Livet på Grini

© 2020 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim Omslagsillustrasjoner: Forside, begge: Riksarkivet/NTBs krigsarkiv Bakside: Bærum bibliotek, Bærumsamlingen (nederst) og Riksarkivet/NTBs krigsarkiv (til venstre) Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g, 1,8b Boka er satt med Arno 12,5/15 Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2644-3

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Materialet er vernet etter åndsverksloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no) Alle gjengitte dikt, sanger, tekstutdrag og illustrasjoner er så langt det har latt seg gjøre å finne ut av trykket med tillatelse fra opphavsrettighetshaverne.

Der det ikke har vært mulig å finne riktig opphavsrettighetshaver, ber vi om at vedkommende tar kontakt med forlaget. Dikt, sanger og tekstutdrag er gjengitt slik de er skrevet ned, dog har noen åpenbare skrivefeil blitt rettet.

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Innhold INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Sentrale tyskere på Grini . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Sentrale avdelinger og stillinger på Grini . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Grinifangenes utekommandoer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Sentrale steder utenfor leiren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

1941 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .25 Den første sommeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Herrebesøk på Kvinneavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Arnulf Øverland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Unntakstilstand i Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Lauritz Sand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Torsvikgruppen fra Ålesund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Organisering av en fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Fiskeskøyta «Lykken» fra Jæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Julen 1941 – «Du lyt tåla det, Blessomen!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53

1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .57 Nytt år og nye forbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Odd Nansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Einar Gerhardsens sangbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Grini får Sykeavdeling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Alværsaken fra Bergen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Haft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71

Smugling våren 1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Englandsfarerne – motorkutteren «Viggo» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Untersturmführer Seidel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Søndagsunderholdningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Et sjokkerende møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 SS-Untersturmführer Julius Denzer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Telavågtragedien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Unterscharführer Kurt Walter Kuntze . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Kongens hoffmarskalk får et tungt oppdrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Humanist, ikke kommunist! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .101 Sultens måneder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .102 En rolig forsommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .106 «Far er ikke død, han lever!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .108 Den nye kommandanten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .109 Dramatikk på Haft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .111 Grinifanger sendes nordover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .113 Høst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .117 Praktisk ingeniørarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .121 Jødene deporteres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .123 En nykommers møte med Kvinneavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . .128 Julen 1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

1943 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .136 Fallskjermen blir dødscelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .136 Et av de verste overgrepene i Grinis historie . . . . . . . . . . . . . . . . . .138 «Jeg er redd det blir premieutdeling på Grini etter dette.» . . . .143 Illegalt arbeid i leiren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .145 Grinitobakk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .148 «I kveld vil vi glemme alt vrient og skakt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .150 Jugendabteilung . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .154 Kvinnenes Haft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .155 Samholdet slår sprekker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .162 Det religiøse livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .167 «Ja, er ikke Denzer grenseløs, så er ingen det.». . . . . . . . . . . . . . .169 «En ganske forferdelig katastrofe er hendt i leiren.» . . . . . . . . . .171 «Der kleine König Norwegens» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .177

Det brygger opp til uvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Nansen på Fallskjermen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .185 Et permisjonstog går i luften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .187 Grinikvartetten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .190 De gule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .193 Julen 1943 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195

1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .203 Lauritz Sand forsvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .203 Ny Jugendabteilung . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .205 «Det hvite helvete» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .208 Kvinnene får egen brakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .211 Nye rettssaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .213 Politisk indoktrinering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .220 Pendlerkommandoen og Gårdsbruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .223 Statspolitiet aksjonerer på Ringerike og i Valdres . . . . . . . . . . . . .227 Krigsrett på Grini . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .230 Attentat på Hitler og represalier på Grini. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .235 «Polakkene – Grinis syndebukker» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .238 Noen kommer, noen går . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .242 DS «Westfalen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .245 Tunge dager på Kvinneavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .247 Hundekjøtt og honningsopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .249 «Terror wird mit Terror gebrochen. Drei zu eins!» . . . . . . . . . . .251 Einar Gerhardsen kommer tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .253 Fordeling av smuglervarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .255 «Det er nesten som å gå i Storgaten her nu.» . . . . . . . . . . . . . . . .258 Optimismen vokser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .262 Julen 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267

1945 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .276 Fangenes eget leirpoliti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .276 Strykeorkester og korps . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .277 Gerda Vislie kommer tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .282 Det lakker mot vår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .285 En liten tur hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .288

«Ut, vil jeg ut? Ikke tale om.» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .292 «Norge i rødt, hvitt og blått» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .294 En finsk etterretningsoffiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .297 Fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .299 Ilebu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .307 Grinimuseet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .309

ETTERORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 KILDER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .313 Bøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .313 Artikler og samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .316

SLUTTNOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .319 PERSONREGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .332

Innledning «Den verste forbrytelsen du kan begå i dag, overfor deg selv og samfunnet, er å glemme det som skjedde, og synke tilbake i likegyldighet. Det som skjedde var verre enn du aner – og det var likegyldigheten hos menneskene som lot det skje!»1 (Grinifange nummer 1380, Odd Nansen, november 1946)

Den 16. september 1938 kunne man lese i Aftenposten at firmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge et nytt kvinnefengsel i skogkanten ved Ila i Bærum. Firmaet regnet med å være ferdig med jobben i løpet av et års tid. «Fengselet blir en bygning på 4 etasjer med plass til 60 tvangsarbeidere. En isolasjonsavdeling beregnet på vanskelige fanger og psykopater skal opføres 60 meter fra hovedbygningen. Den får 9 celler.»

