Seksti kilo juling

@) Kagge

69436 Seksti kilo juling – s. 1

24.06.2026 11:13

69436 Seksti kilo juling – s. 2

24.06.2026 11:13

Hallgrímur Helgason

SEKSTI KILO

JULING oversatt av Maren Barlien Guntvedt

69436 Seksti kilo juling – s. 3

24.06.2026 11:13

Copyright © Hallgrímur Helgason, 2021 Published in the Norwegian language by arrangement with Reykjavík Literary Agency, Iceland, www.rla.is © Norsk utgave: Kagge Forlag 2026 Originalens tittel: Sextíu kíló af kjaftshöggum Oversetter: Maren Barlien Guntvedt Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou / HANDVERK Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 Boka er satt med 11,3/14 pkt. Adobe Garamond Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-4303-7 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

69436 Seksti kilo juling – s. 4

24.06.2026 11:13

im r he el hi T

Sædurnes

Seglo Solvang

No

ná Fa n

Di ve D i verrse se

Boggabo

Ny–Njarðvík

N Fa

Åker-

Supekot

lk

S

Strandsgården

Melkegården

Damtunet Barneskole Gammelgården Mjölkot

Bokhandel Ránarkot

Ravnsreiret

Kötukot

H.S. Hatteforretning

E Y R A R G A T E N

S K O Y T E G A T E N

dammene Gvendarhús

Vetlesen HaiJói Eiríkshuset

Boknavik

Frisør Pikkehjemmet Forretning Vindheim Valdahus Kirkeplass Kirkeg. Guddu† kot † Kino† † Rotter- Næsskaféen † huset Guðm. Jak. dam

Fjøs

††

††

Sodal

Norsk Fiskerhjem

Opphøyelsen

J. Ardal Thorgilsen

Limbo

K R ON E GA T E N

Brønnmur

Sjustein

Hjell Sorenskriverhuset Helvete

Pi

Legehuset

ssb

ekk

en

N O R D G A T E N

H O V E D G A T E N

Buushuset Blodtunet (Tidl. Trantun) Telegraf Kritt Prestefruehuset Kroneselskapet

EBFB (Eirikur Bent Framsson Blaafeld)

Faktoriet 1

3

2 4

Si

Ei

rík

g.

sb

J

ry

nss

gg

on

a

ry gg a

3 Haugesundet

5

eb rsk No Hedin

2 Norskehuset

Kroneselskapsbrygga

1 Nordpolen

Nybrygga

p

Thorgilsen

Aki

K op

Ole Naess

69436 Seksti kilo juling – s. 5

Buus

Gods

Forretning

Bínabu

Jacobsen

4 Norskelageret

5 Eviger

24.06.2026 11:13

69436 Seksti kilo juling – s. 6

24.06.2026 11:13

Bok 4 EN GJEST PÅ STRAND

69436 Seksti kilo juling – s. 7

24.06.2026 11:13

69436 Seksti kilo juling – s. 8

24.06.2026 11:13

Kapittel 1

MELLOMBINDSMØRKE Mellom bindene hersker mørke. Et beksvart og bikkjekaldt og kav islandsk mørke. Og ikke helt stille, for vinden suser rundt i det, en bygevåt nordavind som slår ned på den lille polarbygda vi fikk reist oss i første del. Ishavsvinden går uhindret inn fjorden og dundrer løs på bygdetak og vinduer, seil og rær med sluddføykene sine, så ingen båt får ligge i ro på ankerplassen. Høstkastene slenger også enhver lesefugl over kirketårn og møne, hvor den nyter å tumle rundt i mørket, for leseren liker seg best i trykksverte. Men så får den øye på et lysskimmer i et vindu, og spør seg selv og forfatteren hvem som våker der. Forfatteren, som alltid er som en ugle i sitt eget verk (sjelden, men altseende), sitter storøyd på kirkegårdsmuren og svarer som så at der våker den gamle prestefruen, fjordens dronning, i Prestefruehusets overetasje. Hun har levd hele historien, er på sitt hundre og andre leveår og feirer derfor sitt livs jul hver eneste dag, lar flammen brenne i lampen sin hver eneste natt. Foruten det er bygda flammeløs denne septembernatten. Og i det svartmørket ligger gutten vår, Gestur, på den lille gresstueaktige Strandsgården, rorbua som står på nordsiden av Tangen og dermed er den første husgavlen nordavinden møter på. Gestur sover i mørket med hodet fullt av mørke, og i det mørket spinnes drømmer, der snurrer selve drømmehjulet i vannskorpa, halvveis under havoverflaten. På det store møllehjulet henger faren hans Eilífur og hiver etter pusten, kommer søkk9

69436 Seksti kilo juling – s. 9

24.06.2026 11:13

våt opp av sjøen og forsvinner igjen, uten stans, bølgegangen er fryktelig. Denne drømmen har gutten drømt gjentatte ganger, hvorpå han stadig våkner med spørsmålet: Hvor er faren min? Et spørsmål som noen ganger endrer seg til: Hvem er faren min? Og lesefuglen kakker med nebbet på gluggen i torvtaket over Gestur, for nå er nysgjerrigheten vekket til liv, nå vil den se denne romanfiguren, hvordan ser han ut nå, tre år senere? Dagen opprinner som en bokside fra blekk, den stiger papirhvit ut av prentsverten og mørket renner av den, men noen dråper blir igjen og spreller rundt på siden til de samler seg i et mønster: All tekst er mørke, alle sider lys. Slik henger det sammen. Ingen natt uten drømmer, intet lys uten skrømt. Kapittel 2

