NYNAZISTER BLANT OSS
PÅ INNSIDEN AV DEN NYE
HØYREEKSTREMISMEN
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Harvey Macaulay
Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b
Boka er satt med Arno 12/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2527-9
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo www.kagge.no
FORORD
Philip Manshaus ville starte rasekrig. Da han drepte sin stesøster og prøvde å massakrere så mange norske muslimer som mulig i august 2019, var et av forbildene hans mannen som drepte 51 mennesker og skadet 49 i moskéangrepet på New Zealand fem måneder tidligere. Men på samme tid var den norske 21-åringen i ferd med å bli offisielt tatt opp som aktivt medlem i «Rede 1» i Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). Fire uker før han tok til våpen, hadde han møtt to representanter for den nazistiske organisasjonen i Oslo. Siste gang han henvendte seg til DNM, var under to uker før det smalt. (Se siste kapittel).
Terrorsaken i Bærum understreker hvor tilfeldig det kan være om de farligste nynazistene befinner seg i eller utenfor en organisasjon. Det viser hvor raskt radikaliseringen kan skje når det er et koldtbord av høyreekstreme fellesskap å velge blant.
Det er noe av temaet for denne boken.
Samme uke som denne boken ble ferdigstilt, offentliggjorde Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sin ugraderte trusselvurdering for 2020, der den mest dramatiske endringen fra tidligere år gjaldt faren for høyreekstreme terrorangrep i Norge: «Det vurderes nå
som like sannsynlig at en terrorhandling vil utføres av høyreekstreme som av ekstreme islamister. Det siste året har høyreekstremismen blitt mer grenseoverskridende når det gjelder nettverk og ideologi. Høyreekstreme viser i økende grad vilje til å bruke terror for å nå sine mål.»1
Som journalist har jeg fulgt med på høyreekstreme miljøer i flere år. Sjelden har det vært mer nødvendig enn nå med en innføring i den viktigste organisasjonen i de nordiske landene, historiene til noen av de mest sentrale enkeltpersonene og det internasjonale nettverket de ferdes i.
For å forstå høyreekstremisme må man forstå nynazisme, og for å forstå nynazisme må man ta inn over seg at dette ikke er pøbler uten en sak.
Det er en farlig antagelse at nordmenn – eller svensker, dansker, finner og islendinger – blir «nasjonalsosialister» bare fordi de vil ha noen å drikke øl sammen med. Avhoppere jeg har snakket med, har fortalt om medlemmer som også bak lukkede dører er like fanatiske som de mest bloddryppende frampekene i organisasjonens propaganda. En stor andel av dagens nazister er mer fordypet i ideologiske diskusjoner enn det jevne medlem i et norsk stortingsparti. Flere av dem er dedikerte tilhengere av folkemord og henrettelser, og noen er fanatiske nok til å ty til vold og trusler i en oppdiktet «krig», som kan være like hellig for dem som ekstreme islamisters jihad. Tidligere medlemmer har fortalt at de pugget formuleringer fra høyreekstreme bøker som om de var bibeltekster, og at de drømte om å lage væpnede paramilitære grupper. Som du snart skal få lese om, er det heller ingen motsetning mellom å være en sårbar ung mann med rusproblemer og samtidig å rekruttere andre inn i bevegelsen.
Mye av boken handler om Den nordiske motstandsbevegelsen, som de siste årene har vært den desidert største nazistiske
grupperingen i Norden, og den eneste kjente høyreekstreme organisasjonen i Norge. Hos oss vokste organisasjonen fram i årene etter 22. juli-angrepene, en periode der høyreekstremisme virket som et større tabu enn noensinne.
For noen nynazister blir deres største bragd å sette opp et klistremerke i et lokalt busskur, eller å representere bevegelsen i hvit skjorte gjennom gatene i en svensk småby. Det kan virke like stakkarslig som skremmende når voksne menn kledd som restaurantkelnere gauler om nådeløs revolusjon mot statsmakten, bak den beste politibeskyttelsen sosialdemokratiet har å by på og med tillatelse fra kommunen. Men samtidig er det oppsiktsvekkende få ledd mellom en løpeseddel i en postkasse i Sandnes, Steinkjer eller Alta – og paramilitære treningsleirer i Russland, bombeangrep, Breivik-memer og et internasjonalt nettverk av stadig mer ekstreme rasister og jødehatere som har rebrandet nazisme for generasjonen som har vokst opp som nettroll.