Et år senere meldte avisen at Ila kvinnefengsel nå på det nær­ meste var ferdig. Det var gjort radikale forbedringer sammenlignet med det som tidligere ble ansett som nødvendig for et fengsel, med store, lyse rom uten gitter foran vinduene, gymnastikksal, dusjbad, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. Kapasiteten var nå økt til ca. 100 fanger og tvangsarbeidere, og bygget ville være klart til innflytting i mars eller april 1940. Byggets historie ble imidlertid en ganske annen.

I dagene etter angrepet på Norge den 9. april 1940 svirret det rykter i Oslo om at byen skulle bombes. Sivilbefolkningen rømte 9

sentrum, og mange søkte tilflukt i det nesten ferdige fengselsbygget ved Ila i Bærum. Etter noen dager roet imidlertid forholdene seg, og folk reiste hjem. Men bygget ble ikke stående tomt lenge. Den 24. april kom de første krigsfangene, det var norske offiserer som hadde kapitulert overfor den tyske overmakten.

Men okkupasjonsmakten kunne ikke, ifølge den internasjonale kon­vensjonen som senere ble til Genève-konvensjonen, bruke et fengsel som interneringsleir for krigsfanger.2 Dermed ble navnet endret fra Ila til Grini.3 I løpet av april/mai ble nærmere 1000 norske offiserer internert her. De siste av disse slapp ut i juni, men general og forsvarssjef Otto Ruge ble sittende internert i direktørboligen på Grini til midten av juli, da han ble sendt videre til Tyskland.

Da de norske offiserene slapp ut, flyttet tyske wehrmacht­ soldater inn.4 I et år huset Grini så tyske soldater, før de første grini­fangene ankom Polizeihäftlingslager Grini.5 Den første store gruppen grinifanger kom fra tyskernes midlertidige fangeleir Åneby i Hakadal. De fleste var gisler fra Lofoten og Vesterålen, og var arrestert som represalier for engelskmennenes strandhugg der i mars 1941. I tillegg var det personer som var blitt arrestert for sabotasje og spionasje. Og for å være «plakatriver», for å ha «fornærmet en tysk soldat», «solgt sørgeflor til 9. april» eller for å ha «spredt rykter».6 I slutten av mai fikk ånebyfangene beskjed om å pakke for flytting, og den 6. juni gikk flyttelasset med alt løsøre over til den nye leiren. To dager senere ble Grini overdratt til kommandanten på Åneby, og den 14. juni skulle overflyttingen skje.7 I Griniposten, en firesiders avis utgitt på Grini av fangene den 8. mai 1945, står det om to fanger, Andreas Møll Hansen og Jon Trygve Grimstad, som det hevdes kom til Grini allerede den 2. mai 1941. Deres o­ ppgave var trolig å hjelpe til med å omgjøre leiren fra tysk kaserne til fange­leir for norske fanger.

Av de første fangene ble et titall sittende i tysk fangenskap gjennom hele krigen, og nesten like mange mistet livet i tyske 10 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

konsentrasjonsleirer. En av disse var den jødiske høyesteretts­ advokaten Einar Nathan. Han var en av ånebyfangene som slapp fri allerede i juni 1941. Men året etter ble han igjen arrestert og på nytt sendt til Grini og derfra videre til Tyskland. Der ble han senere «skutt for å ha sagt sin mening».8 Einar Nathan var en av minst 786 grinifanger som aldri kom hjem fra tysk fangenskap. De fleste av disse 786 fangene var blant de 3402 personene som ble sendt videre til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Men også på Grini døde fanger av sykdom og tortur, eller de ble skutt og drept. Andre ble fraktet til Håøya, Akershus festning eller Trandumskogen og henrettet der.

I Norsk fangeleksikon stopper nummereringen av grinifanger på nummer 19 788. Fange nummer 19 788 var Georg Mads Skandsen, som kom til Grini den 5. mai 1945.

Fange nummer 1, Olav Alsvik, satt aldri på Grini. Han ble løslatt fra Åneby. Etter at fange nummer 8200 ankom leiren den 7. juni 1943, hopper nummereringen plutselig til nummer 12 000.

Men så, etter at fange nummer 13 060 ble registrert, gikk man tilbake til nummer 8201. Dermed blir den kronologisk riktige rekke­følgen av fangenumre 1-8200, 12 000–13 060, 8201–11 999, 13 061–19 788.

Det totale antall fanger som var innom Norges største fangeleir er trolig noe lavere enn 19 788, siden flere fanger var innom både to og tre ganger. Og hver gang fikk de et nytt fangenummer.

Men det fantes også fanger som satt på Grini uten nummer eller navn. Norsk fangeleksikon antyder at det kan dreie seg om rundt 180 kvinner og menn som satt isolert i kortere eller lengre tid uten å bli ført inn i fangeprotokollene. Fem av disse vet vi ble henrettet sommeren 1944.