KARAKTERER VÅKNER Det har begynt å grine av dag, og vi ser folket våkne. Men det er ikke lett å se ned i torvhuset, så forfatteren legger til rette for leseren og skraper sluddlaget bort fra gluggen, for så å forsvinne ut i mørket. På dette tidspunktet i historien er gluggen laget av glass. Den er ikke lenger en kalvefosterhinne. Selv om størsteparten av befolkningen fremdeles sitter fast i moderlandets jordliv, sørger det tjuende århundre for bedre utsyn. Vi retter leselyset vårt ned i sengene og ser nå morgenen begynne med ett øye: Lille Olgeir, pjokken i Gesturs seng, åpner sitt ene. «Det æ måån!» Han er som himmelen selv, med det ene øyet tent og det andre slukket, de heter visst sol og måne, og nå har altså det førstnevnte åpnet seg inne i huset, mens det sistnevnte liksom blunker. «Det æ måån!» 10

69436 Seksti kilo juling – s. 10

24.06.2026 11:13

Småen er tre år gammel, i en kupissgul ullundertrøye og hullete bukse, og for beboerne i badstuen – som soveloftet i de gamle torvgårdene heter – kunngjør han nå dagens komme. Han kjenner den på gråtskjæret over torvtaket. Nok en gang har han klart å sove fram til daggry. Ja, til og med barnet vet at nå er fiskesesongen over, og da vil folket sove så lenge det er mørkt. Men nå er det altså slutt. Gestur våkner til ved siden av Olgeir, men skyver ham bort med en naken arm over høydynen sin, ansiktet er ikke like rundkinnet som før, men mer markert og med kvassere bryn, nå atten år gamle. Den enøyde er kjapp til å våkne og full av energi, vil vekke folk og prate. «Gettu! Det æ måån! Kipene dra!» «Ja, jeg vet det, snakk med faren din om det, du,» svarer Gestur og snur seg over på siden, bort fra gutten, med bristfri stemme. Ved den motsatte veggen snorket Snjólka fremdeles i sengen sin, og lenger inne i badstuen lå gammelfolket, Lási i sengen på Gestur-siden og Grandvör i sengebenken overfor bonden. Mellom dem kunne man se Segulfjorden gjennom gluggen på tømmergavlen. Fjæra var ikke synlig, bare sjøen, og badstuen minte derfor litt om et skip, særlig i nordlig storm som nå, et skip som stimer ut fjorden. Hvor ofte hadde ikke Gestur sett for seg at de var på vei ut i ukjent farvann, og til og med til andre land, mens mesteparten av mannskapet falt over bord på ferden. For til tross for solid framgang på alle områder var Gestur temmelig lei av å være strandet i denne torvhytta med disse menneskene, folk han ikke var mer i slekt med nå enn den dagen de tok ham til seg, tolv år gammel og tynget av sitt uventede fall fra trepanelverdenen ned i torvverdenen. Og likevel var de helt avhengige av ham for både liv og næring. «Pappa! Pappa!» ropte gutten over sengekanten, inntil nevnte far kom diltende på fire bein, med muntre hopp og logrende hale. Den Olgeir kalte pappa, var en hund, en blandingskjøter med norske røtter og lys bart, som i mørket ikke var annet enn 11

69436 Seksti kilo juling – s. 11

24.06.2026 11:13

et par blanke øyne og en glinsende våt og kald snute som han stakk inn over sengekanten. Gutten plasserte en pekefinger på snuten, han hadde lært at han hverken måtte klappe eller klø dyret. «Pappagutt, våt på nuten? Viddu kom opp i senga?» sa Olgeir den enøyde. «Nei! Han får ikke komme opp hit!» protesterte Gestur og skjøv bort hunden. «Faenskapen er gørrlusete og full av lopper!» «Men han æ pappa min!» «Han heter Sjeffi og er ikke pappaen din, men du kan godt kalle ham pappa hvis du vil.» «Men han æ pappa min!» «Nei, du har ikke fire bein og hale.» «Men jæ ha ett øye.» Den kjensgjerningen fikk alltid Gestur til å smelte, og han tok rundt barnet, holdt ham inntil seg og pjutret ham i halsgropen inntil han fikk en latter ut av ham. Gården hadde nok gått til grunne uten pjokken, det ene øyet hans var solen som gjorde det sjelelyst i huset. Gestur hadde begynt å forstå det fæle gamle ordtaket Snjólka innimellom brukte: Barnløst hus er livløst hus. Livet hennes hadde lenge ligget i mørke etter at hun mistet de to øyenstenene sine i snøskredet i slutten av forrige bind, i tillegg til sin egen mor, et snøskred som tok den gamle gården deres og sendte dem over hit, til Tangen. Øynene hennes brant av livets meningsløshet i mange måneder. Guttens egentlige far, snekkerbonden Lási, var blitt grå og gledesløs, sa knapt et ord lenger og skrev dikt bare for å holde seg varm, mest edder og galle. Det var som om skredet hadde berøvet ham for all humor. Han hadde ingenting å gi en liten gutt, selv om det var sønnen hans. Olgeir kalte ham bestefar. Gestur var i all praksis faren hans, men han hadde lagt seg i selen for å unngå den tittelen. «Mamma, jæ få dei og dåte! Dei og dåte!» Olgeir skrek over midtgangen, til Snjólka som fremdeles 12

69436 Seksti kilo juling – s. 12

24.06.2026 11:13

snorket på leiet sitt. Som regel sov han hos henne, og vanligvis fikk han en deigbit med morgenmelken Gestur hentet på Melkegården. Deretter fikk guttungen tåte, den gode torvgårdssmokken som bestod av lunken havregrøt, noen ganger blandet med tørrfisk, som ble knyttet inn i hjørnet av en gammel klut. Den sugde gutten på utover formiddagen. Snjólka rykket i gang som en maskin, tok sitt siste snork stående og så ikke på barnet, men var nesten våknet da hun kom ut på kjøkkenet og fyrte opp i grua. Over henne sang nordavinden, men for å minke nedbør på kjøkkenet hadde Lási stukket en bunnløs vinflaske opp gjennom ljoren – en glasspipe som var godt kjent i bygda. Gustene spilte sitt minimalistiske morgenverk på den blekgrønne flasketuten mens dagslyset steg opp fra dypet. Og med det hadde nok en dag falt ned i Segulfjörður. Kapittel 3

