Ren glede

ELISABET Hﾃ郎E

NORGES MEST EFFEKTIVE VASKEMETODER

© 2014 Kagge Forlag AS Bokdesign: Handverk / Eivind Stoud Platou Foto til omslag og kapittelskiller: © Billybonkers.no Vignettbilder: iStock Papir: Arctic Volume 130 g Boka er satt med Aperçu Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livoniaprint ISBN: 978-82-489-1495-2

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

INNHOLD 1. Forord.................................................................................... 4 2.

En skitten historie.................................................................. 6

3.

Vasking og hvitvasking i dag................................................... 14

4.

Helt stuerent......................................................................... 16

5.

Norges siste oldfrue ............................................................. 39

6.

Rundvask fra topp til tå......................................................... 44

7. Vinduspuss........................................................................... 50 8. Pusseproffen........................................................................ 55 9.

Tilbake til kjøkkenbenken...................................................... 58

10. De usynlige bakteriefellene................................................... 85 11. Ha det på badet................................................................... 92 12. Midd i hymens lenker – soverommet................................... 106 13. Små husdyr...........................................................................110 14. Ren uteglede....................................................................... 124 15. Turbovask bil....................................................................... 140 16. Bare tøy og ull – vask av tekstiler og sko............................... 146 17. En skikkelig skittentøyvask................................................... 165 18. Ketchup på skjorta – flekkfjerning....................................... 168 19. Ren kjemi............................................................................ 192 20. Takk.................................................................................... 203 21. Kilder.................................................................................. 204

Ren glede

FORORD

4

Før var husarbeid en profesjon. Gifteklare kvinner gikk på husmorskoler, og alle hadde et husmorleksikon i teakreolen. I dag er husmorbøkene morsomme loppemarkedfunn. Høytlesning fremkaller fnising og en bekreftelse på at det er befriende å være kvinne i dag. Når jeg skriver «husmorbok» på PC-en min så retter staveprogrammet det automatisk til «humorbok». Men gjemt blant absurde beskrivelsene av husmorrollen på 20- til 50-tallet, finnes det også små skatter av glemt kunnskap. De damene kunne så mye som jeg ikke kan! Konklusjon: Vi trenger en modernisert «husbok», derfor Ren glede.

I jakten på de gode vasketipsene og triksene har jeg gjort et dypdykk i alle artikler og bøker jeg har kommet over som omhandler renhold. Jeg har også fått eksperter, som Norges siste oldfrue, til å dele sine beste triks. Resultatet er en samling med nyttige råd, effektive vaskemetoder, kuriøse vasketriks og kunnskap om hvordan man tar vare på hjemmet. Jeg har testet mange av vaskerådene underveis i skriveprosessen. Med stor begeistring har jeg kunnet konstatere at de fleste funker overraskende bra. Men ting i huset skal vedlikeholdes og vaskes forskjellig, avhengig av materiale og konstruksjon. Vasketipsene i denne boka anvendes derfor på eget ansvar.

Jeg har også forsøkt å finne fram til gode vaskemetoder uten skadelige kjemikalier, for det finnes faktisk et uttal veier til rent hus, uten helseeller miljøskadelige stoffer. I mange tilfeller kan du droppe vaskesprayene og heller rengjøre med matvarer du har i kjøkkenskapet. Å fjerne smuss og flekker handler nemlig om kjemi.

I kapitlet om ren kjemi kan du lese om hvorfor sitronsyre, eddik og bakepulver gjør det rent.

Alle har et forhold til husvask. For meg startet det med Marta. Marta vasket hjemme hos oss på gården, samtidig som hun passet på meg. Jeg gikk ikke i barnehage, men var sammen med Marta. Rundt Marta var det alltid hyggelig og det luktet grønnsåpe og salmiakk. Med skureklut, såpe og mye vann ble det skapt god atmosfære. Som voksen har jeg tatt tradisjonen videre, og trofast brukt grønnsåpe og salmiakk i vaskevannet. Nå, etter å ha skrevet denne boka, har jeg funnet fram til helt andre vasketeknikker. Vann og grønnsåpe til gulvvask er ut, tørr rengjøring er inn. Zalo og eddik har blitt to nye favoritter på badet, mens grønnsåpa har blitt en problemløser på kjøkkenet. Vaskekunnskap er morsom kunnskap, og med tre sønner får jeg får bruk for den hver dag.

