Ken André Ottesen
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Andreas Brekke
Omslagsillustrasjon: Avisa Sør-Trøndelag
Papir: Munken Print White 15 100 g
Boka er satt med 10,5/13 pt. Minion Pro
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2655-9
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
DA HELE NORGE STO PÅ HODET
Torsdag 12. mars gikk statsminister Erna Solberg på talerstolen. Derfra ga hun beskjed til det norske folk om at hun og regjeringen kom til å innføre de strengeste tiltak og restriksjoner Norge hadde sett siden krigen. Samfunnet skulle lukkes ned. Vi måtte unngå å ha kontakt med hverandre. Hjemmekontor ble etablert, ungene måtte undervises ved kjøkkenbordet, ferier ble avbestilt – og litt etter litt gikk det opp for oss: Dette er dugnad. Dugnad er bra. Norge er bygget på dugnad, lærte vi på skolen. Ikke spør hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt, sa John F. Kennedy. Og helt sikkert Einar Gerhardsen. Men det var på 50- og 60-tallet. De hadde ikke så mange gutteturer til København da. Eller golf-
turneringer, svette yogatreff og rockefestivaler.
I 2020 har vi ikke tid til dugnad. Vi og vårt hadde sakte blitt til jeg, meg og mitt. Kravet til en innsats for fellesskapets beste frontkolliderte med vårt ønske om individuell frihet. Og nå ble den friheten angrepet fra alle kanter.
Ikke klem. Ikke håndhils. Host i et papir. Nys i albuen. Hils med albuen. Nei, forresten, ikke hils med albuen, bare hold en meters avstand. Hold to meters avstand. Ikke hamstre. Hold deg hjemme. Ikke vær sammen med flere enn fire mennesker. Ikke vær sammen med noen. Underhold deg selv. Og vask hendene.
Så fikk vi plutselig beskjed om at vi ikke kunne dra på hytta. Norge ER hytta. «Hvis verden revner, reiser jeg bare på hytta, hehe», hadde vi sagt i alle år. Vel, nå revnet verden, og vi fikk ikke lov til å reise dit.
Hva skjer med humøret i et land av nyfrelste individualister når oppmøtet på dugnaden ikke bare er obligatorisk, men skulk blir straffbart? Hva ler vi av?
Er det i det hele tatt lov å le?
Mitt lille dilemma ble humor. Først tenkte jeg at BAdesKen, kontoen min på Instagram, skulle få en pause til dette var over. At det var for alvorlig til å spøke med. Landet var i dyp, dyp krise. Det var ingenting å le av.
Eller var det kanskje nettopp det vi trengte? Jeg begynte å få meldinger fra folk som ba meg fortsette. «Nå er dette det eneste lysglimtet i hverdagen. Ikke ta fra meg det», skrev en. Ferd-eier Johan H. Andresen mente kontoen nå var viktig for folks mentale helse. Følgerne strømmet på, tallene gikk i været. I løpet av den første uken av «de strengeste tiltak og restriksjoner Norge hadde sett siden krigen» hadde kontoen min 10 000 000 visninger. Ti millioner. Og da ble det enkelt. I krise må folk bidra med det de kan.
For kriser er forbigående, og Norge kommer til å reise seg igjen.
Om enn noe på skakke.
Ken André Ottesen, juli 2020
BORTE BEST
Det verste med å være i selskap med kun seg selv er at man ikke kan finne på en god unnskyldning og gå når det begynner å bli kjedelig.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra statsministeren om at alle nordmenn absolutt ikke skulle møte opp og la seg skrive inn i manntallet, men holde seg hjemme og gjøre sin plikt.
Og plutselig var det som om noen tok samfunnet i anklene, snudde det på hodet og ristet alt ut av lommene. Høytlønnede direktører, konsulenter, analytikere, tradere og alle andre med engelskspråklige idiot-titler satt hjemme, tvinnet på kandidatringen fra NHH og stirret ned i énstavs, oljet valnøttparkett.
Vi hadde ikke bruk for dem nå. Vi måtte lene oss på noen andre. Noen som alltid hadde vært der.
Ansatte i dagligvarebransjen ble hyllet, sjåfører i kollektivtrafikken ble forgudet, og lærere ble langt på vei kanonisert. På et tidspunkt sto vi på balkongen og i vinduskarmer og klappet for landets helsearbeidere. Entusiasmen for de lavtlønnede sliterne sto i taket. Hadde de gått inn i lønnsforhandlinger med denne entusiasmen i ryggen, ville de fått to uker på, fire uker av og to millioner i året.
Hadde vi akkurat da bare visst. Og hadde de bare visst. Hvor inn forjævlig det skulle bli å være hjemme. Ja, da hadde vi klappet for oss selv på den balkongen.
Og hoppet.
I starten av den største dugnaden siden krigen gikk alles tanker til de single. Ensomheten kom til å bli knugende, ble det spådd. Stillheten. Rastløsheten. De mange timene i sofaen. Middagen som skulle fortæres mens øynene flakket mellom tomme stoler. Det er klart det var kjedelig.
Men jeg undres om ikke Esther hadde trengt noen gode råd også.
Og nei, dette er ikke det ultimate mareritt.
Møt familien Ottesen på Sortland i Vesterålen.
S.O.S: Jeg har problemer å uttrykke hvor stor forståelse jeg har for store- og lillebror Henriks valg av genser. Et rop om hjelp har sjelden vært bedre plassert.
Men de fleste av oss har jo ikke nok familiemedlemmer til et fotballag med reservebenk, så hvordan taklet vi andre det?
VARIABELT.
Men vi hadde i det minste humor på det.
Mange fikk for første gang på lenge tid til å puste ut og slappe av litt. Du føler ikke at du går glipp av noe hvis det ikke skjer noe.
Og det skjedde virkelig ingenting.
Alt ble avlyst, som for eksempel i det nedstengte Grannar-distriktet.
Noen avlysninger var selvsagt mer illevarslende enn andre.
Og noen avlysninger var en smule morsommere.
Men resultatet for oss var likt: Kultur- og foreningslivet stengte ned. Det skjedde ingenting. Og hva bruker det moderne mennesket all ekstra tid på? selvrealisering.
Mens noen lyttet til føttene sine ... fant andre frem til sin indre kunstner.
At fritid du ikke har regnet med kan gi noen aparte utslag, er ikke noe nytt. Men under koronakrisen ble galskapen åpenbar.
Men det er klart, etter noen måneder i sofaen med amerikanske B-filmer fra 80-tallet, smågodt og oppvarmet spaghetti à la Capri, ble det til slutt for mye for enkelte.
Hvor mye hund får man egentlig for en TV nå om dagen? Det er et spørsmål jeg håper færrest mulig spør seg.
Mye fritid kan også gi næring til tanker om å skifte jobb. Og hvorfor ikke dra skikkelig til når du først skal finne nytt beite?
Andre lønnsmottagere var, vel, la oss legge godviljen til og kalle det kalle det mindre heldige.
De fikk i alle fall litt å gjøre på jobb.
Våren 2020 vil først og fremst bli husket for alt som forandret seg.
Men egentlig var ganske mye akkurat som før.