FJERNSJØEN Strandsgården var ikke stort mer enn en badstue ved sjøen med én tregavl mot nordavinden og en annen vendt mot sør, hvor den nokså korte husgangen og det tilbygde kjøkkenhuset gjorde sitt for at man kunne kalle torvhytta en gård. Det var ikke den verste torvgården på Tangen, men ikke den beste heller. Verst av lytene var havets nærvær, brenningene var denne nye tilværelsens rytme, klokken som ringte inn hvert eneste minutt. Selv på vindstille dager hadde usynlige bølger det med å slå ned i fjæra med et slikt brak at den gamle kona ble rent forskrekket på sin høye pute; hun trodde det var lyden av snø som løsnet fra fjellene. Med jevne mellomrom flødde det over Tangen, og gården forvandlet seg til den båten Gestur drømte om: De stod opp fra sengene sine med isvann opp til anklene. Fjæra var alltid full 13

69436 Seksti kilo juling – s. 13

24.06.2026 11:13

av tang, drivtømmer fra en hel tareskog. Selv om islendingene hadde fjernet alt av skog i landet sitt, var havet mellom bunn og fjære visstnok fullt av tettvoksende kratt som bølgene aldri ble lei av å skylle i land. Luften var alltid full av fugler, måker og ravner som svevde på stedet som drager over fjæra, på utkikk etter noe spiselig i tanghaugene. Men verst var det når brenningene gikk helt over; tre ganger hadde bølgene knust glasset i nordgluggen, og en gang slengte den en mannstung rekvedstokk opp på badstuetaket så det knaket i bjelkene. Lási laget en solid sittebenk av stokken som han stilte utenfor ytterdøren, og i etterkant fikk han for seg at familien burde anskaffe militærhjelmer å sove med. Enn så lenge hadde han imidlertid ikke fått skrevet til den danske hæren. Gestur hadde for vane å stå utenfor huset eller på strandvollen og stirre ut fjordmunningen. Der kunne han tilbringe mang en halvtime, ikke minst nå som sildesommeren var overstått. Munningen var som et vindu ut av det fjellrommet fjorden utgjorde, bare herfra kunne man se ut til horisonten, den bitte lille stripen mellom Segulnes på østsiden og Landsendeklippene på vestsiden av fjorden. Og selv om han visste at det ikke var noe annet bortenfor den horisonten enn enda mer hav og så Nordpolen – ingen land, ingen byer – lå det alltid noe fortryllende drømmeaktig i himmelen over utkanten av havet. Skyene som svevde der ute og det tilhørende lyset, som noen ganger var de ytterste strålene av en solnedgang bak vestfjellene; det var et løfte om eventyr og andre verdener, alt sammen. Titt og ofte stirret han derfor som hypnotisert ut fjorden, slik vår tids mennesker ser på sin nyhetsskjerm. Selv de spredte hverdagsbygene som gikk over havhorisonten som et mørkegrått regnslør, kunne se ut til å bære med seg storslåtte nyheter, en spennende historie, en hel nasjons sang, konflikter øst for Uralene, et skipsforlis i Bosporosstredet. Fjordmunningen var hans fjernsyn. Fjernsjøen hans. 14

69436 Seksti kilo juling – s. 14

24.06.2026 11:13

Denne dagen så han sommeren kjempe seg utover fjorden. «Kipene dra!» Det hadde begynt å kvelde, og nordstormen var i ferd med å løye, men to av skipene seilte bidevind og det tredje ble slept av en motorbåt. Gestur så hvordan de hvite seilene blafret voldsomt i havvinden, som om de var nyleste sider i en bok nummer to. Den fjerde sildesesongen i Segulfjörður var offisielt overstått. Skipene tilhørte den norske eventyrskøyeren Rune Vetlesen, han var sistemann til å seile hjem. De var kommet ut i midten av september og kunne forvente all slags vær. Tommelfingerregelen var som før at flåten la ut før stormdagen sjette september, men ettersom det denne gangen fremdeles var mye sild å hente etter det, valgte de mest vågale sildefiskerne å ta sjansen. Vetlesen var en av dem, en dumdristig nybegynner i bransjen, og ble selvfølgelig kalt Vettlausen av spøkefuglene. Han hadde tjent godt i løpet av sommeren, og enda mer i september. Enten vendte han hjem som en rik mann eller som et ilanddrevet lik. Gud hjelpe dem, tenkte Gestur, som flere andre. De tre skipene hadde ventet hele dagen på at vinden skulle løye, og nå så det ut til at de akkurat ville klare å komme seg ut av fjorden før det mørknet. Gutten vår ble stående og følge fartøyene med blikket ut forbi Segulneset, inntil de forsvant bak Nupen. Og har man sett, vinden løyet og fjorden falt til ro. Bølgene bredte seg ut som himmelhvite laken etter en vanvittig vask og gjenga hvitheten høyere opp: Morgensluddet, som nå var forsvunnet fra fjæresteinene, hadde falt som snø i høyden; fjellene var halvt hvite. Plutselig ble kveldsroen brutt av duren fra motorbåten som hadde loset seilskutene ut på havet, og dagslyset svant så smått. Gestur gikk ned i fjæra med hendene i lommene og sparket steiner foran seg, det var nytt at han kunne det, nå som han gikk med norske støveltresko. Så ble han stående på stranden en stund og fundere på sin situasjon i verden. Han var blitt 15

