Palstina

ODD KARSTEN TVEIT

PALESTINA ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

© 2023 Kagge Forlag AS 3. opplag, 2023 Omslagsdesign: Anders Timrén Foto omslag: Harald Henden/VG. Sats: Dag Brekke | akzidenz as Kart: Audun Skjervøy Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med: Sabon 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3309-0

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til kjæreste Berit, min viktigste sparringpartner og kloke kritiker.

INNHOLD Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 DEL I Offerlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Del II Det største ranet . . . . . . . . . . . . . 65 Del III Løftebrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Del IV Kvelertak . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Del V Avsløringene . . . . . . . . . . . . . . . 257 Del VI Vinden skifter retning . . . . . . . . 335 Del VII Falsk justis . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Del VIII En svart svane . . . . . . . . . . . . . 399 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 433 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 466

PROLOG Den drepte gamle mannen lå blant andre døde på gaten.

Han var bare kledd i pysjamas, med øynene stukket ut og spaserstokken ved sin side. Synet har fulgt meg til dags dato.

Jeg hadde ikke trodd på ryktene om at israelske soldater massakrerte sivile palestinere i flyktningleirene. Hæren hadde jo invadert bydelen for å skape ro og orden. Men jeg bestemte meg for å sjekke. Sammen med en libanesisk tv-fotograf snek jeg meg inn i Vest-Beiruts flyktningleir Sabra. For å unngå israelske snikskyttere valgte vi små gater og smug inn til det palestinske sykehuset i leiren. Her fant vi en 11-åring som ble operert etter skuddsår. Han gråt og ropte at foreldrene var drept av kristne libanesiske militssoldater. Det var blitt ettermiddag 17. september 1982.

Utenfor sykehuset møtte vi en tenåring som sa han kunne vise oss mange døde. Vi fulgte ham inn mot naboleiren Shatila.

Jeg undret meg over at det var stille. Vi hørte ingen skudd. De få menneskene vi møtte, viste ingen tegn til panikk. Men da vi kom til hovedgaten, oppdaget vi tre unge palestinere som lå i skjul bak et bilvrak og skjøt med automatvåpen. Vi så ikke mot hvem. Fotografen gjorde sitt og vi trakk oss tilbake. Det ville være for farlig å gå videre.

Om natten så jeg fra boligen min nord i Vest-Beirut at det hang mange fallskjermer med sterke lys spredd over flyktningleirene, som var omringet av israelske styrker. Da morgenen kom, dro vi igjen gjennom de samme smale gatene og smugene inn til naboleiren Shatila.



9

Nå fant vi flere drepte mennesker, mange. Noen lå i hauger foran husvegger. Henrettet. I ruiner fra ødelagte små boliger av lettbetong lå døde barn og kroppsdeler av drepte kvinner. Den gamle døde palestineren uten øyne måtte være nærmere 90 år, en av hundretusener som over tretti år tidligere hadde mistet hus og hjem i Palestina. Han hadde sluppet unna israelernes massakre i 1948, men etter mange år i landflyktig elendighet ble han likevel et massakreoffer. Morderne var israelernes allierte.

De ville kvitte seg med palestinerne i Libanon, på samme vis som sionister hadde drevet etnisk rensning i Palestina og Israel.

Det groteske bildet av den gamle mannen i pysjamas kommer ofte fram på netthinnen når jeg skriver om det som har skjedd i det okkuperte Palestina, og spør hvem som skulle ha tatt ansvar for palestinernes menneskerettigheter. Skulle ikke menneskerettighetserklæringen, som ble vedtatt av FN i 1948, også gjelde for dem?

Palestina: Israels ran, vårt svik tar hovedsakelig for seg årene fra 1948, da staten Israel kom på kartet, og fram til i dag. Men jeg trekker også linjene tilbake til slutten av 1800-tallet, da den politiske tanken om å danne en jødisk stat, skjøt fart. Bevegelsen ble kalt sionisme, og hadde blant annet sin rot i at jødene ikke ble akseptert i Europa, der de ble trakassert og hatet bare fordi de var jøder. De ble utsatt for massakrer – pogromer. Sionistene ville derfor etablere en stat med jødisk flertall i Palestina.

Bak lå også en tiltagende europeisk nasjonalisme. Fra å ha vært en kamp for det enkelte folks frihet og uavhengighet fra de gamle aristokratiske elitene, slo nasjonalismen over i imperialisme utad og rasisme innad.

De jødiske sionistene ønsket å bygge et nytt samfunn basert på frihet, demokrati og sosial rettferdighet for jøder, men ville ikke sikre de samme rettighetene til kristne og muslimske palestinere.

For antisemitter i Europa og USA var sionistenes plan en løsning som samsvarte med deres ønske om å kvitte seg med jødene som en «fremmed» og uønsket minoritet. Selv etter

10

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

Hitlers herjinger og holocaust var det mer bekvemt å støtte sionistene i å føre jødene til Palestina, enn å sørge for at jøder fikk borgerrettigheter og beskyttelse i de europeiske landene de kom fra. Samtidig lukket vestlige land og FN øynene for de nye ofrene, palestinerne.

I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionistenes ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger fram ny kunnskap om Israels overfall og massakrer i 1948 og om koloniseringen som fant sted. Mange avsløringer er kommet for dagen takket være forskere og journalister som jeg har intervjuet – en rekke av dem israelere. Jeg har dessuten intervjuet israelske offiserer, diplomater, politikere og menneskerettighetsaktivister. Dagbøker samt private og avgraderte offentlige dokumentsamlinger har også gitt meg ny innsikt.

Flere historier i boken har jeg fortalt i tidligere bøker. Der disse historiene er viktige for helheten, er de tatt med her og utfylt med nye opplysninger som nyanserer bildet. Jeg bygger videre på granskningen av hvordan Norge gjennom årene har knyttet seg sterkere opp til okkupantmakten innen forskning, innovasjon, økonomi og kultur. Og hvordan norske våpen havner i Israel.1 Samtidig kommer jeg inn på hvordan norske regjeringer har støttet palestinerne verbalt og med mye penger, men i mindre grad vært politiske hjelpere i kampen mot okkupantmakten.

Denne boken er annerledes enn mine tidligere, også fordi jeg bestemte meg for å være mer personlig enn jeg har vært før. Som guttunge hadde jeg fått høre at Israel var gitt til jødene av Gud og FN, og at jødiske innvandrere hjalp fattige og primitive arabere til et bedre liv. I tenårene leste jeg om palestinernes ulykkelige historie, men først i voksen alder forsto jeg for alvor at den vestlige verden – inkludert Norge – hadde ofret palestinerne og Palestina. Da lærte jeg også at ikke alle jøder var og er sionister,

prolog

11

og at det derfor var viktig å snakke og skrive om sionistisk politikk, ikke jødisk politikk.

Drivkraften for å bli journalist og sakprosaforfatter var ikke politisk aktivisme, men politisk nysgjerrighet. To år med sosialøkonomisk forskning i Norges spede oljealder på begynnelsen av 1970-årene, og to bøker om «oljeeventyret», var nok for meg. Og da jeg første gang kom til det borgerkrigsherjede Beirut, det israelskokkuperte Sør-Libanon og det okkuperte Palestina i 1978, var det med håp om å være til stede der nyhetene skjedde og levere et første utkast til det som kanskje ville bli verdenshistorie.

Jeg hadde ikke vært lenge i Midtøsten før jeg forsto at journalistenes første utkast til historien ofte var bygget på makthavernes versjon. Det fikk jeg for eksempel føle på kroppen da Israel forsøkte å skjule sin medvirkning i massakrene på sivile palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut i september 1982. For meg ble det derfor viktig ikke å stole på offisielle erklæringer eller talspersoner, men se de mektige i kortene. Jeg ville fortelle det jeg opplevde på en ryddig måte, uten å blande inn mine personlige meninger. Det betød ikke at jeg måtte være nøytral i rapporteringen. Men om jeg ikke ville være nøytral, ville jeg rapportere korrekt, rettferdig og utilslørt – elegansen fikk skredderen ta seg av.

