i samme serie
unn falkeid
Hva var renessansen – og hvorfor angår den oss fortsatt?
midtøsten på 200 sider 18 2 0 – 2 0 2 0
ISBN: 978-82-489-4589-5
renessansen på 200 sider
I denne engasjerende innføringen viser professor Unn Falkeid hvordan kunst, vitenskap, politikk, tro og nye oppdagelser smeltet sammen i en epoke som fortsatt former vår moderne selvforståelse. Med stor fortellerglede løfter hun frem skikkelser som Leonardo da Vinci, Columbus, Galileo Galilei – og kvinner som Costanza d’Avalos og andre som gjorde seg gjeldende som kunstnere, lærde og kulturaktører. Vi får lese om byborgerskapenes fremvekst i Nord-Italia, hvordan mennesket vendte blikket mot antikken, mot verden – og mot seg selv. Falkeid skriver om kunst, arkitektur, oppdagelsesreiser, geografi, anatomi, astronomi og mye mer. Renessansen på 200 sider er en klok, elegant og tilgjengelig innføring i en av historiens mest avgjørende perioder.
unn falkeid
odd k a rsten tv eit
MO DER N IT ET EN S s m elt edigel
unn falkeid er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, der hun forsker på middelalderen og renessansen i Europa. Hun har utgitt prisbelønte bøker og har ledet det internasjonale forskningsprosjektet «The Legacy of Birgitta of Sweden». I 2021 ga hun ut boka Den hellige Birgitta. Enken som utfordret Europa.
u n n fa lk ei d
renessansen på 200 sider modern it et ens smelt edigel
© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Forfatterportrett på forsiden: Sturlason Øvrige omslagsfoto: Rafael, Skolen i Athen; Santi di Tito, Niccolò Machiavelli; Caravaggio, Luttspilleren; Moretto da Brescia, Tullia d’Aragona som Salome; Jan Matejko, Kopernikus; Botticelli, Primavera. Wikimedia Commons, public domain. Papir: Amber Graphic 120 g 1,6b Boka er satt med Garamond Premier Pro 12/15 Trykk og innbinding: Print Best, Estland ISBN: 978-82-489-4589-5 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
INNHOLD
1
Bykommunenes tid
7
2
Ad fontes!
25
3
Selvets iscenesettelser
45
4
Den gamle og den nye verden
69
5
Et splittet Europa
91
6
Svimlende oppdagelser
111
7
De lærdes republikk
135
8
Renessanse for hvem?
153
9
Landene i nord
175
Takk! noter Litteratur Bilderegister
198 199 203 206
1
B Y KO M M U N E N E S TID I året 1870 er noen håndverkere i gang med å restaurere en stor, gammel bygning i byen Prato i Toscana. Palasset hadde en gang tilhørt ekteparet Francesco og Margherita Datini som fikk det oppført i siste halvdel av 1300-tallet. Da de døde, ble bygningen omgjort til et kloster. Så mye visste historikerne. De visste også at Francesco Datini hadde vært en forretningsmann som bodde dels i Prato, dels i Firenze, og at nettverket hans hadde vært stort.1 Nå fant håndverkerne en fabelaktig skatt gjemt i bygningen. Innmurt under en av trappene lå et enormt arkiv: 150 000 brev, nærmere 600 regnskapsbøker, 300 partnerskapsdokumenter, 400 forsikringspoliser og tusenvis av andre forretningsdokumenter. Datinis forretningsimperium var kolossalt. Samlingen har siden oppdagelsen vært en gullgruve for historikere. Arkivet rommer Datinis korrespondanse med handelsforbindelser i Spania, Italia, Frankrike, England og Tyskland, samt Konstantinopel i øst og ulike byer langs kysten av Nord-Afrika. Datini handlet med alt fra tekstiler og krydder til jernvarer og våpen. Og en stor gruppe mennesker var involvert i husholdningen hans – forretningspartnere, advokater, skrivere, tjenere, lærlinger, løpegutter, ja til og med slaver. For slaver var igjen blitt tillatt etter svartedaudens herjinger siden det var mangel på arbeidskraft. Hvem var Francesco Datini? Han var født i 1335 og kom fra enkle kår. Han var sønn av en vertshusholder, men ble foreldreløs som 7
Francesco Rosselli (tilskrevet), Pianta della Catena, ca. 1470. Tidlig fugleperspektiv over Firenze, der bymurene, broene over Arno og den mektige domkirken markerer en tettpakket og pulserende storby.