69436 Seksti kilo juling – s. 15

24.06.2026 11:13

konfirmert den første sildesommeren, egentlig et år for sent på grunn av kirkemangel, og så vokst opp i takt med en voksende bransje. Bygda var blitt en landsby på fem hundre mann, med toetasjes hus her og der, og tre butikker, men likevel syntes han den nye tiden gikk for sakte. Selv satt han fortsatt fast i den gamle. Hadde alt av penger stående på konto hos Toni i Kroneselskapet, som på gammelmåten, bare slik fikk han bedre kår, satte inn sommerlønna om høsten og tok ut varer over vinteren. Plutselig hørte han en lett rumling bak seg og snudde seg lynraskt (en reaksjon man lærer av snøskred), men det var bare bikkja deres, han med barten. «Papp … Sjeffigutten!» Han hadde ubevisst begynt å kalle hunden pappa, som den enøyde guttungen, men kjempet imot, antakelig på grunn av dårlig samvittighet, for det var selvfølgelig han, Gestur, som burde være guttens far, og ikke hunden. Han var glad for å bli revet ut av de tunge tankene og bøyde seg ned mot bisken, til dens store glede, og klødde den bak ørene, som han ikke burde gjøre, og småpludret med ham, slik han hadde sett en utlending gjøre i sommer. Islendinger var ikke vant til å gjøre noe annet enn å slenge ukvemsord etter hundene sine, og rørte dem aldri av frykt for lus og lopper, hvis ikke det var for å sparke grundig til dem. Nasjonen befant seg fremdeles på undertrykkelsesstadiet, hvor hierarkiet var kirke, krambod, trehus, torvgård, hund, katt, mus, lus. Sommerlønna hans var lavere enn året før. Fangsten hadde vært seigere enn de første tre eventyrsomrene, og han hadde ikke fått jobb hos septemberfiskerne da de store ekstrastimene kom. Sildelønna ville knapt strekke til over vinteren for femmannshusholdningen som lå på hans skuldre. De kikket begge, han og hunden, ut på fjernsjøskjermen, der verdens begivenheter kalte på ham; kom deg om bord på en sky, på et skip … Ja, hvorfor hvorfor ble han ikke med Vetlesen og 16

69436 Seksti kilo juling – s. 16

24.06.2026 11:13

co. over havet og prøvde lykken i et nytt hjem? Kanskje ventet en fridelig jente på ham der ute, som ville strekke hånden mot ham over et bord og smile varmt, møte ham som han var. Her var det ikke mange jenter på hans alder, bortsett fra medkonfirmanten hans Sunna, nå tobarnsmor på Selbær; Anna i Mjölkot, som var blitt solgt til en sekstiårig haifisker av sin egen mor; og de berømte trillingene i Kvíðagerði, Sóley, Signý og Sjöfn, som han alltid blandet sammen, lutryggete og hengslete som de var. Sæmundur, faren deres, hadde alltid gitt dem skylden for at familien endte opp på fattigkassen. «Har noen opplevd et slikt vanhell, å forvente én munn til å mette, og så kommer det tre? Og alle overlever!» Det var riktig observert, de var Islands eneste trillinger på tre hundre år som hadde fått vokse opp. Nå var de gifteferdige, men bodde fremdeles hos faren sin, som fortsatte å forbanne dem. Gestur var også «gifteferdig», men hadde aldri ligget i en kvinnes armer. Han hadde sett på dem, noen sommerjenter over sildetønnene, men ikke gjort noen tilnærmelser, og den tiltaksløse tafattheten hadde så smått begynt å plage ham. Om kvelden hendte det seg at han lå og klandret Lási fra hodeputen sin for at han ikke hadde skaffet ham et kjerringemne, for var det kanskje ikke en fars plikt? Nei, nei, i stedet for å finne en god kone til Gestur lå han enten fordypet i denne rimerotikken sin eller stakk bort på nabogårdene for å besvangre arbeidsjentene selv! Den gamle mannen hadde riktignok nevnt for Gestur at han kjente en god bonde i Flóðir som hadde en lovende datter. Senere viste det seg at den aktuelle datteren nærmet seg femti. Trepanelverdenen ruget faktisk på noen jamaldringer, men de var som fra en annen planet. Sødals døtre var sånn passe pene, om enn karete, og Kristjana, kjøpmann Tonis søster, var rakrygget og flott, men gjorde ikke annet enn å hånflire av ham, rorbustakkaren, når de en sjelden gang møttes. Det såret ham like mye hver gang. En gang var han til og med så uheldig at han traff på henne bak skranken i Kroneforretningen, hvor hun 17

69436 Seksti kilo juling – s. 17

24.06.2026 11:13

åpnet regnskapet hans. Hun kunne likeså godt ha dratt av ham undertøyet. Det usedvanlig feite hånfliret fulgte ham hele vinteren. Fattigdom var ikke bare kulde, sult og våte føtter. Den eneste som gledet ham i kvinnfolkmangelen, var hun som levde i hans indre, den sanne Súsanna som hadde pleid Olgeir i hans skjebnetime og så latt Gestur få gråte i armene hennes. Han husket fremdeles bryllupsdagen hennes, og i sitt kjødelige sinn hadde han ofte gjort om på den: Bruden kom gående opp midtgangen, løftet sløret og bøyde seg ned mot ham, der han stod med hvit konfirmasjonssløyfe og åpen butikk, og begynte å kysse ham lidenskapelig. Fantasien hadde i grunnen utviklet seg en smule de siste tre årene: Nå for tiden var kirken tom og bruden naken. Men med slør. Men ja, hvorfor hadde han ikke sneket seg om bord på et av Vetlesens skip? I Norge kom han til å stige i land som en hvilken som helst annen, der var han ikke merket av noen torvgård. Gestur hadde oppriktig vurdert det, å seile til et nytt liv i Norge som en mann uten fortid. Men som ung hadde han sneket seg om bord i et skip, med fryktelige følger, og turte ikke å gjøre det igjen. Dessuten var han smertelig klar over at hvis han forlot folket på Strand, ville han først bli nødt til å skjære over strupen på dem. Man forlater ikke fire sultne munner. Det gjenstod derfor kun to muligheter: å gjøre seg selv til morder, eller fortsette som slave på galeien Segló. Med hund og fjæreplytt stod han i vannkanten nedenfor gården og kikket lengselsfullt ut fjorden.

