Midtøsten på 200 sider by Kagge Forlag

IMPERIET SLÅR

SPREKKER

Få dager før den gregorianske kalender viste 2020, kunngjorde president Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia skulle sende styrker til Libya. Straks begynte spekulasjonene: Hva slags fordel skulle han oppnå med sin gambit? Djerve utspill hadde tidligere tjent den 65 år gamle presidenten vel.

Det var en utrolig karriere Erdoğan hadde bak seg. Først profesjonell fotballspiller, så borgermester i Istanbul, men avsatt i 1998 og fengslet for oppfordring til religiøst hat. Etter fire måneders soning stiftet Erdoğan et nytt parti og vant valget i 2002. Året etter ble han statsminister og i 2014 president. Fra da av regjerte han nesten som en osmansk sultan.

Da jeg intervjuet Erdoğan i 2005, som NRKs Midtøstenkorrespondent for en tredje fireårsperiode, la han ikke skjul på ambisjonen. Siden 1978 hadde jeg fulgt utviklingen i regionen og rapportert fra kriger og massakre. Før det var jeg forsker innen petroleumsøkonomi i Norge og fulgte utviklingen internasjonalt.

Dermed blir en del av de siste femti år av Midtøstens historie også min.

Erdoğans fremstøt mot Libya i 2020 passet godt inn i presidentens visjon. Den nordafrikanske staten, vel to tusen kilometer unna, tilhørte Osmanriket fram til 1911.

Tyrkias innblanding i Libya var også en fortsettelse av det andre NATO-land hadde gjort i borgerkrigen, som begynte i 2011. Da hadde Norges rødgrønne regjering og et samstemt Storting valgt å følge USA og Frankrike i en militær intervensjon for å fjerne det oljerike Libyas leder, oberst Muammar al-Gaddafi. Norge stilte kampfly til disposisjon, og norske piloter slapp nær seks hundre bomber over militære og sivile mål. Tilbake lå et ødelagt land, der borgerkrigen fremdeles herjet i 2020.

Vestens politikk i Midtøsten de siste to hundre år har vært dominert av kolonisering og innblanding for å skape regimeskifter til egen fordel. Storbritannia og Frankrike sto til å begynne med i spissen. Britene ville kontrollere sjøveien til sin storkoloni India, gjennom Suezkanalen og Persiagolfen. Senere ble det viktig å dominere Midtøstens oljerikdommer. USA kom for alvor med i mellomkrigstiden og i 1945. De store amerikanske oljeselskapene ledet jakten på det svarte gullet, mens presidentene var opptatt av å hindre at Sovjetunionen fikk innpass i regionen.

I 1820 dominerte Osmanriket den arabiske verden. Fem hundre år tidligere hadde den første sultanen, Osman I, startet sine erobringstokt mot bysantinerne. Den sjuende sultanen, Mehmet II, okkuperte Konstantinopel i 1553 og gjorde slutt på Østromerriket. Konstantinopel ble til Islambol – «Islams by» på tyrkisk – selv om det gamle navnet ble brukt videre. Under osmanerne kom det mange innvandrere til byen – grekere, armenere og jøder som kunne nyte religiøs frihet.

Osmanimperiet strakte seg etter hvert fra munningen av Volga i Kaspihavet og Budapest til Jemen, lengst sør på Arabia-halvøya, og til Algerie i Nord-Afrika. Men så gikk det nedover.

janitsjarene

I 1820 hadde den 35 år gamle sultan Mahmud II styrt Osmanriket i tolv år. Under hans regjeringstid ble imperiet ytterligere redusert fordi tyrkernes tradisjonelle fiender, keiserdømmet ØsterrikeUngarn og et voksende Russland, erobret osmansk territorium. Noen arabiske provinser var også blitt uavhengige, bortsett fra i navnet.

I Konstantinopel kjempet dynastiet også en indre strid. Sultan Mahmud II ville neppe ha overlevd sin barndom hvis ikke den klartenkte moren hadde skaffet seg en hjelper som kunne spore gift i mat. En annen av sultanens koner forsøkte nemlig å forgifte unge Mahmud for at hennes egen sønn skulle arve tronen.

Senere unnslapp sultanen døden ved hjelp av en slavekvinne. Da en liten gruppe fra hans livgarde – janitsjarene – forsøkte å drepe Mahmud, forsinket slavinnen inntrengerne ved å helle en bøtte med glødende kull over dem. Dermed fikk sultanen tid til å gjemme seg i en peis. Han fikk senere vite om flere attentatplaner og sørget for at de opprørske janitsjarene ble drept.

Livvaktene var opprinnelig et sølibatkorps, rekruttert fra kristne familier. Men da janitsjarene fikk lov til å konvertere til islam, gifte seg og ta sønnene inn i korpset, forvandlet styrken seg til en privilegert klasse som søkte makt.

I 1826 var sultanen sterk nok til å knuse dem. Han hadde bygget opp en hær med franske, britiske og prøyssiske leieoffiserer. Soldatene angrep først janitsjarene utenfor forlegninger i

Den franske maleren Émile Jean-Horace Vernets illustrasjon av drapene på mamelukkene, de tidligere tyrkiske slavene som hadde regjert Egypt fram til 1517. Mamelukkene fikk styre videre med sultanens velsignelse. Da den utspekulerte Muhammad Ali kom til Kairo, hadde han først bygget sin egen maktbase ved hjelp av mamelukkene, så vendte han seg mot dem. Muhammad Ali tålte ingen opposisjon. Han kunne dømme en mann til døden bare ved en håndbevegelse. Når han hadde fått en mann henrettet, ble liket hengt opp til skue under Citadellet. Kvinner som fryktet de var sterile, kom og smurte den dødes blod på seg i håp om å bli fruktbare.

Konstantinopel og drepte seks tusen menn på under en halv time. I dagene som fulgte, jaktet hæren på overlevende og tok livet av alle den fant.

