en hytteeier som var glad i småfuglene, likte dårlig at spurvehauken hadde reir i hundremeterskogen bak hytten. Tretten år gammel lot jeg meg overtale til å «destruere» eggene.
Granen var høy, og de nederste greinene var sprø og tynne. Bare en gutt som var lett og sterk i armene, kunne klare denne oppgaven. De nederste greinene var ganske høyt oppe, men jeg heiste meg opp etter armene og fikk kneet over den første greinen. Imens hadde spurvehauken oppdaget hva som var i ferd med å skje. Den kretset rundt meg og skrek, og hvert øyeblikk ventet jeg skarpe klør i nakken. Jeg lot meg ikke stoppe. Hytteeieren sto nedenfor og så på. Han skulle ikke få se at jeg feiget unna. Til sist var det bare å smette mellom to tette geiner, og der fikk jeg hodet over reirkanten …
Men så viste det seg at spurvehauken hadde et forsvar for eggene sine som jeg ikke var forberedt på: Skjønnheten!
Fem lyse blåhvite egg med mørkebrune flekker lå som smykker i en skål av tynne kvister. Jeg kunne ikke ødelegge dem!
Siden, ja faktisk akkurat nå, tenker jeg at den største trusselen mot naturen ikke er miljøkriser eller tap av natur, men at vi ikke ser skjønnheten, at vi ikke elsker naturen og forstår den.
Denne boken er skrevet i kjærlighet til fuglene.
Innledning
Norske fugler gjennom året er en gladbok om fugler i nærmiljøet som du blir kjent med gjennom tolv kapitler – ett for hver måned. Boken er bygd opp som en naturkalender der du hver måned møter noen nye fuglearter, som på en eller annen måte gjør seg særlig bemerket akkurat i den måneden de blir omtalt.
For at du lettere skal kunne skille fuglene fra hverandre, har jeg moret meg med å beskrive dem som typer: Gråspurven er «luftens lasaron», linerlen er en «rågjenger i trafikken», og svarttrosten er «parkens poet». Hver enkelt fugl har sin personlighet, og det er kort vei til fabler, myter, musikk, fysikk og filosofi.
Sammen med teksten finner du bilder som er tatt av fuglefotografen Terje Kolaas, og en faktaboks med noen generelle opplysninger om arten. 60 fuglearter er tatt med i denne samlingen, og noen andre er nevnt i tillegg. Dette er altså ikke et fugleleksikon. Jeg har valgt ut de vanligste fuglene. Hvis du stikker hodet ut vinduet og ser eller hører en fugl, er det svært stor sannsynlighet for at du vil finne den her i denne boken.
fuglenes naturkalender
Allerede i januar–februar kan du høre de første strofene fra en kjøttmeis eller fra en rødstrupe under en gatelykt i grålysningen. Om natten kan du kanskje også høre en ugle tute. Januar–februar er den beste tiden å begynne når du vil bli kjent med fuglene. Da har du ikke for mange å forholde deg til. Lydbildet i naturen er enkelt, og du har det beste utgangspunkt for å lære deg flere arter etter hvert som de kommer utover våren og sommeren.
I mars–april kommer de første trekkfuglene: trostene, tjelden, vipen, stæren og sanglerken. I april bokfinken, flaggspetten, munken og den svarthvite fluesnapperen. Så i mai kommer løvsangerne i stort antall og preger lydbildet med bløte, ettertenksomme toner, og til sist svalene og gjøken. Da har de fleste andre fuglene allerede kommet godt i gang med reirbygging etter først å ha konkurrert om territorium og make.
Juni–juli er en travel tid. I løpet av de tre ukene kjøttmeisungene mates, kommer foreldrene med bortimot 10 000 larver til dem, men med bare én larve i nebbet ved hvert besøk. Ornitologen Andrew Gosler sammenligner (i boken The Great Tit) matforsyningen til reiret med en menneskefamilie der foreldrene kommer bærende på mer enn hundre kilo matvarer hver dag, og at de jogger fram og tilbake til butikken og henter en og en vare. Ungene til kjøttmeisen veier i snitt 1,3 gram ved klekking. Vekten skal omtrent 15-dobles før de forlater reiret.