Oslo, juni 2023 Odd Karsten Tveit

DEL I Offerlandet 2019, tilbake til 1880-årene, fram til 1956

DJEVELENS BYRÅKRATI Gjennom årene i Midtøsten har jeg bygget opp et omfattende bibliotek, samlet inntrykk, legender, ordspråk og dikt i små, svarte notatbøker. Etter hvert fylte de en hel koffert. For meg er bøkene nå like boblende som champagne. En dag fant jeg to linjer fra et dikt av amerikaneren Robert Frost, fritt oversatt: «Stien delte seg. Jeg valgte den som var minst brukt. Det gjorde hele forskjellen.»

Tankene gikk umiddelbart til den israelske journalisten Amira Hass, som hadde valgt den minst opptråkkede stien da hun i 1993 flyttet fra Israel til det okkuperte Palestina for å bo og leve sammen med de undertrykte. Ingen av hennes israelske, jødiske journalistkolleger hadde gjort det samme. Amira ville kjenne på kroppen hvordan det var å leve i palestinernes verden, og ikke bare være en sporadisk tilskuer til Israels landran, drap og overgrep. Hun bodde først i Gaza og flyttet senere til Ramallah på Vestbredden.

Jeg kjente Amira Hass og hadde som korrespondent fulgt henne gjennom mange år. Fredag 5. april 2019 skulle jeg på nytt møte Amira. Jeg tok da bussen fra min faste base i Jerusalem, legendariske American Colony Hotel, der internasjonale reportere, diplomater, forretningsmenn og til tider spioner pleide bo. Jeg har skrevet to bøker om American Colonys eventyrlige historie fra 1890-årene og inn i vår tid.2 Bussen kjørte langs en åtte meter høy folkerettsstridig israelsk grensemur som vikler seg langt inn på den okkuperte Vestbredden. Gjennom vinduet kunne jeg se opp på et israelsk vakttårn på «apartheidmuren», som palestinerne kaller den.

15

Betongveggene bar spor etter flammer og røyk fra brennende bildekk og molotovcocktails – glassflasker fylt med bensin med brennende tøylunter i halsen. Disse hjemmelagete håndvåpnene ble første gang brukt av finske soldater i Vinterkrigen i 1939 mot Sovjetunionen, og navnet skriver seg fra den daværende sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov. På muren var det også malt et portrett av den unge Yasir Arafat ved siden av en fengslet lokal palestinsk leder og en kefije-maskert ung mann med slynge. I slyngen lå ingen stein, bare et rødt hjerte med ordene, From Palestine with Love.

Denne aprildagen i 2019 ventet den 63 år gamle journalist­ kollegaen på vår felles stamkafé Pronto i Ramallah. Amira Hass var lett å få øye på med et blått skjerf viklet rundt halsen og knallrød brilleinnfatning. Det tok ikke mange minutter før den modige journalisten snakket engasjert om de seneste israelske voldshandlingene mot palestinere. Hun kalte politikken «ond».

Samme morgen hadde hun publisert en artikkel i den venstre­ orienterte israelske avisen Ha’aretz om dette. Den handlet om drapet på en ung palestinsk ambulansearbeider mens han ga førstehjelp. Hun fortalte meg at ni døgn tidligere, ved 02-tiden natt til 27. mars, trengte israelske soldater seg inn i flyktningleiren Deheishe, like ved Betlehem. Her ble de møtt av steinkastende ungdommer. Soldatene svarte med tåregass og stålkuler belagt med gummi, mens seks palestinsk ambulansearbeidere gjorde seg klare. En av dem var syttenåringen Sajed Mizher.

Etter et kvarter i leiren dro israelerne ut med en ung palestinsk fange. Sajed skulle ha eksamen på skolen neste morgen og gikk hjem for å få seg noen timers søvn. Ved 06-tiden hørte den frivillige hjelperen ny skyting i leiren. Han sto opp, tok på seg den godt merkede vesten. «Ikke bekymre deg. Jeg er tilbake før klokken åtte, slik at jeg kommer meg til skolen i tide», hadde han sagt til faren.3 Sajed løp til området der skytingen kom fra. Her fikk han høre at soldatene hadde trengt seg inn i et hus, og at ungdommer

16

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

kastet steiner. Soldatene skjøt med skarpt. De palestinske førstehjelperne tok seg av to sårede. Den ene var truffet i skulderen og den andre i hånden. Begge ble kjørt til nærmeste sykehus.

Etter en halv time begynte de israelske soldatene å trekke seg ut. De tok en ambulansehjelper som skjold for å unngå steinkastene. De friville hjelperne trodde det hele var over, og at de kunne gå hjem. Men så kom det melding om at steinkastende ungdommer fulgte etter soldater på vei mot toppen av leiren, og at en av palestinerne var skutt i leggen. Sajed og to andre gikk for å se hva de kunne gjøre. Sakte gikk de mot den sårede. Det var ikke lenger steinkastere på veien.

Plutselig falt Sajed sammen og utbrøt: «Jeg er skutt i leggen.»

Da kollegene sjekket høyre fot, fant de ikke noe kulehull. Den andre leggen var også hel. Det fantes heller ikke blod eller kulehull i brystet. Først da Sajed var kommet til hospitalet, oppdaget sykepleiere og leger et skudd i magen.

«Ikke si noe til mor», sa han til en kollega som var med. De trodde begge at dette skulle gå bra. Men på operasjonsbordet ble det klart at livet ikke kunne reddes. Guttens far fortalte at han og moren fikk høre sønnens siste ord på operasjonsbordet: Ya’amma! – Åh, mamma!

Den israelske hæren sendte ut en pressemelding og en video med påstand om at hjelperen sto på et tak, tok av sin gule vest og kastet steiner på soldatene. «Videoen viser hvordan en ambulansearbeider kan forvandle seg til en opprører på noen sekunder», skrev offiseren ansvarlig for meldingen.4 En israelsk nyhetskanal publiserte en video der den palestinske førstehjelperen ble kalt en «avskyelig terrorist», som ble drept fordi han var en trussel mot «våre styrker». Men som ofte når hæren forsøkte å rettferdiggjøre et drap på en palestiner, var forklaringen bygget på en løgn.

Palestineren på videoen som hæren la ut på nettet, hadde på seg hvit skjorte under vesten, mens den dreptes skjorte var svart.

DEL I Offerlandet

17

Et gruppebilde av førstehjelperne var bevis på det. Bildet var tatt noen timer før skarpskytteren sendte en kule i magen på Sajed Mizher.

«For hæren betød verken drapet eller avsløringen av løgnen noe», sa Amira Hass. Den skyldige ble ikke straffet, og førstehjelperen bare et navn i statistikken over israelske drap på uskyldige palestinere.

På Kafé Pronto i Ramallah forklarte hun om okkupasjons­ maktens mange, utspekulerte og nådeløse teknikker: «Denne ondskapen flommer ut fra skjulte steder, men i motsetning til en flom går den ikke over og er bare synlig for noen. For andre er ondskapen ikke-eksisterende. Det geniale er at israelsk djevelskap har evne til å kamuflere seg som medfølelse og bekymring.»5 Amira fortalte at mange palestinske bønder bare får lov til å kultivere landsbyenes jordbruksland i to til fire dager om året.

Resten av de 365 dagene nektes de å pløye, så korn eller la sauer og geiter gresse. Bare når olivenene skal høstes, gir israelerne disse bøndene adgang til sine egne eiendommer. Begrunnelsen for at palestinerne ellers er utestengt fra eget jordbruksland, er å forhindre at de blir angrepet av israelske settlere.

Palestinernes land tilhører dermed i praksis sionistene i de ulovlige koloniene, der de lar sine egne husdyr beite. Settlerne hadde også tatt over gamle palestinske vannkilder og gjort enkelte av dem til steder for jødiske ritualer, bl.a. fordi disse religiøse settlerne mener stedene er omtalt i Det gamle testamentet.

«Legg dette sammen med andre inngrep, så får du bildet av nye innovative teknikker for å produsere israelsk ondskap», sa Amira. «Det er en oppskrift på å drepe mennesker uten å bruke sprengstoff eller kniv. Palestinerne skal drives bort ved at det de har mest kjært blir stjålet fra dem: jorden, livsgrunnlaget, barnas fremtid og kjærlighetsforholdet de har til hjemlandet.»6 Det Amira Hass kalte «ondskap» kan kanskje heller kalles «djevelens byråkrati» fordi den er brutt ned i så mange deler at

18

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

delene er vanskelig å definere. Kontrollsystemet gjør det mulig å styre alle sider av palestinernes liv. Systemet skjuler også Israels militære profil. Omverdenen skal få inntrykk av Israel driver en ordentlig og anstendig administrasjon av Vestbredden. Ved å legge de byråkratiske mekanismene under et kafkaesk slør, forsøker israelerne å unngå internasjonal kritikk.

