_Min instastory
© 2020 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Erlend Askhov
Omslagsfoto: NTB Scanpix, Samfoto, Mimsy Møller
Papir: Magno natural 120 g
Boka er satt med Greta Text 12/16
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-2618-4
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
Mads Hansen
Min instastory
Skrevet i samarbeid med Even Vaa
__Forord
Jeg heter Mads Hansen. En vanlig fyr med et vanlig navn. Jeg er 186 centimeter høy, har blondt hår og blå øyne, og kunne like gjerne hett Vanlig Vanligsen. Eglete og høy på sukker fra dag én, som dem sier på Paradise. Men likevel vanlig.
Jeg vokste opp i et vanlig hus med vanlige foreldre på vanlige Tranby i Lier utenfor Drammen. Pliktoppfyllende og flink både hjemme og på skolen. Hjalp de som hadde lærevansker til og med. På kanten til strebersk, vil noen kanskje mene.
Jeg var glad i idrett og begynte tidlig med skihopping. Den første sesongen var en slags forberedelse til det ble vinter og man faktisk kunne hoppe på ski. Jeg fikk drakt, hjelm, ski og alt utstyr av foreldrene mine. Følte meg ordentlig proff. Da forberedelsene var over og jeg endelig satt på bommen, sa det stopp. Det var ikke snakk om at jeg skulle kaste meg utfor den bakken. Ikke i nærheten engang. Dermed endte hoppkarrieren allerede før første hopp. Jeg byttet ut ubrukte ski med baller. Gikk over til håndball og fotball. Bestemte meg etter hvert for å satse på sistnevnte. Havna sjelden i trøbbel. Prøvde aldri røyk eller snus. Smakte alkohol først da jeg var 18, ironisk nok på en treningsleir på Lanzarote med A-laget til Strømsgodset.
Ved siden av fotballen jobba jeg blant annet i en bedrift som sammenligna priser på produkter på nettet. Det var lange dager. Kanskje ikke så glamorøst. Men det holdt for meg. Det var helt greit.
Jeg var helt grei.
Mange av dem jeg hang med, drømte om å ende opp i en av de store ligaene. Jeg hadde verken lyst til eller mål om å spille i utlandet. Min drøm var mer beskjeden:
Å få spille i Tippeligaen.
Sånn sett hadde jeg oppnådd alt jeg kunne drømme om, da jeg, for et par år siden, la fotballskoa på hylla mens jeg spilte i Mjøndalen, ikke altfor mange steinkastene unna Tranby. Med Vegard Hansen, mannen som skjenka meg på Lanzarote, som trener.
Hvorfor skal dere lese om en vanlig, helt grei fyr, som ga livet til fotballen, som verken kan måles med Ronaldo, Messi eller Maradona (bortsett fra at jeg i 2009 scora et mål som sammenlignes med Maradonas. Jeg kødder ikke. Søk på «Mads Hansen» og «mål» …), og som hadde lave ambisjoner, tenker du, kanskje?
Jo, fordi nesten 500 000 av Norges befolkning på cirka fem millioner, altså hver tiende mann eller kvinne du ser på gata, velger å følge meg på Instagram. Det er omtrent en halv million flere følgere enn det finnes folk på Tranby. Over fire ganger så mange følgere som det finnes sauer på Færøyene. Flere følgere enn det er innbyggere på Island. Til sammenligning har for eksempel statsminister Erna Solberg bare 120 000 følgere. Karpe, en av Norges største rapgrupper, har 163 000 følgere. Og en av landets største bloggere, Isabelle Raad, har tafatte 230 000 følgere.
Det er egentlig ikke til å tro. På grensen til å kunne kalles et vaskeekte eventyr. Heldigvis har jeg, i likhet med Askeladden, hatt mange gode hjelpere. For jeg har møtt noen troll på veien.
Hva skjedde?
Hvordan havna jeg her?
Denne boka viser at det finnes håp for alle.
Dette er Min instastory.