I august måned er det mange fugler som myter. Dette er en prosess der fuglen feller fjær og får deler eller hele fjærdrakten byttet ut. Fjær slites og kan etter hvert fungere dårlig som flygeredskap og beskyttelse mot kulde og regn. Mange arter myter i tiden etter hekkingen, før høsttrekket.
Om høsten blir trekkfugler grepet av uro. Lydene blir mere
kvasse, og fuglene virker rastløse og søker sammen i flokker. Det er påvist mer sukker i blodet på fuglene like før trekket. Ungfugler trekker ofte etter at foreldrene er reist, og må klare å finne veien selv. I utgangspunktet vet de ikke hvor de skal. Er det sikkert at de flyr mot noe bedre? Flere av antikkens filosofer forsket på naturen og la merke til at det er samsvar mellom behov og det behovene søker. Tørst er det sikreste tegnet på at det finnes noe å drikke. Det at fuglene kjenner uro og trekker sydover, er i seg selv et tegn på at de trekker mot noe bedre. Mennesker kan kjenne på en tilsvarende eksistensiell uro.
Fra sensommeren og utover i september, oktober og november trekker fuglene. Men ikke alle. Vi deler dem gjerne inn i standfugler, som bor i samme område hele livet, streiffugler, som vandrer litt, men ikke over store distanser, og trekkfugler, som flytter fram og tilbake mellom et sommer- og et vinterområde med hele familien. Disse tre gruppene er ikke nøye avgrenset. I og med at vintrene gradvis har blitt mildere, blir enkelte av de typiske trekkfuglene tilbake i Norge om vinteren. Men noen fugler er så spesialisert i matveien og annet at de ikke kan det. Nebbets form er ofte avgjørende. I desember måned, når «julekortfuglene» kommer på fuglebrettet, kan vi på nært hold se hvordan nebbets form varierer sterkt fra art til art. Noen har spisse nebb og noen kraftige og butte. Hvorfor et det slik?
spesialister og generalister
Filosofen Aristoteles mente at alle former i naturen har et mål eller en bestemt hensikt – et telos. En form som skiller seg spesielt ut i naturen, er egget til lomvien. Lomvien er en alkefugl som hekker i tette kolonier i bratte fjellvegger ut mot havet. Fuglen legger bare ett egg, og dette ene egget skiller seg fra andre egg ved at det er stort og pæreformet. Fargene
varierer fra hvit til lysegrønn og grønnblå, og flekkene er store og små og brune eller svarte. Det er ikke to egg i lomvikolonien som er like. Men dersom det er slik som Aristoteles sier, at alle former i naturen har et telos, er det naturlig å spørre: Hvorfor har egget disse fargene? Hvorfor har eggene forskjellige farger og mønstre? Og hvorfor har lomviens egg akkurat denne formen? Når det gjelder fargene, er det nærliggende å tenke at det har noe med kamuflasje å gjøre. Men hvorfor er eggene ulike? Ettersom lomviene ruger i tette kolonier, kan det tenkes at det er fordi de skal kunne finne igjen sitt eget egg. Men så var det formen: Hvorfor er egget rundt i den ene enden og forholdsvis spisst i den andre? Også her kan vi resonnere. Vi vet at lomvien hekker i bratte, nakne fjellvegger ut mot havet. Her er det sparsomt med reirmateriale, og på en smal fjellhylle kan egget lett trille utfor. Derfor har egget fått en form som er slik at dersom det begynner å trille, så triller det bare rundt sin egen akse.
Slik kan vi fortsette: Ved å studere formen på en fugls føtter og nebb kan vi langt på vei resonnere oss fram til hvor denne arten bor, og hva den pleier å spise. Tjelden og andre vadefugler har lange føtter og langt og smalt nebb for å kunne lete i jord og mudder etter insekter, mark og snegler. Frøspisende fugler, som dompap og spurv, har et kort og kraftig nebb som de knuser frøet med før det svelges. Den lille sangeren som kalles munk, lever av insekter og trenger ikke et kraftig nebb. Den plukker insekter fra bark og blader eller fanger dem i luften. Rovfuglene fanger vanligvis byttet med klørne og bruker det krumme, skarpe nebbet til å slite løs kjøttstykker fra byttedyrene.
