JAN BØHLER
I samarbeid med Einar Haakaas
ØSTKANTFOLK
MIN BY – MITT ANSVAR
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Layout: Dag Brekke
Omslagsfoto: Christian Belgaux
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8
Boka er satt med Greta 11/15
Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Livonia
ISBN: 978-82-489-2612-2
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo www.kagge.no
Medforfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord
Innhold
Prolog 7
Del I: Vi som har skoene på 11
Fattern og snillismedebatten 13
Kampen for samfunnsmoral 30
Når tilliten til politiet svikter 37
Språkets makt og avmakt 47
Kniven treffer mitt miljø 58
Volden kommer nær deg 66
De tause ofrene 72
Penger og vonde tall 77
Tung vei ut av gjengen 83
Det mørke yrkesvalget 91
Del II: Ordet snillisme blir altfor svakt 103
Henlagte bilbranner 105
Pol’ti må være pol’ti 110
Skyting og gjengkrig 117
Oppryddingen som forsvant 127
Åtte tapte år i kampen mot Young Bloods 135
«Vi har vært noen duster» 149
Del III: Når klanen går foran samfunnet 163
«Alle passer på søstrene sine» 165
Makten og æren 181
Klanen krever hevn 199
Koranskole og jomfrusjekk 206
Gifter seg med sine egne 215
Menneskejakt, klan og gjeng 223
Berøringsangsten 230
Del IV: Vi trenger felles verdier 235
Holde ryggen rak 237
Gerhardsens metode 242
Epilog 260
Takk til alle som møter meg 265
Sluttnoter 267
Prolog
En oktoberkveld i 2006 løp jeg hjemover fra jobben på
Stortinget. Det regnet, og skyene hang lavt over Oslo øst. Ofte tar jeg turen gjennom Groruddalen og rister av meg dagens arbeid. Det var blitt så seint at lysene langs turveien gjennom Gransdalen på Furuset var slått av. Jeg skulle akkurat til å stoppe ved et tre og ta noen armløft i en grein. Da hørte jeg høye rop runge et eller annet sted i mørket:
«Jan Bøhler! Jan Bøhler!»
Hva var dette?
I mørket rundt meg så jeg ingen. Stemmene var usynlige. Det hørtes ut som et varsel om at noen nærmet seg, og jeg var navngitt. Hvorfor? Jeg tenkte meg om.
Var det noen fra gjengmiljøet på Furuset som ville sette en støkk i meg?
Eller kanskje de bare ville varsle om at jeg var i nærheten.
På denne tida var politiet i ferd med å starte opp det store gjengprosjektet etter skytingen på Aker Brygge et
par måneder tidligere. Skytingen midt i en større folkemengde under Mela-festivalen på Rådhusplassen markerte et tidsskille. Flere og flere skjønte alvoret. Situasjonen var fra før spent etter flere skyteepisoder mellom gjengene. Konfliktene var mange og tilspissete. Jeg visste at gjengene satte ut vakter i området på Furuset. Disse vaktene skulle varsle når politiet, fiendtlige gjenger eller andre kom. De hadde et organisert overvåkningssystem hvor også enkelte drosjer var koblet inn. Som politiker var jeg i deres søkelys av ulike grunner, siden jeg på mange måter hadde vært en pådriver for å opprette politiets gjengprosjekt. Og nå var jeg også navngitt som en slags inntrenger, i mitt eget nabolag. Meldingen var ikke til å ta feil av:
Vi veit hvem du er, og hvor du bor.
Jeg hadde nylig deltatt i flere debatter på NRK og vært synlig i en rekke oppslag i aviser og medier. Alle mine utsagn i den sammenhengen handlet om at vi trengte en særskilt innrettet aksjon mot gjengene. I den forbindelse nevnte jeg den store politiaksjonen som førte til opprullingen etter Nokas-ranet i Stavanger. Jeg hadde tatt til orde for en tilsvarende, større politiaksjon mot gjengmiljøet. At de hadde fått med seg det utspillet gikk opp for meg da det ble ropt ”Nokas-aksjon!” etter meg idet jeg passerte en gruppe gjengmedlemmer noen dager tidligere. En annen av gjeng-gutta hadde tatt fram det verste skjellsordet han visste: «Homo.»
Ropet i mørket var ikke første gang de kriminelle miljøene markerte seg overfor meg personlig. Det er akkurat slik de opptrer. De truer og forsøker å skremme. Slik
vil de gjøre oss redde og handlingslammete, slik at de kan fortsette sin kriminelle virksomhet i fred.
