og du?», er forventet svar her.
Selv for nordmenn finnes det anledninger hvor det er uhøflig ikke å anerkjenne den andres tilstedeværelse. Er du for eksempel i en heis, bør du i det minste se på den eller de andre som står der. Kost gjerne på deg et smil, aller helst også et «hei».
Skal du klippe håret eller kjøre drosje? Hils vennlig, men det er ikke påkrevd å innlede en samtale. I enkelte andre rom er det derimot best å holde både øyne og kommentarer helt for seg selv, som i en fellesdusj eller badstue.
SKAL JEG SI IFRA?
Det er omtenksomt å si ifra når noen har en flekk på kinnet eller drar skjerfet etter seg på gaten. Andre ganger kan det være ubehagelig å gi beskjed. Likevel er det fortsatt omtenksomt, selv om det innebærer en risiko for pinlig stemning. Her er det mange stoppesteder på skalaen:
● «Unnskyld, men veska di er helt åpen» – kun vennlig, genererer takknemlighet.
● «Ops, smekken din er åpen» – kan gi en nervøs, liten latter for begge to.
● «Lappen står opp bak i genseren din» – vennlig, men kan oppfattes litt pertentlig. (Mer farefullt er det om du selv dytter den ned. Dette er tillatt for en som kjenner genserens eier godt. For helt fremmede er det et uttrykk for nevrotisk adferd.)
● «He-he, du har visst glemt noe!» (peker på de blå overtrekkene på skoene fra trening eller barnehage) – utløser beskjemmet takknemlighet, umiddelbart etterfulgt av rask tankevirksomhet for å kartlegge alle stedene som har vært besøkt siden posene ble tredd på.
● «Du har visst maskara under øyet / syltetøy på kinnet / tannkrem i munnviken» – må sies med et smil og ikke med vemmelse. Omtenksomt, men kan være flaut for den andre.
● «Ehh – du har noe ut av nesen» – i utgangspunktet vennlig, men kan være ganske fryktelig for begge parter. Ikke forvent deg en overstrømmende respons, men vit at den andre innerst inne er takknemlig over å kunne fjerne gørret før neste møte.
KOMPLIMENTER
Komplimenter hører hjemme i en dannet omgangsform. De kan være vanskelige både å gi og å motta. I tillegg kan de være kime til misforståelser, ja til og med bli oppfattet som fornærmelser. La oss si at du har gjort noe som har endret på utseendet ditt – som å forandre hårfrisyre drastisk. Så får du høre at «Nei, nå var du fin! Så annerledes du ser ut». Som om du ikke har hatt mye å være stolt av frem til nå. Komplimenter bør aldri ha en dobbel bunn.
Enda verre er det med fornærmelser som ikke engang er pakket inn i en liksom-kompliment. «Så sliten du ser ut», for eksempel, eller «Er du ikke helt frisk?». De blir gjerne levert med et bekymret ansiktsuttrykk, som skal få avsenderen til å virke omsorgsfull. I virkeligheten er det bare en kamuflert måte å si noe stygt på. Med mindre det kommer fra en bekymret mor. I så fall kan det leses som omsorg, en fornærmelse eller et forsøk på kontroll – eventuelt den mystiske blandingen som bare mødre mestrer.
Det er heller ikke bare bare å motta komplimenter på en raffinert måte. Vi vil nødig skryte eller virke innbilske, så hvis noen sier noe fint, svarer vi gjerne med å rakke ned på det som roses. «Synes du dette gamle skjørtet var fint? Å nei, jeg hadde egentlig tenkt å brenne det, men så hadde jeg ingen andre tilgjengelige klær.» Et enkelt «takk» er
bedre. Det er til og med mulig å gi den andre kompliment tilbake ved å slenge på: «Synes du det? Så hyggelig sagt av deg. Tusen takk!» Det er en vinn-vinn-situasjon.
Nettopp å gi komplimenter for konkrete småting som et skjørt eller en hårsveis, er typisk for nordmenn, mener den kanadiske rakettforskeren Julien S. Bourrelle. Han har skrevet bøker om de særegne trekkene ved det norske folket, slik at utlendinger kan forstå oss bedre og vi kan smigres og le av oss selv. Ifølge Bourrelle gir nordmenn komplimenter som andre folkeslag ikke helt oppfatter som ros. For eksempel spør vi bare om noen har klipt seg, og da er det underliggende budskapet at sveisen er fin. Overstrømmende komplimenter på kontinentalt vis («øynene dine er som funklende smaragder») kan oppfattes som smiskete av oss nordboere. I stedet for å ta det til oss, blir vi lett mistenksomme.