De aller fleste arter er en mellomting mellom en ekstrem spesialist og en ekstrem generalist i matveien. Spesialistene er hovedsakelig trekkfugler. Fugler med et typisk «insektnebb», tynt og spinkelt, klarer for eksempel vanligvis ikke 12 norske fugler gjennom året
å endre kostholdet fra insekter til en vinterdiett basert på frømat og må derfor trekke til varmere strøk for å finne føde om vinteren. I motsatt ende finner vi kråkene. Kråkene er typiske generalister. De ser alt og spiser (nesten) alt og kan fly over store områder på søk etter mat. Kråkenebbet kan brukes til alt mulig. Det kan knuse skjell og krepsdyr like lett som det kan rive løs kjøttstykker fra et dødt dyr.
Fugleforskere bruker begrepet habitat (levested) om den områdetypen en art helst velger å holde til i, den typen omgivelser som en fugl er best tilpasset til. Tap av habitat er en vanlig årsak til at arter dør ut, og mange arter er nå utryddingstruet fordi habitatene deres går tapt. Når myrområder tørkes opp og gjøres til boligområder og veier, fortrenges fugler som er avhengige av våtmark. Når store landbruksmaskiner durer fram uten hensyn til vipe og lerke, havner disse på rødlisten. De har ikke noe sted de kan hekke.
rødlisten
I denne boken har hver fugl en faktaboks med informasjon om fuglens navn, kjennetegn, låt og levested. For truede fugler er det også tatt med rødlistestatus. Rødlisten er en nasjonal liste over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut i Norge. Alle land som er tilsluttet Verdens naturvernunion, skal ha en slik liste, men innholdet vil kunne variere mye fra land til land. En art regnes som truet dersom den er kritisk truet (CR, critical), sterkt truet (EN, endangered) eller sårbar (VU, vulnerable). Listen omfatter også regionalt utdødde arter (RE, regionally extinct) og arter som står på nippet til å bli regnet som truet (NT, near threatened).
I Norge oppdateres rødlisten for arter omtrent hvert femte år av Artsdatabanken. Den første norske rødlisten kom i 2006 og den oppdateres hvert femte år. Ny liste skal foreligge i 2021.
litt latin
Faktaboksene inneholder også litt latin. Aristoteles, som levde på 300-tallet i Hellas, undersøkte ulike dyrearter og beskrev dem i flere bøker. Inndelingen i mineralriket, planteriket, dyreriket og menneskeriket er Aristoteles’ oppfinnelse, men artsnavn har stort sett vært lokale. På midten av 1700tallet lanserte den svenske naturforskeren Carl von Linné et felles klassifiseringssystem på latin for planteriket, som etter hvert ble utviklet også for dyreriket, der fugler hører hjemme. Slik kan vi for eksempel klassifisere en linerle:
Rike: Dyreriket (Animalia)
Rekke: Ryggstrengdyr (Chordata)
Underrekke: Virveldyr (Vertebrata)
Klasse: Fugler (Aves)
Orden: Spurvefugler (Passeriformes)
Familie: Erlefamilien (Motacillidae)
Slekt: Motacilla
Art: Linerle (Motacilla alba) Motacilla av motare – å bevege seg. (Sikter trolig til den vippende stjerten.) Alba betyr hvit.
Underart: Svartryggerle (Motacilla alba yarrellii)
Carl von Linnés genistrek var å velge en todelt navnsetting på latin, sammensatt av slektsnavn og artsnavn. Slik kunne navnet samtidig fortelle om artens plassering i systemet og dens utseende og egenskaper. Underarter markeres ved at de får et tredje navn i tillegg.
JANUAR
dyp snø og kulde legger en demper på all aktivitet i naturen. I denne tiden har de fleste fugler nok med å finne mat og holde varmen. Det er likevel noen få som synger. I skumringen og grålysningen kan du oppleve en mollstemt konsert fra en overvintrende rødstrupe under en gatelykt, eller trillene fra en enslig gjerdesmett. Og fra midten av januar kan du høre kattuglen tute. Den legger egg allerede i måneden etter og er nå midt i kurtisen.