På 1990-tallet måtte en gryende nynazist i Oslo eller Kristiansand kanskje vente i ukevis fra han sendte kontanter i posten til han kunne gå i postboksen og hente omstendelige forsendelser av fanziner eller hvit makt-cd-er fra Storbritannia eller USA. Å utveksle ideer, retorikk og propaganda med meningsfeller internasjonalt var en eksotisk tålmodighetsprøve. I dag kan en nysgjerrig nordmann med en smarttelefon ramle ned i et kaninhull av stadig grovere – og mer fengende – ekstremisme i løpet av noen timer. Konspirasjonsteoriene om jøder, andre verdenskrig og vestlige politikere som danner basisen for å gå med på nynazistenes premisser, er tilgjengelige i utallige tapninger – podkaster, taler, humoristiske YouTube-videoer, gravalvorlige «dokumentarer», memer, diskusjonstråder, bøker til umiddelbar nedlasting eller hundrevis av chatkanaler. Derfra kan man i samme sekund få kontakt med meningsfeller som diskuterer boligadressene til jødiske samfunnstopper, og hvilket massedrapmanifest som er
det beste lesestoffet. Deler av denne utviklingen er så fersk at jeg fikk meldinger om stadig nye pågripelser og avsløringer i disse transnasjonale nettverkene mens dette forordet ble skrevet.
Etterretningstjenesten i Norge peker i 2020 på at «sosiale medier og elektronisk kommunikasjon [gir] gode forutsetninger for at også de høyreekstreme miljøene kan danne fungerende internasjonale nettverk og terrorceller, på linje med de islamistiske terrornettverkene i Europa».
I skyggen av nazimarsjer, våpenbeslag og de mest alvorlige voldshendelsene er det viktig å forstå at organisert høyreekstremisme kan ramme også hverdagen til menneskene nazistene betrakter som sine fiender, selv om de ikke nødvendigvis er i livsfare. I flere lokalsamfunn i Sverige har DNM og tilstøtende grupperinger i perioder lykkes med å ryste lokalsamfunn helt inn i kommunestyresalene, skolene og Folkets hus. Dette er ikke ekstremisme som føres i politiets statistikker, eller som skaper de store medieoppslagene. Det er imidlertid et vedvarende trusselbilde som skaper en frykt hos minoriteter og folkevalgte som det er vanskelig å måle de langsiktige konsekvensene av.
Dagens nynazister lærte mye av alt-right-trenden som eskalerte under Donald Trumps fremmedfiendtlige presidentvalgkamp i 2016, og som toppet seg med de høyreekstreme opptøyene og terrorangrepet i Charlottesville i USA året etter. Også her har norske og svenske nazisympatisører vært midt i begivenhetenes sentrum. Noe av kontakten på tvers av landegrenser og på nettet dokumentert i siste halvdel av boken, viser hvordan organisert nynazisme har direkte koblinger både på person- og organisasjonsnivå til en bredere bølge av rasister og jødehatere. Trolig tok det for lang tid før de vestlige sikkerhetstjenestene forsto at det ikke bare var prat når nazister og andre høyreekstremister for alvor begynte å finne hverandre.
Den store revolusjonen deres vil neppe komme, men spørsmålet er hva radikaliserte høyreekstreme med et stort internasjonalt nettverk kan gjøre om de konkluderer med at de selv må starte «rasekrigen», om den skal bli noe av. De nynazistiske grupperingene i Norden er ikke terrororganisasjoner, men er tuftet på svermeri for terrorisme og massedrap – og vil uunngåelig tiltrekke seg personer med legning for å utføre politisk vold. Noen, som bombemennene i Göteborg du straks kan lese om (kapittel 1), ble radikalisert mens de var aktivister i Den nordiske motstandsbevegelsen. Andre står på utsiden av de etablerte organisasjonene her hjemme, men de setter preg på andre miljøer i utlandet.
Det er viktig ikke å overdrive. Det er ingen grunn til å tro at lille Norge eller Skandinavia kan få en utvikling som i USA, der det månedlig avdekkes høyreekstreme angrepsplaner, eller Tyskland, der sikkerhetstjenesten har registrert så mange høyreekstreme voldsmenn at overvåkerne har mistet oversikten fullstendig. På norsk side er det heller ikke noen umiddelbar fare for «svenske tilstander», der mange hundre nazister ukentlig organiserer aktiviteter i nærmiljøet eller jobber med å lokke nye personer inn i bevegelsen. Men vi kan heller ikke tillate oss å være naive.
Når jeg har skrevet nyhetsartikler om nynazisme, har det ofte dukket opp nordmenn i kommentarfeltet eller innboksen som enten bagatelliserer, unnskylder eller har en påfallende vennligsinnet «forståelse» for både tankegods og voldshandlinger. Dette er ikke personer som selv framstår som særlig radikaliserte, men innvandringsmotstandere som irriterer seg over at mediene prioriterer å skrive om høyreekstremisme. Noen av dem hevder det ikke er et samfunnsproblem overhodet, andre at nynazisme er plassert på den politiske venstresiden. I stedet burde det kanskje vært et tankekors for dem at mye av ordbruken og resonnementene fra tusenvis av hatske innvandringsmotstandere i dag ligger så tett
opptil høyreekstremistenes ordbruk og propaganda at det ikke er mulig for sikkerhetstjenestene å sile ut reelle voldsfanatikere blant dem.
