Skip to main content

Reisen rilbake ISSUU

Page 1

EN GUTT. EN ROBOT. EN LIVSFARLIG REISE GJENNOM VERDENSROMMET

Flukten fra jorden, den første boka i serien, ble nominert til både ARKs barnebokpris 2025 og Sølvbergets Årets bok for barn 2025, i kategorien 5.–7. klasse.

Reisen tilbake er andre bok i den populære Teknozombie-serien – et fartsfylt eventyr med masse humor og ville vendinger, der du aldri vet hva som skjer på neste side. Første bok i serien, Flukten fra jorden, ble nominert til ARKs barnebokpris.

«en pageturner i drivende raskt tempo» Barnebokkritikk.no om Teknozombie 1

BOBBIE PEERS (f. 1974) er en norsk forfatter, filmregissør og illustratør. Han har skrevet 17 barnebøker, blant annet den internasjonale bestselgeren Luridiumstyven, som han vant Arks barnebokpris og Bokslukerprisen for. Bøkene hans utkommer i 36 land.

2

I SAMME SERIE

Ett år etter at Noa Kross reddet romstasjonen Amundsen savner han fortsatt foreldrene og livet han hadde på jorden. Så mottar han et livstegn fra dem. De lever. Og de er i fare. Noa legger ut på den farlige reisen hjem, men på jorden er alt snudd på hodet: Androidene har tatt over makten, og menneskene er blitt tjenerne deres. Nå nærmer ettårsjubileet for androidenes opprør seg. Alle skal feire. Men bak festlighetene skjuler det seg en grusom plan. Sammen med den skranglete leveringsroboten Pi, må Noa finne foreldrene og stoppe androidene før det er for sent.

BOBBIE PEERS

Foto: Michelle Peers

Teknozombie er en spennende barnebokserie av Bobbie Peers. Her møter vi Noa Kross, en helt vanlig gutt som havner i en kamp som kan avgjøre menneskehetens framtid. Med roboter, androider, romstasjoner og halsbrekkende eventyr er serien full av action, humor og overraskelser.

BOBBIE PEERS

FRA FORFATTEREN AV DEN INTERNASJONALE BESTSELGEREN LURIDIUMSTYVEN

REISEN TILBAKE

REISEN TILBAKE Omslagsdesign: Gisle Vagstein Omslagsillustrasjon og for- og ettersats: Nikolai Lockertsen

ISBN: 978-82-489-4331-0


Reisen tilbake_TRYKK.indd 1

02.09.2026 09:12


Reisen tilbake_TRYKK.indd 2

02.09.2026 09:12


Bobbie Peers

TEKNOZOMBIE 2 REISEN TILBAKE

Reisen tilbake_TRYKK.indd 3

02.09.2026 09:12


© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Vagstein Alle illustrasjoner: Nikolai Lockertsen Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Creamy 70 g Boka er satt med Garamond Premier Pro 13,5/17 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen De tre androidelovene på side 5 er basert på Isaac Asimovs «The Three Laws of Robotics», første gang formulert i 1942. Her oversatt og fritt omformulert av Bobbie Peers. ISBN: 978-82-489-4331-0 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Reisen tilbake_TRYKK.indd 4

02.09.2026 09:12


De tre androidelovene 1. En androide skal aldri skade et menneske. Den skal aldri la et menneske bli skadet. 2. En androide skal adlyde mennesker. Med mindre ordrene bryter med den første loven. 3. En androide skal beskytte seg selv. Så lenge det ikke bryter med den første eller andre loven. Fritt etter Isaac Asimov

Reisen tilbake_TRYKK.indd 5

02.09.2026 09:12


Reisen tilbake_TRYKK.indd 6

02.09.2026 09:12


PROLOG

Et sted utenfor Drammen

En liten robot hastet ut av den mørke skogen og presset seg gjennom en revne i nettinggjerdet. Det hylte i de små hjulene da den skjøt fart bortover asfalten. Roboten var en ombygget kjøkkenmaskin med fire hjul og to tynne armer av metall. Lyset fra månen glinset i den bulkete metalloverflaten der den kjørte slalåm mellom rustne bilvrak. Den hadde retning mot en stor drone midt på asfalten. Det durte i propellene da dronen var i ferd med å lette. En rød lampe blinket, og luka til lasterommet begynte langsomt å lukke seg. «Vent!» ropte kjøkkenmaskinen og holdt opp en VHS-kassett. «Ekspresspakke til Noa Kross. På Amundsen!» Bak roboten skjøt en summende sverm av robot­ veps gjennom nettinggjerdet. Det glinset i de små,

