jenni hendriks og ted caplan
Oversatt
av Line Almhjell
(MNO)
© Tekst: Jennifer Hendriks og Ted Caplan 2019
First published by HarperTeen, an imprint of HarperCollins Publishers
Published in agreement with Writer’s House, New York, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2020
Originalens tittel: Unpregnant
Oversetter: Line Almhjell, MNO
Omslagsillustrasjon: © 2019 Laura Breiling
Omslagsdesign: Erin Fitzsimmons
Gra sk tilrettelegging, norsk omslag: Terese Moe Leiner
Emoji art supplied by EmojiOne
Sats: Ingrid G. Ulstein
Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11,5 | 15
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2526-2
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
0 kilometer
Jeg satt på det iskalde toalettsetet i den tredje båsen på jentedoen og presset lårene sammen for ikke å begynne å tisse.
«Ronnie, er du snart ferdig? Vi må stikke nå hvis vi skal rekke første time», sa Emily. Nei, jeg var ikke snart ferdig. Og anmerkning for forsentkomming var det aller siste jeg tenkte på akkurat nå.
«Øh, bare gå, du. Det er noe … jentegreier.» Men ikke av den månedlige typen.
Jeg håpet at Emily forsvant fort. Det var helt klart en tabbe å drikke det andre glasset med appelsin og guava-juice til frokost. Måtte den være så god? Endelig åpnet hun døra. De raske skrittene til folk som hastet til timen utenfor, ga gjenlyd i hele jentedoen, og så … ble det stille. Jeg satt urørlig og lyttet intenst etter den minste antydning til at noen – en av de andre elevene, eller enda verre, en lærer – var på vei.
Men det eneste jeg hørte, var et og annet drypp fra en kran. Alle hadde gått til timen. Jeg pustet lettet ut. Det var nesten så jeg begynte å tisse.
Snart skulle jeg få vite om marerittet var over, eller om det bare så vidt hadde begynt. Langsomt åpnet jeg frontlomma på ryggsekken. Jeg krympet meg da lyden av glidelåsen slo mellom de islagte veggene. Selv om jeg var alene her, greide jeg ikke å riste av meg følelsen av at noen kom til å skjønne hva jeg holdt på med. Jeg stakk hånda langt ned i ryggsekken, følte meg frem blant penner og blyantstumper på bunnen
og fant det jeg hadde gjemt der. Jeg satte meg ned igjen og studerte gjenstanden jeg hadde sket frem. Den var tyngre enn jeg husket.
Jeg hadde lest bruksanvisningen i går kveld. Og på nytt da jeg våknet i morges. Og så enda en gang etter frokost. Det var ingen tilfeldighet at jeg hadde så gode karakterer. Men nå som øyeblikket var kommet, kjente jeg at halsen min snørte seg sammen av nervøsitet. Tenk om jeg bommet på pinnen? Tenk om jeg gjorde noe feil? Jeg hadde bare den ene, så jeg kunne rett og slett ikke rote det til. Jeg trakk pusten dypt. Jeg hadde for pokker et av de høyeste karaktersnittene på skolen. Jeg var medlem av National Honors Society og skulle begynne på Brown til høsten. Jeg måtte da få til å tisse på en pinne. Jeg rev opp den tjukke pakningen og dro ut graviditetstesten. Det lille plastvinduet stirret tomt på meg, ventet bare på å avsløre skjebnen. Jeg prøvde å la være å tenke på hva jeg drev med da jeg stakk dingsen inn mellom beina og tisset.
Jeg hadde holdt meg så lenge at jeg var helt salig, men plutselig slo panikken ned i meg. Jeg hadde glemt et trinn. I bruksanvisningen sto det at jeg skulle tisse litt først, og deretter stikke testen inn i strålen. Ville det si at jeg ikke kunne stole på resultatet? Jeg kikket ned for å se om testen virket. Den sto aktige tuppen var gjennomvåt, og det lille plastvinduet var i ferd med å bli lysegrått. Skulle det være slik? Eller betydde det at jeg hadde ødelagt testen? Skulle jeg slutte å tisse?
Så begynte en tynn rosa strek komme til syne i vinduet. Det hogg til i magen, men så husket jeg at det sto i pakningsvedlegget at det var en kontrollstrek. Hvis jeg var gravid, skulle testen vise to streker. Jeg håpet at streken betydde at
testen virket som den skulle. Spesielt siden blæra mi nå var tom. Jeg passet på å holde testen så att som mulig, slik det sto i bruksanvisningen, og så tok jeg den frem fra mellom beina. Tre minutter. Om tre minutter skulle resultatet være klart. Det kom til å bli de lengste tre minuttene i mitt liv. Jeg kikket alle andre steder enn på det lille vinduet. Jeg var ikke en av de jentene som var besatt av å kse på sminken, og ikke røykte jeg ulovlige sto er heller, så jeg hadde ikke akkurat tilbrakt så mye tid på jentedoen de siste re årene. Etter å ha stirret på veggen i båsen i 45 sekunder, konkluderte jeg med at jeg ikke hadde gått glipp av stort. Det eneste der som kunne få tankene mine over på andre ting, var en halvmorsom karikaturtegning av rektor og noen advarsler mot guttene på fotballaget og de sykdomsbefengte kjønnsorganene deres. Ingen overraskelser der. Jeg dristet meg til kaste et raskt blikk ned på testen. Fremdeles én strek.
Håpet eksploderte i brystet på meg. Kanskje mensen bare var forsinket. Kanskje jeg hadde fått panikk for ingenting. Som den gangen jeg trodde jeg kom til å stryke på det andre essayet på engelsktentamen. Jeg hadde ikke greid å gi en fullstendig redegjørelse av de tematiske likhetene mellom Store forventninger av Dickens og Vanity Fair av ackeray, men jeg kk A likevel.
Det hadde vært mye stress med collegesøknader, avgangsballet og lesing til de avsluttende prøvene i det siste. Dessuten var jeg en av kandidatene til å holde avslutningstalen. Mensen var sikkert bare forsinket. Jeg blunket. Var det en svak skygge av en strek til? Jeg lente meg mot døra og prøvde å holde testen opp mot lyset for å se det lille vinduet bedre. Hvis jeg bare kunne …
Da slo døra til jentedoen opp.
Jeg skvatt til. Som i langsom lm så jeg at testen spratt ut av hendene på meg og streifet ngertuppene. Jeg kastet meg desperat etter den, men kk ikke tak i annet enn luft. Den snurret rundt og rundt i lufta, tra gulvet med et smertefullt høyt smell, gled under døra til båsen og fortsatte å spinne rundt til den stanset midt på gulvet der ute.
Ok, jeg kunne ikke få panikk nå. Jeg måtte ta meg sammen. Kanskje hun ikke så den. Kanskje hun var blind. Og døv. Kanskje et voldsomt jordskjelv kk skolen til å rase sammen og drepe oss alle sammen. Det måtte da nnes en forkastning i Missouri et sted.