I mørket på Furuset bestemte jeg meg for at sånt kunne vi ikke akseptere. Avgjørelsen var klar. Jeg skulle ikke skygge banen. Aldri i verden! Tvert imot ble det personlig for meg. Jeg tok rolig noen ekstra armløft i treet og fortsatte joggeturen i god fart hjemover etter den vanlige ruta.
På veien passerte jeg som alltid det gamle huset Valhall hvor min oldemor Josephine flyttet inn i 1909. Der hadde mine besteforeldre, muttern og hennes brødre levd sine liv i sin den gang trygge verden. Dette var også mitt naboskap og hjemmemiljø på denne tida, og var verdt å forsvare. Mye var forandret de siste tiårene. Den landlige idyllen muttern vokste opp i på Furuset hadde fått kraftige sprekker. En av blokkene hadde rett og slett fått navnet «B-gjengblokka», fordi det bodde så mange medlemmer av den kriminelle gjengen der. I løpet av noen få måneder det året, opplevde vi steinkasting mot politibiler og minst ti skyteepisoder i vårt nærmiljø. Jeg var blitt innvalgt på Stortinget året før, og kjente på ansvaret for tryggheten til mine folk, naboer, venner og velgere i Oslo øst. Jeg hadde et ansvar for at kriminelle gjenger ikke skulle få ødelegge alt det gode som fantes i nærmiljøet her. Og at de verdier vi hadde bygget vårt nabolag og samfunn på, måtte forsvares. Ja, det ble personlig, også for meg som samfunnsmenneske.
Ingenting skjedde på hjemveien, men jeg hadde bestemt meg.
Dette handlet om min by og mine folk.
Del I
Vi som har skoene på
Fattern og snillismedebatten
Alle har hørt om snillismedebatten, men ingen vet at det var fattern som på mange måter var med på å starte den. Han brukte ikke ordet «snillisme». Det ordet var ikke funnet opp ennå, men han snakket mye med meg om krav til folkeskikk etter at både han og jeg ble aktive i Arbeiderpartiet på 1980-tallet. Hvem var fattern, Sverre Bøhler?
Han ble født inn i arbeiderklassen i 1925, og var med i Framfylkingen som barn. Dette var arbeiderbevegelsens svar på speiderbevegelsen. Han tok fagbrev som rørlegger, og ble nestleder i Rørleggernes Fagforening. Men først og fremst var han fotballspiller på Idrettslaget Spartacus, det første arbeideridrettslaget i Norge. Arbeiderbevegelsen startet opp egne idrettslag som motvekt til borgerskapets, som ofte ble ledet av militære. Den historiske Spartacus var gladiatoren som ledet et stort slaveopprør i antikkens Roma, og fikk heltestatus innen sosialistiske kretser for over hundre år siden. Fatterns idrettslag
hadde opprinnelig som målsetting «at fremme idrettens utbredelse blant medlemmene, samt ved møter, sammenkomster, at virke for kommunismens utbredelse blant idrettsfolkene».1 Denne målsettingen ble nok tonet kraftig ned under den kalde krigen, men fattern var solid plantet i en arbeidertradisjon.
1. mai var vel så viktig som 17. mai. På 1. mai sang han arbeidersanger som «Seiren følger våre faner» og «Vi bygger landet» mens han hengte flagget ut på balkongen i blokka på Kalbakken. Han var i perlehumør, som smittet.
Da bruste det litt i blodet mitt også.
Fattern var nok en kar uten frykt i sin ungdom, fylt av handlekraft. En dag hadde han en jobb som rørlegger i en frisørsalong, og må ha lagt merke til damene der. Dagen etter ringte han til frisørsalongen og spurte om å få snakke med den peneste jenta der. Det fikk han, og ba henne med ut. Dermed var det gjort. Hun ble Lillian Bøhler, og mor til tre gutter. For meg ble hun Muttern. Hun har alltid har vært et varmt og koselig midtpunkt i familien, som vi er uendelig glade i. Det siste vi gutta ville, var at muttern skulle bli lei seg. Det var også en god måte å lære oss oppførsel på.
Interessen for idrett førte til at fattern fulgte oss opp aktivt med fotball og fysisk aktivitet. Han var selv en av gutta, og hadde høy selvrespekt som arbeider. Fattern var stolt over å være den han var. «Gjør din plikt og krev din rett», var et av hans mantraer. Og det var nettopp i den rekkefølgen. Før du kan kreve din rett, må du gjøre din plikt.