7

Reisen tilbake_TRYKK.indd 7

02.09.2026 09:12


metalliske kroppene der de surret rundt den lille roboten. «Unna,» ropte roboten og viftet med den ledige armen. En rød laserstråle skjøt ut fra mørket bak gjerdet. Laseren snertet kassetten og eksploderte i et rustent bilvrak lenger framme. Vepsene stoppet og ble hengende som en metallisk sky et par meter over asfalten. En skikkelse steg ut av mørket bak gjerdet. Han var høy, iført en svart, bredbremmet hatt og hadde lilla øyne bak svarte solbriller. I den ene hånden holdt han en glinsende laserrevolver. Skikkelsen løftet revolveren og skjøt mot den lille roboten som snart var borte ved dronen. Laseren traff roboten i det ene bakhjulet. Den skrenset fram og tilbake før den tippet over og skled bort­over på siden. Med en siste kraftanstrengelse kastet den kassetten inn gjennom luka idet dronen steg til værs. «Oppdrag utført,» sa roboten. «Pakken er levert.» Med et høyt ZAPP ble roboten truffet av en ny laser og forsvant i en sky av gnister. Over den var dronen allerede en liten prikk på den mørke himmelen. Neste stopp: romstasjonen Amundsen.

Reisen tilbake_TRYKK.indd 8

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 1

Romstasjonen Amundsen

Noa Kross sto foran speilet på badet. Han trykket en tust av det blonde håret ned og holdt den der før han slapp. Det gikk et sekund før den spratt opp igjen som troll i eske. Noa sukket. Hvorfor kunne ikke håret hans oppføre seg normalt? Han ble stående og stirre på seg selv i speilet. Selv om det bare var gått et halvt år siden han og Samina og robotvennene deres slo ned teknozombie-opprøret på Amundsen, føltes det som en evighet. Noa var nettopp fylt tretten, men han syntes han så eldre ut. Øynene var mer grå enn blå. Og det lyse håret var blitt mørkere. Men høyden var den samme. Han gledet seg til å bli høyere. Han plukket opp tannbørsten og begynte på tannpussen. Han skvatt da døra svingte opp og to små roboter rullet inn med et toalett mellom seg.

9

Reisen tilbake_TRYKK.indd 9

02.09.2026 09:12


Robotene, som så ut som metallbøtter med bein og to armer, slet med vekten av det store toalettet. «Leveranse,» sa den ene. Noa kikket på doen. Lokket var så blankt at han kunne speile seg i det. «Det er feil modell,» sa Noa. «Jeg bestilte en annen.» «Den modellen er gått ut av produksjon,» sa roboten. «Dette er det nærmeste vi kommer.» «Gått ut av produksjon?» Noa kjente at han ble irritert. «Hvorfor har ingen sagt det før?» «Vi har sikkert glemt det,» sa roboten. «Roboter tenker ikke så mye på doer.» «Vi driter litt i det,» sa den andre. «Jeg vil ikke ha den.» Noa pekte på doen. «Ta den med tilbake.» «Trekk meg baklengs ned i snora,» sa doen. «Nå ble jeg skuffet. Jeg er kåret til best i test. Terningkast seks … tre år på rad. Jeg skyller, vasker og føner deg i rumpa.» «Nevnte vi at dette er en snakkende modell?» sa den ene roboten. «Flatulens 3000. Deluxe-­modellen.» «Jeg vil ikke ha en snakkende do,» sa Noa. Robotene så på hverandre og sukket. «Jeg forteller vitser også,» sa doen. «Vitser er bra for fordøyelsen.»

10

Reisen tilbake_TRYKK.indd 10

02.09.2026 09:12


«Beklager,» sa Noa. «Du høres ut som en veldig bra do. Men jeg vil ha lik modell som den vi hadde hjemme i Norge.» «Ok,» sa den ene roboten oppgitt. «Vi tar den med tilbake og ser hva vi kan gjøre.» Noa ristet oppgitt på hodet og gikk ut i gangen, hvor han snublet over en robot som lå på gulvet med en stiftemaskin i den ene hånden.

