Geir Thorsdahl: Quislings biskoper

GEIR THORSDAHL

QUISLINGS BISKOPER EN NORSK KIRKE I NAZISMENS TJENESTE

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erlend Askhov Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: NTB scanpix premium Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Stempel Garamond 11/15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA Portrettene på s. 273–280 er hentet fra Norges kirke og presteskap ved 900-årsjubileet, 4. økede utgave av Norges geistlige redigert av Alfred ­Hansen, A.M. Hanches forlag, Oslo 1930, med unntak av bildet av Lars Frøyland (s. 274) som er hentet fra I korsets lys, Viking, Oslo 1943.

ISBN: 978-82-489-1886-8 Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Prolog – Den nasjonale festgudstjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Mellomkrigstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Okkupasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Quislings støttespillere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Legionæroppropet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Statsakten på Akershus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Fornyet motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 NS-kirken svarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Førertinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Den første ordinasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Den omreisende emissæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Jødene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Konfliktene tilspisser seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Striden fortsetter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Hirdbiskopen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Tvilen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Kulturtinget i Trondheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206

Krigens siste fase . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De siste, vonde ĂĽrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dommene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ettertanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

211 231 235 263

Biografier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Ordforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Vedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297

Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter.

For det er ingen myndighet uten at den er av Gud, og de myndighetene som finnes, er av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Og de som gjør motstand, skal få sin dom.

For de som styrer, er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt og du skal få ros av den.

Paulus’ brev til romerne 13, 1–3.

Men Peter og de andre apostlene svarte og sa: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.»

Apostlenes gjerninger 5, 29.

Kristendommens grunnverdier vernes. § 22 i partiprogrammet til Nasjonal Samling.

For konfesjonene, enten de nå er den ene eller den annen, gjelder det samme. De har ikke lenger noen fremtid. Iallfall ikke for tyskerne … Det skal allikevel ikke hindre meg i å utrydde kristendommen i Tyskland, rubb og stubb, med alle sine røtter og forgreininger … Men for vårt folk er det avgjørende om det har den jødiske kristentro med sin bløtaktige medlidenhetsmoral, eller en heltemodig tro på Gud i naturen, Gud i vårt eget folk, Gud i vår egen skjebne, vårt eget blod.

Fra Hermann Rauschnings bok: Hitler har sagt det

Forord Kirkens innsats i motstandskampen under krigen er godt kjent.

Det var kirken som stod i fremste rekke for å forsvare rettssikkerheten etter at Høyesterett la ned embetene i desember 1940, og det var til kirken en måtte gå for å høre åpen kritikk av okkupasjonsmakten og Quisling-regimet. Mer enn to hundre prester ble avskjediget, fengslet, internert eller forflyttet fra menigheten sin i okkupasjonsårene. Disse tiltakene la ikke en demper på prestenes opposisjonstrang. Snarere tvert imot. Det er derfor ikke til å undres over at også mange som ikke var faste kirkegjengere fant sin plass langs kirkebenkene i disse årene.

Men ikke alle prester deltok i motstandskampen. Det skulle raskt vise seg at noen ble lojale støttespillere for NS-regimet.

Hvis en vender blikket mot Tyskland, var situasjonen helt annerledes. Der tiljublet storparten av presteskapet Hitlers maktovertakelse i 1933. Over tid falmet presteskapets hengivenhet til nazismen, men det var urovekkende mange prester som forble lojale mot Hitler-regimet. Flere fremstående protestantiske teologer var villige til å omforme kristendommen slik at den bedre samsvarte med nazismen. Fremfor alt uttrykte de antijødiske holdninger.

Heller ikke denne fraksjonen, de såkalt Tyske kristne (Deutsche Christen), vekket Hitlers sympati, og det er grunn til å tro at Hitlers langsiktige mål var å utrydde kristendommen etter at han 9

hadde vunnet krigen. Det var selvfølgelig også kritiske røster i det tyske presteskapet mot nazistenes forsøk på å ensrette kirken.

Disse regimekritiske røstene klarte nazistene aldri å målbinde.

Da krigen nådde Norge, hadde folk flest god innsikt i hva nazismen i praksis innebar. Krystallnatten i 1938 var en vekker for noen som ennå ikke hadde snudd Hitler-regimet ryggen. På dette tidspunktet hadde Vidkun Quislings parti i realiteten kollapset, men noen fanatiske støttespillere forble allikevel trofaste i de ynkelige restene av Nasjonal Samling. Også noen få prester befant seg i denne gruppen.