Deretter vingeklippet sultan Mahmud den religiøse eliten. Han moderniserte den offentlige administrasjonen, som fikk departementer etter europeisk mønster. Byråkratene ble undervist i engelsk, tysk og fransk. Turban og kjortler ble erstattet med fez og frakker. den nye herskeren

I den osmanske provinsen Egypt styrte en tidligere tobakkselger, født av albanske foreldre i provinsen Makedonia. Muhammad Ali Pasja snakket ikke arabisk og kunne ikke skrive. Men om han ikke leste bøker, leste han menns hjerter, ble det sagt.

Etter tenårene gikk Muhammad inn i den osmanske hæren. Han steg i gradene og ble med i styrken som dro til Egypt for å slåss mot Napoleon Bonaparte. Keiseren hadde invadert provinsene Egypt og Syria i 1798, men gjorde retrett tre år senere av frykt for at Storbritannia, Østerrike og Russland skulle gå til angrep på Frankrike.

I Kairo ble Muhammad Ali Pasja forfremmet til sultanens representant. Han strammet grepet ved å invitere bortimot sju hundre av den muslimske herskerklassen – mamelukkene – til middag 1. mars 1811. Da middagen var over og gjestene forlot palasset, ble de alle drept.

Mamelukkene var som janitsjarene i utgangspunkt slavesoldater. Men de var blitt så mektige at Muhammad Ali måtte knuse dem for selv å kunne styre.

Muhammad Ali knyttet seg opp til de mange franskmennene

som ble værende igjen da Napoleon trakk seg ut. Den egyptiske eliten hadde utviklet et nært forhold til Frankrike. Komediene til Molière og tragediene til Corneille og Racine ble oversatt til arabisk. Den egyptiske eliten tok også i bruk opplysningstidens politiske slagord om «frihet» og «likhet». Flere hundre unge egyptere fikk studere i Paris. Franske lærere bygde opp en offentlig undervisning, og franske leger etablerte et statlig helsevesen.

Fra 1517 hadde sultanene i Konstantinopel i teorien hatt kontroll over store deler av Den arabiske halvøy, men i praksis fikk araberne stort sett styre seg selv. På 1800-tallet utviklet det seg en konkurranse mellom europeerne for å kolonisere deler av Osmanriket. Det var først og fremst Frankrike og Storbritannia som knivet i den arabiske verden, mens tsaren tok osmanske områder nær Russlands grenser.

I Kairo ville Muhammad Ali ha mer makt. Han bygget opp en hær av bondesønner for å rive seg helt løs fra sultanen. I første omgang tok han kontroll over den osmanske Hedsjas-provinsen, som strakte seg sørover langs kysten av Rødehavet på Arabia-halvøya. Deretter tok hæren Sudan, en del av et afrikansk kongedømme sør for Egypt. Senere gikk soldatene vestover i Nord-Afrika og erobret den osmanske provinsen Kyrenaika, det senere Øst-Libya.

Muhammad Ali ville også utvide sitt domene til Levanten, øst i Middelhavet. I 1832 okkuperte hæren, ledet av sønnen Ibrahim Pasja, Stor-Syria, som inkluderte Libanon-fjellene og Palestina. Deretter marsjerte separatisthæren inn i Anatolia og truet Konstantinopel. Byen hadde da vært Osmanrikets hovedstad i bortimot fire hundre år.

I Konstantinopel var Mahmud II i ferd med å dø av skrumplever og tuberkulose da han fikk høre om de første erobringene. Av frykt for britisk og fransk intervensjon valgte Muhammad Ali i 1841 å

inngå en fredsavtale med sultanen og trekke styrkene ut i bytte mot permanent styre av Egypt og Sudan. Sultanen i Konstantinopel fikk beholde tittel som kalif og monark av Egypt, men i praksis var Muhammad Ali Pasja en suveren leder med tittel khediv – visekonge. Han fikk styre fram til 1848, da sønnen Ibrahim mente faren var blitt senil og tok makten fra ham. Da Ibrahim Pasja ble syk og døde i november samme år, hadde han bestemt at tronen skulle gå til sin egen sønn Abba Pasja, ikke til en av hans egne brødre, som også var Muhammad Alis sønner.

Den nye herskeren ble omtalt som en blanding av «et intellektuelt null, en feiging og fanatiker». Han låste seg inn i palasser i ørkenen eller nær sjøen. Etter fire år ved makten ble khedive Abba Pasja myrdet av to albanske slaver. Dermed gikk tronen til den fjerde av Muhammad Alis sønner, Muhammad Said Pasja. Den frankofile monarken var velutdannet, liberal, glad i å omgås europeere, og ikke minst, som guttunge vill etter makaroni.

Faren hadde mente at unge Said var for feit, og kommanderte ham daglig opp i masten på en av båtene på Nilen. Deretter måtte gutten løpe rundt bymuren. Han ble satt på en streng diett og nektet kontakt med andre familier, bortsett den franske konsulens. Der kunne Said sammen med konsulens sønn, Ferdinand de Lesseps, spise så mye spagetti han orket.

en kanal gjennom ørkenen

Da khediv Muhammad Said Pasja ga sin ungdoms venn, ingeniør Ferdinand de Lesseps, retten til å bygge en kanal mellom Middelhavet og Rødehavet, ga han også bort Egypts rett til å drive kanalen. Dermed fikk et privat, utenlandsk selskap monopol på den nye handelsveien mellom Middelhavet og Rødehavet.

Suezkanalen ble gravd fra Rødehavet via «Bittersjøene» nordover til Middelhavet. Det fortelles at en farao, rundt to tusen år fvt., planla å bygge en kanal fra Rødehavet til Nilen. I løpet av det neste tusenår ble det gravd en slik kanal, men i det sjuende århundre fvt. var den ramlet sammen. Da en senere farao satte inn over hundre tusen slaver for å åpne kanalen, ble han advart av Oraklet om at en slik kanal kunne gjøre veien åpen for en barbarisk invasjon. Senere tok perserne Egypt, og Faraoens kanal ble restaurert for så å bli ødelagt av nye herskere.