Reisen tilbake_TRYKK.indd 11

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 2

Noa satte seg opp og kikket på roboten på gulvet foran seg: fire armer og flat som en tallerken. Den hadde på seg en blå caps der det sto: Vi legger oss flat for dine tepper. «Beklager,» sa Noa. «Jeg så deg ikke.» «Det går helt fint,» sa tepperoboten. «Dette var min feil. Jeg burde visst bedre. Jeg kan godt legge meg helt flat, hvis du vil?» «Nei,» sa Noa og reiste seg. «Det går bra.» «Jeg legger meg flat når som helst,» sa roboten og satte en ny stift i teppet. «Bare si ifra.» «Ikke nødvendig,» sa Noa og fortsatte mot trappene. Han skulle presentere særoppgaven sin i første time og kunne ikke komme for sent. Han fortsatte ned trappene og stoppet da han kom inn i stua hvor maleroboten allerede var godt i gang. Den var en gardintrapp på hjul, og i hver av de fire lange armene holdt den en malerulle. Den rullet blåfarge på veggene mens den nynnet:

12

Reisen tilbake_TRYKK.indd 12

02.09.2026 09:12


«Ja, snart er det helg igjen, ja, snart er det helg igjen, og helgen varer helt til mandag … Ja, snart er det helg igjen …» «Beklager …» sa Noa. «Men det er fremdeles feil farge.» Maleroboten stoppet uten å snu seg. Den ble stående litt før den svarte. «Det er akkurat den blåfargen du bestilte,» sa den, fremdeles med ryggen til. «Himmelblå med et hint av gult.» «Men det er ikke rett farge,» sa Noa. «Den trenger kanskje mindre gult?» «Mindre gult?» Roboten snudde seg mot Noa. «Jeg har malt veggen tjueni ganger de siste fire månedene.» Den pekte på en høy stabel med malingsspann i hjørnet. «Jeg vet det,» sa Noa. «Men det er viktig at det er samme …» «… farge som hjemme i Norge,» avbrøt male­ roboten og slo oppgitt ut med armene. «Bla, bla, bla …» «Bare prøv med mindre gult,» sa Noa og fortsatte mot kjøkkenet. «Ja da, ja da, ja da …» sa maleroboten. «Mer gult, mindre gult, mer grønt, mer blått, mindre blått og mer av alt … Jeg stikker snart til Syden, altså.»

Reisen tilbake_TRYKK.indd 13

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 3

Duften av nystekte pannekaker slo mot Noa da han kom inn på kjøkkenet. «Mamma!» tenkte han, og et øyeblikk så han henne for seg, smilende, med en tallerken full av pannekaker i hendene. Han visste det så altfor godt, han var her oppe på Amundsen, mens foreldrene var igjen på jorden. Han hadde ikke hørt fra dem på over et år. Noa hadde lært seg å leve med det, det gjaldt å holde fast på håpet om at de var trygge, og skyve de andre tankene unna. Men den plutselige duften av pannekaker hadde fått savnet til å skylle over ham igjen. Det skjedde ganske ofte. En farge som minnet ham om pappa. Et mønster som lignet en av mammas jakker. «Pannekakene dine blir kalde … igjen,» sa Solvang. Den lille støvsugerroboten balanserte på en stabel med kokebøker foran komfyren. Han pekte med stekespaden på en haug med pannekaker på kjøkkenbordet.

14

Reisen tilbake_TRYKK.indd 14

02.09.2026 09:12


«Beklager,» sa Noa. Han trakk pusten og rettet ryggen. «Det tar alltid så lang tid å komme seg gjennom huset.» Han satte seg ved bordet. Solvang holdt på å miste balansen på bokstabelen da han snudde seg og satte det digitale øyet i Noa. «Det er fordi du er så himla pirkete. Ikke rett farge her, og ikke riktig gardin der … Robotene begynner å gå tom for tålmodighet. Og det er godt gjort, for roboter er programmert til å være tålmodige.» Noa visste at Solvang hadde rett. Han var for pirkete, men han hadde ikke noe valg. «Det er fordi …» begynte han. «… det må være heeeeeelt likt som huset hjemme i Norge,» avbrøt Solvang og flippet en pannekake. Noa tok en pannekake fra stabelen og la den på tallerkenen. Han smurte på syntetisk syltetøy og sukker, rullet den sammen og tok en bit. Sukkeret knaste mellom tennene. «Maleroboten din har begynt i terapi,» sa ­Solvang. «Psykologen hans sier at stresset med å ­finne riktig farge er i ferd med å gjøre ham fargeblind.» Noa ble sittende og tygge uten å svare. Han visste at robotene som jobbet i huset b­ egynte å bli lei, og at det var hans feil. Kanskje han kunne ta dem med på kino i helgen. Robot-Cops 12 hadde premiere på lørdag.

