LARS LENTH NORSKE TILSTANDER
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Trine + Kim
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8
Boka er satt med Arno 11,5/14,5
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2529-3
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Denne boka er basert på hendelser som fant sted på Vestlandet og i Bærum en gang på slutten av 2010-tallet. Av hensyn til de overlevende har forfatteren valgt å endre enkelte hendelsesforløp, datoer og geografiske detaljer i fortellingen – i tillegg til yrke, hobbyer og etternavn til noen av de involverte. Av respekt for de døde – både fugler og mennesker – har han valgt å fortelle resten nøyaktig slik det skjedde.
«For ser du der, Sancho Panza, min venn, hvor det dukker opp tretti om ikke flere, gresselige kjemper som jeg vil gå til nærkamp med og slå i hjel alle sammen, og med byttet fra dem vil vi legge grunnen til vår rikdom, for det er en rettferdig og Gud velbehagelig krig å rense jordens overflate for denne onde sæd.»
Miguel de Cervantes Saavedra, Don Quijote
«Childhood living, it’s easy to do.»
The Rolling Stones
KLOKKEN ÅTTE OM morgenen, fredag 1. oktober, steg en storvokst mann med smale skuldre og brede hofter ut av en rød Toyota HiAce og åpnet porten til Blåfjell vindpark sørvest på Stadlandet i Sogn og Fjordane fylke. Mannen var kledd i grønne gummistøvler, lyse jeans og en brun oilskinjakke med fuglemøkk på cordkragen. På hodet bar han en tettsittende, svart alpinhjelm med en hvit stripe på midten. Spredte skyer seilte over himmelen. Det var tilnærmet vindstille, havet langt der nede lå som et duvende speil, sjelden kost på denne forblåste halvøya, som strakte seg ut i Atlanterhavet som en ondartet tumor.
Charlie Fostervold harket og spyttet da han fikk øye på den maltrakterte hengelåsen i lyngen, klippet over av miljøsosialisten som i forrige uke hadde brutt seg inn på området og satt en av vindmøllene ut av spill.
Han plukket opp låsen, kylte den ut i et myrtjern på den andre siden av anleggsveien, ble stående noen sekunder og se på ringene som bredde seg utover, mens han tenkte på Leeds United og at livet slik han kjente det, var over.
Så trasket han tilbake til bilen, parkerte på sin faste plass under vindmølle nummer én, «Johannes», kløyv ut av kjøretøyet, smelte igjen døra, rasket med seg høygaffelen fra lasteplanet og ga seg i kast med inspeksjonsrunden.
Før sabotasjen hadde han vært her oppe maks én gang i uka, som regel på søndager etter kirketid. Det var det geniale med en moderne vindmøllepark: den var datastyrt, drev praktisk talt seg selv, krevde minimalt med vedlikehold, oppfølging og kontroll. I det siste hadde han vært her hver dag. Han hadde ikke noe valg. Miljøterroristen kunne komme tilbake når som helst.
Charlie Fostervold ruslet sakte rundt «Johannes» med høygaffelen hvilende på skulderen, kikket opp i luften, speidet etter stupende rødnebbterner. De aggressive sjøfuglene likte å hekke oppe i høyden, inne i vindparken, og disse kamikazeflygerne gjorde hva som helst for å beskytte de nyfødte ungene.
To hundre meter lenger bort passerte han mølle nummer to, «Bartolomeus», gikk i en sirkel rundt den, saumfarte den med nærsynte øyne før han stampet videre til nummer tre, «Filip», hans personlige favoritt, montert på en liten kolle, hevet over de andre elleve.
Det var kona hans, Oda, som hadde insistert på at de skulle kalle opp de tolv vindmøllene etter Jesu disipler. Overraskende nok hadde ikke Mamma, kontrollfriken, hatt noen innvendinger.
Da han kom fram til mølle nummer fire, «Judas Iskariot», ble han stående og stirre opp på den massive konstruksjonen, med sammenbitte tenner og kinnmuskler som klinkekuler under huden. Terroristen hadde hacket seg inn på styringssystemet og latt mølla løpe løpsk i liten storm. Vindmølleteknikerne fra Danmark hadde konkludert med at de var skide heldige siden rotoren og turbinhuset ikke hadde løsnet, men at de måtte bytte mange deler, det ville ta tid å reparere, og det ville bli pisse dyrt.