Lauritz Sand, norsk offiser, forretningsmann og motstandsmann, var en av fangene med tre nummer. Sand var sentral i oppbyggingen av den norske etterretningsorganisasjonen XU og ble arrestert i september 1941. Han er blitt omtalt som en av Norges

i n n l e d n i n g 11

mest torturerte fanger og ble et symbol for norsk motstandskamp mens han satt på Grini.9 Da ånebyfangene i juni 1941 flyttet over til Grini, fulgte også kommandanten med, SS-Obersturmführer Hermann Koch. Det var ånebyfangene som ga ham kallenavnet som ble hengende ved ham i hele hans regjeringstid på Grini: «Stormfyrsten». Stormfyrsten flyttet inn i direktørboligen der den norske generalen Otto Ruge hadde sittet internert sommeren før.

Villaen lå utenfor det opprinnelige fengselsområdet, og hans to SS-medhjelpere fra Åneby, Käser og Stange, flyttet inn i et bygg ved siden av, og der ble de naboer med de to norske vaktmestrene Sigvartsen og Nielsen. Sigvartsen og Nielsen kom senere til å bety mye for de norske fangene.

Blant ånebyfangene var det også en jødisk lege. Den 68 år gamle Alfred Guttmann, som i 1933 hadde flyttet fra Tyskland til Lofoten, fikk i en periode ansvaret for Grinis første legekontor.

Senere ble Grini fylt opp av fanger fra hele landet. På Grini var alle samfunnslag og yrkesgrupper representert. Kommende nobel­ prisvinnere, statsministere, professorer, politikere og kunstnere satt sammen med arbeidsfolk, husmødre, bønder og prester. I en av de mange sangene som ble skrevet og sunget på Grini, heter det: Og spør du hvor de er kommet fra hit til Grini?

Så svarer alle deg stolt og sta her på Grini: Hver bygd og by i hele Norges land har sikret seg sin egen tillitsmann – her på Grini!10

Forholdene på Grini endret seg i takt med krigens gang og samfunnet utenfor. Fra den spede starten, med kun hovedbygget og den lille isolasjonsavdelingen, vokste etter hvert leiren til å bestå av et femtitall bygninger innenfor det indre og ytre piggtrådgjerdet.

På samme tid vokste leirens jordbruksområde fra rundt 50 mål til det tidobbelte. Og klientellet ble med tiden enda mer sammensatt.

12 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

Grini fungerte etter hvert også som tradisjonelt fengsel der tyver, svindlere, prostituerte og angivere ble plassert. Aldersspennet var stort, fra unge gutter i 13–14-årsalderen til fanger i midten av 70-årene. Dessuten var også fanger fra 18 andre nasjoner med på å prege leiren, selv om disse aldri ble noen stor gruppe.

Ved krigens slutt var det nesten 5500 fanger i grinisystemet, hvorav 600 kvinner.11 De aller fleste grinifanger satt på ubestemt tid. Hvordan kom de seg gjennom hverdagen og de vonde periodene i leiren? Hvordan holdt de kontakt med omverdenen, og hva slags kontakter ble skapt dem imellom?

Den senere statsminister Einar Gerhardsen har beskrevet Grini i 1944 som «en landsleir for politiske og faglige tillitsmenn tilhørende Det Norske Arbeiderparti».12 Men også andre politiske retninger var godt representert. Det samme var universitetene, lege­standen, næringslivet, kulturen, kirken og rettsvesenet.

I ettertid er det blitt hevdet at det på Grini var fangenes ansiennitet som avgjorde status og privilegier. Men var det så enkelt? Og var samholdet så godt og stemningen så lys som man kan få inntrykk av i noen av erindringsbøkene som ble utgitt umiddelbart etter frigjøringen?

På Grini samles på mange måter historien om den norske motstandskampen. Hit kom fanger fra hele landet. Noen kom direkte til Grini, mens andre kom fra fengselsopphold andre steder. Her kunne de bli sittende i måneder i påvente av dom og i verste fall henrettelse. Eller de kunne bli sendt videre til Tyskland.

Det er ikke mange tidsvitner igjen som kan fortelle Grinis historie, og mange har heller ikke ønsket eller klart å fortelle om sine opplevelser. En av disse var min svigerfar Olav Tronrud. Han satt på Grini fra sommeren 1944, de første fire og en halv månedene på «Haft», en lukket celle der fangene ikke fikk komme ut annet enn for avhør, en dusj og eventuelle sykebesøk. Olav ville ikke snakke om denne tiden, men han hadde tatt vare på dokumenter og illegale brev og i tillegg notert ned noen av sine opplevelser. i n n l e d n i n g 13

Det har også andre fanger gjort, og disse historiene, sammen med Odd Nansens dagboksnotater, Griniboken 1 og 2 og Norsk fangeleksikon, har vært hovedkildene i arbeidet med denne boken.