Vendepunktet kom 9. april 1940. Før året var omme, oppnådde Nasjonal Samling å utvide medlemsstokken med 25 000 tilhengere. Høsten 1940 meldte flere prester seg inn i partiet. De ble raskt isolert fra det øvrige presteskapet. Da biskopene brøt forbindelsen med staten i februar 1942, ble de øyeblikkelig gitt avskjed. Kort tid etter lot noen NS-lojale prester seg overtale til å ta over disse ledigstilte embetene. I alt dreide det seg om elleve prester som for kortere eller lengre tid fungerte i kirkens høyeste embete.

Det er disse prestene denne boken skal dreie seg om.

NS-biskopene opptrådte svært ulikt i møte med motstandsprestene. Noen var aggressive mens andre lot motstandsprestene være mest mulig i fred. Graden av støtte til NS-regimet varierte.

To av de mest ytterliggående iførte seg av og til hirduniform før de entret prekestolen i kirkerommet. En av dem opptrådte så ekstremt at han ble degradert. Flere forkynte fra prekestolen at Vidkun Quisling og Adolf Hitler var sendt oss av Gud. Andre holdt konsekvent upolitiske prekener mens de var iført prestedrakt.

Etter krigen forsvarte NS-biskopene seg med at de støttet Quisling for et fritt, selvstendig Norge. Men ikke bare det. I tråd med ortodoks luthersk lære forkynte de at de var pliktige til å 10

adlyde dette styret ettersom det var innsatt av Gud. Da tyskerne la ned våpnene og konge og regjering vendte tilbake til Norge, ble et nytt styre etablert og i henhold til Paulus brev til romerne (13, 1­–3) mente flere av NS-biskopene at de nå var pliktige til å adlyde den nye øvrigheten. Den var nemlig også innsatt av Gud. I ettertid er det knapt forståelig at prester kunne argumentere slik, men denne boken kan kanskje gi en bedre forståelse av hvorfor de opptrådte som de gjorde. Fremfor alt vil jeg vise hvilke konflikter som utviklet seg i dette kollegiet av NS-biskoper.

Det er merkelig at NS-biskopenes virke ikke er viet mer oppmerksomhet tidligere. Min hensikt er å fylle dette tomrommet i en viktig del av vår okkupasjonshistorie.

Geir Thorsdahl, august 2017

Prolog – Den nasjonale festgudstjenesten Det var som om kulden hadde bitt seg fast i byen og ikke ville slippe taket. En mild inngang til året hadde blitt avløst av en lengre kuldeperiode. Det hindret likevel ikke kirkegjengere i å strømme til den nasjonale festgudstjenesten som skulle avholdes i Nidarosdomen.1 Samme dag som Vidkun Quisling proklamerte statsakten i riddersalen på Akershus festning, og med det ­dannet sin norske regjering, var det pyntet til fest i den store domen. Det skulle da også bare mangle. Ifølge Quisling var denne dagen, 1. februar 1942, den viktigste dagen i Norges historie – viktigere enn både 17. mai 1814 og 7. juni 1905.

Nasjonalflagget og Nasjonal Samlings rød-gule flagg var plassert i koret. Like nedenfor stod hirdens sorte banner med solkorsmerket. Hirdens ulike avdelinger marsjerte frem i samlet tropp.

Da den Quisling-lojale sognepresten Peder Joakim Blessing Dahle steg frem i kordøren og oppfordret til bønn, var kirken, ifølge Adresseavisen, fylt til siste plass.

Den radiooverførte gudstjenesten åpnet med at menigheten sang den gamle salmen «O, Herre Krist, dig til oss vend», før Blessing Dahle forrettet altertjenesten og holdt sin preken ut fra Matteus-evangeliet (19, 27–30). Her talte han om hvordan det i dypet av hver menneskesjel lå en trang til å finne seg en fører.

13

Det hang nemlig sammen med vår avhengighetsfølelse, og det var visstnok en riktig følelse. Vi erkjenner nemlig bare stykkevis, vi makter så lite alene, ja, når det kommer til stykket, er vi de mest hjelpeløse av alle skapninger. Lykkelig var Peter som fikk Jesus som fører, la han til. Ingen fører krevde nemlig så mye som Jesus.

Trangen til å finne seg en fører, den trangen som førte disiplene til Jesus, hadde siden ført millioner til ham.

Noen hadde erklært kristendommen krig, forrettet Blessing Dahle. Inntil nylig hadde man hatt mange folkeforførere. Noen av dem hadde helt åpent erklært kristendommen krig. Forfatteren Arnulf Øverland hadde til og med fått innvilget diktergasje. Da var kirkens protest visstnok så svak og vag at ingen la merke til den.