_ Topp 5 poster jeg kunne spart meg for
→ Mye gull. Men blant 1000 poster finnes selvsagt en del gråstein også, ting som enten er kjedelige eller støtende.
Sånn for å bryte isen før vi går ordentlig i gang, her er noen poster jeg godt kunne vært foruten: → → → →
Joda, pølsa var nok litt svett. Men det driter vel du i? Ekstra patetisk at jeg tok meg tid til å lage en collage av den.
Hvem bryr seg?
Ordet «Intetsigende» oppsummert i én post. Spesielt kjekk var (og er) jeg heller ikke. Til dere 1722 som likte denne posten: Ta dere sammen!
Tanken var å gjøre narr av klærne hennes, ikke anatomien. I ettertid ser jeg at skillet er uklart.
I 2013 syntes jeg dette var morsomt. Det synes jeg ikke nå lenger. Her bruker jeg en kvinnes vekt til inntekt for egen humor. Ikke greit. Denne er herved slettet.
_Begynnelsen
→ Mitt aller første møte med SoMe (eller nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, og å delta i sosiale nettverk, slik Store norske leksikon definerer det) var hverken i form av Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller mIRC (noen som husker det?).
Mitt første møte med SoMe var e-post.
Dette høres kanskje i overkant nerdete ut, men vennegjengen min og jeg mailet hverandre setninger eller historier, gjerne ett avsnitt hver, og fortsatte helt til det ble enten totalt kaos eller en brukbar historie av det. Og så lo vi. Haha, hihi og rofl.
Vi brukte hverken likes eller emojies, og det lignet vel mer på klassens time enn en SoMe-aktivitet. Det var sånn det begynte.
TWITTER-HANSEN
Noen år senere, 19. januar 2011, ble jeg intervjuet av lokalavisa i Fredrikstad etter å ha blitt presentert som ny spiller for nettopp Fredrikstad. Den SKUP-jagende journalisten hadde fått med seg at jeg hadde en Twitter-profil, og lurte på om jeg kom til å være en aktiv tvitrer. (Dette var tross alt midt i Twitters gullalder, hva annet skulle en sultefôra lokalavis skrive om?)
Vanligvis hadde jeg nok svart nei. Men siden jeg var såpass ny i klubben, tenkte jeg at det sikkert var lurt å være på tilbudssiden og fremstå som et fremoverlent ja-tryne, villig til å gjøre alt for laget. I alle fall til å begynne med.
Jeg svarte ja.
På denne tiden var det noe som het #ffnor (follow friday norway), en hashtag man brukte for å anbefale andre Twitterprofiler. Det var lite innhold involvert. Superenkelt. Man skrev simpelthen #ffnor etterfulgt av personer man likte, for eksempel #ffnor @Mads_Hansen. Bare av det begynte følgerskaren å vokse. Det var få, eller ingen andre elitespillere som var aktive på SoMe. Plassen var liksom holdt av til meg; det føltes naturlig å sette seg.
Det tok ikke lang tid før jeg ble småprofilert. Jeg dro frem blant annet rivaliseringskortet, kanskje det eneste i fotballkortstokken som garanterer temperatur. Slengte harmløse spydigheter om andre eliteserieklubber, spesielt Sarpsborg, Fredrikstads største rival. Klassisk opphaussingsretorikk.
Før jeg visste ordet av det, ble jeg omtalt som TwitterHansen. Det var lite samfunnssatire involvert. Få bloggere i sikte. Stort sett dreide det seg om fotball.
Enn så lenge.
DE FØRSTE UBEHJELPELIGE POSTENE
Som fotballspiller i eliteserien blir det en del reising. For det meste med buss. Rullende mellom bakkar og berg står valget mellom å sitte pal og kjede seg, prate piss eller finne på noe som er hakket mindre kjedelig.
Vi pleide å spille kort.
Fant alltid på en eller annen straff som gjorde det kjipt å tape. Sånn er det med idrettsfolk; vi er lette å motivere. Så lenge det er mulig å vinne – det spiller ingen rolle hva eller over hvem – har vi det bra.
