Øystein Milli Olav Næss
ORDERUD
Avhørene. Løgnene. De nye sporene
© 2020 Kagge Forlag AS 2. opplag, 2020
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Layout: akzidenz as | Dag Brekke
Omslagsfoto: Politiet / Erlend Aas, NTB/Scanpix
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6
Boka er satt med Freight Text 11,5/15,5
Repro: Løvaas Lito
Trykk og innbinding: Livonia
ISBN: 978-82-489-2625-2
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Forord
Jeg – Øystein – har levd med drapene på Orderud gård i mer enn 20 år. Til tider natt og dag, uke etter uke, på jobb og hjemme. Saken er unik – og den slipper ikke taket i meg. Flere helt sentrale spørsmål står ubesvart, og ugjerningene er så til de grader gruoppvekkende: To attentatforsøk og et trippeldrap der ofrene ble likvidert etter tur.
Sammen med Olav Næss var jeg med på å lage NRK-serien Gåten Orderud som ble vist høsten 2018. Vi opplevde en enorm interesse for saken. Den er og blir noe helt, helt spesielt. Etter at TV-serien ble vist på NRK, tenkte vi det meste var sagt og skrevet om trippeldrapssaken.
Der tok vi feil. Folk var like opptatt av Orderud-mysteriet. Mange ville vite mer, spørsmål var ikke besvart.
Ikke lenge etter serieslutt begynte til da helt ukjent og oppsiktsvekkende informasjon å tilflyte oss.
• Et nytt vitne meldte seg for politiet med informasjon som potensielt løser 180-gåten, mer enn 20 år etter at en mystisk innringer på forhånd røpet at det skulle begås tre drap.
• Vi fikk tilgang til dokumentasjon som avslørte at en navngitt mann – bare omtalt som «Skytteren» – på et tidspunkt ble utpekt som en sannsynlig gjerningsmann av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
• I samme tidsrom kom det for en dag at en person skal ha tilbudt Lars Grønnerød en halv million kroner for å forklare
seg falskt til hans fordel. Formålet var å få Grønnerød – som blankt avslo tilbudet – frikjent for sin medvirkning til trippeldrapet.
• I en nesten 40 sider lang intern rapport oppsummerte etterforskningsleder Asbjørn Hansen i Kripos politiets omfattende jakt på sannheten. Her løftes hypoteser, analyser og synspunkter som aldri før har vært kjent, frem. Til nå.
Det måtte bli en bok. Ikke bare med de ufortalte historiene, men hvor de kjente og ukjente sidene av etterforskningsmaterialet i en av historiens mest omtalte kriminalsaker løftes frem og belyses grundig.
Hvorfor maktet ikke Oslo-politiet å løse de to attentatforsøkene? Hvem så og hørte noe av interesse på Sørumsand drapsnatten? Hva ledet frem til arrestasjonene av og dommene mot Kristin, Veronica, Lars og Per? Hvordan foregikk de mange avhørene? Hvem løy om hva? Hva var politiets viktigste bevis? Hvem kan ha ringt 180-samtalen? Hvorfor ble aldri en gjerningsperson avslørt? Hvilke spor unnlot politiet å følge?
Målet har vært å skrive den ultimate historien om Orderudsaken. Ikke bare å gi de litt uinnvidde en grundig innføring, men også å overraske og engasjere alle dem som tror de vet alt om en av tidenes mest omtalte kriminalsaker.
Vi har tilstrebet å benytte åpne kilder. Likevel har det, for å få frem viktig informasjon, vært avgjørende å gi noen kilder full anonymitet. Vi har valgt å bruke fiktive navn på en rekke personer som tidligere ufrivillig har blitt navngitt. De som har vært involvert i Orderud-saken i kraft av sin stilling, navngis.
Vi veksler mellom bruk av sitatstreker og anførselstegn når vi gjengir hva som er sagt. Årsaken er at materialet er av høyst ulik art. I noen dokumenter er vitner eller siktede gjengitt ordrett, mens i andre er innholdet dokumentert i indirekte form. Noe av
dokumentasjonen vi bygger på, er lyd- og bildeopptak. Dette er gjengitt med sitatstrek fordi den direkte talen ikke alltid er like sammenhengende, men inneholder avbrytelser og oppstykkede meningsutvekslinger.
Boken er utstyrt med en liste over de mest sentrale aktørene i saken. Bak i boken finnes også en tidslinje som gir en oversikt over de mest sentrale hendelsene.
Har vi begått faktafeil i boken, er det ene og alene vårt ansvar.
De fire dømte ble løslatt for flere år siden. Lars Grønnerød er gått bort. Per Orderud vendte tilbake til gården. Han bor der, men driver ikke jorden. Kristin Kirkemo utdannet seg som verktøymaker mens hun sonet og gikk rett ut i fast jobb. Hennes advokat Tor Kjærvik opplyste i 2018 at klienten hadde en lederstilling ved bedriften, var gift og hadde fått et barn til. Veronica Orderud bor på Manglerud. Etter løslatelsen var hun arbeidssøkende i flere år, men i november 2019 ble det kjent at hun hadde fått jobb.
Ekteparet Orderud har gjennom sin privatetterforsker Tore Sandberg levert en omfattende gjenopptakelsesbegjæring. Den er selvsagt også viet plass i boken.
Takk til alle som har bidratt til innholdet i boken, ingen nevnt – ingen glemt. Dere vet selv hvem dere er. Takk til Erling Kagge for å ha hatt tro på prosjektet hele veien og Tuva Ørbeck Sørheim for konstruktive tilbakemeldinger. En spesiell takk til Aslak Nore for å ha guidet og rettledet oss stødig hele veien til målet gjennom innspill, ros og ris. Til dere på hjemmebane. Uten deres tålmodighet kunne vi aldri ha gjennomført dette prosjektet. Tusen takk!
Oslo 17. august 2020
Øystein Milli Olav Næss
De involverte
Ofrene
Anne Orderud Paust (47): Født og oppvokst på Orderud gård på Sørumsand, men flyttet i voksen alder til Oslo. Jobbet i flere omganger i utenrikstjeneste. Hennes siste stilling var personlig sekretær for forsvarsministeren. Funnet drept i kårboligen på Sørumsand 23. mai 1999.
Kristian Orderud (80): Oppvokst på gården Fossum i Sørum på Romerike. Tok over driften som 14-åring etter en onkel. Giftet seg med Marie Orderud (født Lundberg) på slutten av 1950-tallet. Funnet drept i kårboligen 23. mai 1999.
Marie Orderud (83): Født Lundberg og opprinnelig fra Nes på Romerike. Giftet seg med Kristian Orderud på slutten av 1950-tallet. Sammen fikk de barna Anne og Per. Funnet drept i sitt eget hjem 23. mai 1999.
De dømte
Per Orderud (45): Sønn av Kristian og Marie Orderud. Broren til Anne Orderud Paust. Odelsgutt på Orderud gård. Giftet seg med Veronica Orderud (født Kirkemo) i 1994. Endelig dømt i mars 2002. Sonet en straff på 21 års fengsel for medvirkning til trippeldrap. Kjemper for å få saken sin gjenopptatt.
Veronica Orderud (27): Født Kirkemo, datter av Bodil og Sverre (adoptert). Oppvokst på Ekeberg i Oslo. Kom til Orderud gård som praktikant i 1993. Giftet seg med Per Orderud i 1994. Endelig dømt i mars 2002. Sonet en straff på 21 års fengsel for medvirkning til trippeldrap. Kjemper for å få straffesaken gjenopptatt.
Kristin Kirkemo (26): Datter av Sverre og Bodil Kirkemo. Oppvokst på Ekeberg i Oslo. Dømt til 16 års fengsel for medvirkning til trippeldrapet. Tiltalt for det såkalte bombeattentatet. Dømt for dette i herredsretten, men frikjent i lagmannsretten.
Lars Grønnerød (41): Oppvokst i en kjøpmannsfamilie i Bærum utenfor Oslo. Flyttet i voksen alder til Frognerveien i Oslo. Domfelt flere ganger for blant annet narkotikakriminalitet. Dømt til 18 års fengsel for å ha medvirket til Orderud-drapene. Nektet gjenopptakelse av saken i 2010. Døde i 2019.
Ofrenes familie og venner
Per Paust: Diplomat med en lang karriere i Utenriksdepartementet, blant annet som pressetalsmann og ambassaderåd. Tjenestegjorde i flere runder utenlands. Gift med Anne Orderud Paust. Tre sønner fra første ekteskap. Døde av kreft 6. mai 1999.
Hans Orderud: Bror av Kristian Orderud. Nær venn av Marie og Kristian. Fant de drepte i kårboligen. Døde i 2004.
Harald Orderud: Sønn av Hans og Anny Orderud. Han har i mange sammenhenger snakket på vegne av den familiedelen som mener dommene er korrekte.
Lars Orderud: En av Per Orderuds fettere og viktige støttespillere. Døde i 2019.
Espen Orderud: En av Per Orderuds fettere og viktige støttespillere.
Grete: Anne Orderud Pausts beste venninne gjennom mange år etter at de traff hverandre i ung voksen alder.
Kirkemo-familien
Sverre Kirkemo: Far til de fire Kirkemo-barna Veronica, Kristin, Ole Robert og Synøve. Tidligere gift med Bodil Kirkemo, som han traff mens hun var gravid med Veronica. Sverre adopterte henne ved fødsel.
Bodil Kirkemo: Født Pedersen. Mor til Veronica, Kristin, Ole Robert og Synøve. Giftet seg med Sverre Kirkemo i 1973, men skilt på 1990-tallet. Døde i 2016.
Lise: Samboer med Sverre Kirkemo siden 1995.
Ole Robert Kirkemo: Sønn av Sverre og Bodil Kirkemo. Broren til Veronica, Kristin og Synøve.
Synøve Kirkemo: Datter av Sverre og Bodil Kirkemo. Skiftet navn til Pedersen i løpet av sakens gang. Søsteren til Veronica, Kristin og Ole Robert.
Kristoffer: Samboer med Synøve Kirkemo i 1999. Broren til Ronny.
Drev firmaet Norges Budtransport. En av 180-samtalene som politiet mistenkte kom fra en gjerningsmann, ble tatt fra budfirmaets telefon. Bodde i Svaleveien i mai 1999.