Arkitekt Odd Nansen, som var sønn av Fridtjof Nansen, skrev dagbok under hele sin fangetid. Her kommenterte han både sin egen situasjon og forholdene i leiren. Dagboksnotatene ble smuglet ut av leiren på mange forskjellige måter. Nansen forteller at på Grini bød ikke dette på større problemer, sentral som han var i leirens illegale motstandsarbeid. Langt verre ble det da han etter hvert ble sendt videre til Tyskland. Odd Nansens dagboksnotater ble gitt ut i tre store bind i 1946 under tittelen Fra dag til dag.

Griniboken 1 og 2 kom ut i henholdsvis 1946 og 1947. Redak­ tørene August Lange og Johan Schreiner samlet bidrag fra en rekke grinifanger som beretter fra de forskjellige periodene i Grinis historie og fra forskjellige avdelinger i leiren. Et femtitall fanger står oppført som forfattere, men som det poengteres i forordet, så var det adskillig flere bidragsytere enn disse 50. Og i tillegg til samtaler med medfanger hadde forfatterne også hatt tilgang til rettsreferater, protokoller og papirer fra Grini.

Norsk fangeleksikon bygger på fangenes egne illegale lister over ankomne og løslatte fanger, lister som ble smuglet ut fortløpende og tatt vare på utenfor leiren, og tyskernes egne fangeprotokoller.

I dagene før kapitulasjonen brente tyskerne alle arkiver og dokumenter omhandlende driften av Grini fangeleir, men grinifangen Hermann Smitt-Ingebretsen klarte å redde fangeprotokollene fra tyskernes dokumentbål.

Jeg har også vært så heldig å bli kjent med flere tidligere grinifanger som har latt meg intervjue dem opptil flere ganger, stadig med nye spørsmål.

Med disse hovedkildene og materiale fra Riksarkivet, Norges Hjemmefrontmuseum og andre arkiver har jeg forsøkt å tegne et bilde av Grini fangeleirs historie.

Tidligere har jeg jobbet mye med de mange illegale sangene som ble skrevet og sunget under krigen, blant annet på Grini, og 14 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

disse tekstene har også gitt meg nyttig informasjon og innsikt i hendelser i leiren og i hva fangene var opptatt av. Fra å være en ganske åpen og trivelig leir i 1941 ble forholdene stadig verre fram mot 1945. Årene 1942/43 var den mest brutale perioden. Senere, i 1944 og fram til freden, var det overbefolkningen som var den største utfordringen. Fra nyttår 1945 og fram til den tyske kapitulasjonen ble forholdene slappere.

Det er likevel viktig å påpeke at det ikke fantes noen «god» periode på Grini. Matmangel, frykt for mishandling og tysklands­ deportasjon hang over fangene til enhver tid. Samtidig er venn­ skapet fangene imellom, oppofrelsen, oppfinnsomheten, humoren og troen på tyskernes snarlige nederlag også en viktig del av historien om Grini fangeleir.

Eiksmarka, juni 2020 Per Vollestad

Sentrale tyskere på Grini Den tyske ledelsen på Grini besto på det meste av rundt 15 personer i administrasjonen samt en vaktstyrke på opptil 80 menige tyske soldater. På toppen tronet kommandanten. Gjennom årene hadde Grini bare to kommandanter. Etter hvert fikk denne mindre å gjøre med fangene i det daglige, og som oftest varslet det problemer når kommandanten viste seg i leiren.

Hermann Koch, SS-Übersturmführer, alias «Stormfyrsten».

Kom med fangene fra Ånebyleiren. Kommandant fram til sommeren 1942.

Alfred Zeidler, SS-Hauptsturmführer, alias «Stormfylla». Avløste Koch sommeren 1942 og var kommandant fram til freden. Ifølge Francis Bull sitt vitnemål etter krigen var han «klok, doven, ond og fordrukken».13 Etter krigen ble han dømt til livsvarig straffarbeid.

Julius Denzer, Schutzhaftlagerführer, alias «Sirkusdirektøren».

Untersturmführer Julius Denzer kom til Grini i slutten av april 1942 og forlot Grini i august 1944. Ble utnevnt til Schutzhaft­ lagerführer da Alfred Zeidler overtok som Grinis kommandant.

Schutzhaftlagerführer var kommandantens stedfortreder og den som hadde ansvar for den daglige driften av leiren. Da Denzer forlot Grini i 1944, ble det ikke oppnevnt noen ny Schutzhaftlagerführer.

Etter tyskernes kapitulasjon klarte Julius Denzer ved hjelp av falsk identitet å komme seg til Tyskland der han fikk jobb som trafikk­betjent. Den 11. september 1947 ble han imidlertid gjenkjent på jobb av de to tidligere grinifangene Willy Fredlund og Jonas Brunvoll i Northeim i Tyskland. Julius Denzer ble da pågrepet og dømt til 15 års straffarbeid.

Kurt Walter Kuntze, Unterscharführer/Scharführer. Kurt Walter Kuntze var trolig den mest forhatte tyskeren på Grini. Han kom til Grini den 3. mai 1942. Steg etter hvert i gradene og ble Scharführer.