Tramp. Tramp. Tramp. Under døra så jeg et par slitte svarte militærstøvler gå bort til testen, som var perfekt opplyst av en solstråle. En hånd med avskallet grønn lakk på nedbitte negler strakte seg ned og plukket den opp.
«U da.»
Hvem var det? Hvem var det som holdt den tissgjennomtrukne fremtiden min i hånda? Jeg myste gjennom sprekken mellom døra og veggen. En stor svart T-skjorte. Hullete smale jeans som var en størrelse for små. Falmet turkist hår med svart ettervekst som tydeligvis ikke hadde sett snurten av en hårbørste på ere dager.
Nei. High-school-gudene kunne bare ikke være så onde. Bailey Butler. Je erson Highs svarte hull av raseri og mørke. De som sa hei til henne i gangen, måtte regne med å få ngeren til svar. Og det var bare å glemme å sette seg sammen med henne i kantina. Hun hadde et helt bord for seg selv, siden hun bokstavelig talt bje et til folk som prøvde å sette seg ned. En gang sa quarterbacken på fotballaget
noe hun ble forbanna for, og det gikk rykter om at hun etterpå hadde kjøpt en lommekniv som hun kk navnet hans inngravert på. Hun var mutt. Hun var sær. Hun var ekstremt ubehagelig å være i nærheten av. Hun var også min tidligere beste venn.
Bailey holdt testen opp mot nesa og sni et. «Fremdeles fersk.» Hun så seg rundt, og blikket hennes stanset da hun kk øye på de hvite Adidas Superstar-sneakersene mine. «Åh, dette blir moro.»
Kom hun til å kjenne meg igjen på stemmen? Det var nesten re år siden sist vi snakket sammen. For sikkerhets skyld gjorde jeg stemmen min mørk og hes.
«Øh, veldig nt hvis du bare kan gi den til meg.» Jeg strakte hånda ut under døra og håpet at hun var i det barmhjertige hjørnet.
Bailey fnøs. «Godt forsøk. Men jeg er temmelig sikker på at Batman ikke kan bli gravid.» I sprekken mellom døra og veggen så jeg at hun begynte å gå frem og tilbake med hendene på ryggen og et smil i munnvikene. Supert. Jeg kjente det smilet. Det var det smilet jeg så for meg at de katolske prestene hadde rundt munnen under den spanske inkvisisjonen.
«Chloe McCourt?» foreslo Bailey. Jeg satt på toalettet uten å si et ord. Jeg nektet å bli på denne leken. Hun kom nok til å gå lei til slutt. Baileys øyne smalnet. «Nei. Calvin har jo gjort det slutt. Aldri i livet om hun har funnet seg en ny type alt, samme hvor store pupper hun har. Hun satte jo fyr på fotballdrakten hans i skolegården. Hmmm. Dette er litt av en nøtt. Ella Tran? Hun er i hvert fall dum nok til å forveksle p-pillene sine med halspastiller.»
«Få den tilbake.» Jeg forsøkte å gjøre den dype stemmen min streng, men jeg hørtes bare desperat ut. Bailey myste og gransket skoene mine. «Tja, det kan jo være Olivia Blume, æresmedlem i månedens-penis-klubben …»
«Nei!» utbrøt jeg fornærmet.
«Aha. En ledetråd. Du er den dømmende typen. Du tror at du er bedre enn alle andre.» Bailey dunket en nger lett mot haka. «Faith Bidwell?» Bailey hadde visst ikke tenkt å gi seg. Jeg måtte få en slutt på dette før det kom noen andre.
«Søren også. Men ikke si det til noen. Kan jeg få den tilbake nå?» Jeg strakte ut hånda og ventet, usikker på om hun hadde gått på blø en, men Bailey kom bort til båsen. Kanskje hun hadde fått nok av denne leken? Jeg kjente et bla av håp. Men så, istedenfor å bøye seg ned og gi meg testen, hoppet hun opp og tok tak i dørkanten.
«Shit pommes frites!»
Jeg gispet. Bailey hang over døra og gliste ned til meg.
«Bailey! Kom deg vekk!» Jeg forsøkte desperat å vifte henne bort med hånda.
«Drømmer jeg nå? Virkeligheten kan bare ikke være så perfekt», jublet hun.
Rødmende begynte jeg å fomle med klærne, prøvde å dra på meg trusa og jeansen uten å avsløre for mye for Baileys lattermilde øyne.
«Kan jeg få være i fred et øyeblikk?» Jeg skulte opp på henne.
Utrolig nok gled Bailey ned uten å protestere. Da jeg hadde fått på meg klærne, slo jeg opp døra til båsen. Hun sto og ventet på meg.
«Veronica Clarke, det må jeg si», sa hun langsomt. «Vent litt. Dette øyeblikket må foreviges.» Hun stakk hånda i baklomma, dro ut mobilen og holdt den opp foran meg.
«Bare prøv deg …»
Hun knipset bildet, smilte og kikket ned på resultatet. «Nå kommer jeg bestandig til å huske deg slik.» Bailey vendte telefonen mot meg og viste meg bildet. Det var tatt idet jeg kastet meg mot kameraet med åpen, snerrende munn.
«Ikke legg det ut!» utbrøt jeg desperat før jeg rakk å ta meg i det. Det siste jeg trengte akkurat nå, var å bli fullstendig ydmyket på sosiale medier.
Bailey smilte kjærlig mot bildet før hun puttet mobilen i lomma igjen. «Slapp av. Dette er for vakkert til å deles.»
«Er vi ferdige nå? Du har fått det du var ute etter. Du har gjort meg au. Du har gjort narr av meg. Du har greid å gjøre denne dagen enda verre enn den allerede var. Kan jeg få tilbake testen, vær så snill?»
Bailey kikket på den utstrakte hånda mi og hevet det ene øyenbrynet. «Du går fremdeles med den kyskhetsringen, ser jeg. Så fasaden er intakt? Eller er det en sånn jomfrufødsel, kanskje?» Jeg dro til meg hånda. Ansiktet mitt kokte. Bailey ga selvsagt ikke slipp på muligheten til å pine meg. «Wow. Du er en eneste stor klisjé, du.»
«Jeg er ikke en klisjé!» freste jeg.
«Kristen, skoleballets dronning, skal holde avslutningstalen på skolen … og nå er du gravid. Hvis ikke dét er klisjé, så vet ikke jeg.»
«For det første er jeg bare kandidat til å holde avslutningstalen, Hannah Ballard har ere ekstraaktiviteter enn meg. Men jeg tar ere fag med universitetspensum og
egentlig synes jeg at frivilligarbeidet jeg har gjort, burde være viktigere …»
«Herregud, for en nerd du er.»
«Dessuten var jeg ikke ballets dronning, jeg var i ho et. Det er ikke klisjé i det hele tatt», avsluttet jeg.
«Du har helt rett. Jeg tok feil. Beklager så mye. Du er bare nesten en total klisjé.»
«Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men kan du slutte å være bitch i to sekunder, tror du?»
Bailey så på meg, lettere for amset. «Nei. Hvorfor skulle jeg det?»