Forord

Lykke til med vaskingen!

Elisabet

EN SKITTEN HISTORIE

Ren glede

På 1600-tallet var det ikke uvanlig å gjøre sitt fornødende bak en gardin. Å vaske seg ble sett på som direkte helsefarlig. Historien om renhet og renhold er ellevill.

Å være opptatt av renhet er ikke noe nytt. Renholdsyrket regnes faktisk som et av verdens eldste, og arkeologene har funnet nesten 5000 år gamle såperester. Noen kulturer har likevel vært mer opptatt av renhet enn andre. I oldtidsbyen Knossos finnes det ruiner av et palass som ble påbegynt 1900 år f. Kr. Palasset var utstyrt med både vannklosett og basseng. I antikken (700 f.

Kr – 400 e. Kr.) bygde romerne kloakk- og sanitæranlegg, og i Romerrikets storhetstid hadde byen femten store badeanlegg hvor innbyggerne kunne ta seg et daglig bad.

Vikingene (ca. 800–1050 e. Kr.) hadde én fast vaske- eller renselsesdag i uka. Betegnelsen lørdag kommer fra det norrøne «laugardagr», som betyr bade- eller vaskedag. Lørdag ble også omtalt som thváttdag, altså tvettedag, og både kropp og hus skulle tvettes.

Farlig å bade Selv om vikingene i nord hadde sine vaskenormer, er middelalderen (ca. 500–1500 e.Kr.) et skittent kapittel i vaskehistorien.

Seniorforsker Steinar K. Nilsen skriver i boken Alt om renhold (2012) at det vokste fram en holdning om at renhold og personlig hygiene var en umoralsk nytelse som burde unngås. Askesen var det nye idealet, og nedarvet kunnskap om renhold ble delvis glemt.

Ifølge Nilsen medvirket dårlig hygiene til en rekke epidemier. I 1349–1350 tok byllepesten Svartedauden livet av over halve Norges

6

befolkning. På verdensbasis regner man med at så mange som 75 millioner mennesker mistet livet. Paradoksalt nok førte frykten for epidemiene til at folk vasket seg enda mindre.

Det vokste fram en medisinsk forklaring om at varmt vann fikk porene i huden til å åpne seg, slik at pest og andre sykdommer kunne trenge inn. Å bade, og da særlig i offentlige bad, ble dermed sett på som risikabelt for helsa.

Glamorøs stank

En skitten historie

Vaskevegringen som utviklet seg under middelalderen, holdt stand i århundrene som fulgte. På 1600-tallet ble lukten i oppholdsrom beskrevet som forpestet. Fravær av kroppsvask og et slumsete forhold til ekskrementer var viktige årsaker til dette.

I det overdådige Versailles-slottet, som regnes som den franske barokkens hovedverk, var det kun ett toalett: Kongens private toalettstol. Tjenere og gjester som ikke hadde en potte tilgjengelig, gjorde sitt fornødne i kriker og kroker, bak gardiner og i trappeoppganger.