En av de underligste samtalene jeg hadde underveis i arbeidet med boken, var med en ung nordmann som hadde droppet ut av DNM etter relativt kort tid, og gått rett til medlemsmøter i et stuerent politisk parti. Han unnskyldte seg ikke, og det hørtes ut som om han oppriktig mente at det var litt vilkårlig om han ble del av et etablert stortingsparti eller en voldsfremmende nazistisk organisasjon som har Hitler som forbilde. Jeg nevnte dette for en politimann som har fulgt miljøene og ungdommer i faresonen på nært hold, og han kjente det igjen: Flere nordmenn i denne aldersgruppa oppfatter ikke nasjonalsosialisme som noe spesielt tabubelagt. Det begynner å bli lenge siden andre verdenskrig, de siste tidsvitnene er i ferd med å falle fra.
I boken har jeg vært opptatt av å bruke primærkilder der det er mulig, og angi alle andre opphav til opplysninger der dette ikke er opplagt.
Noen av kapitlene er basert på saumfaring av flere hundre sider avhør, beslagsrapporter, bilder og analyser fra innsyn jeg har fått i etterforskningsdokumenter hos svensk og norsk politi. Deler av materialet har aldri tidligere vært omtalt. I tillegg har jeg fra annet hold fått tak i håndbøker, manualer og andre skriv som har versert internt i Den nordiske motstandsbevegelsen. Også tidligere lekkasjer etter datainnbrudd i organisasjoner og nettfora har gitt unike innblikk i interne anliggender.
Vel så viktig har det vært å intervjue avhoppere fra DNM både i Norge og Sverige, samt andre personer nær miljøene som kan bekrefte og avkrefte opplysninger. De kan avstemme påstander i propagandamaterialet med virkeligheten. Noen av kildene har også bidratt med direkte sitater, mens det er umulig for andre. Jeg har lest
hundrevis av organisasjonenes propagandaartikler og lyttet til alle podkastene deres.
Dette er ikke en bok som fokuserer på mediekritikk eller forsøker å gi enkle forklaringer på det politiske klimaet utenfor ekstremismen. Jeg mener likevel historiene som følger, viser at både lokalsamfunn, journalister, politi og politikere ofte famler i møte med nynazister som fenomen, og at det tar tid før alle aktører forstår at det dreier seg om personer som faktisk higer etter politisk vold.
Kapitlene som omhandler ulike nettplattformer, er basert på et altfor høyt antall timer brukt på å overvåke ekstremistenes arenaer, særlig på de sosiale mediene VK og Telegram, der enhver kan miste troen på menneskeheten for godt. (Jeg anbefaler å skru av pushvarsler fra nazistenes chatterom på telefonen.)
Beskrivelsene av DNMs demonstrasjoner stammer i all hovedsak fra egne observasjoner i felt under marsjer i Sverige og Finland fra 2017 til 2019. Historiske beskrivelser om miljøene i Sverige lener seg ofte på arbeidet til eminente researchere i stiftelsen Expo, som for øvrig fortjener langt flere norske lesere og støttespillere.
Omtalen av henholdsvis Joachim Furholm og nettforumet Iron March (IM) trekker veksler på research gjort til prosjekter i Filter Nyheter og momenter fra disse reportasjene.
Min tidligere dekning av miljøene i Filter Nyheter gjør at få av de aktive nynazistene vil ha lengre samtaler med meg, langt mindre bidra til en kritisk bok. Undertegnede er for lengst utpekt som «folkeforræder» av DNM og avleggeren Nordisk Styrke.
Av årsaker som vil være åpenbare etter at man har lest boken, kan ikke de som har hjulpet meg mest i arbeidet, framheves med navn.
En særlig takk går imidlertid til 18 år gamle Hugo Edlund fra Umeå i Sverige, som har valgt å fortelle sin historie åpent, selv om han fikk tilsendt nye drapstrusler fra organiserte nynazister samme
dag som et av intervjuene til denne boken ble gjort. En av truslene besto av et bilde av en dukke i menneskestørrelse som hadde fått stukket en kniv i brystet, med Edlunds initialer skrevet i rødt på seg – «H.E.». I bakgrunnen hang et banner med teksten «Vi glemmer aldri», poengtert med en tegning av en person som dinglet i en renneløkke.
1 – BOMBEMENNENE I GÖTEBORG
Den pornoavhengige terroristen
Bombemakerne var blitt stadig mer sofistikerte.
Det var ren flaks at bare ett menneske var alvorlig skadet etter de to første eksplosjonene, og ingen visste hvor ille det kunne gått om ikke bombegruppa hadde kommet først til den tredje. I midten av februar 2017 kunne ikke spanerne fra sikkerhetspolitiet sitte og se på lenger.
Da bevæpnede politifolk omsider tok seg inn i leiligheten til den hovedmistenkte i Göteborg, så de noe de ikke hadde fanget opp i den flere uker lange overvåkningen av beboeren: en langskaftet, vikinglignende stridsøks. Den hadde blodspor på eggen og sto lent opp mot trepanelet, mens arbeidsbenken ved siden av også hadde størknede, mørkerøde flekker som ikke var vasket bort.2
– Det er vel like greit å være ærlig. Dere er de første jeg forteller det til, sa Viktor Melin etter at han var pågrepet og tatt med til politihuset.3
De skulle egentlig snakke om dynamitt, innvandrere og den ekstreme organisasjonen han hadde vært lokal leder i, og om hvor mange som hadde vært med på planleggingen av de nær dødelige aksjonene. Men avhøreren fra Säpo, Sveriges svar på PST, hadde spurt om hvorfor han hadde bandasje på den ene hånda. Det viste seg at den ene fingeren til den terrormistenkte mannen manglet det ytterste leddet. Det var kappet rett av, og det kunne ikke være lenge siden.