13-åring da begge foreldrene og to av søsknene døde under pesten. Francesco og lillebroren Stefano var de eneste som overlevde av familien. En godhjertet kvinne tok seg av dem, og året etter sendte hun dem som lærlinger til en kjøpmann i Firenze. Der lærte Francesco grunnleggende ferdigheter innen handel. Firenze var nemlig allerede da en viktig handelsby, med butikker og banker, verksteder og til og med handelsskoler for byens borgersønner. Men det virkelige handelssenteret i Europa den gang var Avignon i Sør-Frankrike. Siden begynnelsen av 1300-tallet hadde paven holdt til i Avignon, og i løpet av noen tiår ble den beskjedne provençalske byen omskapt til en kosmopolitisk storby. Pavehoffet, som på den tiden var det mektigste i Europa, tiltrakk seg håndverkere og kunstnere, kjøpmenn og jurister, leger og arkitekter fra hele kontinentet. I Avignon ble det snakket mange språk, og de møtene som fant sted her, var uten tvil viktige for den kulturelle oppblomstringen som snart kom til å prege Europa.2 Da farsgården i Prato ble solgt, arvet brødrene en slump penger, og den ærgjerrige og eventyrlystne Francesco, som nå var 15 år, dro til Avignon for å prøve lykken. Han hadde skjønt at dette var stedet for å 8
Ambrogio Lorenzetti, Virkningene av godt styre i byen (1338–1339). Utsnitt fra den berømte fresken i rådhuset i Siena, der bylivet myldrer: håndverkere, kjøpmenn, ryttere og arbeidere fyller gatene. Bildet viser idealet om den velstyrte byen – trygg, arbeidsom og full av aktivitet – slik man den gang forestilte seg den.
slå seg opp, og det greide han til gagns. Francescos handelsvirksomhet vokste, og snart var han en velholden mann med en stor omgangskrets av politiske og forretningsmessige forbindelser; nå som da var et godt nettverk en betingelse for å kunne klatre oppover på samfunnsstigen. Men han var ennå ikke gift, noe som også var nødvendig for å opprettholde den sosiale anseelsen. Etter råd fra sin fostermor i Prato bestemte han seg først som 41-åring for å gifte seg, og han var så heldig å få napp hos 16 år gamle Margherita di Domenico Bandini. Også Margherita var fra Toscana. Faren, en kjøpmann fra Firenze, var blitt henrettet da Margherita bare var en jentunge. Han hadde deltatt i et komplott mot republikkens ledelse. Moren måtte flykte til Avignon med sine tre barn. I motsetning til storesøsteren og storebroren fikk ikke Margherita noen skolegang – Avignon hadde nemlig langt fra like gode skoletilbud for jenter som Firenze. Men hun var likevel et godt parti for Francesco Datini. Kvikk som hun var, lærte hun raskt å føre regnskap over mannens transaksjoner, og hun ble en ypperlig brevskriver. Margherita ble snart ektemannens medhjelper i det aller meste, og hun sto ofte selv i butikkene som de drev sammen.3 Da Francesco og Margherita vendte tilbake til Prato, hvor de hadde 9
kjøpt seg en staselig landeiendom, var det Margherita som ledet byggingen av Villa del Palco, som de kalte palasset sitt. Samtidig hadde hun overoppsyn med gårdsdriften og husholdet, og hun pleiet ekteparets sosiale og politiske nettverk, ikke bare i Prato, men også i Firenze, ettersom Francesco var mer eller mindre kontinuerlig på reise. Og det som holdt både forretningsimperiet og husholdningen sammen, var den iherdige brevskrivingen, både hans og hennes. «Det lønner seg for en forretningsmann alltid å ha blekk på sine hender», skrev den florentinske arkitekten og renessansehumanisten Leon Battista Alberti en gang på 1400-tallet. Det kunne nok Datiniekteparet skrive under på. Ekteparet gis vanligvis ikke noen plass i fortellinger om renessansen. Likevel er både Francescos og Margheritas historie forbløffende. Arkivet som ble oppdaget i Villa del Palco, vitner ikke bare om de store økonomiske omveltningene som fant sted i Europa mot slutten av middelalderen, da naturalhusholdningen ble erstattet av pengehusholdningen, og det moderne bankvesenet så dagens lys. Det vitner også om hvor avgjørende de norditalienske bystatene var for denne utviklingen, og hvordan trafikken på handelsrutene akselererte – noe som igjen beredte grunnen for europeernes ekspansjon østover til India, sørover til Afrika og vestover til Amerika. Sist, men ikke minst, rommer arkivet betydelig informasjon om noen fundamentale sosiale, kulturelle og kunnskapshistoriske endringer som bystatene og den økonomiske oppblomstringen førte med seg i perioden mellom 1300 og 1700, og som senere historikere nettopp omtalte som renessansen.
