Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen

Asgeir Ueland

SHETLANDSGJENGEN Heltene i Nordsjøen

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Bjørn Kulseth/Fjeldheim & Partners Layout: Ingrid Groverud Ulstein Papir: 70 g Holmen Book 1,8 Boka er satt med Sabon 11|14 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN:978-82-489-2063-2 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Innhold

Forord 9 Prolog. «Polaris» 15

SESONG 1 | 1940–1941 1. «Folkene så små og spedbyggete ut» 2. «Seksjon D inn i krigsmodus» 3. «Spionsenter på vestkysten av Shetland» 4. «Innsetting av visse uønskede fra fiskebåter» 5. «Militær søndagsskole»

SESONG 2 | 1941–1942 6. «Sjøvant og ekstremt tøff» 7. «Ikke et trygt fartøy til å krysse Nordsjøen med om vinteren» 8. «Ein fantastisk julekveld, som eg aldri gløymer» 9. «Nordmenn (…) lite egnet til å delta i hemmelig militært motstandsarbeid» 10. «En fornærmelse på Den Kongelige Norske Marine» 11. «Et bakhold på en øy i Vest-Norge»

SESONG 3 | 1942–1943 12. «Napoleon» 13. «Ingenting har blitt nevnt for de norske myndigheter»

21 23 51 67 83 105

121 123 143 159 181 205 223

239 241 251

14. «Beistet er på vei sørover.»

15. «Vi vet ikke engang hvor vi er» 16. «Send hjelp!»

17. «Alle var innstilt på at det kunne gå galt» 18. «Moralen [har] sunket betraktelig»

263 275 285 301 311

SESONG 4–5 | 1943–1945

323 325 337

19. «Kontroll av OSS» 20. «For her skal vi feste med liv og humør»

Etterord 347 Takksigelser 351 Bibliografi 353 Noter 355

APPENDIX 391 Disse tjenestegjore i Shetlandsgjengen 393 Gjennomsnittsalder hver sesong 412 Oppdrag og mannskap med fiskebåt 414 De som ga livet 444 Personregister 446

Denne boka er tilegnet Roald Sporstøl.

En god hjelper som gikk så altfor tidlig bort.

Forord

I de senere år har Shetland blitt et eksotisk feriemål. Om våren og sommeren går seilbåter over til øyene i vest. Mange av dem som kommer, tar turen fra Lerwick over til landsbyen Scalloway på vestsiden av den største øya Mainland.

De kommer hit stort sett av én grunn – Shetlandsgjengen. Selv om det i skrivende stund bare er én gjenlevende av de omtrent 300 nordmenn som tjenestegjorde i avdelingen under krigen, er mytene og legendene mange. Mange har informasjonen fra spillefilmen Shetlandsgjengen fra 1954. I denne filmen spilte flere seg selv, blant dem Leif Larsen, som etter krigen ble selve symbolet på den hemmelige trafikken over Nordsjøen. For mange er denne filmen et bilde på hvordan det var. En skal imidlertid ikke grave mye i kildene før man ser at filmen er satt sammen av tre helt ulike tokt.

Hva var så Shetlandsgjengen?

Shetlandsgjengen var en hemmelig norsk avdeling under krigen, som brorparten av tiden var under kommando av den hemmelige britiske spesialstyrkeavdelingen Special Operations Executive (SOE). Avdelingens hovedoppdrag på Shetland var transport av agenter, forsyninger og ammunisjon til det okkuperte Norge. Under krigen var kallenavnet på gjengen med tilhold på Shetland, «sjøgjengen», i kontrast til den såkalte «landgjengen», som var Kompani Linge.

De fleste av dem som tjenestegjorde i avdelingen, forble anonyme, ukjente og glemt. Noen få forsøk er blitt gjort i å skrive deres historie, blant annet av Arnfinn Haga, som gjennom flere intervjuer og en

| 9

viss tilgang til primærkildene skrev bøkene Natt på norskekysten og Kystens partisaner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

Ut ifra datidens arkivtilgang er disse forsøkene gode, men en del av bitene i puslespillet lå på den tiden nedstøvet og hemmeligstemplet.

Fordelen hans var at de fleste involverte på den tiden var i sekstiårene og ennå husket mye fra krigen.

Da jeg startet opp mitt prosjekt, var det bare tre tidligere medlemmer igjen: Otto Pletten, Jakob Strandheim og Olav Bowitz Olsen.