Deretter gikk sognepresten inn i det dagsaktuelle ved å forkynne at nå hadde Gud grepet inn i tilværelsen for våre synders skyld. Quisling hadde uttalt at den moralske loven for våre handlinger forutsatte et høyere vesen enn enkeltmennesket. Det moralsk riktige ble da å handle i overensstemmelse med dette vesenets vilje og hensikt. Blessing Dahle viste også til Quislings ord om at folket måtte forstå at dets livgivende grunnlag var dets nordiske avstamning og egenart. Det var slike høvdingord vi ikke var vant til å høre fra våre politikere, var budskapet. Nei, Blessing Dahle kunne ellers ikke huske at noen politikere hadde uttalt seg så positivt kristelig som Quisling. Han slo fast at Gud hadde grepet inn i det historiske forløpet ved å skjenke oss denne høvdingen, denne tilsynelatende kristne budbæreren; Vidkun Quisling.

Det var i og for seg ikke overraskende uttalelser, flere prester hadde sagt det samme før ham. Hans senere bispekollega, Ludvig Daae Zwilgmeyer, hadde brukt nesten de samme ordene i en artikkel i Vestlandske Tidende høsten 1940. Og for tilhørerne gav prekenen mening, ifølge Adresseavisen. Avisen gav den nasjonale 14

festgudstjenesten fyldig omtale, men ikke med ett ord ble det nevnt at det noen timer senere stod tusener av nordmenn utenfor kirken for å gå i en annen gudstjeneste. Denne gudstjenesten hadde domprost Arne Fjellbu tillyst noen dager i forveien, men politiet grep inn og stengte dørene. Noen hadde allikevel kommet inn i kirken, men de fleste ble stående utenfor. Fjellbus høymesse ble av Quisling-regimet betraktet som en demonstrasjonsgudstjeneste, og utfallet ble at domprosten fikk avskjed. Samtlige biskoper stilte seg solidariske med Fjellbu og la ned embetene noen uker senere.

Kirkekampen gikk nå inn i den mest dramatiske fasen.

Mellomkrigstid Nasjonal Samling (NS) var ett av mange fascistliknende partier som dukket opp i mellomkrigstiden. I likhet med andre fascist­ partier mottok også Nasjonal Samling stadig flere impulser fra den tyske nasjonalsosialismen. Danskene fikk sitt nasjonal­ sosialistiske parti, Danmarks Nationalsoscialistiske Arbeiderparti, allerede i november 1930. Partiet brukte hakekorset som sitt partimerke og kopierte kort og godt Hitlers partiprogram.

Det kom inn i ­Folketinget i 1939 med to representanter, men oppnådde aldri noen politisk innflytelse. Det fikk heller ikke det svenske søsterpartiet, Nationalsocialistiska arbetarparti (fra 1938 Svensk Socialistisk Samling), som aldri oppnådde å komme inn i Riksdagen.

Da NS ble stiftet, 13. mai 1933, hadde Vidkun Quisling store forventninger om et betydelig valgskred.2 Denne optimismen var ikke helt grunnløs. Partiet drev nemlig en svært aktiv valgkamp.

Quisling mønstret som oftest betydelige folkemengder når han talte. Alliansen med Bygdefolkets Krisehjelp styrket partiet i troen på et godt valgresultat. Med på lasset fikk NS mange gjeldtyngede, til dels rabiate bønder som høylytt krevde at gjelden skulle ­slettes.

Denne debitororganisasjonen var ikke akkurat noen stemme­ sanker i konservative, borgerlige kretser.

Quisling regnet nok ikke med den harde medfarten han skulle få i valgkampen. Det var innlysende at Venstre og Arbeiderpartiet 16

skulle gå til angrep, men at Høyre skulle kjøre frem så tungt skyts, kom overraskende. Særlig Aftenposten, med redaktør Johannes Nesse i spissen, dundret løs. Partiet ble vurdert å være både halvsosialistisk og fascistisk. Det var et diktaturparti, farlig for folkestyret og ødeleggende for næringslivet. Det var dessuten fiendtlig innstilt til friheten i alle dets former, akkurat som Hitlers bevegelse i Tyskland. Høyres formann, Carl J. Hambro, advarte på det sterkeste mot enhver form for listeforbund med NS. Han fikk sentralstyret til å vedta at Quislings program ikke var gjennomførlig innenfor folkestyrets ramme.3 Den kapitalen av tillit Quisling hadde opparbeidet seg som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen, skulle snart smuldre opp.