De første bykommunene Etter århundrer med stridigheter og folkevandringer opplevde Europa økonomiske oppgangstider fra og med 1000-tallet. Infrastrukturen forbedret seg over store deler av kontinentet, og handelen tok seg opp, både til sjøs og langs landeveiene. I Italia var det særlig de maritime ekspansjonene som bar frukter: Italienske handelsmenn våget seg ut 10
i ukjent farvann med elendige skip og lite attraktive varer. Hadde de ikke gjort det, hadde muligens både Italia og Europa blitt liggende i bakevja, slik de gjorde det etter Romerrikets oppløsning. I stedet satte ekspedisjonene til sjøs i gang en økonomisk vekst og en urbanisering som banet vei for Italias ledende kulturelle rolle i renessansen, og for den eksplosive kreativiteten som deretter spredte seg videre til hele Europa.4 I Nord-Italia skjedde det noe helt særegent i kjølvannet av den økonomiske oppblomstringen: En rekke bykommuner erklærte seg frie og uavhengige av både keiser- og pavemakt. Hva var årsaken til det? Den italienske adelen hadde langt mindre jordeiendommer enn adelen i resten av Europa. Mange av dem flyttet derfor inn til byene, som hadde forfalt betraktelig etter Romerrikets oppløsning, men som nå begynte å reise seg med den økende handelen og sjøfarten. Adelen var med andre ord nysgjerrige på det som foregikk innenfor de forfalne bymurene, og ville ta del i godene. Ingen andre steder i Europa skjedde en slik symbiose: I stedet for å slåss med hverandre slo den krigerske landadelen seg sammen med de nyrike handelsfolkene og skapte et helt unikt fenomen. De giftet seg inn i hverandres familier, og i løpet av bare et par generasjoner fordrev de den tysk-romerske keiserens og kirkens representanter, som i århundrer hadde styrt de skrantende byene, og tok selv den politiske og økonomiske kontrollen. I magnati, «de mektige», eller i grandi, «de store», kalte denne overklassen av adel og handelsfolk seg, og de markerte sin makt gjennom arkitektur. Hver familie bygget sitt eget høye tårn, noe man ser rester av i mange byer i dag, som i San Gimignano eller Bologna. Men det betød ikke at familiene ikke samarbeidet. Tvert imot: I de enkelte byene slo magnatene seg sammen i en commune («fellesskap»), et begrep som reflekterer den felles anstrengelsen som måtte til for å styre byen. I løpet av 1100-tallet dannet det seg et belte av slike frie bykommuner i Nord-Italia: Pisa, Lucca, Milano, Venezia, Parma, Genova, Pistoia, Bologna, Siena, Firenze og flere. Byene ble styrt som republikker. Innbyggerne valgte en konsul eller 11
et byråd, som på sin side nedsatte en rekke ulike komiteer og utvalg som skulle sørge for byborgernes ve og vel. Men selv om monarkiet eller prestestyret ble avskaffet, var det fremdeles bare en ytterst liten del av befolkningen som fikk ta del i republikken; magnatene eller stormennene styrte, mens kjøpmenn av lavere stand, håndverkere, arbeidere, tiggere, utlendinger – for ikke å snakke om kvinner – var utestengt fra politikkens og maktens domene. Men så fant et nytt