Det militære okkupasjonsstyret kalles siviladministrasjonen, ledes av en oberst og er underlagt Forsvarsdepartementet. Sivil­ administrasjonen «opprettholder lover», «sørger for offentlig orden» og for «sikkerhet for Israel». De mange metodene gjør okkupasjonen nesten usynlig for dem som ikke følger med.7

ONDSKAPENS BANALITET «Israels okkupasjon er ond», gjentok Amira Hass flere ganger, «men ondskapen er ikke banal.» Umiddelbart tenkte jeg på den tyskfødte filosofen, journalisten og forfatteren Hannah Arendt, som tok i bruk begrepet «ondskapens banalitet» da hun dekket rettssaken mot nazilederen Adolf Eichmann i Jerusalem for det amerikanske magasinet The New Yorker i 1961.

Eichmann var blitt kidnappet i Argentina av Mossad – en av Israels hemmelige tjenester – i 1960, smuglet til Israel, dødsdømt året etter og henrettet i 1962. Statsminister Ben-Gurion ville ha rettssaken i Jerusalem fordi den kunne være med på å sveise Israel sammen. Jøder var kommet til landet fra hele verden. De snakket forskjellige språk og hadde ulik bakgrunn. De hadde lite til felles, bortsett fra jødedommen.8 Hannah Arendt hadde jødisk bakgrunn og flyktet i 1933 som 27-åring fra nazistyret i Tyskland til Frankrike. Senere dro hun til USA. I sine rapporter fra rettssaken mot Eichmann var hun kritisk til at rettssaken gikk for seg i Israel, og at dommerne var jøder. Selv om Eichmann var en av de ansvarlige for logistikken

DEL I Offerlandet

19

under holocaust, burde han dømmes av et internasjonalt tribunal, mente hun. Aktoratet burde ha sett på saken som en forbrytelse mot menneskeheten, fremfor bare mot det jødiske folket. Nå mente hun at rettssaken fremsto som en del av Israels propagandaapparat.9 Rapportene fra rettssaken kom etterpå ut i bokform med tittelen Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil. Gjennom begrepet «ondskapens banalitet» ville Arendt vise at Eichmann var en overbevist, men tankeløs nazist og en lydig byråkrat som bekymret seg mer for om togene gikk enn for det som skulle skje med menneskene de fraktet. Der lå det banale. Eichmann manglet evne til å se andres synspunkter, og klarte ikke engang å vurdere betydningen av sine egne gjerninger eller akseptere skyld for det han hadde gjort.10 Mange israelere oppfattet begrepet ondskapens banalitet som en trivialisering av utryddelsen av jøder. Arendt ble møtt med massiv kritikk fra andre jødiske intellektuelle og israelske ledere, som mente at hun svekket Eichmanns skyld. Hun ble til og med stemplet som «forræder». Men Hannah Arendts filosofi har dykket dypt inn i hvordan totalitære regimer forvandler mennesker til tankeløse aktører på vegne av sine ledere. En drøy generasjon senere fikk Amira Hass samme merkelapp som Arendt på grunn av sin rapportering.

Da jeg møtte Amira i Ramallah i 2019, visste jeg allerede at det var en av morens fortellinger om sitt eget liv som var en viktig grunn for at hun valgte journalistikken. Hanna Lévys opplevelser fra andre verdenskrig var så grusomme at datteren ikke fikk høre om dem som liten. Hun fikk bare vite at familien bodde i et bortgjemt hjørne av Østerrike-Ungarns imperium, at moren kom til verden i 1913, og at jøder, kristne og muslimer i Sarajevo levde i fredelig sameksistens. Om fredagene hørte de bønnerop fra muezzinene, på sabbatene salmer, sunget på ladino – det gamle jødespanske språket skrevet med det hebraiske

20

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

alfabetet, om søndagene spilte kirkeklokkene. Moren fortalte også om den multietniske solidariteten blant bosniske kvinner.

Først i ungdomsårene fikk Amira lære om Hanna Lévys dramatiske liv før hun kom til Israel. Da kom fortellingene om bosniernes motstandskamp mot nazistene, om at hun var aktiv kommunist, om arrestasjon og fengsling. Sommeren 1944 kommanderte vokterne jødiske fanger inn på et tog med endestasjon dødsleiren Bergen-Belsen i Tyskland. Sammen med tusener av andre måtte Hanna Lévy ligge på gulvet i en vogn som vanligvis ble brukt til å frakte kveg. Mange døde under den ni døgn lange reisen, og likene ble kastet ut av togene.11 Menn og kvinner fra Waffen-SS – en militær organisasjon for nazipartiet – voktet og mishandlet fangene i Bergen-Belsen.

Hanna Lévy førte dagbok for å dokumentere grusomhetene.

Etter frigjøringen i april 1945 kom hun seg til Jugoslavia og fikk vite at moren, faren, en søster, en bror, og flere andre familiemedlemmer var drept.

I 1949 bestemte Hanna Lévy seg for å flytte til Israel, uten at hun dermed var tilhenger av sionismen. Hun følte seg ikke lenger hjemme i Jugoslavia. «Hva vil du i Israel? Du kommer til en kolonial settlerstat», sa venner. Hun dro likevel med en drøm om at den sosialistiske revolusjonen var på vei til Israel.

Den samme drømmen hadde også hennes kommende ektemann, Abraham Hass. Han hadde overlevd tyskernes ødeleggelse av en jødisk ghetto i Romania.12 Morens reise og opphold i Bergen-Belsen ble skjellsettende for Amira. Historien om hvordan tyske kvinner passivt hadde stått langs veien og fulgt marsjen av jødiske fanger fra togstasjonen til leiren, brant seg inn i minnet hennes. Det var som om hun selv hadde vært til stede. Fra nå av ble det avskyelig for henne å forholde seg passivt til urettferdighet og overgrep.

Da tiden var kommet for å studere, valgte tenåringen å dukke ned i nazismen og den europeiske venstresidens reaksjon på holocaust. Men hun mente begrepet holocaust ikke passet

DEL I Offerlandet

21

på tyskernes folkemord. Det var som om grusomhetene var et naturfenomen, ikke en menneskeskapt masseutryddelse. Derfor ville Amira bruke «Nazi-Tysklands drapsindustri» eller «et samlebånd for mord.»13 Da det folkelige palestinske opprøret mot Israels okkupasjon av Palestina vokste fram i 1988, forlot Amira holocauststudiene.

Hun ville bli journalist. Tankene gikk ofte til morens fortelling om de tyske tilskuerne som forholdt seg passive til folkemordet.

Hun ville selv være aktiv, fordi forandringer bare kunne komme gjennom sosialt engasjement og interaksjon med pressen.

Helt siden Amira flyttet til det okkuperte Gaza, hadde hun vært opprørt over forskjellen mellom palestinernes omdømme i Israel og deres virkelighet. For Amira var det eliten i Israel som dikterte palestinernes liv. Flere aviser omtalte palestinske byer som «vepsebol», og palestinerne som «terrorister». Nå ville hun formidle palestinernes stemmer til lesere i Israel. «Journalistikk dreier seg om å overvåke makten og maktens sentre. Det er en misforståelse at journalister skal være nøytrale», mente hun.14 Under vårt møte i Ramallah gjentok Amira noe hun hadde skrevet tidligere. «Det vil komme en dag da lederne av den israelske kolonimakten blir stilt for retten. Ikke bare politikere og militære ledere, men jurister, sivile og militære dommere, arkitekter og planleggere, alle som har vært med på å gjøre Israel til en takleilighet for jøder, og en kjeller med celler for palestinerne.» Hun fortsatte: «Vi kan bare ikke vite om rettssakene mot den israelske eliten vil komme etter et forferdelig blodbad, eller et øyeblikk tidligere. Jo før dagen kommer, desto bedre blir det for oss alle. Barn av dagens israelere er verre enn foreldrene.» Her siktet hun først og fremst til de unge israelske politisoldatene og 20-åringene som avtjente sin verneplikt i de okkuperte områdene.