Det er fint å være ærlig, men ikke for enhver pris. Små, hvite løgner er en del av den uskrevne samfunnskontrakten. Det tjener ingen at venninnen din får høre hva du egentlig synes om klesstilen hennes så lenge hun er fornøyd med den selv.
Må du kritisere noen? Gjør det på tomannshånd. Ingen vil ha vitner til ydmykelsen.
SPØRSMÅL VI NORDMENN SJELDEN SYNES DET ER PASSENDE Å STILLE:
★ Hvor mye tjener du? (Vi lurer, men vi tør ikke spørre fordi mange synes det er for privat og frykter misunnelse eller ydmykelse. Å spørre hvor mange millioner noen har punget ut for en leilighet, er derimot helt normalt.)
★ Hva veier du? (Helt uhørt, med mindre du er lege eller skal montere skibindinger.)
★ Tror du på Gud? (Det er forskjellige meninger om hvorvidt religion er en privatsak, men det er i hvert fall mange som er ukomfortable med å snakke om egen tro.)
★ Hvilket parti stemmer du på? (Vi kan spørre, men mange vil ikke svare. Det finnes ektepar gjennom førti år som ikke aner hva den andre stemmer ved valg.)
★ Hvor mange reinsdyr har du – til en reindriftssame. (Det tilsvarer et spørsmål om hvor mange penger de har i banken. Dessuten regnes det som ulykke for reineieren å snakke om.)
TAKK, TAKK
Det er god skikk og bruk å si «vær så snill» når vi ber om noe. Her er vi nordmenn dårligere enn mange andre folkeslag. Hvis vi sier «please» i utlandet like sjelden som vi tyr til «vær så snill» her hjemme, er det ikke rart vi blir oppfattet som ukultiverte.
Til gjengjeld takker vi mye. Veloppdragne nordmenn takker for maten, til og med når vi har laget den selv. Vi takker for følget, takker på forhånd, takker for i dag, takker for i går, takker for sist, takker for det gamle året, takker for hjelpen, takker for omtanken, takker for tilbakemeldingen, takker for dansen, takker for praten, takker for gaver (selvfølgelig) og takker for oss når vi går. Det er en måte å anerkjenne hverandre på. De som avviker fra denne sedvanen, blir fort oppfattet som uforskammede. «Takk for alt», bør vi derimot ikke si, det antyder at man aldri skal sees igjen, eventuelt at den som takkes er død.
Hvis noen sier «takk for sist», kan det være vanskelig å vite om de har en spesifikk episode i minnet, eller om de bare vil bekrefte at dere har hilst før. Det tryggeste er bare å takke tilbake – «selv takk» –men det går også an å takke med en utdypning: «Ja, takk – det var en fin kveld.» Kan du ikke erindre å ha sett vedkommende før, prøv med et takk og et oppfølgingsspørsmål – «ja, når var det igjen?» – så må du bare krysse fingrene for at «sist» ikke var i går.
Tidsrammen for når man kan takke for sist, er litt ullen. I drosjen på vei hjem er helt klart for tidlig. Dagen etter takker man for i går, men etter det kan vi begynne å takke for sist. Er det mange år siden man møttes, virker det mer underlig å takke for sist med mindre det
var en helt uforglemmelig opplevelse som begge naturlig kommer på med en gang de ser den andre (det var den kvelden, ja).
Et enkelt «takk» er godt nok i de fleste sammenhenger. «Tusen takk» er ikke tusen ganger sterkere enn takk, men virker naturlig nok mer takknemlig. «Mange takk» kan i noen kretser virke litt ironisk, men for de fleste er det bare litt ekstra høflig.
Hvis du gjør noen en tjeneste, og vedkommende takker, svarer du med «bare hyggelig». Dersom du er ekstra høvisk, eller tjenesten var veldig liten, kvitteres den ut med «det skulle bare mangle». Svar aldri «vær så god» hvis noen takker for en tjeneste, men hvis du har gitt dem en gave, kan det passere. Du kan også bruke det når du setter frem et måltid, skjønt «vel bekomme» passer enda bedre, enten før eller etter at maten er fortært og takket for.