opprør sted. Om kommunerevolusjonen var radikal, var den som nå kom, enda mer betydningsfull. For å beskytte seg selv og sine familier begynte håndverkere og kjøpmenn av lavere stand å organisere seg i laug. Her fant de støtte i hverandre. Laugene fungerte som institusjoner som satte standarder for hva som krevdes av en utdannet mester. De utstedte vitnemål, løste tvister mellom medlemmer som sto i konflikt med hverandre, og straffet de som drev med snusk eller brøt avtaler. De sørget for begravelser og tok hånd om enker og barn etter avdøde laugsmedlemmer. På mange måter fungerte laugene som skyggerepublikker, med egne ledere, råd og utvalg. De dannet til og med egne militser, ledet av gonfalieri, bannerførere, hvis oppgave var å forsvare medlemmer mot magnatenes økende misnøye med de stadig mektigere laugene. Il popolo, «folket», kalte laugsstanden seg, åpenbart som en polemikk mot stormennene. Slik de tolket seg selv, var il popolo «vanlige folk» eller byens innbyggere som gjorde opprør mot eliten. Stormennene, på sin side, svarte med vold, kidnapping og mord. Til slutt greide folket likevel å fordrive magnatene. Il popolo overtok byrepublikkene, og som et symbol på den nye maktovertakelsen, rev de ned magnatenes familietårn og erstattet dem med ett eneste tårn, rådhustårnet. Det høye rådhustårnet, slik det rager i været i hjertet av Firenze og Siena, ble symbolet på den nye friheten – en frihet som ikke lenger gjaldt bare noen ytterst få av byborgerne. Likevel kan vi ikke snakke om et demokrati i moderne forstand, for aktiv deltakelse i republikken var innskrenket til kun å gjelde rundt en tredjedel av befolkningen. Men langt flere fikk ta del i byens styre og stell enn før. Makten 12
sirkulerte, og den skulle ideelt sett holdes i sjakk ved hyppige valg og ved hjelp av en rekke råd og utvalg. Firenze feiret folkets triumf i 1252 med å prege den første gullmynten i Europa siden Romerrikets oppløsning: Florinen, med den florentinske liljen, kom til å bli symbolet på byens uavhengighet helt frem til 1494, da Italia ble invadert av Frankrike og de blodige italienske krigene startet. Få byer holdt stand så lenge som Firenze. De fleste falt etter hvert i hendene på mektige familier og lokale fyrster. Signorier ble disse kalt (fra italiensk signori som betyr «herrer»), og de besto som regel av familiedrevne dynastier som utøvde politisk makt og kontroll. Firenze klarte seg imidlertid mer i navnet enn i gavnet. Byen titulerte seg som republikk helt frem til 1512, men en mektig handelsfamilie med navn Medici begynte å gjøre seg gjeldende allerede på Francesco og Margherita Datinis tid – og snart var det denne familien som trakk i alle byens tråder. Den eneste republikken som klarte å bevare sin frihet gjennom hele renessansen, var Venezia. Først da Napoleon invaderte byen i 1797, gikk La serenissima, «den fredfulle» republikken, under.
Florin fra republikken Firenze. Den lille gullmynten, først preget i 1252, kom raskt til å bli et av Europas viktigste betalingsmidler.