Det vil også komme en ny nakba for palestinerne, mente Amira Hass. Hun brukte det arabiske ordet for «katastrofen».

Den rammet kristne og muslimer i 1948 da sionistene fordrev

22

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

rundt 750 000 palestinere fra deres hjem, plyndret eiendommene og jevnet rundt 530 palestinske landsbyer med jorden.15 Dette grusomme scenariet satt i hodet da jeg forlot Amira Hass og Kafé Pronto denne aprildagen i 2019.

SKYT FØRST, OG IKKE SPØR I løpet av 2019 drepte israelske soldater og settlere 28 barn og 105 voksne palestinere. De fleste av drapene på sivile var et resultat av skyt først-politikken, som var godkjent av regjeringen, den militære ledelsen og støttet av det israelske rettsapparatet.

Det var den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem som laget drapsrapporten. Navnet B’Tselem (I [Guds] bilde) er hentet fra Første Mosebok, der det heter: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det, som mann og kvinne skapte Han dem.» B’Tselem uttrykker det universelle, moralske påbudet om å respektere menneskerettighetene for alle.16 Israels mange drap på sivile palestinere har ført til at begrepet homo sacer er blitt tatt i bruk av israelske okkupasjonskritikere.

Opprinnelig var homo sacer ifølge romersk lov en bannlyst person som kunne drepes. Okkupasjonskritikerne bruker imidler­ tid uttrykket for å vise at settlere og soldater dreper, under­trykker og driver etnisk rensning uten å bli stilt til ansvar, verken nasjonalt eller internasjonalt.17 Ledende israelske politikere på høyresiden innså at ikke alle palestinere kunne drepes, men alle var fredløse; de som ikke ble drept, skulle fordrives. Selv ikke det var nok. Den 42 år gamle statsråden Tzipi Hotovely, en jurist med ansvar for de folkerettsstridige koloniene, tenkte seg i 2020 krig mot Jordan.

Hun mente israelerne måtte forberede seg på å «ekspandere Israel inn i Jordan og mulig Syria.»18

DEL I Offerlandet

23

Ministeren fra Likud – et høyreorientert parti dannet i 1973 – viste til en sionistsang fra 1929 med refrenget: «Jordan har to bredder. De er våre, og det er bra.» Sangen fortsatte med verset: «La min høyre hånd visne hvis jeg glemmer østbredden av Jordan.» Det var som et ekko av vers 137 i Salmenes bok.

Men i Det gamle testamentet var det Jerusalem som ikke måtte glemmes.

Sangen var skrevet av Likuds ideologiske far: den høyre­ orienterte, revisjonistiske sionisten Vladimir Jabotinsky.

Revisjonistene ville ha en størst mulig jødisk stat. Jabotinsky var født 1880 i Odessa, hadde i mange år sympatisert med noe i fascismen, særlig i Italia, men brøt med Mussolini da sistnevnte allierte seg med Hitler. Jabotinsky hadde stilt spørsmålet: «Hva er Palestina?» Han svarte selv: «Det er et område med en geografi som forteller at elven Jordan ikke går langs grensene, men gjennom midten … Vi skal ikke bare skape en [jødisk] majoritet i Palestina, men sørge for livsrom for millioner på begge sider av Jordan.»19 I Israel var det i 2020 ingen seriøs diskusjon i regjeringen om å gå til krig mot nabostaten i øst. Statsminister Benjamin Netanyahu og Likuds koalisjonspartnere på høyresiden prioriterte jødisk kolonisering og fordrivelser av palestinere i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Visepresidenten i Knesset, som ledet Det religiøse sionistpartiet, hevdet: «Palestinerne har tre valg: Enten å forlate sine hjem, eller bli boende med status som fremmede innbyggere i Israel. Det tredje alternativet er å gjøre motstand. Skulle palestinerne velge det, vil militærmakten vite hva som må gjøres.»20 Journalister som rapporterte kritisk om Israels overgrep i det okkuperte Palestina, hadde gjennom årene møtt mye motbør.

Jeg fikk min andel gjennom dødstrusler i brev, verbale angrep fra Stortingets talerstol og anklager om å være agent for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO. Påstanden ble latterliggjort av de fleste og fikk ingen konsekvenser for meg.

24

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

Jeg fortsatte å følge journalistiske regler om å rapportere saklig og engasjert som NRKs Midtøsten-korrespondent. Først i to fireårsperioder, fra 1979 til 1985 og fra 1990 til 1994, deretter som utenriksreporter og sakprosaforfatter.

Høsten 2003 flyttet jeg til Midtøsten for en tredje korrespondentperiode for å speile nyhetsbildet og sile vekk propaganda. Jeg reiste med inntrykk av at det ikke ville bli noen endring i koloniseringspolitikken på kort sikt, og lot meg motivere av Bob Dylans tekst: «Come you Masters of War (…)

You lie and deceive (…) but I see through your eyes, and I see through your brain.»

De mange halvsannhetene og løgnene kom klarere fram etter som årene gikk, og de tidligste israelske ledernes private notater ble kjent. Israels første utenriksminister, Moshe Sharett, skrev dagbøker, og hans datter oversatte noen deler til engelsk i 1980, to år etter at alle var publisert på hebraisk. Her gikk det fram at Israel fra første dag var den mest aggressive staten i Midtøsten.

Sharett knuste myten om at de krigerske araberne truet den israelske statens eksistens. Det var ikke araberne, men Israels generaler og ledende politikere som ønsket krig for å ta mer land.21 Israels første utenriksminister hadde, før Israel ble en stat, medgitt at de fleste sionistene kom til Palestina for å rane landet og fordrive palestinerne. Moshe Sharett, som tidligere het Moshe Shertok, trodde ikke på «enhet og fred mellom to broderfolk».

Den nye staten skulle bare være for jøder. «Alt innhold og all mening ville forsvinne fra prosjektet dersom jødene lot andre komme inn på eiendommen.» Dette skrev han i 1914 i et brev til venner i den nye heljødiske byen, Tel Aviv – Vårhøyden – som var bygget like nord for Jaffa.22 Moshe Shertok kom fra Ukraina til Palestina med foreldre og søsken i 1906. Faren til den tolv år gamle Moshe forpaktet en bondegård i en liten landsby i åsene mellom Ramallah og Nablus. Den jødiske familien gled godt inn i det muslimske

DEL I Offerlandet

25

miljøet. Barna lekte med palestinske barn, lærte seg arabisk og hørte landsbyens eldste fortelle spennende folkeeventyr. «Dette var den lykkeligste tiden i livet mitt», sa Moshe Shertok senere.

Han omtalte landsbyen på Vestbredden av Jordanelven som sitt andre fødested.23 I 1949 tok utenriksminister Shertok etternavnet Sharett. Han kuttet de siste to bokstavene i Shertok, som på russisk betød «lille djevel», til Shert. Skrevet på hebraisk ble det Sharett, ordet for «tjener». Navnebyttet var i tråd med ønsket til Israels første statsminister, David Ben-Gurion, om at landets ledere skulle ha hebraiske navn. Han kom selv fra Polen til Jaffa i 1906 som 20-åring, med etternavnet Grüen. Da han senere reiste til Istanbul for å gå på universitetet, valgte jusstudenten det hebraiske navnet Ben-Gurion, etter den berømte Yosef ben Gurion, som ledet den jødiske revolten mot romerne i Judea år 66 etter vår tidsregning.

Da alle Sharetts omfattende og detaljerte dagbøker kom ut på engelsk i 2019, var innholdet utvidet med tidligere hemmeligstemplet arkivmateriale. Dermed fikk jeg ytterligere innsyn i den israelske regjeringens politikk overfor palestinerne og nabostatene. Målet hadde vært å ta over så mye som mulig av palestinernes land og eiendom i Israel.24 For å skaffe ryggdekning for Israels storstilte tyveri, vedtok Knesset i 1950 loven om konfiskering av fraværendes eiendom – fraværendeloven. Loven skulle hindre at palestinere, som enten var fordrevet eller tvunget til å flykte i 1948 og senere, fikk hjem og eiendom tilbake. Selv palestinere som bodde innenfor den nye statens selvproklamerte «grenser», bare noen kilometer fra sine tidligere hjem, ble stemplet som «fraværende» (absentee) og mistet dermed bostedsretten. Staten Israel kunne med loven i hånd, men i strid med internasjonal rett, ta hus og eiendom.