Tidligere var varer fraktet landeveis gjennom Egypt. Transporten ga mange egyptere inntekter. Nå skulle egyptiske kanalarbeidere satse sine liv for å bygge den planlagte 168 kilometer lang vannveien. Suezkanalen ville forkorte reisen mellom India og Vest-Europa med en avstand som var like lang som turen fram og tilbake over Atlanterhavet. Skipene ville slippe å gå rundt Kapp det gode håp.

Storbritannia skapte først vansker. Britene hadde en avtale om fri og sikker transport gjennom egyptisk territorium. Men da britiske kapitalister så muligheten for å tjene mer fordi fraktkostnadene til og fra India ville gå ned, satset også de penger på prosjektet.

Etter tjue års graving var Suezkanalen ferdig. Åpningen i 1869 ble storslått. Napoleon IIIs spanske keiserinne var den største stjernen. Henrik Ibsen representerte Sverige og Norge. «Mitt land er ikke lenger i Afrika, det er nå i Europa», sa visekonge Ismail Pasja, Mange egyptere protesterte på europeernes dominans. Den endte i åpen militær revolt. Storbritannia fryktet at Suezkanalen kunne bli stengt og sendte krigsskip inn i kanalen, fra begge ender.

De seilte til midtpunktet, der soldatene gikk i land og marsjerte til Kairo. Fra september 1882 var Egypt på britenes hender.

reformer og kokebok

Egypts formelle hersker, sultan-kalif Abdülhamid II, en liten mann med fornemme, bleke drag, blåsvart skjegg, skarpe mørke øyne og bøyd nese, hadde forholdt seg passiv til britenes okkupasjon. Han hadde hørt på sin hoffastrolog, som fortalte at britene ikke ville våge å gå til krig i Egypt.

Det var gammel tradisjon blant sultaner i Konstantinopel, også i tidligere kalifers hovedsete Bagdad, å stole på stjernetydere. De ble nærmest en del av familiedynastiene. Da britene invaderte Egypt,

bortforklarte stjernetyderen sin egen spådom om at de ikke ville våge. Andre fikk ikke vite hva han sa, men Abdülhamid godtok forklaringen, og stjernetyderen forble sultanens fremste rådgiver.

Sultanens forgjengere hadde innført mange reformer i Osmanriket. I historiebøkene ble perioden mellom 1839 og 1876 omtalt som tanzimat – det tyrkiske ordet for reform. Blant reformene som ble innført fram til 1876, var etableringen av uavhengige domstoler. Religiøse lover ble erstattet med sekulære, og det ble allmenn verneplikt.

Like før reformperioden begynte, tvang britene sultanen til å inngå en avtale for å bremse den industrielle utviklingen i regionen og gjøre Osmanriket mer avhengig av britisk import. Avtalen skulle føre til gjeldskrise, der sultanens statsfinanser ble kontrollert av vestlige kreditorer.

For alle sultaner hadde kokekunsten hatt stor plass i dagliglivet. Bare noen år etter at Konstantinopel var erobret og Topkapi-

Osmanrikets siste sultan, Abdülhamid II, som styrte fra 1876 til 1918, er av historikere dømt hardt, mye hardere enn andre sultaner. Han er kjent som Den røde sultanen, fordi han hadde ansvaret for de blodige massakrene av armenere, og for bruken av det hemmelige politiet til å drepe dissentere.

Abdülhamid II elsket drama, teater og europeisk musikk så mye at han fikk bygget en privat scene i et av sine palasser. Sultanens fremste hobby var å snekre møbler. Men lite moret ham mer enn å få opplest historier om Sherlock Holmes før han gikk til sengs.

palasset reiste seg, bestemte sultan Mehmet II at kjøkkenområdet skulle være på over fem tusen to hundre og femti kvadratmeter, nesten to tredeler av en fotballbane.

Under reformperioden fikk Konstantinopels befolkning på sin side i 1844 den første kokeboken. Forfatteren skrev at oppskriftene ville bli en «lettelse for alle mannlige og kvinnelige kokker som nå kunne lage noe annet enn bare innmatsuppe».

I realiteten hadde den tradisjonelle tyrkiske kokekunsten gjennom de mange erobringene fått stor innflytelse på matlagingen over hele Midtøsten. For eksempel ble baklava, den lagdelte bakervaren fylt med nøtter og dekket med sirup og malte pistasjnøtter, fortært så vel i Damaskus som i Kairo og Bagdad.

armenernes skjebne

Den siste halve delen av 1800-tallet hadde både Egypt og Levanten fått en kulturell renessanse. Men sultan Abdülhamid II likte verken renessanse eller europeiske demokratier. Han sensurerte presse, bannlyste politiske diskusjoner, fengslet intellektuelle eller sendte dem i eksil.

Da Osmanriket mistet sine vestlige provinser på Balkan, ble armenske nasjonalister inspirert til å søke frihet. Den kristne folkegruppen hadde tidligere hatt sitt eget kongedømme, men det var slukt av russere og osmanere. Armenerne hadde likevel beholdt sitt språk, religion og kultur.

Sultan Abdülhamid svarte på armenernes krav med å sette tyrkiske og kurdiske muslimer opp mot dem. Kurderne hadde sin egen etniske, språklige og kulturelle arv, og selv et ønske om frihet, men måtte nå være med på å nedkjempe armenerne.

I løpet av to år, fra 1894 til 1896, ble rundt to hundre tusen barn, kvinner og menn massakrert, ikke bare armenske kristne, også

Massakrene av armenere begynte i det sentrale Osmanriket. Så spredte de seg til andre deler av imperiet. Drapsmennene skilte ikke mellom alder eller kjønn: Barn og gamle, kvinner og menn ble slaktet.