Noe brast inni meg. I halvannen uke hadde jeg gått rundt og vært redd, jeg hadde stjålet en graviditetstest fra storesøsteren min, jeg hadde gått hele morgenen uten å tisse, og nå måtte jeg i tillegg hanskes med Bailey i toppform? Det uttrykket om å se rødt – det stemmer ikke. Det er faktisk hvitt man ser. For det var som om en blits gikk av i hodet mitt. I neste sekund kastet jeg meg mot testen hun holdt i hånda. Bailey dro den ut av rekkevidde i siste liten og danset et par steg bakover, mens jeg snublet forover.
«Jøss. Ro deg ned litt, da, jente. Du får den ikke tilbake før du har lovt meg én ting.»
«Det kommer aldri til å skje», snerret jeg, og så snart jeg hadde fått igjen balansen, stupte jeg mot henne på nytt. Hun lente seg mot vasken og lo bare av de fåfengte forsøkene mine på å rive testen ut av hånda på henne. Til slutt kk jeg endelig tak i armen hennes. Jeg la all min styrke i å prøve å få henne til å slippe taket. Da kjente jeg noe kaldt og hardt mot halsen.
«Ro deg ned, sa jeg.»
Jeg stivnet og yttet forsiktig blikket for å se på oss i
speilet. Bailey holdt en svart plastboks mot halsen min. Det tok meg et øyeblikk å forstå hva det var, for frem til nå hadde jeg aldri sett slike annet enn i politiserier. Det var et elektrosjokkvåpen. Hun hadde fader meg et elektrosjokkvåpen.
«Herregud. Hvordan kk du med deg den inn på skolen? Du kan bli utvist! Altså, det er under en måned til vi er ferdige for godt!»
Bailey fnøs. «Selvsagt er det er det første du tenker når noen truer deg med et elektrosjokkvåpen.» Jeg slapp håndleddet hennes. Bailey senket dingsen og tok et skritt bort fra meg. «Hvor var vi? Å, ja. Du skulle love meg noe. Jeg gir deg testen hvis du kan love meg noe veldig viktig: At det ikke var Kevin Decuziac du formerte deg med.»
Jeg holdt tilbake et stønn. Hun visste godt at jeg og Kevin var sammen. Hele skolen visste det. Han var stjernen på basketlaget. Han spilte i kirkebandet. Alle likte ham, til og med foreldrene mine. Han hadde riktignok bare helt greie karakterer, men den tullete humoren hans veide opp for det. Og det viktigste av alt var at han var helt oppslukt av meg. Ingen andre enn Bailey kunne nne på å mislike Kevin.
Da hun så ansiktsuttrykket mitt, rynket hun på nesa og lot som hun var sjokkert. «ÆÆÆÆÆÆÆSJ!»
«Jeg skjønner ikke hvorfor du er så overrasket», mumlet jeg defensivt.
«Nei, jeg vet ikke. Kanskje jeg bare har gått og ventet på at du skulle bruke skolelyshjernen din og gjøre det slutt. Eller at han skulle dø av ebola eller noe. Agh! Agh! Agh!» Hun harket halvkvalt, som en katt med en hårball i halsen. «Det er helt ufattelig at du har hatt den klengete sportsklysa inni deg!» Hun bøyde seg fremover og lot som hun brakk seg
igjen, og jeg oppdaget at i iveren etter å vise hvor motbydelig hun syntes det var, hadde hun lagt fra seg elektrosjokkvåpenet på kanten av vasken.
Jeg gikk bort og nappet det til meg mens hun var travelt opptatt med å liksom-spy utover hele gulvet. Først etter at hun hadde brekt seg enda noen ganger, la hun merke til at jeg pekte den lille svarte boksen mot henne. Øynene hennes ble en anelse større, og hun smilte.
«Jøss, det hadde jeg ikke trodd om deg.»
«Få den.» Jeg prøvde å gjøre stemmen truende, sånn som pappa når han fersket broren min i å spille med en av de signerte baseballene hans.
«Bare gjør det.»
«Hva?» Jeg senket forvirret våpenet noen centimeter.
Bailey kom et skritt nærmere, ikke det minste bekymret for at jeg pekte et ikke-dødelig, men sannsynligvis likevel veldig smertefullt våpen mot henne. «Jeg har aldri prøvd den. Jeg vil vite hvordan det kjennes.»
Plutselig rant alt sinnet ut av meg. Bailey var fremdeles den samme gamle. Hun kunne fremdeles nne på å gjøre noe dumt, som å la gud vet hvor mange volt elektrisitet gå gjennom kroppen sin, bare for å kunne si at hun hadde gjort det. Og det irriterte fremdeles etta av meg.
Bailey så tankefull ut. «Jeg lurer på om jeg kommer til å fråde rundt munnen.»
«Jeg kommer ikke til å elektrosjokke deg.»
Bailey sukket sku et. «Det var det jeg visste.»
Vi ble stående og stirre på hverandre, usikre på hva som ville skje videre.
«Kom igjen, da, Bailey. Vi er jo venner.» Det var visst ikke
riktig ting å si. Leppene til Bailey krøllet seg i et kynisk snerr.
«Er vi det?»
«Jeg mener … altså …»
«Går vi plutselig i sjuende igjen?» Bailey sperret øynene opp og lot som hun var overrasket. Hun kikket ned på brystet sitt. «Hmmm. Her er det sannelig to D-cuper, så jeg tror ikke det.» Hun skulte på meg. «Og det betyr … at vi ikke er venner.»
Hun hadde ikke tenkt å gi meg testen. Så jeg gjorde det eneste jeg kom på. Jeg slapp elektrosjokkvåpenet i vasken og la hånda på krana. En dråpe dryppet ned på den svarte plasten.
«Gi meg testen, eller så får våpenet ditt et bad.» Nå var det ekte engstelse i ansiktet til Bailey. Jeg åpnet krana noen millimeter. En ny dråpe vann ploppet ned på våpenet. «Jeg tipper at denne tingen ikke er vanntett.»
Bailey tok et ufrivillig skritt mot meg. «Ikke gjør det. Mamma kommer til å drepe meg. Det er yndlingsvåpenet hennes, etter den rosa Glocken. Hun er veldig opptatt av selvforsvar for tiden.»
Jeg smilte og holdt frem hånda, ventet. Med et sukk klasket Bailey testen i hånd aten på meg. En bølge av lettelse gjorde meg helt mo i knærne. Uten å se på Bailey rømte jeg inn i nærmeste bås og låste døra etter meg.
«Å, kom igjen, da», ropte hun etter meg. «Jeg som trodde at vi var bestevenner. Skal du ikke dele dette øyeblikket med meg?»
Nei. Jeg hadde ikke tenkt å dele dette øyeblikket. Jeg ville ikke ha dette øyeblikket i det hele tatt. Og nå som det endelig var her, turte jeg ikke å se på den dumme testen.
Bailey begynte å synge en gammel Hannah Montanasang. «You’re a true friend, you’re here till the end …»
Jeg prøvde å ignorere henne, trakk pusten dypt og kikket ned. To små rosa streker, side ved side.
Positiv. Den var positiv.