I 1950 vedtok Knesset også loven om rett til retur (Law of Return). Den slo fast at alle verdens jøder kunne flytte til Israel.

Man var jødisk hvis man hadde jødisk mor eller selv hadde

26

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

konvertert til jødedommen og ikke tilhørte en annen religiøs tro. To år senere kom nasjonalitetsloven (Nationality Law). Den klargjorde hva som var nødvendig for å bli israelsk statsborger med fulle rettigheter. Returloven og nasjonalitetsloven skapte et skille mellom førsteklasses og andreklasses borgere, mellom Israels jøder og de kristne og muslimske innbyggerne, mellom palestinerne, både de som var fordrevet og de som fikk være igjen. Dette skillet gjorde det lettere å gi privilegier til jøder på områder som bosted, eierskap, bevegelsesfrihet og retten til å forlate Israel og komme tilbake. For palestinerne i Israel var dette nok en bekreftelse på at de ville forbli annenrangs borgere i sitt eget hjemland. Palestinerne i Israel var siden staten ble opprettet, underlagt egne militære lover fram til slutten av året 1966.25

PÅ EN DISKRÉ OG VARSOM MÅTE Det er få historikere som i dag vil benekte at det var sosiale, økonomiske og kulturelle likheter mellom de tidlige sionistiske koloniale prosjektene i Palestina og de «klassiske» europeiske settlerkolonistene som kom til Amerika, Afrika og Australia fra 1500-tallet. En annen viktig modell for sionistene var tyskernes kolonisering av den prøyssiske provinsen Posen ved inngangen til 1900-tallet.26 Da den første sionistiske innvandrerbølgen begynte i 1880-årene, var mange av innbyggerne i det osmanske Palestina skeptiske til nykommernes politiske motiver. Men de fleste, muslimer som kristne, tok i god arabisk tradisjon vennlig imot de jødiske europeerne. De hadde da i århundrer levd side om side med religiøse jøder som ikke var sionister.

Palestinernes frykt for å bli ofret var ikke uten grunn. Den politiske sionismens far, østerrikeren Theodor Herzl, hadde i sine

DEL I Offerlandet

27

dagbøker skrevet om hvordan sionistene skulle komme til makt der de kom. Først skulle de kjøpe land ved å tilby eierne overpris.

Deretter skulle de nekte eiendomsløse innbyggere arbeid, og på den måten få dem til å forsvinne til omkringliggende områder.

«Både tempoet i eksproprieringen av land og fjerningen av de fattige må bli gjennomført diskré og varsomt», skrev Theodor Herzl i sin dagbok 12. juni 1895.27 Året etter ga han ut pamfletten Der Judenstaat. Konklusjonen hans kan parafraseres slik: Jødene som ønsker en stat vil ha det.

Vi skal endelig leve som frie mennesker på vår egen jord, og dø fredelig i våre egne hjem. Verden vil bli frigjort av vår frihet, beriket av vår rikdom, forstørret av vår storhet. Og uansett hva vi der forsøker å oppnå for vår egen velferd, vil det være fordelaktig og til beste for menneskeheten.28 En annen sionistisk teoretiker reiste til Palestina for å finne ut hva de jødiske innvandrerne foretok seg. Tilbake i Russland skrev han i 1891 et essay under sitt forfatternavn En av folket – Ahad Ha’am. Russeren var kultursionist – Palestina skulle være et kulturelt og åndelig sentrum for jøders og det jødiskes fornyelse, men uten å være en jødisk stat. Derfor mente Ha’am at jøder og palestinere kunne leve fredelig sammen. Han tok med andre ord avstand fra den politiske sionismen.

I sitt essay slo En av folket fast at «de jødiske kolonistene oppfører seg med fiendtlighet og grusomhet overfor araberne.

De banker dem skamfullt opp uten grunn og skryter til og med av det de gjør. Det er ingen som vil demme opp for denne foraktelige og farlige tendensen … De var slaver i eksil, og plutselig har de fått en grenseløs frihet, en vill frihet … Denne plutselige endringen avlet en tendens til despotisme i deres hjerter, slik det alltid vil skje med en slave som blir konge.»29 Da jeg leste utdrag av essayet i desember 2021, tenkte jeg at beskrivelsen av settlerne i 1891 like godt kunne ha vært brukt på dagens israelske kolonister. De mishandler palestinere på det groveste. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt

28

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

settlere rope: «Død over araberne.» Jeg har også sett stygge merker på kroppene til mishandlede palestinere. For den som følger godt med, er det åpenbart at dagens mål fremdeles er å presse palestinerne i landet vekk.

Det mangler ikke på rapporter om israelsk settlervold på Vestbredden. I slutten av november 2021 leste jeg en gripende historie: «Angrepet var i gang da en 24 år gammel småbarnsmor i all hast løp over til naboen for å hente sitt yngste barn. Da hun kom tilbake, lå den tre år gamle sønnen i en liten blodpøl og tilsynelatende livløs på det bare gulvet der hun hadde lagt ham for å sove. Moren trodde treåringen var død.»30 Mohammed var ikke død. Men han kom ikke til bevissthet før etter elleve timer. Treåringen var truffet i hodet av en stein kastet gjennom vinduet av en settler. Den voldelige israeleren var en av et dusin som hadde trengt seg inn i den isolerte palestinske landsbyen sør for Hebron.

Settlerne kom fra to små jødiske kolonier i nærheten. Først angrep de en palestinsk gjeter og drepte seks av sauene hans.

Så gikk israelerne mot landsbyen. Kvinnene barrikaderte seg og barna i hjemmene sine. Mannfolkene forsvarte seg med steiner mot inntrengerne.

Da soldater kom til stede, var det ikke for å stagge kolonistene.

De skjøt tåregass mot de steinkastende palestinerne. Først da trakk settlerne seg ut. Men de etterlot seg mange knuste vinduer, biler uten frontruter, punkterte dekk, ødelagte vanntanker, ramponert solcellepanel og seks skadde palestinere.

Slike og andre nyhetsmeldinger drøfter jeg ofte med historikere i Israel og okkupert Palestina. En av dem, den palestinske armeneren Albert Aghazarian, ble også en nær venn for meg i Jerusalem. Han hadde vokst opp i det armenske kvarteret i gamlebyen, og ble et ansikt utad for Birzeit-universitetet, nord for Ramallah.

Albert hadde en fortellerevne av de sjeldne. Han ga meg detaljerte beretninger om israelernes fordrivelser, fortielser og

DEL I Offerlandet

29

løgner, om hvordan sionistene planla å ta palestinernes land – koste hva det koste ville – og om hvordan de utviklet nye lover for å kamuflere landranene. De lyktes fordi omverdenen ikke straffet tyven.

Den armenske historikeren i Jerusalem reflekterte over hvordan sionistene som kom til Palestina mens britene styrte landet, ikke bare ville ta mest mulig land, men også ville knuse palestinernes forhåpninger om en demokratisk stat. Og de hadde britene med seg. Etter at imperiets soldater hadde erobret Palestina fra osmanerne i 1918, ville britene styre videre og bidra til at jødene fikk et hjemland i Palestina. Bakgrunnen var Balfourerklæringen, et løfte fra den britiske utenriksministeren lord Arthur Balfour i 1917 om å hjelpe dem til det. Det het i brevet at dette ikke skulle ikke gå ut over de «ikke-jødiske samfunnene i Palestina».31 Da de få seiersmaktene fra første verdenskrig, som skaltet og valtet med sine kolonier, kom sammen i den italienske byen San Remo i april 1920, bekreftet de britenes løfte om å opprette et «nasjonalt hjem» for jødene i Palestina. Sionistene mente det i praksis var et løfte om en jødisk stat. Den nyopprettede verdensorganisasjonen, Folkeforbundet, som var dominert av det kolonialistiske Vesten, hadde selvsagt ikke moralsk rett til å dele ut sine imperiale besittelser etter eget forgodtbefinnende, særlig ikke når innbyggerne i området protesterte. Den britiske utenriksministeren James Balfour slo likevel fast at regjeringen ikke ville foreslå noen form for konsultasjoner med «de nåværende innbyggerne i Palestina». Stormaktene og britene var forpliktet til å støtte sionismen, enten den var rett eller gal, god eller dårlig. Og den hadde lange røtter og et større behov, både nå og i fremtiden, enn araberne i dette historiske landet.32 Da det i 1939 brøt ut en ny verdenskrig, fryktet mange jøder i Palestina at nazistene skulle erobre Egypt og derfra gå videre mot dem. Den britiske hæren tilbød jødiske soldater å forlate Palestina. Flere av toppene i Jødisk nasjonalråd – Jewish Agency

30

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

– vurderte å flykte. Andre jøder skjulte seg i klostre. Men britene stanset tyskernes offensiv på den egyptiske middelhavskysten i november 1942.