Pletten var dessverre preget av sykdom. Seansen med ham endte med visning av bilder fra Shetland og et hardt håndtrykk. Han døde kort tid etter. Men Strandheim husket ennå mye av de til sammen tre sesongene han tilbrakte med gruppa. Med arkivmaterialet i hende var det også fullt mulig å gjenopplive enkelte hendelser. Eller som Strandheim uttrykte det: «Det en husker best, var når det skjedde noe uvanlig.»

Strandheim er den siste fra Shetlandsgjengen som er i live i dag.

Disse mennene var, i likhet med dem Haga intervjuet, imidlertid nederst på den militære rangstigen. Hva som lå bak turene de seilte, visste de ikke. Med få unntak visste de heller ikke navnene på agentene de hadde med seg. Først etter krigen, på treff i Lingeklubben, kunne minnene om personer og turer komme fram i lyset. Det er med andre ord en del hull i fortellingen om Shetlandsgjengen som til nå ikke har vært fylt.

Denne boka er et forsøk på å sette Shetlandsgjengen inn i en historisk sammenheng, å se nærmere på oppdragene, og på britenes planer med Military Establishment No. 7 (M.E.7), som avdelingen het på den andre siden av Nordsjøen.

Hvorfor ble Shetland valgt? Hvordan kom oppdragene i stand?

Hva var den strategiske betydningen av Shetlandsgjengen, og hvordan påvirket den overordnede krigsstrategien gjengens virksomhet?

Dette var bare noen av spørsmålene jeg stilte i starten. For å komme opp med noe som liknet på et svar måtte jeg grave meg gjennom ca. 50 000 dokumenter fra de ulike operasjonene de utførte.

I motsetning til oppdrag utført av Kompani Linge, som ligger fint sortert i mapper, er arkivene etter Shetlandsgjengen stort sett delt i

10 | shetlandsgjengen

fragmenter. Det var med andre ord et gigantisk puslespill som måtte på plass.

Bildet som dannet seg, er interessant. Fra personellmappene kom det korte livsglimt fra glemte mennesker i krig, selv om disse ofte er blitt tynnet ut i forhold til sin opprinnelige form. Domsprotokollene i Lerwick kunne gi et innblikk i guttas turer på byen, og de påfølgende artiklene i Shetlands lokalaviser den gang gav mer kjøtt på beina til historiene om hva som skjedde mellom de farefulle oppdragene.

Noen dagbøker har gitt uvurderlig innsikt i perioder man vet lite om, men også her mangler det mye. De fleste som var i gjengen i starten, hadde sju års folkeskole, og hadde vært i fiske på sjøen fra de var 15 år gamle. Dette var ikke folk som vanligvis skrev memoarer. Det ser det heller ikke ut som deres britiske overordnede gjorde. Det var en hemmelig avdeling, og ting forble hemmeligstemplet, oftest til folk hadde gått i graven.

Kontakt med pårørende på begge sider av Nordsjøen førte ofte til den samme konklusjonen: Jeg vet ikke, eller jeg visste ikke.

Med arbeidet dannet det seg likevel et bilde. Det var langt flere enn Leif Larsen som gjorde en enorm innsats gjennom fem år. Noen av dem fikk en våt grav, og kunne aldri fortelle. Andre fortalte ikke, og fortsatte sine liv etter krigen. Det kom også fram historier om folk som ikke orket mer, og som fikk nok etter en tur over havet.

Avdelingen var basert på frivillighet, og hvem som helst kunne takke av om arbeidet ikke passet dem. Det er også blitt klarere hvem som stod fram da de angivelig beste sviktet.

I boka Tungtvannsaksjonen (2013) brukte jeg mye plass på den underkommuniserte konflikten mellom allierte og norske eksilmyndigheter. Interessant nok er det et tilsvarende bilde som framkommer her.

Det britiske Special Operations Executive (SOE) og Den kongelig norske marine var tidvis svært uenige om hvordan ting skulle drives på Shetland.

Samtidig vinnes alle kriger av enkeltmennesker. Trauste mekanikere, modige skippere, snartenkte fiskere, lokalkjente agenter.

Historien om Shetlandsgjengen er en fortelling med to mektige antagonister – den tyske okkupanten og naturen. Å krysse Nordsjøen

forord| 11

og Norskehavet vinterstid i en fiskebåt på omtrent 50 fot i storm og orkan var livsfarlig. Det var noe helt annet enn å fiske – da kunne man i alle fall søke trygg havn om uværet var varslet.