Gårdsstrid-advokatene
Ole Edward Hagen: Advokat med kontor på Sørumsand. Representerte Kristian Orderud i den sivile rettsprosessen om Orderud gård. En av de siste som snakket med Kristian og Marie Orderud.
Rolf B. Nybakk: Den siste av flere advokater som representerte Per Orderud i gårdskonflikten med foreldrene.
Personer med fast tilknytning til Orderud gård
Faris: Opprinnelig fra Bosnia. Kom til Norge og Sørumsand i 1994. Jobbet som Per Orderuds avløser i 1999.
Henrik Bjarne Bruun: Leieboer på Orderud gård. Bodde sammen med kameraten Trond i den såkalte veslebygningen på gårdstunet i 1999.
Trond: Henrik Bjarne Bruuns kamerat og medleietaker av veslebygningen på Orderud gård.
Politi- og påtalemyndighet
Tore Kampen: Betjent ved Sørum lensmannskontor i 1999. Ledet etterforskningen sammen med Asbjørn Hansen fra Kripos.
Gunnhild Røv: Betjent ved Sørum lensmannskontor i 1999. Deltok i hele etterforskningen. Fikk rollen som aktorene Jørn Sigurd Maurud og Olav Helge Thues bisitter i de to rettssakene.
Asbjørn Hansen: Ledet etterforskningen. Hansen har lang fartstid fra Kripos og ledet arbeidet med flere store saker. Jobber i dag som ekspert i TV 2-programmet Åsted Norge.
Tore Per Bakken: Mangeårig krimtekniker i Kripos. Hovedansvaret for de kriminaltekniske undersøkelsene i saken.
Espen Erdal: Kripos-etterforsker som fikk ansvar for avhørene av Per Orderud. I dag sjef for den såkalte Cold Case-gruppen.
Jon-André Nilsen: Kripos-etterforsker som fikk hovedansvar for avhørene av Veronica Orderud.
Bernt-Ingar Jahren: Lensmannsbetjent fra Nes på Romerike. Fikk hovedansvar for avhørene av Kristin Kirkemo. I dag lensmann i Eidsvoll lensmannsdistrikt.
Ben Dyfrin: Lensmannsbetjent fra Nes på Romerike. Gjennomførte mange av avhørene med Lars Grønnerød.
Rune Utne-Reitan: Lensmannsbetjent ved Nittedal lensmannskontor som fikk ansvar for de elektroniske sporene. I dag ansatt ved Kripos.
Jarle Utne-Reitan: Kripos-etterforsker som overtok ansvaret for avhørene av Lars Grønnerød høsten 1999.
Leif Øren: Våpenekspert i Kripos. Sentral i arbeidet med å analysere våpensporene, blant annet det såkalte magasinbeviset.
Jørn Sigurd Maurud: Statsadvokat med ansvar for Orderudsaken. Aktor under begge rettssakene. I dag riksadvokat.
Olav Helge Thue: Statsadvokat med ansvar for Orderud-saken. Aktor i begge rettssakene.
Forsvarsadvokatene
Steinar Wiik Sørvik: Lars Grønnerøds forsvarer fra han ble pågrepet 10. juni i 1999 til endelig dom falt.
Morten Kjensli: Medforsvarer for Lars Grønnerød fra høsten 1999 til endelig dom falt.
Tor Kjærvik: Kristin Kirkemos forsvarer fra hun ble pågrepet 11. juni i 1999.
Johnny Veum: Medforsvarer for Kristin Kirkemo fra pågripelsen til den endelige domfellelsen.
Cato Schiøtz: Per Orderuds forsvarer fra han ble pågrepet 14. juni i 1999 til endelig dom falt.
Frode Sulland: Veronica Orderuds forsvarer fra hun ble pågrepet 14. juni i 1999.
Heidi Ysen: Medforsvarer for Veronica Orderud under de to rettssakene.
Harald Stabell: Medforsvarer for Per Orderud under ankesaken i lagmannsretten.
180-operatøren
Oddrun Margrethe Kvam: Ansatt ved Opplysningen 180s sentral i Lærdal. Mottok den såkalte 180-samtalen fra en mann som noen uker før drapene fortalte hva som skulle skje.
Venner og bekjente av de dømte:
Lisbeth Kvinge: Venninne av Veronica Orderud og bekjent av Sverre Kirkemo. Gift med Ingar Brøderud.
Ingar Brøderud: Kamerat av Sverre Kirkemo. Gift med Lisbeth Kvinge.
Kay: Kamerat av Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød.
Roger: God venn av Kristin og hennes påståtte alibi drapsnatten. Jobbet med å kjøre aviser for Aftenposten i 1999. Bror av Kristoffer, Synøves samboer.
Ronny: En av Kristins beste venner våren 1999, derav kallenavnet «Ronny påheng». Et av vitnene som var i flest politiavhør.
Max: God venn av Lars Grønnerød.
Lille-Roy: God venn av Lars Grønnerød.
Arman Vestad: Bekjent av Kristin Kirkemo. Fremskaffet de to pistolene som Kristin Kirkemo hentet i Molde i desember 1998. Bekjent av Hans Inge.
Hans Inge: Innledet et kortvarig forhold med Kristin Kirkemo i januar 1999. Bekjent av Arman Vestad.
Cato: Kristins kjæreste da drapene fant sted.
Vilde: Nær venninne av Kristin Kirkemo våren 1999.
Dommerne
Trond Våpenstad: Sorenskriver i Nes sorenskriverembete og en av to fagdommere under herredsrettssaken i Frogner grendehus.
Tor Langbach: Byrettsdommer i Trondheim som ble utpekt for å forsterke Nes herredsrett. Førte store deler av den første dommen i pennen.
Odd Jarl Pedersen: Førstelagmann i Eidsivating lagmannsrett som ledet rettsforhandlingene på Åråsen stadion. Døde i 2011.
Privatetterforsker
Tore Sandberg: Privatetterforsker som har avdekket flere justismord. Sandberg har jobbet for Per og Veronica Orderud siden 2007.
Kårboligen på Orderud gård i Sørum, 23. mai i 1999:
Cirka klokken 11.24 tok vi oss inn. Rett innenfor døren lå det en eldre kvinne på ryggen. Hun lå i en dam av størknet blod, (...) det var mye «klar» væske under hodet hennes. Det var ingenting som tydet på at damen var i live. Videre rett inn i huset ligger kjøkkenet. Vi kunne se beina til en person, og politikonstabel Holter gikk inn dit. Der inne, liggende på sin venstre side lett sammenkrøket, lå en voksen dame en del yngre enn førstnevnte. Heller ikke i henne var det tegn til liv.
Rapportskriver gikk sammen med Holter innover i en liten gang mot høyre. Innerst i gangen var det til venstre en dør mot soverommet. Her satt en eldre mann på kne ved siden av sengen med overkroppen oppi sengen. Vedkommende var naken på underkroppen. Hodet, med ansiktet, lå ned i dyna. Det var mye blod der hvor hodet lå.
Klokken 11.28 trakk rapportskriver samt politikonstabel Holter seg ut for å melde tilbake til operasjonsleder per telefon om situasjonen.1
Politikonstabel Øyvind Iver Aastorp, Romerike politidistrikt
DEL 1
«Vanskelige familieforhold og følelser retten ikke har fått full innsikt i»
«Pølsa» under bilen
Oslo 15. juli 1998
Politimannen krøp under den blå golfen, kikket nysgjerrig på en pølselignende gjenstand som hang fast i hjulopphenget på bilens høyre side. «Pølsa» – nøyaktig 30 centimeter lang og med en diameter på fem centimeter – var festet til bilen med tape og ståltråd. I den ene enden kunne han se fukt. I tillegg stakk rød papiremballasje frem.
En knapp halvtime tidligere, klokken 14.49, hadde han blitt sendt til Myntgata i Oslo, hvor Forsvarsdepartementet holdt til. Kollegenes beskjed var at et parti narkotika trolig var festet under en parkert bil.
Nå sto han overfor noe helt annet.
Tjenestemannen var ingen hvem som helst; han hadde erfaring fra Beredskapstroppen, der han jobbet som sprengningsmann i fem år, og ansvar for opplæringen av politiets tjenestemenn i forkant av OL på Lillehammer sto på CV-en hans. Han ledet også bombesøkene under vinterlekene.
Da han kjente den søte brente lukten av nitroglyserin under bilen, var all tvil fjernet: Dette var sprengstoff.
Umiddelbart vurderte politimannen om dynamitten kunne fjernes. Ingenting tydet på at en detonator var festet til ladningen. Festeanordningen så særdeles amatørmessig ut. Både ståltråden og tapen var trykket inn i isolasjonen rundt sprengstoffet, uten at
belastningen førte til at ståltråden skar seg inn i materialet. Isolasjonen var tilsmusset med søle. Sprengstoffet måtte nylig ha blitt plassert under bilen. «Pølsa» var svært iøynefallende der den hang. Politimannen var ikke tvil. Sprengstoffet kunne trygt fjernes.
Tross alt var bilen kjørt uten at noe skjedde. Tapen og ståltråden ble løsnet før dynamitten varsomt ble plassert bak bilen. Rundt klokken 17.00 ankom politiets åstedsgruppe. Etter nærmere undersøkelser konstaterte spesialistene at sprengstoffet var av typen
Sollex 30, produsert i Tyskland.2
Tidligere samme dag, rundt klokken 07.50, forlot ekteparet Anne Orderud Paust (46) og Per Paust (55) som vanlig leiligheten sin i Gabels gate 1. De skulle på jobb. Per, som var prosjektleder i politisk avdeling i Utenriksdepartementet, pleide ofte å sykle, men denne dagen kjørte de sammen. Anne var kommet ut på gaten noen få minutter før ektemannen. På vei mot bilen oppdaget hun at noe hang under den. Hun kikket under, uten å bli særlig klokere. Heller ikke Per Paust skjønte hva den dinglende gjenstanden var. Paret oppfattet den som et slags rør som var surret fast med tape under bilen. De hadde dårlig tid og bestemte seg for å kjøre til jobb, selv med det ukjente røret under bilen. Per ble sluppet av ved Victoria terrasse, der Utenriksdepartementet lå, før Anne fortsatte videre til Forsvarsdepartementet ved Akershus festning, hvor hun jobbet som sekretær for forsvarsministeren. Jobben innebar betjening av forsvarsministerens forværelse, sortering av post og å besvare telefonhenvendelser. Anne parkerte som vanlig på en av Forsvarsdepartementets plasser i Myntgata. På vei inn for å starte arbeidsdagen iakttok hun gjenstanden som fortsatt hang under bilen.