13
Byene ruster opp Etter Romerrikets fall skrumpet de fleste byene inn til et minimum. Firenze, som ble etablert som en koloni i romertiden, hadde lenge vært et viktig senter på grunn av sin gunstige beliggenhet. Men i middelalderen falt befolkningen drastisk. De antikke bymurene omringet husklyngene som et altfor stort skall og minnet de omtrent tusen innbyggerne som var igjen, om svunnen storhetstid. Men med ett begynte byen å vokse. Ja, innbyggertallet eksploderte. Rundt år 1300 var befolkningen på rundt 100 000. Det samme gjaldt byer som Milano, Genova og Venezia, som alle hadde innbyggertall mellom 80 000 og 100 000 før svartedauden (1348). De var storbyer etter datidens målestokk. Og mellom dem, i et tett belte, lå mindre bystater som Siena, Lucca, Pistoia, Rimini, Modena, Bologna, Parma, Pavia, Padova og Verona. For å håndtere det voksende administrative apparatet hadde byene behov for en rekke sekretærer og skrivekyndige. Dessuten trengtes dyktige jurister for å bevare republikkenes frihet. Det var nemlig mange som så begjærlig på de stadig mer velstående bykommunene. Både paven og den tysk-romerske keiseren var blant dem som ønsket kontroll, men også lokale stormenn forsøkte å ta makten. Dessuten oppsto det til stadighet stridigheter bystatene imellom. For å kompensere for manglende militær styrke sendte bystatene sine sønner til universitetene for å studere jus. Universitetene i Europa så dagens lys allerede på 1000-tallet. Det første universitetet som ble etablert, var Universitetet i Bologna (1088). Deretter fulgte andre, som universitetene i Paris (1150), Oxford (1167), Modena (1167) og Padova (1222). Paris ble hovedsetet for teologistudier. I Bologna sto derimot jusstudiene sterkt. Det var nemlig jurister bystatene fremfor alt trengte, det vil si spesialister både på kirkelig eller kanonisk rett og på den gamle romerretten, som nå ble gjenopptatt med full styrke. Særlig i romerretten fant bystatene det våpenet de trengte for å kunne forsvare sin frihet og sine privilegier. Bystatene så i det hele tatt det nyttige i å utdanne sine ungdommer. De etablerte grunnskoler og handelsskoler. I en berømt, samtidig 14
Firenze ca. 1470.
krønike om Firenze skriver historikeren Giovanni Villani (1276– 1348) at i år 1300 gikk omtrent 10 000 av byens gutter og jenter på skole. Etter grunnutdannelsen fortsatte en stor del av guttene på byens handelsskoler for så å gå inn i foreldrenes ulike bedrifter og verksteder, mens et mindre antall studerte grammatikk og logikk, altså tilsvarende våre videregående skoler, før de ble sendt videre til universitetene, som regel for å studere jus. Etter endt utdannelse gikk de unge juristene inn i ulike stillinger som sekretærer og notarer for å tjene de bystatene som hadde fostret dem. Samtidig med denne utdanningsrevolusjonen finner en annen opprustning sted. De gamle adelsfamiliene hadde lange, blodige historier bak seg. De kunne peke på hærførere og helter i sin historikk, og de gamle festningene og våpenskjoldene bar minner om deres bragder. Den selvbevisstheten som denne historikken ga dem, var noe de brakte med seg når de giftet seg inn i mektige handelsfamilier og dannet den klassen som ble kalt for stormenn eller magnater. Il popolo, den lavere standen av kjøpmenn og håndverkere, hadde ingen slik ærerik fortid. Hva skulle de gjøre for å hevde seg når magnatene var fordrevet? Hvilken symbolmakt kunne de iverksette? 15
Her kommer vi til essensen av det mange forbinder med renessansen. Italia, mer enn noe annet land i Europa, preges av minner om det gamle og mektige Romerriket. Akvedukter og gamle romerske teatre ruver over hele den italienske halvøya. Ruiner av gamle basilikaer og festningsanlegg kneiser på høye åsrygger, og romerske veinett med sine imponerende basaltsteiner, knytter de gamle romerske koloniene og byene sammen til et intrikat nettverk som strekker seg langt utover Italias grenser. Det var her il popolo fant sin identitet. På samme vis som vi nordmenn trakk frem historier fra vikingtiden da nasjonsbyggingen tok til på 1800-tallet, på samme vis som vi begynte å rekonstruere gamle folkedrakter, dyrke rosemaling, bygge laftede hus og byggverk med dragehoder i den tro at dette var et urnorsk fenomen, vendte de italienske byborgerne seg mot sin romerske fortid. Den romerske forfatteren Vergil, som skrev det berømte eposet om helten Æneas som flyktet fra det brennende Troja med sin gamle far på ryggen, og som endte i Latium, hvor han grunnla riket som ble forløperen for Romerriket, ble med ett Mantovas stamfar. Byborgerne hevdet