Shetlandsgjengen opererte primært i vinterhalvåret. Boka er delt inn i sesonger fra august til mai. De tre første sesongene, i perioden 1940–1943, danner ryggraden i fortellingen. På denne tiden ble det bare brukt fiskebåter i overfarten. Da de moderne amerikanske ubåtjagerne kom fra høsten 1943, kom det også en tung alliert løftekapasitet i form av fly. Selv om man fra Shetland slo alle rekorder for transport etter at ubåtjagerne kom, hadde overfarten mistet noe av sin strategiske betydning. Motstandsfolk kunne settes inn fra lufta.

I tillegg var også Norge på den tiden kommet over i periferien i den allierte krigføringen. I nesten tre år var det eneste bindeleddet mellom Storbritannia og Norge via Shetland. Uten mannskapenes heltemod­ ige innsats og offer hadde den norske motstanden knapt mottatt et eneste gevær eller en eneste kurer.

Jo mer jeg gravde, dess mer fascinert ble jeg av disse unge mennene som var i Shetlandsgjengen. Som alle andre steder fantes det stille og sindige typer så vel som dem som var store i kjeften.

Det ble også tydelig at den kjente helten Leif Larsen virkelig var en helt, men som Jakob Strandheim uttrykte det: «Vi hadde mange Larsener der over.» Likevel har det vært en stor utfordring å få fragmentene inn i en sammenheng. Det er dessverre ikke plass til alle i teksten, men jeg har laget utførlige lister bak i boka hvor alle som var innom, er nevnt, samt en liste over hvilke tokt de var med på og hva oppdraget var.

Gjennom arbeidet med boka gav også Aleksander Kiellands hyllest til havet ny mening: Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger.

Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

12 | shetlandsgjengen

Denne boka er et forsøk på å løfte fram noen av de mange «Larsener». Det var disse som stilte seg ansikt til ansikt med havet. Noen ganger vant de, andre ganger tapte de. Boka er også et forsøk på å sette Shetlandsgjengen inn i krigens store sammenheng, og gi avdelingen den boka de fortjener, men aldri har fått.

Asgeir Ueland Galilea, 25. august 2017

Prolog

«Polaris»

30. april 1942 stevnet båten «Frøya» ut fra havna i Lerwick på Shetland.

«Frøya» tilhørte basen i Peterhead, som bare gikk oppdrag for den britiske etterretningstjenesten SIS. Oppdraget denne gangen var å sette inn – og hente ut – norske operatører som lå på avsidesliggende steder langs kysten. Videre skulle de rapportere om bevegelsene til den tyske krigsmarinen og den tyske handelsflåten. Båten hadde forlatt basen en uke tidligere, men måtte returnere for en kjapp reparasjon av motoren.

Etter en ukes forsinkelse kunne den legge kursen mot det høye nord.1 Skipperen på «Frøya» var Magne Braadland. Som yrkesmilitær marineoffiser var Braadland på mange måter en fremmed fugl i det egalitære og anarkistiske fiskerfellesskapet som utgjorde Shetlandsgjengen. Tidligere hadde Braadland gjort seg bemerket med å sende inn en formell klage over sjøfolkenes kritikkverdige militære disiplin og mangel på henhold. Det var ikke måten å gjøre seg populær på blant mannskapene. Da båten la fra kai, hadde klagen fått store konsekvenser.

Oppdraget til båten var uvanlig fordi de to agentene, Bjarne Frosthammer og Tor Sentzen, med kodenavn operasjon «Polaris», skulle settes inn ved Sørøya i Finnmark.

Med dette oppdraget var aksjonsradiusen til fiskebåtene utvidet til Norges to nordligste fylker.

Overfarten gikk lett; om kvelden den tredje dagen hadde de kommet inn i Norskehavet. De befant seg omtrent 250 kilometer nord

| 15

for Shetland og rundt 140 kilometer fra Trondheim. Alt var rolig.

Vinden hadde dreid til nord-nordvest, men været var klart. Siden det var tidlig i mai, var det ennå tre–fire timer til det ble mørkt. I klarværet utenfor var båten godt synlig. Klokka seks var det duket for vaktskifte.

Skipper Braadland og tre andre byttet vakt med fire nye. I tillegg var det også en stuert i båten. Totalt var de ni mann. De to agentene tok også sin tørn i vakta. En drøy halvtime hadde gått siden skiftet.

Det var tid til litt kveldsmat før de to krøp til køys før vaktavløsningen ved midnatt.

Så langt kom de aldri.

Etter en drøy halvtime ble de vekket: «Fly akter!»

De stormet opp på dekk. To mann tok oppstilling på akterdekket med hvert sitt maskingevær. Forut bemannet et av mannskapene en Colten 12.5 mm-mitraljøse.