I et foredrag på slutten av valgkampen i 1933 uttalte han følgende som svar til at partiet ville avskaffe demokratiet: «Var det virkelig så at jeg ville avskaffe det, hvorfor besørget jeg ikke det da jeg som forsvarsminister satt med myndigheten over landets militærmakt og med letthet kunne ha gjort det?»4 Aftenposten kom raskt på banen med følgende motsvar: «Dette eselskryt røber ikke bare diktaturlyster, men også at mannen ikke kan være vel bevart.»5 Quislings lite gjennomtenkte uttalelse røpet også noe annet som samtiden ikke var klar over. Han hadde faktisk syslet med statskupplaner mens han satt som forsvarsminister. Hadde redaktør Johs. Nesse i Aftenposten vært klar over det, hadde han ikke nølt med å bruke dette skytset i valgkampen.6 På borgerlig side var man selvsagt engstelig for at det nye partiet skulle kapre velgere og svekke utsatte stortingsmandater. Det skulle vise seg at denne analysen var riktig. Mange sistemandater gikk tapt og ble erobret av Arbeiderpartiet, som fikk 42 prosent av stemmene. Valgresultatet kom som en enorm skuffelse på Quisling. NS oppnådde bare litt i overkant av 2 prosent og ingen stortingsmandater.7 Det gikk ikke bedre ved neste stortingsvalg i 17

1936. Da var partiet i ferd med å rives i stykker av indre stridigheter. Da krigen kom, kunne NS knapt kalles noe parti eller en bevegelse. De var så å si oversett av alle og fremstod nærmest som en sekt. Hva slags parti var det egentlig?

Nasjonal Samlings partiprogram som ble vedtatt i 1934, kan ikke uten videre benevnes som nasjonalsosialistisk. Sentralt stod tankene om at det skulle etableres et nytt autoritært statsorgan sammensatt av representanter fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Disse såkalte korporative ideene samsvarte mer med den italienske fascismen. I likhet med det opprinnelige partiprogrammet til Mussolinis parti manglet Quislings partiprogram antisemittiske utsagn. I utenrikspolitikken skulle en søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk.

Nasjonal Samling agiterte foreløpig ikke for et totalitært samfunnssyn, snarere gav partiprogrammet uttrykk for autoritære holdninger.8 Stortingets makt skulle beskjæres, og det skulle etableres en sterk regjeringsmakt uavhengig av partiene. Samfunns­ fiendtlig propaganda og utbredelse av klassehat skulle forbys. Alle skulle ha rett og plikt til arbeid, streik og lockout skulle forbys.

Vaneforbrytere, sinnssyke og arvelig sterkt belastede personer skulle steriliseres. Den korteste programformuleringen finner vi i § 22: «Kristendommens grunnverdier vernes.»

Over tid skulle imidlertid NS bevege seg stadig mer i retning av den tyske nasjonalsosialismen, uten at en dermed kan beskrive partiet som en tro kopi av sitt tyske «søsterparti».

Det utviklet seg raskt flere politiske strømninger i Nasjonal Samling. De sterkeste motsetningene oppstod mellom en autoritær, kristendomsvennlig fløy og en fullblods nasjonalsosialistisk fløy. Begge disse retningene gikk nærmest i oppløsning etter 1936.

Under krigen oppstod det en ny, kristendomsvennlig gruppering

18

som skulle stå i sterk motsetning til en ytterliggående, pan­ germansk og kristendomsfiendtlig fløy.

Den religiøse retningen kan knapt nok beskrives som fascistisk og hadde som sin fremste representant sognepresten i Vadsø, Martin Tveter. Han sympatiserte med Fedrelandslaget på slutten av 1920-tallet og meldte seg inn i NS i 1933. Ved kommunevalget året etter oppnådde partiet 20 prosent oppslutning i Vadsø. Dette vellykkede resultatet kan trolig forklares med Tveters popularitet.

29. november 1935 meldte Tveter seg ut av partiet og grunngav det med at partiets lære ikke var forenlig med kristen tro. Året før hadde han i avisen Finmarks amtstidende kommet med noen uttalelser som kunne tolkes slik at han allerede da begynte å tvile.

I artikkelen understreket han likeverdet mellom alle klasser og raser i samfunnet. Han viste til bibelverset: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.»9 I forbindelse med sin utmeldelse fra partiet skrev han at NS nå bygde på den samme ideologi som nazismen og fascismen.10 Nazismen stod for ham som prinsipielt antikristelig.