18

69436 Seksti kilo juling – s. 18

24.06.2026 11:13

Kapittel 4

ELISON «Hallo! Gestur! Gestur! Er det ikke Gestur?» hørte han noen rope ikke langt fra land. Gestur kom til seg selv og så en stor, hvithåret mann sitte i et lite nøtteskall av en båt som fløt lydløst langs strandkanten i det flakkende kveldsskjæret. Hvor hadde han kommet fra? «Uff, kan De ikke hjelpe meg? Jeg får ikke denne motoren til å fungere!» «Hæ?» «De kan vel slikt, kan De ikke?» Gestur svarte ikke, gikk bare lenger ned i fjæra og videre ut i saltvannet; det rakk ham nesten til livet da han kom fram til båtripa. Den hvithårede mannen, Kristmundur fra Hvammur, rakte ham en hånd og tok tak i relingen på motsatt side med den andre og lente seg samme vei på tofta, så båten ikke kantret da Gestur slengte seg opp i den. «Jeg tenkte å forlyste meg litt ute på fjorden, siden man har anskaffet seg motor som alle andre. Men jeg forstår ikke hva som feiler den, guttene har kjørt den fram og tilbake her hele uken.» Gestur åpnet motorkassen, pumpet olje inn i forgasseren og fikk i gang motoren på et blunk, den hostet høyt, og båten kjørte av gårde, til Kristmundurs store undring og glede. Inne på land bjeffet hunden Sjeffi som om han ville være med. «Ja, dette kan De … dette kan du, Gestur Eilífsson!» ropte den aldrende høvdingen gjennom motorbuldringen og ble plutselig dus med ham. «Elison!» ropte Gestur tilbake. «Hæ!?» «Det er Elison!» «Å!?» 19

69436 Seksti kilo juling – s. 19

24.06.2026 11:13

«Ja, jeg heter Gestur Elison nå!» Han hadde sett navnet sitt bli stavet slik på lønnsseddelen hos Sødal en sommer, og likt det. Det fridde ham for Eilífsnavnet, gammeldags og tåpelig som det var, dette var et nytt navn som sømmet seg for en ny tid, det så rent norsk ut! Nå trengte han ikke å skamme seg for å være i slekt med nisetyven lenger, prestemorderen og bråkmakeren som tok sin tunge skyld usonet med seg ned i en fuktig grav. Kompanjongene Hans og Baldvin, Tangens berømte sladrehanker, hadde gjort en god del narr av denne navneendringen, kalte ham E. Likson, og hans senere far, Lási, hadde til og med kommet opp med en vise, den eneste han hadde diktet siden skredet som tok fra ham gård og kone, tretti sauer og to barnebarn. Er jeg kanskje Koppmannssønn? Kanskje noen annens sønn? Men mitt hjertes aller største bønn er å være Gestur Allessønn.

Men Gestur brydde seg ikke. Så lenge navnet gjorde ham nestennorsk, kunne småkarene bare leke seg. Kristmundur på Hvammur var blitt en gammel mann. Den hvite manken og tønneformede vommen holdt seg, men det tykkhudede ansiktet var som risset opp av kniver, neseborene var stappfulle av hår og den rødblå nesen av sprengte blodårer, øynene evigvåte av livslengsel. «La oss kjøre ut til Segulnes!» ropte odelsbonden og fulgte bedagelig med på at Gestur styrte med rorpinnen. Var mannen full? Kvelden var sval, og Gestur våt til over midjen, men den bitende kulden vek for gleden over å få styre en båt, å få seile en hel Kristmundur utover fjorden, fra Tangen og ut til Segulnes. Han hadde aldri styrt en motorbåt før. Følelsen var ubeskrive-

20

69436 Seksti kilo juling – s. 20

24.06.2026 11:13

lig, båten kjørte rett fram, han styrte sin egen kurs, med en last som attpåtil var en av fjordens skytsånder, en mann som hadde eid Gesturs foreldre, det visste han. Hittil hadde livet hans vært ren vingling, retningsløs trygling på en liten tange, men nå nøt han å få kløyve bølgene gjennom en hel fjord. Hva kunne det bli av ham? Hvorfor kjørte de ikke til Norge? Han kjente et snev av livets muligheter. Det var kanskje litt kaldt, men han kunne alt! Men først måtte han ta hånd om en liten detalj som livet krevde av ham ved sin mektige inngangsport. Kapittel 5

AVDRAG Kristmundur hadde et forretningsærend med Segulnesbonden, ville selge ham to haibåter som han ikke brukte lenger. Ja, nå hadde til og med den hvithårede gamle fjordisten sluttet seg til den norske tiden. Til en viss grad. Han hadde ikke helt sluttet å fiske hai, men hadde prøvd ut sildefisket med én båt i sommer, og nå revurderte han alt han eide. «Men dere her på Neset holder fremdeles gamle dyder høyt i hevd! Det kan man ikke si om Fanneyri, som de har begynt å kalle Segló! Kan du tenke deg, Segló! Ja, og der har alt gått nord og ned med alskens helvetes forbannet norskeri. Og det i en slik fart at folk våkner til en helt annen tid enn de sovner fra. Det minner mest om historiene man hører fra denne … øh … Amerika.» Slik framla Hvamm-bonden ærendet sitt, og ville rose segulnesingene for ikke å la seg friste og for å holde seg til tradisjonen. Men nå hadde pipen fått en noe hul lyd, han hadde fremsagt disse replikkene for ofte, og hadde dessuten sluttet å tro på dem selv. Han så, som alle andre, at de norske nyvin-