Braadland tok kommandoen. Sammen med Sveinung Kråkenes sprang han rett bort til Colten-mitraljøsen og klargjorde den til skyting. De to hadde kommet av samme vakt, og skytteren Kråkenes tok nå over, mens Braadland stilte seg ved døra til styrhuset på styrbord side. Her kunne han gi ordrer til styrmannen og mannskapene samtidig. I tillegg hadde han fri sikt til å følge flyet.

De kjente igjen typen. Det var en Heinkel, og ut fra flottørene var det lett å se at det var et sjøfly, altså en He 115. Flyet drev trolig vanlig patruljeflyging langs kysten. Men med «Frøya» var det umulig å late som om de var vanlige fiskere.

Flyet kom inn bakfra.

Braadland må ha ropt til styrmannen at han skulle snu skøyta, slik at de fikk mer ildkraft. Da sjøflyet var omtrent 300 meter unna dem, åpnet Kråkenes ild. Den tunge mitraljøsen hamret ut ammunisjonen, og ved å følge sporlysene kunne de se at skuddene traff flykroppen.

Mannskapene syntes de så røyk fra flyet, men det fortsatte videre forbi dem. Plutselig endret det kurs, svingte mot styrbord og kom inn fra akter for andre gang.

«Frøya» var vanskelig å manøvrere. Vinden pisket opp havet, og det var umulig å gå fortere enn seks knop. Samme menn bemannet

16 | shetlandsgjengen

skytset. Denne gangen kom flyet i lavere høyde, angivelig ikke mer enn rundt 10–15 meter over masta akterut. På 300 meters avstand åpnet alle tre skytterne ild samtidig. Igjen så de at noen av sporlysene traff inn i flyet, som stadig kom nærmere. De så at to bomber gikk ut, men heldigvis falt de i sjøen rundt 100 meter lenger bak. Da flyet var rett over dem, fikk telegrafisten skutt et magasin rett inn i den ene flottøren fra sitt personlige våpen. Et kort sekund følte han en liten seier, før han fikk øye på noe som var i ferd med å lande på dekket.

Det var en bombe.

Bomben traff dekket midt mellom de to skytterne akter og telegrafisten. En halvmeter til, og skipperne hadde fått den i hodet. Fordi den ble sluppet fra så lav høyde, gikk den ikke av umiddelbart, men skled bortover dekket, gjennom en av fisketønnene som ble brukt som kamuflasje, og bortover rekka på babord side.

Bomben fortsatte, og gikk rett i sjøen.

Mannskapene hadde knapt fått summet seg før bomben eksploderte under vann.

Den massive eksplosjonen kastet «Frøya» opp i sjøen. Standard utrusting på tyske sjøfly var 250 kilos bomber, og selv om den gikk av i vannet, påførte den båten et stort hull bak styrhuset på babord side. Hullet var akkurat der skroget møtte vannflaten. Båten holdt seg flytende.

Kråkenes startet umiddelbart arbeidet med å tette hullet. Han fikk til en provisorisk løsning, slik at de ikke tok inn noe særlig vann.

I alle fall ikke i begynnelsen. For sikkerhets skyld satte de livbåten i vannet og la den på slep. Den var knapt ute da båtens motor tok kvelden. Nå hadde de bare seil igjen.

I kaoset mente noen av dem å ha fått med seg at flyet mistet høyde og at det forsvant i havet noen hundre meter unna. Kanskje var det ønsketenking i etterkant, i alle fall er det ikke noen rapporter om tapte tyske fly denne dagen.

De måtte prøve å komme seg tilbake til Shetland, bestemte Braad­land. De satte seil, og forsøkte å forbedre den provisoriske tettingen av hullet. Skipperen gav telegrafisten ordre om å kople opp sambandet.

«polaris» | 17

Telegrafisten forsøkte å sende i tre timer. Han vekslet mellom eget kallesignal og mottakerens, og sendte i tillegg SOS med posisjon. Selv om sambandsforholdene var gode, kom det intet svar.

Sjøen var fremdeles grov, båten gynget. Bølgene slo inn i kahytten og fylte sambandsapparatet med vann. Heldigvis hadde de et ekstra sambandssett. I tre nye timer holdt han på, til det andre apparatet også tok kvelden. Telegrafisten stod da til hoftene i sjøvann. Det var snart på tide å gå fra borde. Fremdeles hadde de ikke kontakt.

Da han kom ut på dekk, så han at resten av mannskapet hadde bygd en provisorisk flåte av master og oljefat på omtrent to ganger 1,75 meter. De hadde surret alt sammen med tauverk, og prøvde nå å sjøsette den, for det var klart at båten ville gå ned. Da de tok tak, var flåten ikke til å rikke. De bestemte seg derfor for at de som ikke skulle i livbåten, skulle bli sittende på flåten. De måtte satse på at den fløt når båten sank.

