som skulle stå i sterk motsetning til en ytterliggående, pangermansk og kristendomsfiendtlig fløy.
Den religiøse retningen kan knapt nok beskrives som fascistisk og hadde som sin fremste representant sognepresten i Vadsø, Martin Tveter. Han sympatiserte med Fedrelandslaget på slutten av 1920-tallet og meldte seg inn i NS i 1933. Ved kommunevalget året etter oppnådde partiet 20 prosent oppslutning i Vadsø. Dette vellykkede resultatet kan trolig forklares med Tveters popularitet.
29. november 1935 meldte Tveter seg ut av partiet og grunngav det med at partiets lære ikke var forenlig med kristen tro. Året før hadde han i avisen Finmarks amtstidende kommet med noen uttalelser som kunne tolkes slik at han allerede da begynte å tvile. I artikkelen understreket han likeverdet mellom alle klasser og raser i samfunnet. Han viste til bibelverset: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.»9 I forbindelse med sin utmeldelse fra partiet skrev han at NS nå bygde på den samme ideologi som nazismen og fascismen.10 Nazismen stod for ham som prinsipielt antikristelig.
Noe av de samme strømningene som i Vadsø kan en gjenfinne i partilaget til Nasjonal Samling i Stavanger. Det var her, i den lavkirkelige byen Stavanger, NS hadde sin best utbygde partiorganisasjon. Ved kommunevalget i 1935 fikk partiet tolv prosent oppslutning og kom inn i bystyret med åtte representanter. Frontfiguren var Gulbrand Oscar Johan Lunde, og hemmeligheten bak det gode valgresultatet var de samme strømningene som i Vadsø; nemlig koblingen vekkelseskristendom og nasjonalisme.
I løpet av 1935 oppstod stadig flere antisemittiske uttalelser fra ledende NS-politikere. Gulbrand Lunde stoppet høsten 1935 flere slike fremstøt i Rogaland.11 Det dukket også opp kristendomsfiendtlige, nyhedenske uttalelser fra enkelte kretser i partiet. Lunde var nå engstelig for at antisemittismen og nyhedenskapet
ville skremme religiøst innstilte velgere. Han var ikke alene. Sogneprest Knut Geelmuyden skrev brev til Gulbrand Lunde og gav her uttrykk for engstelse for disse strømningene.12 Lunde svarte raskt tilbake og skrev: «Dessuten er den fare som den såkalte ‘nyhedenskap’ representerer, forsvinnende liten sammenliknet med marxismen og den russiske gudløshetspropaganda.»13
Fra første stund gjorde en ytterliggående nasjonalsosialistisk retning seg gjeldende i Nasjonal Samling.14 Den utgjorde en radikal opposisjon til Vidkun Quislings linje. Talspersonene profilerte seg på en rasebasert og sosialistisk nyordning av samfunnet. De tok avstand fra den moderate linjen Nasjonal Samling angivelig stod for. Det ble påstått at partiet ikke hadde god nok forståelse for rasens betydning. NS ble karakterisert som borgerlig-fascistisk, og det manglet en revolusjonær glød og visjon. At partiet støttet de kristne grunnverdier, var uhyrlig. Kristendommen var semittisk; et rasefremmed tankegods for den høytstående nordiske rasen. Partiet tok heller ikke sterk nok avstand fra «de kunstige jødene»; frimurerne. I kretsen rundt Quisling befant det seg flere høytstående frimurere.
Tallmessig var denne ytterliggående grupperingen ikke stor.
Det dreide seg om en hard kjerne på noen hundre aktivister og et omland på 2000–3000 sympatisører.15 Den største aktiviteten hadde grupperingen i Akershus og Oslo.