Etter skarpe internasjonale reaksjoner minsket massedrapene i 1897. Noe skyldes at uhyrlighetene ble kjent fordi telegrafien var tatt i bruk og kunne formidle nyheter til aviser i Vest-Europa og Nord-Amerika.

andre troende i andre kirkesamfunn.

Bare fordi Frankrike, Storbritannia og Russland truet med invasjon, ble sultan Abdülhamid stanset. Stormaktene grep inn ikke bare av medmenneskelige hensyn, de hadde hver og én store am-

bisjoner i Midtøsten.

Tyskland var den eneste stormakt i Europa som forholdt seg taus til massakrene av armenere. Det hadde sammenheng med keiser Wilhelm IIs plan om å bygge en jernbane fra Berlin gjennom Anatolia til Bagdad. Tyske arkeologer hadde dessuten oppdaget at det piplet olje opp fra jorden i det nordlige Mesopotamia, landet rundt elvene Eufrat og Tigris som samlet seg og rant ut i Persiagolfen. Fra gammelt av ble det sagt at Eufrat var mannen, Tigris kvinnen, og at de giftet seg på stedet der elvene fløt sammen.

en stat for jøder

For å få innpass i Midtøsten måtte keiser Wilhelm II bearbeide sultanen, og da han kom til Konstantinopel i 1898, ble det klart at sultan Abdülhamid også var interessert i å knytte Osmanriket sammen med jernbane, veier og telegraflinjer. Men det ble ingen konkret avtale om samarbeid.

Keiseren reiste videre til Jerusalem for å innvie en lutheransk kirke, og lovet der å være en beskytter for de tyske kristne innvandrerne i Palestina. I Damaskus ville Wilhelm II fremstå som «en evig venn» av Osmanrikets tre hundre millioner muslimer. «Hvis jeg var kommet uten religion, ville jeg helt sikkert ha blitt muhammedaner», forsikret han.

Tyskerne var sent ute for å skaffe seg innflytelse i Midtøsten. Frankrike koloniserte Algerie i 1830. Britene tok Aden i Jemen i 1839. Byen ble en festning mot pirater og en forsyningshavn på sjøveien til India.

Det var ikke bare stormaktene som ønsket fotfeste i Midtøsten.

I 1896, to år før keiserens reise i Osmanriket, hadde den østerrikske journalisten Theodor Herzl argumentert for opprettelsen av

en jødisk stat i boken Der Judenstaat. Det ville være den eneste måten å redde jødene fra den voksende antisemittismen i Europa på. Jødeforfølgelsene i Russland, med plyndring og mord, særlig etter 1881, var godt kjent.

Theodor Herzl mente veien til en jødisk stat kunne gå via Tysklands keiser. Han fikk audiens og fortalte at jøder i Palestina kunne være agenter for keiserens kolonipolitikk. I tillegg kunne jødene være en forsvarsmur for Europa i det barbariske Asia. Men keiser Wilhelm ville ikke ha noe samarbeid med jødene. Dermed forsto Herzl at bare sultanen i Konstantinopel kunne gi dem Palestina.

Han fikk audiens hos Abdülhamid II og fortalte at jøder i Europa kunne sørge for at Osmanrikets tunge gjeld ble slettet. Men hjelpen måtte være hemmelig. Hvis ikke ville stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland torpedere planen. Herzl fortalte at han ville la alle sine jødiske venner gå inn på børsene i Europa for å gi Osmanriket en industriell håndsrekning. Til gjengjeld måtte sultanen gjennomføre vennlige politiske tiltak.

I februar 1902 reiste Herzl nok en gang til Konstantinopel, men fikk da vite at Osmanriket bare var villig til å ta imot jøder fra Europa hvis de slo seg ned andre steder enn i Palestina, for eksempel i Mesopotamia, deler av dagens Irak.

Herzl takket nei og satset i stedet på Storbritannia. Her oppsøkte han lord Rothschild – den første jøde i Overhuset – og ba ham undersøke muligheten for jødisk kolonialisering av et britisk styrt område. Da britene bare ville tilby et lite område i Sinai, mistet Herzl interessen for å gå videre.

Etter at Herzl døde i 1904, forsto mange sionister at de ikke kunne få fotfeste i Palestina, slik forholdene var i Midtøsten.

ungtyrkerne

I provinsen Syria bygget det seg på slutten av 1800-tallet opp motstand mot tyrkernes styre. Araberne ønsket selvstendighet og dannet nasjonalistiske bevegelser. I Damaskus, hjertet av «Den fruktbare halvmåne», området som strakte seg langs østkysten av Middelhavet, nord for den syriske ørkenen og gjennom Mesopotamia, ønsket noen av dissenterne seg en arabisk sultan som skulle styre politisk, og en arabisk kalif som administrerte det religiøse. Mange kristne arabere ønsket også selvstyre.

For å hindre at bevegelsen fikk kraft, sendte sultan Abdülhamid ut agenter for å splitte de frihetssøkende araberne. De preket i moskeer og skapte strid mellom muslimer og kristne, mellom ulike klaner og mellom intellektuelle grupper. I tillegg inviterte sultanen mulige arabiske ledere til Konstantinopel. Der ble de værende «gjester» og levde i luksus, men fikk forbud mot å forlate byen.

En av de fornemste «gjestene» var Hasjimitt-klanens overhode, Hussein ibn Ali, den senere emiren av Mekka. Han kunne pryde seg med at familien stammet fra profeten Muhammad, gjennom den yngste datteren, Fatima. Hun fikk flest etterkommere og ble sett som særlig velsignet. Derfor hadde Hussein tittelen sharif – den noble.

Det var ikke araberne som skapte problemer for sultanen, men en gruppe offiserer som kalte seg «ungtyrkerne». Etter rykter om at Storbritannia og Russland planla å ta hver sin del av den anatoliske halvøya, indrefileten i Osmanriket, fikk «ungtyrkerne» ny kraft. I 1908 krevde offiserene at sultanen nå måtte innføre en tidligere vedtatt tyrkisk konstitusjon som lå på vent.