Vant med vond lukt Såkalt «vond lukt» var folk vant med, og høy sosial status lot seg fint kombinere med for eksempel å slippe en promp. I boken Dagligt liv i Norden i det sekstende aarhundrede skriver den danske kulturhistorikeren Troels Troels-Lund (1840– 1921) om Erasmus fra Rotterdam, som i 1530 forfattet skrivet «Om Høflighet i Omgang, Grunnloven for Datidens dannede Optræden …». Her står det at man aldri skulle tilbakeholde en «vind». Hvis man var i selskap med andre, ble det anbefalt å prompe i kombinasjon med et villedende host. I øvre samfunnslag ble stanken dempet

7

med et høyt parfymeforbruk, røkelse og blomstervann. Tidlig på 1500-tallet kom en ny odørdreper på moten i Europas kongehus: tobakk, skipet over fra den nye verden. Røykskyene spredte seg raskt videre nedover den sosiale rangstigen, og la seg som et lunt teppe over stanken av skitt, smuss og lort. Fra 1700-tallet begynte folk å holde ubehagelige odører borte ved å stappe snus i nesen.

Ren glede

Sjelens hylster Ifølge Troels-Lund var det først på 1900-tallet at folk begynte å forstå ren luft som luft uten lukt. Da er det kanskje ikke så underlig at det først var på dette tidspunktet at det å vaske kroppen blir en folkelig praksis for alvor. I århundrene før ble ikke kroppsvask sett på som nødvendig. For de fleste begrenset det å bade seg til et par ganger i året. Kulturhistoriker Troels-Lund skriver om at det i fornemme kretser på 1600-tallet vokste fram en forståelse av at bading ikke var nødvendig for dem som hadde mulighet for å vaske klærne: Kroppen ble sett på som sjelen, mens klærne var hylsteret til sjelen. Sjelen lot seg ikke rengjøre med vann (uten i moralsk henseende): «Det sande bad, den sande renselse er at rense og vaske sjælehylstret, klædningen.» Å vaske hendene hver dag var heller ingen selvfølge. Troels-Lund refererer til et av kjærlighetsdiktene som dronning Margrete av Navarra (1492–1549) skrev til en av sine beundrere: «Se disse mine deijlige hænder!

Skønt de ikke har vært vasket i otte dage, overstraaler de dog langt eders.»

En mikroskopisk fiende Allerede på 1500-tallet ble det snakket om at det fantes et smittestoff som kunne spre sykdom. Vitenskapsmannen Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) var den første som offisielt oppdaget bakterier, etter å ha sett dem i sitt eget mikroskop i 1676. Fra bakteriene ble oppdaget tok det nesten 200 år før bakteriebekjemping, renhold og god hygiene ble satt på dagsordenen.

8

En skitten historie

Det er særlig på slutten av 1800-tallet at forskningen på sykdomsframkallende bakterier skyter fart. Den franske kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur (1822–1895) fikk øynene opp for hvordan oppvarming (sterilisering) dreper bakterier. Han utviklet også de første vaksinene.

En annen oppdagelse som ble gjort på denne tiden var viktigheten av håndvask. Den ungarske legen Ingaz Semmelweis (1818–1865) fant ut at den høye forekomsten av barselfeber blant overklassekvinner på et sykehus i Wien skyldtes at legene gikk rett fra å obdusere lik til å ta imot nyfødte barn – uten å vaske seg. Etter at legene begynte å vaske hendene i en kloroppløsning, stupte dødeligheten ved barnefødsler. Semmelweiss’ teorier ble forkastet i vitenskapelige kretser i hans samtid. Han møtte stor skepsis, mistet jobben og døde til slutt av blodforgiftning på et sinnssykehus.

Sykepleiersken Florence Nightingale (1820–1910) har også bidratt til dagens hygieniske standarder. Rett før hun fylte 17 år fikk denne overklassekvinnen et hellig kall som gjorde at hun viet livet sitt til sykepleien. I dagboken skrev hun: «God spoke and called me to his service.» Dette var et svært kontroversielt valg, for sykepleie var på den tiden noe som ble utført av personer som sto lavest på rangstigen, som husløse og prostituerte. Mange sykehus var svært skitne og overfylte med pasienter, og hele livet jobbet Nightingale målbevisst for å forbedre hygieniske og sanitære forhold ved sykehusene. Hun regnes som en pionér innen moderne sykepleie, og startet den første sykepleierskolen i London i 1859.