Jeg ble kald over hele kroppen. Blikket mitt ble slørete.
Syngingen til Bailey ble en ern summing. To store tårer dryppet ned på plastpinnen jeg holdt i hånda.
Syngingen tok slutt. Jeg hørte et dunk og kikket opp, og der hang Bailey over døra til båsen igjen. Jeg skammet meg ikke engang over tårene og snørret som rant nedover ansiktet mitt. Det hadde ingenting å si. Det eneste som betydde noe, var de to strekene.
«Faen.» Det lå ingen glede i banneordet. Hun presterte til og med å se ut som hun syntes litt synd på meg. Av en eller annen grunn kk det meg bare til å gråte enda mer.
Da jeg kom ut fra båsen noen minutter senere, var jeg rød ammet i ansiktet, men tårene var borte, og til min store overraskelse ventet hun på meg. Hun satt på kanten av vasken og dinglet med militærstøvlene.
«Jeg er lei for det. Det suger.»
Jeg hadde lyst til å se stygt på henne, men jeg orket ikke å møte blikket hennes engang. «Kan du la være å si det til noen?
Vær så snill?» Jeg greide knapt å hviske spørsmålet, og hørte hvor ynkelig og lite overbevisende det lød. Ingen klarte vel å la være å spre dette? Jeg visste hva slags oppfatning folk hadde av meg. Toppkarakterer. I førstesekseren på volleyballaget. Leder av debattklubben. Ren hud, nt hår, søt nese. Kåret til Best likt og Mest lysende fremtid. Og selv om folk lot som de likte meg, ventet de este bare på at jeg skulle trå feil. Jeg så
for meg det selvtilfredse ansiktet til Hannah Ballard når hun kk vite at hun skulle holde avslutningstalen. Jeg var nokså sikker på at å være gravid automatisk diskvali serte meg. Noe som egentlig var ganske urettferdig. Det kom jo ikke til å gå ut over karakterene mine, og …
«Herregud. Jeg vet ikke hva du tenker på akkurat nå, men du må holde opp. Du ser ut som du skal til å drite på deg. Jeg skal ikke si det til noen.» Stemmen til Bailey rykket meg ut av panikkspiralen.
«Hvorfor ikke det?» Spørsmålet glapp ut før jeg kk tenkt meg om.
Bailey trakk på skuldrene. «Fordi alle på denne skolen er drittsekker.»
Bzzz. Mobilen min vibrerte i ryggsekken. Igjen. Og igjen vrengte det seg i magen. Jeg greide ikke å slappe av. Det var som om jeg gikk gjennom gangene med et gigantisk blinkende neonskilt i panna som det sto GRAVID på. Hver gang jeg kk øye på speilbildet mitt, så jeg for meg hvordan jeg kom til å se ut om noen måneder, med magen stikkende så langt ut at jeg ikke kunne se tærne mine, og konturene av navlen synlig gjennom T-skjorta. Jeg var usikker på om kvalmen jeg kjente, var et graviditetssymptom eller bare nerver. Men det var ikke det verste. Det verste var årsaken til at mobilen min vibrerte i ryggsekken hvert tredje minutt. Det verste var Kevin.
Jeg var ikke klar for å fortelle det. Jeg hadde unngått ham hele dagen. Heldigvis hadde vi ingen timer sammen. Og i lunsjen hadde jeg gjemt meg unna på biblioteket, der jeg var temmelig sikker på at han aldri hadde satt sin fot. Men
jeg kunne ikke hindre ham i å sende meg meldinger. Jeg tok frem mobilen.
Kevin: ?
Kevin:
Kevin: ?
Kevin: ?
Kevin:
Kevin:
Kevin: Jeg sukket og stappet mobilen ned i ryggsekken igjen. Jeg kunne ikke unngå ham for alltid. Men hva skulle jeg egentlig si? Hei, elskling. Til tross for at vi brukte kondom hver gang, og noen ganger til og med flere, klarte jeg likevel å bli gravid. Det var alle tenåringsgutters mareritt. Heldigvis var skoledagen over. Om fem minutter ble jeg hentet, og da var dette problemet noe morgendagens Veronica kk ta seg av. Jeg speidet rundt på parkeringsplassen etter den bulkete Toyotaen til Mrs. Hennison, klar for å sette i en olympisk sprint det øyeblikket jeg så den.
Plutselig la to hender seg over øynene mine, og alt ble svart. Jeg gispet.
«Gjett hvem det er, pus?»
Det var tydeligvis ikke slutt på u aksen ennå. «Hei, Kevin.» Han tok hendene bort fra øynene mine og snudde meg rundt. Gråblå øyne, hår som bølget og krøllet seg i et sjarmerende kaos, og et smil som kk meg til å smelte. Et smil som hver gang han så meg uttrykte at han ikke kunne fatte hvor heldig han var. Han studerte ansiktet mitt med en bekymret mine.
«U da. Skremte jeg deg?»
«Nei. Eller, jo, litt.»
Han strakte ut begge hender og begynte å stryke meg på armene. «Går det bra, eller?» Han lette i øynene mine. Jeg så bort, redd for at de skulle avsløre hemmeligheten. «Du har ikke svart på noen av meldingene mine.»
«Unnskyld. Jeg … øh … har hatt det så travelt.» Før Kevin rakk å stille ere spørsmål, ble han dunket i ryggen av en kompis som gikk forbi.
«Ser deg hos Conner, eller?»
«Visst faen», bekreftet Kevin med en et knu med albuen, og snudde seg mot meg igjen. «Fortalte jeg at Conner har kommet inn på University of Florida? Quinn skal til Arizona State. Hudson er blitt tatt opp i marinekorpset. Alle drar sin vei, ass.»
«Jeg vet. Sisteåret. Det er helt sykt.»
Han kikket ned. Et glimt av irritasjon for over ansiktet hans. «Prøver du å gni det inn, eller?» spurte han. Jeg blunket, et øyeblikk forsto jeg ikke hva han mente. Så kom jeg på at jeg hadde på meg den nye hettegenseren med Brown University-logo.
«Nei. Det var mamma og pappa som kjøpte den til meg. Du vet jo hvordan de er. De er veldig stolte.»
Han klet litt med glidelåsen, og så gliste han. «Du kan alltids gi beng i de avsluttende prøvene sånn at du stryker. Da kan du begynne på Missouri State sammen med meg.» Nå var det min tur til å bli irritert. Vi hadde jo snakket om dette. Jeg vred meg ut av armene hans.
«Kan vi bare …»
Han stakk ut underleppa. «Å, kom igjen, da. Jeg erter bare.» Han dro meg inntil seg igjen. «Er det noe galt?»
«Nei, ingenting.» Jeg kunne ikke fortelle det. Ikke nå, ikke her midt på parkeringsplassen med hele skolen rundt oss og mens Mr. Contreras dirigerte tra kken like ved. Når og hvor jeg skulle fortelle det til ham, ante jeg ikke.
«Jeg mener det, det var bare tull. Jeg kommer til å kjøre helt til Rhode Island for å besøke deg hver eneste helg, det vet du.»