15

Reisen tilbake_TRYKK.indd 15

02.09.2026 09:12


Han kikket på klokka over døra og spratt opp så plutselig at stabelen med pannekaker veltet og klasket i gulvet. «Jeg er for sein …» Han nappet til seg sekken og løp mot døra. «Beklager … jeg rydder opp når jeg kommer hjem.» «Bare glem det,» sa Solvang, idet han hoppet ned fra bokstabelen og begynte å plukke opp de ødelagte pannekakene. «Bare glem alt.»

Reisen tilbake_TRYKK.indd 16

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 4

Samina satt på trappa utenfor Noas ytterdør med en bok i fanget. De mørke krøllene var samlet i en hale som falt over skulderen. Hun kikket opp på Noa. De grønne øynene glitret i lyset fra den kunstige sola, som skinte på den blå himmelskjermen. «Vi har dårlig tid,» sa hun, klasket igjen boka og reiste seg. «Beklager,» sa Noa. «Det er så mye greier med huset …» Da de gikk ut porten, kom de to robotene mot dem med et nytt toalett mellom seg. «Den nye doen din,» sa den ene. «Ikke lenge før du kan lene deg tilbake og trekke i snora,» sa den andre. Noa så med en gang at det var feil modell denne gangen også, og skulle til å protestere, men bet det i seg. Han fikk ta det etter skolen. «Bare sett den i stua,» sa han.

17

Reisen tilbake_TRYKK.indd 17

02.09.2026 09:12


«Aldri hørt om noen som har doen i stua,» sa den ene roboten der de fortsatte mot døra. «Du bytter toalett oftere enn jeg bytter sokker,» sa Samina mens de småløp bortover fortauet. «Jeg bytter ikke,» sa Noa. «Jeg prøver bare å få den rette typen.» En liten rengjøringsrobot stoppet da den fikk øye på dem. Den bukket høflig og ventet til de hadde gått forbi før den fortsatte bortover. En jente pekte på Noa og hvisket noe til venninnen sin idet de passerte. Noa smilte stivt mot dem. Han hadde fremdeles ikke vent seg til oppmerksomheten. Etter teknozombie-opprøret var både han og Samina blitt kjendiser på Amundsen. «Er du klar for presentasjonen?» spurte Samina, som tydeligvis ikke hadde lagt merke til jentene. «Tror det,» sa Noa. «Handler den fremdeles om livet på jorden?» «Ja,» sa Noa. «Slik det var før opprøret.» Samina så på ham. «Du er helt opphengt i hvordan ting var før.» «Jeg likte det slik det var,» sa Noa. «Men var det egentlig så fantastisk da?» spurte Samina. «Ja,» sa Noa. «At menneskene hadde androider til å slave for oss

18

Reisen tilbake_TRYKK.indd 18

02.09.2026 09:12


mens vi satt på sofaen og så på TV? Ikke rart de gikk lei til slutt. Akkurat som robotene hjemme hos deg …» «Det kan ikke sammenlignes,» sa Noa irritert. «Presentasjonen handler om hvordan livet var før, på jorden. Før alt dette skjedde.» Han slo ut med armene. «Det var bedre på jorden enn her oppe.» «Men vi er i alle fall i live,» sa Samina. Noa ble mutt og senket blikket. «Beklager,» sa Samina. «Jeg håper at foreldrene dine er trygge.» Noa svarte ikke. «Moren min er jo også der nede,» la hun til med knapt hørbar stemme. «Jeg håper hun også er trygg,» sa Noa og kjente et stikk av dårlig samvittighet. Han følte seg plutselig egoistisk som bare tenkte på sine egne foreldre. De ble gående i stillhet. «Min presentasjon handler om hvor bra ting kan bli i framtiden,» sa Samina. «Hvordan vi kan skape noe nytt, sammen.» «Hva da, for eksempel?» spurte Noa, selv om han allerede visste svaret. Samina snakket jo ikke om annet for tiden. «Hydroponisk dyrking,» sa Samina ivrig. Hun holdt opp boka. På utsiden var det bilde av en tomatplante som fløt i et akvarium.