I Palestina erklærte Menachem Begin, lederen for en høyreorientert sionistisk undergrunnsorganisasjon, i februar 1944 krig mot de britiske styrkene i landet. Organisasjonen Irgun Zvai Leumi var dannet av menn og kvinner som syntes Jødisk nasjonalråd og den sosialistiske Haganah-militsen ikke ivaretok sionistenes interesser godt nok. For å skaffe penger ranet Irgun banker og presset penger fra rike jøder. Militsene viste heller ingen nåde mot sivile palestinere. De plasserte bomber på markedsplasser og busser for å terrorisere dem.33 Menachem Begin var kommet til Palestina fra Polen med den samme holdningen som stifteren av Irgun, Vladimir Jabotinsky.

Stifteren døde i 1940, og den 30 år gamle Begin ble øverste leder av Irgun etter at han selv kom til Palestina i 1942. Flere av revisjonistenes ledere kalte seg «stolt for fascister» og «krevde hele retten til hele Palestina, Transjordan og den syriske ørken.»34 Lederen for Jødisk nasjonalråd, David Ben-Gurion, valgte utad en pragmatisk linje. For ham var det viktigste å få den britiske høykommissæren til å slippe flere jøder inn i landet.

«DELINGEN ER IKKE ENDELIG …»

Da verdenskrigen var over i Europa 8. mai 1945, feiret sionistene seieren fordi de trodde at britene for alvor ville åpne opp for jødisk innvandring til Palestina. Krigens vinnere oppløste Folkeforbundet. Storbritannias mandat til å styre Palestina ble dermed folkerettslig hengende i luften, en av flere forpliktelser som ble overført til FN. Det var stort sett slutt på den voldelige konkurransen mellom de hvite, vestlige kolonistatene, og selv for vinnerne

DEL I Offerlandet

31

av verdenskrigen gikk det mot slutten av deres direkte kontroll over kolonier. Men for regjeringen i London var det ikke tale om å gi opp kontrollen over Det hellige landet. I første omgang.

Da britene ikke ville åpne grensene for legal jødisk innvandring til Palestina, mente alle sionistlederne at bare makt kunne få dem vekk. Haganah gikk derfor i allianse med Irgun og den andre høyreorienterte militsen, Lehi, som i 1943 forsøkte å inngå en allianse med Nazi-Tyskland og Fascist-Italia mot britene.35 Palestinerne hadde selv i mange år forøkt å bli kvitt britene gjennom motstandskamp, også ved at enkelte ledere, som haj Amin al-Husseini, allierte seg med tyskerne, men det var først og fremst sionistens vold som førte til at London i februar 1947 hadde fått nok. Den britiske regjeringen kunngjorde at det var umulig å løse uenigheten mellom sionistene og palestinerne gjennom forhandlinger. FN, den nye verdensorganisasjonen, fikk ta over og finne ut hva som skulle skje med Palestina.

Generalsekretær Trygve Lie valgte sionistenes side, og var sammen med Jødisk nasjonalråd fornøyd da Hovedforsamlingen i mai 1947 oppnevne en spesialkomité for Palestina – UNSCOP – som skulle legge fram et forslag for Palestinas fremtid.

Palestinerne boikottet komiteen. De mente FN ikke «trengte» å nedsette noen komité for å undersøke det innlysende faktum at palestinerne selvsagt hadde rett til sitt eget land. FN burde heller erklære Palestina som en uavhengig stat med like rettigheter for alle som bodde der.36 Det ende likevel med at Hovedforsamlingen skulle stemme over to forslag. Det ene gikk ut på å danne en stat med selvstyrte jødiske og palestinske kantoner. Det andre å dele landet i to stater med Jerusalem og omegn som et internasjonalt område.

Avgjørelsen skulle komme i slutten av november 1947.

I ukene før ble USAs president Harry S. Truman utsatt for et intenst politisk press fra sionistlobbyen. Av frykt for å tape det kommende presidentvalget hvis han ikke ga etter for sionistene, beordret Truman bruk av alle midler for å påvirke

32

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

FNs medlemsland til å stemme for en deling av Palestina i en jødisk og en palestinsk stat.37 President Truman lot seg også påvirke av Verdens sionist­ organisasjon til ikke å øke innvandringskvoten for jøder til USA, noe forgjengeren Franklin D. Roosevelt hadde gått inn for. En sjenerøs amerikansk innvandringspolitikk ville redusere behovet for en jødisk stat. Det var ingen hemmelighet at de fleste jødene i et krigsherjet Europa helst ville til USA, mens sionistlederne ville tvinge de hjemløse jødene til Palestina. Det bodde i 1947 rundt 1 250 000 muslimer og kristne i Palestina og 600 000 jøder, de fleste innvandrere fra Europa. Det jødiske mindretallet skulle ifølge delingsplanen få rundt 55 prosent, palestinerne ca. 44 prosent. Én prosent skulle være internasjonal sone, hovedsakelig rundt Jerusalem, inkludert Betlehem.

Da FNs hovedforsamling i New York samlet seg på ettermiddagen 29. november 1947, dirret salen av spenning. Generalsekretær Trygve Lie var selv en ivrig forkjemper for deling og hadde i kulissene samarbeidet med sionistene for å legge alt til rette.

Og slik gikk det. Med knappest mulig 2/3-flertall, som var nødvendig for et slikt rådgivende vedtak, ble det vedtatt å splitte Palestina.

Palestinerne mente vedtaket brøt med bestemmelsene i FNs charter, fordi innbyggerne ble fratatt retten til selv å bestemme sin egen fremtid. Muslimer og kristne palestinere fryktet for at de i en sionistisk jødisk stat ville miste sine hjem eller bli annenrangs borgere. Jødisk nasjonalråd aksepterte delingsplanen. Men det var bare en taktisk manøver for å skape et springbrett for videre ekspandering. Målet var et Stor-Israel.

«Delingen er ikke endelig, verken når det gjelder styre, grenser eller avtaler», sa David Ben-Gurion. Han ville ha en jødisk stat i hele Palestina, inklusive Østbredden av Jordanelven fram til jernbanelinjen som gikk gjennom ørkenen fra Damaskus til dagens Saudi-Arabia, den gang kalt Hijaz.38

DEL I Offerlandet

33

Drøye tre måneder etter avstemningen i FNs hovedforsamling laget Haganah en plan for å erobre flere palestinske landsbyer før britenes evakuering, som var satt til 15. mai 1948. Planen fikk det hebraiske navnet Dalet, bokstaven D. Tre tidligere planer, A, B og C, var lignende utkast som formulerte sionistenes strategi.39 Da var den etniske rensningen allerede begynt. I slutten av desember 1947 gikk en milits fra Lehi, på folkemunne kalt Sterngjengen, inn i landsbyen Lifta ved innkjørselen til den vestlige delen av Jerusalem. Geværmennene fant veien til en kafé, der de drepte seks palestinske menn.

I løpet av ti dager ble Lifta omgjort til en spøkelsesby, tømt for nær tre tusen innbyggere. Her hadde muslimer, kristne og jøder bodd i godt naboskap. De jødiske familiene i Lifta fikk lov til å bli boende, men valgte å dra sammen med sine naboer. Militsen sprengte noen hus og skolen. Først etter at fremtredende jøder grep inn, stanset ødeleggelsene. Landsbyen ble stående igjen som et skjelett.