Abdülhamid ba sine ministre drøfte saken. Alle gikk inn for å rette seg etter kravet, men ingen våget å formidle dette. De fryktet for at sultanen i raseri ville trekke sin pistol og drepe budbringerne. Til slutt lovet sultanens astrolog, mannen som sørget for at bri-

tene kunne erobre Egypt uten osmansk innblanding, å legge fram forslaget. Astrologen fortalte at stjernene anbefalte at det ble laget en avtale med «ungtyrkerne».

Da sultanen satte i verk konstitusjonen, klarte han å «stjele» revolusjonen og sørge for at muslimer, jøder og kristne arbeidet sammen for Det osmanske imperiets ære. Men «ungtyrkerne» var ikke fornøyd. I april 1909 sendte de militære styrker til parlamentet og tømte det for representanter. Sultan Abdülhamid ble sendt bort. Tre år senere fikk han aller nådigst lov til å returnere, da helt uten makt, men fremdeles med tittel som sultan og kalif. Osmanriket skulle styres av tre offiserer, Enver Pasja, Cemal Pasja og Tala’t Pasja.

I utkanten av Osmanriket økte maktkampen mellom Europas regimer. I 1914 gikk Østerrike-Ungarns keiser Franz Josef til krig mot Serbia. Keiseren brukte et serbisk attentat mot prins Franz Ferdinand og hertuginne Sophie som begrunnelse. «Skuddet i Sarajevo» klang gjennom historien, og ble stående som starten på første verdenskrig.

Tsaren var bundet av en allianse med serberne og mobiliserte hæren. Etter russernes mobilisering gjorde Tyskland det samme. Storbritannia erklærte krig mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, mens troikaen i Konstantinopel tok tyskernes side.

De tyrkiske lederne følte seg også truet fra innsiden, særlig av rundt to millioner armenere som ønsket frihet. Mange armenere håpet russerne ville komme, og at de da kunne få selvstyre. Da russerne gikk på offensiv våren 1915, og russiske armenere sluttet seg til, angrep osmanerne for alvor sine innenlandske armenere. Politiet deporterte flere hundre fremstående armenske intellektuelle og ledere.

Så begynte folkemordet. Soldatene brukte kniver, sverd, ham-

mere og økser for å spare ammunisjon. De massedruknet kvinner og barn i Svartehavet og Eufrat. På et sted skiftet elven leie i flere hundre meter fordi likene hopet seg opp. Mange ble reddet av modige muslimske naboer. De overlevende fikk marsjordre. Armenerne skulle vekk.

De tyrkiske lederne ga parallelle ordre til offiserene. Den ene var: «Gi dem brød, oliven og beskyttelse.» Den andre: «Utfør tidligere ordre.» Så snart armenerne var ute av de folketette områdene, ble mange kolonner med flyktninger angrepet. Kombinasjonen av dårlig kommunikasjon og sensur gjorde det mulig å holde massakrene skjult. Men reisende kunne fortelle om tomme landsbyer og gribber som sirklet over livløse kropper. Menn og kvinner gjennomsøkte likene og hunder åt av dem.

Først med tiden ble det bevist at det tyrkiske lederskapet hadde begått folkemord. På slutten av verdenskrigen ble det blant annet. funnet en kopi av ordren fra innenriksminister Tala’t Pasja til hans representant i Aleppo, datert 15. september 1918. Der sto: «Du har alt blitt informert av regjeringen at den har besluttet å ødelegge alle de indikerte personene som bor i Tyrkia … Deres eksistens må ta slutt, hvor enn tragisk disse tiltakene kan bli, og det må ikke tas hensyn til alder, kjønn eller samvittighetsskrupler.»

Det er uenighet om hvor mange som døde. Anslagene varierer, men sannsynligvis mistet halvannen million armenere livet. En halv million av de fordrevne overlevde og endte opp andre steder i Midtøsten, i Europa og USA.

tyrkisk kvelertak

I Palestina merket folk det tyrkiske kvelertak våren 1915. De alliertes blokade av Middelhavet skapte store problemer. Appelsinene

som vanligvis ble eksportert, råtnet på trærne. Det manglet matolje, sukker og ris. Til og med fyrstikker ble rasjonert.

Det var ingen hemmelighet at tyrkerne forberedte et stort angrep mot britene som okkuperte Egypt. Nesten seks tusen tyrkiske elitetropper skulle først krysse Suezkanalen på flytebroer. Arabiske soldater skulle følge etter. Planen var å ta byen Ismailia og holde den i fem-seks dager i håp om at egypterne ville gjøre opprør mot britene.

Alt gikk galt. Ingen klarte å ta seg over kanalen, og tyrkerne måtte trekke seg tilbake og forberede seg på en britisk offensiv. Så begynte jakten på mulige spioner i Palestina. Alle voksne med pass fra «fiendtlige» stater, fikk ordre om å forlate landet. Det betydde at halvparten av Jaffas jøder måtte ut. Litt senere fikk jødene i jordbrukskoloniene ordre om reise. De skulle til Nord-Syria for å arbeide i landbruket, slik at soldatene kunne få nok mat.

USAs jødiske ambassadør i Konstantinopel sørget imidlertid for at de palestinske jødene fikk valget mellom å bli osmanske statsborgere eller å beholde sine pass og reise bort. Noen av sionistenes ledere i Palestina valgte å gå inn i tyrkisk militærtjeneste. Den fremste, en polsk innvandrer som hadde skiftet etternavnet Gruen til Ben-Gurion, gikk selv inn for at jødene i Palestina skulle bli tyrkiske statsborgere.