– Det hadde seg slik at jeg hadde en avhengighet. Og så hadde jeg lovet meg selv at hvis jeg faller tilbake i den, så skulle jeg hogge av en av fingrene mine. Da jeg fikk et tilbakefall, bestemte jeg meg for at det skulle bli spikeren i kista for den avhengigheten. En gang for alle, sa Melin. Han bekreftet at han hadde brukt øksen ved arbeidsbenken.
– Dette var ganske nylig, eller?
– Ja, det var i helga.
– Hva slags avhengighet var det?
– Eh, pornografi.
– På nettet, da, eller?
– Mm. Akkurat.
Den høye og røslige 23-åringen forklarte at det av og til er bra å være streng mot seg selv. Han var en mann av disiplin og handlekraft. Den evinnelige onanien til nettporno var noe han foraktet, trolig ikke bare fordi han anså det som en svakhet, men som del av ideologien. Melin hadde generelt bestemt seg for å være hardere og mer kompromissløs enn de andre i organisasjonen, der han så på ledelsen som litt for veike.
Hva han gjorde på fritida?
– Jo, jeg trener vel, leser og treffer familien min. Treffer venner.
Sånne ting, svarte Melin.
Han ville ikke si stort om bevegelsen.
– Altså, jeg kan ikke gå inn på akkurat hvordan dette fungerer.
Som jeg har sagt, så finnes jo alt det offisielle på nettsiden.
Hvor mange han hadde under seg da han var gruppesjef?
– Det kan man ikke gå inn på når man er med i den organisasjonen.
Säpo-mennene som ransaket leiligheten, saumfor håndskrevne notater om våpen, sprengstoff, stridsteknikk, radiokommunikasjon og militær førstehjelp. De fant også en perm med sakspapirer fra et kommunestyremøte i Luleå med detaljerte planer og kartskisser for en moské i tettstedet Herstö.
På en diktafon i leiligheten henter etterforskerne fram et lydopptak med Melins stemme:
Allfader Odin, vi har vendt oss til deg igjen.
Ååh, vi skal ta tilbake vårt land.
Ååh, du Allfader Odin. Vi skal ta tilbake vårt land.
Ååh, jeg sverger vi skal ta tilbake vårt land.
Ååh, du jøde, åååh, du muslim.
Vi normannere har våknet igjen, og vi kommer til å ta Norden tilbake.
Ååh, bare vent, vi er offervillige, vi kommer til å ta striden
med dere, dere som har forpestet vårt land.
Ååh, dere burde være redde for oss, vi kommer etter dere, og normannernes raseri skal merkes, vær så sikker.
Ååh, du jøde og muslim. Normannerne kommer etter dere.
Politimannen som skrev beslagsrapporten, ba kollegene merke seg at Melin sier «vi» i den innleste erklæringen. «Vi kommer etter dere.» Hvem var det han siktet til?
På en kleshenger i garderobeskapet fant etterforskerne en velbrukt hvit skjorte og et ferdigknyttet mørkegrønt slips. Jakkenålen på skjortekragen forestilte runen til den norrøne guden Tyr – han som rår over hvem som skal vinne i strid. I leiligheten lå også et medlemskort med Viktor Melins navn og en grønn logo på. «Nordiska Motståndsrörelsen», sto det.4
Det samme medlemsbeviset fra Den nordiske motstandsbevegelsen ble funnet hos de to arresterte kameratene hans, Jimmy Jonasson og Anton Thulin.
Bombene
11. november 2016: Målet for den første tidsinnstilte bomben i Göteborg var en syndikalistisk kafé kjent som tilholdssted for venstreradikale aktivister.
Den kan ha blitt utpekt av nynazistene for å hevne en ung kvinne i organisasjonen, Jimmy Jonassons datter. Den gifte firebarnsfaren Jonasson var langt eldre enn de to andre involverte mennene og jobbet som anleggsdykker på kveldstid, samtidig som han på dagtid bygde nytt hus til familien. I tillegg var han en så ivrig nazist at han gjerne bar fanen til Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) ved offentlige demonstrasjoner, uten å skjule ansiktet, samtidig som han hadde datterens medlemskort i organisasjonen i lommeboken.
Det viste seg også at han hadde tilgang til store mengder dynamitt.
Flere ganger det siste året hadde datteren hans blitt avbildet og navngitt som medlem av DNM på nettstedene til «Antifa» – Antifascistisk aksjon. Utpekningen var ikke uriktig – den unge
kvinnen hadde vært med på offentlige DNM-aktiviteter og blant annet delt ut løpesedler for organisasjonen.