Et halvt hundre år senere gikk jeg inn i de gjengrodde ruinene av landsbyen for å ta meg tilbake i historien. Vakkert bygget og kledd i uthogd Jerusalemstein, klamret Lifta seg til den bratte dalsiden. Bygningmaterialet var i sin tid hentet fra steinbruddet i den palestinske landsbyen Deir Yassin like ved. Husene blottla kubistiske former mot den bølgende skråningen, i vakker kontrast til de kuppelformede hustakene. Landsbyen representerer noen av de fineste eksemplene på palestinsk håndverk og arkitektur.

Det var lett å forestille seg hvordan det hadde vært i Lifta før de sionistiske militsene så brått kvalte det lille samfunnet.

Jeg fant en moské, olivenpresser, rester av vakre balkonger, en flislagt sti fram til en kulp som israelerne fremdeles badet i.

Hendelsen i Lifta var et forvarsel. I april 1948, fem måneder etter, begynte den store offensiven for å fjerne palestinere fra slettelandet mellom kystbyen Tel Aviv og opp mot Jerusalem, åtte hundre meter over havet. Militsene isolerte landsbyer på tre sider; de holdt den fjerde åpen for at innbyggerne kunne flykte.

34

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

Dette var hovedstrategien for å gjøre Palestina så jødisk som mulig. I noen landsbyer «rakk» ikke innbyggerne å flykte – som et ledd i strategien.

«BILDENE VAR KJENT FRA HOLOCAUST …»

I Deir Yassin, på andre siden av veien over Lifta, massakrerte sionistenes milits over hundre palestinere – barn, kvinner og menn – i morgentimene 9. april 1948. Det finnes ikke lenger veiskilt eller israelske kart som viser Deir Yassin. Landsbyen er nå en del av den jødiske bydelen Givat Shaul. Bare noen få hus står igjen, de er en del av et avstengt psykiatrisk sykehus. Den gamle gravlunden er dekket av søppel og bygningsrester fra en vei som går forbi.

Israelerne har gjort mye for å viske ut Deir Yassin ved å plante skog. I brosjyrer og skilt kalles området Jerusalemskogen. Den ble plantet av Jødisk nasjonalfond ikke lenge etter massakrene.

Midt i området heter det Nasjonenes skog. Hit kommer statsoverhoder fra hele verden for å plante et tre etter at de har besøkt Holocaustsenteret noen få hundre meter unna. De nyplantede trærne skal symbolisere fred, samarbeid og brorskap.

Da den israelske filmdokumentaristen Neta Shoshani i 2005 forsøkte å få tilgang til israelske arkiver som omtalte massakrene i Deir Yassin, ble hun nektet. Materialet var for «sensitivt», selv om den ekstraordinære femtiårskarantenen for slikt materiale hadde gått ut åtte år tidligere.

Da Ha’aretz appellerte beslutningen om å forlenge dokumentkarantenen til 2012, gikk saken helt til israelsk høyesterett. Etter at dommerne hadde gått gjennom arkivet, utvidet de tilgangsnekten på ubestemt tid. Men den israelske filmskaperen ga seg ikke, og i 2017 kunne hun presentere dokumentaren Born in Deir Yassin på Jerusalems filmfestival.

DEL I Offerlandet

35

Den ga nytt innsyn, til tross for israelsk sensur av historiske dokumenter.40 Ni dager etter massakrene i Deir Yassin i april 1948, gikk Haganah-militsen til angrep på Tiberias ved Genesaretsjøen.

Her bodde jøder, kristne og muslimer side om side. Alle palestinere ble jaget ut av byen. Britiske soldater transporterte noen av de forviste til Nasaret og andre til Jordan. Deretter ranet sionistmilitsen og den jødiske befolkningen i Tiberias alle forlatte hus. Et jødisk øyenvitne kunne fortelle at «De svermet inn som gresshopper … det var et totalt og fullstendig ran».41 Vel 70 år senere publiserte den israelske historikeren Adam Raz en bok om plyndringen og den etniske rensningen av Tiberias. Her refererte han til flere øyenvitner. En jødisk kvinne fortalte: «Bildene var kjent for oss i holocaust, i hele verden og i alle pogromene … oj, så godt vi kjente bildene. Og her – her – gjorde vi disse forferdelige tingene mot andre … Vi lastet alt opp på bilen, med skjelvende hender. Det var ikke på grunn av vekten. Selv når jeg skriver om dette, skjelver hendene.»42 Tre dager etter at Tiberias var tømt for palestinere, begynte en lignende fordrivelse i Haifa. Byen skulle ifølge FNs delingsplan tilhøre den foreslåtte jødiske staten. I visse kvartaler presset sionistene palestinerne praktisk talt ut i havet. De samarbeidet med britene som fraktet palestinerne til Akko lenger nord, en by som ifølge FNs plan skulle ligge i den planlagte palestinske staten.

Haifas ordfører gjorde mye for å hindre at palestinerne i andre deler av Haifa skulle flykte. Men fra Tel Aviv ga BenGurion ordre om at ingen palestinere fikk komme tilbake.

Innvandrende jøder skulle ta over de forlatte husene.43

36

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

GIFT I DRIKKEVANNET I april 1948 satte sionistene, med David Ben-Gurion i spissen, i verk en hemmelig biologisk krig mot palestinerne og araberne i nabolandene. Selv om israelske myndigheter hadde skjult bevisene, ble denne uhyrlige krigføringen offentlig kjent i 2022.

Lekkasje av hemmelige dokumenter viste at sionistagenter først hadde forgiftet drikkevann i palestinske landsbyer og byer, og så spredd bakterier som førte til tyfoidfeber blant innbyggerne og soldater i nabostatene. Målet var å skremme palestinerne til å flykte og svekke arabernes hærer.44 Ben-Gurion hadde rådført seg med de beste jødiske forskerne i Palestina, inkludert professorene Ernst David Bergmann – far til Israels atomprogram, Efraim Katzir – fremtidig president i den jødiske staten, og Alex Keynan – grunnleggeren av Israels biologiske forskningsinstitutt. Oberstløytnant Moshe Dayan – fremtidig stabssjef og utenriksminister – fikk et rør med bakterier. Hans oppgave var å levere dem til sine underordnede.

Instruksen var å spre bakteriene i brønner i nærheten av Jeriko, hvor den transjordanske hæren var utplassert, og i landsbyer i Jerusalem-området.

Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kedar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «‘Cast Thy Bread’: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.45 I artikkelen gikk det også fram at israelske soldater i mai 1948 tok med seg bakteriene til byen Akko på middelhavskysten og landsbyer i Galilea. Det var da kjent fra Røde Kors-dokumenter at det brøt ut en tyfoidepidemi i Akko samme måned – og

DEL I Offerlandet

37

at bakteriene var kommet med vann, og ikke på grunn av uhygieniske forhold, slik sionistene hevdet.46 I mai 1948 smuglet to forkledde jødiske soldater også giften inn i Gaza for å forgifte brønner. Her gikk planen ut på å ramme egyptiske soldater. Men de to soldatene ble avslørt, arrestert, torturert, dømt til døden av en egyptisk domstol og henrettet.

Israel har ennå ikke villet innrømme at de to var på et offisielt oppdrag for å forgifte vann. De er heller ikke anerkjent som falne soldater.47 Torsdag 13. mai 1948, dagen før staten Israel skulle proklameres, gikk en av Haganahs brigader på offensiven i Galilea, nord i Palestina; en annen angrep Tel Avivs naboby Jaffa. Byen skulle ifølge FNs delingsplan være en arabisk enklave i den foreslåtte jødiske staten. Sionistenes okkupasjon av Jaffa var klart i strid med FNs vedtak.

Like etter okkupasjonen av Jaffa omringet sionistene appelsin­ plantasjer med piggtrådgjerder og satte opp skilt som sa: «Statens eiendom. Adgang forbudt.» Plantasjene var en del av to tusen hektar dyrket mark som sionistene stjal. Tre år senere skulle en betydelig del av Israels eksportinntekter komme fra konfiskerte oliven- og sitrusplantasjer. Hovedarkitekten bak sionistenes aggressive okkupasjonspolitikk var lederen av Jødisk nasjonalråd, David Ben-Gurion.

