Oppgjørets tid

ALEXANDER

WISTING OPPGJØRETS TID Roman

Š 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: akzidenz as | Dag Brekke Kart for- og ettersats: Nasjonalbiblioteket Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Adobe Caslon 11|15 Trykk og innbinding: Bookwell | Finland ISBN: 978-82-489-1527-0 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Del i

ette er begynnelsen kun; på den revnende, brennende jorden byer med tinder og tårn og en talløs menneskeskare synker i aske og støv. Både fjellet og skogene brenner Feltmarskalk Johan Banér, 1596-1641

1 Christiania, august 1792

H

ermann Wedel glippet med øynene og myste mot himlingen i det halvmørke rommet. En intens banking gjorde sitt beste for å rive ham ut av søvnen. Gradvis vendte han seg til skumringslyset fra takvinduet, men var fortsatt i villrede om lydene tilhørte virkeligheten eller drømmenes verden. Tre nye slag på ytterdøren ga svaret.

«I Herrens navn!»

Han satte seg raskt opp, for raskt, hodet slo med full kraft i skråtakbjelken over sengen. Det svartnet for øynene og han bannet det han var god for.

«Herr Wedel?» lød det fra en pipende, anstrengt kvinnestemme ute i svalgangen. «Politimester?»

«Ja!» Han glefset svaret mens han holdt seg til hodet. Bak den hovne pannebrasken banket hodepinen som han hadde håpet å bli kvitt ved hjelp av noen timers søvn.

7

Alexander Wisting

Pipestemmen fortsatte: «De må komme ned snarest! Noe har hendt, det spørres etter Dem!» Wedel syntes det hørtes ut som en av de nye pikene husverten hadde ansatt. Var det Katarina? Han var så fryktelig dårlig på å huske navn.

«Jeg kommer.» Halsen kjentes grøtet, han kremtet før han fortsatte: «Si at jeg er nede straks.»

Hermann hørte skrittene forsvinne ned trappene til portrommet. Først nå merket han lyden av regnet som pisket mot det tynne taket. Et tordenskrall ga skybruddet fornyet energi og takbjelkene knaket bebreidende mot værgudene. Han løftet klærne som lå slengt over stolryggen og konstaterte at de fortsatt var våte etter formiddagsvisitten på hospitalet. Støvlene sto gjørmete og krøllete foran døren. Den korte turen fra gamlebyen og ned til Christiania hadde vært en fuktig vandring, og han angret bittert på å ikke ha rekvirert en vogn. Men det endeløse høstregnet ga også vognmennene utfordringer. Ved de bygningshøye plankestablene på bordtomtene passerte han et dusin menn som resignert etterlot lasten fastkjørt i underlaget.

Fra toppen av trappen så han at portrommet var fylt til trengsel. I midten sto husverten Jørgen Martens og kona, rundt dem tjenestefolkene. Ved porten ventet hans egen betjent, Bendik Hausmann. Hermann nikket mot ham da blikkene møtes.

«Skynd dem, helvete er løs ved rådhuset!» Husvertens stemme skar ut i opphisselse. Fru Martens korset seg og fulgte hvert skritt Hermann tok ned trappen.

«Et satans uhyggelig skue, jeg har aldri sett noe lignende,» sa Hausmann og rakte ham tjenestevåpnene ved porten. En pistol og en kraftig kårde av militær type som normalt ble oppbevart på politistasjonen.

8

Oppgjørets tid

Hermann Wedel tok føringen nedover Kirkegaten, gjennom kvartalene i retning Akershus, med betjenten på slep. Da de rundet hjørnet ved Rådhusgaten, hørtes hovslag, dempet av søla som dannet et tykt, sleipt lag over brosteinene. Hermann fulgte lyden i retning av bryggene der gatebelysningen hadde gitt tapt for uværet. I mørket ante han silhuettene av nysgjerrige Christiania-borgere bak rekkene av opplyste vindusglass.