Charlie Fostervold var ikke et øyeblikk i tvil om hvem det var som hadde hacket seg inn på systemet og låst opp mølla den natten stormen raste.
Det stinket Børre Fink lang vei.
Naturfaglæreren hans fra barneskolen var blitt en fanatisk naturverner på sine eldre dager, løp rundt og hevdet at vindmøllene var «dødsmaskiner» som tok livet av fugler og spolerte den urørte naturen på Stadt. «Visuell forurensing», kalte han det.
Helt fra de første plantegningene lå på bordet, hadde Fink kjempet mot vindparken med nebb og klør. «En skandale!» hadde han hvest i lokalavisa den dagen konsesjonen var i boks. «Korrupsjon!» hadde han brølt i sin oransje ropert på den store åpningsdagen for sju år siden, før lensmann Sylte og en annen betjent satte på ham håndjern og bar ham vekk.
Gamle Fink ville ha lys og varme i huset sitt, han ville ha strøm til platespilleren, telefonsvareren og hårføneren, men var han villig til å ofre noe for å få det?
Selvsagt ikke.
Og denne påståtte fugledøden? Hvor mange fugler dreide det seg om? Et par havørner i året, noen stokkender på trekk, en og annen hubro, kanskje en alke hvert skuddår?
Han kikket opp på mølla som sto bom stille i den flaue brisen, kjærtegnet den med triste øyne. De tre rotorbladene var seksti meter lange, et vingespenn på 125 meter, som fire fullvoksne blåhvaler.
Charlie Fostervold likte å måle ting i blåhvaler, det største dyret som noen gang hadde levd.
Blåhvalen hadde vært med ham helt siden naturfagtimen i fjerdeklasse på Selje barneskule da lektor Fink tok med seg hele klassen ut i skolegården, tegnet en strek på asfalten med kritt, skritta opp tretti meter, tegnet en ny strek på asfalten,
pekte på bakken og sa med andektig stemme: «Så stor er en blåhval.»
Større enn et hus, nesten like stor som hotellet.
Charlie trasket videre på stien han selv hadde tråkket opp over sju år gjennom det småkuperte, treløse landskapet. Han likte å gå på den, den var hans eget verk og ga ham en vag følelse av å ha satt spor etter seg.
Et lite vinddrag kom inn fra havet og satte de englehvite rotorbladene i bevegelse.
Sårene i naturen, inngrepene etter gravearbeidene og anleggsmaskinene, var i ferd med å leges. På haugene med jord og stein hadde gress, blomster og andre vekster begynt å titte fram. Det var dette disse faens dommedagsprofetene nektet å innse: Naturen ville alltid reparere seg selv, tilpasse seg, slå tilbake på nye og uventede måter. Mennesker var også en del av naturen – like mye som fugler, myrer, smågnagere og rødlistede rylliker – og vindmøllene var menneskedyret på sitt ypperste. De var ingeniørkunst, ruvende symboler på menneskehetens overlegenhet, temming og utnyttelse av den nådeløse naturen her oppe i Nord-Europa, i utkanten av sivilisasjonen.
Nå ville Mamma selge vindparken. Etter alt han hadde gjort og ofret, truet den lille tyrannen med å selge hele livsverket hans til en gjeng med dansker.
Hva faen var det hun tenkte?
Ved mølle nummer sju, «Matteus», som sto nærmest havet, fikk Charlie Fostervold øye på et mørkt felt ytterst på et av de sylslanke rotorbladene. Han kjente hvordan det autonome nervesystemet begynte å jobbe, som det alltid gjorde når det skjedde noe uventet: Adrenalinet som piplet ut i kroppen, kriblingen under føttene og bak knærne, prikkingen
i hodebunnen under hjelmen, de klamme håndflatene og magen som begynte å rumle og produsere gass.
Han stavret seg nærmere med blikket rettet oppover, støttet seg på høygaffelen, stilte seg under møllen og myste opp på det mørke området, som nå befant seg på det aller høyeste punktet, hundre og femti meter over bakken.