Noe av de samme strømningene som i Vadsø kan en gjenfinne i partilaget til Nasjonal Samling i Stavanger. Det var her, i den lavkirkelige byen Stavanger, NS hadde sin best utbygde partiorganisasjon. Ved kommunevalget i 1935 fikk partiet tolv prosent oppslutning og kom inn i bystyret med åtte representanter. Frontfiguren var Gulbrand Oscar Johan Lunde, og hemmeligheten bak det gode valgresultatet var de samme strømningene som i Vadsø; nemlig koblingen vekkelseskristendom og nasjonalisme.

I løpet av 1935 oppstod stadig flere antisemittiske uttalelser fra ledende NS-politikere. Gulbrand Lunde stoppet høsten 1935 flere slike fremstøt i Rogaland.11 Det dukket også opp kristendomsfiendtlige, nyhedenske uttalelser fra enkelte kretser i partiet.

Lunde var nå engstelig for at antisemittismen og nyhedenskapet 19

ville skremme religiøst innstilte velgere. Han var ikke alene. Sogneprest Knut Geelmuyden skrev brev til Gulbrand Lunde og gav her uttrykk for engstelse for disse strømningene.12 Lunde svarte raskt tilbake og skrev: «Dessuten er den fare som den såkalte ‘nyhedenskap’ representerer, forsvinnende liten sammenliknet med marxismen og den russiske gudløshetspropaganda.»13 Fra første stund gjorde en ytterliggående nasjonalsosialistisk retning seg gjeldende i Nasjonal Samling.14 Den utgjorde en radikal opposisjon til Vidkun Quislings linje. Talspersonene profilerte seg på en rasebasert og sosialistisk nyordning av samfunnet. De tok avstand fra den moderate linjen Nasjonal Samling angivelig stod for. Det ble påstått at partiet ikke hadde god nok forståelse for rasens betydning. NS ble karakterisert som borgerlig-fascistisk, og det manglet en revolusjonær glød og visjon. At partiet støttet de kristne grunnverdier, var uhyrlig. Kristendommen var semittisk; et rasefremmed tankegods for den høytstående nordiske rasen. Partiet tok heller ikke sterk nok avstand fra «de kunstige jødene»; frimurerne. I kretsen rundt Quisling befant det seg flere høytstående frimurere.

Tallmessig var denne ytterliggående grupperingen ikke stor.

Det dreide seg om en hard kjerne på noen hundre aktivister og et omland på 2000­–3000 sympatisører.15 Den største aktiviteten hadde grupperingen i Akershus og Oslo.

Denne ytterliggående nasjonalsosialistiske strømningen fikk i 1934 tidsskriftet Ragnarok som sitt talerør. Hans S. Jacobsen ble redaktør og en fremskutt talsperson for retningen, og til kretsen hørte blant andre Stein Barth-Heyerdahl, Tor Strand, Per Imers­ lund, Geirr Tveitt, Walter Fyrst, Christian Benneche jr. og Erik Lindheim. Målet var en rasebasert kulturrevolusjon, som innebar en kategorisk avvisning av kristendommen.16 Flere stod i kontakt med Jacob Hauer i den Den tyske trosbevegelse.

20

Hans Jacobsen bidrog ved utarbeidelsen av partiprogrammet til Nasjonal Samling i 1934, men han kunne ikke slutte seg til de vedtatte formuleringene om at partiet skulle støtte de kristne grunnverdiene. I tillegg mente Jacobsen at Vidkun Quisling var uegnet som fører. Han meldte seg ut av partiet i 1935. Flere av Jacobsens støttespillere forlot raskt partiet.

Jacobsen meldte seg inn igjen i NS under krigen og ble utnevnt til fylkesmann i Østfold, men forble ytterst kritisk til Quisling.

Som redaktør av Ragnarok tillot han at det stadig ble inntatt kristendomsfiendtlige innlegg og reist angrep mot NS-regimet. På et tidspunkt ble det i miljøet han tilhørte, til og med lagt planer om å kidnappe Quisling.

I kirkepolitisk sammenheng forholdt det seg annerledes. Det ble på mange måter stille i kirken på 1930-tallet; den offentlige debatt opphørte praktisk talt.17 Det var sikkert med på å skape inntrykk av fred i kirken.

Men striden mellom konservativ og liberal teologi i mellomkrigstiden skapte en intens spenning som på en måte ikke fikk sin endelige løsning.18 Fløyene var ikke blitt forsonet, og de gamle standpunktene var på en måte låst. Man var redd for å engasjere kristenfolket i de nye samfunnsproblemene i redsel for at fløyene igjen skulle gå ned i skyttergravene.