I tillegg til å slåss med nynazister under demonstrasjoner prøver de mest radikale antirasistene også å gjøre livet surt for høyreekstremister ved å identifisere enkeltpersoner med bilder, navn og personnumre i sosiale medier, på fysiske plakater i nabolaget eller ved å kontakte arbeidsgivere og skoler. Det var dette som hadde skjedd med datteren til Jonasson. Sommeren 2016 hadde aktivistene tatt bilder av henne under en demonstrasjon og hengt henne ut for første gang ved å sette opp lapper på skolen hennes. Der var hun navngitt under overskriften «Gjør deg kjent med din lokale nazist». Det samme hadde skjedd 5. oktober, og en uke senere hadde en mann i Antifa ringt henne og spurt om hun ikke snart var lei av å være nazist. Det unge medlemmet i DNM visste også at identiteten hennes var delt ut i postkasser i nabolaget, og hun fortalte faren om alt som skjedde.5
Viktor Melin, han med nettpornoproblemet, var ikke mye eldre enn den uthengte kvinnen, men var hennes «gruppesjef» i Den nordiske motstandsbevegelsens «Rede 2» og holdt seg orientert etter hvert som presset mot Jonassons datter fortsatte. – Det er klart en gruppesjef har ansvar. Du har jo en lederposisjon, det har du jo, sa han senere i avhør om posisjonen.
Den rektangulære pakken utenfor anarkistkafeen, som etterforskerne senere fant Melins DNA på, var bundet fast på bagasjebrettet på en ny, svart damesykkel lent inntil inngangspartiet. En kvinne som gikk forbi på vei hjem fra restaurant, syntes det så ut som en skoeske i lys papp, bare hjemmelaget. Rart at noen nå til dags lar dette stå sånn, tenkte hun. Kvinnen vurderte å løfte på pakken for å kjenne om det var noe inni, siden hun trodde esken ville forsvinne i løpet av natta hvis noen hadde glemt igjen noe verdifullt, men lot det være og spaserte videre til sin egen oppgang 30 meter unna6 .
Kort tid senere hørte en familie i nabolaget det kraftige smellet og så en ildsøyle slå opp fra sykkelen og etterlate en røyksky fra kruttladningen, før flere beboere kom ut på gata for å se hva i all verden det var som foregikk. – Hele huset ristet, sa en av naboene til lokalavisa.
Politiets bombeeksperter kom senere fram til at den tidsinnstilte rørbomben var kraftig nok til å kunne drepe noen som passerte nær eksplosjonen7, noe gjerningspersonene synes å være likegyldige til. I selve lokalet var en rullegardin dratt ned, slik at det heller ikke var mulig å vite om noen befant seg på innsiden da splinter fra knuste vinduer føk gjennom rommet. Gjerningsmennene så imidlertid ut til å ha blitt oppmuntret av resultatet og bestemte seg for å avansere til angrep som ikke hadde noe med hevn mot «Antifa» å gjøre.
5. januar 2017: Lamin Bojang hadde kommet til Sverige fra Gambia for over ti år siden, og han hadde jobbet i et års tid som renholder for et selskap med ansvaret for to asylmottak i Göteborg. Han arbeidet fra klokka sju til klokka ti på et av mottakene, for så å kjøre til det neste om ettermiddagen, der han var alene om det monotone arbeidet fra like over 14 til klokka 16. Ofte var han så effektiv at han ble ferdig tidligere.8
Bojang hadde ryddet korridorene og tømt søppelbøtter på toalettene da han så at også de to spannene i inngangspartiet til det omgjorte hotellet var blitt fulle i løpet av de siste dagene. En av sekkene var tyngre enn den andre, i hvert fall var det slik han husket det senere. Han tok med seg alt sammen og satte én avfallssekk fra seg på hver side av kroppen for å løfte dem opp i en konteiner, da det skjedde. Sprengladningen som lå gjemt i en av søppeldunkene, hadde blitt med i sekken uten at han hadde merket noe unormalt.
Han forsto ikke hva det kraftige smellet var, men ble slengt i bakken, så blod på seg selv og kjente en intens smerte i beina. Under ham var snølaget på asfalten blåst bort av trykkbølgen. Mens
folk kom løpende til, prøvde han å slepe seg bortover bakken etter armene og etterlot seg flere meter med brede blodspor mens han vrengte av seg klærne, som hadde tatt fyr. – Arbeidsjakken min begynte å brenne, fortalte han senere.
I etterforskningen påpekte politiets kriminalteknikere at flyktningbarn pleide å leke ved inngangspartiet. Det var også en betydelig trafikk av voksne fotgjengere. Gjerningsmennene hadde brukt en enkel tidsinnstilling på bomben, en nedtelling som ikke kunne fjernstyres. De hadde altså ikke hatt noen kontroll på hvem som befant seg i nærheten av bomben da den gikk av.
Bojang ble sendt til akuttmottaket med livstruende skader, og kirurgene transplanterte hud fra lårene for å redde føttene. Beinbiter, mye muskler, sener og nerver var revet bort i eksplosjonen. Han hadde også mindre sår i panna og på hendene etter eksplosjonen.