Det var noe der. Men hva?
Det knirket svakt i tårnhuset, vestavinden raslet med lyngen, satte mer fart i møllebladene. Lave, kritthvite skyer kom drivende inn fra havet, trill runde, som bomullsdotter, skygget et øyeblikk for klumpen der oppe før de forsvant igjen, som om de aldri hadde vært der.
Sakte, men sikkert kom gjenstanden nærmere. Charlies nærsynte øyne gjorde sitt beste for å overprestere.
Da bladet nærmet seg horisontal posisjon, fanget ørene hans opp en lyd, noe annet enn bølgebrus, mølleknirk eller rødnebbternas «tip-tip-tip». Det var klynk, knapt hørbare, men likevel distinkte, som en bikkje som var i ferd med å dø av kvelning, som den gangen han ga et kyllinglår til lillebror Bills labrador og fant den liggende død foran utgangsdøra dagen etter.
Han lirket av seg hjelmen, slapp den ned i lyngen.
Klynkene ble stadig tydeligere, og da klumpen ytterst på bladet nærmet seg det laveste punktet, tretti meter over bakken, så han hva det var.
Det var et menneske.
En person med langt, svart hår var tjoret fast til rotorbladet med sølvfarget gaffateip.
Charlie Fostervold merket at han mistet følelsen i beina mens klynkene ble svakere og svakere og mannen på mølla sakte steg til værs igjen. Han sank ned på knærne med åpen munn mens han stirret på skikkelsen. Så falt han forover, tok
seg imot med numne hender, sto på alle fire og kastet opp frokosten: åtte striper bacon, fire bløtkokte egg og fem brødskiver med peanøttsmør.
Han dyttet seg opp på knærne igjen, bikket hodet bakover, dro en underarm over de fuktige leppene og myste på mennesket høyt der oppe på himmelen. Med dirrende fingre lirket han telefonen opp fra jakkelomma, hostet og spyttet mens han stirret på displayet.
Skulle han ringe politiet?
Selvsagt skulle han ikke ringe politiet. Mamma likte ikke politiet.
Skulle han ringe til Tjøstheim-gutta? Oda? Bill? Han fikk opp ofte kontaktede-lista, trakk pusten dypt ned i lungene, holdt den der, telte til fem og trykket på nummeret til Mamma.
To uker tidligere
«JEG HAR BESTEMT meg for å selge vindparken», sa den spedbygde, gamle kvinnen mens hun klødde seg med en strikkepinne i hodebunnen under gråhvite krøller som minnet om myrull.
«Hva faen?» Den hengslete mannen som sto foran henne, slo halvhjertet ut med armene. Han var kledd i en langermet Stoke City-drakt, skitne jeans med hull på knærne, bare føtter i gule Crocs. Det fete, lyse håret var samlet i en hestehale som kjærtegnet kragen på fotballdrakta. I høyre hånd holdt han en stripet ullue. Bill Fostervold kjempet heroisk for å se sjokkert ut, men visste godt at de svømmende øynene ikke kunne overbevise noen.
«Dong Energy har lagt inn bud», sa Agnes Fostervold. Hun satt med det ene beinet over det andre i en brun trestol med høy, polstret lærrygg. De melkehvite armene hvilte på armlener med drageutskjæringer.
«Dong?» sa Bill Fostervold og rynket på ørnenesa, som hadde passet fint sammen med resten av ansiktet da han var yngre, men som nå var blitt et altfor dominerende trekk.
«Fra Kina.» Hun plasserte en pekefinger i hver øyekrok, skjøv den elastiske huden på siden av øynene oppover: «Min mor var kineser.» Hun trakk huden nedover: «Min far var
japaner.» Hun dro huden på den ene siden oppover, den andre nedover: «Stakkars meg!»
Bill humret uten å smile, lot blikket vandre i det store rommet, sveipet over det mørkerøde tapetet og de brune velurgardinene som hadde stengt lyset ute så lenge han kunne huske. Små stråler med dagslys slapp inn gjennom hull i stoffet, som lyskastere, avslørte støvpartiklene som svevde rundt i rommet.
Rolling Stones på anlegget, alltid Stones. «Love in Vain» fra Let It Bleed på lavt volum.