Det ser ut som om teologene vendte interessen bort fra kirkens samfunnsorganisatoriske rolle. Kanskje våget ikke kirken å reise saker om kirkens forhold til politikk og samfunnsliv.

Med slike forholdsregler kunne det ikke skapes klarhet omkring de teologiske standpunktene, og det la seg på mange måter et tåkeslør over kirkelandskapet.19 Prestene var ikke skikket til å møte de utfordringene som 1930-tallet gav.20 Kirken hadde hverken politisk makt eller noen alminnelig godkjent lære om evangeliets konsekvenser for det moderne 21

politiske og økonomiske liv, og prestene lærte ingenting om hva som var kirkens holdning overfor en totalitær stat. «På disse punkter er det innlysende at reformasjonens lære er antikvert av den enkle grunn at det ikke kjente den moderne stat, men en stat som var annerledes.»21 Den norske kirkens umiddelbare reaksjoner på Hitlers maktovertakelse i 1933 var på ingen måte entydig.

Det var faktisk flere fremstående representanter fra kirken som uttrykte positiv holdning til autoritært og totalitært styresett.

På Geilo-møtet i 1934 gjenfinner vi en slik uttalt sympati hos professor Ole Hallesby, lederen av Indremisjonsselskapet.22 Han konstaterte at Benito Mussolini var tiljublet av folket, og betegnet ham som en befrier fra folkestyret. Dessuten maktet Mussolini, ifølge Hallesby, å gjenopprette den visne italienske nasjonen til nytt liv på alle områder.23 Hallesby uttrykte også sympati med regimeskiftet i Tyskland. Gjennom et korrupt folkestyre var forholdene modne for kommunistisk revolusjon, men da reiste Hitler en folkebevegelse som vel historien neppe kjente maken til. «Og denne folkereisning er ikke bare nasjonal og politisk, men social, moralsk og religiøs. Og alt dette gjennomførtes uten blodsutgytelser.»24 Ole Hallesby tok feil når det gjaldt at Hitler kom til makten uten blodsutgytelser. Hundrevis av politiske aktivister ble drept i valgkampene forut for maktovertakelsen. Særlig aggressive var Hitlers stormtropper, Sturmabteilungen (SA), men også kommunistene anvendte vold. Men helt uten kritikk var Ole Hallesby ikke. Han hevdet at det i Tyskland fant sted en brutal krenkelse av religionsfriheten ved at kirken ble pålagt å forkynne en nazistisk kristendom. Hallesby avsluttet sin tale ved Geilo-møtet med forhåpninger om at Adolf Hitler var så stor at han hadde mot til å erkjenne sine feilgrep overfor kirken.25 Noen år tidligere hadde Ole Hallesby utgitt boken Den kristelige sedelære (1928). Her la han stor vekt på at borgerne skulle 22

adlyde øvrigheten.26 Han skrev samtidig at Gud hadde overlatt til menneskene å velge en statsforfatning.27 På Guds vegne hadde staten, gjennom rettsvesenet, både rett og plikt til å straffe, om nødvendig avsi dødsdom. Han avviste ikke autoritært styre, men hadde klare reservasjoner for øvrighetens maktmisbruk. Hvis staten misbrukte makten og tilsiktet og lovstridig fremmet urettferdighet, ville en kristen «ha frimodighet til at ta del i en voldsom reisning mot de styrende».28 Biskop Eivind Berggrav uttrykte en viss forståelse og tvetydighet når det gjaldt regimeskiftet i Tyskland. Han betegnet Versailles­ fredens økonomiske erstatninger overfor Tyskland som vanvittige.29 Berggrav mente at tyskerne følte seg brennmerket ettersom de ble dømt til å bære det moralske eneansvaret for krigen. Han var også kritisk til Weimarrepublikkens parlamentariske system og mente at tyskerne ikke var politisk trent på samme måte som det engelske folk. Tyskerne likte ikke parlamentarismen. Også kirken var lei demokratiet. «Der var derfor ingen som hadde gamle verdier å verne i kirkens styresett. Med glede gikk kirken inn for førerprinsippet. Ledelse og ansvaret ble lagt hos enkelte personligheter», skrev han allerede i 1933.30 Tross disse synspunktene mislikte Berggrav det nye regimet. Han betegnet Hitler-styret som «hasardspill» og var særlig kritisk til kirkefraksjonen Tyske kristne.