Mens smertene holdt ham våken om natta, tenkte Bojang på sin høygravide samboer og på hvordan han skulle kunne leke med deres tredje barn hvis han ble sittende i rullestol resten av livet. Legene anslo varige men og at rehabiliteringen kom til å ta minst et år. Da samboeren hadde fått se ham for første gang etter eksplosjonen, hadde han ennå gapende sår på beina.
Bojang grublet og grublet på om noen hadde villet ham vondt, men var sikker på at han ikke hadde noen fiender. «Hva har jeg gjort for noe galt for at dette skulle skje meg?» spurte han politiet da han ble avhørt etter de første operasjonene. Senere beskrev domstolene «et stort antall smertefulle operasjoner» og mange måneder i rullestol, noe Bojang også måtte bruke i rettssalen.
Bomben som var plassert på bakken utenfor soverommet til den syriske flyktningen Mohamed Ali Alhourani på Lilleby Camping, besto av røde pølser med 750 gram dynamitt og fenghette montert i en plastboks av den typen man kjøper for å gjøre det ryddigere i boden. I kassens midtdeler var det boret et hull der det gikk
ledninger festet med krokodilleklemmer til sprengstoffet fra en eggeklokke.9 Den skulle fungere som tidsinnstilling. Dette var 25. januar 2017, tre uker etter bomben som holdt på å ta livet av Lamin Bojang.
Alhourani kom til Sverige i september 2015, midt under den såkalte migrantkrisen. Saken overskygget all politisk debatt i de nordiske landene. Mens høyrepopulistiske politikere ropte om stenging av grensene og opphevelse av asylinstituttet, var de tradisjonelle styringspartiene desperate etter å vise at de hadde forstått alvoret i innvandringspolitikken. I skyggene av den legitime debatten var trykket enormt i mer radikale fora på nettet. Oppslutningen om retorikken fra høyreekstreme miljøer økte. Myndighetene hadde ikke sett lignende på mange år. På sitt offisielle nettsted hadde Den nordiske motstandsbevegelsen i november 2015 hatt en avstemning om hva leserne syntes om en bølge av branner på asylmottak i Sverige, der noen var antatt påsatt. Alternativet «Bra, det gir resultater» fikk 833 stemmer, mens 246 mente det var «Dårlig, asylboliger er feil mål. Heller makthavernes hjem».10
I krigen i Syria var Alhourani blitt rammet av en bombe som ga ham brannskader, men i brakken på den svenske campingplassen han var tildelt som bolig, hadde han all grunn til å tro at det var trygt. Det var først da han i DNM-saken fikk høre at nynazistene hadde rigget dynamitt utenfor boligen, at han begynte å tenke på sin brakke på campingområdet som utsatt, fordi den var den ytterste bygningen i rekka. Den var lettest tilgjengelig om noen ønsket beboerne vondt.
Tidligere hadde den syriske flyktningen bare opplevd svensk hverdagsrasisme – en person på bussen som hadde synspunkter på hvilke seter utlendingene skulle sitte på, og en beruset eldre mann
som ved en annen anledning hadde ropt «Hva gjør dere her? Dra hjem!» på engelsk til ham inne i byen.
Sprengladningen ble oppdaget av en altmuligmann på campingen. Han hadde blitt satt til å rydde søppel mellom vognene da han hørte en tikkelyd. Han slo alarm til ledelsen, og en av sjefene skjønte alvoret.
I en stor politioperasjon tok den nasjonale bombegruppa hånd om ladningen ved hjelp av en bomberobot. Ekspertene beregnet at denne – i likhet med de to andre bombene – ville gjort stor personskade om noen hadde kommet nær detonasjonen, og uforutsigbar skade på dem som befant seg i boligen. Bare tilfeldigheter, trolig dårlig kontakt i en av ledningene til tidsinnstillingen, gjorde at forbrytelsen ikke ble fullbyrdet, slo domstolene senere fast.
Et drøyt halvår i forveien hadde Den nordiske motstandsbevegelsen publisert artikkelen «Redd Lilleby Camping» og oppfordret til aktivisme rundt omleggingen til flyktningboliger.
«Det vi kan konstatere, er at det ikke går an å flykte fra flerkulturen, før eller senere tar den oss igjen. Om det ikke blir gjort motstand!» skrev organisasjonen på nettet. «En ekte ’ildsjel’ kan fikse dette», skrev en person i kommentarfeltet, et lite, subtilt nikk til en rekke tidligere branner ved svenske asylmottak. Nazistene hadde også delt ut hundrevis av løpesedler om saken, og «kampgruppen»
Viktor Melin kontrollerte i den formelle delen av DNM, var den viktigste delen av denne skremselskampanjen.