«Ja, jeg vet det.»
«Jeg elsker den heite Ivy League-dama mi, vet du», sa han med et lekent glis. Sjarmen hans var vanskelig å motstå. Det stakk i hjertet. Snart skulle jeg ødelegge alt sammen.
«Jeg elsker deg også.» Stemmen min var tonløs, jeg hørte det selv.
«Er du sikker?» Han så ned på meg med granskende blikk.
«Ja.» Jeg prøvde å høres så overbevisende ut som jeg kunne, og håpet at han kom til å huske det senere.
Kevin gliste fornøyd. «Det er det eneste som betyr noe.»
Jeg håpet at det var sant. Men jeg hadde mine tvil. Han kysset meg igjen. Men da munnen hans møtte min, manglet den svimlende følelsen og suset av følelser jeg vanligvis kjente. Isteden var det bare et virvar av lepper, tenner og tunger. Jeg var for nervøs. Det eneste jeg så da jeg lukket øynene, var de to rosa strekene.
«Ronnie! Kutt ut kliningen og sett deg i bilen!» Stemmen til Emily bar over skolegården. Jeg rev meg fort løs fra Kevin og løp.
Gjennom det skitne baksetevinduet i Mrs. Hennisons minivan så jeg rekkene med kjedevarehus og hurtigmatrestauranter gli forbi. Emily, Jocelyn og Kaylee, som hadde vært bestevennene mine siden førsteåret på high school,
var travelt opptatt med mobilene sine. Vi var alle i samme menighet, og Mrs. Hennison hadde kjørt oss til skolen hver dag siden den andre uka på high school, etter at Joey Mitchell hadde dratt frem penisen og viftet med den foran Jocelyn på skolebussen. Joey ble sendt på militærskole ikke så lenge etterpå, men skaden var allerede skjedd. Foreldrene våre kom i fellesskap frem til at den eneste trygge løsningen var at en av dem kjørte oss til skolen. Og slik ble vi en liten gjeng. Jeg hadde lappen, men ikke bil, og jeg kunne telle på én hånd hvor mange ganger jeg hadde fått låne bilen til mamma og pappa. Siden vi i tillegg tok fag med universitetspensum, deltok i akademiske konkurranser, var med på debattlaget og skrev i skoleavisa, burde det å bli kjørt til skolen egentlig ha vært nok til å ta helt knekken på den sosiale statusen vår, men siden jeg var sammen med Kevin, ble vi alltid invitert på fest. Vi var ikke de kuleste på skolen, men folk visste hvem vi var. Og nå hadde alle re kommet inn på bra colleger, og snart skulle vi komme oss vekk fra denne kjedelige, forglemmelige lille byen. Forutsatt at vi sto på alle avsluttende prøver. Og forutsatt at jeg … tankene mine hoppet bukk over den virkeligheten jeg før eller siden måtte nne en løsning på hvis jeg skulle komme meg trygt til et studenthjem på østkysten til høsten. Kaylee kikket opp fra mobilen. «Det er i boks. Jeg kk pappa til å ytte sketuren.»
Jocelyn gliste. «Hvilket triks brukte du? ‘Dådyrøyne’ eller ‘skjelvende underleppe’?»
«Jeg brukte fornuft. Jeg sa at vi har pugget til avsluttende prøver på hytta hver eneste vår, og dette er siste gang, så abboren får bare vente. Og så gråt jeg litt.» Jentene lo.
Puggehelg. Det hadde jeg helt glemt. Helga før de siste prøvene dro vi alltid på skehytta til faren til Kaylee for å lese. Det første året ble en av mødrene våre med, men i or hadde vi fått lov til å dra alene. Foreldrene til Jocelyn lot henne få låne bilen. Neppe den beste avgjørelsen. Det var bare så vidt hun greide å holde seg i riktig l, og hun ble stressa hver gang hun skulle ta av til venstre. Men vi kom oss helskinnet frem. Vi gikk gjennom notatene våre, drakk altfor mye brus og så på klissete romantiske komedier. Det var helt fantastisk. Emily dultet borti meg.
«Er du sikker på at det går greit, eller?»
Jeg så forskrekket på henne. Hvordan visste hun det? Så ansiktet mitt annerledes ut? Var jeg blitt tjukkere alt?
«To hele dager uten Kevin», fortsatte hun. Jeg pustet ut. Jeg var den eneste av oss som hadde kjæreste, og de ertet meg for det hele tiden. Men jeg var også deres eneste kilde til førstehåndsinformasjon om sex, så de passet på ikke å tråkke over streken.
«Kan du ikke ta ham med deg, da?», foreslo Kaylee uskyldig.
«Ja, hva synes du egentlig om polyamori?» spurte Emily.
«Jeg vedder på at han kunne fått oss til å slappe skikkelig av mellom leseøktene.» Jocelyn gliste og hevet øyenbrynene megetsigende.
«JENTER!» sa Mrs. Hennison irettesettende fra førersetet, og alle begynte å fnise.
Et skarpt tut kk oss til å rykke til. Jeg kikket ut av vinduet. Det var Bailey. Hun satt i den medtatte Camryen sin med den ene armen hengende ut av vinduet og førersetet lagt langt bakover og vinket dovent til meg. Emily rynket på nesa.
«Ugh. Hva er det neste stasjon kassa i matbutikken vil med oss?»
«Hun er en glimrende påminnelse om at jeg ikke kan reise fra den hytta før jeg har lært meg kalkulusnotatene på rams.»
Kaylee dro frem matteboka. «Jeg har ikke tenkt å ende opp som henne.»
Jocelyn snudde seg mot meg. «Var ikke dere venner på ungdomsskolen eller noe?»
Emily gjorde store øyne. «Det hadde jeg helt glemt! Hun ble jo arrestert da vi var på ekskursjon til Laura Ingalls Wilder-museet i or!»
«Jeg har hørt at hun risset inn navnet sitt på en av vognene», la Kaylee til.
«Nei, hun stjal en kyse», rettet Emily.
«Samme det, vel? Dere var venner, ikke sant? Hun var i bursdagen din førsteåret.» Jocelyn ga seg ikke. Jeg kjente blikkene deres på meg, de ventet på et svar.
«Det var bare fordi mamma sa at jeg måtte invitere henne. Men vi var ikke … nære venner, liksom. Hun er helt psyko, det vet dere jo», sa jeg og gjorde en liten sirkelbevegelse rundt
øret med ngeren. Jentene lo.
Jeg angret med det samme. Jeg kunne like gjerne ha sagt det som det var. De var jo vennene mine og ville ikke ha brydd seg. Så hvorfor løy jeg til dem?
Ti minutter senere gikk jeg ut av bilen og subbet opp den sprukne asfaltoppkjørselen til ytterdøra hjemme. Pappa var her allerede. Forden hans, med klistremerket på bakruta der det sto ‘Datteren min er toppelev ved Je erson High’, sto parkert i oppkjørselen.