Også fossekallen gir lyd fra seg. Du hører den gjerne før du ser den. Den sitter i elvekanten og neier og vipper med den korte stjerten.
FOSSEKALLEN
En isbader i elven
en kald, rå vinterdag når du ikke forventer et pip i skogen, kan du høre lyden av en isbader i elven. På iskanten eller på en stein ute i elvestryket sitter en trostestor, rund, mørk fugl. Plutselig hopper den ut i elven og forsvinner under vann. Et kort dykk, og så er den tilbake.
Fossekallen er en friskus av den typen vi ellers kan møte i fjellsportgrupper i turlaget eller i «ekstremsportveko» på Voss. Den er isbader og den forserer stryk og fosser bedre enn noen elvepadler, og som isbadere flest er fossekallen alltid i godt humør! Hele året gir den fra seg et muntert, litt skurrende tsitt-tsitt-tsitt, som høres godt gjennom fossebruset. Sangen, som også høres i januar, er en lavmælt serie av gnissende og knitrende triller og fløytetoner.
Fossekallen finner mesteparten av sin mat under vann. Om vinteren bruker den daglig seks–syv timer på matjakt og et par av disse nede i isvannet. Dykkene er ofte korte, to til fem sekunder, men jo dypere vannet er, desto lengre blir dykkene, for den leter gjerne etter mat på bunnen. Der plukker den smådyr: fluelarver, snegler, krepsdyr og småfisk.
januar
fridykk uten svømmeføtter
Fossekallen trenger ikke blylodd for å komme seg raskt ned til bunnen. Skjelettet er ekstra massivt og mangler mange av de luftfylte hulrommene som andre fugler har. Når den er kommet ned, kan den faktisk løpe på kryss og tvers langs bunnen i ganske strie elver og bekker, og det er fortsatt et mysterium hvordan den unngår å bli tatt av strømmen. Under vann tar den vingene i bruk. Den svømmer, nesten flyr, mot strømmen slik at den blir presset ned mot bunnen. Fossekallen er godt tilpasset et liv som dykker. Fra naturens side er den utstyrt med en naturlig «våtdrakt»: Den har en svært tett fjærdrakt, og på overgumpen1 sitter en stor fettkjertel som brukes til impregnering. Fossekallen mangler svømmeføtter, men klarer likevel godt å svømme i overflaten.
elvekjerring
Fossekallen er lett å dra kjensel på. Når den står på iskanten eller på en utkikksstein i elvestryket, kjenner du den på den runde kroppen, en kort stjert som ofte peker rett opp, og på den hvite strupen. Når den flyr, kjennes den på en lav, rettlinjet svirrende flukt. Det mest særegne er likevel kroppsspråket som har gitt fuglen tilnavnet «elvekjerring». Fossekallen har det nemlig med, i perioder, å neie i ett kjør. Opptil femti ganger i minuttet. Hensikten er å signalisere til sin make at fare truer, at for eksempel du nærmer deg. I den evinnelige fosseduren, hvor spinkle fuglepip lett drukner, har fossekallen funnet ut at det er lettere å kommunisere med kroppsspråk. Hvis det er fare på ferde, eller en annen fossekall har trengt inn på enemerkene, går stjerten rett til værs.
Vinterstid skiller hannen og hunnen lag og har hvert sitt matterritorium. Grensene markeres med sang.
1 Se ordforklaringer bak i boken.
fossegrim
Kjært barn har mange navn, og i så måte må fossekallen være en av de kjæreste fuglene i Norge. Nesten ingen norsk fugl har så mange lokale navn som den. Hittil er det registrert cirka 60 forskjellige, og nesten alle er knyttet til mennesketyper, figurer vi kan se for oss. Samtidig karakteriserer navnene fuglen. Elvekjerring er nevnt. Andre navn på fossekallen er elveprest, elvekonge, elvekari, vaskeper, vannstær, elvetrost og bekkjastare.
Fossekall er også brukt som navn på fossegrimen, som i norsk folketradisjon er et overnaturlig vesen som oppholder seg i fossen og kan vise seg i ulike skikkelser. Fossegrimen spiller fele eller harpe i mørke stille kvelder for å lokke folk til seg.