Vi vokste opp i et trygt hjem. Det var stor stas for foreldrene mine å flytte inn i Kalbakkstubben 3. Inntil da
hadde vi bodd i en liten ettroms leilighet i første etasje i Hammerstads gate 5 på Majorstua. Firmaet fattern jobbet for, eide bygården, og fattern fortalte stolt at selveste Einar Gerhardsen hadde bodd i samme gate. På Kalbakken fikk vi brødrene eget rom. Ja, vi var alle tre på det rommet, men det var fint. Dette var rene idyllen, og visjonen om den sosialdemokratiske drømmen var realisert der på Kalbakken. Alle kjente hverandre, og alle passet på hverandre. Foreldre brydde seg. Vaktmestere, som den gang var den nærmeste autoriteten i blokka, idrettsledere og lærere ordnet opp. Vi hørte på dem, selv om vi også kunne finne på ting som ikke var helt akseptable.
En eneste gang var politiet i gata vår før jeg fylte 18. Jeg husker det godt, fordi vi snakket så mye om det. Hendelsen var uvant, og den vakte oppsikt.
Hvis det var en ting vi som vokste opp i arbeiderklassen på den tida fikk innprentet tidlig, var det at vi måtte satse på skolen. Dette handlet om foreldres ønske om at barna skulle få et bedre liv enn dem. Jeg kom inn på Oslo katedralskole i 1966. Det gikk én gutt fra Godlia, én fra Manglerud og én fra Hasle på skolen kalt «Katta».
Fra Kalbakken var vi tre. Så vi var i hvert fall noen fra østkanten. Ellers var det mange barn av akademikere og folk i næringslivet. Flesteparten var bosatt vest i byen, og i klassen min gikk også sønnen til daværende statsminister Per Borten. Han var jordnær og grei og ville bare være som oss andre. Jeg lærte at avstandene er små i Norge. Som 16-åring ville jeg bli politisk aktiv. Jeg ble engasjert av Vietnamkrigen, som så mange andre på den tida. Verden var nær, og kom rett inn i stua via det nye svarthvitt-fjernsynet. Fattern var nær, og forsøkte å følge meg
opp da engasjementet vokste. Han var solid Arbeiderparti-mann, og undersøkte hvem som var leder for AUF-laget i nærheten. Fattern var med da jeg møtte den lokale AUF-lederen. Jeg likte ikke det jeg så. Denne karen var langt forbi ungdomstida, og så ut som en livsmett, velfødd, treg og dekadent representant for det bestående. Det var sikkert urettferdig sett i ettertid, men hva skulle jeg med en sånn gubbe? Der var det ikke mye friskhet, klassekamp og ungdommelig forbilde å spore. Det var ikke AUF som stod i spissen når ungdommer protesterte i gatene mot Vietnamkrigen. Det var tid for ungdomsopprør, og AUF var ikke førstevalget.
Det bodde noen medlemmer av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) på Kalbakken og Grorud. Dette var forløperen til Arbeidernes Kommunistparti, det marxist-leninistiske partiet som Rød Valgallianse og dagens parti Rødt slekter på. Jeg ville bare gjøre noe – være med å protestere mot Vietnamkrigen, diktaturer og undertrykking. Det var miljøet rundt SUF (m-l) som mobiliserte til demonstrasjoner i gatene. De gjorde noe, og jeg kastet meg på sammen med medelever på Katta, som kom fra helt andre miljøer enn meg. Jeg startet Vietnam-komite og SUF-lag, og fikk med meg en rekke andre. Etter hvert ble jeg leder for elevrådet, og utvist fra skolen etter å ha satt opp en plakat til støtte for sporveisstreiken – en stor konflikt i sin tid. De andre elevene gikk umiddelbart til støttestreik for meg. Elevene ble stående utenfor rektors kontor, mens jeg gikk rundt på Vår frelsers gravlund like ved. Aksjonen endte med at jeg ble tatt inn på skolen igjen etter én dag med protester og uro, også på lærerværelset. Protestene på
skolen fortsatte, blant annet ved heising av FNL-flagget, symbolet for alle dem som kjempet mot USAs krigføring i Vietnam. Vi klippet snora så flagget ble hengende.
På denne tida hadde jeg aldri noe med den harde kjernen i ml-bevegelsen å gjøre. Men de som gjorde noe, var faktisk SUF. De var størst i 1. mai-tog og i studentersamfunnet. Dette stod det respekt av for en ungdom som engasjerte seg politisk.