16 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

Unterscharführer var den laveste underoffisersgraden i SS og kan sammenlignes med den norske graden korporal. Høsten 1943 ble Kuntze utnevnt til en slags leirinspektør, og med det begynte virkelig hans storhetstid i leiren. Etter krigen ble han dømt til livsvarig straffarbeid. Han blir også omtalt som Kunze i Griniboken og i flere andre kilder. I sitater der dette er tilfellet, er navnet rettet til Kuntze.

Ferdinand Fischermann. Tysk grinifange. Fangenummer 8190.

Fischermann kom til Grini den 6. juli 1943 og forlot leiren to måneder senere. I løpet av denne tiden ble han utnevnt til Oberkapo og personalsjef for fangene. Denne tiden, «Fischermannperioden», ble en av de verste for fangene på Grini.

Wilhelm Heilmann, Oberscharführer, alias «Slaktern». Øverste sjef for arbeidsformidlingen og arbeidskommandoene. Under rettssaken etter krigen uttalte professor Francis Bull følgende om Wilhelm Heilmann: «Han var langt mindre ondartet enn flerheten av hans landsmenn på Grini.»14 Han ble etter krigen dømt til 15 års straffarbeid.

Seidel, Untersturmführer, alias «Avskjæringen». (Fornavn ikke kjent.) Kom til Grini i mars 1942 for å få fart på byggingen av fange­ brakkene. Etter å ha skremt fangene ved ankomst viste han seg å ikke være av de verste. Arkitekt og fange Odd Nansen skriver om ham i sin dagbok at han «viser seg å være en ufarlig tusseladd».15 Richard Pohl, Oberscharführer. Sjef for Aufnahme (Formid­ lingen). Richard Pohl ble dømt til 12 års straffarbeid etter krigen.

Kunz, Oberscharführer. (Fornavn ikke kjent.) Kunz var jerndreier fra Worms, «en SS-djevel, som til tross for alt synte spor av menneskelige egenskaper».16 Amanda Freyer, Gefängnisoberwachtmeisterin. Øverste leder på Kvinneavdelingen. s e n t r ai n l en lteydsn k ei nr g e 17

Det ble etter hvert opprettet en egen sykeavdeling på Grini. To tyske leger hadde ansvaret for avdelingen, men disse var ikke til daglig på Grini. Den daglige ledelsen ble utført av norske leger blant fangene.

De to tyske legene var: Hauptsturmführer Dr. Friedrich Hans Jochen Rietz. Rietz kom til Grini våren 1942. Omtalt av en av sine norske legekollegaer som «98 prosent nazist og 2 prosent lege».17 Oberfeldzart Dr. Alosi Hauer var sin kollegas rake motsetning.

Hauer var østerriker og ifølge professor Francis Bull et usedvanlig elskelig menneske. Dr. Hauer gjorde blant annet mye for å bedre forholdene for den mishandlede fangen Lauritz Sand. En annen fange, Henriette Bie Lorentzen, som satt på Grini i fire måneder før hun ble sendt videre til Ravensbrück, var også full av takknemlighet overfor Dr. Hauer: «Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag.»18

Sentrale avdelinger og stillinger på Grini Etter hvert som Grini fangeleir vokste, ble det opprettet en rekke forskjellige avdelinger for å holde driften i gang. Noen av de mest sentrale var disse:

Personalstelle/Personalkontoret Den daglige driften av Grini fangeleir ble besørget av fangene selv. Øverste leder her var personalsjefen, som ble plukket ut av den tyske kommandanten, men i et visst samarbeid med fangene.

Aufnahme/Vermittlung/Formidlingen Nykommernes første møte med Grini. Her ble de registrert og fratatt eventuelle verdisaker. Kommandantens kontor lå i andre 18 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

etasje. Til Formidlingen kom også besøkende, og her ble fanger hentet og levert etter besøk på Victoria Terrasse og andre steder.

Nå er det lille røde huset en del av Grinimuseet.

Mottakelsen Mottakelsen var drevet av fangene selv, og denne avdelingen hadde ansvar for å gi nyankomne fanger en seng og en innføring i livet på Grini. I begynnelsen av 1943 fikk Mottakelsen en egen brakke, brakke 15.

Sivilkammeret Sivilkammeret tok vare på fangenes private tøy og eiendeler.

Effektkammeret Effektkammeret hadde ansvar for fangedrakter, sengetøy og annet utstyr fangene måtte trenge i leiren.

Verwaltung Den administrative avdelingen med ansvar for leirens forsyninger og økonomi. Tysk ledelse, men drevet av fangene.

Krankenabteilung/Sykeavdelingen Leirens egen sykeavdeling ble opprettet vinteren 1942. Drevet av fangene selv.

Lillefengslet/Tubben Den lille bygningen som opprinnelig ble bygget for å huse ekstra farlige fanger, ble i starten brukt både som kontor og som straffengsel. Senere ble det sykeavdeling for fanger med smittsomme sykdommer som tuberkulose og difteri. Sommeren 1944 ble arbeidet med en egen epidemibrakke igangsatt. Denne brakka var klar til bruk i januar 1945.

Revier Sykestue for de fangene som var syke, men som ikke trengte omfattende medisinsk behandling. Opprettet sommeren 1942. s e n t r a l e iav r 19 n ndleeldi n gi ne g

For å komme på Sykeavdelingen måtte det være svært alvorlig, og ­Revier var såpass utrivelig at ingen skulle føle seg fristet til å ligge der uten at det var helt nødvendig.