Fossekallens reirplass er ofte et sted elven fosser eller går stri, gjerne på en fjellhylle eller i en fjellsprekk. Aller helst, dersom det er mulig, bygger den reir bak en foss, slik at den må fly gjennom fossen når den skal inn til ungene med mat.
Reiret minner om en iglo. Det består av et ytterreir i mose med tak og vegger, og en åpning litt på undersiden. Inne i dette mosereiret bygger fossekallen et «vanlig» reir av strå.
nasjonalsymbol
Fossekallen ble i 1963, gjennom en lytteravstemning på NRK radio, valgt til Norges nasjonalfugl. Andre land har hatt lignende nasjonale avstemninger. I England er rødstrupen nasjonalfugl, i Danmark knoppsvanen, i Finland sangsvanen og i Sverige svarttrosten.
I Norge kunne vi vel ikke funnet et bedre nasjonalsymbol enn fossekallen. Men det må nevnes, hvor forsmedelig det enn kan høres, at flere norske fossekaller faktisk tilbringer vinterhalvåret i Sør-Sverige eller i andre land i Norden.
FOSSEKALL Cinclus cinclus
Cinclus (gresk) – navn benyttet av Aristoteles på en liten fugl knyttet til vann, betyr muligens «den som beveger seg hurtig».
Det norske ordet kall, av norrønt karl, mann, er en gift eller en gammel mann.
kjennetegn: Brunsvart over det hele, bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete. Rettlinjet svirrende flukt. Sitter ofte i vannkanten, neier og vipper med den korte stjerten.
låt: Høres ofte før den ses. Lokkelyden er et kort og skurrende tsirrp, ofte fra fugl som flyr langs elven eller bekken. Ofte korte og skarpe strofer som kan trenge igjennom elvebruset: tsitt-tsitt-tsitt.
Synger hele året. Sangen er en rolig, lavmælt serie av gnissende og knitrende triller og fløytetoner.
levested: Arten er alltid knyttet til rennende vann. Reiret legges ofte godt skjult under broer eller ved en foss. Legger 5–6 egg, hvite, i april–juni, som ruges av hunnen. Begge foreldrene fôrer ungene. Finnes over hele landet. Standfugl, men om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland.
føde: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren mest småfisk.
GJERDESMETTEN
Liten og høyrøstet
gjerdesmetten er en knøttliten kanelbrun krabat med kort hals, langt tynt nebb og en snodig liten stjert som står rett til værs. I flukt ser den ut som et rundt humlelignende vesen som farer av sted i rett linje med raske, svirrende vingeslag. Gjerdesmetten er Europas nest minste fugl. Den veier under ti gram. Fuglen sitter helst i skjul mens den synger, men lyden er så kraftig og spesiell at du ikke kan unngå å legge merke til den. I forhold til størrelsen er ingen fugl mer høyrøstet. Sangen, som har flere toner og triller, klinger så kraftig og bærer så langt at en tror det må være en mye større fugl. Lokkelyden er et rullende zerr som ofte trekkes ut til en hard snatring. Den markerer sitt revir (område) hele året, og derfor kan du høre den også om vinteren.
Denne fuglen har selvfølgelig ingen problemer med å bli hørt, selv midt inne i bytrafikken. De som har en gjerdesmett utenfor soveromsvinduet tidlig om morgenen, kan nok av og til ønske at fuglen var utstyrt med en volumkontroll. Du kan høre den på 500 meters hold. Gjerdesmetten er trekkfugl, men en del overvintrer i Sør-Norge, særlig på Vestlandet. Den store skogen er ikke noe for gjerdesmetten. Den foretrekker heller «hundremeterskogen» og trives godt i
hager, bare de ikke er altfor frisert. Der må være litt kvist og kvast. Gjerdesmetten lever av insekter, edderkopper, tusenbein og andre småkryp som den finner langs bakken eller i buskene. Om høsten og vinteren spiser den også litt bær. Den besøker gjerne fôringsplasser, men ikke så ofte som de andre småfuglene – unntatt når det er kaldt! Gjerdesmettens farligste fiende er nemlig ikke katten, men frosten. Den har en stor overflate i forhold til kroppsmassen. For å overleve overnatter den ofte sammen med flere andre gjerdesmetter, og da trykker de seg tett sammen i et reir, under et tak eller i en fuglekasse. I England er det funnet mer enn 90 fugler som sov oppå hverandre i 2–3 lag.