På Katta ble jeg også interessert i russisk. Vi dro på klassetur til daværende Leningrad, og leste de russiske klassikerne. Jeg fordypet meg i Tolstoj, Dostojevskij, Turgenjev og Pusjkin. Samfunnsengasjert som jeg var så jeg for meg en karriere som journalist. Å velge russisk var en naturlig følge av den kalde krigen. Å kunne akkurat det språket var viktig.
På denne tida levde jeg et liv og hadde meninger som lå fjernt fra det miljøet jeg kom fra. Det var nok ikke alltid lett å svelge for fattern. Noen middager i familien var mindre hyggelige, for han var like engasjert som meg. Etter militærtjeneste og rollen som hovedtillitsvalgt for soldatene, endte jeg hos en kjæreste i Stavanger i 1974. Der tok jeg sveisekurs og ble arbeider på Rosenberg Verft. For meg var det ingen form for sjølproletarisering. Jeg var spontan og fulgte det livet bød på av forelskelse og lyst til å gjøre en real jobb. Det var fint med arbeidskompiser. Vi spilte bedriftsfotball, og flere var tidligere Viking-spillere, så vi vant alt. Det ble to år med sveising. Vi lagde gasstankere som fikk stor betydning for det norske olje- og gasseventyret. 2400 på én arbeidsplass. Jeg savna det livet seinere, samholdet og kameratskapet. Du
fattern oa sntllts egesatten – 17
hadde en jobb å bli god og sliten av, og var ferdig klokka fire.
Mens jeg var der pågikk den såkalte Hammerverkstreiken. En ml-er på verket ble oppsagt i prøvetida. Jeg støttet aktivt opp om de streikende arbeiderne som stilte seg bak ham. Men ml-bevegelsen ville kjøre streiken så langt at arbeidsplassene var truet. Da reagerte jeg. De streikende og deres familier var blitt mine gode venner, som jeg brydde meg om. SUF (m-l) var blitt AKP (m-l).
Vanlige arbeidsfolk mistet levebrødet sitt fordi AKP skulle markere seg med såkalte «ville streiker» på 1970-tallet. Jeg fikk nok.
For meg ble det fullt brudd med ml-bevegelsen og Rød Valgallianse, som jeg hadde vært med i etter at SUF ble nedlagt. Det ble et tøft brudd. Hvis det fantes noen som maoistene var knallharde mot, var det utbrytere. Gamle venner jeg sjøl hadde rekruttert inn i bevegelsen, så en annen vei når jeg møtte dem på gata.
I Stavanger hadde jeg giftet meg. Hun kom inn på hjelpepleierutdanning i Oslo, og jeg ble med tilbake dit. Der fulgte jeg opp interessen for russisk og litteratur på Universitetet på Blindern. Men noe manglet. Jeg trengte et endelig oppgjør med marxist-leninistene. Det kom i form av to kronikker i Dagbladet sommeren 1978.2 Marxist-leninistiske forfattere i Profil-kretsen, som stod veldig sterkt på den tida, hadde begynte å skrive bøker som tilfredsstilte den daværende AKP (m-l)-ledelsens absolutte krav til partilitteraturen: noe de kalte sosialrealismen. Det ble rettet knallhard kritikk mot andre som ikke ville følge dem. Det var nærmest slik at alle romaner skulle ende med at helten ble frelst ml-er. Jeg
sammenlignet dette med litteratur skrevet for å tilfredsstille konger og makthavere fra tida da poetene var avhengige av de mektiges gunst for å overleve. I kronikkene i Dagbladet stemplet jeg AKP-forfatternes sosialrealistiske partilitteratur som hoffpoetikk.
Da ble det ramaskrik, og diskusjoner i Dagbladet i over to måneder. Jeg ble glad for støtte fra forfattere som Knut Faldbakken, Stein Mehren og Tove Nilsen. Underveis møtte jeg selveste Jon Michelet til kraftig debatt i den store kantina Frederikke på Blindern. Studentenes kantine var stappfull denne kvelden. Det hadde nok vært lettere for Michelet å møte en professor enn meg, en gutt fra nettopp den arbeiderklassen han sa han ville tjene. Disse partiforfatterne protesterte vilt, men enden på visa var at denne partilitteraturen døde hen utover på 1980-tallet. Dette var mitt oppgjør med den autoritære ml-bevegelsen. At mitt utspill fikk større følger, var bare en bonus.