19

Reisen tilbake_TRYKK.indd 19

02.09.2026 09:12


«Det er ikke ordentlig mat,» sa Noa. «Hva er ordentlig mat, da?» «Mat som vokser i jord. Slik den gjorde hjemme.» Han så for seg en tomat i hagen til mormor, varm av sol og blodrød. Så søt at den smeltet når man satte tennene i den. «De syntetiske tomatene i kantina vokser ikke i jord,» sa Samina. «Og du spiser dem hver dag.» «Men de smaker ikke som ekte tomater.» «Nei,» sa Samina og viftet med boka. «Men med denne metoden kan de faktisk gjøre det. Kanskje til og med bedre.» Noa skulle til å protestere, men fikk ikke tid før Samina bråstoppet. Hun stirret mot noe lenger borti gaten. «Søren …» Hun pekte på den grønne bussen, som akkurat da lukket dørene og kjørte ut av busslomma. «Vent …» ropte hun og løp etter. «VENT!» Men bussen durte av gårde og forsvant rundt hjørnet. Samina snudde seg og sendte Noa et irritert blikk. «Nå kommer vi for sent til presentasjonen.»

Reisen tilbake_TRYKK.indd 20

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 5

Samina sto foran i klasserommet, vendt mot de trøtte ansiktene til de rundt tretti klassekameratene. Kinnene hennes var fremdeles røde etter at hun og Noa hadde løpt til skolen. «… Og med denne metoden kan vi dyrke tomater uten jord og ugressmiddel. Alt vi trenger er vann, næringsstoffer og kunstig lys.» Hun pekte på lysbildet bak seg. Rader med planter som vokste opp av store basseng fulle av vann. Røtter som duvet fritt i vannet. «Takk, Samina. Veldig fin presentasjon.» sa frøken Dahl, som satt tilbakelent i stolen bak kateteret. Hun gjespet og trykket de store brillene lenger opp på nesa, men de skled ned igjen. «Da er det din tur, Noa.» Samina samlet sammen sakene sine og satte seg. Noa svelget før han reiste seg og gikk fram til kateteret. «Lykke til,» hvisket Samina idet han gikk forbi pulten hennes.

21

Reisen tilbake_TRYKK.indd 21

02.09.2026 09:12


Noa snudde seg og ble stående og se utover klassen. Hjertet dunket, og beina dirret. Håndflatene var klamme. «Vi venter, Noa,» sa frøken Dahl og kikket på klokka. Han svelget og satte minnepinnen i framviseren mens han strøk en hånd over hodet i et forsøk på å få håret til å ligge flatt. Han kjente at hårtustene spratt rett opp igjen. «Særoppgaven min handler om livet på jorden,» sa han. «Før opprøret. Slik jeg husker det. Før alt gikk galt.» Han trykket på fjernkontrollen til framviseren. Klikk. Et bilde dukket opp. Sola sto høyt på himmelen og badet Slottet i enden av Karl Johans gate i et gyllent lys. Fortauene var fulle av folk i dress og bunad. Langs gaten sto det trær med grønne blader. En mann med en barnevogn viftet med et norsk flagg. En eldre dame holdt to store hunder med 17. mai-sløyfe rundt halsen i bånd. To gutter smilte mot kamera med en pølse i hver hånd. «Dette er slik jeg husker Norge,» sa Noa. «Da vi alle var ute i gatene på 17. mai. Vi fikk drikke så mye brus vi ville og spise is til vi sprakk …» Noa kikket utover klassen. De som hadde ligget

22

Reisen tilbake_TRYKK.indd 22

02.09.2026 09:12


med ansiktet mot pulten, satt nå rett i ryggen og stirret opp på lerretet. Til og med Samina fulgte intenst med. Klikk. Et nytt bilde dukket opp. Et fotballstadion med fulle tribuner. Folk kledd i rødt og norske flagg overalt. «Og alle husker da det umulige skjedde,» fortsatte Noa. «Da lille Norge vant gull i fotball-VM. Det hadde ikke vært så mye folk foran Slottet siden frigjøringen i nitten førtifem.» Som en eksplosjon brøt klassen ut i jubel, tramping og ellevill applaus. Et lite sekund lukket Noa øynene og lot som om han var på fotballkamp. Han åpnet dem igjen og trykket på fjernkontrollen. Klikk. Klassen ble stille igjen. Det var en video fra juleavslutningen på den gamle skolen til Noa. Alle barna hadde røde nisseluer og var samlet på scenen, mens foreldrene satt på rekke og rad nede i gymsalen. Her og der, innimellom foreldre og familie, satt androidene. Alle med kritthvitt hår, øyne som lyste lilla, og iført de sølvgrå kjeledressene som skulle skille dem fra menneskene. Noas blikk landet på hans egne foreldre. De satt