Den bekymret Anne. Utpå formiddagen kontaktet hun statsrådens sjåfør i håp om at han kunne undersøke bilen. Litt over klokken 14 ringte han henne tilbake. Stemmen var rolig, men budskapet
dramatisk: «Dette er litt spesielt, jeg vil at politiet skal tilkalles.»
Minutter senere ble området evakuert. Omfattende undersøkelser ble iverksatt.
«Jeg har ingen formening om hva røret er for noe», fastslo Anne da hun ble avhørt. Hun opplyste at bilen tilhørte hennes far, Kristian Orderud, men at hun hadde disponert kjøretøyet de fire siste månedene. Bare tre dager tidligere, under et besøk hos foreldrene på Sørumsand, vasket hun bilen. Da var ikke røret, som hun kalte dynamittgubben, å se under bilen. Hun mente bestemt at hun ville ha oppdaget den om den var der på det tidspunktet.
Dagen før, 14. juli, hadde hun parkert bilen utenfor leiligheten rundt klokken 16.30. Heller ikke da observerte hun noe mistenkelig.3
I et nytt avhør 16. juli ble Anne spurt om hun hadde mottatt truende eller skremmende henvendelser på jobb. Det avviste hun. Samtidig opplyste hun om de anonyme telefonoppringningene til foreldrene. Vedkommende som ringte, sa ingenting, men brøt samtalen. Anne avviste likevel muligheten for at noen kunne ha noe utestående med foreldrene.4
Etter et døgns etterforskning fremsto sprengstoff-funnet som en gåte for politiet: Hva var bakgrunnen for at forsvarsministerens personlige sekretær kjørte rundt med dynamitt under bilen? Pølsa kunne være plassert under feil bil, naturligvis. Men kunne det handle om jobben hennes, arbeidet til ektemannen, eller lå det noe i parets privatliv som kunne forklare mysteriet?
Overfallet
Fredag 17. juli – to dager etter sprengstoff-funnet – reiste ekteparet Paust på sommerferie. Mens de koblet av på landstedet i Risør, forsøkte Oslo-politiet å løse mysteriet de sto overfor. I
straffesaksregisteret var det registrert en hendelse etterforskerne fattet interesse for. Dokumentene ble hentet frem.
Episoden fant sted utenfor Gabels gate 1 den 2. mars i 1997.
Rundt klokken 01.30 om natten steg Anne og ektemannen ut av en bil. De hadde vært i selskap sammen med den legendariske ekspedisjonssjefen Hans Wilhelm Longva i Utenriksdepartementet og hans kone. De kjørte Paust-paret hjem etter en hyggelig kveld.
Umiddelbart etter at Longvas ektefelle stoppet bilen i Gabels gate, kom en ukjent mann gående i deres retning. Uten forvarsel angrep han Per Paust. Resolutt tok han tak i slipset, dro diplomaten i bakken og dunket hodet hans minst én gang i asfalten. Mens Paust lå hjelpeløs, ble han tildelt flere spark mot kropp og hode.
På dette tidspunktet grep Anne inn. I et rasende forsøk på å forsvare ektefellen mot overfallsmannen, slo hun til ham med selskapsvesken sin. Resultatet ble at hun havnet i håndgemeng med angriperen. Et slag i ansiktet førte til at hun begynte å blø. Longva og hans kone oppdaget på dette tidspunktet hva som skjedde bak dem.5 Fru Longva rygget bilen i retning åstedet for overfallet for å komme venneparet til unnsetning. Begge gikk ut av bilen. Longva var ikke akkurat skuggeredd: Som diplomat i Libanon på 70-tallet mottok han Forsvarets medalje for edel dåd etter å ha reddet en norsk soldat og unnsluppet libanesiske kidnappere ved å kaste seg over en høy mur. PLO-sjefen Yasir Arafat besøkte ham på sykehuset.
Nå dyttet ekspedisjonssjefen til gjerningsmannen før han resolutt tok tak i den ene armen hans og slengte ham i bakken. Det førte til at overfallsmannen skjelte ut Longva. Han oppfattet at den ukjente snakket svensk.
Samtidig som Longva grep inn i situasjonen, tiltrakk ektefellens konstante bruk av bilhornet oppmerksomheten til forbipasserende. Kanskje var lyden en medvirkende årsak til at mannen etter hvert forsvant. Per Paust kom seg på bena, tilsynelatende
uskadd, men tilgriset etter å ha ligget på bakken. I tillegg var begge hendene oppskrapet. Et samboerpar som bodde på den andre siden av gaten, så hva som skjedde, og kom dem til unnsetning. Politiet ble varslet. Mens de ventet på hjelp, kom overfallsmannen gående tilbake. Nå gjorde han ingen forsøk på angrep, men fortsatte forbi ansamlingen som om ingenting var inntruffet.6
Overfor politiet ga Anne denne beskrivelsen av mannen: Cirka 180 centimeter høy, rundt 30 år gammel, mørkt og kort hår, ikledd blå tweedjakke og mørk bukse. Hun trodde likevel ikke at hun ville kjenne ham igjen. Longva mente mannen var mellom 30 og 40 år, høyere enn hans egne 182 centimeter. Han hadde ikke bart, briller eller skjegg.
Ekspedisjonssjefen fikk ikke med seg starten av angrepet, men mente mannen muligens forsøkte å sette seg inn i bilen da Per Paust gikk ut, og at det var årsaken til tildragelsen.
Da attentatetterforskerne plukket frem igjen overfallssaken femten måneder senere, var status den samme: Gjerningsmannen var ikke avslørt og saken uoppklart. Kunne det være en sammenheng mellom de to episodene? Men etterforskerne fant verken likhetstrekk eller holdepunkter for at så var tilfelle.
De tekniske undersøkelsene av bilen og dynamitten ga få spor, ut over at politiet sto overfor 500 gram av Sollex-sprengstoffet. Ingen fingeravtrykk, ingen hår, ingen andre DNA-spor. Ikke ga tapen som var brukt til å feste dynamitten til bilen, noen umiddelbare ledetråder, og ikke var det noe å hente når det gjaldt ståltråden. Sprengstoffprodusenten i Tyskland ble kontaktet, men med et like nedslående resultat.
Derimot skulle et funn som ble gjort en måned senere, interessere politiet. Et ektepar som bodde i Svoldergata – samme gate som Paust-parets bil sto parkert i da dynamitten ble oppdaget under den – kunne fortelle om noen spesielle observasjoner.
Forbi både Svoldergata 2 og Svoldergata 4 kunne de se at noen hadde strukket grønnaktige ledninger. De slynget seg gjennom noen busker og kratt i retning gangbroen over til Hjortneskaia. På et par steder var ledningene skjøtet sammen og plassert inntil husveggene på sirlig vis. Der de kveilet seg forbi en sandkasse, var de delvis forsøkt tildekket med sand. Også ved noen søppelkasser var ledningene forsøkt skjult, slik vitnene oppfattet det.
15. eller 16. juli oppdaget mannen at noen hadde flyttet litt på ledningene. Han surret dem sammen og plasserte dem bak en sandkasse. De vurderte å ringe politiet, men antok at ledningene var et resultat av guttestreker. Et annet vitne, som tok kontakt med politiet da de drev med rundspørring, hadde sett ledninger i det samme området kvelden før dynamittfunnet ble gjort under bilen.7
Funnet ble listet opp på denne måten:
Beslag B-13: Ståltråd, cirka 30 centimeter lang, funnet i rennesteinen på hjørnet av Svoldergata og Niels Juels gate ved Svoldergata 2.
Beslag B-14: Cirka 12,5 meter med ståltråd, funnet bak en sandkasse ved Svoldergata og Framnesveien.
Beslag B-14.2: Diverse ståltråder og en leder, sammenskjøtet med svart isolasjonstape. Til sammen var det 55 meter med ledning og ståltråd.8
Ledningene i beslag B-14.2 var koblet sammen på finurlig vis. Kunne de mystiske ledningene ha noe med dynamittfunnet å gjøre? Fortalte ledningene og den nærmest dinglende dynamitten under bilen historien om et halvferdig prosjekt? En bilbombe som ikke var fullendt? Som ble oppdaget før noen rakk å detonere den?
Da politiet fikk hånd om ledningene denne augustdagen, hadde en ny og enda mer dramatisk hendelse rammet Paust-paret, som satte bilbomben i en helt ny og skremmende kontekst.
Propanbeholderen
Søndag 9. august 1998 var Anne og Per Paust tilbake i Oslo. Ingen av dem hadde oppdaget noe mistenkelig i løpet av oppholdet på Sørlandet. Livet hadde utelukkende handlet om skjærgårdsidyll, ferie og fri. Nå skulle hverdagen starte igjen. Den påfølgende tirsdagen kom ekteparet hjem fra jobb rundt klokken 18.00. Sensommeren holdt stand i hovedstaden. Ekteparet koste seg på terrassen frem til klokken 21.30. Da gikk de inn for å legge seg.
I lengre tid hadde låsen på inngangsdøren til leiligheten deres i fjerde etasje vært delvis defekt. Døren kunne bare låses på vanlig måte utenfra. Når ekteparet oppholdt seg inne i leiligheten, var det bare mulig å sikre med en dørlenke. Dermed kunne døren åpnes noen centimeter fra utsiden. Om kvelden 11. august hadde dørlenken blitt hektet på før Per og Anne gikk til sengs.
Etter sprengstoff-funnet den foregående måneden bekymret ekteparet seg over om naboer og besøkende var nøye med at hoveddøren ut til gaten ble lukket og låst når de kom og gikk. Lappen paret hengte opp i oppgangen, med en innstendig oppfordring om å forsikre seg om at utgangsdøren gikk i lås, hjalp ikke nevneverdig.