Aborten Etter hvert som antallet fanger økte og fangebrakkene kom opp, måtte det også bygges latriner eller utedoer. Dette var store, lange bygg som på tysk het «Abort-baracken», dermed ble det hetende «å gå på aborten» når fangene skulle gjøre sitt fornødne.

Bauleitung «Bau» Bau var leirens største arbeidsplass. Denne avdelingen hadde ansvar for alle byggearbeidene i leiren. Innunder Bau lå også Steinbruddet, der fangene hentet stein til leirens mange byggearbeider.

Gårdsbruket Grini hadde etter hvert et omfattende jordbruk med store jorder, gartneri og en rekke husdyr. Under Gårdsbruket lå både Øvre og Nedre gård, som lå innenfor det ytre gjerdet, og etter hvert Nordli gård, som ligger langs Griniveien.

Jugendabteilung «Jugend» / Fossum gård Grinis egen ungdomsavdeling ble opprettet våren 1943 for å ta vare på og nazifisere de yngste mannlige fangene. En forløper til Jugendabteilung var en spesiell utekommando med unge fanger som arbeidet på Fossum gård sensommeren og høsten 1942.

Travkommandoen Straff- og arbeidskommando som fikk det tyngste arbeidet, og der alt skulle utføres i springmarsjtempo.

Haft Både Kvinne- og Mannsavdelingen fikk etter hvert egne «haft­ celler». Dette var straffeceller hvor fanger kunne sitte isolert i flere år. I utgangspunktet var dette eneceller, men etter hvert som fangebelegget vokste, ble det mer vanlig med flere fanger på hver celle.

20 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

Fallskjermen I øverste etasje på hovedbygget lå det som med tiden ble omtalt som Fallskjermen. Opphavet til navnet er usikkert. Det er blitt hevdet at det var fordi en gruppe engelske flygere – og krigs­fanger – var de første som bodde der etter at salen ble tatt i bruk som sovesal. Andre har ment at navnet kom på grunn av det faktum at rommet var utstyrt med køyesenger i fire høyder, og at man fra øverste køye nærmest trengte fallskjerm for å komme velberget ned. Opprinnelig var rommet bygget som gymnastikksal. Dette var i en periode stedet der dødsdømte fanger ventet på at dommene skulle iverksettes. I tillegg til Fallskjermen var det åtte andre større rom eller celler i fjerde etasje. Disse ble blant annet brukt for å huse grupper med nyankomne fanger.

Brakkesjef/Gangsjef Hver brakke hadde en brakkesjef, som var ansvarlig for det som skjedde på brakka. Før grinibrakkene ble tatt i bruk, var betegnelsen gangsjef.

Kalfaktor Brakkesjefens nestkommanderende, med blant annet ansvar for matfordelingen.

Grinifangenes utekommandoer Samtidig som antallet fanger på Grini vokste, økte også tyskernes behov for arbeidskraft rundt om i landet. Derfor ble det opprettet en rekke utekommandoer bestående av både grinifanger og fanger fra andre leirer. Noen av de største var:

Kvænangenkommandoen Tidsrom: 4. august 1942 til 22. november 1942. Rundt 400 fanger.

uteko i nmnmlaenddnoi ne r g 21

Kongsvingerkommandoen Tidsrom: 4. mai 1943 til mai 1945. Rundt 15–25 fanger som byttet på. Totalt 80–100.

Bardufosskommandoen Tidsrom: 16. mars 1944 til 8. mai 1945. Rundt 650 fanger.

Fornebukommandoen Tidsrom: 29. mars 1944 til 7. mai 1945. Rundt 500 fanger.

Pendlerkommandoen Tidsrom: april 1944 til 31. august 1944. Rundt 100 fanger, men her var det variasjoner. Pendlerkommandoen hadde tilhold på Grini og pendlet hver dag til Nordhaug gård, fire kilometer fra Grini.

Fannremkommandoen Tidsrom: 28. oktober 1944 til 8. mai 1945. Rundt 215 fanger.

Mysen Tidsrom: 15. mars 1945 til 8. mai 1945. Rundt 400 fanger. På ­Mysen var planen å bygge opp Norges eneste konsentrasjonsleir (KZ-leir).

Sentrale steder utenfor leiren Victoria Terrasse, Oslo sentrum Hovedkvarteret til Geheime Staatspolizei (Gestapo), Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD). Her ble det utført forhør og tortur av fanger. Grini fangeleir var underlagt Sicherheitsdienst (SD).

Møllergata 19, Oslo sentrum Fengsel for motstandere av den tyske okkupasjonsmakten. På det meste satt det 550 fanger her. Oslos hovedpolitistasjon før krigen.

22 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

Akershus festning Kriegswehrmachtgefängnis Akershus. Ble brukt som rettersted for både tyske soldater og nordmenn. I tillegg var det fengsel der de fleste fangene satt inne for alvorlige forbrytelser mot okkupasjonsmakten. Her ble også krigsforbrytere henrettet etter krigen. Åkebergveien 46, Oslo Opprinnelig det gamle botsfengslet, populært kalt Bayer’n eller Botsen. Ble brukt av Stapo, Statspolitiet, som fengsel under krigsårene.