21

69436 Seksti kilo juling – s. 21

24.06.2026 11:13

ningene hadde seiret. Men dette med Amerika, den mektige fruen som han ikke helt husket navnet på, var et nytt tillegg, for teorien som nå spredte seg i landet, var at mulighetene for arbeidsglade islendinger enten lå i Amerika eller i Segulfjörður. Gestur stod midt ute på tunet, søkkvåt i mørket, og husket det han var blitt fortalt: at han selv og faren hans, Eilífur, en gang var på vei til Amerika. Men nå hadde Amerika kommet til ham i stedet. Til tross for at Kristmundur hadde dratt ut hit på et ydmykt salgsoppdrag – og det i ren og skjær pengepugerånd – lignet han seg selv: vant til å bli tatt imot som en høvding hvor enn han dro. Det var noe han framkalte med væremåten sin, ganglaget, glimtet i øyet. Det var tydelig for både bønder og tyende at det her var en keiser på ferde, og før man visste ordet av det, ble bordplate og finstoler funnet fram, skyr fylt i skåler og blod- og leverpølser lagt på fat, ypperlige kleinekaker servert med annen ukjent bakst, og en skvett brennevin helt opp i en sjøslipt kopp. Alt dette skulle Gestur også få nyte, hvammsbonden kalte ham gutten sin, men først måtte han bli tatt med avsides. «Ja, det er sant, gutten min er våt opp til armhulene og bak ørene også! Ho ho. La jenta dra av ham for meg.» Dette var en gammel skikk. Menn kom utmattede av gange, gjennomvåte eller helfrosne, eller gjørmete opp til skrittet, og ble da tatt med avsides til en bod eller et gjestehus hvor de yngste arbeidsjentene måtte «dra av dem», altså få dem ut av klær og skotøy, som sjelden var en enkel oppgave. Dette var den eneste luksusen mannfolk hadde i torvhustiden. Fenomenet var dessuten innhyllet i et svakt skjær av amorslys, for hvis mennene var heldige, fikk seansen en herlig slutt. Kvinnene klaget derimot sin nød over dette pliktarbeidet som ofte førte vondt med seg, og noen arbeidsjenter gjorde alt de kunne for å slippe, særlig hvis den tilreisende var veldig full eller en beryktet råtamp. Man kan si at dette var det islandske trellesamfunnets

22

69436 Seksti kilo juling – s. 22

24.06.2026 11:13

egen variant av geishaer, ut fra det japanske forbildet, og det menes at uttrykket «å ha draget» stammer fra denne århundrelange tradisjonen, avdraget. Gestur hadde som alle andre hørt om fenomenet, men aldri opplevd det selv, han som aldri dro noen steder, og mang en gang hadde overdrevne beskrivelser av det hjulpet ham å tilfredsstille seg selv. Jenta som skulle dra av ham, het Sigrún. Gestur hadde aldri sett henne før, hun var tettbygd og uvanlig kinnvakker til segulnesfolk å være, for de var beryktet for sitt ufagre utseende og tverrlynne. Hun var antakelig fra et annet distrikt. Lutskuldret og hjulbeint viste hun vei ut av badstuen, gjennom husgangen og deretter ordløst inn i gjestehuset, hvor både tak og gulv var kledd med tre, som på andre gårder på Segulnes, hvor det aldri skortet på drivved. Utenfor hadde mørket falt, men jenta trakk likevel et tøystykke for gluggeåpningen på ytterveggen, og deretter fant hun en fiskeskinnsbit fram fra under sengebenken, la den på leiet og ga Gestur ordre om å sette seg på den med det våte akterskottet sitt. Deretter forsvant hun ut en tur med en utmerket tranlampe i tinn som måtte ha blitt skylt i land hit fra en eller annen kystbåt. Hun dukket straks opp igjen, nå med lampen tent, lukket døren og skjøv for en slå. Alt dette gjorde hun med en sindig smidighet. Gestur la seg ned i sengen, men på ordre fra jenta stakk han føttene utfor kanten nærmest vinduet. Jenta måtte slite en stund for å få av ham støveltreskoene. Læret var sjøklamt og støvlene trange. Omsider fikk hun dem av, og da fulgte ullsokkene med. Buksene fløy av og trøya med, men det tok lengre tid å pille skjorten av overkroppen og ermene fra armene, ullunderbuksene dro hun av ham som skinn av en skrott, og det var første gang han kjente noen andres hender på beina. Så vred hun klærne litt, men uten særlig resultat, og gikk deretter ut med dem til et rom hvor ilden brant. Hun etterlot seg en

23

69436 Seksti kilo juling – s. 23

24.06.2026 11:13

nokså avkledd Gestur som ble liggende og skjelve litt inntil den kinnvakre Sigrún nok en gang dukket opp, nå med et vevteppe i hendene. Han lette etter øynene hennes i lyset fra tranlampen, men fant dem ikke, ansiktet var like alvorlig og uttrykksløst som før. Gutten vår var ikke annet enn buskap hun hadde fått i oppgave å ta seg av. Hun tok av ham underskjorten med noen enkle grep og la deretter ullteppet over ham, gned varmen fra det inn i den kalde overkroppen og så ham deretter inn i øynene, et sekunds blikk ut fra hårskyggen før hun ga seg i kast med undertøyet hans, det siste som var igjen. Før han visste ordet av det, lå han helblottet i sengebenken og kikket nedover seg selv med store øyne, som et torskehode som ser nedover sin nysløyede buk. Hun strøk over ham med ull og hender, det hvinte i lemmet hans idet hun tok tak i det, sjelen løp ut i huden, han hadde aldri levd før. Han ble derfor en smule forskrekket av ansiktsuttrykket hennes, som utelukkende vitnet om at hun skjøttet sin plikt, han var kua og hun var melkejenta. Det var ikke løgn, det som ble sagt om segulnesfolket; de holdt sine folkelige skikker ved like med ukuelig trellaktighet. Den islandske geishaen løftet deretter opp sine to skjørt og dro av seg to underbukser, klatret opp i sengebenken og opp på sverdet hans, så det knirket godt i den knusktørre drivveden en stund. En altfor kort stund. Kapittel 6