Sopelimen og skurepikesyken I 1869 utga den norske samfunnsforskningens far, teologen Eilert Sundt, boken Om Renligheds-Stellet i Norge, med den optimistiske undertittelen Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Sundt forteller at det var vanlig å rydde og vaske husene på lørdager. Ubehandlede tregulv ble skuret hvite med sand, mens

gu lv

lte ma

n an

ble

og

vas ket

fille

med

...

9

Ren glede

malte gulv ble vasket med fille og vann tilsatt såpe eller lut. På landsbygda var det ikke uvanlig å strø opphakkede einer på gulvene etter skuring. Einer ga god lukt, og noen trodde den beskyttet mot onde makter. Skuring av gulv var hardt arbeid og kunne gi betennelse og svulster i knærne, den såkalte «skurepikesyken».

Å vaske med vann ble sett på som den nye måten å vaske på, og tok over for «tørrvasking», som innebar at gulvene ble grundig sopt med sopelime. På spørsmål om hvorfor gulvene ikke ble vasket, var svaret: «Man bruker dog ikke at gå på hænderne».

Gamle tregulv kunne derfor være brun-svarte. Ifølge Sundt hadde smusset tørket inn i treverket og lagt seg som et malingslag på gulvet. Fra gulvet og opp var stuene ofte skinnende rene.

Sopelimen, ofte laget av bjørkeris med et treskaft i enden, var i bruk flere ganger daglig, og Sundt utpekte sopelimen som et symbol på renslighet i Norge.

10

Store klasseforskjeller Rensligheten på begynnelsen av 1900-tallet bar preg av store klasseforskjeller. På 1800-tallet begynte folk så smått å legge inn vann til husene sine, men de fleste bodde veldig enkelt. I boken Det kultiverte menneske (1994) av de svenske professorene Jonas Frykman og Orvar Löfgren, refereres det til et intervju med en stenhuggerdatter. Hun beretter om levekårene i barndomshjemmet sitt, en liten stue på øya Tjurkö i Sverige. Årstallet var omkring 1910. Stenhuggerdatteren forteller at alle var plaget av hodelus.

Bak tapetet bodde det vegglus. I stua var det flere smussdepoter, som potta under senga, skyllebøtta på kjøkkenet og spyttebakken til tobakk. Det var ikke uvanlig at far i huset la fra seg snusen bak sofaen. Hele familien brukte den samme snørrfilla. I stua sto det ett vaskevannsfat, hvor hender og ansikt ble vasket før helgen. Ellers i uka var det så som så med håndvasken. De voksne kunne ta seg et bad før jul, men kroppen ble ellers aldri vasket.

Husmorens inntog I 1865 åpnet den første private husmorskolen i Norge, og i 1909 startet det som ble Statens lærerskole for husstell, som utdannet husstellærere. Husmoryrket var et politisk prosjekt, og husstellopplæringen ble støttet av både kvinnesaksbevegelsen og folkeopplysningsbevegelsen. Kvinnene skulle frigjøres fra hardt arbeid på gårder og i fabrikker. Etnolog og forsker ved SIFO, Ingun Grimstad Klepp, skriver om det norske husmorprosjektet i Skittentøyets kulturhistorie (2006). Ifølge Klepp var målet å bedre forholdene for barna, redde ekteskapet og bekjempe folkesykdommer. Utstyrt med såpe, vann og husmorbøker, vasket kvinnene oss inn i en ny tidsalder.

Etter første verdenskrig skjedde det en profesjonalisering av husarbeidet. Nye oppfinnelser kom på markedet, som langkosten og vaskemaskinen. Såpe kunne kjøpes i butikken, mens den tidligere ble produsert hjemme av fett og lut.

En skitten historie

«… er kanskje ikke en husmors liv i grunnen, for en stor del, en kamp mot de gamle arvefiender støv og smuss? En stor del av våre liv går med til denne kamp, forekommer det meg. Tenk bare på all klesvasken, på all rengjøringen, på all skuringen og pussingen.»