Festung Furulund, Bestum Militært kommandosenter som ble påbegynt i 1943. Sprengt ut under Vækerøåsen. Fra februar 1945 og fram til frigjøringen ble bunkeren brukt som hovedkvarter for Sipo og SD. Trandumskogen, Ullensaker Et skogsområde rett ved Trandum leir. Her ble 173 nordmenn, seks briter og 15 russere skutt i løpet av krigen. De fleste av disse hadde vært innom Grini fangeleir.

i n n l e d n i n g 23

1941 fangenummer 1–1178 Den første sommeren En av de første fangene som ankom Grini etter den 14. juni 1941, var 22 år gamle Willy Jensen fra Horten. Han var en av flere arresterte arbeidere fra Marinens Minevesen som ble ført inn i fange­protokollen på Grini den 17. juni. Willy Jensen fikk fange­ nummer 190.

Lenge hadde de yngre arbeiderne her ønsket å gjøre noe mot okkupantene. I 1941 falt den 17. mai på en lørdag, og det betød at arbeiderne var ferdig på jobb klokken 13. Tyskerne hadde på forhånd sendt ut direktiver og forordninger om at en markering av nasjonaldagen på ingen måte ville bli tolerert. Alle forsøk på demonstrasjoner ville bli slått hardt ned på. Men arbeiderne på Marinens verksteder begynte likevel å spre en parole om at på den 17. mai skulle alle møte på jobb i finklær. Ingen, selv ikke tyskerne, kunne nekte folk å gå i finklær på jobben en lørdag. Parolen var: «La syklene stå hjemme, gå til arbeidet i pene klær, etter arbeidets slutt går vi i samlet flokk hjemover.»19 Da dagen kom, gikk de fleste på jobb i finstasen sin, og da arbeidet var ferdig, gikk et par hundre spente arbeidere i flokk ut fra verftet. Tyskerne kunne ikke gjøre noen ting. Det var ingen faner eller flagg og ingen sang. Da toget nærmet seg Horten sentrum, var det fullt av folk langs veien: barn, voksne og eldre i sine fineste 25

klær. Fra tysk hold ble dette sett på som en uhørt provokasjon, og samme kveld ble 15 tillitsmenn arrestert, men sluppet løs etter avhør. Gestapo fikk etter hvert høre rykter om at det var en gruppe fra Marinens Minevesen som hadde stått bak demonstrasjonen, og dermed ble Willy Jensen den 27. mai tatt inn til forhør. Her fikk han et par ørefiker og litt juling, men ble sluppet ut igjen med en advarsel. Dagen etter ble han igjen hentet på arbeidsplassen.

Tyskerne mente han hadde løyet i det første forhøret. Nå ble forhøret mer brutalt med spark og slag før Jensen tilsto at han hadde snakket om aksjonen på forhånd, og at han hadde vært med i toget.

Da Willy Jensen kom til Grini, kom han til en leir der fangene hadde stor frihet, og der optimismen fremdeles rådet. Det eneste store problemet var matmangelen. De første svolværgislene hadde hatt med seg klippfisk sørover, men etter at den tok slutt, ble middagsmenyen ofte suppe kokt på kål og vann. Poteter var mangelvare, og brødrasjonene var en tid nede i 250 gram per døgn. Willy Jensen fikk arbeid i Gårdsbruket blant annet som kupasser, og da en av kvigene utpå sommeren kalvet, fikk fangene her tak i råmelk som de laget pudding av.

For å holde humøret oppe sang fangene ofte kjente sanger, men Willy mente de trengte en egen grinisang som beskrev deres egen situasjon. Willys «Grinisang» ble til en søndags ettermiddag mens fangene satt og solte seg utenfor smia. Melodien var Jimmy Kennedys 30-tallsslager «Roll along, covered wagon».

Om vårt Grini vi synge vil en sang med godt humør da blir dagen ikke lang.

Selv om suppa den er klar – likevel vi matlyst har, vi lenge leve kan på poteter og vann.

Det er hårde tider som vi lever i.

Men vi håper jo at snart vi slipper fri!

En må ikke klage nå så lenge hue sitter på for bak de mørke skyer der er himlen blå, hei å hå!

26 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

Åtte måneder senere, den 18. februar 1942, ble Willy Jensen sendt videre til Sachsenhausen, og der satt han fram til han ble hentet av De hvite bussene. Men sangen hans holdt stand på Grini helt til freden kom.

Da dr. Sven Oftedal ankom leiren den 20. juni som gissel fra Stavanger, overtok han stillingen som leirlege, og noe av det første han tok tak i, var fangenes kosthold. Han fikk kommandanten til å innse at det var for lite med 1700 kalorier om dagen, og med hjelp fra blant annet Røde Kors ble dagsrasjonene hevet til rundt 2400 kalorier. Samtidig ble det lagt vekt på et sunnere kosthold, med tran og fersk fisk noen ganger i uken.