Et bål sprakte i den skiferkledde peisen i den andre enden av rommet. Eimen av brent bjørk blandet seg med duften av gamle lærmøbler, bringebærdrops og den tente sigarilloen som hvilte i askebegeret på glassbordet. På gulvet ved ildstedet satt en mann med helskjegg, fargerik kjortel og beige turban på hodet.
«Hvor mye vil de betale?» sa Bill.
«Nitti millioner kroner», sa Agnes.
Bill kjente et varmt støt gjennom kroppen, strevde for å holde maska. «Hva med Charlie?»
«Jeg har ikke sagt noe til Charlie.»
«Han kommer til å få hjerteinfarkt.»
«Eller hjerneslag.» Agnes plukket sigarilloen opp fra askebegeret, tok et dypt trekk, snakket på innoverpust: «Storebroren din har ikke stemmerett. Det er jeg som eier parken.»
Bill nikket. «Han oppfører seg som om han eier den.»
«Han lever i en drømmeverden.» Hun blåste røyk ut gjennom neseborene. «Det har han alltid gjort.»
Agnes Fostervold hadde et flatt, rynket ansikt med en stutt, bred oppstopper, høye kinnben, smale lepper og grønne øyne. Alt på henne var smått, bortsett fra hendene, ørene og nesa – som virket altfor store i forhold til resten av kroppen.
«Dette blir mellom oss.» Hun tok en slurk lysebrun sherry fra stettglasset. «Sladrer du, får du Tjøstheim-gutta på nakken.»
«Når skal du selge?» sa Bill, ivrig etter å komme videre.
«Så fort som mulig. Det er bare én hake.» Hun rettet seg opp i stolen, fjernet en bit tobakk fra tunga med pekefingeren. «Dong leker ikke butikk. Betingelsen er at de får kjøpe eller leie nabotomten i tillegg, Hoddevik-tomten, den med den falleferdige steinbua, på vestsiden. De vil bygge Nord-Europas største vindmøllepark.»
«Men den tomta er jo ikke vår?»
Agnes Fostervold smilte. «Det har du helt rett i, gutten min.»
«Hvordan kan vi gi dem noe som ikke er vårt?»
«Jeg må sørge for at de får tilgang, jeg har lovet dem det. Det viser seg at gamle Jarle Hoddevik har leid ut til en døgenikt fra Østlandet. Nekter plent å kaste ham ut, sier at han lovet ham å leie i to år, at de tok hverandre i hånden på det.»
Bill hadde sett fyren på avstand, en stor jævel. «Er det bindende?»
«Selvsagt ikke, men Hoddeviken har alltid vært en prinsipprytter.»
«Vil han ikke tjene mye mer på å leie ut til Dong?»
«Ti ganger så mye, minst, men han vil ikke bryte avtalen med sjarlatanen som bor der nå.»
«Hvem er han?»
«Det er der du kommer inn i bildet.» Agnes lente seg til siden med et lidende uttrykk i ansiktet, slapp ut litt gass – det lød som om noen skrudde opp en sykkelventil – stumpet sigarilloen. «Tjøstheim-guttene var der ute i forrige uke, prøvde å overtale ham til å flytte. Han bare lo dem rett opp i ansiktet.»
Et lite smil i Bills munnviker. «Lo han Tjøstheim-gutta opp i trynet?»
Agnes nikket. «De sier så.»
«Hva heter fyren?»
«Jeg vil at du skal finne ut av det for meg. Kan du gjøre det for Mamma?»
«Hvorfor meg?» Han slo ut med armene. «Hvorfor ikke Per og Pål?»
«Det fungerte ikke. Jeg har lyst til å prøve the soft approach», sa hun med overdreven Oxford-aksent. Bill tenkte at hun hadde sett litt for mange episoder av Downton Abbey, eller var det Brideshead Revisited? «Sender jeg tvillingene en gang til, kan noen bli skadd. Du vet hvor ivrige de Tjøstheimguttene kan bli.» Hun tok en ny slurk hetvin, tømte glasset, silte væsken mellom fortennene før hun svelget. «Vi har alt å tjene på at dette går sivilisert for seg. For mye bråk og oppstuss, og ching chong kinamann kan trekke seg fra hele avtalen.»