Ofte virker en forespørsel mer respektfull og mindre som et krav dersom vi endrer tiden i verbet. I stedet for å si: «Kan jeg få et eple?», kan vi endre til: «Kunne jeg fått et eple?» Bytt ut «Er det mulig å låne denne?» med «Hadde det vært mulig å låne denne?». Å vise takknemlighet bygger tillit og samhold. Jeg fant en gang en lommebok med alle kort og kontanter i. Det var nesten umulig å finne kontaktinformasjon på eieren, men jeg ga meg ikke, for jeg tenkte at det hastet for ham. Til slutt fant jeg ham, og vi møttes så jeg fikk gitt ham lommeboka. Han sa takk, men han virket ikke spesielt glad. Jeg følte meg snytt og fikk lyst til å forklare detaljert alt bryet jeg hadde hatt med å spore ham opp. Jeg ønsket meg ingen påskjønnelse, men litt begeistring hadde vært på sin plass. De fleste av oss vil gjøre godt, men vi vil også at innsatsen verdsettes. Nordmenn elsker norsk. Språket, altså. Maten og naturen også, men særlig språket snakker til den nerdete nasjonalisten i oss. I en undersøkelse Opinion gjennomførte for Språkrådet i 2017, svarte 75 prosent at de var opptatt av norsk språk. Interessen for språkspalter og -debatter gir samme inntrykk. Det er flott for
språkets liv og overlevelse, men det betyr også at det går mange belærende bedrevitere rundt om i landet. De irriterer seg ofte over feil bruk av ord og uttrykk og misliker endringer i språket. Det er fristende å korrigere, håne og rettlede, men de virkelig raffinerte lar det passere. De trenger ikke å vise seg frem. Hvis du er lærer eller det er barna dine som ikke prater riktig, stiller saken seg annerledes. Dersom en som pleier å rette på andre sier noe galt, er det også lov å påpeke feilen, diskré og overlegent (men da bør du være sikker i din sak).
UNNSKYLD
«Hei, du», hørte jeg noen rope en gang jeg var ute og syklet for mange år siden, og skvatt til. Hadde jeg mistet noe, eller var jeg i ferd med å kjøre over noen? Det var vel ellers ingen grunn til å skrike til meg på den måten. Jeg ble ikke beroliget av at oppfølgingsreplikken var «hei, du, unge mann» (jeg hadde kort hår på den tiden). Jeg stanset, og en eldre herre kom bort til meg. Etter å ha slått fast at jeg likevel ikke var en mann (ingen unnskyldninger der i gården), spurte han etter veien, og jeg pekte og forklarte. Da jeg syklet videre, tenkte jeg at høflighet sannelig ikke kom automatisk med alderen.
«Hei, du» eller «du der» er en ubehøvlet måte å nærme seg noen på. Gå heller så nærme du kan og si «unnskyld». Til nød «hei, du, unnskyld» hvis du må rope. «Unnskyld» er et ord som kan brukes til mangt. Enten du er i ferd med å gjøre noe (trenge deg frem), eller du allerede har gjort noe galt (tråkket på noens tær da du trengte deg frem). Det kan også brukes til å få noen til å gjenta det de sa, hvis du ikke helt oppfattet det. «Hæ» virker vulgært.
Når noen har bedt om unnskyldning etter å ha gjort noe galt, er det sivilisert å la saken fare. Da snakker jeg ikke om langvarig utroskap, men i tilfeller som at et barn etterlot is på frakken din. Det er dårlig gjort å fortsette å kjefte når du har fått en oppriktig beklagelse.
En beklagelse er tegn på god oppdragelse. Følger du opp med enda en ektefølt unnskyldning, viser du oppriktig anger og skyldfølelse.
Ti beklagelser er derimot mer irriterende enn underlivskløe. «Beklager, du har sikkert ikke tid til å snakke med meg», «beklager at jeg bruker opp tiden din», «beklager at jeg snakket for mye» – det er til å bli gal av. Det de burde beklage, er alle beklagelsene, som setter andre beklagelser i et elendig lys. Si unnskyld hvis du har gjort noe galt eller tankeløst. Ikke unnskyld din egen eksistens. I noen land er beklagelser en del av kulturen. Britene er kjent for et nær tvangsmessig forhold til dem, ifølge etiketteboka A– Z of Modern Manners. Fordelen da er at beklagelsen kan bli levert med en spydig undertone som tross alt gjør den mer interessant.
«Den sterkeste gir seg», pleide moren min å si hver gang brødrene mine og jeg sloss eller hadde en av våre meningsløse krangler. Effekten uteble som regel, men det er noe sant i det. Hvis du hever deg over andres smålighet og aggresjon, vil du ofte ende med å føle deg bedre. Egentlig inneholdt mammas formaning akkurat det samme budskapet som Michelle Obama ofte gjentok under den amerikanske presidentvalgkampen i 2016: «When they go low, we go high.» Hvis du signaliserer at du ikke vil senke deg ned til motstanderens nivå, kan det gjøre den andre frådende av raseri. Det biter ikke på din kappe av uslåelig verdighet.