TILSTANDEN PÅ STRAND De overnattet på Segulnes den natten. Gang på gang gikk Gestur gjennom kveldens begivenheter i hodet og formelig svevde over madrass og pute. Han hadde vært inni et kvinnfolk! Han hadde levd! Selv om det bare hadde vart i noen få minutter og elskovsmakkeren hans ikke hadde fått noen nytelse ut av det. Han tenkte tilbake på hvordan jenta Sigrún etter endt 24

69436 Seksti kilo juling – s. 24

24.06.2026 11:13

behandling hadde steget av ham med vante bevegelser, som en arbeidskvinne som kommer ridende barbakk inn på tunet, hopper av i en fart og lar noen andre ta seg av gampen. Hadde det da slettes ikke vært noen lyst fra hennes side? Gjorde hun det for bonden? Eller for tradisjonens skyld? Var dette bare en del av Segulnes-kulturen? Den attenårige husfaren og familieforsørgeren hadde altså mistet jomfrudommen. Han sendte noen tankebønner hjem til torvgården: Ikke vær redd, jeg kommer tilbake i morgen. Etter at snøskredet hadde tatt med seg tilværelsen deres på Ytre-Skred, hadde Gestur og den merkelige familien hans – Lási og svigermoren hans Grandvör, den tåpelige datteren Snjólka og den vesle enøyde sønnen Olgeir – som sagt fått flytte inn i torvgården Strand på nordsiden av Tangen. Den forrige beboeren, Þórður, han som hadde protestert på de norske snekkernes overkroppsblotting, hadde rømt den usedelige fjorden med døtre og kone, og skredfolket fikk derfor bøye seg innunder dørkarmen deres. Det ble ikke bedt om hverken lån eller leie, for det samme gjaldt for denne ødegården som for andre på Tangen som ingen visste hvem tilhørte: De stod der bare, som holdeplasser ved livets ymse veier. Når noen sa farvel, kom noen andre til. Strand var en forenklet utgave av en torvgård: en badstue med seks sengeplasser – en såkalt seks-sover – med tilstøtende småganger, kjøkken og spiskammers. Og så var gården utstyrt med disse to tregavlene, usedvanlig nok. Lási hadde i grunnen vært nødt til å torvdekke den nordligste, siden nordavinden hadde begynt å bla boksidene for ham om kvelden, og en gang iblant stod snøføyken av issen hans som stormslør på en isbreskalle. Men den søndre tverrveggen var i tett treverk, med en liten glugge, noe som medførte at torvhuset ga inntrykk av å være en enslig gavl, eller til og med en gammel og korsløs torvkirke. Dette var imidlertid ikke noen bolig, men en rorbu; den kom 25

69436 Seksti kilo juling – s. 25

24.06.2026 11:13

hverken med land eller dyr, alles liv lå i Gesturs hender, han bar dette på sine skuldre, alt sammen. De første årene hadde sommerlønna hans fått dem gjennom vinteren og forsynt dem med mel og fårekjøtt, men nå så det altså mørkere ut. Gestur hadde foreslått at de skulle begynne å ta inn gjester, ettersom de hadde to ledige sengeplasser i badstuen. Men det ville ikke Lási høre snakk om, han ville ikke ha noe landstrykerpakk i sin stue, og dessuten fungerte den ene sengeplassen som hjemmeverkstedet hans og den andre som bibliotek. Gubbens boksamling hadde vokst ytterligere da Gestur i et godsinnet øyeblikk kom med en hel kiste av innbundne skatter som mannskapet på en østfjordsk sildebåt ville kvitte seg med. Nå forbannet han boklefsene hver gang han gikk forbi dem. Der lå det steindøde, gamle bokfiller som aldri åpnet et øye, på et leie hvor det kunne ligget levende mennesker og verpet fram én krone natten til ham. Gamle Grandvör var blitt temmelig slått ut av lage av snøskredet, og hun hadde ikke lenger glede av noe som helst. Ikke engang strikkepinnene formådde å sysselsette henne. De første ukene lå hun langflat med ansiktet inn mot veggen, og nå om stunder tilbrakte hun dagene på sengekanten mens hun stirret mumlende ut i mørket, som om hun satt og talte opp alle de dødelige skredene hun hadde overlevd. Snjólka hadde mistet moren sin og to høyt elskede barn, og var stum av sorg i to hele år. Men litt etter litt hadde hun akseptert den enøyde gutten, «broren sin», og hadde på dette tidspunktet i historien gjort helomvending hva det angikk; hatet hennes mot Olgeir hadde forvandlet seg til bunnløs kjærlighet. Den treårige energibunten tok etter Gestur i ett og alt, slo til og med lens som ham, men unnslapp aldri «mamma Sjokkas» åsyn, hun kalte ham øyet sitt. «Olli min! Pass øye! Du ha ba ett!» Olgeir brukte ikke lapp, men det var som om det venstre øyet var konstant sammenknepet, noe som førte til at gutten alltid 26