Fredag 14. mai 1948 ble den jødiske staten Israel proklamert og David Ben-Gurion valgt til statsminister. Han brydde seg ikke om kravet fra jurister om at den nye staten måtte markere og definere grensene. Det hjalp ikke at ekspertene fortalte at det ville stride imot alle internasjonale prinsipper. Israel ville bli stående i en særstilling i verden. Men Ben-Gurion ville ikke ha grenser som samsvarte med FNs delingsplan. Militsene hadde jo allerede tatt mer land enn den jødiske staten var tildelt. I tillegg var mannen som ble Israels første statsminister, sikker på at den forestående krigen med araberne – når den kommende

38

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

jødiske staten var proklamert – ville gå i Israels favør og at Israel ville ta mer land. Det var ingen grunn til å lage faste grenser.

Utad begrunnet Ben-Gurion sitt nei med at religiøse jøder var overbevist om at Israels grenser skulle samsvare med Guds løfte til Abraham: Jødene skulle få landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat, som går fra Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukten.48 Dagen etter at Israel var proklamert og britene ute, gikk araberstatene til angrep. Transjordans kong Abdullahs styrker rykket inn på vestbredden av Jordanelven for å annektere denne delen av Palestina. Kongens mål var å skape et Stor-Syria ledet av hans egen familie. Syrerne fryktet Jordan mer enn Israel.

Lederne i Damaskus sendte styrker for å hindre at jordanerne annekterte Vestbredden, mens Egypt angrep for å hindre at jordanerne okkuperte Gazastripen og tok mest mulig land for å markere Egypts hegemoni i araberverden. Palestina ble dermed en «stedfortredende» slagmark for frykt og ambisjoner.

Palestinernes egen fremtid var knapt med i kalkulasjonen til de autokratiske araberstatene. Dette aspektet har i stor grad vært utelatt fra israelske og vestlige journalisters fortellinger fra krigen som fulgte våren 1948.

Israelerne hadde i mai 1948 rundt 35 000 menn og kvinner under våpen. Invasjonshærene fra Libanon, Jordan, Syria, Irak og Egypt hadde til sammen bare 25 000 soldater. I juli talte den offisielle israelske armeen 65 000 soldater. Den vokste til 100 000 i desember. Det var altså ikke en jødisk David som sto mot en arabisk Goliat, slik vi er blitt fortalt.

De arabiske militære hadde ingen samordnede planer eller felles etterretning. Soldatene manglet ammunisjon og logi­stikken var mangelfull, spesielt for egyptere og irakere som måtte frakte soldatene hundrevis av kilometer før de kom til slagmarken.49 Israelerne ekspanderte raskt i de områdene FN hadde tildelt Palestina helt nord langs kysten, og kystbyen Akko ble tatt 17. mai 1948. Den 22. mai gikk en brigade til angrep på

DEL I Offerlandet

39

fiskerlandsbyen Tantura, lenger sør. Der var de palestinske innbyggerne nå israelske borgere, men sionistene ville ha dem vekk. Denne delen av Israel skulle raskest mulig renses for ikkejøder. Først et halvt hundre år senere skulle det groteske som skjedde i Tantura bli kjent i Israel.

DØDSMARSJEN Ved middagstider 11. juli 1948 invaderte en israelsk kommando­styrke sentrum av Lydda, en by med rundt 30 000 muslimer og kristne, like ved Palestinas internasjonale flyplass.

Ifølge FNs delingsplan skulle området være en del av den arabiske palestinske staten.

Invasjonsstyrken ble ledet av oberstløytnant Moshe Dayan.

Under andre verdenskrig slåss han sammen med britene mot nazivennlige franskmenn i Libanon. Der fikk han en kule i kikkerten han holdt. Den knuste det venstre øyet. Øyelappen skulle senere bli hans kjennetegn.

Dayan tok med seg en amerikansk journalist i angrepet mot Lydda. Reporteren beskrev hvordan israelerne «skjøt på alt som beveget seg». De etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene».50 I alt drepte israelerne over ett hundre sivile palestinere i angrepet. Mange hadde gått ut i gatene med hvite flagg for å vise at de overga seg. Andre forsvarte seg.

Israelerne erobret også nabobyen Ramle. Nå skulle begge byene innlemmes i Israel og innbyggerne deporteres. Det var statsminister David Ben-Gurion som med en håndbevegelse ga ordren: Driv dem ut! Operasjonsoffiser Yitzhak Rabin fikk skrevet ordren ned.51

40

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK

Den 26 år gamle offiseren var født i Jerusalem av foreldre fra Russland. Nå var han oberstløytnant i den israelske hæren, og rede til å utføre en ordre som skulle hefte ved ham hele livet.

Fra Ramle ble innbyggerne busset ut av israelerne. Kolonner av palestinere som bevegde seg til fots ut fra Lydda, smøg seg østover mot Ramallah under en brennende sol mens israelske soldater skjøt over hodene på dem. Barn, kvinner og menn skrek og gråt. Til tider gikk familier ut av rekken for å begrave et spebarn som ikke hadde tålt varmen, eller gamle og syke som hadde kollapset.

Noen uker senere ga ledertroikaen Lehi-militsen ordre om å drepe FNs fredsmekler Folke Bernadotte. En av de tre var Yitzhak Shamir, som da het Itzhak Yezernitsky. Han hadde sammen med blant andre Menachem Begin bygget opp Vladimir Jabotinskys nasjonalistiske og militante milits, Irgun. Senere brøt Shamir ut og ble med i Lehi, ofte kalt Sterngjengen, som sto bak mordet på Bernadotte.

Først i 1996 lyktes det meg å få en intervjuavtale med den da 81 år gamle mannen. Da jeg møtte Shamir i Tel Aviv, hadde han vært både utenriksminister og statsminister, men måtte gå av etter valgnederlaget i 1992. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne den lille, tettbygde israeleren minne om en snill bestefar da han smilende tok imot meg. Men fire år tidligere hadde en av Israels best informerte journalister når det gjaldt de hemmelige tjenester, fortalt meg at Shamir fra 1955 til 1964 hadde ledet en av Mossads drapsgrupper som var eksperter på brevbomber.52 Shamir svarte greit på spørsmål om sin tid som statsminister.

Han ville helst bli husket for å ha fått til en avtale med Kreml om at en million russiske jøder skulle få lov til å utvandre til Israel. Shamir la til at den jødiske staten ikke ville overleve hvis ikke en stor majoritet av verdens jøder gjorde det samme. Da jeg så at den avtalte intervjutiden gikk mot slutten, spurte jeg rett ut: «Hvorfor ga du ordren om å drepe FNs fredsmekler?»53

DEL I Offerlandet

41

Av et menneskes ansiktsuttrykk kan man lese mye. Men Shamir endret ikke en mine da han sa: «FN var Israels fiende.

Det beste var å få fjernet fredsmegleren.»

Det var nytt. I sin tid som aktiv politiker hadde Shamir benektet at han hadde hatt noe med drapet å gjøre.

Så spurte jeg: «Beklager du i dag dette attentatet?»

«Nei», var det enkle svaret.

Senere møtte jeg den israelske offiseren som hadde ledsaget Folke Bernadotte på drapsdagen. Kaptein Moshe Hillman bodde fremdeles i Jerusalem, og lot seg villig intervjue. Han inviterte meg også med på en kjøretur langs ruten han hadde kjørt med fredsmekleren 16. september 1948 til der han ble drept.54 Hillman fortalte at han var nervøs det første døgnet etter drapene, fordi han hadde kjent igjen attentatmennenes sjåfør.

Bekreftelsen kom på en liten papirlapp med to ord: «Pass deg.» Hillman viste lappen til oberst Moshe Dayan, som var øverstkommanderende i Jerusalem. «Glem hele saken», sa Dayan, «vi hørte ingenting; vi så ingenting.»

I 2022 kom avsløringen fra amerikansk og britisk e-tjenestes arkiver om at israelske myndigheter hadde arrangert attentatet og betalt gjerningsmennene. De skyldige fikk falske pass, med ikke-jødiske navn, for å stikke av til Tsjekkoslovakia. Det var Reuven Shiloah, Mossads første sjef, som organiserte mordet.

Ifølge en hemmelig amerikansk ambassadørrapport var grunnen til at Israel ønsket Bernadotte død ikke bare å forhindre «internasjonaliseringen av Jerusalem», men stoppe ham fra å påvirke verdensopinionen mot «Israels ekspansjonsplaner».55 Israel har fremdeles ikke avgradert landets viktigste doku­ menter fra drapet på Bernadotte.

42

PALESTINA – ISRAELS RAN, VÅRT SVIK