Klokken 05.10 om morgenen 12. august våknet Per Paust. I entreen på vei til toalettet kjente han en uvanlig lukt. Paust fortsatte inn på toalettet mens han funderte over hva den stammet fra. Fra toalettet gikk han ut i gangen. Lukten var enda tydeligere. Den minnet da om gass? Fra ytterdøren hørte han en tydelig susing. Diplomaten gikk til inngangsdøren for å se ut av kikkhullet. Normalt hadde han god utsikt til trappeoppgangen, men nå så han ingenting. Alt var svart.
Noe var galt. Han gikk tilbake til soverommet og vekket kona.
Etter sprengstoff-funnet fire uker tidligere ble ekteparet instruert om å ta kontakt med politiet umiddelbart om de opplevde noe mistenkelig. Per Paust grep telefonen og tastet nødnummeret. Få minutter senere var den første politipatruljen på plass.9
Per Paust skulle ikke åpne entrédøren før politiet ga klarsignal. Ikke mange minuttene etter ble han oppringt av en tjenestemann som befant seg i bygget. Han opplyste at det ikke bare var sterk gasslukt i oppgangen. Det var også helt bensin i trappeløpet. Ekteparet fikk derfor beskjed om å søke tilflukt på balkongen, der de skulle vente på brannvesenet.
Dykkeleder ved Briskeby brannstasjon, Geir Preus, ble vekket litt over klokken 05.00. Han fikk beskjed om at det rant bensin ut av inngangsdøren til Gabelsgate 1, og at den som hadde meldt fra om det, jobbet i Utenriksdepartementet. De fikk beskjed om å kjøre uten sirener, noe som var uvanlig, for ikke å varsle en mulig gjerningsperson. Alt dette gjorde Preus var for hva han ville møte. De rykket ut med tre biler og ti mann.
I portrommet luktet det sterkt av bensin. Han skrudde av sambandsutstyret han hadde på seg, på grunn av eksplosjonsfaren.
Ovenfra trapperommet hørte han støy som minnet om en vifte.
Han tok så på seg maske, hjelm og hansker og kunne derfor ikke lukte noe mer.
Preus gikk oppover trappene, og på avsatsen til Paust-parets leilighet så han at det sto en rød femkilos gassbeholder som var hvit av rim. Inngangsdøren besto av to fløydører med glass. Fra gassbeholderen gikk det en sort slange, som var satt i klem i dørsprekken 60 centimeter over gulvet. Det var først da han forsto at det som hørtes ut som en vifte, var blåselyden fra gassbeholderen.
Han vippet over ventilen og stengte beholderen. Preus dyttet lett til den venstre døra og ble overrasket da den gikk opp. Slangen datt ned og døren stoppet mot en sikkerhetslenke.
Det sto «propan» på gassbeholderen, og selv om propan i seg selv ikke er giftig, så fortrenger det oksygen. Han var usikker på hvor mange som var i leiligheten, så han gikk ned for å hente noen som kunne hjelpe til med å bære ut folk, og en boltekutter for å ta sikkerhetslenken.
Preus gjennomsøkte leiligheten til han kom ut til Anne og Per på balkongen. Anne sa:
– Da tror jeg vi skal ta disse truslene på alvor.
– Det synes jeg virkelig at dere skal, for dette er en gedigen brannbombe, svarte Preus.
Han ba dem bli stående på balkongen for å bli evakuert med stigebilen. Han lukket terrassedøren og gikk ut gjennom leiligheten for å evakuere resten av beboerne i bygården.10
Noen minutter senere ble Anne og Per heist ned i en kurv. Vel nede på bakken ble de tatt hånd om av politi og ambulansepersonell. Politiets innsatsleder besluttet at en betjent skulle bli med i ambulansen, slik at de første samtalene med paret kunne innledes mens de var på vei til helsesjekk og avhør på Politihuset.
Verken Anne eller Per Paust rettet mistanken mot noen. Samtidig fortalte Anne at broren, Per Orderud, lå i strid med foreldrene om overtakelsen av familiegården. Broren og faren skulle møtes i retten i slutten av inneværende måned. Meningen var at den to år yngre broren skulle kjøpe ut Anne, men det hadde oppstått splid om beløpet. Forhandlingene hadde vært på glid, og en stund hadde de håpet å unngå rettslige steg. Anne oppfattet at det var påtrykk fra brorens svigerforeldre som førte til at saken nå likevel skulle behandles i retten. Hva slags interesse de hadde i konflikten, stilte hun seg heller uforstående til. Forholdet til broren hadde alltid vært godt, understreket hun, men kontakten var blitt mindre som følge av krangelen om gården.11
Om sprengstoff-funnet forvirret politiet, var det nå ikke tvil. Ekteparet var målet for angrepene. Utenfor inngangsdøren hadde det stått en propanbeholder med ventilen i åpen stilling. Fra gassbeholderen gikk en grønn- og svartspraglet slange gjennom dørsprekken. Slik ble ekteparets leilighet pumpet full av gass.
Fra beholderen og ned trappene de fire etasjene til gateplan var det helt ut bensin, som fungerte som en sammenhengende lunte.
Etterforskerne kunne også raskt konstatere at bensinlunten var påtent ute på gaten, men at flammene til alt hell slukket før de nådde gassbeholderen. Dersom flammene hadde nådd frem, kunne en voldsom eksplosjon ha kostet flere mennesker livet, slo eksperter fast. Gasstettheten i toppetasjen var svært høy. Tilfeldigheter avverget en katastrofe.
Politiet sto overfor et drapsforsøk mot Anne og ektemannen.
Gårdskrangelen
For andre gang i løpet av sommeren var ekteparet rammet av et dramatisk og uforståelig anslag. De to episodene ble satt i sammenheng. En omfattende jakt var i gang: Hvem ville drepe diplomaten og hans ektefelle?
Bare noen timer etter evakueringen var de formelle avhørene av Anne og Per Paust i gang. Avhøret av ham startet først. Han var tydelig preget av drapsforsøket mot dem. Den erfarne diplomaten, tidligere stasjonert blant annet i Washington og Jakarta, hadde opplevd mye. Men det siste døgns drama slo ham ut.
– Jeg var psykisk iskald etter episoden med bomben under bilen. Nå føler jeg meg noe skjelven og uvel i hele kroppen.
Han hadde ikke merket noe mistenkelig etter at de kom tilbake fra Risør – bortsett fra én ting: Samme natt forstyrret unormal bilstøy søvnen hans.
– Jeg klarer ikke å tidfeste når det skjedde; det kan ha vært fem minutter før jeg våknet – eller det kan være tre timer.
Samtidig fortalte han om en blå, amerikansk van – muligens en Chevrolet – som hadde rullet rundt i nabolaget den siste tiden. En annen hendelse fikk ham også til å lure: Etter at han kom hjem fra ferie, fant han hjulet på sykkelen, som ikke hadde vært i bruk på en stund, tomt for luft. Det hadde aldri skjedd før, og han fant heller
ingen feil på dekket da han pumpet det opp igjen. Spørsmålet han nå stilte seg, var om det handlet om sabotasje.12
Ønsket noen at diplomaten ikke skulle sykle til jobb, slik han ofte gjorde, men heller sette seg i bilen med et halvt kilo sprengstoff under?
Uten mulighet til å snakke med hverandre i hvert sitt avhørsrom ble ekteparet i detalj utspurt om jobb og privatliv. I et fem timer langt avhør fikk Anne innledningsvis beskjed om at politiet tok saken på største alvor.
– Setter du dagens hendelse i sammenheng med noe spesielt, undret etterforskeren.
– Jeg ser muligheten for at det har en forbindelse til funnet av sprengstoff under bilen, svarte Anne.
Politiet orienterte Anne om at det var nødvendig med en grundig gjennomgang av alle forhold som berørte livet hennes. Hun tok opp igjen tråden fra den første samtalen:
– Det er en sak som jeg ikke så noen grunn til å nevne under det første avhøret. Jeg knyttet den ikke til sprengstoff-funnet. Fremdeles har jeg ingen grunn til å tro at det er noen sammenheng, men fordi jeg blir bedt om å fortelle om meg og mine nærmeste, nevner jeg det nå. Faren min, Kristian Orderud, og min eneste bror, Per Kristian Orderud, ligger i en tvist knyttet til overtakelse av gården hjemme på Sørumsand.
Hun gjentok at konflikten hadde gått så langt at den skulle behandles i retten noen uker senere.
– Uenigheten handler om min arvedel fordi det kan bli en verdistigning på eiendommen. Jeg forsøker å holde meg nøytral, men besøker selvsagt foreldrene mine som før. Det er mulig broren min ser på det som påvirkning, men han har aldri sagt at han ser meg som en aktiv pådriver for pappas ønsker, fremholdt hun.
Sist hun og broren snakket sammen, var i juni. Da ringte hun for å spørre om det virkelig var sant at han anla rettssak mot faren. Anne beskrev stemningen i samtalen som rolig, men kjølig.
På spørsmål om hun kjente til om Per eller noen i hans krets kunne ha tilgang til eksplosiver, avviste hun dette.
– Han er en av de minst teknisk anlagte personer jeg kjenner, understreket hun.
Jakten på et motiv
Politiet begynte en systematisk gjennomgang av livet hennes. En lang liste med temaer skulle belyses:
Generell bakgrunn: Hun hadde vært personlig sekretær for forsvarsministeren siden 1989. En del av jobben var å besvare telefoner fra folk som ville snakke med statsråden. Da måtte Anne forklare dem at det var umulig for ministeren å behandle enkeltsaker personlig. Hun kunne ikke huske at hennes jobb med å sile telefontrafikken hadde ført til trusler, ubehageligheter eller misnøye. Hun kunne heller ikke berette om problemer i privatlivet; Anne brukte uttrykket «helt A4» når hun skulle beskrive seg selv.
Familie: Anne opplyste at hun hadde vært gift med Per Paust siden 1992. De hadde ingen barn sammen. Ektemannen var fortsatt gift, men på vei ut av ekteskapet da de innledet et forhold. Anne hadde fått skylden for ekteskapsbruddet. Like fullt beskrev hun forholdet til Per Pausts tre barn som godt. Det hadde aldri vært problemer av noe slag, hun opplevde at de kom bedre og bedre overens etter hvert som tiden gikk, og skilsmissen ble et mer tilbakelagt kapittel. Heller ikke om den mer intime delen av samlivet hadde Anne noe å komme med: ingen ekteskapsproblemer, ikke sjalusi, ikke utroskap, ingen seksuelle tilbøyeligheter som partnerbytte eller fetisjer, ingen psykisk sykdom eller rusproblemer i familien.
