du har blitt fortalt at beina dine er et hvilested for menn som trenger det en ledig kropp som er tom nok for gjester men ingen kommer noensinne hit for å bli
det er blodet ditt
som er i årene mine
fortell meg hvordan jeg skal kunne glemme det
terapeuten setter dukken foran deg det er størrelsen på jentene som onkelen din liker å berøre
pek på hvor hendene hans var
du peker på stedet mellom beina på den det som han fingret ut av deg som en tilståelse hvordan har du det
du trekker klumpen i halsen din ut med tennene og sier bra nummen egentlig – onsdagsterapi
han skulle egentlig være
ditt livs første mannlige kjærlighet du leter fortsatt etter ham overalt – far
du var så redd for stemmen min jeg bestemte meg for å være redd for den selv
kjærligheten
da moren min var gravid med sitt andre barn var jeg fire jeg pekte på den oppsvulmede magen hennes forvirret over hvordan moren min hadde blitt så stor på så kort tid og faren min løftet meg opp i trestammearmene sine og sa at det nærmeste man kommer gud på jorda er en kvinnekropp det er der livet kommer fra og det at en voksen mann sa noe så viktig til meg i så ung alder gjorde at jeg plutselig så hele universet hvile ved min mors føtter
jeg strever så voldsomt
med å forstå
hvordan noen kan
vie hele sin sjel
sin energi og sitt blod til noen
uten å ville ha noe
tilbake – jeg må nok vente til jeg blir mor
nei
det blir ikke
kjærlighet ved første blikk når vi møtes det blir kjærlighet ved første erindring fordi jeg har sett deg i min mors øyne når hun ber meg om å gifte meg med en sånn type mann som jeg vil oppdra sønnen min til å likne på
hva er jeg for deg spør han jeg legger hendene mine i fanget hans og hvisker du er hvert eneste håp jeg noensinne har hatt i menneskelig form