Utover i 1930-årene ble Berggrav mer og mer kritisk til nasjonalsosialismen. I etterkant av arrestasjonen av fem hundre tyske prester i 1935 stilte Berggrav spørsmålet: «På hvilket tidspunkt må den regel tre i kraft at man skal adlyde Gud mere enn mennesker? Hvor går grensen mellom steilhet overfor øvrigheten og lydighet mot Gud?»31 Han stilte nå spørsmålet som skulle stå så sentralt i kirkekampen i Norge under krigen. Det er ingen tvil

23

om at Eivind Berggrav mente at det ene og alene var lydighet mot Gud som skulle gjelde i den totalitære stat.

Domprost Arne Fjellbu fant noen sannhetsmomenter i nasjonalsosialismen. Særlig gjaldt det bruddet med individualismen. Den hadde hatt ansvaret for den moralske og religiøse oppløsningen i samfunnet. Samtidig tok han avstand fra regimet: «Allikevel ligger der en himmelropende synd i den nye stats syn. Hva er det som er synden? Synden ligger i at staten er blitt Gud, et menneske er blitt ’der Führer’, statsvilje er blitt gudsvilje.»32 Men det var ikke alle som så de samme farene som Berggrav og Fjellbu.

Senere professor ved Det teologiske menighetsfakultetet, Leiv Aalen, befant seg i Tyskland i mellomkrigstiden og lot seg begeistre av nasjonalsosialismen. Så sent som i 1938 skrev han flere artikler i avisen Dagen der han påstod at Adolf Hitler utvilsomt var den største statsmannen siden Otto von Bismarck.33 Han hyllet Adolf Hitler og skrev at det var noe forunderlig «elskelig» ved mannen også rent personlig, og at det tyske folket nå var blitt lykkelig. Aalen måtte innrømme at han også så noen svake sider ved nasjonalsosialismen. I kampen mot jødene var tyskerne gått for langt. Mange jøder hadde blitt rammet uskyldig, men «snylterne» hadde hatt nok penger til å emigrere. Dette var selvsagt forkastelig, men det opphevet naturligvis ikke det berettigede i den nasjonalsosialistiske jødepolitikken.34 Kristian Schjelderup var i en periode fascinert av den naziinspirerte tyske Trosbevegelsen og dens leder, Jacob Hauer, i særdeleshet, men han næret aldri sympati for nasjonalsosialismen.

Schjelderup gikk tvert imot til voldsomme angrep på nasjonalsosialismen og fraksjonen Tyske kristne i en bok utgitt i 1935.35 Til forskjell fra mange andre analyserte han dens trosgrunnlag. Særlig var det synspunktet om at man ikke var pålagt synd utenfra – fra 24

en guddommelig lovgiver – som var ankepunktet. Schjelderup viste at Tyske kristne hadde utarbeidet en helt ny troslære som stod i konflikt med den kristne tro. «Dermed smeltet den tyske religionslære sammen med nazismens raseideologi og bidrog til å legitimere forherligelse av den ariske rase og undertrykkelse av alle andre.»36 Forfatteren Ronald Fangen var, som Schjelderup, knyttet til den liberale teologien. Fangen forstod hvorfor Tyske kristne var dannet ut fra historiske forutsetninger. Mange tyskere følte seg nemlig hjemløse etter Versaillesfreden, og man forsøkte å bygge en bro mellom nasjonalsosialisme og kristen tro. I likhet med Schjelderup ville han ikke akseptere trosoppfattelsen til Tyske kristne. Den var ikke virkelig kristendom, skrev han. Ronald Fangen pekte på at Tyske kristne ikke aksepterte den alminnelige kristne lære om synd, bot, anger og mulighet for frelse, «… men i stedet bekjenner seg til en særegen tysk kristendom som omtolker bibelen, gjør Kristus-skikkelsen til arier, alles fører».37 Han mente at man på denne måten fikk en alternativ kristen troslære, men at den ikke var en virkelig kristendom.

Hitler-regimet inngikk et konkordat med den katolske kirken i Tyskland i juli 1933. Avtalen innebar at kirken fikk et visst selvstyre og visse rettigheter i ungdomsoppdragelsen, men det ble forbudt å drive politisk virksomhet. Med sitt velorganiserte selvstyre og sin faste disiplin stod den katolske kirken bedre samlet enn de protestantiske kirkesamfunnene.38 Den katolske kirken var til å begynne med avventende, men kom siden i åpent fiendskap med regimet. I en gudstjeneste 17. desember 1933 åpnet kardinal Michael von Faulhaber striden, da han definitivt tok avstand fra nazismens rasepolitikk og antisemittisme. Dette gjorde han ved å understreke at Kristus, «vår sanne fører», var jøde. «La oss ikke glemme at vi ble ikke frelst av tysk blod, men av Kristi blod.»