«Hvorfor ikke Charlie?»
«Charlie er ren. Vi kan ikke skitne ham til. Som narkoman og tidligere kriminell vet du hvordan disse tingene foregår.»
«Kutt ut», sa Bill. «Det er lenge siden.»
«Du lurer ikke meg. Én gang narkoman, alltid narkoman.»
Agnes Fostervold smilte. «Men du vet at jeg elsker deg. Alltid, uansett?»
Bill stirret ned i teppet, vippet fram og tilbake på Crocsa. «Hva vil du at jeg skal gjøre?»
«Avlegg ham en visitt.» Hun foldet hendene, la dem på kneet. «Gi ham et tilbud han ikke kan avslå.»
«Hva betyr det?» sa Bill.
«Du skal tilby ham hundre tusen kroner og et alternativt husvære i Leikanger.»
Bill kjente kvalmen komme, angret på at han hadde røyka den jointen til frokost.
Mamma kastet et blikk på skikkelsen ved peisen. «Usman! Ser du ikke at bålet er i ferd med å dø ut?»
Mannen med turbanen åpnet øynene, reiste seg sakte mens han dro en hånd over det kullsvarte helskjegget. Så la han to nye kubber på bålet, gikk ned på alle fire, stakk hodet inn i peisen og blåste på glørne til flammene tok tak i treet og lyste opp rommet. Flakkende skygger danset over de utstoppede fuglene, smågnagerne og oljemaleriene på veggene.
«Forsiktig med turbanen», sa Agnes Fostervold. «Den kan ta fyr.»
Mannen børstet av hendene og klærne, senket seg tilbake i lotusstilling og lukket øynene uten å si noe.
«Dong har gitt meg frist til 10. oktober. Det er fire uker. Da må alt være i orden. De sier det bare er et tidsspørsmål før den nasjonale rammeplanen for vindkraft kommer og setter helt nye begrensninger.»
Bill nikket selv om han aldri hadde hørt om noen nasjonal rammeplan for noe som helst. Det som sto klart, var at storebror Charlies verden ville falle i grus, og tanken på det ga ham et lite løft. «Jeg tar meg en tur ut dit på mandag.»
Agnes nikket. «Ikke et ord om dette til Charlie eller Oda.»
«Munnen min er lukket som sju seil.»
«Med sju segl», sa hun. «Dette har ikke noe med seiling å gjøre.»
«Med sju segl», mumlet Bill.
Agnes plukket opp en sølvbjelle fra et sidebord, ristet den frenetisk. En ung jente kledd i hardangerbunad dukket opp i døråpningen.
«Ja, Mamma?» sa jenta og neiet.
«Fyller du opp glasset mitt, Sari?»
Piken listet seg fram til skjenken og hentet sølvfatet med en flaske Del Duque, skled så lydløst bort og fylte Agnes’ glass til randen før hun satte flaska tilbake og smøg seg ut samme vei som hun hadde kommet.
Agnes reiste seg møysommelig fra tronen med glasset i hånden, vaklet bort til sønnen, sølte en skvett på teppet uten å ense det og strøk ham over kinnet med baksiden av hånden, gransket ham som om han var en vanskapning i en glassmonter på et museum. «Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for deg, gutten min.»
«For meg?» Den kalde hånden hennes sendte ilinger nedover ryggen hans. Hun var nær nå, ånden hennes en blanding av bringebær, alkohol og cubansk tobakk.
«Hva skal du finne på?»
Bill stirret rett fram, på et maleri på veggen av bølger som slo mot klipper, rammen hadde sprukket, og det ene hjørnet av lerretet hadde krøllet seg. «Hva mener du?»
«Når jeg forsvinner, hvordan skal det gå med deg?»
«Hva snakker du om?» Han flyttet blikket over på moren. «Har du tenkt å forlate oss?»
«Jeg har bestemt meg for å selge alt.» Hun haltet tilbake til stolen og satte seg. «Rubb og rake. Flytte til Oslo.»
Stille i rommet, bortsett fra Mick Jagger, som gaula i bakgrunnen som en skadeskutt alligator.