Fem mann meldte seg frivillig til å være på flåten. En av dem var Braadland, en annen skytter Kråkenes. Agenten Bjarne Frosthammar ble også igjen. Skipper Braadland var en av to som kunne navigere, og de som hadde den slags ferdigheter, fordelte seg mellom farkostene.

Kompasset ble flyttet over i livbåten, som ble liggende på høvelig avstand slik at den kunne yte assistanse om flåten ikke var sjødyktig.

Det var begynt å bli mørkt. Vinden hadde løyet en del og sjøen var roligere enn den hadde vært. Rundt klokka 23.00 sank «Frøya».

Først nå ville flåten bli testet.

Flåten sank ikke.

Den lå på vannet.

De hadde i alle fall ett ørlite håp om å klare seg.

Mennene i livbåten bød dem farvel. De noterte seg flåtens posisjon. En hilsen til England, og en siste hilsen til de kjære hjemme i Norge. På flåten hadde de bunkret opp noen bokser tørrmelk, 30 liter vann, og en del hermetikk.

Mennene i livbåten tok tak i årene. Det siste de hørte Braadland si, var at de måtte gjøre hva de kunne for å få tak i hjelp. Med den beskjeden la de ut på den 250 kilometer lange turen over havet mot Shetland.

18 | shetlandsgjengen

Livbåten satte kursen mot sør og halv vest. De rodde gjennom natta. Fordelen var at de hadde vinden i ryggen. To mann rodde i starten. Da dagen grydde, fikk de satt opp et provisorisk seil de hadde med. Men på ettermiddagen stilnet det, de måtte ta årene fatt igjen.

Denne gangen var det fire mann som rodde. Omtrent ett døgn etter at de ble angrepet, så de på ny et tysk sjøfly som var på vei vestover. De kastet seg umiddelbart ned i båten. Men snart forsvant motorduren.

Flyet fortsatte bare videre.

De var alene på havet. Det gikk jevnt og trutt fram til midt på dagen, mandag 4. mai. Da begynte det igjen å blåse opp. Vinden fra vest økte utover kvelden, og da det ble mørkt, la de seg andøve, og holdt båten i ro hele natta. Da det lysnet, var det ingen bedring å spore. De hadde motvind, og rådslo seg imellom hva de skulle gjøre.

Det var umulig å nå Shetland slik forholdene var, og de besluttet å ro det de kunne inn til norskekysten og prøve å få tak i en båt der, for å flykte videre. Med vinden i ryggen gikk det raskt østover. Fire mann rodde, mens én hvilte akter. Slik håpet de å nå kysten ganske raskt.

Men da de hadde rodd til midt på dagen, snudde vinden igjen.

For andre gang satte de nå kursen mot Shetland, og holdt det gående til midnatt, da de igjen la seg i ro.

Det varte imidlertid ikke lenge, for det blåste opp til østlig kuling.

I en åpen båt var det ikke mye beskyttelse å få mot opprørt hav. En brottsjø slo plutselig over dem og fylte halve båten med vann. De øste det de var gode for. Heldigvis holdt båten. Ved daggry neste dag var det fortsatt grov sjø. Vinden snudde igjen, men de holdt kursen mot Shetland, selv om det gikk sent i dønningene. Da kvelden kom, hadde de bare ligget i ro og stått av bølgene. De besluttet å sette sammen et provisorisk drivanker av en tofte og en kjeksboks. Det gjorde susen, og de kunne drive gjennom natta.

Da morgenen grydde 5. mai, måtte de fortsatt drive, men midt på dagen ble det bedre forhold igjen. Sola hadde så vidt kikket gjennom skylaget, og de fikk øye på en båt, men den så dem ikke. De fortsatte ferden mot Shetland, og i femtiden på ettermiddagen kunne de endelig se land. Det de så, var fyret på Muckle Flugga, det nordligste punktet på De britiske øyer.

«polaris» | 19

De dro inn drivankeret og begynte å ro igjen med fire mann.

Mens de rodde, kom to skip mot dem, og de heiste en seilduk for å varsle at de var der. Den ene båten hadde kurs rett mot dem, men det gikk ikke lenge før de ble oppdaget. Skipet var en britisk destroyer, og den andre var en tankbåt. De ble anropt av destroyeren som spurte om de var fiskere, hvorpå de svarte at de var norske marinegaster. De la robåten på siden av destroyeren og ble heist om bord.

Etter fem dager på sjøen var mennene i livbåten reddet.

Men hvor var flåten?