Amerikanerne, som var nøytrale i krigen, stilte et krigsskip til disposisjon for de som ville reise. Skipet gikk i skyttel mellom Jaffa og Alexandria. Nærmere tretten tusen jøder forlot Palestina i løpet av 1915.

I Damaskus hadde tyrkerne plyndret det franske konsulatet i byen og funnet dokumenter som avslørte at mange arabere sa de ville støtte franskmennene hvis det kom til krig. Det ble produsert «beviser» for at det fantes en arabisk undergrunnsbevegelse, og

at Englands og Frankrikes agenter skulle provosere fram opprør. Tyrkerne arresterte da en rekke fremstående syrere og palestinere. Tretten ble dømt til døden. De fleste som ble hengt ved soloppgang 21. august 1915, møtte modig døden. De sang arabiske kampsanger da de gikk til galgen.

arabisk revolt

Høsten 1918 gikk det mot slutten av første verdenskrig og enden for Osmanriket. Vinnerne, Storbritannia og Frankrike, var for lengst blitt enige om hvordan de skulle dele krigsbyttet.

Denne delingen begynte egentlig seks uker før krigen startet i 1914. En britisk utsending oppsøkte emiren av Mekka, sharif Hussein ibn Ali. Han hadde forlatt Konstantinopel da «ungtyrkerne» tok over i 1908 etter å ha sittet i «palassarrest». Sharif Hussein reiste til Mekka, med tittel emir, men underlagt Konstantinopel.

Briten spurte emir Hussein om han ville være med på et opprør mot Osmanriket. Emiren var villig hvis britene ga ham nok støtte og godtok at han skulle bli konge i en uavhengig arabisk stat.

Først to år senere aksepterte britene emirens krav. Kongedømmet skulle strekke seg fra Mekka nordover til Middelhavet og inkludere hele Arabia-halvøya. Dermed satte emiren i gang opprøret og proklamerte seg som konge over Arabia i november 1916.

Men den selvutnevnte kongen var blitt lurt. Bak hans rygg var Storbritannia og Frankrike i all hemmelighet blitt enige om å dele det osmanske Arabia seg imellom. Ifølge avtalen skulle Frankrike ha Syria, inkludert det sørvestlige hjørnet, senere staten Libanon, og områder i det nordlige Mesopotamia samt en stor del av Tyrkia.

Storbritannia skulle få det sørlige Mesopotamia og Palestina samt det som ble kongedømmet Transjordan, senere Jordan.

Kjerneområdet i Palestina, med Jerusalem og de hellige stedene, skulle underlegges et internasjonalt styre.

Diplomatene som forhandlet det hele fram, den arrogante

François Georges-Picot fra Frankrike og sir Mark Sykes, en selvsikker britisk offiser, reiste deretter til St. Petersburg for å gjøre den britisk-franske avtalen til en tresidig pakt. Russerne skulle få Konstantinopel, de tyrkiske stredene og de armenske høyland.

Beduinstyrker fra Mekka, ledet av kaptein T.E. Lawrence og Faisal ibn Hussein, den nye kongens yngste sønn, gikk våren 1917 i god tro nordover langs kysten av Rødehavet. Briten, senere kjent som Lawrence av Arabia, var strategen og ledet veien, først til Akaba og så mot Damaskus.

Men emir Hussein, den selvutnevnte monarken av Arabia, var ikke sikker på om han ville ha de europeiske maktene i ryggen når krigen var over. Britene forsikret ham om at de ville holde ord, men spillet ble avslørt da kommunistene i november 1917 tok makten i Russland og røpet Sykes-Picot-avtalen.

Samme november, da britiske styrker kjempet for å ta Gaza, bestemte regjeringen i London seg for å skape et jødisk «hjemland» i Palestina. Beslutningen var dokumentert i et brev fra utenriksdepartementet til lord Rothschild, uoffisiell spydspiss for de britiske sionistene. Brevet var datert 2. november 1917 og signert av utenriksminister Arthur James Balfour.

Nå skulle jødene få det fotfestet i Palestina som Theodor Herzl hadde forsøkt å skaffe seg gjennom sultanen i Konstantinopel. I brevet lovet utenriksminister Balfour å bruke sin innflytelse for å bidra til at det ble etablert et hjem for verdens jøder i Palestina, men ikke på bekostning av de seks hundre tusen kristne og muslimene som bodde der. Den jødiske befolkningen i Palestina var da på rundt femtiseks tusen.

Da general Allenby gikk inn i Jerusalem 11. desember 1917, sto det tilskuere langs veien, på bymuren, på balkonger og tak. Briten hadde steget av sin hest utenfor porten for å vise sin respekt for den hellige byen. Regjeringen i London ville at seremonien skulle stå i kontrast til keiser Wilhelms ankomst til hest nitten år tidligere.

Samme dag som Balfour-erklæringen ble undertegnet, tok britiske styrker Gaza by og gikk videre mot Jerusalem. Tirsdag 11. desember 1917 kunne øverstkommanderende, general Edmund Allenby, gå gjennom Jaffaporten og inn i den hellige byen. Tyrkerne hadde flyktet uten kamp.

verdenskrigen over

Den siste dagen i september 1918 trakk tyrkerne seg ut av Damaskus. Beduinhæren, ledet av Faisal og Lawrence, ble møtt av en dansende folkemengde. Faisal proklamerte seg som konge av Syria og heiste det nye flagget i rødt, hvitt, grønt og svart, med håp om at fargene senere skulle vaie over hele Arabia.

I november 1918 var verdenskrigen over. To måneder senere møttes kong Faisal av Syria og sionistlederen Chaim Weizmann, som skulle bli Israels første president, i London. Der skrev de to under på en hemmelig avtale. Faisal lovet å støtte Balfourerklæringen om et jødisk hjemland i Palestina i bytte mot at sionistene gikk inn for en arabisk stat i Osmanrikets tidligere arabiske provinser. Den arabiske staten skulle ikke omfatte Palestina. Dermed forrådte den ambisiøse Faisal de kristne og muslimske palestinerne.