Jeg åpnet ytterdøra forsiktig så den ikke skulle knirke,
listet meg gjennom gangen og opp trappa til rommet mitt. Jeg åpnet laptopen og lette etter pro len til Bailey på alle sosiale medier jeg kunne komme på. Men det så faktisk ut til at hun var en rebell, for alt jeg fant, var en gammel Facebook-side, og på den lå det ingenting annet enn et bilde av Bailey som viste ngeren. Jeg sukket og kjente at knuten i magen løsnet litt.
Med skjelvende ngre tastet jeg det ordet jeg hadde visst at jeg måtte søke opp siden jeg så de to små rosa strekene.
Abortklinikk.
Sola hadde gått ned, og det eneste som lyste opp rommet mitt, var gløden fra laptopskjermen. Den badet hendene mine i et uhyggelig, blått lys. Jeg var så sliten at jeg var helt matt. Å skrive ordet hadde vært den letteste delen av prosessen. Så hadde jeg brukt ere timer på å pløye meg gjennom utdatert informasjon og villedende nettsider. det svaret jeg lette etter.
Det lå en klinikk to timer unna. Jeg var reddet.
Jeg kunne se fremtiden min igjen. Det første møtet med romkameraten min på Brown. Biblioteket der jeg skulle sitte og lese til langt på kveld. Diskusjoner med en professor. Kanskje et internship. Avgangseksamen. Karriere i en storby. Loftsleilighet i sentrum. Dyre sko. Et rom fullt av folk som hørte på meg mens jeg ledet dem gjennom et møte. Drinker på en bar etter jobb. Min egen Net ix-konto. Men mobilen lå urørt ved siden av meg. Jeg kk meg bare ikke til å slå nummeret. Hva kom til å skje hvis jeg lot være?
Babygråt. Jeg kikket forskrekket opp fra laptopen.
«Ronnie, kom ned og spis middag. Melissa er her», ropte mamma. Jeg smelte igjen laptopen og skyndte meg ned.
Ved middagsbordet satte jeg meg på plassen som hadde vært min så lenge jeg kunne huske, ved siden av pappa, like under skiltet med en bønn til Gud om å «velsigne rotet». Den gamle pinnestolen av eik hadde en smårutete pute som var så ekkete og tynnslitt at jeg like gjerne kunne ha sittet rett på setet. Lukten av de tusen gratengene som var blitt servert her gjennom årenes løp, satt i veggene. Den velkjente duften av kylling og ost var en mager trøst, for lydnivået i rommet lå et eller annet sted mellom rockekonsert og rullebanen på en yplass.
Ethan, lillebroren min, satt med mobilen til pappa, og det brølte fra de ørsmå høyttalerne. Min fem måneder gamle niese vrælte mens søsteren min Melissa prøvde å dytte en aske inn i munnen på henne. Ved siden av henne satt min to år gamle nevø og kastet Gold sh på gulvet mens han ropte
«Finn Nemo! Finn Nemo!». Mannen til Melissa sprang etter den eldste ungen deres, Logan, rundt bordet og tryglet ham om å sette seg. Logan hadde en lekerobot som blinket og laget laserlyder. Midt oppi alt dette satt pappa og nippet til ølen sin.
Mamma kom inn med et stort smil og en pastagrateng med kylling og øte.
«Skal vi be bordbønn?»
Vi tok hverandre i hendene, og Logan satte seg endelig på stolen sin etter at faren hadde truet med at Mr. Roboto ville bli tatt fra ham. Pappa tok et godt tak i hånda mi. Den var stor, grov og trygg.
«Kjære Gud», begynte mamma. «Vi takker for deg for dette måltidet …»
«Logan! Sett deg på stolen din!» skrek Melissa. Han
hadde glidd ned under bordet. Jeg kjente at han lekte med skolissene mine.
«Herre, vi takker deg», fortsatte mamma uberørt, «for at du har velsignet vår datter Veronica med en plass på Brown. Hun er den første i familien som skal gå på college.» Pappa klemte hånda mi og kikket skrått på meg. Et lite smil rykket i munnviken hans.
«Logan! Nå hører du etter! Én! To!» telte søsteren min.
Plutselig ropte mamma ut og tok seg til beinet. «Logan, du må ikke bite bestemor. Det er ikke pent.»
«Bare spark til ham», mumlet pappa, men jeg tror jeg var den eneste som hørte ham.
«Pete! Få kontroll på ham!» bje et søsteren min da babyen benyttet anledningen til å gulpe på seg. Pappa lo, men prøvde å få det til å høres ut som et host.
«Amen», avsluttet mamma og stakk en serveringsskje i gratengen. «Hvem er førstemann?»
Resten av middagen gikk tålelig bra, og lille Logan kastet bare en beskjeden mengde pastagrateng på veggen. Vi hadde gått over til iskrem med sjokoladesaus da søsteren min reiste seg og kremtet.
«Vi har noe å fortelle dere.»
«Skal du fullføre sykepleierutdanningen?» spurte jeg.
«Nei», fniste Melissa før hun gledesstrålende fortsatte: «Vi skal ha et barn til!» Mamma spratt øyeblikkelig opp og satte i et øredøvende gledeshyl. Pappa pustet langsomt ut og så ut som han sank litt sammen på stolen. Jeg merket at øynene hans gled over til hånda mi, som for å forsikre seg om at kyskhetsringen stadig var på plass, og så klistret han på seg et smil og presset frem et hjertelig «gratulerer» til søsteren min.
Jeg vred på ringen jeg hadde på ngeren, kjente på de vante linjene og spiralene. Det hadde vært pappas idé. Og jeg hadde kastet meg over den, mer enn villig til å stå foran menigheten og avgi et løfte som for meg i en alder av tolv år betydde så godt som ingenting, bare for å vise ham at jeg var bedre enn søsteren min.
Det var aldri meningen at jeg skulle vite om det, så klart, men jeg hadde overhørt krangelen. Huset vårt var lite, og veggene tynne. Hun var riktignok en pliktoppfyllende mor nå, men Melissa hadde begynt litt tidligere enn resten av familien snakket høyt om. Da hun gråt til mamma og pappa den kvelden, hadde hun ikke kjent Pete i mer enn noen uker, og hun hadde nettopp begynt på sykepleierutdanningen.
Pappa kjeftet ikke. Det overlot han til mamma. Nei, pappa var rolig, men urokkelig. I hans øyne var hun allerede blitt mor, og hennes behov ville fra det øyeblikket alltid komme i andre rekke, bak barnas. Slik var det også da han og mamma kk oss.
Pappa møtte alle Melissas argumenter med kjærlighet. Med trøst. Han lovte å hjelpe henne. Med penger, barnepass, alt de trengte. Til slutt hadde han bønnfalt henne med gråtkvalt stemme. Få dager senere var søsteren min forlovet og smilende, og alle fremtidsplaner hun hadde hatt, var glemt. Ingen drømmer kan motstå så mye kjærlighet.
Ikke mine heller.
Nå hadde nok ikke pappa sett for seg at Melissa skulle ha så lite anlegg for å være mor.
Jeg kjente at noen dro meg i buksa og kikket ned. Logan satt under bordet og gliste mot meg med en babygulrot halvveis opp i nesa. Jeg reiste meg, stolen skrapte mot tregulvet da jeg skjøv den bakover.