Denne ytterliggående nasjonalsosialistiske strømningen fikk i 1934 tidsskriftet Ragnarok som sitt talerør. Hans S. Jacobsen ble redaktør og en fremskutt talsperson for retningen, og til kretsen hørte blant andre Stein Barth-Heyerdahl, Tor Strand, Per Imerslund, Geirr Tveitt, Walter Fyrst, Christian Benneche jr. og Erik Lindheim. Målet var en rasebasert kulturrevolusjon, som innebar en kategorisk avvisning av kristendommen.16 Flere stod i kontakt med Jacob Hauer i den Den tyske trosbevegelse.
Hans Jacobsen bidrog ved utarbeidelsen av partiprogrammet til Nasjonal Samling i 1934, men han kunne ikke slutte seg til de vedtatte formuleringene om at partiet skulle støtte de kristne grunnverdiene. I tillegg mente Jacobsen at Vidkun Quisling var uegnet som fører. Han meldte seg ut av partiet i 1935. Flere av Jacobsens støttespillere forlot raskt partiet.
Jacobsen meldte seg inn igjen i NS under krigen og ble utnevnt til fylkesmann i Østfold, men forble ytterst kritisk til Quisling. Som redaktør av Ragnarok tillot han at det stadig ble inntatt kristendomsfiendtlige innlegg og reist angrep mot NS-regimet. På et tidspunkt ble det i miljøet han tilhørte, til og med lagt planer om å kidnappe Quisling.
I kirkepolitisk sammenheng forholdt det seg annerledes. Det ble på mange måter stille i kirken på 1930-tallet; den offentlige debatt opphørte praktisk talt.17 Det var sikkert med på å skape inntrykk av fred i kirken.
Men striden mellom konservativ og liberal teologi i mellomkrigstiden skapte en intens spenning som på en måte ikke fikk sin endelige løsning.18 Fløyene var ikke blitt forsonet, og de gamle standpunktene var på en måte låst. Man var redd for å engasjere kristenfolket i de nye samfunnsproblemene i redsel for at fløyene igjen skulle gå ned i skyttergravene.
Det ser ut som om teologene vendte interessen bort fra kirkens samfunnsorganisatoriske rolle. Kanskje våget ikke kirken å reise saker om kirkens forhold til politikk og samfunnsliv.
Med slike forholdsregler kunne det ikke skapes klarhet omkring de teologiske standpunktene, og det la seg på mange måter et tåkeslør over kirkelandskapet.19
Prestene var ikke skikket til å møte de utfordringene som 1930-tallet gav.20 Kirken hadde hverken politisk makt eller noen alminnelig godkjent lære om evangeliets konsekvenser for det moderne
politiske og økonomiske liv, og prestene lærte ingenting om hva som var kirkens holdning overfor en totalitær stat. «På disse punkter er det innlysende at reformasjonens lære er antikvert av den enkle grunn at det ikke kjente den moderne stat, men en stat som var annerledes.»21 Den norske kirkens umiddelbare reaksjoner på Hitlers maktovertakelse i 1933 var på ingen måte entydig. Det var faktisk flere fremstående representanter fra kirken som uttrykte positiv holdning til autoritært og totalitært styresett.