På vei til en bortekamp mot Sogndal overtalte en lagkompis, Alexander Ruud Tveter, meg til å laste ned Instagram. Det
kunne jo være greit å ha flere strenger å kjede seg på. Mads_ Hansen, som jeg het på Twitter og i livet generelt, var opptatt, så jeg slengte på draktnummeret mitt i tillegg.
Mads_Hansen11 var født.
Dermed, på en eller annen kro et eller annet sted langs Riksvei 52, skjedde dette:
Jeg ble ikke akkurat nedringt av annonsører etter den der.
Fikk ikke så mange likes heller, noe jeg ga blaffen i denne første timen med Instagram. Jeg var en løs kanon på dekk. Mer opptatt av kvantitet enn kvalitet, og med null ambisjoner om noe mer enn tidsfordriv i bussen.
Jeg hamret videre med snikfotografier av lagkompisene mine, selv om responsen lot vente på seg. Ikke mindre enn seks poster, den ene dårligere enn den andre, ble publisert før navlestrengen til kontoen min var klippet.
En liten replikk, bare: Jeg fikk stort sett under ti likes på de første postene. Akkurat nok til at jeg gadd å fortsette. Etter hvert fant jeg ut at likes-telleren endret seg etter antall likes.
Fikk man over elleve, viste ikke telleren lenger hvem som likte posten, men hvor mange. Det ble målet til å begynne med, barnslig sportsdrittunge som jeg var: å bikke 11 likes.
Bussturen hjem fra Sogndal (vi vant! Og med vi mener jeg de; jeg satt på benken hele kampen) la grunnlaget for det som skjedde videre. På mange, eller alle, måter
↘ forandret
den
bussturen a l t. ↘
THE BUSSTUR
Det var ikke sånn at vi krasjet eller noe. Eller at jeg overlevde en alvorlig dødsulykke som nesten gjorde meg lam fra halsen og ned, som fikk meg til å reflektere over meningen med livet og hva som var min oppgave fra nå av. Jeg møtte ikke Gud
eller Jesus i Hemsedal. Ei heller ble jeg oppringt av en monoton og irriterende smørblid, men også småsjalu, stemme fra Norsk Tipping.
Det var dramatisk nok likevel.
Jørgen Horn, Etzaz Hussain, Alexander Ruud Tveter og jeg satt som vanlig og spilte kort, nærmere bestemt bondebridge (eller selbuvist, om du vil). Vi ble enige om at taperen måtte opprette en profil på sukker.no, forløperen til Tinder, og at vinnerne skulle administrere profilen i én uke. Etter litt diskusjon ble vi enige om at jeg, siden jeg var den eneste som ikke var singel, heller skulle opprette en blogg dersom jeg tapte. Jeg skulle ha den i én uke uten å avsløre at den bare var kødd. I all beskjedenhet: jeg var en soleklar topp to kortspiller i gjengen og hadde klokkertro på at jeg skulle slippe å tape. Lett match.
Spillet gikk sin gang.
Eller mot sin gang.
Mot min gang.
Det var stang ut på stang ut.
Kløversjuer på kløversjuer.
Jeg var aldri i nærheten.
Jeg tapte så det sang.
Småirritert og trøtt kom jeg hjem lørdag morgen. La meg til å sove. Håpet forgjeves at alt skulle være glemt da jeg våkna. Sto opp noen timer senere og skrev det første blogginnlegget– en slags parodi på bloggere. Deretter ringte Jørgen Horn, lagkameraten fra helvete, til alt som kunne krype og gå av medier. Fortalte at det hadde tørna for meg: Om du ikke trodde at Mads Hansen var PR-kåt fra før; nå har han begynt å blogge.
Det tok ikke lang tid før jeg ble oppringt av diverse sportsredaksjoner. Jeg måtte blant annet forklare meg i beste sendetid på Fotballkveld på TV2. I fullt alvor rasjonaliserte jeg at jeg
hadde opprettet blogg fordi jeg mente at jeg hadde en god penn. At bloggen var en mulighet til å få utløp for talentet mitt.