«Kan jeg gå fra bordet?»
Fem minutter senere satt jeg i skapet med laptopen på fanget og mobilen i hånda. Penkjoler fra en hel high school-karriere omsluttet meg som en kokong. Jeg kjente de grove blondene på høstballkjolen min mot kinnet, den glatte satengen i kjolen jeg hadde hatt på vårballet, gled over armen min. De luktet fremdeles svakt av parfyme og hårspray. Jeg pustet inn duften og prøvde å roe det hamrende hjertet mitt. Jeg håpet at skapet ville dempe lyden av telefonsamtalen jeg skulle til å ta. Jeg tastet det siste si eret i nummeret og holdt mobilen mot øret. En automatisk stemme svarte. Jeg var lettet. Kanskje jeg ikke trengte å snakke med noen. Jeg tastet riktig nummervalg og ventet.
«Planned Parenthood. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Pusten satte seg fast i halsen. Jeg kk ikke frem et ord. «Hallo?» spurte stemmen i den andre enden.
«Hei, jeg … øh, skulle ha bestilt en time.» Stemmen min hørtes så tynn ut at jeg krympet meg.
«Og hva slags time trenger du?»
Jeg knep øynene sammen, som om det kunne stenge ute det jeg måtte si. «Jeg trenger …» Men jeg greide ikke å si det høyt. Hvis jeg gjorde det, ble alt virkelig. «Jeg holder på med en skoleoppgave om abort, og jeg … øh, skulle ha snakket med en lege.»
Det ble stille i den andre enden. Det føltes som en evighet, men varte sikkert ikke lenger enn et sekund. I løpet av det sekundet vokste skammen og skrekken jeg hadde hatt inni meg og truet med å velte ut. Heldigvis, like før jeg brøt sammen og ble til en hulkende, gråtende ball, begynte sentralbordstemmen å snakke igjen.
«Hvor gammel er du, kjære deg?»
«Sytten.» En ny pause. Lengre denne gangen.
«Du kan godt få en time hos en lege for å snakke om ‘skoleoppgaven’ din, men i Missouri må man ha tillatelse fra en foresatt hvis man er under atten. Får du ordnet det, tror du?» Et langt øyeblikk satt jeg bare urørlig i kokongen av paljetter og sateng og pustet i korte støt mens noe gikk i stykker inni meg.
«Nei. Jeg tror ikke det. Finnes det … ehm, andre muligheter …?»
«Du kan forsøke å få en rettskjennelse, men det kan ta tid. Og du må nok ska e deg en advokat.» Hun sa det på en vennlig måte, men jeg kk følelsen av at det ikke var første gang hun hadde hatt denne samtalen, og at hun var fullt klar over hvor latterlig forslaget var.
«Åh. Ok. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Det er ikke så farlig med den oppgaven. Øh … takk for hjelpen.»
Fingeren min skulle til å dra avslutt-samtale-knappen til siden da stemmen fortsatte.
«Det nnes steder der du ikke må ha tillatelse fra foreldrene dine for å … skrive den oppgaven.» Fingeren min stanset over knappen.
«Gjør det?»
«Ja. Hvor bor du?»
«Columbia.»
Det ble stille i den andre enden mens hun søkte opp noe på datamaskinen sin. «Det ser ut til at det nærmeste for deg blir Albuquerque.»
«Ligger det et Albuquerque i Missouri også?» spurte jeg forvirret.
«Nei.»
«Åh.» Jeg kremtet nervøst. «Øh, hvor langt er det fra Columbia, sånn cirka?»
«1600 kilometer.»
Kevin: Tre dager uten deg. Skjønner ikke hvordan jeg skal overleve.
Meldingen fra Kevin tikket inn mens jeg satt og studerte kjøreruta hjemmefra til klinikken i Albuquerque. Sentralborddamen på Planned Parenthood hadde rett. Det var den nærmeste klinikken. Bare 1600 kilometer unna. Jeg hadde gransket ruta helt siden jeg avsluttet samtalen i går kveld. Det var ere forskjellige måter å komme seg dit på, og jeg hadde veid fordelene ved en litt kortere rute opp mot en som var lengre, men raskere. På vei til skolen sa jeg knapt et ord. Lot bare de andre jentene diskutere rekkefølgen på Ryan Gosling- lmene vi skulle se i løpet av puggehelga mens jeg regnet på hvor mye bompengene kom til å koste. Jeg gikk på do to ganger i gymtimen for å søke opp planlagt veiarbeid. Jeg tok til og med sjansen på å gå raskt over beregningene i fysikktimen. Svaret var klart. Det var ikke den korteste veien, men det var den raskeste, alle variablene tatt i betraktning, og ruta var som etset inn i hukommelsen min. Nå var det lunsj, og brettet med mat sto urørt på bordet foran meg, men jeg greide fremdeles ikke å legge fra meg mobilen.
Kevin:
Kevin:
Kevin: Før jeg tok den telefonen, hadde jeg vært usikker på om jeg skulle fortelle det til Kevin. Hvis ingen kk vite om
det, var det jo som om det aldri hadde skjedd. Jeg kunne fortsette å være meg. Veronica. Jenta som kk stipender og toppkarakter i alle fag, ikke hun som ble gravid ved et uhell. Men nå måtte jeg få noen til å kjøre meg. Og ikke bare til nærmeste by. Nei, tvers over re delstater, en tur som kom til å ta orten timer, forutsatt at vi ikke stoppet på veien.
Og etterpå var det en orten timers tur tilbake. Kevin var det opplagte valget. Han var kjæresten min. Han elsket meg. Han måtte ta sin del av skylda for at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Og dessuten måtte han betale halvparten, for det var mye dyrere enn jeg hadde trodd. Jeg måtte fortelle det til ham. Så jeg la en plan. Den perfekte dekkhistorien hadde jeg allerede – puggehelga. To og et halvt døgn uten foreldre. Til jentene kunne jeg si at jeg trengte en romantisk helg alene med Kevin. De kom til å forstå det. De hadde sikkert halvveis regnet med noe sånt. Mens de var på hytta, kunne Kevin og jeg kjøre tvers over re delstater slik at jeg kunne komme meg til en abortklinikk.
Med dirrende ngre skrev jeg tilbake til Kevin. Hva sier du til å gjøre om puggehelga til en tredagers med deg? Jeg trakk pusten dypt, men før jeg rakk å puste ut igjen …
Kevin: ha ha. Er du sikker? Du digger jo puggehelga med jentene.
Jeg sukket. Han kom til å bli så sku et når jeg fortalte hva dette egentlig dreide seg om.
Jeg: Helt sikker.
Hvor ble det av jentene? Jeg kikket meg rundt i kantina. Det skramlet idet et brett gikk i gulvet på den andre siden av rommet. Jeg snudde meg og så en gjeng med gutter fra førsteåret pile bort fra det innerste og mørkeste hjørnet av
kantina. Bailey bje et høyt etter dem. Det var en lettelse å se at hun var den samme einstøingen som hun alltid hadde vært. Da satt hun i det minste ikke og spredte nyheten om at jeg var gravid til hele skolen.