Kong Faisal ble selv forrådt da franske styrker knappe to år senere kastet ham ut av Damaskus. Britene forholdt seg passive, i tråd med Sykes-Picot-avtalen. De hadde nok med sitt i Egypt, i Persiagolfen og i deler av Persia, det senere Iran.

romanen som førte til kupp

I Egypt var mange kvinner og menn lei av å bli styrt av britene. I 1919 kom et landsomfattende opprør. Først svarte okkupasjonsmakten med å sende lokale ledere i eksil. Men protestene fortsatte helt til regjeringen i London gikk med på at Egypt skulle få en grunnlov, men forbli et britisk protektorat.

En av revolusjonens ledere, som ikke ble sendt bort, var feministen Hoda Shaarawi. Hun skapte furore da hun i full offentlighet kastet hodesløret i 1922, samme året britene ga opp protektora-

tet. Senere skapte Shaarawi en kvinneunion som fikk innflytelse i kampen for kvinners rettigheter i Egypt og det øvrige Midtøsten. Egypterne ble også mer opptatt av sin tidligere storhetstid. I 1923 ble farao Tutankhamons gravkammer åpnet. Arkeologene fant skatter dekket med tre tusen år gammelt støv. Egypternes frihet førte også til nyskapninger. En ung egyptisk kvinne, Aziza al-Amir laget Midtøstens første spillefilm, Laila. Hun skrev manus, var regissør og spilte selv hovedrollen.

Under revolusjonen i 1919 satt en guttunge ved et vindu i Kairo og observerte britiske soldater skyte på kvinner og menn. Et halvt hundre år senere var Naguib Mahfouz en verdensberømt forfatter. Han ble den første araber som i 1988 fikk Nobelprisen i litteratur for verk skrevet på arabisk.

Om ikke Mahfouz direkte fikk påvirket politikere til aktiv handling, skapte han litterær Midtøsten-historie. Forfatteren blir sett på som far til den moderne arabiske romanen. Han utvidet den litterære rammen ved å oppheve hellige, røde linjer, inkludert religiøse tabuer. Det kostet nesten Mahfouz livet da han ble angrepet av en fanatisk knivstikker i 1994.

En annen egyptiske forfatter fikk direkte innflytelse på landets fremtidige politikk. I romanen Åndens tilbakekomst fortalte Tawfiq al-Hakim om de fattige kvinner og menn som skapte revolusjonen.

Boken ble lest av den unge Gamal Abdel Nasser. En generasjon senere var Nasser blitt offiser og med på et kupp mot Egypts konge.

fra én trone til to

Selv om den selvutnevnte kong Hussein ibn Alis trone over Arabia var rast sammen, skulle to av hans sønner bli konger. I mars 1921 ga britene den 36 år gamle Faisal tronen i det tidligere Mesopotamia,

som fikk navnet Irak. Den andre, Abdullah, fikk tronen i Transjordan. Det var like fullt britene som styrte begge de nye statene.

Den britiske orientalisten Gertrude Bell hadde streket opp grensene til Irak, som omfattet de osmanske provinsene Basra, Bagdad og Mosul. Hun tegnet også statens flagg, en variant av det som sir

Mark Sykes tidligere hadde tegnet for emir Hussein. Transjordans grenser ble kartlagt etter forhandlinger.

I Bagdad gjorde irakiske offiserer i 1920 opprør mot britene.

Revolten fikk kraft da den spredte seg til de sjiamuslimsk-dominerte områdene i sør og til de kurdiske i nord. Britene svarte med rå makt og kjemiske våpen. De ville beholde herredømmet uansett hva det måtte koste. Et britisk selskap hadde funnet olje i nabostaten Persia, og geologene mente det også måtte være olje i Mosul-området i Irak.

den persiske forbindelsen

Persia hadde ikke, som det tidligere Mesopotamia, vært en del av Osmanriket. Landet hadde siden 1796 vært styrt av Qajar-dynastiet med en sjah på toppen. Dynastiet var grunnlagt av en evnukk som beseiret den siste sjahen i det tidligere Zand-dynastiet, men ble selv myrdet bare ett år senere.

Utover 1800-tallet fikk europeiske imperier større innflytelse i Persia. Britene kom for alvor inn etter en kort krig i 1857, da persiske styrker forsøkte å ta over et område i Afghanistan. Storbritannia hadde gjennom flere kriger selv forsøkt å kontrollere afghanerne, uten å lykkes. I Persia fikk de derimot en avtale. Kontrakten med sjahen var «den mest komplette og ekstraordinære overgivelse av et kongedømmes industrielle ressurser til en fremmed makt det går an å drømme om», var kommentaren til en fornøyd britisk politiker.

I 1906 fikk det persiske kongedømmet grunnlov og en valgt nasjonalforsamling. Men selv etter den konstitusjonelle reformen hersket maktens lov. Den var i hendene på sjahen, store grunneiere, lokale stammehøvdinger og britene, som var oppsatt på å utnytte til egen fordel det som måtte være av olje i landet, og dannet i 1908 Anglo-Persian Oil Company.

I 1914, da oljen for alvor begynte å flyte, sikret den britiske regjeringen seg halvparten av aksjene. Dermed hadde staten den operasjonelle kontrollen i selskapet, som skulle bli til British Petroleum, (BP). Likevel var ikke statsminister David Lloyd George fornøyd. Han lot de hemmelige tjenestene gå i ledtog med general Reza Khan for å skaffe seg enda større kontroll i landet.

I 1921 tok generalens styrker Teheran og gikk deretter inn i politikken. Reza Khan ble statsministeren som i 1925 fikk nasjonalforsamlingen til å avsette den sittende sjahen, som tilhørte et godt over hundre år gammelt dynasti. Deretter utnevnte de folkevalgte Reza Khan til ny sjah. Han tok navn etter et eldgammelt persisk keiserdømme, og ble kronet som Sjah Muhammed Reza Pahlavi.

den tyrkiske helten

I nabolandet, som nå var blitt republikken Tyrkia, hadde en annen general gått til topps. Mustafa Kemal skulle bli kjent under navnet Kemal Atatürk – tyrkernes far.