69436 Seksti kilo juling – s. 26

24.06.2026 11:13

gikk rundt med en halv grimase. Han var en oppvakt gutt og kalte Snjólka mamma og Gestur Gett. Vår mann hadde nektet pjokken plent å kalle ham pappa. Han hadde vært i en ømfintlig alder da Olli begynte å bable, bare seksten år, og folk måtte så aldeles ikke få for seg at han hadde satt barn på den skapningen, den kalvetannsgrimasen Snjólaug var. Familien var kanskje merkelig sammensatt, men ikke helt usedelig. Skadefrydsduoen Hans og Baldvin fablet imidlertid i vei til alle og enhver om at «søsknene» hadde inntatt foreldrerollen for farens barn. De to kompanjongenes status i det vesle samfunnet var uforandret, de fikk sin lønn fra Kroneselskapet, men hva slags jobb de gjorde for dem, var en gåte for de fleste, så lite nevenyttige – om enn rappkjeftede – som de var. Noen hevdet at den eneste oppgaven de hadde i selskapet, var å snakke ned konkurrentene, de var en slags PR-konsulenter (mange tiår før det begrepet oppstod). Men det var hovedsakelig allmennheten de siktet seg inn på, alle som levde i større armod enn dem selv, og tospannet nøt å kaste seg over småfolket i sine høytlønnede bakholdsangrep. Lási var blitt en renspikket kistesnekker, snekret kun for døden og diktet kun for djevelen, fra verkstedet sitt i lagerhjørnet hos Sødal. Han hadde fått et og annet oppdrag fra den norske skipsherren, men etter hvert ble det slutt på småjobbene, og det ble umulig å snekre for livet. Nå holdt han seg utelukkende til likkister. Gestur hadde overtatt hammeren, og de spredte oppdragene gjennom vinteren var husholdningens eneste inntekt, utover kistesnekringen og sildeoverfloden på høysommeren. Den gode frue Emma på Melkegården hadde gitt dem tilgang på én spene på kua i den nordligste båsen, nærmere bestemt nordøstspenen, og opp dit fikk Gestur derfor trippe hver morgen og kveld med et beger i hånden. Slik var nå livet. To ganger hadde Gestur søkt jobb hos Kopp, som nå drev 27

69436 Seksti kilo juling – s. 27

24.06.2026 11:13

en hel sildestasjon i Pollkroken, Tangens sørvestlige hjørne, og var den første islendingen som hadde gått over fra haifiske til sild. Den ene gangen hadde Gestur støtt på ham i full hattemundur på Norskebrygga og spurt ham om arbeid, men da hadde kjøpmannsrederens øyne ikke nådd opp til ham (Kopp var plutselig blitt et hode lavere enn Gestur), og veien forbi den spørrende ble derfor for lettframkommelig. Den andre gangen hadde gutten mannet seg opp trappen til stasjonen hans, tatt av seg lua og stått på kontorgulvet overfor Eðvald Kopp, som satt der bak skrivebordet sitt med et papir i den ene hånden og en sigarstubb i den andre. Grossereren så gjennom Gestur og helt inn til Fagureyri, men uten å få øye på tårene han i fordums tid hadde felt med dette mennesket i armene. «Men du … du vet hvem jeg er … hvem jeg var?» «Er vi dus? Siden når er vi dus?» sa han storøyd, men så svarte han på sitt eget spørsmål: «Her er ikke spørsmålet hva som var, men hva som blir. Morgendagen er min Gud.» «Jeg var en gang … jeg bodde en gang …» «Hør her, min gode mann. Her må folk jobbe. Sigga!» skrek mannen under barten som var blitt fullstendig grå, i likhet med hårveksten rundt ørene, men derimellom strålte den brennevinsrøde skallen. Gestur trakk seg baklengs ut og møtte en ung kvinne i trappen. De så hverandre kort inn i øynene, hun var velkledd i et silkeaktig skjørt, og det lyse håret var så omhyggelig børstet og tettflettet inntil hodet hennes at Gestur ble stående og måpe. I en brøkdels sekund så hun ut til å huske at hun for en barndom siden hadde løpt inn på farens kontor og ropt at en liten toårig pjokk hadde drukket kaffe. Hun skulle visst til å si noe til ham, men faren forhindret det. «Sigga!» ropte han høylytt inne fra kontoret sitt. På vei bort fra huset gløttet gutten opp på tverrveggen der det stod KOPP, malt med røde, mannshøye bokstaver på treverket. Han så for seg navnet ELISON i samme størrelse, men fikk så 28

69436 Seksti kilo juling – s. 28

24.06.2026 11:13

øye på et kvinnehode som stakk fram ved hushjørnet og kikket på ham. De så på hverandre et lite øyeblikk før hun forsvant. Slik var situasjonen på Strand. Det eneste de hadde, var Lásis sovende bøker og verktøyet som bare ble tatt i bruk en gang iblant. Ja, og så jorda på Ytre-Skred. Men det var jo som å eie et skip på havets bunn. Gestur våknet etter nattesøvnen på Segulnes som en fullmoden frimann med ei ny jente i hver havn, uberørt av hverdagens sorg og jammer. En helt annen mann. Han speidet etter Sigrún, det kjære elskovseventyret, i hvert eneste hjørne, ville ta avskjed med henne av kjærlig høflighet, men han så henne ikke noe sted. Kristmundur så på ham som en far i en bordellentré som bejubler sin sønn idet han kommer jomfrupult ned trappen. Det virket jammen som om det hele var planlagt fra hans side. De tok imot en enkel frokost, tørrfisk, melk og husets egen hai, tok deretter avskjed med bonde og husfrue, folk som overhodet ikke kunne å ta avskjed. «Jeg får drengene til å komme over med båtene til dere. På gjensyn i fader Árnis julegudstjeneste!» ropte Kristmundur muntert. De hadde akkurat bekreftet salget av haibåtene hans med et håndslag. Gestur forestilte seg straks en hemmelig hyrdestund i Fanneyri-kirken tårnhus, der han og Sigrún snek seg opp den bratte trappen midt i julegudstjenesten og unnfanget ti barn på ti minutter under klokketårnet, og hun ville blotte sine bjeller. Hvor var hun egentlig? Han turte ikke å spørre. Ute var det septembersludd, og de kjørte motorbåten strake veien inn fjorden, foran Tangen og ut i Pollen, kjørte i land nedenfor Hvammur. Derfra måtte Gestur komme seg hjem til fots i bare ullgenseren, men den nye følelsen varmet, og det Kristmundur hadde sagt til ham da de skilte lag: «Jeg vil gi deg ansvaret for Hvammur-stasjonen. Vi bygger en brygge til våren og begynner med rederivirksomhet, kaster oss over silda! Du kjenner dette ut og inn. Ja, gutten min, jeg har fulgt med på deg.» 29

69436 Seksti kilo juling – s. 29

24.06.2026 11:13