«Ronnie! Herregud!» Jeg snudde meg. Emily, Jocelyn og Kaylee tråklet seg mellom kantinebordene på vei mot meg. Øynene deres lyste henrykt.
«Har du hørt det?»
«Er det ikke sykt?»
«Det er til å dø av, ikke sant?»
De pepret meg med spørsmål så raskt at jeg ikke rakk å svare.
«Hørt hva da?» spurte jeg litt nervøst. Jeg sa til meg selv at hvis det var hemmeligheten min de på et eller annet vis hadde fått vite om, ville de ikke ha dirret av fryd på denne måten. Jeg trodde i hvert fall ikke det.
«Hanna Ballard ble tatt på fersken i å selge Ritalin til noen på tredjeåret», utbrøt Emily så ivrig at stemmen hennes lå en oktav høyere enn vanlig. Jentene stimlet sammen rundt meg for å fortelle hver minste detalj.
«Hun prøvde å påstå at hun aldri hadde gjort det før …»
«… at det var fordi sisteåret er så sykt mye stress eller noe sånt …»
«Men, hallo liksom, alle vet at hun har holdt på med de greiene der i årevis …»
«Så nå blir hun garantert utvist …»
«Og foreldrene kommer til å sende henne på rehab …»
«Og det betyr …»
«At du skal holde avslutningstalen!» avsluttet Kaylee triumferende. Jentene hoppet opp og ned av begeistring på
mine vegne. Hviningen deres gjallet gjennom kantina. Jeg satte opp et smil, men nyheten kk meg bare til å føle meg tom innvendig. Mens de danset videre, lot jeg blikket gli over rommet. Bailey så på oss fra hjørnet sitt. Da jeg møtte blikket hennes, smilte hun bredere. Hun klappet seg på magen. Jeg kikket bort.
«Kanskje hun var veldig stressa», sa jeg. Jentene sluttet å danse og så på meg, som om jeg plutselig hadde snakket kinesisk. Nei, ikke kinesisk. Jeg hadde jo tatt mandarin andreåret. De måpte mot meg som om jeg plutselig snakket nsk.
«Alle er veldig stressa», fnøs Kaylee.
«Men tenk om det faktisk var et engangstilfelle, da? Tenk om det bare var en teit impulshandling? Kanskje hun var lei av å være så perfekt hele tiden? Skal hele livet hennes bli ødelagt bare fordi hun tabbet seg ut én gang?» Et snev av panikk hadde sneket seg inn i stemmen min. Jentene så forundret på meg. Jeg tvang meg selv til å roe meg ned. «Det virker ikke rettferdig», avsluttet jeg matt. Et øyeblikks stillhet fulgte.
«Ronnie …» begynte Emily.
«Du er altfor snill», fullførte Jocelyn.
«Ja, kan du ikke bare synke ned på nivå med den gemene hop og tillate deg litt god gammeldags skadefryd?» la Kaylee til.
«Heeei, det er A+-vokabularet sitt, det.» Jocelyn ga Kaylee en high- ve uten at de så på hverandre.
Jeg kk frem noe som lignet et smil.
«Er det noe galt?» spurte Emily. Det knøt seg i magen min.
«Nei da. Det er ikke noe galt.»
«Kom igjen, da. Du har drømt om dette helt siden første-
året. Og nå er alt vi får et trist lite smil? Det er noe som foregår. Spytt ut.» Jeg så på venninnene mine. Kanskje jeg skulle fortelle dem sannheten? Men så tenkte jeg på Hannah Ballard og de skadefro blikkene da de fortalte hva som hadde skjedd. Kom de til å snakke om meg på samme måte etter at jeg hadde gått? Hvis ikke jeg skulle holde avslutningstalen, kom det jo sannsynligvis til å bli en av dem.
«Det er … Kevin. Han vil at jeg skal dumpe dere og være sammen med ham i helga», sa jeg til slutt. De trengte ikke å få vite at det var min idé. Jentene sank sammen av lettelse.
«Takk gud.»
«Nå trodde jeg nesten at det hadde skjedd noe skikkelig alvorlig.»
«Som at du hadde fått svulst på hjernen eller noe.»
«Eller at du ikke kk det stipendet likevel.»
«Eller at du var blitt gravid.» Jentene brast i latter, og jeg tvang meg til å humre sammen med dem, selv om jeg følte meg nummen i hele kroppen.
«Ha ha. Liksom. Veldig morsomt», presset jeg frem. I øyekroken så jeg at Bailey var på vei mot oss. Folk føk av veien for henne som tørt løv i vinden. Var hun på vei hit? Jeg holdt pusten. Men hun trampet bare forbi bordet vårt uten å stanse. Emily la en arm rundt skuldrene mine og klemte meg. «Vi visste at du kom til å trekke deg.»
«Ja, det er jo den perfekte unnskyldning.»
«Så dere er ikke sinte på meg?» spurte jeg.
«Nei da. Hvis noen av oss hadde hatt en så kjekk type som Kevin, ville vi også ha benyttet sjansen.»
«Seriøst. Hva gjør han egentlig for å få håret til å legge seg på den måten?»
«Hysj! Der kommer han!» hvisket Jocelyn overdrevent høyt og kikket over skulderen min. Jeg snudde meg – og med ett var jeg nesten nesetipp mot nesetipp med kjæresten min, han var så nær at jeg kunne kjenne at det luktet peanøttsmør og syltetøy av ånden hans. Jeg skvatt bakover.
«Ops. Sorry, pus. Jeg skremmer deg visst hele tiden, jeg.
Skulle tro jeg var en dårlig karakter eller noe.» Han holdt armene foran seg som Frankensteins monster og stønnet. «Arrrrgh. Jeg er en C+.»
Den teite vitsen kk jentene til å bryte ut i latter. Jeg lo, jeg også, men egentlig skulle jeg ønske at han sluttet å erte meg for karakterene mine. Kevin deiset ubekymret ned ved siden av meg og holdt frem en pakke røde lakrisstenger. «Noen som vil ha?» Jentene kniste og tok hver sin stang. Han la armen rundt meg. «Har du fortalt det til dem?»
«Vi skjønner greia.» Emily blunket megetsigende til ham. Han belønnet henne med et dovent smil. Hun sukket henført. Kevin snudde seg mot meg igjen.
«Jeg har tenkt litt på det. Siden du ofrer puggehelga for meg, vil jeg gjøre det beste ut av den. Spise en bedre middag. Bestille rom på e Knights Inn. Sjokolade. Boblebad.» Han etterlignet en eksplosjon med hånda. «Boom.»
«Og der kk jeg eggløsning», sukket Jocelyn.
«Ja, eh, kan vi ikke bare ta det som det kommer?» sa jeg tynt, og prøvde å ikke tenke på samtalen vi måtte ta.
«Ta det på sparket? Det går også nt.» Kevin tok en bit av godteriet. «Dette blir en helg vi aldri kommer til å glemme.»
Det hadde han helt rett i.