På Geilo-møtet i 1934 gjenfinner vi en slik uttalt sympati hos professor Ole Hallesby, lederen av Indremisjonsselskapet.22 Han konstaterte at Benito Mussolini var tiljublet av folket, og betegnet ham som en befrier fra folkestyret. Dessuten maktet Mussolini, ifølge Hallesby, å gjenopprette den visne italienske nasjonen til nytt liv på alle områder.23 Hallesby uttrykte også sympati med regimeskiftet i Tyskland. Gjennom et korrupt folkestyre var forholdene modne for kommunistisk revolusjon, men da reiste Hitler en folkebevegelse som vel historien neppe kjente maken til. «Og denne folkereisning er ikke bare nasjonal og politisk, men social, moralsk og religiøs. Og alt dette gjennomførtes uten blodsutgytelser.»24
Ole Hallesby tok feil når det gjaldt at Hitler kom til makten uten blodsutgytelser. Hundrevis av politiske aktivister ble drept i valgkampene forut for maktovertakelsen. Særlig aggressive var Hitlers stormtropper, Sturmabteilungen (SA), men også kommunistene anvendte vold. Men helt uten kritikk var Ole Hallesby ikke. Han hevdet at det i Tyskland fant sted en brutal krenkelse av religionsfriheten ved at kirken ble pålagt å forkynne en nazistisk kristendom. Hallesby avsluttet sin tale ved Geilo-møtet med forhåpninger om at Adolf Hitler var så stor at han hadde mot til å erkjenne sine feilgrep overfor kirken.25
Noen år tidligere hadde Ole Hallesby utgitt boken Den kristelige sedelære (1928). Her la han stor vekt på at borgerne skulle
adlyde øvrigheten.26 Han skrev samtidig at Gud hadde overlatt til menneskene å velge en statsforfatning.27 På Guds vegne hadde staten, gjennom rettsvesenet, både rett og plikt til å straffe, om nødvendig avsi dødsdom. Han avviste ikke autoritært styre, men hadde klare reservasjoner for øvrighetens maktmisbruk. Hvis staten misbrukte makten og tilsiktet og lovstridig fremmet urettferdighet, ville en kristen «ha frimodighet til at ta del i en voldsom reisning mot de styrende».28
Biskop Eivind Berggrav uttrykte en viss forståelse og tvetydighet når det gjaldt regimeskiftet i Tyskland. Han betegnet Versaillesfredens økonomiske erstatninger overfor Tyskland som vanvittige.29 Berggrav mente at tyskerne følte seg brennmerket ettersom de ble dømt til å bære det moralske eneansvaret for krigen. Han var også kritisk til Weimarrepublikkens parlamentariske system og mente at tyskerne ikke var politisk trent på samme måte som det engelske folk. Tyskerne likte ikke parlamentarismen. Også kirken var lei demokratiet. «Der var derfor ingen som hadde gamle verdier å verne i kirkens styresett. Med glede gikk kirken inn for førerprinsippet. Ledelse og ansvaret ble lagt hos enkelte personligheter», skrev han allerede i 1933.30 Tross disse synspunktene mislikte Berggrav det nye regimet. Han betegnet Hitler-styret som «hasardspill» og var særlig kritisk til kirkefraksjonen Tyske kristne.
Utover i 1930-årene ble Berggrav mer og mer kritisk til nasjonalsosialismen. I etterkant av arrestasjonen av fem hundre tyske prester i 1935 stilte Berggrav spørsmålet: «På hvilket tidspunkt må den regel tre i kraft at man skal adlyde Gud mere enn mennesker? Hvor går grensen mellom steilhet overfor øvrigheten og lydighet mot Gud?»31 Han stilte nå spørsmålet som skulle stå så sentralt i kirkekampen i Norge under krigen. Det er ingen tvil
om at Eivind Berggrav mente at det ene og alene var lydighet mot Gud som skulle gjelde i den totalitære stat.
Domprost Arne Fjellbu fant noen sannhetsmomenter i nasjonalsosialismen. Særlig gjaldt det bruddet med individualismen. Den hadde hatt ansvaret for den moralske og religiøse oppløsningen i samfunnet. Samtidig tok han avstand fra regimet: «Allikevel ligger der en himmelropende synd i den nye stats syn. Hva er det som er synden? Synden ligger i at staten er blitt Gud, et menneske er blitt ’der Führer’, statsvilje er blitt gudsvilje.»32 Men det var ikke alle som så de samme farene som Berggrav og Fjellbu.