Konturene av en rytterløs hest trådte ut av mørket på vei mot dem. Dyret dro ujevnt og syntes å trekke en bylt omsluttet av en blågul flamme etter seg. Han gikk til siden. Eimen av svidd olje og brent kjøtt rev i nesa da følget passerte. Lukten kalte på brekninger.

«Herrejesus!»

«Den vender og trekker nedover igjen,» utbrøt militærgarnisonens lege, Marius Hansson, som hadde kommet til. «Ser du?»

Hermann snudde seg ikke mot legen, men myste gjennom regnet i retning av den brennende bylten som nærmet seg på nytt.

«Er det et menneske?» Marius Hansson grep tak i Wedels arm.

«Du må forsøke å stoppe det!»

Et par av mennene i vekter- og brannvaktstaben sto like bak dem. De tilhørte Hermanns vaktstyrke og var tilkalt av Hausmann.

I det flakkende lysskinnet fra det som syntes å være en brennende kropp, så han en av de unge betjentene spy mot husveggen.

«Jeg tror ‘det’ lever. For Guds skyld, gjør noe, Wedel!» Hanssons stemme var insisterende.

Wedel tok et skritt ut i gaten samtidig som en kavalerist fra rittmesterens stall gikk opp foran hesten og stanset den resolutt.

Han roet dyret på en måte som bare er mulig når det allerede er et etablert forhold mellom rytter og hest. Hermann dro kården og kuttet skinnreimene som knyttet hesten til trekket. Våpenet forble i hånden da han bøyde seg over den brennende skikkelsen.

9

Alexander Wisting

«Det er en mann, se på støvlene.» Det var alt han fikk seg til å si. «En mann.»

Reimene holdt mannen låst i en sammenkrøpet stilling og både kropp og reimer brant godt til tross for vannet og gjørma.

Han kunne ikke huske å ha sett noe lignende før.

«Ved Gud – han beveger seg!» Hausmann bøyde seg over skikkelsen, før han skvatt tilbake.

«Det må være kramper,» sa Hermann, delvis henvendt til Hansson, delvis til betjenten. «Ingen kan overleve noe slikt.»

Legen tok av brillene og tørket vann fra ansiktet for å se bedre, men bekreftet hverken det ene eller andre.

I et svartbrent, delvis opprevet ansikt beveget to øyne seg i panikk, akkompagnert av en tynn hvesende lyd fra et hull et sted rundt halsregionen. Klær og forbrent hud dannet en glinsende grøtaktig overflate, med unntak av støvlene og en hvit blondekant under restene av en jakke nederst på venstre arm. Lukten av brent kjøtt fant veien til nesa selv gjennom et tungt parfymert lommetørkle.

«Hausmann, ta av jakken; du også, Hansson! Raskt!»

Wedel slapp kården, rev av sin egen jakke og la den over flammene. Hausmann og Hansons våte ytterjakker fulgte etter. Det freste da han presset hendene og jakkene mot kroppen. Fingertuppene føltes brennende, ikke av varmen eller tanken på blemmene som han visste ville utvikles i håndflatene, men av skrekk.

En høyst håndgripelig redsel for at det krampetrekkende, døende monsteret av skorper, aske og kjøtt skulle gripe tak i ham og dra ham med seg lukt inn i helvete.

Så stilnet det. På et øyeblikk. Bevegelsene opphørte og mannen tippet over på siden, sammenbundet i fosterstilling. Øynene tapte alt liv samtidig som flammene kvaltes under plaggene Hermann presset mot den forbrente skikkelsen.

10

Han knelte over det rykende liket. Håret dryppet av regnvann og klærne var mørke og tunge av gjørme. Gruppen av menn løste seg stille opp, og bare de som hadde en oppgave, ble værende igjen i gaten.

2 Magdeburg, Sachsen-Anhalt, Tyskland, mai 1631

F

ire menn trådte inn i den tomme, mørklagte vestibylen.