Losjer eller sekter: Anne fortalte at hun og ektemannen hadde engasjert seg i Risør kammermusikkfest, men at hun oppfattet det som ganske så harmløst. Tilknytning til noen religiøs sekt hadde de ikke, ei heller var de medlem i noen losje.
Nære venner: Så langt hun kjente til, hadde ingen av deres venner hatt konfrontasjoner eller problemer som skulle skape splid eller uvennskap.
Naboer: Samholdet i bygården der de bodde, var godt – hyggelige nabofester, fred og fordragelighet. På spørsmål avviste Anne at hun og mannen hadde bygget om leiligheten, som de hadde bodd i siden 1993, eller foretatt seg andre ting som skulle kunne utløse sinne og irritasjon. Hun kunne heller ikke huske at det politiet omtalte som «originaler» eller andre personer som hun reagerte på oppførselen til, hadde frekventert nabolaget.
Jobb/kolleger: På spøk utbrøt hun at «ingen misunner meg jobben min», før hun fulgte opp med å avvise at hun sto bak avgjørelser som kunne være upopulære. Ingen tilbud om bestikkelser eller godtgjørelser, ingen verv som tillitsvalgt og ingen med utenlandsk bakgrunn hadde forsøkt å kontakte henne på noen måte. Det var heller ingen kolleger som hadde betrodd seg til henne med personlige problemer som hun hadde engasjert seg i.
Økonomi/gjeld: Anne tegnet et bilde av en ordnet og solid økonomi der regningene ble betalt punktlig. Paret eide leiligheten i Gabels gate sammen. I tillegg hadde de en leilighet i Skovveien som ble leid ut. De eide også en seksjon av Per Pausts barndomshjem i Risør. Hun avviste at noen av dem var drevet av spillegalskap, spilte på hest eller drev med pengespekulasjoner. Tvert om: «Jeg prøver å huske å levere Lotto-kupongen. Det er alt.»
Utenlandsopphold: I flere omganger hadde Anne jobbet i utenrikstjenesten. Den siste perioden, fra 1984 til 1989, var hun stasjonert i Brussel. Der hadde hun bekledd stillingen som sekretær for Norges ambassadør til Nato-delegasjonen. Paret hadde stort sett
hatt kontakt med det norske miljøet, det hadde ikke vært noen nære relasjoner som ble brutt da hun reiste hjem, eller andre forhold som skulle kunne forklare de to angrepene mot henne.
Politikk: Anne hadde aldri vært medlem av noe parti. Hun engasjerte seg heller ikke i noen ideell organisasjon.
Avslutningsvis gjorde hun det klart at hennes forklaring ikke var hemmet av noen form for taushetsplikt knyttet til jobben. Hun hadde ingen formening om hva årsaken til handlingene kunne være.
Ifølge etterforskeren virket Anne rolig og avslappet. Hun ble bedt om å liste opp sine arbeidsoppgaver som personlig sekretær. Anne fortalte at noen av hennes primæroppgaver var å lese dagens aviser, åpne og motta posten til statsråden og eventuelt ekspedere videre, håndtere spørsmål fra pressen om hva statsråden hadde på sitt offisielle program, passe tidsfrister og purre om nødvendig, sette opp reiser (bestille hotell og fly), samarbeide tett med Statsministerens kontor (SMK), Utenriksdepartementet (UD), forsvarssjefens kontor og sekretæren i Forsvarskomiteen og å oppdatere statsrådens sjåfør kontinuerlig om ministerens planer.13
Verdensmesteren
Per Paust opplyste at han i løpet av det siste året var involvert i et internasjonalt arbeid med å begrense lovlige og ulovlige håndvåpen. Denne jobben førte til at han ble engasjert i en større, internasjonal konferanse i Oslo. Pausts ansvar var å gi mediene bakgrunnsinformasjon. I forbindelse med konferansen var han i kontakt med en rekke utenlandske ambassader.
Dersom våpenprosjektet lyktes, ville det på sikt begrense kriminelle banders tilgang på illegale våpen.
Kunne motivet for attentatforsøkene ligge her?
Konferansen var åpen, og trusselvurderingene i forkant avdekket ingen potensielle farer. Per Paust klarte ikke å se at dette arbeidet skulle ha utløst anslagene mot ham og ektefellen.
Han hadde også jobbet med å profilere Norge, noe som satte ham i kontakt med organisasjonen Norsk Kulturarv. Der ble han trukket inn i stridigheter som førte til at et arbeidsforhold ufrivillig måtte avsluttes. Senere fikk han opplyst at den oppsagte mannen holdt ham ansvarlig for at han måtte gå.
Diplomaten beskrev et privatliv uten dype konflikter. Skilsmissen for rundt ti år siden satte riktignok sine spor hos noen familiemedlemmer. Det var imidlertid Pausts klare oppfatning at sårene nå var grodd.
I likhet med sin kone kunne han ikke peke på noen psykisk syke i familien. Per Paust avviste også at det var sider ved samlivet med Anne som kunne forklare de to attentatforsøkene.
Derimot fremhevet også Paust gårdsstriden som red Orderudfamilien som en mare. Konflikten handlet om at Annes bror, Per, mente han burde få overta gården for en langt rimeligere pris enn faren Kristian krevde. Striden hadde skapt et dårlig klima i familien gjennom mange år. Paust mente Per Orderuds opptreden og argumentasjon var så irrasjonell at det var grunn til å stille spørsmål ved om svogerens dømmekraft var i behold.
Paust poengterte at han helt bevisst ikke engasjerte seg i gårdskonflikten. Helt frem til 1997 hjalp både han og Anne til på gården. Det siste året hadde mye reising, kombinert med en kranglete rygg, satt en stopper for gårdsarbeidet hans.
– Jeg tror Per føler han har hatt ansvaret for Orderud lenge. Slik sett mener han nok at han skal kunne ta over gården ved å gi Anne et mindre vederlag.
Samtidig mente han at dette var en urimelig oppfatning fra Pers side. Paust anså odelssønnen som litt bortskjemt av sin mor. Forholdet til faren hadde alltid vært vanskelig. Det var som om
Kristian vegret seg for å overlate gården til sønnen. Årsaken var at han betvilte sønnens evner til å ivareta livsverket.
Forholdene i familien forverret seg etter at Per (44) giftet seg med den unge Oslo-kvinnen Veronica Kirkemo (26). Den mørkhårede veterinærstudenten kom til Orderud for å få husdyrpraksis. Men etter kort tid oppsto det søt musikk mellom den blyge odelssønnen og den mer livlige studenten. Etter få måneder tok hun med seg eiendelene sine fra veslebygningen de få meterne over gårdstunet og flyttet inn til bonden i hovedhuset. Situasjonen ble ikke bedre av at Veronicas far, Sverre Kirkemo, en driftig og praktisk anlagt kar – kjent for å si ting rett ut og av Kristian døpt «verdensmesteren» – i økende grad dukket opp for å «ordne opp» på gården.
Skammen
Per Paust satt med mer informasjon han mente politiet måtte ta del i. Noen år tidligere var et småbruk like ved Orderud til salgs. Per ønsket å kjøpe eiendommen, som het Solli. Men for å kunne sikre seg stedet måtte han stå som formell eier av Orderud gård. Paust opplyste at Per hevdet at Kristian hadde undertegnet et skjøte, men at svigerfaren bestred dette. Årsaken var blant annet at han avviste å ha møtt de to vitnene som angivelig bevitnet underskriften hans. Det var tale om to ansatte ved et regnskapskontor i Odalen.
– Kristian og Marie føler på skam over den situasjonen familien befinner seg i, de ønsket ikke at noen andre skulle vite om konflikten, forklarte Paust.
På direkte spørsmål om hvem som hadde mest å tape på tvisten, svarte Paust uten å nøle Per Orderud.14
Rundspørringen i Gabels gate ga politiet begrenset med ledetråder bortsett fra funnet av ledninger og en bensinkanne. Enkelte
vitner hadde kjent en lukt som kunne minne om bensin, andre hadde sett menn de mente var mistenkelige, og noen hadde hørt lyder – blant annet noen som slepte det som kunne høres ut som metall – men ingen hadde sett biler eller personer som det var naturlig å knytte til mordbrannforsøket.
En sølvgrå Mercedes, som en politipatrulje under utrykning møtte på vei vekk fra åstedet da den var på vei dit, lot seg ikke spore opp.
Den røde gassbeholderen og den påkoblede slangestumpen ble sikret av kriminalteknikerne. Det samme gjaldt regulatoren og slangeklemmen som var en del av den hjemmelagde konstruksjonen. Politiet jaktet i første rekke fingeravtrykk og DNA-materiale. Samtidig var politiet opptatt av om det var mulig å spore noen av gjenstandene tilbake til en eier eller noen som hadde disponert dem. Derfor var eventuelle særegne kjennetegn interessante. Det samme var gassbeholderen, slangen, regulatoren og slangeklemmens opprinnelse.
Da den litt over meteren lange hageslangen ble gransket, oppdaget kriminalteknikerne noe som vekket interesse: flekker av gulmaling. Også tapebiten som var klistret foran ekteparets kikkhull i leilighetsdøren, utgjorde et potensielt spor. På den satt et fire–fem centimeter langt lyst eller grått menneskehår uten rot, et annet hår som trolig stammet fra et dyr, og to ubestemmelige fibre. Heller ikke dyrehåret hadde rot. Ingen av de biologiske sporene lot seg typebestemme. Det viste seg heller ikke å være mulig å lage noen DNA-profil av hårene.15 I en søppelkasse like i nærheten av Paust-parets oppgang fant politiet en grønn bensinkanne. Rundt femten meter unna denne lå tuten som trolig hørte til. I tillegg ble det funnet deler av en plastslange mellom seks og åtte meter unna. Den var tilsynelatende identisk med slangestumpen som var festet til propanbeholderen. Det var alt. I den endelige rapporten
om funnene på åstedet måtte politiet resignert oppsummere: «Her slutter foreløpig alle spor.»16
Skilsmissen
Selv om Per Paust var klar på at turbulensen rundt ekteskapsbruddet var et tilbakelagt kapittel, la ikke etterforskerne det til side uten videre undersøkelser. Selv beskrev han familieforholdene som gode. Ut over noen hverdagslige utfordringer var det ingen uoverensstemmelser. Sønnene hadde for lengst akseptert Anne som hans nye kone. De besøkte faren og Anne med jevne mellomrom og hadde ellers regelmessig kontakt. Alibiene til noen familiemedlemmer ble likevel kontrollert for å bringe klarhet i hvor de befant seg de to aktuelle dagene.