Om kvelden nyttårsaften 2016 hadde Viktor Melin og en av de andre DNM-mennene, Anton Thulin, blitt overvåket av Säpospanere mens de snek seg rundt i skogen ved Lilleby Camping for å rekognosere. Thulin forklarte senere at de var på vei hjem for å feire nyttår, skulle stoppe bilen for å slå lens, og at det var tilfeldig at de ble værende i en time. Da Säpo hadde fått lokalt politi til å
gjøre en «rutinekontroll» av bilen deres på vei bort, fant de kniver, finlandshetter, en kikkert, hansker og et håndtegnet kart.11 Beslagene på Melins pc viste at han hadde lest seg opp på campingplassens funksjon som bosted for blant andre nyankomne flyktninger.
Viktor
Under ransakingen hos Melin fant politiet en mobiltelefon der etterforskerne greide å komme seg inn på nazistens profil på meldingstjenesten Skype. 8. november 2016 hadde Melin chattet med DNM-kameraten Anton Thulin, og de diskuterte sin felles frustrasjon over manglende handlekraft i organisasjonen.
Melin irriterte seg over at noen hadde skrevet i et kommentarfelt at nasjonalsosialismens oppgjør kan gå «fredelig og demokratisk» for seg. Thulin hisset seg særlig opp over noen av toppledernes uttalelser i en fersk podkast, Radio Nordfront: – Pär og de mente at det var fordommer mot oss at vi vil bruke vold og gjøre revolusjon, skrev Thulin.
– Å herregud. Populisme. Fy faen, svarte Melin.
Det var da bare tre dager til terrorcellen hans utplasserte den første bomben.
Samme dag som bombe nummer to, den som sprengte av deler av beina til renholderen, var Viktor Melins profil på det russiske sosiale nettverket VK aktiv noen timer senere. Han la ut et dikt, om Odin, om «hensynsløs kamp» mot inntrengere og om å havne i Valhall som martyr om man er «tapper nok»:
Allfader som hengte seg fra treet og ofret sitt øye i Mimes Brønn
Visst kommer Nordens folk igjen til å seire når de følger dine fotspor?
For så fort du forsvant fra våre sinn, så ventet slaveri og fornedring Men likevel overga du oss ikke, for du fantes fortsatt i våre hjerter
Et oppriktig folk som vil arbeide og gjøre sine plikter, har vi alltid vært
Og derfor har vi elsket deg og naturen
Våre fiender kjente styrken i båndet vi hadde med deg og naturen
Derfor har de gjort alt for å ødelegge dette og villede våre barn
Denne fienden er feig av natur og tør ikke møte oss i strid
Derfor snek han seg inn i våre riker for å forgifte våre døtre og sønner
Slik at vi skal gi opp vår kamp og bli et lett bytte
Akseptere trellskap og nederlag
La oss derfor lære av historien og aldri glemme eller forringe våre helter
Fortell til dine barn og lær dem å elske vårt folk og hate vår fiende
For fienden kan bare beseires med hensynsløs kamp uten nåde
Om vi er tapre nok, må valkyrier hente oss til Allfaders sal12
Allerede som 15-åring hadde Melin blitt tatt for ran og narkotikalovbrudd. Marihuanarøykingen startet i åttende klasse. Da han begynte på en yrkeslinje på videregående skole i Göteborg, skulket han mye og vurderte raskt å droppe ut, til stor bekymring fra foreldrene. I 2009 opplevde foreldrene at det var vanskelig å snakke med Viktor. De nådde ikke fram til ham. De hadde forsøkt husarrest etter en av pågripelsene, men han hadde av og til forsvunnet hjemmefra på nattetid uten å være tilgjengelig på telefon. Det kom fram at han i perioder de siste to årene hadde røyket marihuana hver dag – og at han hadde kjøpt cannabis for kompiser mot å få en del av bestillingen selv. Bare fire måneder senere var tilsynelatende alt mye bedre – han leverte urinprøver uten spor av narkotika og fortalte at han hadde tanker og planer for framtida si.
På videregående regnet Melin seg som tilhenger av Sverigedemokratene (SD). «Jeg mislikte muslimer og rasefremmede, men hadde den gang ikke greie på jødespørsmålet», fortalte han senere i en av podkastene til Den nordiske motstandsbevegelsen.
En sosionom som etter hvert hadde hatt en rekke samtaler med den trøblete tenåringen, nevnte imidlertid verken rasistiske eller hatefulle holdninger da han den gang oppsummerte unge Viktors forbedring.
«Han er på god vei til å tre inn i livet, og blir for hver dag stadig mer nysgjerrig på hva framtida fører med seg. Denne nysgjerrigheten har positive fortegn når han nå har kommet seg ut av den tåken som stammer fra cannabismisbruk», skrev kommunens kontaktperson.13
Melin hadde riktignok vært involvert i en voldsepisode midt i oppfølgingen, og like etterpå, i 2010, hadde han fått tre voldssaker, grovt tyveri, anabole steroider og nye narkotikalovbrudd på rullebladet. Dommen var igjen ungdomsoppfølging fra sosialtjenestene. Etter å ha rømt fra et ungdomshjem halvannen times kjøring fra hjembyen ble han plassert på en lukket institusjon. Da var tonen en annen fra sosialtjenesten: «Trenger beskyttelse fra sin egen destruktivitet», var konklusjonen. Ett av målene var at Melin skulle «finne seg en meningsfull fritidsaktivitet».