Anføreren holdt en fakkel foran seg. I flammeskinnet styrte de mot trappen som syntes å sno seg minst tre etasjer opp gjennom bygården før den svant i mørket. Mennene stanset for å gi øynene tid til å omstille seg, og rommet trådte tydeligere fram. På veggene hang innrammede malerier og fargerike veggtepper tett i tett: store landskap, dramatiske slagscener, portretter og stiliserte mytologiske motiv, alt plassert i forhold til hverandre med utpreget sans for symmetri. Under takhimlingen skimtet de konturene av armene på en enorm lysekrone. Utallige krystallprismer minnet om en svakt funklende stjernehimmel. På en skjenk glitret forgylte begre og vaser i gjenskinnet fra fakkelen. Offiseren i front snudde seg og gliste mens han pekte ivrig mot maleriene og gjenstandene som ble synlige i korte, blafrende glimt. Hvilken rikdom! Og de var bare så vidt innenfor dørstokken.

12

Oppgjørets tid

Den øredøvende støyen fra gaten forsvant straks sistemann lukket de tunge ytterdørene bak seg. De tok fatt på trappen med veloverveide, forsiktige bevegelser, i kontrast til hordene av berusede soldater som herjet utenfor. Alle sanser sto i beredskap.

På den andre trappeavsatsen gjorde de holdt, og anføreren gikk fram mot en høy, jernbeslått dør. Han grep varsomt om dørklinken, vred om og åpnet. Tre av mennene fulgte ham inn i en forstue.

Den fjerde ble stående på vakt utenfor mens lyset forsvant med fakkelen og de andre. Alene på avsatsen ble han var den uhyggelige buldringen fra den brennende byen utenfor blyglassvinduene.

Et dypt, mørkt drønn trengte gjennom bygningen og kjentes i magen: lyden og følelsen av total ødeleggelse.

William Christophersen satte seg på huk lent mot veggen, tok av seg hatten og dro fingrene gjennom håret, som var skulderlangt, møkkete og gjennomsvett. Salte dråper rant nedover pannen og sved i øynene.

Gudskjelov nærmet felttoget seg slutten i Magdeburg. Beleiringen av de tyske protestantenes velstående høyborg ville gi ham uttellingen han hadde drømt om. Byen syntes ufattelig rik. Kanskje var det derfor den satte seg så kraftig til motverge?

Forsvarerne kjempet en tilsynelatende håpløs kamp med større overbevisning og innbitthet enn noen annen by romerkirkens overtallige koalisjonshær hadde beleiret, filleristet og brent. Det virket på William som om innbyggerne hadde hatt uvanlig mye å kjempe for. Men alt har sin ende, om det er et kongerike, en sivilisasjon eller en by med kirker, spir og blomstrende handel.

Slik var det også med soldatlivet. Kun måneder lå mellom ham og en velfortjent dimisjon. Den raserte byen på vei mot undergangen sikret en komfortabel framtid.

Ti år er lang tid. Et decennium som leiesoldat og offiser i greven av Tillys tjeneste. Halve voksenlivet viet kampen for kirken og 13

Alexander Wisting

Habsburg-keiserens storpolitiske ambisjoner i en enorm leiehær.

Tidenes største. Han kunne med rette kalle seg veteran og måtte erkjenne at han merket alderen, spesielt når de salet opp på kalde vinterdager. Alt gikk tregere. Og under den siste trefningen hadde panikken kommet. Slagfeltets særegne lukt av krutt, blod og avføring, som tidligere hadde vært synonymt med berusende mestring, fikk ny betydning. Aldri før hadde dødsangsten kjentes like påtrengende. Han hadde reagert som rekruttene i det øyeblikket de innså at møtet med evigheten fant sted i et iskaldt gjørmehull.

Han hadde stivnet og pisset på seg. Den lammende, nakne frykten gjorde ham til et lett bytte. William var i live fordi generalen selv hadde hugget ned sakseren som pekte lansen mot det ubeskyttede underlivet hans mellom brynjeplatene.

De tre andre ville ta seg god tid mens de saumfarte huset rom for rom. Først tålmodig leting etter skjulte lagre, deretter tømming av skap og skuffer. Til slutt måtte de skille verdifullt fra verdiløst og samle det for henting. Tålmodighet var nøkkelordet.

Både i felten og når seieren skulle omsettes i håndfaste verdier.