«Skal du selge hotellet også?» sa Bill.
«Det er ikke noe hotell lenger.»
«Skal du selge asylmottaket?»
«Myndighetene har skrudd igjen kranen. Har du ikke lagt merke til det?» Agnes Fostervold la hodet bakover, vibrerte med nesevingene. «Kontrakten med kommunen utløper over nyttår. Dette er et synkende skip.»
«Det kan du ikke gjøre», peip Bill. «Hotellet har vært i familien i over hundre år.»
«Ikke i min familie.» Hun tok en slurk sherry, satte glasset på bordet med et tynt smell. «Jeg må gjøre det før det er for sent. Komme meg tilbake til sivilisasjonen. Kjøpe meg en leilighet i Bygdøy allé, med stukkatur i takene, dusjtoalett og kastanjer som blomstrer utenfor vinduet. Jeg vil ikke dø på dette forblåste, gudsforlatte stedet.»
«Men du har jo alltid sagt at jeg skulle få overta!»
«Jeg har aldri lovet noe som helst.» Hun ristet sakte på hodet mens hun knep øynene hardt igjen gjentatte ganger.
«Jeg trodde det lå i kortene.» Bill slo ut med armene. «At vi ikke trengte å si det rett ut.»
«Hvor gammel er du nå, gutten min? Trettifem?»
«Førtien.»
«Tiden flyr.» Hun vippet hodet opp og ned. «Dere unge tror at livet varer evig, men før du aner ordet av det, er du en bitter, gammel tulling som snart skal dø.»
Stillhet.
«Jeg trodde vi hadde en avtale», sa Bill.
«Du vet jeg er glad i deg, gutten min, men når jeg forsvinner, må du skape deg ditt eget liv. Dette er til ditt eget beste.»
Bill skrapte tuppen på den gule plastskoen mot teppet. Det var så mye han hadde lyst til å si, men han sa ingenting.
«Vet du hva?» Mamma rettet seg opp og slo håndflatene sammen. «Hvis du ordner opp i dette rotet med vindparken, skal jeg vurdere hva som skjer med denne gamle ruinen.»
Hun sveipet rommet med et misfornøyd blikk.
«Så hvis jeg får ham til å flytte, og avtalen går gjennom, så arver jeg hotellet?» Et glimt av håp i stemmen hans, et skjær av optimisme i de fuktige øynene.
«Da har du i det minste gjort en innsats for å fortjene det.»
Bill stanset ved døra og kikket bort på mannen ved peisen.
«Usman», sa han. «Hva var det dere trengte?»
«Bare de vanlige tingene», hvisket fyren med hodepryden.
«Hva sier han?» ropte Agnes.
«De trenger toalettpapir, rottegift, mel, salt, sukker – det vanlige. Setter du over tusen, så fikser jeg det?»
«Du får åttehundre og femti», sa Agnes. «Og de skal vare ut måneden.»
«Fittekjerring», mumlet Bill så lavt at moren ikke hørte det.
Mannen med turbanen smilte med lukkede øyne.
«Utakk er verdens lønn», sa Agnes med pondus, som om det var et uttrykk hun fant på der og da. «Kommer hit av egen, fri vilje og forventer hotellstandard.» Hun reiste seg, grep tak i spaserstokken som sto lent opp mot det lille bordet, vagget over gulvet bort til peisen, så ned på Usman, dunket ham lett i siden med kjeppen. «Det slutter aldri å forundre meg hvor kravstore de er.»
Bill stirret på mannen i lotusstilling, som åpnet de store gluggene og så opp på Mamma.
«Ikke vil de bo i Afghanistan, ikke vil de bo i Pakistan, ikke vil de bo i Hellas, ikke Paris. Stadt er ikke bra nok. Det blåser visst for mye.» Hun dunket stokken i gulvet. «Jeg skjønner meg rett og slett ikke på dem.»
«De er jo fra en helt annen kultur», sa Bill.
«Kultur?» Agnes snudde seg brått. «Hva fanden vet du om kultur?»
Bill stirret ned i teppet.
«Kjenner du definisjonen?»
Han ristet på hodet.
«Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.»
«Ok, Mamma», mumlet Bill og forsvant ut døra.