Jeg fortsatte studiene, og jobbet med magistergraden i allmenn litteraturvitenskap. Mange rundt meg ville nok spådd at jeg stod foran en akademisk karrière. Jeg var inne på den veien, selv om mine hovedtemaer var folkelige og populære tekster av Beatles, Stones, Springsteen og Dylan. Oppgaven jeg jobbet med handlet om klanger i musikk og språk som appellerer. Det som var tanken, var at det som går inn hos ungdommen er viktig. Ja, det var et folkelig utgangspunkt, selv om Bob Dylan seinere fikk Nobelprisen i litteratur.
Samtidig begynte jeg å fundere på hvorfor jeg var der jeg var. Kanskje var dette med høyere utdannelse noe jeg tok fordi jeg ikke ville føle meg usikker overfor andre.
oa sntllts egesatten – 19
Jeg ville føle meg trygg i alle samfunnslag. Kanskje var det for å motvirke en følelse av underlegenhet, en usikkerhet som følge av min bakgrunn.
Det endte med et brudd – der også. Midt i et mulig karriereløp og magistergrad pakket jeg sakene på Institutt for litteraturvitenskap. Jeg trivdes egentlig ikke på 1970-tallet. Jeg følte meg splitta mellom der jeg kom fra og der jeg var. I en lang periode gikk jeg ut og inn av mange miljøer. Dette med å våkne opp etter noen øl dagen før og slikt var ikke noe for meg. Ikke så jeg for meg et liv på universitetet resten av livet heller. Til slutt ville jeg bare ut av det. En dag tidlig på 1980-tallet ga jeg fra meg alle bøkene og forsvant fra universitetet. Jeg tok siviltjeneste på rusinstitusjon istedenfor repetisjonsøvelser i militæret. Etterpå fortsatte jeg å holde kontakt med flere av de rusavhengige jeg møtte der. De var fra østkanten og fine, sårbare mennesker. Noen av dem jeg kjente best, døde av overdose. Dette brant seg fast i meg, og jeg ble veldig opptatt av hva jeg kunne gjøre for å hindre at flere ungdommer havner i rushelvetet. Deretter fortsatte jeg å jobbe med barn og unge på fritidsklubber i Oslo øst. Det fortsatte jeg med på hele 1980-tallet. Jeg var på sett og vis kommet hjem igjen, personlig og politisk. Og det var en god følelse. Det hadde blitt noen opphetede diskusjoner med fattern i løpet av disse årene For å si det rett ut: Det var saftige krangler. Vi stod på hver vår side i generasjonskonflikten som var dyp på den tida – sjøl om han også beveget seg mot venstre i politikken til SV en kort periode etter kampen om norsk medlemskap i Det europeiske fellesskapet (EF) tidlig på 1970-tallet. Frontene var ofte
steile den gangen, særlig innad på venstresiden. På 80-tallet var fattern tilbake i Ap, og der havnet jeg også etter en stund.
Vi snakket mer og mer politikk, langt mer forsonlig enn før. Jeg hadde lagt min opprørske fortid ytterst på venstrefløyen bak meg for flere år siden. Nå var vi begge i samme parti, og snakket samme språk. Foreldrene mine flyttet fra blokkene på Kalbakken til Furuset rundt 1970, etter at jeg hadde forlatt redet. De bygget hus i hagen til mutterns foreldre, som bodde i en villa som familien hadde hatt siden 1909. Familien min på morssida har bodd der hele tida, fra perioden da Furuset lå langt ute på landsbygda. Fattern og muttern flyttet dit med de to yngre brødrene mine samtidig med at blokkene reiste seg der på 1970-tallet.
Rundt dem så den første innvandrertette drabantbyen dagens lys. Fattern satte i gang og engasjerte seg i lokalmiljøet, akkurat som han hadde gjort på Kalbakken på 1950-tallet. Han var solidarisk og positiv til dem som flyttet inn. Mange var arbeidsinnvandrere fra Pakistan. De var arbeidsfolk som oss andre. Vi så at de jobbet og sleit seint og tidlig, og at de tok alle slags jobber som bød seg. Fattern var glad i alle arbeidsomme mennesker og tenkte ikke på hudfarge eller bakgrunn. Denne respekten var helt grunnleggende for ham.