I sosionomenes varetekt gikk Viktor gjennom ART, et program for aggressive ungdommer, som har tre komponenter: «sosial ferdighetstrening», «moralsk resonnering» og «sinnekontrolltrening». De adferdsterapeutiske gruppeøvelsene utviklet av amerikanske psykologer på 1980-tallet trengte imidlertid ikke gjennom hos Viktor.
I 2011 banket han først opp en jevnaldrende gutt i institusjonen han bodde i, før han fire måneder senere ranet en gutt for mobiltelefon og bankkort på byen i Lidköping, etter å ha slått ham flere ganger i hodet og sparket ham mens han lå nede. Fordi Melin ennå var under 18 år, slapp han å sone dommen på ett års fengsel.
Etter den alvorlige voldssaken slo sosialtjenesten fast at Melin «har problemer med humøret, sin lettkrenkethet mot opplevd urettferdighet og har vanskelig for å håndtere hevnfølelser». Det
ga seg utslag i flere nye voldsepisoder, blant annet da den nå 18 år gamle Melin var full på en restaurant i Göteborg. Da en ti år eldre mann kom i skade for å kommentere at han hadde «fint skjegg» mens de to sto ved siden av hverandre i et pissoar, svarte Melin med et knyttneveslag i ansiktet hans etter å ha sagt «Er du homo?».
I samme periode som Melin trolig oppsøkte DNM for første gang, fikk han jobb som betongarbeider i selskapet han hadde praksis i på videregående. Etter snaue to år fikk han sparken. Det hadde blitt 2016. Mens arbeidsgiveren oppga som grunn at han hadde kommet for sent på jobb for mange ganger, mente den stadig mer aktive nynazisten at oppsigelsen hadde politiske årsaker. Den første DNM-aksjonen han ledet som skapte medieoppmerksomhet, var et stunt der Melin sammen med minst fire andre nazister hadde tatt seg inn i en svømmehall ikledd T-skjorter med påskriften «trygghetsvakt». Han ville beskytte kvinner mot innvandrermenn.14
25. april 2016 dukket Melin også opp i et oppslag i Aftenposten i Norge, sammen med DNM-eren Simon Engelin. Det skjedde trolig etter at sjefene deres i DNM hadde godkjent møtet med de norske journalistene, som lot representantene for den nazistiske organisasjonen framstå som «høyreradikale» og «rolige, avbalanserte menn», uten at verken ordet nazisme eller Melins mange voldsdommer ble nevnt. – Vi står overfor en demografisk trussel, sa Melin til avisa.15
På dette tidspunktet virker det trolig at han for lengst hadde begynt å leke med tanken om å gjennomføre militante aksjoner. I november 2015 hadde han flere ganger sittet foran laptopen sin og googlet søkeord som «terroristens håndbok», før han lastet ned steg-for-steg-instruksjoner om hvordan man lager ulike typer sprengstoff, og hva som trengs for å detonere dem. En av oppskriftene anbefaler en eggeklokke av typen som senere ble brukt i Göteborg-bombene.
Noen av dokumentene Melin samlet på, har vært distribuert på nettet og lastet ned av tenåringer og ulike typer aktivister siden 1990-tallet, i en kombinasjon av protest mot sensur og nysgjerrighet på «ulovlige» instruksjoner som har strukket seg langt utenfor ekstremistkretser. Forskjellen var at Melin også lagde sirlige underkataloger med tekster og filmer om Adolf Hitler og holdt seg løpende orientert på «nyhetssider» for dagens nazister. Han konsumerte propaganda for moderne nasjonalsosialisme og hadde googlet «nazistiske partier», «nazister Stockholm» og «Nordiska Motståndsrörelsen», navnet på sin egen organisasjon.
Da etterforskerne spurte Melin om et mulig hjemmelaget våpen og haglpatroner, svarte han at han ville være bevæpnet i fall han ble angrepet hjemme. Fordi han hadde stått fram som medlem i DNM, «finnes det alltid dem som vil skade deg», sa han.
«Gi ei din fiende fred», skrev Melin i et dikt på VK-profilen 12. oktober 2016. Dagen etter la han ut tre bilder av seg selv – to gamle og et nytt. De eldre, uskarpe fotografiene viser en tynn fyr som poserer på damesykkel i rød treningsjakke og med sigarett i munnviken. På det ferske fotoet står en muskuløs Melin i svart singlet og gyver løs på en boksesekk mens det henger et stort, grønt og hvitt DNM-flagg på veggen i treningsrommet. «Viktor 2010 – ikke nasjonalsosialist. Viktor 2016 – nasjonalsosialist. Haha», skrev han.16
12. november 2016, dagen etter bomben mot anarkistkafeen i Göteborg og før han var mistenkt i saken, dro Melin til Stockholm for å delta på en av DNMs største demonstrasjoner hittil.17 Melin gikk blant nærmere 700 andre nazister og sympatisører som toget gjennom byen med organisasjonens faner og skjold, under banneret «stopp fremmedinvasjonen».