Senere professor ved Det teologiske menighetsfakultetet, Leiv Aalen, befant seg i Tyskland i mellomkrigstiden og lot seg begeistre av nasjonalsosialismen. Så sent som i 1938 skrev han flere artikler i avisen Dagen der han påstod at Adolf Hitler utvilsomt var den største statsmannen siden Otto von Bismarck.33 Han hyllet Adolf Hitler og skrev at det var noe forunderlig «elskelig» ved mannen også rent personlig, og at det tyske folket nå var blitt lykkelig. Aalen måtte innrømme at han også så noen svake sider ved nasjonalsosialismen. I kampen mot jødene var tyskerne gått for langt. Mange jøder hadde blitt rammet uskyldig, men «snylterne» hadde hatt nok penger til å emigrere. Dette var selvsagt forkastelig, men det opphevet naturligvis ikke det berettigede i den nasjonalsosialistiske jødepolitikken.34
Kristian Schjelderup var i en periode fascinert av den naziinspirerte tyske Trosbevegelsen og dens leder, Jacob Hauer, i særdeleshet, men han næret aldri sympati for nasjonalsosialismen. Schjelderup gikk tvert imot til voldsomme angrep på nasjonalsosialismen og fraksjonen Tyske kristne i en bok utgitt i 1935.35 Til forskjell fra mange andre analyserte han dens trosgrunnlag. Særlig var det synspunktet om at man ikke var pålagt synd utenfra – fra
en guddommelig lovgiver – som var ankepunktet. Schjelderup viste at Tyske kristne hadde utarbeidet en helt ny troslære som stod i konflikt med den kristne tro. «Dermed smeltet den tyske religionslære sammen med nazismens raseideologi og bidrog til å legitimere forherligelse av den ariske rase og undertrykkelse av alle andre.»36
Forfatteren Ronald Fangen var, som Schjelderup, knyttet til den liberale teologien. Fangen forstod hvorfor Tyske kristne var dannet ut fra historiske forutsetninger. Mange tyskere følte seg nemlig hjemløse etter Versaillesfreden, og man forsøkte å bygge en bro mellom nasjonalsosialisme og kristen tro. I likhet med Schjelderup ville han ikke akseptere trosoppfattelsen til Tyske kristne. Den var ikke virkelig kristendom, skrev han. Ronald Fangen pekte på at Tyske kristne ikke aksepterte den alminnelige kristne lære om synd, bot, anger og mulighet for frelse, «… men i stedet bekjenner seg til en særegen tysk kristendom som omtolker bibelen, gjør Kristus-skikkelsen til arier, alles fører».37 Han mente at man på denne måten fikk en alternativ kristen troslære, men at den ikke var en virkelig kristendom.
Hitler-regimet inngikk et konkordat med den katolske kirken i Tyskland i juli 1933. Avtalen innebar at kirken fikk et visst selvstyre og visse rettigheter i ungdomsoppdragelsen, men det ble forbudt å drive politisk virksomhet. Med sitt velorganiserte selvstyre og sin faste disiplin stod den katolske kirken bedre samlet enn de protestantiske kirkesamfunnene.38 Den katolske kirken var til å begynne med avventende, men kom siden i åpent fiendskap med regimet. I en gudstjeneste 17. desember 1933 åpnet kardinal Michael von Faulhaber striden, da han definitivt tok avstand fra nazismens rasepolitikk og antisemittisme. Dette gjorde han ved å understreke at Kristus, «vår sanne fører», var jøde. «La oss ikke glemme at vi ble ikke frelst av tysk blod, men av Kristi blod.»
Adolf Hitler skulle få langt større problemer med den katolske kirken enn med de protestantiske kirkesamfunnene.39
Like etter at konkordatet med den katolske kirken var inngått, ble de protestantiske kirkene tvangssammenslått til en rikskirke under ledelse av tidligere SA-gatekjemper, presten Ludwig Müller.40 Han fikk samtidig den nyopprettede tittelen riksbiskop. Han var på det tidspunktet leder av Tyske kristne. Denne fraksjonen ble grunnlagt i 1932, og den fikk raskt stor tilslutning i presteskapet. Den store drømmen var å skape en germansk kristendom rensket for alt jødisk innslag.