nemlig at den store romerske nasjonaldikteren opprinnelig kom fra Mantova, og at de alle på sett og vis var i slekt med ham. I Siena skjedde noe lignende: På et av de viktigste torgene her, Piazza Tolomei, plasserte byborgerne på 1200-tallet en skulptur av ulvinnen med de to tvillingene Romulus og Remus. Denne gamle legenden ble også hintet til i byens våpenskjold. Legenden handlet egentlig om Romas mytologiske grunnlegger. Den forteller om de to guttebarna, hvis stamfar skulle være Æneas. Like etter fødselen blir moren deres, vestalinnen Rhea Silvia, henrettet. Guttene oppfostres i stedet av en ulvinne, som lar dem få drikke melken sin. Legenden er brutal. Den handler om hvordan Romulus etter hvert dreper broren sin Remus, for så å bli Romas første konge. De gamle romerne plasserte en skulptur av ulvinnen og de diende barna på Kapitol i Roma til minne om byens Fra Carnevale, Den ideelle byen, ca. 1480. Renessansevisjon av en harmonisk og velordnet by, med symmetriske palasser, åpne plasser og rette gater – et arkitektonisk ideal for hvordan den velstyrte byen burde se ut.
grunnleggere. Siena kopierte denne skulpturen og plasserte den i hjertet av byen. De hevdet nemlig at den myrdete Remus’ sønner, Senius og Aschius, flyktet til de vakre åsene i Toscana og der etablerte byen Siena. Slik fortsetter det. Hver bystat børstet støv av gamle myter og legender for å skape sin egen heroiske fortid. Ja, republikken Firenze kom til å hevde at de ikke bare var den gamle romerske republikkens arvtaker. Byborgerne kalte republikken sin for det gjenfødte Athen, og de pusset opp byen med palasser, søyler, skulpturer og fontener, som skulle hensette tankene til den enestående republikken fra antikken. På et tidspunkt mente de til og med å ha gjenskapt akademiet i Athen, Platons og Aristoteles’ berømte læresete, som det første akademiet i moderne tid.
Hva er renessansen? Datini-ekteparet opplevde nok at de levde i en spesiell tidsalder. Deres noe yngre landsfelle, poeten og humanisten Francesco Petrarca (1304– 1374), omtalte 1300-tallet som «moderne», og med det mente han nok ikke bare Italias frodige bykultur, men også samtidens evne til å gjenopplive og imitere antikkens bragder. Manuskriptjegere som Petrarca hevdet at de gjenfant verk av de gamle mesterne som etter Romerrikets fall var forvunnet eller glemt, og uttrykk de i denne sammenheng ofte brukte, var renovatio (fornyelse) og rinascita (gjenfødelse). Begrepet «renessansen» som en betegnelse på en bestemt historisk epoke, utkrystalliserte seg derimot langt senere. Bokstavelig talt betyr renessanse «gjenfødelse», men hva var det egentlig som ble gjenfødt? Det ligger naturligvis en god del skjult ideologi i alle epokebetegnelser. Å kalle de nærmere 900 årene fra oppløsningen av det romerske keiserriket frem til 1300-tallet for «middelalderen», altså en mellomperiode, er ikke bare reduksjonistisk. Legger man ordet «mørk» til, avsløres en dyp forakt for de århundrene da kristendommen slo rot og den lærde klosterkulturen spredte seg utover Europa. 18