Det var flaut nok.
Så ringte sportssjefen i Nettavisen. Han sa at de hadde vært på utkikk etter fotballblogger lenge. Lurte på om jeg kunne ta en prat. Klart det, svarte jeg. Under praten forsto jeg raskt at det kanskje ikke var så dumt å legge inn aksjer på flere arenaer. Ikke minst økonomisk. Såpass ærlig må jeg være. Fotballkarrieren skulle jo ta slutt en eller annen gang.
Jeg kvesset den sløve og godt ubrukte pennen. Tenkte litt på historiene kompisene mine og jeg hadde servert hverandre på mail for hundre år siden. Tok sats.
Takket ja.
EN FOTBALLSPILLERS BEKJENNELSER
Hæ? Har Mads Hansen startet blogg?
Mange tenkte nok at jeg var en oppmerksomhetssyk fotballspiller. Kanskje med rette. Tenårings-Mads hadde blitt jævlig skuffa. Og overraska. Var dette virkelig den draumen jeg bar på? Å bli blogger? Kanskje ikke. Jeg tok den imot likevel.
En fotballspillers bekjennelser var født.
Jeg skrev mest om ting som skjedde på innsiden av en fotballklubb. Det var alvor og humor i samme lavmålte åndedrag. Folk så ut til å like det. Samtidig hadde jeg så absolutt en ironisk distanse til min nye deltidsjobb. Krydra det hele med å parodiere andre bloggere. La ut innlegg der jeg etterlignet andres innlegg. Gjerne til minste detalj. Folk likte det også. En fotballspillers bekjennelser var kanskje ikke en hit. Den skulle jeg lage senere.
Men den var absolutt nynnbar.
I motsetning til mange andre fotballspillere hadde jeg fått en stemme. En stemme som ble stadig høyere. Og som fant stadig nye kanaler å rope i.
NETT-TV-KLOVN
I 2013 solgte Fredrikstad meg til Mjøndalen. (Med solgte mener jeg ga bort, gladelig; det jeg leverte på banen, var ikke i nærheten av å forsvare lønnen jeg fikk.) Her ble jeg kjent med blant annet Christian Gauseth, en fyr som, i likhet med meg, satte like mye pris det som skjedde utenfor fotballbanen som på den. Dette vennskapet ble starten på en slags TV-karriere som definitivt var med på å pløye opp Instagram-veien videre. Vi var på treningsleir med Mjøndalen på La Manga. Hadde altfor god tid. Christian og jeg observerte en gjeng dommere som satt og spiste. Begynte å diskutere dem. Hva gjorde
egentlig dommerne på en treningsleir? Øvde de på å blåse i fløyta? På å vinke med flagg? På å jogge baklengs?
Der og da kom vi opp med idéen om å lage en slags parodi på FotballXtra på TV2 (for øvrig Norges lengstlevende fotballprogram). Vi skulle diskutere vinketeknikk med flagg, debattere reservefløyter (hot or not?) og ta for oss nye dommerbegreper, for eksempel offside-shoulder, assistentdommerens versjon av musearm eller tennisalbue. Vi skulle, kort fortalt, hylle dommerne i et konsept som var like smalt som midjen til Isabel Raad.
Programmet skulle hete DommerXtra.
Den første episoden ble spilt inn i klubbhuset i Mjøndalen med en lagkamerat som gjest. Etter hvert, eller i et overraskende forrykende tempo, ble klubbhuset byttet ut med diverse TV2- og VGTV-studioer, og lagkameratene ble erstattet med mer kjente fjes som Davy Wathne, Bernt Hulsker og John Arne Riise.
Jeg tipper vi lagde en syv–åtte programmer med DommerXtra før jeg, litt blåøyd, sendte av gårde en henvendelse – via Twitter, faktisk – til sportsredaktøren i TV2. Spurte ham om mulighetene for å lage et program i en litt større skala.
Visst var det muligheter.