23

Reisen tilbake_TRYKK.indd 23

02.09.2026 09:12


i gymsalen med familieandroiden Rob mellom seg. Mamma smilte og pappa tørket en tåre. Savnet etter dem traff Noa hardt i magen. Han måtte svelge flere ganger og tvinge blikket bort fra videoen og tilbake til klassen. «Androidene var en del av hverdagen,» sa han og kremtet. «De hjalp til hjemme. De passet barn. De var våre beste venner og hjelpere. De fleste voksne kunne slutte å jobbe. De kunne endelig slappe av, mens androidene overtok oppgavene deres. Alt ­fungerte …» Noa lot blikket gli over forsamlingen. «… helt til alt gikk galt.» Klikk. Klassen satt stille og stirret på bildet som dukket opp. En gutt på bakerste rad som balanserte en blyant på overleppa, mistet den så den traff gulvet med et hult klakk.

Reisen tilbake_TRYKK.indd 24

02.09.2026 09:12


KAPITTEL 6

Bildet viste en skole i ruiner. Vinduene var knust og fasaden forkullet. Klatre­ stativet på lekeplassen var bøyd som en smeltet lakrisstang. Flaggstanga var knekt i to, og den øverste delen hadde falt ned foran inngangspartiet. En åpen skolesekk lå ved siden av porten til skolegården. «Androidene ødela alt,» fortsatte Noa. «Og vi mistet hjemmene våre.» Han så utover klassen. Ingen beveget seg, alle bare stirret. «Men det betyr ikke at vi skal glemme det som faktisk var bra før alt det forferdelige skjedde.» Noa rensket stemmen. «Og hvis … Jeg mener når vi klarer å komme oss tilbake dit, er jeg helt sikker på at alt blir bra igjen.» Han trykket på fjernkontrollen, og skjermen ble svart. «Takk, Noa,» sa frøken Dahl og tørket en tåre. «Noas oppgave viser oss noe viktig. At livet på jorden var bra helt til det ikke var det lenger. Vi

25

Reisen tilbake_TRYKK.indd 25

02.09.2026 09:12


må ikke glemme hvor heldige vi er som kan bo på Amundsen, langt fra alt det farlige på jorden. Og vi må ikke glemme alle menneskene som ble igjen der nede. Og de modige folkene i motstandsbevegelsene, som kjemper for at vi en dag skal kunne vende hjem igjen.» En jente bakerst i klassen rakte opp hånden. «Ja, Ellen Sofie?» Jenta åpnet munnen og skulle til å si noe, men ble avbrutt av at døra til klasserommet slo opp bak henne. To laserboter trillet inn og stoppet. De så ut som metalliske søppelbøtter med fire armer og hjul, og de fantes overalt på Amundsen, der de fungerte som alt fra badevakter til politi. Men uansett hvilken oppgave de hadde, virket det som om de elsket å herse med folk. Nå sto to av dem i klasserommet og stirret på Noa med de røde øynene sine. «Noa Kross?» sa den ene. Stemmen var flat og følelsesløs. «Ja,» sa Noa og svelget. «Du blir med oss,» sa den andre. Samina snudde seg i stolen. «Hva skal dere med ham?» «Det har du ingenting med,» sa den ene laser­

26

Reisen tilbake_TRYKK.indd 26

02.09.2026 09:12


boten flatt idet den trillet forbi henne og stoppet foran Noa. «Kommer du frivillig, eller må vi bære deg?» «Si hva det gjelder først!» sa Noa. «Det er hemmelig,» sa laserboten. «Så hemmelig at heller ikke vi vet det.» «Vi vet faktisk ingenting,» la den andre til. «Fortell oss noe vi ikke vet,» mumlet Samina. «Hva sa du?» spurte den ene laserboten og satte øynene i Samina. «Ingenting,» sa Samina, men holdt blikket hans. «Det er sikkert ingenting,» sa Noa. Han prøvde å være rolig, men kjente at stemmen skalv. Samina så ikke overbevist ut. Noa la fra seg sakene på pulten og fulgte etter laserbotene ut av klasserommet. «Jeg tar med sekken din,» hørte han Samina rope før døra lukket seg bak ham.

Reisen tilbake_TRYKK.indd 27

02.09.2026 09:12


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Reisen rilbake ISSUU by Kagge Forlag - Issuu