Det var først på 1800-tallet at historikere begynte å bruke begreper som «antikken», «middelalderen», «renessansen» og «opplysningstiden». Den første som brukte ordet «renessanse» om en historisk periode, var den franske revolusjonshistorikeren Jules Michelet. I verket Histoire de la France (Frankrikes historie, 1855) skildret han renessansen på patriotisk vis som et fransk fenomen og en periode som ledet frem til opplysningstiden og revolusjonens seier. Det var imidlertid den sveitsiske historikeren Jacob Burckhardt som ga ordet «renessanse» den betydningen mange forbinder med perioden i dag. I verket Die Kultur der Renaissance in Italien (Renessansens kultur i Italia), utgitt i 1860, utforsket Burckhardt renessansen som en kulturell og sosial bevegelse, og stikkordet hans var den åndelige gjenfødelsen av mennesket. Inspirert av den tyske filosofen Georg Friedrich Hegel forsøkte han å fange historiens Zeitgeist, eller tidsånd. Hva som ble gjenfødt i renessansen, var ifølge Burckhardt «individets ånd». Middelalderkulturen, hevdet han, var preget av abstraksjon og en higen etter det hinsidige. Mennesket så oppover og foraktet den fysiske verden rundt seg. Renessansen, derimot, bar preg av en intens oppmerksomhet mot verden og naturen. Som han på dramatisk vis forklarte det, forsvant plutselig sløret som hadde hindret middelaldermennesket å se klart. På 1300-, 1400- og 1500-tallet griper en ny nysgjerrighet om seg, som resulterte i studier av anatomi, navigasjon, astronomi – eller av politikk, for den saks skyld – med røtter i antikkens kunnskapsunivers. Burckhardts påstand var at det særegne ved kulturen i renessansen var dannelsen av en gjenkjennelig moderne individualitet. I middelalderen, hevdet han, var menneskene bevisst seg selv kun som medlemmer av en større gruppe – familien, slekten eller lauget. Folk manglet den mektige fornemmelsen av sitt eget jeg, fornemmelsen av det enestående, unike selvet som kom til å prege renessansen. Den moderne verden, derimot, ble skapt av titaner som Leon Battista Alberti, Leonardo da Vinci og Michelangelo, og kjennetegnet ved denne verden var gjenfødelsen av den klassiske kulturen – i kunst, litteratur, politikk, filosofi og vitenskap. 19
Renessansen som utfoldet seg i de italienske bystatene, var på det viset modernitetens smeltedigel, hevdet Burckhardt: den var gudløs, kynisk og i den greske guden Prometheus’ ånd, altså trollmannen fra gresk mytologi som skapte mennesket av leire og ga menneskene ilden. I Prometheus’ ånd besatt renessansemennesket en uuttømmelig, lett antennelig og altomfattende skaperevne. Selv den politiske verden ble gjenstand for kreativitet, mente han: Renessansefyrstene formet staten sin som om det skulle ha vært et kunstverk. Selv om Burckhardts kraftfulle og begeistrede fortelling fremdeles dominerer de mer folkelige fremstillingene av renessansen, er de fleste historikere i dag langt mer nyanserte – og mer kritiske til bildet av renessansen som et entydig brudd med middelalderen. Som den nålevende engelske renessanseforskeren Virginia Cox har beskrevet det, er Burckhardts majestetiske, viktorianske bygning blitt omhyggelig revet ned, bit for bit.5 Dagens forståelse av «renessansemennesket» er langt mindre individualistisk. Renessansemennesket er i større grad korporativt, det vil si preget av sitt laug, sin sosiale stand og klasse. Det er også mer religiøst – ja, det var nærmest utenkelig å ta avstand fra kristendommen i renessansen slik mange kom til å gjøre i opplysningstiden, og den kristne troen var nettopp noe som knyttet renessansen til de forutgående århundrene. Vi er i dag rett og slett mye mer opptatt av kontinuitet mellom middelalderen og renessansen enn det historikere var for bare noen få tiår siden. Likevel er det ingen tvil om at det er noe som utmerker den perioden vi kaller for renessansen. Hva er det? Renessanseforskere som Paul Oskar Kristeller og Ronald G. Witt ser renessansen først og fremst som en lærdomsbevegelse. De systematiske studiene av den klassiske kunsten, litteraturen og vitenskapen som tok til med de såkalte prehumanistene rundt år 1300, resulterte i omfattende endringer i selve studieprogrammene ved universitetene. ▶ Domenico Ghirlandaio, Visitasjonen, fra Tornabuoni-kapellet i kirken Santa Maria Novella, Firenze (ca. 1485–1490). Det bibelske møtet mellom Maria og Elisabet er lagt til florentinske omgivelser, der arkitektur, klær og ansikter speiler bykommunenes rike og selvbevisste borgerskap mot slutten av 1400-tallet.