Men utover på 1980-tallet begynte han å bekymre seg. Noe skjedde rundt ham. Furuset var en av de første drabantbyene i Oslo som gjennomgikk en radikal endring og ble et multikulturelt boområde. Den gang var det bare de som bodde der fra før, som så utviklingen og fikk kjenne på følgene. Resten av samfunnet brydde seg lite.
fattern oa sntllts egesatten – 21
Fattern var en fyr som var vant til å prate med alle han møtte i strøket. Nå fikk han lite kontakt. Som medlem av bydelsutvalget følte han at det var vanskelig å ta tak i ting. Han så ungdom vandre rundt og finne på ugagn i nabolaget, uten at foreldrene fulgte med. Han så også spirene til de første kriminelle gjengene vise muskler i området. «De må holdes i øra», mente han.
Dette var før det første gjengdrapet i nyere norsk tid, som skjedde på Romsås i 1988. Fattern var som alltid høyt og lavt. Han hadde sett opptakten til dette lenge i nærmiljøet. Små gjenger av innvandrerungdom som fartet rundt, drev med åpenlys kriminalitet og krevde respekt på en måte som var ukjent. Dette var ungdommer som kjørte rundt i BMW-er med sotede vinduer. Den hadde de neppe kjøpt etter ærlig, hardt arbeid, sa fattern.
Østkantfolk med arbeiderklassebakgrunn som foreldrene mine, levde i en ny verden de skjønte lite av, men som de reagerte på. Det verste var at det ikke gikk an å gå bort til disse ungdommene og snakke til dem, slik de var vant til. De visste heller ikke hvem foreldrene var. Limet i lokalsamfunnet ble borte. Minisamfunn som Kalbakken, hvor alle kjente hverandre, forsvant. Fremmedgjøringen og usikkerheten ble det kanskje ikke snakket så mye om, men den var der. Aldri var det snakk om noen fiendtlighet mot innvandrere, tvert imot. Det var snarere en bekymring for at det lokale fellesskapet ble oppløst.
Oslo var i endring, og disse endringene skjedde stort sett bare på østkanten. Denne situasjonen var kommet for å bli, og med den dukket det opp nye problemer som måtte løses.
Fattern var ingen stor ideolog, men han hadde sine grunnleggende verdier og var opptatt av folkeskikk. Samtidig følte han at vi var på vei inn i en fremmed verden. Han begynte å se at arbeidsføre folk gikk på trygd – en livsstil som ikke var i tråd med de verdiene han stod for.
Alt dette snakket vi stadig mer om. Fattern var mer usikker i tonen enn vanlig når han kom inn på disse temaene. Muttern sa ikke så mye, men delte bekymringen på sin rolige, milde måte. I løpet av disse samtalene kjente jeg igjen de verdiene jeg selv vokste opp med. Det handlet om å bry seg om andre, bli kjent med folk, stille opp og hjelpe, men også å si fra når det trengs.
Det handlet om å stille krav til hverandre. Foreldrene måtte ta ansvar for barna når de gjorde noe galt, det var selvsagt. Og i tråd med dette lære dem å vise respekten for vaktmesteren, læreren, politi, treneren på idrettslaget, og for alle andre voksne.
Jeg kjente på magefølelsen. Var dette bare gammeldags og nostalgisk?
Fattern sådde noen tanker i meg etter mange givende samtaler. Verdiene fra oppveksten ble viktigere for meg: solidaritet, felles ansvar og det å stille opp sjøl for det som var riktig og påpeke hva som var galt. Vi kom mye nærmere hverandre enn tidligere. Jeg hadde fått tilbake et verdisett, en plattform som jeg fortsatt står på. Selvfølgelig stammet det ikke bare fra fattern, men fra mange med samme bakgrunn som jeg fortsatt treffer til daglig i Groruddalen. Jeg hadde vært aktiv i Ap lokalt siden 1985, og fire år seinere var det noen som ville hente meg inn for å jobbe for partiet i Oslo. Rune Bjerke – opprinnelig Årvoll-gutt – var partisekretær, og vi fant straks
oa sntllts egesatten – 23
tonen. Rune Gerhardsen stilte som byrådslederkandidat, og vi fikk hentet inn Jens Stoltenberg fra Statistisk sentralbyrå som leder for Oslo Ap. Dette var et tungt miljø forsommeren 1990, og jeg begynte å drive valgkamp for Rune Gerhardsen. I dette miljøet grodde det fram noen nye tanker. Mye av det jeg kom med, hadde sitt utspring i samtaler jeg hadde med faren min om grunnleggende moral og verdier.