per smjugar
Gjerdesmetten har flere navn. Noen kaller den «Tommeliten» og andre kaller den «Per Smjugar». Smett og smjugar passer godt, for den er ingen himmelflyger. Til gjengjeld beveger den seg utrolig hurtig langs bakken, nesten som en mus. På Færøyene og på Island kaller de gjerdesmetten for músar-bróðir – broren til en mus. Den smyger seg fram gjennom kratt og tette kvisthauger og flyr fra busk til busk nesten uten stans. Alltid er det noe som skal undersøkes. Av og til dukker den opp her og der i buskaset med brystet senket og stjerten opp. Dersom den blir forstyrret, roper den tek-tek-tek-tek … Og når den føler seg trygg, kan den plutselig begynne å synge.
Per Smjugar lever også opp til navnet på den måten at han er en liten luring. Om våren bygger han tre eller fire kunstferdige, kulerunde reir med inngang fra siden. Han gjør aldri reirene helt ferdig innvendig. Kommer det så en hunnfugl inn på territoriet, plystrer han og byr fram alle sine boliger, og så får hun velge hvilket hun vil polstre og innrede. Så langt
er historien ganske romantisk. Men straks eggene er lagt og arbeidet med rugingen skal ta til, har Per Smjugar gjort sin plikt. Da er han igjen ute og plystrer kjekt på andre hunner idet han byr fram hva han måtte ha igjen av reir.
fuglenes konge
I folkeeventyrene fortelles det at fuglene en gang konkurrerte om hvem som kunne fly høyest. Alle trodde at ørnen kom til å vinne. Men den bitte lille gjerdesmetten var lur og gjemte seg under ryggfjærene på den store fuglen. Ørnen bredte ut sine kraftige vinger og svingte seg oppover. Snart var den over skyene og høyere enn noen annen fugl kunne komme. Da den ikke orket mer, skrek den til de andre: «Nå 27 januar
er jeg konge! Nå er jeg høyest av alle!» Men da smatt den lille fuglen fram og fløy enda et lite stykke. Og så kvitret den «Nei, jeg er enda høyere! Nå er det jeg som er konge!» Nedturen ble litt voldsom for den lille fuglen, og den deiset i bakken slik at stjerten ble stående rett til værs.
Denne fabelen er kjent i mange land og knyttes til gjerdesmetten. Det gjør det litt forvirrende at vi i Norge har en fugl som er enda mindre enn gjerdesmetten, og som faktisk heter fuglekongen. Det er ofte denne fuglen som figurerer i den norske versjonen av denne fortellingen.
GJERDESMETT Troglodytes troglodytes
Troglodytes troglodytes – «den som bor i et hull».
kjennetegn: 10 cm. Typisk kjennetegn er den brune fjærdrakten med lyse striper på tvers. Den korte stjerten som peker nesten rett opp, er også typisk. Nebbet er ganske langt og tynt og svakt buet nedover. Flyr oftest i rett linje, som et brunt humlelignende vesen som farer av sted på raske, svirrende vinger. Kjønnene er like.
låt: Den energiske sangen begynner med noen korte lyder høyt oppe i skalaen ti-di-di-da, og faller så ned i et lavere ze-ze-ze-zeze-ze-ze og så opp et nivå til et hardt rrrrrrrrrrrrrr. De knatrende lokkelydene ligner på rødstrupens (se side 31), men er litt hardere tett tettetett tettett. På milde vinterdager kan den kraftige sangen høres allerede i januar.
levested: Hannen starter reirbyggingen i mars. Reiret plasseres på bakken i en kvisthaug, i et hulrom på bakken, under gresstorv eller lignende steder. De 8–10 eggene er hvite med rødbrune flekker. Hunnen ruger. Finnes over det meste av lavlandet bortsett fra Finnmark, men er mest tallrik i kystområdene sør i landet. Mange trekker til kontinentet, men en del overvintrer, særlig på Vestlandet.
føde: Vesentlig insekter og edderkoppdyr som den finner på bakken eller i lave busker og kratt. Høst og vinter også litt bær.