Karrieren var nærmest utenkelig da gutten kom til verden i 1881. Faren døde da han var liten, og sammen med moren reiste han til en onkel for å arbeide. Senere begynte Mustafa på en sekulær skole fordi moren ville at sønnen skulle bli byråkrat. Matematikklæreren merket seg den oppvakte gutten og skilte ham ut fra de andre med samme fornavn ved å legge til Kemal, som på tyrkisk kan bety

«den perfekte».

Den unge Mustafa Kemal valgte senere å studere ved militærakademiet i Konstantinopel, for så å komme inn på stabsskolen, der han fikk kontakt med revolusjonære kadetter. Etter endt utdannelse fikk Kemal kapteins grad, og da «ungtyrkerne» i 1908 gjennomførte sine aksjoner, ble mange offiserer sendt til ulike deler av imperiet for å unngå nye sammensvergelser.

Da italienske styrker i 1911 angrep den nordafrikanske provinsen Kyrenaika, ble kaptein Kemal beordret dit. Han gjorde seg bemerket som en god strateg og avanserte i gradene.

Under første verdenskrig fikk general Kamal i 1915 ansvaret for fronten på Gallipolihalvøya, der briter og franskmenn hadde satt i gang en stor operasjon for å bane vei til Konstantinopel. Marineminister Winston Churchill var den fremste pådriveren.

Da tyrkerne slo britenes angrep tilbake, måtte Churchill gå av. General Kemal ble i den hjemlige opinionen priset som Konstantinopels redningsmann.

På de andre frontavsnittene gikk det så dårlig at den tyrkiske ledertroikaen, Enver Pasja, Cemal Pasja og Tala’t Pasja, måtte gå med på våpenhvile. Det forhindret ikke at britiske, franske og italienske styrker okkuperte deler av Konstantinopel i 1919. Da hadde de tre pasjaene på toppen flyktet med en tysk båt, og kom seg til Berlin.

General Kemal fikk etablert en midlertidig regjering i Ankara, det tidligere Angora, 480 kilometer fra Konstantinopel. Da Hellas invaderte Tyrkia, etter løfter om å få en del av Osmanriket, ble han en samlende tyrkisk leder. Og da det i 1920, ble dannet en nasjonalforsamling, valgte representantene Mustafa Kemal til forsamlingens president.

Da seierherrene kom sammen i San Remo i april 1920, ble de

I årtier etter sin død dominerte Kemal Atatürk det tyrkiske samfunnet. Bilder av ham ble ikke bare trykt på pengesedler. Hans iskalde, blå øyne var å se på alle skolevegger, på sykehus og i regjeringsbygg. Kemal Atatürk var «den tyrkiske nasjonens sement, som ga folket håp i tiden de var mest fortvilt».

enige om fred med Tyrkia og oppdelingen av Osmanriket, slik briter og franskmenn hadde lagt opp til. Det ble også duket for et «jødisk hjemland» i Palestina.

Den tyrkiske nasjonalforsamlingen vedtok formelt i november 1923 å kvitte seg med sultanatet og bli republikk. Osmanrikets siste sultan, Abdülmecid II, ble reddet ut av palasset av britiske soldater og skipet til Malta. Deretter ble okkupantene og de tyrkiske lederne enige om Tyrkias fremtidige grenser. Først da trakk de allierte seg

ut av Konstantinopel. Fra nå av var Ankara republikkens hovedstad.

Fra å være president i nasjonalforsamlingen ble Mustafa Kemal landets president. Han ventet ikke lenge på å gjennomføre radikale tiltak. Tyrkia skulle bli en nasjon etter vestlig mønster. Kalifatet ble opphevd, religiøse skoler og domstoler stengt. Menn fikk ikke lenger lov til å bruke den røde fez, de skulle gå med vestens hatter. Den islamske kalenderen ble byttet ut med den gregorianske. Den tradisjonelle skrivemåten fra høyre til venstre med arabiske bokstaver ble erstattet med det latinske alfabet. Søndag, ikke fredag, ble helligdag. Konstantinopel ble endret til Istanbul, en kombinasjon av Islambol og eis tin polin – «til byen» på gresk.

I 1934 ble president Kemal hedret av nasjonalforsamlingen med et ekstra etternavn, Atatürk – tyrkernes far.

Fra Teheran kom Reza Sjah til Ankara på offisielt besøk. Møtet med Atatürk symboliserte parallellene mellom de to regimene. Begge lederne ville ha Vestens nasjonalistiske modernisering og sekularisering. Sjahen gikk også inn for at menn skulle bruke hatter, noe som førte til at bowlere ble å se i Teherans gater. Kvinnene fikk forbud mot slør.

Som i Tyrkia satte sjahen i verk språklige reformer. Han lukte vekk uttrykk som ikke var persiske, og i 1935 kom meldingen til utenlandske regjeringer om ikke lenger å bruke navnet Persia, men Iran, som fra før var brukt av folk flest.

President Kemal Atatürk døde i november 1938 av skrumplever etter lang tids sykeleie, henfallen til røyk og brennevin. Den siste tiden fryktet han for at det skulle komme en ny verdenskrig. Da krigen brøt ut året etter, valgte den nye regjeringen i Tyrkia å forholde seg nøytral.

ikke mange visste hvor stor makt kvinnene hadde i kongefamilien. ibn sauds nærmeste rådgiver var hans eldre søster.

Midtøsten på 200 sider

Odd Karsten Tveit midtøsten på 200 sider

Fra 1820 til i dag

Til lille Magnus og bestemor Berit

IMPERIET SLÅR

SPREKKER