Ikke lenge etterpå satt vi hos Magnus Wolff Eikrem i Heerenveen (hans daværende klubb) og spilte inn en pilotepisode av 2 mot 1 – to middelmådige besøker én god. Konseptet var like enkelt som tittelen: Christian og jeg besøkte bedre og mer kjente fotballprofiler, og fant på kødd både med og mot dem.
Ballen rulla. Jeg var i ferd med å bli en mikroprofilert nettTV-klovn, i tillegg til å være Twitter-Hansen. Instagram var fortsatt en like stor prioritet for meg som nettvett er for Anna Rasmussen. (Jeg kommer tilbake til dette.) Greit nok, jeg slengte ut noen poster i ny og ne som alle andre. Men ikke engang en cyste i hodet var nok til å få opp antall likes. Eller det faktum at det viser seg at jeg er blant de to prosentene i befolkningen med høyest intelligens. Eller at jeg hadde en hund som jeg var såpass glad i at jeg fortsatt blir tårevåt av å se bilder av den.
Det var først da jeg sa ting jeg mente om de som tilsynelatende befinner seg blant befolkningens to prosent med lavest intelligens, de som har tastaturvarianten av munndiaré, de som foretrekker å nistirre på retusjerte bilder av seg selv fremfor å ta en titt på virkeligheten rundt seg – og ikke minst de som havner i kryssilden i neste kapittel – at likes-o-meteret for alvor gjorde utslag.
_ Topp 5 dummeste ting jeg ser
på Instagram
→ Det finnes mye bra på Instagram. Men gudene skal vite at det legges ut mye dumt også. Her er fem idiot-favoritter: → → → →
1
Dårlig merking av reklame
Her finnes det to typer: Den ene går ut på å gi flatt faen i all form for merking. Den andre varianten er den mest utbredte, og handler om å gjøre annonsemerkingen så lite synlig som mulig. Det er ikke bare idiotisk, det er faktisk ulovlig også. For eksempel gjemmer noen teksten helt øverst i hjørnet, og passer gjerne også på å ha den i samme farge som bakgrunnen. Noen skriver også ad fremfor annonse, rett og slett fordi ad er kortere og fordi engelsk språkdrakt kan bidra til å tåkelegge det faktum at innlegget er reklame. Her er noen eksempler:
På samme måte som en yrkessjåfør må kunne trafikkreglene og en regnskapsfører må kunne skatteloven, bør det være et minimumskrav at også influencere kjenner til regelverket i bransjen de livnærer seg av. Neste gang du kommer over et feilmerket reklameinnlegg, søk på «klageskjema forbrukertilsynet» og bidra til å straffe dem som bryter loven.
2
Influencere med løsvipper som reklamerer for vippeserum
I samme kategori inngår folk som har trynet fullt av botox og fillers, som likevel reklamerer for rynkekrem.
Det er meningsløst å så naturgress oppå en kunstgressbane.
Slutt med det!
Reposting av andres gratulasjoner i egen story
Influencere som legger ut rabattkoder og antyder at de gjør det for å hjelpe følgerne sine
Det er hyggelig med bursdagshilsener. For den som har bursdag. Ikke alle andre. Jeg tviler på at du kopierte opp bursdagskortene du fikk av vennene dine på skolen, for å dele dem ut til de andre i klassen? Jeg ser ingen grunn til at reglene skal være annerledes på sosiale medier.
Nå har jeg ordnet en rabatt til dere på Nelly. Bruk rabattkoden Mads15 for å få 15 %.
Om du noen gang var i tvil: Grunnen til at influencere ber deg om å bruke rabattkoder, er ikke fordi de er spesielt glad i deg og vil at du skal spare penger. Sannheten er at nettbutikken, i dette tilfellet Nelly, gir influencerne en andel av salget hver gang rabattkoden brukes.
Å
reklamere
for ny post i storyen
Ringer du folk for å fortelle at du har sendt dem en SMS?
Ikke?
Det var det jeg trodde.
Da foreslår jeg at vi kutter ut dette også.