Noen av landets mest kjente professorer i teologi, blant andre Gerhard Kittel og Emanuel Hirsch, sluttet seg til fraksjonen. I mai 1933 erklærte Tyske kristne at de i troen skulle erkjenne den nasjonalsosialistiske stats overhøyhet. I tillegg skulle kirken være en kirke kun for kristne av tysk arisk rase.41 I løpet av sommeren 1933 ble mange ledende stillinger i kirken besatt av teologer med tilknytning til Tyske kristne.42
Fraksjonen Tyske Kristne var fra første stund klart jødefiendtlig. Kristendomsforståelsen, sakramentene og sågar Bibelen ble etter hvert forsøkt endret og tilpasset den nye politiske virkeligheten. Blant de mest ytterliggående Tyske Kristne ble Jesus omformet fra å være jøde til å bli antisemitt og forløper for nazismen.43
Sommeren 1933 brøt det ut strid innenfor Den tyske evangeliske kirke. Den oppstod delvis som følge av den urettferdige måten Ludwig Müller ble ansatt på. Det ble også reist kritikk mot sammenblandingen av nasjonalsosialisme og kristendom, særlig vakte «arieparagrafen» forargelse blant mange kristne. I henhold til denne paragrafen ble prester med jødisk bakgrunn kastet ut av kirken.
Biskop Otto Dibelius var raskt ute med å fordømme Tyske kristne. Han ble avsatt, men straks etter gjeninnsatt, hvorpå han gikk til nye angrep på Tyske kristne og dens «vranglære». Dibelius ble fengslet flere ganger, men han ledet kirkens kamp også fra fangenskapet.
I 1934 ble Bekjennelseskirken dannet. Det ble utpekt en foreløpig kirkeledelse som senere også startet sin egen presteutdannelse ledet av Dietrich Bonhoeffer. Foruten Bonhoeffer var Karl Barth, Martin Niemöller og Otto Dibelius de fremste representantene. Det ble utarbeidet et eget bekjennelsesskrift, den såkalte Barmenerklæringen, med klar brodd mot Hitler-regimet og Tyske kristne.
I mars 1935 hadde prester som hørte til Bekjennelseskirken, planer om å lese opp et manifest med et innhold som advarte mot den nye hedenskapen som bredte seg i Tyskland.44 Gestapo ble kjent med aksjonen og tok straks kontakt med mer enn fem hundre prester som sognet til Bekjennelseskirken. De ble forsøkt truet til å underskrive en erklæring om at de ikke ville lese opp erklæringen. De fleste nektet og ble fengslet, men de ble alle sluppet fri etter noen dager. Søndag 24. mars 1935 ble manifestet lest opp fra flere tusen prekestoler.
Bekjennelseskirken hadde vunnet en foreløpig seier. Den ble kortvarig. Ganske raskt ble det gjennomført en hardere linje overfor prester som tilhørte Bekjennelseskirken. Hundrevis av prester ble arrestert og havnet i konsentrasjonsleirer. Martin Niemöller ble arrestert i 1937 og ble sittende i konsentrasjonsleir og først sluppet fri ved krigens slutt. Dietrich Bonhoeffer ble henrettet 9. april 1945.
Det er ikke ofte man i historien finner så nære koblinger mellom politisk program og kristen troslære som i Tyskland i
mellomkrigstiden.45 Det er liten tvil om at den religiøse legitimeringen som Tyske kristne gav til nasjonalsosialismen, var viktig som grunnlag for maktovertakelse i 1933. Det motsatte skulle skje i Norge. Ved krigsutbruddet hadde kirkegjengere og prester som opprinnelig støttet Quisling, for lengst forlatt partiet. Noen forble allikevel trofaste, de «overvintret» i partiet, og tre av dem skulle under krigen bli Quislings biskoper. Disse tre var Ludvig Daae Zwilgmeyer, Andreas Olay og Peder Blessing Dahle.