Den Norske husmor, 1931

11

Støv på hjernen

Ren glede

En god husmor skulle ikke bare holde huset flunkende rent.

Hun skulle også ta godt vare på barna, servere sunn mat og samtidig sørge for å ha «ekteskapelig overskudd». Det gjaldt å være «sengevakker», slik at mannen ikke ble fristet til utenomekteskapelige krumspring. I 1959 kom filmen Støv på hjernen, som var basert på en bestselgende roman med samme navn. Den humoristiske filmen ble sett av over én million kinogjengere, og tematikken gikk rett hjem: En husmor i en drabantby måtte ty til raffinerte metoder for å få mannen tilbake etter å ha vasket ham ut av huset og inn i armene til en annen kvinne. Hun var så opphengt i å stelle hjemme at hun glemte å stelle seg selv.

«Husmødre i dag er grepet av en psykose som mer og mer utarter til galskap. Av lutter prektighet vasker hun mannen ut av huset og inn i armene på kontordamen».

Fra filmen Støv på hjernen

Statusfallet Med kvinnefrigjøringen på 1960- og 70-tallet var statusen til husmoren i fritt fall. De unge kvinnenes ideal og politiske mål var å komme bort fra kjøkkenbenken og ut i arbeid. Husmorbøkene måtte vike for politisk litteratur. I 1970 ble den politiske romanen Rapport från en skurhink av Maja Ekelöf utgitt. Forfatteren var en eldre, svensk vaskekone som hver natt vasket kontorlokaler for å forsørge sine fem barn.

Boken ble skrevet i dagbokform på ulike skrivemaskiner på kontorene hvor hun vasket. Om å jobbe som vaskedame (städarska) skriver hun følgende:

12

«Fy, säger väl de flesta om de tanker seg yrke som städarska.

Ordet är tråkigt. Man nästen känner doften av damm och smutsigt skurvatt. Man känner också ryggvärk och man tänker på självsprickor. Det gör väl alla tunge arbetan. Man räknar med att det inte behövs utbildning för at bli städarska. Det är et så krevande jobb att hvem som helst inte stoppar för det. Man måsta vara frisk. Hela kroppen slits.»

Boken ga et viktig bilde av hverdagen til en lavtlønnet. Den ble en bestselger.

Illustrasjon fra Kjøkkenalmanakk 1938

VASKING OG HVITVASKING I DAG

Ren glede

Fra 1970-tallet og fram til i dag er tiden vi bruker på husarbeid nesten halvert. Menn og kvinner deler også mer på husarbeidet enn før. Dette kom fram i Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelse, sist publisert i 2010. Her er noen tall å tygge på:

14

Sammenlignet med i 1971 brukte vi i 2010 over én time mindre på husarbeid daglig. I 2010 brukte mannen 59 minutter på husarbeid.

Det er 21 minutter mer enn i 1971. Kvinner (16–74 år) gjør mye mindre husarbeid enn før. For førti år siden brukte kvinner i Norge hele fire timer og 14 minutter på husarbeid. I 2010 var tidsbruken sunket til én time og 49 minutter.

Men kvinner gjør fremdeles mest av de fleste typer husarbeid, og i underkant av én time mer hver dag enn mannen. Med husarbeid menes matlaging, oppvask, rydding, vask, stell av klær og rengjøring.

At kvinner fremdeles gjør mest husarbeid har også blitt bekreftet i en annen stor studie. NOVA-rapporten Likestilling hjemme (2012) konkluderte med at syv av ti kvinner gjør mer eller mest husarbeid i husholdningen. Husarbeid er likevel mer likedelt blant yngre par enn blant eldre. Det mest oppsiktsvekkende funnet var at når mannen gjør like mye eller mer husarbeid enn kvinnen, øker sjansen for skilsmisse. I rapporten forklares det med at disse parene kan ha andre holdninger og et mer utradisjonelt og moderne syn på ekteskapet.