Den eldste av sønnene la ikke skjul på at sterke følelser preget flere i familien da Anne kom inn i farens liv. Mannen innrømmet at han ikke hadde mye til overs for henne de første årene, men at forholdet mellom dem etter hvert ble veldig avslappet. Ingen bar nag til Anne lenger.17
Selv oppga eldstesønnen å ha alibi for begge attentatforsøkene; i dagene før sprengstoff-funnet under bilen var han på jobb på dagtid. Ettermiddagen tilbrakte han med samboeren. Tirsdag 11. august jobbet han som pizzabud frem til klokken 23.00. Deretter hentet han samboeren hos en felles venn på Rommen i Oslo, før de dro hjem. Der oppholdt han seg frem til faren ringte ham klokken 09.00 dagen etter med beskjed om at han var rammet av et attentatforsøk.18 Også den mellomste sønnen oppga et alibi som politiet vurderte som vanntett: Venner av ham kunne bekrefte at de var sammen både 15. juli og fra 11. til 12. august.19
Den yngste sønnen fortalte at han var i Risør sammen med Anne og Per Paust frem til 9. august. Da faren og ektefellen dro tilbake til Oslo, ble sønnen og en kamerat igjen i feriehuset. De
vendte ikke tilbake til hovedstaden før om ettermiddagen onsdag 12. august. I dagene før det første attentatforsøket deltok han på et kurs sammen med flere andre.20
Også ekskona ble avhørt. Hun opplyste at kontakten med Per Paust var minimal. Hun hadde derfor ingen formening om noe motiv. Forholdet mellom faren og de tre sønnene oppfattet hun som godt. De pleide å være på bursdagsmiddager hjemme hos ham og Anne. De besøkte faren jevnlig ellers også. Hennes klare inntrykk var at alle tre sønnene var glade i faren sin. Politiet undersøkte også hennes alibi.21
Konklusjonen var at ingen av de fire i Paust-familien kunne stå bak de to anslagene.
Livet i skjul
Oslo-politiet iverksatte umiddelbare sikkerhetstiltak rundt ekteparet. De fikk absolutt ikke lov til å vende tilbake til leiligheten i Gabels gate. I påvente av en permanent løsning ble Anne og ektemannen innlosjert hos hennes nære venninne Grete den første natten. Av Annes dagbok fremgår det at paret sov godt til tross for den traumatiske opplevelsen. Utpå formiddagen ble de fraktet til politihuset i Oslo. Der skulle de blant annet ha samtaler om sikkerhetstiltak. Overvåkingspolitiet måtte også vurdere om det var behov for livvakt.
I første omgang var politiet tydelige på at ekteparet måtte forlate hovedstaden. De ble bedt om å vurdere steder de kunne tenke seg å gå i dekning. Kårboligen der hennes foreldre bodde, var utelukket. Det samme gjaldt Per Pausts landsted i Risør. Årsaken var at dette var steder som med stor sannsynlighet ville være kjent for den eller dem som forsøkte å drepe paret. Paust foreslo et sted i Telemark, mens Anne tenkte på Forsvarets hytter på Nordseter
like ved Lillehammer. Etter en kort diskusjon bestemte de seg for det siste alternativet.
De ble skysset tilbake til Gabels gate 1 av politiet slik at de kunne forberede oppholdet på fjellet. I dagboken skrev Anne om synet som møtte dem: Brennmerker ved utgangsdøren på gatenivå og en svart og flekkete dør inn til leiligheten. Kriminalteknikerne hadde skåret ut et stort stykke fra dørmatten. Også i trappen var det fjernet flere biter med gulvbelegg. «Så helt skremmende ut.»
Etter å ha pakket et par bager med klær plukket de med seg en vinflaske og litt gåselever som var igjen etter ferien. Tilbake hos venninnen Grete oppdaget Per Paust at han hadde glemt dokumentmappen i leiligheten. Selv fikk han aldeles ikke lov til å reise hjem igjen. Problemet ble løst ved at Grete tok trikken til Skillebekk for å hente den. Fredag 14. august ble paret i all hemmelighet fraktet ut av Oslo i en sivil politibil. De ble innlosjert i en av de nyeste og mest velutstyrte hyttene Forsvaret eide på Nordseter. Den lå vakkert til rundt 50 meter fra hovedveien og bare 100 meter fra Nordseter kapell. De fikk også navnet på en egen kontaktperson som skulle bistå dem under oppholdet. Etter å ha handlet blant annet mat, vin og brettspill senket roen seg ved 17-tiden.
Livet i dekning skulle starte.
Den første dagen gikk med til å ringe familie og nære venner for å gi dem en oppdatering – og til å komme inn i en slags daglig rytme til tross for de høyst uvanlige omstendighetene. Anne trosset regnværet og gikk i butikken, de lagde middag, spaserte en tur etter at været bedret seg utpå kvelden, så på TV-serien ’Allo ’Allo og fulgte med på Lotto-trekningen. Det ble en gevinst på 215 kroner –bare ett tall fra å vinne 80 000 kroner.
Resten av helgen gikk med til å slappe av, plukke litt bær, spille Ludo og lese aviser.
«Har ikke kommet på noen potensiell drapsmann i løpet av natten», oppsummerte Anne 17. august.
Den eneste store utfordringen de ble stilt overfor, var at en av mobiltelefonene sluttet å virke. Det hindret paret i å ha sikker og nødvendig kontakt med omverdenen. Fasttelefonen på hytta kunne naturlig nok ikke benyttes – da ville de som ble ringt opp, se nummeret, og dermed kunne spore dem opp. I all hast ble Forsvarets lokale representant tilkalt for å ordne opp.
Mens de forsøkte å holde en form for normalt liv i gang, meldte stadig tankene om hvem som ønsket dem noe vondt, seg. I miljøet til foreldrene på Sørumsand hadde Veronicas far, Sverre Kirkemo, blitt lansert som en mulig gjerningsmann. Per Paust tok umiddelbart kontakt med politiet for å viderebringe opplysningene. Den kvelden slet Anne med å få sove. Tankene farens kamerat hadde plantet hos dem, kvernet i hodet hennes, skrev hun i dagboken. Hun var bekymret for foreldrenes sikkerhet.
Dagen etter lyttet de til morgensendingen mens de spiste frokost. «Radioen spiller ‘It is a wonderful world’ tross alt», noterte Anne. En av etterforskerne ringte og ble raskt innviet i Sverre Kirkemo-teorien. Dagen etter tok politimannen igjen kontakt med paret. Etterforskerne hadde sjekket bilen til Kirkemo. «De hadde også dannet seg et bilde av Veronica», skrev Anne.
Politiet hadde i tillegg blitt oppringt av venninnen Grete. Hun hadde observert en mann med hund utenfor Gabels gate da hun var innom leiligheten fredagen etter gassattentatet. Mannen virket interessert både i inngangene til bygården og ringeklokkene. Grete syntes at han iakttok henne. Mannen var i femtiårene. Tanken på Veronicas far streifet også henne.
Fra kårboligen på Sørumsand fikk Anne siste nytt: Rettssaken mellom far og sønn kom til å gå som planlagt uken etter til tross for attentatforsøkene. I dagboken drøftet Anne muligheten for forlik – noe hun trodde var realistisk. Tre løsninger ble skissert: gjennomføre rettssaken, gi etter for Pers krav eller innrette oppgjøret slik at noe – for eksempel kårboligen – ble holdt utenfor. I andre og
udaterte notater som ble funnet i Anne og Per Pausts leilighet etter deres død, stilte hun spørsmål ved en kontrakt datert 15. desember i 1995. Broren hevdet den var gyldig, men Anne omtalte den som en «såkalt kontrakt» og «bare et stk. papir». Da foreldrene ikke ville undertegne den i desember 1995, hadde møtet endt med at Per løp rasende ut av kårboligen. Anne stusset over at Veronica hadde fremstilt den samme episoden som om de var blitt enige. Og det var mer som ikke stemte: «Dersom Per hadde fått undertegnet en kontrakt 15/12 – hvorfor kom han da på sykehuset et halvt år senere og ba om en ny underskrift?»
Anne var åpenbart skuffet over brorens oppførsel. Ikke engang etter det dramatiske gassattentatet ringte han henne for å høre hvordan det sto til. Per Paust hadde på sin side kontakt med sine tre sønner ved flere anledninger de første dagene etter drapsforsøket. Søndag 23. august tok Anne til slutt selv grep: Hun ringte Per. Han svarte ikke, men fikk lagt igjen en beskjed på telefonsvareren. Etter en stund ringte broren tilbake. Han fortalte om et fire timer langt avhør der det ble stilt mange personlige spørsmål, ifølge søsterens dagbok.
To dager senere var dekkoppholdet i fjellheimen ved veis ende. Ekteparet skulle sendes ut av Norge. Valget sto mellom Kuala Lumpur og New York. De landet på den amerikanske storbyen, der Per Paust skulle fungere som generalkonsul. To etterforskere ble sendt fra Oslo for å transportere dem sørvestover. Før de forlot Nordseter, ønsket politiet en gjennomgang med paret. Mens Per Paust og en etterforsker ble på hytta, tok politimannen med ansvar for Anne henne med på biltur. Temaer som arv, familie, økonomi og en mulig gal person ble drøftet som årsaker til anslagene mot dem. Politiet hadde ellers fått tips om at paret, som hadde solid økonomi, kunne ha alt fra spillegjeld til at de drev en spillebule. Noen pekte på en navngitt mann, men vedkommende var sjekket
ut. «Etter gjennomgangen står arvemotivet sterkest for meg», oppsummerte Anne i dagboka.