Det de så langt hadde tilranet seg av krigsbytte var nok til et rimelig godt liv for hver og en av dem. Men ikke mer. Nå gjensto gården som han fra høyeste hold hadde fått vite at skulle inneholde verdier til å sikre generasjoner med velstand. Kommandantens gave til fire seiglivede våpendragere.

William lette fram en lysestake, tente et vokslys og satte det på gulvet ved siden av seg. Han åpnet jakken og trakk et klede opp fra innerlommen. Under stofflagene, i en fettet lerretspose, fant hånden boken og skrivetøyet. Som alltid når han åpnet dagboken undret han seg over hvorfor han brydde seg med å skrive.

Notatene var som oftest korte og trivielle. Som minner fra barndommen. Bilder fra det karrige livet lenger nord. Kanskje bare ett ord, en innskytelse eller følelse framkalt av noe rundt ham. Andre 14

Oppgjørets tid

ganger beskrivelser av livet i felten, eller opptegnelser av krigsbyttet de fire hadde samlet opp. Snart var han tilbake i et sivilt liv der råskap må vike for dannelse, da var skrivingen i seg selv viktig.

Sivilisasjonens våpen. Dessuten fungerte den som trening i å holde håndens finmekanikk ved like. En tiltagende skjelving måtte holdes i sjakk for enhver pris. På slagmarken skilte den liv fra død.

«Belønning tilkommer den utholdende,» leste han. Ordene var skrevet noen dager i forveien. Visst faen hadde han vært utholdende. Han var stolt av bedriften, stolt av felttoget. Stolt av seirene. De hadde vært uovervinnelige, hadde feid enhver motstand av banen. Knust fyrster og lokale krigsherrer som om de var ynkelige insekter. Utslettet styrkene sendt ut for å stoppe dem. Og i likhet med de fleste offiserene hadde han tatt for seg på alle tenkelige måter. Uten større anger.

Da de tidligere red forbi domkirken, omtrent den eneste bygningen som ikke lå i ruiner, gjenkjente han soldater fra den spanske bataljonen på kirketrappen. Hans egne våpenbrødre, i gang med å voldta og halshugge et femtitalls unge kvinner foran protestantenes gudshus. Helligbrøde. Et sted, langt inne, bak det bulkete krigerpanseret, kjente han det stakk i samvittigheten.

«Nåde,» noterte han i dagboken, og håpet samtidig på egen tilgivelse. Ved siden av tegnet han et kors – det fantes vel en gud for alle?

Døren gikk opp.

«Alt i orden?» David Markham hadde tatt anførerrollen. Den naturlige lederen. «Blir du her, så går vi videre til loftsetasjen?»

William så opp, han nikket. De to andre kom ut, gliste og tok fatt på trappene. Da en bygning like ved raste sammen med et brak, kvapp han til og puttet dagboken hurtig tilbake i lerretsposen. Han reiste seg og gikk til vinduet som vendte mot

15

hovedgaten. Ødeleggelsene syntes massive i fugleperspektiv. Et titalls røyksøyler vitnet om storbyens nedsmelting. For en sløsing.

I grålysningen ventet fire fullastede trossvogner. De gikk over pakkingen for gud vet hvilken gang. William hadde selv skaffet nødvendige passersedler med general Tillys segl. Han ga dem til offiseren foran de sytti betrodde soldatene, klare til å føre byttet ut av krigen til Europas fredeligste avkrok.

Mens vognene skranglet vestover gjennom gatene, tok veteranene hver sin del av dokumentet som sikret dem part av verdiene.

Så slentret de tilbake til leiren. Noen timers søvn var kjærkomment før hæren på nytt satte seg i bevegelse. William hadde hørt at Gustav Adolfs svensk-saksiske styrker samlet seg i nord. Det lå an til et voldsomt møte. Han, av alle, visste hva nabofolket i øst gikk for. Det uunngåelige slaget var hinderet som skilte ham fra rikdom og gjenreist ære. Et nytt liv. Det kom til å dreie seg om å komme levende fra det. Ingenting annet.