Jeg husker spesielt en tur Rune Gerhardsen og jeg hadde i Østmarka. For begge to var kontakten med naturen en kilde til kreativ tenkning. Det var spådd regn, men det hindret oss ikke. Rune insisterte som vanlig på at vi skulle gå etter kompass, på tvers av stiene. Så kom regnet. Det hølja ned og vi søkte tilflukt i en bergsprekk, men Rune visste råd. Han fant fram et dekke til å ha over oss fra sekken, og en kaffekjele full av tjære. Nykokt kaffe fra bålet ble inntatt sammen med godteri. Der vi satt tett i tett i den én meter brede bergsprekken, ble det samtaler. Lange samtaler. Jeg begynte å prate om folkeskikk, og om utviklingen på Furuset og i Groruddalen.
Hva kunne skje hvis disse negative trekkene fikk utvikle seg?
Rune bodde på Stovner og skjønte med en gang hva jeg mente. Sjøl om han jo befant seg på toppen av sosialdemokratiet som sønn av landsfaderen Einar Gerhardsen, var han enig i fatterns tanker fra grasrota. Rune skjønte hvor viktig dette var.
Vi ble ivrige, og satt der lenge. Dette var et av de koseligste og viktigste øyeblikkene i mitt liv så langt, og samtalen pekte framover. Det skulle bli flere slike samtaler.
Utpå høsten 1990 tok vi diskusjonen inn i partiet. Det dreide seg om folkeskikk, og det å stille krav til folk. Rune og jeg møttes hver morgen klokka 06.00 og gikk gjennom alle avisene. Det kom alltid noen nye ideer ut av det. Jeg var først organisasjonssekretær for å jobbe med valgkampen, men jobbet nå tettere med Rune. Vi fortsatte diskusjonen, på kontoret og på hytteturer blant annet til familiehytta vår ved Randsfjorden. Tankene om et oppgjør med det vi etter hvert kalte snillismen begynte å modne. Vi så en ettergivenhet og overdreven hensynsfullhet i samfunnet som hadde erstattet det å stille krav til folk. Da vi hadde knadd på noen sentrale spørsmål, var vi klare for utspill i media. Anti-snillismen skulle bli et begrep.
Torsdag 13. juni 1991 smalt det.
«Politisk bombe fra Gerhardsen», lyste tittelen fra Dagbladets forside.3
Hovedinnholdet var: Innvandrere må lære norsk og tilpasse seg norske forhold. Hardere kamp mot kriminalitet og mer politi. Trygdede som bruker pengene på alkohol og lever usivilisert, bør miste trygda.
I intervjuet understreket han at det igjen «må stilles krav til at enkeltmennesket tar ansvar for sitt eget liv», og mente dette ansvaret var undervurdert. Han kalte snillismen «sosialdemokratiets blindspor» og understreket at de sterkeste utslagene av denne politikken var knyttet til integrering. «Vi har vært så fryktelig opptatt av å ta godt imot innvandrere. Vi må også stille krav om at de skal innpasse seg i det norske samfunnet. Vi skal lære dem norsk, morsmålet får de holde i hevd selv. Nå
25
ser innvandrerne selv at det går galt. Ungdommen faller igjennom i den videregående skolen, fordi de har for dårlige norskkunnskaper.»4
Samme dag skulle Rune stille til sin første valgduell mot FrP.
Reaksjonene kom raskt, særlig innad i eget parti. Noen mente at Einar Gerhardsen ville snudd seg i graven, og hevdet at sønnen hans flørtet med rasismen. «Det er flaut, det Gerhardsen sier, hele veien er det flaut», sa daværende kommunalminister Kjell Borgen. Partifelle Grete Knudsen mente Rune tråkket på de svakeste i samfunnet. «Det er ikke for mye snillisme i vårt samfunn, snarere for lite», sa fylkesmann og partiveteran Odvar Nordli. Lederen i Oslo AUF, Anders Hornslien, var opprørt over Rune Gerhardsens utsagn. Han kalte utspillet populistisk, og antydet at Rune ikke var verdig som partiets byrådslederkandidat i Oslo.5
Også utenfor partiet kom fy-ropene tett. Randi
Storset Pierre sa som fungerende leder i Venstre at dette var «et foreløpig lavmål i sosialdemokratiets vilje til å gå seriøst inn i debatten om velferdssamfunnet».6
Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) stemplet utspillene som «mytebefengte og spekulative».7
Hennes partikollega Astrid Nøklebye Heiberg fulgte opp noen dager seinere ved å si at «sammenblanding av kriminelle handlinger og innvandrere er svært uheldig».8
Men det var også Høyre-folk som blant andre John G. Bernander og Jan P. Syse som var noe avventende til at anti-snillismen ble satt ut i praktisk politikk.9
Også FrP-ere kom med innvendinger. Noen følte at Oslo Ap hadde stjålet deres klær. «Oppsiktsvekkende og
lite troverdig», mente Pål Atle Skjervengen fra FrP allerede samme dag som intervjuet stod på trykk i Dagbladet. Han mente Rune Gerhardsen tok et oppgjør med Aps eget politiske byggverk. «Uten denne velferdsstaten står Arbeiderpartiet ribbet tilbake, uten historie og uten ideologi»,10 mente Skjervengen.