20
Teologien fikk med ett en konkurrent i de humanistiske studiene, det vil si i studiene av historie, retorikk, språk og moralfilosofi, som på sin side igjen ledet til endringer i synet på Gud, verden og mennesket. Ikke bare humanister, men også kunstnere og arkitekter begynte å artikulere nye ideer i møtet med den klassiske kulturen. Andre historikere har et mer utvidet syn på perioden og betrakter renessansen ikke bare som en gjenoppliving av klassiske modeller, men også som en bredere sosial, kulturell og politisk bevegelse. Selv om forskere i dag ikke anvender en like svulstig retorikk som Burckhardt gjorde, er det mange som følger i hans fotspor i den forstand at de vektlegger de gjennomgripende endringene av samfunnet som fant sted fra 1300-tallet og utover. Kulturhistorikere som Peter Burke, Anthony Grafton og Paula Findlen anerkjenner dynamikken og innovasjonsviljen som karakteriserte renessansen, men forklarer denne eksplosjonen av kreativ energi med den voksende kapitalismen snarere enn med en åndelig gjenfødelse av mennesket. Idéhistorikere som Hans Baron, J.G.A. Pocock, Quentin Skinner og James Hankins har påpekt hvordan renessansehumanister, og da særlig florentinske renessansehumanister, bidro til en ny, sekularisert politisk tenkning med hovedfokus på menneskers og staters frihet. Denne såkalte borgerhumanismen, som vokste ut av den dynamiske renessansekulturen, omtales gjerne som startskuddet for moderne politisk teori. Mens mange historikere har betraktet renessansen som et elitefenomen, har det i de siste årene vært en økende bevissthet om at renessansen ikke bare var for en eksklusiv gruppe mennesker. Folk fra lavere samfunnsklasser, som apotekere, bokholdere, kjøpmenn og håndverkere av ulike slag tok i høyeste grad også del i renessansen. De samlet på antikke gjenstander, skaffet seg bøker og kunnskaper om klassisk poesi, retorikk og historie, og sørget for at barna deres fikk ta del i godene. «Hverdagsrenessansen» har Sarah Gwyneth Ross kalt dette fenomenet, og det bemerkelsesverdige er at et slikt begrep ikke bare omfatter folk fra andre samfunnsklasser, men også kvinner. For kvinnene tok også del i renessansen. Studier de siste par tiårene har avslørt 22
hvordan kvinner i høyeste grad bidro til de kulturelle og kunnskapshistoriske endringene som fant sted mellom 1300 og 1700. De virket som malere, komponister, forfattere, skuespillere, humanister, oppdagelsesreisende, naturfilosofer – eller som forretningsfolk, som Margherita Datini. I denne boken brukes «renessansen» ikke om en skarpt avgrenset epoke, men om en langvarig bevegelse. Den omfatter både et lærdomsfenomen, en massiv gjenoppliving av den klassiske kulturen og en sosial, kulturell og kunnskapshistorisk fornyelse som etter hvert store deler av befolkningen tok del i eller dro nytte av. Renessansen springer ut av senmiddelalderen og strekker seg inn i tidligmoderne tid. Rammen om og utgangspunktet for denne bevegelsen var de utallige bystatene som vokste frem i Nord-Italia, og som arkivet i Prato vitner om. Byene og miljøene på den italienske halvøya utgjør derfor et tyngdepunkt i fortellingen. Det var her mye av den klassiske arven først ble gjenoppdaget, og her noen av de tidligste og mest innflytelsesrike humanistene, kunstnerne og mesenene virket. Men renessansens impulser begrenser seg ikke til Italia. De sprer seg nordover, til England, Frankrike, Nederland, Tyskland og Norden, og får nye uttrykk i møte med lokale språk, politiske strukturer og religiøse konflikter.