Etter en telefonsamtale med foreldrenes advokat Ole Edward Hagen om etterforskningen konstaterte Anne at politiet viste stor interesse for arvestriden. «25 mann på saken. Killengreen [politimester i Oslo i 1998, forfatternes anm.] tar alle avgjørelser.» Sent på kvelden 25. august, dagen før avreise til New York, var Anne igjen i kontakt med foreldrene.
Kristian og Marie forberedte seg til rettssaken som bare var to dager unna. «De var ved godt mot», konstaterte datteren.22
Takstmannens historie
En uke tidligere var politiet på jakt etter mer informasjon om gårdsstriden. Anne og Per Paust hadde fortalt at takstmannen Kåre fra nabokommunen Aurskog var involvert i den havarerte overdragelsen. Om kvelden 19. august parkerte to etterforskere utenfor boligen til 72-åringen. De presenterte seg og fortalte at de ville snakke med ham om eiendomskonflikten på Orderud.
Kåre møtte Kristian for første gang i et 70-årslag i 1990. Der ble det nevnt at det var aktuelt med en takst av gården, men Kåre hørte ikke mer om dette før syv år senere, da han ble spurt om han kunne gjennomføre en takst på Orderud. Av Kristian fikk Kåre vite at Per hevdet at gården var hans, men at faren bestemt avviste et eierskifte. Kristian fortalte ham at han i 1996, da han skulle undertegne selvangivelsen som sønnen fylte ut, oppdaget at han ikke lenger sto som eier av gården. Overfor takstmannen bestred Kristian påstandene sønnen fremsatte; nemlig at han skulle ha undertegnet et skjøte.
Kåre reiste til gården for å taksere en gang i 1997.
Til politiet forklarte takstmannen at Per spurte om det var faren som hadde sendt ham. Ifølge Kåre bemerket Per «har du rotet deg bort i dette vepsebolet, du også?».
Befaringen ble gjennomført ved at han besiktiget låven og de øvrige bygningene, men han ble nektet adgang til bolighuset. Kåre betegnet forholdet mellom de to søsknene på Orderud som godt frem til Per giftet seg. Veronicas inntreden resulterte i en dårlig relasjon mellom Per og familien. Kåres inntrykk var at Per ble styrt av ektefellen og muligens også av svigerfaren Sverre Kirkemo. Odelsgutten på gården var en litt veik mann som trolig ikke hadde startet dette bråket på egen hånd. Kåre pekte på at Sverre oppholdt seg mye på gården, men at han ikke hadde noen personlig kjennskap til ham. Takstmannens første tanke da nyheten om sprengstoffet under Annes bil ble kjent, var at motivet for handlingen ikke var å finne i hennes jobb i departementet.
Dette handlet om konflikten på Orderud.23
Isfronten
Søndag 23. august 1998 – fire dager før de skulle møte hverandre til rettssak om gården – satt far og sønn Orderud i hvert sitt avhørsrom i Politihuset i Oslo. Oppmøtetidspunktene var ulike. Dermed unngikk de å møtes. Per og Kristian, som i årtier jobbet side om side på slektsgården, var ikke lenger på talefot.
Det siste året hadde de ikke snakket sammen en eneste gang.
Til tross for en tidligere kreftoperasjon følte Kristian seg i god form og ville gjerne forklare seg for politiet.
– Har du gjort deg noen tanker i forbindelse med det datteren din og hennes ektemann har blitt utsatt for, spurte etterforskeren.
– Det er jo rart at dette kom opp nå, da, repliserte Kristian.
Han spurte politimannen om han kjente til rettssaken som var på trappene. Så begynte den aldrende mannen å fortelle om
et dramatisk sykehusopphold i 1996. På grunn av svekket helsetilstand husket han ikke mye, men kona Marie fortalte ham at sønnen dukket opp med et dokument som han ville ha undertegnet av dem begge.
Kristian husket ikke at dette skjedde, men Marie fortalte ham at innholdet i avtalen aldri ble lest opp. Den ble bare lagt frem for signering. Marie og Kristian underskrev.
Kristian opplyste også om at sønnen hevdet å sitte på et gyldig skjøte som ga ham eiendomsretten til slektsgården. Dokumentet skulle ha blitt undertegnet 2. juli i 1996, men dette mente han bestemt ikke kunne være riktig. Han hadde bursdag 1. juli og husket hvem som da hadde vært på besøk; det var to gode kamerater. I tillegg var datteren innom ham.
– Jeg er helt sikker på at jeg ikke skrev under noe skjøte denne dagen. Det gjorde jeg heller ikke noen av dagene rundt denne datoen.
Kristian fortsatte med å fortelle at skjøtet var signert av to vitner som han aldri hadde møtt eller hørt om.
– Er det ikke normalt at vitner er til stede når det skal underskrives, da, spurte Kristian, og la til at han skulle vise etterforskeren dokumentet når han ble kjørt hjem etter avhøret.
Han var tydelig opprørt over sønnen. «Det står i papira at med en gang Marie og jeg havner på gamlehjem eller blir borte, skal Per Kristian få flytte inn i huset vårt med en gang. Jeg hadde tenkt at Anne skulle få det huset, jeg. Han har jo hus nok.»
Kristian mente at sønnens ekteskap, som han ikke hadde mye til overs for, hadde forandret ham. Han var grei før, men så giftet han seg, beklaget den aldrende bonden. Etterforskeren ba ham utdype. Kristian fortsatte: «Han var ikke sånn. Vi kunne ikke innbille oss at han skulle begynne med noen rettssak mot oss. Det var det siste vi skulle tru.»
Kristian var tydelig på at han mente gården, som består av 235 dekar skog og 220 dekar dyrket mark,24 var verdt mye mer enn de 1,6 millionene takstmannen landet på. Stadig flere områder rundt gården ble regulert til andre formål, noe som gjorde den reelle verdien på Orderud gård mye høyere. Han så for seg at tomtesalg kunne innkassere store summer.
Kristian og Per hadde i mange år hatt en avtale om at sønnen skulle fylle ut farens selvangivelse. Da Kristian fikk seg forelagt det årlige oppgjøret med skattemyndighetene i 1996, oppdaget han til sin forferdelse at han ikke lenger sto som eier av Orderud gård.
Han brukte tid på å finne ut hva han skulle gjøre. Alene følte han seg også i den vanskelige situasjonen. Marie var innlagt på sykehus samtidig som dette skjedde. Løsningen ble å kontakte advokat Ole Edward Hagen på Sørumsand. Etter å ha lyttet til Kristians bekymringer sørget juristen umiddelbart for å få tinglyst en såkalt urådighetserklæring. Den gjorde at verdien på gården ble «frosset», og at Per mistet råderetten over gård og grunn frem til eierspørsmålet var rettslig avgjort.
Overfor politiet gjentok Kristian at han fant det utrolig at sønnen – som hadde forpaktet gården siden 1984 – reiste sak mot foreldrene.
– At han eier, har jeg aldri gått med på, sukket han, før han forsøkte å gi etterforskeren et enda mer detaljert bilde av konflikten slik han opplevde den:
Han og Marie ville at datteren Anne skulle få en skogsteig på 17 mål som en del av oppgjøret. De oppfattet at partene nesten var enige om dette, men den mulige avtalen strandet på oppløpssiden – noe Kristian mente var den direkte årsaken til at sønnens daværende advokat hadde trukket seg. Samtidig følte Kristian at det ikke ville være rettferdig for datteren om han kom sønnen i møte. Hun ville sitte igjen med urimelig lite.
Ikke nok med det: Per krevde også at foreldrene skulle betale 44 000 kroner i årlig husleie, i tillegg til 5000 kroner i året for måking av gårdsveien – til tross for at han kun hadde ryddet den for snø to ganger. Ved en anledning hadde Kristian blitt hindret fysisk fra å måke snø selv. Sønnen hadde påpekt at han eide traktoren som skulle benyttes, og bedt ham stoppe.
– Jeg betrakter situasjonen mellom oss som svært konfliktfylt og håper rettssaken kan gå for lukkede dører, opplyste han.
I et forberedende møte med advokatene hvor Kristian, Marie, Veronica, Per og Anne deltok, beskyldte Veronica bonden for å ha drukket opp alkohol for en million kroner. Til tross for at Kristians egen advokat ba ham se bort fra kommentaren – fordi det ikke var konstruktivt å fokusere på den typen usaklige utsagn – var Kristian kraftig provosert. Svigerdatteren hadde til gode å se ham beruset. Riktignok ble det servert øl og vin ved festlige anledninger, som i Maries 80-årslag. At han var noen drukkenbolt, skulle Kristian Orderud ha seg frabedt.
Han trakk også frem en episode han mente illustrerte isfronten på gården. Etter at Kristian og Marie flyttet til den nybygde kårboligen «Kristianborg» i 1991, ønsket han å flytte et pengeskap over til sin nye bolig. Per ble bedt om å frakte det til ham, men ingenting skjedde. Kristian måtte mase.
En dag ble pengeskapet kjørt opp fra gården. Det ble plassert på gårdsplassen, og han måtte selv ta den tunge jobben med å få det på plass i kårboligen. Da han åpnet det, var skapet tomt.
– Per hevdet det ikke var noen papirer der, men jeg vet at de var der. Vi hadde en nøkkel hver til det skapet.
Kristian antok at dokumentene ikke kunne misbrukes, men var likevel urolig over at de var forsvunnet.
Datteren Anne hadde Kristian langt bedre ting å si om. «Det er hun som hjelper oss; hun hjelper oss med å rydde og vaske, hun er flink.»
Venninner av Anne skulle senere tegne et bilde av en ekstraordinært oppofrende datter. Ofte brukte hun lunsjpausen til å handle fersk fisk på brygga på Rådhusplassen. Etter jobb reiste hun til Sørumsand for å lage middag til foreldrene. Under opphold i Risør fortalte hun om dårlig samvittighet fordi avstanden gjorde at kontakten med foreldrene ble mindre. Politietterforskningen tegnet et bilde av Anne som sin fars øyensten, en datter han var svært stolt av.