ER DET GOD FOLKESKIKK Å SI …
★ Mongo? Nei. Bare hvis du selv har Downs syndrom og vil spøke med det. Det samme gjelder alle andre ned settende, støtende betegnelser. Greit å tulle med for dem som rammes, ugreit for andre.
★ Neger? Nei. Mange oppfatter det som rasistisk.
★ Pakkis? Nei. Det har blitt brukt som skjellsord i mange år.
★ Guling? Nei, samme som med «pakkis».
★ Homse, lesbe, homo? Ja, så lenge du ikke sier det på en nedsettende måte.
★ Sigøyner? Tja. Noen i denne minoriteten foretrekker rom, andre kaller seg selv for sigøyner.
★ Tater? Tja. Også her er miljøet i Norge delt. Enkelte vil bli omtalt som tater, andre som romani.
★ Kjerring? Ja og nei. Det kan simpelthen bety «kvinne». På Vestlandet er dette en kjærlig omtaleform. På Østlandet oppfattes det negativt, særlig hvis du slenger på ord som «gammel» eller «sur».
★ Dverg? Nei, med mindre du leser høyt fra Snøhvit . Dverg assosieres med eventyr og oppfattes nedverdigende. Bruk «kortvokst» i stedet.
★ Døv? Ja, hvis du snakker om en som ikke kan høre. Nei, i betydningen teit, dum og kjedelig.
★ Evneveik, åndssvak og hemma? Nei, nei og nei. Er du 170 år gammel?
Husk at du kan ha ment noe godt eller helt nøytralt, men det betyr ikke at andre oppfatter det slik. Det er ikke god skikk og bruk å provosere med sånne benevnelser. Spør hvilke ord han, hen eller hun selv bruker.
Kilder: Språkrådet og NRK
HUMOR OG BANNSKAP
«Satan» eller «sabla»? Ordvalg, humor og referanser kan røpe hvor du er fra og hvor gammel du er. Det er klart det finnes stillfarne bergensere, beskjedne trøndere, spandable sunnmøringer, joviale østlendinger og stive nordlendinger, men det er jo ikke det vi ser for oss.
Hva vi har levd av og hvordan vi har levd, har preget regioner og innbyggere gjennom hundrevis av år. Noen samfunn er tradisjonsbundne, andre mer utadrettede. Derfor må vi huske at synet på god skikk og bruk er forskjellig alt etter hvor i Norge vi er. Det som er fint og forventet ett sted, kan være en ren fornærmelse et annet.
Hvis du ikke har dette i mente, kan du oppfatte folk som frekke når de bare forsøker å være morsomme. Vestlendingene omtaler ofte humoren sin som mørk, rå og preget av underdrivelse og tvisyn. Den fremføres kanskje med gravalvorlig ansikt, noe som gjør den vanskelig å forstå. Den typiske nordnorske humoren er en annen, mer vulgær og rett på sak, med frodige overdrivelser. Humor kan bygge bro hvis sammenhengen er tydelig, men skape kløfter der partene ikke forstår hverandre.
Sarkasme og ironi er humorens slemme fetter. Han kan være vanskelig å forstå seg på og kan lett få deg til å føle deg ekskludert. Sagt med vidd og varme kan små spydigheter skape samhold, men brukt ondsinnet kan de stikke hardt. Det bør derfor bare brukes mellom mennesker som kjenner hverandre godt og forstår konteksten. Og så var det banningen – et fargerikt tilskudd til språket, eller et uttrykk for språklig og åndelig forfall? Aksepten avhenger av både geografi, generasjon og bakgrunn. En sørlending kan bli krenket over et ord som en nordlending synes er helt hverdagslig, ja endog hjertelig. Disse ulikhetene har til og med vært behandlet i rettssystemet. I 2008 sa Indre Finnmark tingrett at det å kalle en politimann for «hestkuk» ikke nødvendigvis var straffbart, og viste til at det var et dagligdags uttrykk i nord. Andre steder i landet har personer blitt dømt for tilsvarende ordbruk mot politiet. Nå er det uansett ikke god takt og tone å rope ukvemsord til offentlige tjenestemenn, men saken illustrerer hvor ulik terskelen er.
Hva som oppleves som banning, har også endret seg. Ord som før var stygge, som «pokker» og «jøss», regnes ikke lenger som banning. Men hvis du snakker med oldemoren din, kan det hende du bør finne andre ord. «Herregud», er fortsatt i grenseland. Bruker du det ofte, kan andre reagere.