25

Adolf Hitler skulle få langt større problemer med den katolske kirken enn med de protestantiske kirkesamfunnene.39 Like etter at konkordatet med den katolske kirken var inngått, ble de protestantiske kirkene tvangssammenslått til en rikskirke under ledelse av tidligere SA-gatekjemper, presten Ludwig Müller.40 Han fikk samtidig den nyopprettede tittelen riksbiskop. Han var på det tidspunktet leder av Tyske kristne. Denne fraksjonen ble grunnlagt i 1932, og den fikk raskt stor tilslutning i presteskapet. Den store drømmen var å skape en germansk kristendom rensket for alt jødisk innslag.

Noen av landets mest kjente professorer i teologi, blant andre Gerhard Kittel og Emanuel Hirsch, sluttet seg til fraksjonen. I mai 1933 erklærte Tyske kristne at de i troen skulle erkjenne den nasjonalsosialistiske stats overhøyhet. I tillegg skulle kirken være en kirke kun for kristne av tysk arisk rase.41 I løpet av sommeren 1933 ble mange ledende stillinger i kirken besatt av teologer med tilknytning til Tyske kristne.42 Fraksjonen Tyske Kristne var fra første stund klart jøde­ fiendtlig. Kristendomsforståelsen, sakramentene og sågar Bibelen ble etter hvert forsøkt endret og tilpasset den nye politiske virkeligheten. Blant de mest ytterliggående Tyske Kristne ble Jesus omformet fra å være jøde til å bli antisemitt og forløper for nazismen.43 Sommeren 1933 brøt det ut strid innenfor Den tyske evangeliske kirke. Den oppstod delvis som følge av den urettferdige måten Ludwig Müller ble ansatt på. Det ble også reist kritikk mot sammen­blandingen av nasjonalsosialisme og kristendom, særlig vakte «arieparagrafen» forargelse blant mange kristne. I henhold til denne paragrafen ble prester med jødisk bakgrunn kastet ut av kirken.

26

Biskop Otto Dibelius var raskt ute med å fordømme Tyske kristne. Han ble avsatt, men straks etter gjeninnsatt, hvorpå han gikk til nye angrep på Tyske kristne og dens «vranglære». Dibelius ble fengslet flere ganger, men han ledet kirkens kamp også fra fangenskapet.

I 1934 ble Bekjennelseskirken dannet. Det ble utpekt en foreløpig kirkeledelse som senere også startet sin egen presteutdannelse ledet av Dietrich Bonhoeffer. Foruten Bonhoeffer var Karl Barth, Martin Niemöller og Otto Dibelius de fremste representantene.

Det ble utarbeidet et eget bekjennelsesskrift, den såkalte Barmenerklæringen, med klar brodd mot Hitler-regimet og Tyske kristne.

I mars 1935 hadde prester som hørte til Bekjennelseskirken, planer om å lese opp et manifest med et innhold som advarte mot den nye hedenskapen som bredte seg i Tyskland.44 Gestapo ble kjent med aksjonen og tok straks kontakt med mer enn fem hundre prester som sognet til Bekjennelseskirken. De ble forsøkt truet til å underskrive en erklæring om at de ikke ville lese opp erklæringen. De fleste nektet og ble fengslet, men de ble alle sluppet fri etter noen dager. Søndag 24. mars 1935 ble manifestet lest opp fra flere tusen prekestoler.

Bekjennelseskirken hadde vunnet en foreløpig seier. Den ble kortvarig. Ganske raskt ble det gjennomført en hardere linje overfor prester som tilhørte Bekjennelseskirken. Hundrevis av prester ble arrestert og havnet i konsentrasjonsleirer. Martin Niemöller ble arrestert i 1937 og ble sittende i konsentrasjonsleir og først sluppet fri ved krigens slutt. Dietrich Bonhoeffer ble henrettet 9. april 1945.

Det er ikke ofte man i historien finner så nære koblinger mellom politisk program og kristen troslære som i Tyskland i 27

mellomkrigstiden.45 Det er liten tvil om at den religiøse legitimeringen som Tyske kristne gav til nasjonalsosialismen, var viktig som grunnlag for maktovertakelse i 1933. Det motsatte skulle skje i Norge. Ved krigsutbruddet hadde kirkegjengere og prester som opprinnelig støttet Quisling, for lengst forlatt partiet. Noen forble allikevel trofaste, de «overvintret» i partiet, og tre av dem skulle under krigen bli Quislings biskoper. Disse tre var Ludvig Daae Zwilgmeyer, Andreas Olay og Peder Blessing Dahle.