Sønnen fikk derimot stadig kjeft og irettesettelser.
Ifølge Kristian var datteren på nippet til å si fra seg alle verdier for å få fred i den konfliktrammede familien, men det mente han ville ha vært helt feil. Han opplyste at datteren først ble trukket inn i tvisten det siste året. Politiet ønsket også klarhet i om det var andre personer enn sønnen og svigerdatteren som hadde tilhold på gården. Sønnens svigerfar, Sverre Kirkemo, var stadig var å se, fortalte bonden. Kristian hadde selv møtt ham et par ganger, blant annet da Marie og han inviterte ham på middag mens Per og Veronica var på bryllupsreise i India. Sverre hadde da ansvaret for dyrene. Kristians privatliv var også interessant for politiet.
Han måtte svare på om han var medlem av organisasjoner, om han kjente til gjeldsproblemer i familien, eller om han selv hadde involvert seg i politikk.
Til det siste repliserte Kristian: – Jeg har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har hatt tid.
Han ble spurt om sine egne teorier om hvem som ved to anledninger forsøkte å skade datteren og svigersønnen.
«Det er helt ufattelig at noen kan gjøre noe sånt.»
På spørsmål fra etterforskeren om hvem som kunne ha noe å tjene på en slik handling, svarte Kristian «at det bare var én». Samtidig la han – med henvisning til hvem som kunne stå bak – til en setning: «Nei, det kan ikke være Per» – noe han gjentok mot slutten av avhøret.25
Men kunne det være noen i Pers omgangskrets?
Den tause broren
Stemningen var annerledes i avhørsrommet hvor Per befant seg. Bonden oppga at den dramatiske nyheten om dynamittepisoden nådde ham via en nyhetssending. Umiddelbart skjønte han ikke at det var søsteren og hennes ektemann som var rammet, det oppdaget han først da han leste aviser dagen etter.
– Jeg ble ganske sjokkert, det var fælt.
Per snakket både med Veronica og andre i familien om bilbomben. Naturlig nok interesserte også venner og bekjente seg for det som søsteren hadde blitt utsatt for. Da falt det seg naturlig å svare. En av de første han møtte, var svigerfaren. Per kunne ikke huske ordrett hva han sa. Derfor mente han det ikke ville være riktig å fortelle politiet hva Sverre hadde sagt. Men at han også omtalte det som hadde skjedd, som «fælt», var det ingen tvil om.
Hva angikk gassattentatet, var Per rystet og forferdet.
– Har du gjort deg refleksjoner rundt det som skjedde, undret etterforskeren?
– Selvfølgelig har jeg gjort meg noen tanker, men jeg ønsker ikke komme med spekulasjoner, svarte Per.
Etterforskeren ville gjerne vite hva Per tenkte, men Per fastholdt at han ikke ønsket å dele sine refleksjoner. Politimannen ga seg ikke, han formante bonden om at det var viktig for samfunnet – og ikke minst for hans egen søster og svoger – at saken ble løst. Samtalen fortsatte med nye spørsmål, men politimannen var klar på at de skulle vende tilbake til Pers tanker om de to attentatforsøkene.
– Jeg snakket først med min kone om saken. Samtalen dreide seg om hvor forferdelig fæl jeg syntes denne saken var. Vi mente begge at dette var svært ille, forklarte han.
Angrepene mot hans eneste søsken bekymret ham.26
På dette tidspunktet var Per 44 år. Han var født i Oslo, men vokste opp på Orderud gård på Sørumsand. Nære venner tegnet senere et bilde av en jordnær, reservert og intelligent mann. En som var lidenskapelig opptatt av dyr, glad i å reise og som etter hvert ikke så for seg noe annet liv enn å være bonde. Gjennom barne- og ungdomstiden var klassekameraten Helge Olav en av dem Per var mest sammen med. De holdt kontakten gjennom ungdomstiden og dro etter hvert på flere reiser. Først – i 1972 og 1973 – la de ut på interrailturer rundt i Europa.
Noen år senere dro de og noen andre på biltur til Brussel, hvor de besøkte Anne.27
I 1977, etter ni år i grunnskolen hjemme på Sørumsand og tre år på gymnas i Lillestrøm, gjennomførte odelssønnen et årsstudium på en jordbruksskole i Åmot i Buskerud. Her traff han Ole Klanderud. De skulle knytte nære bånd. Begge kom fra steder som lå langt unna skolen, noe som gjorde at de følte på et fellesskap, slik Klanderud så det. Tjue år senere husket han fortsatt hvordan han verdsatte den litt tilbakeholdne og beskjedne holdningen til bondesønnen fra Sørum. Per prøvde ikke å fremstå så tøff som de andre. De fant tonen lett, holdt senere kontakten som ungkarer og var på mange utenlandsturer, blant annet til landbruksmesser i Paris og London. I alle år fant Klanderud det merkelig at Per ikke fikk overta gården. Flere ganger ba han kompisen om å sette foten ned og kreve sin rett – eller velge en annen levevei. Men Per var for passiv, slik kameraten så det. Klanderud reagerte dessuten flere ganger negativt på Kristians oppførsel overfor sønnen.
Det meste var feil; Per spiste for sakte, gikk for sakte og dermed jobbet han for sakte.28
Etter endt landbruksutdanning startet Per jusstudiene. Først i 1986 ble han uteksaminert. Årsaken til at studiene hadde tatt så langt tid, var at han hadde jobbet på gården på dagtid – det var der han så fremtiden. Selv om Per selv var fast bestemt på å bli bonde,
mente flere som kjente ham at det ikke var noen god plan. Vel var odelssønnen på Orderud flink med dyrene, men det var dårligere stilt med hans tekniske innsikt. Han ble ansett for å være en mann med ti tommeltotter, ifølge en av onklene. En annen slektning bar på tanker om at bonde var det siste Per burde bli.
Per fortalte politiet at jusstudiene foregikk på kvelder og om nettene fordi han kombinerte utdannelsen med gårdsarbeid. Det ene året studerte han ikke overhodet fordi driften krevde så mye. I 1993 traff han Veronica, som han giftet seg med et år senere. De traff hverandre i forbindelse med at hun begynte å jobbe på gården, fortalte han, uten at Per boblet over av lyst til å snakke om følelseslivet sitt.
– Dette er veldig personlig, jeg synes ikke noe om å utlevere meg, påpekte han.
Venner, slektninger og bekjente hadde nærmest gitt opp tanken på at odelssønnen skulle finne en livsledsager. Men Per ble hodestups forelsket. Oslo-jenta tilfredsstilte de strenge kriteriene Per trakk frem under damediskusjonene i ungdomstiden: Hun skulle være høyt utdannet og pen å se på. Andre i Pers omgangskrets fortalte senere at de aldri før hadde sett noen som så til de grader pustet gjennom et annet menneske, som ham. Han hadde utvilsomt funnet den store kjærligheten, kvinnen i sitt liv, men det lå ikke i Pers personlighet å utbrodere forholdet til Veronica.
Hans egne foreldre bodde bare to hundre meter unna selve gårdstunet. Ektefellens familie, som han pleide god kontakt med, besto av tre søsken som bodde i Oslo, og en svigermor og svigerfar som ikke levde sammen.
På spørsmål om hvor svigerforeldrene bodde, gikk samtalen igjen i stå. Per nektet først å svare med henvisning til at han ikke mente det hadde noe med saken å gjøre, men oppga etter hvert at svigermoren bodde i Oslo og svigerfaren på Fetsund. Samtidig la han til at han ikke hadde noe imot å samarbeide med politiet, men
beskrev seg selv som en person som ikke var veldig meddelsom.
Han likte ikke å snakke om seg og sitt.
Han tegnet et bilde av at livet gikk sin vante gang på gården, uten hendelser av noen spesiell art. Men det hadde vært en travel sommer. Ingen ferie og bare to dager fri. Etterforskeren ville også vite hvordan forholdet til hans nære familie var.
– Kontakten er helt normal, egentlig, svarte Per. – Til daglig har jeg mest kontakt med min kone.
Han så søsteren sist da hun besøkte foreldrene helgen før dynamittepisoden. Han snakket ikke med henne etter den hendelsen, men søsknene samtalte over telefon etter gassattentatforsøket. Anne fortalte at hun etter forholdene hadde det bra.
Uoppfordret la Per til at det var stridigheter i familien som han antok at politiet visste om. Han ble bedt om å gi sin versjon av eiendomstvisten.
– Det er en konflikt mellom min far og meg.
Han fortalte at faren ikke vedkjente seg en bindende avtale de inngikk for to år siden. Beløpene det var snakk om, ønsket han ikke å kommentere fordi tvisten skulle opp for retten uken etter. Han la på direkte spørsmål til at det virket som om moren også var engasjert i saken, og at han ikke oppfattet at hun hadde noe imot at det lå an til et rettsoppgjør. Like etter korrigerte han uttalelsen ved å si at hun ikke likte at det ble en formalisert konflikt mellom dem – og tilføyde at han ikke ønsket å si mer om temaet.
Per beskrev en hverdag der mange av døgnets timer dreide seg om jobb. Det ble svært lite tid til venner – noe som medførte begrenset sosial omgang med andre. Gårdsdriften gikk bra. Riktignok følte han at vilkårene var strammere enn tidligere, men livet som bonde var både til å leve med og av. Han ønsket likevel ikke å utdype sin økonomiske situasjon. Det var også et høyst personlig anliggende.
Bonden var ikke mer snakkesalig når spørsmålet om de to anslagene mot søsteren igjen kom på banen: «Ingen kommentar», lød svaret. Da etterforskeren spurte om han kunne begrunne standpunktet, ble han møtt med et nytt «ingen kommentar».
Etter at avhøret var over, gjorde Per det klart at han ikke kom til å undertegne protokollen. Årsaken var at dokumentet ikke inneholdt hans egne formuleringer. Politimannen opplyste at den vanlige måten å dokumentere vitneavhør på var at forklaringen ble nedtegnet av etterforskeren og deretter lest opp for vitnet, som da kunne komme med presiseringer eller tilføyelser. Per var ikke til å rikke, noen signatur kom ikke på tale. Klokken 14.40 var avhøret over.29
Det var fire dager til far og sønn endelig skulle møtes igjen. Det skulle skje i retten.