Den profilerte advokaten Alf Nordhus rykket ut mot Gerhardsens tanker om at unge som sier nei til jobbtilbud, skulle fratas trygd og sosialhjelp. «Jeg er ikke opprørt, men forbannet og fortørnet. Dette minner om særbehandling av de svakeste blant oss», tordnet Nordhus.11 Edel Hætta Eriksen kalte utspillet om språkopplæring for innvandrere et gufs fra fornorskingspolitikken overfor samene.12
Mot slutten av året sa Ap-veteranen Reiulf Steen et foreløpig farvel til Norge for å bli ambassadør i Chile. Debatten om snillisme orket han ikke, sa Steen til Aftenposten som en avskjedshilsen.13
I starten av den påfølgende debatten etter Runes intervju i Dagbladet, var det nok mange som trodde at dette kanskje var et sleivete valgkamputspill fra Runes side. Det var alt annet enn det. Tankene hadde vokst fram over tid. Allerede året før, i 1990, stilte Rune opp i et intervju under tittelen «Still krav» i Ap-avisen Aktuelt perspektiv.14 Da hadde han tydelig løftet en pekefinger mot «døgenikter og kjeltringer», og etterlyste mer lov og orden i hovedstaden. «Vi kan heller ikke overse at mange er provosert av måten samfunnet behandler sine sosialklienter på», sa Rune. Han viste til at flere av sosialkontorene fungerte som rene utbetalingssentraler, uten at det ble stilt krav til mottakerne.
27
En drøy måned før antisnillisme-bomben sprang i Dagbladet, hadde Rune også en kronikk i samme avis. Der tok han opp trygghet for folk som ferdes på offentlige steder i byen. Han viste til gjengproblemer i Groruddalen, og tok til orde for et nærpoliti i belastede områder. Mens debatten rullet videre, fortsatte Rune og jeg med de tidlige morgenmøtene våre. Selv de mest ekstreme angrepene beit ikke på Rune. Han mente derimot at alle motangrep var av det gode slaget, fordi det ga oppmerksomhet. Han stolte på at folk tenkte selv. Etter en stund gledet vi oss til neste angrep, slik at debatten kunne vare. Ingen ville husket snillismedebatten i dag, hvis det ikke hadde vært for de sterke reaksjonene. Snillismedebatten slo hull på en verkende byll. Debatt om sosialhjelp og trygdemisbruk tok etter hvert helt av. Rune lanserte begrepet «velferdssamfunnets parodi»15 i valgkampen. Antisnillismen ble et gjennomgående begrep tidlig på 1990-tallet. Den unge politikeren
Jens Stoltenberg ga Rune støtte,16 og det samme gjorde Aftenposten på lederplass.17 «Sjelden setter ledende sosialdemokrater til de grader ord på forhold de aner eksistensen av, men ikke tør erkjenne», skrev en kommentator i samme avis.18
Da de første fy-ropene hadde stilnet, gikk mye vår vei. Det var ingen tvil om at mannen i gata støttet mange av synspunktene våre. Et par måneder seinere kom Gro Harlem Brundtland på banen i kriminalpolitikken, hvor hun i praksis støttet Runes antisnillisme. Seinere på høsten fulgte hun samme lei i sosialpolitikken.
Høsten 1991 var det kommunevalg, midt under snillismedebatten. Det skal ha blitt satt i gang en aksjon for
å stryke Rune fra listene ved valget. Anders Hornslien, leder i Oslo AUF, nektet for at det var en aksjon fra AUF og Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, men bekreftet at han selv strøk Runes navn som en markering.19 Resultatet ble stikk motsatt av hva noen hadde spådd. Rune var den som hanket inn flest personstemmer ved valget.20 Til tross for skepsis i store deler av SV, støttet partiet Rune Gerhardsen som ny byrådsleder etter valget høsten 1991, og de skulle faktisk gå enda lenger seinere.