Da tyskerne denne sommeren henvendte seg til Freia sjoko­ ladefabrikk for å bestille et parti nøttesjokolader, førte dette indirekte til at fangene på Grini fikk et etterlengtet tilskudd til kosten. Freia meddelte tyskerne at de verken hadde sukker eller nøtter. Dermed skaffet okkupantene begge deler. Men nøttene var ikke knekket, og Freia hadde ikke maskiner til å gjøre en slik jobb. Bedriften foreslo dermed at fangene på Grini kunne ta oppgaven, og snart var nøtteknekkeriet i gang i gymnastikksalen i fjerde etasje, rommet som senere skulle bli beryktet og fryktet som Fallskjermen.20 Fra Freia fikk fangene beskjed om at bedriften forventet et visst svinn, og dr. Oftedal plukket i første omgang ut de fangene som var i dårligst forfatning. Deretter gikk arbeidet på rundgang, og på denne måten fikk alle fangene et godt tilskudd av fiber og E-vitamin.

Forholdet mellom tyskere og fanger var i starten ganske gemyttlig. I tillegg til Hermann Koch, alias Stormfyrsten, og de to SS-mennene Käser og Stange besto vaktstyrken av vanlige menige wehrmachtsoldater. Käser ble senere på året byttet ut med Ober­ scharführer Kunz, og for fangene var dette et dårlig bytte. Særlig da denne utpå sommeren fikk selskap av en fjerde SS-mann, Schwarz.

I Griniboken blir han betegnet som en av de verste.21

1 9 4 1 27

I forbindelse med Adolf Hitlers angrep på Sovjetunionen kom det den 23. juni et sekstitall jøder til Grini. De fleste var statsløse med sovjetisk, litauisk, lettisk eller estisk bakgrunn, bosatt i Oslo-­ området. Dette var skreddere, musikere, kjøpmenn, industriarbeidere, handelsreisende og sjømenn. Det eneste de hadde til felles, var at de var jøder, og at de eller et familiemedlem hadde betegnelsen «statsløs». Under slag og spark ble hver enkelt ropt opp og jaget opp i fjerde etasje. Her ble de utsatt for mer mishandling, før det ble sendt bud på to frisører som skulle klippe de nyankomne.

Men de tyske vaktene syntes det gikk for langsomt og overtok selv klippemaskinene. Da de var ferdige, var gulvet dekket av blod og hår.

Til alles overraskelse ble jødene løslatt to uker senere. Muligens var det rett og slett plassmangel som var årsaken til løslatelsene, selv om det senere skulle bli langt mer trangbodd på Grini. For i stedet kom en stor gruppe fanger fra Møre, et femtitall voksne menn som var tatt som gisler for sønner og døtre som hadde flyktet til England. Den eldste, Hartvig Kiran, var 66 år og hadde fem sønner og en svigerdatter som hadde rømt over Nordsjøen. En av sønnene var lyrikeren og hallomannen i NRK med samme navn.22 De store gruppene fra Lofoten og Møre satte sitt preg på leiren denne første tiden. Dette var voksne, sindige menn, mange kom fra samme lokalmiljø og kjente hverandre fra før, og dette gjorde sitt til at stemningen blant fangene var god.

I juli begynte ryktene å gå om at det snart skulle komme en transport kvinner fra Møllergata 19. På Grini ble den ene fløyen i første etasje klargjort, og det ble laget en liten inngjerdet luftegård, og den 23. juli kom de første 25 kvinnene til Grini. Blant disse var Alfhild Hovdan med fangenummer 358, og hun ble siden den første personalsjefen på Kvinneavdelingen. To dager etter kvinnene kom dikteren Arnulf Øverland og arkitekten Frode Rinnan til Grini. Frode Rinnan var vel å merke ikke i slekt med den etter hvert så beryktede torturisten Henry Rinnan. På hver sin måte kom Arnulf Øverland og Frode Rinnan til å bety mye for sine 28 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

medfanger den tiden de satt i tysk fangenskap, selv om Øverlands opphold på Grini ble av kort varighet.

Søndag den 27. juli dro de mannlige grinifangene på skogstur. På morgenappellen hadde fangene fått beskjed om at de skulle til skogs for å plukke bær. Fangene hadde på dette tidspunktet kun sitt eget sivile tøy å gå i, så bærumsfolk på tur møtte trolig fanger i både dress og arbeidstøy denne søndagen.

Fangene ble delt opp i grupper på 25, med én vakt per gruppe.

Det var en strålende varm sommerdag, og fangene var på tur helt til det nærmet seg tid for kveldsappell. Da ble det klart at det manglet en fange. Egil Roar Halvorsen, som var kommet fra Møllergata 19 dagen i forveien, hadde sett sitt snitt til å stikke av. Det ble stor oppstandelse, og gangsjef Olaf Valeur, som var den som måtte melde fra om flukten til kommandanten, ble litt senere overført til Møllergata 19 og videre til Sachsenhausen, der han døde våren 1942. Egil Roar Halvorsen kom aldri tilbake til Grini.

Nå kom det raskt nye fangedrakter. Gardens depot ble tømt for uniformer, og dette ble grinifangenes antrekk. Og med innføring av fangedrakter så også to viktige avdelinger dagens lys på Grini: Sivilkammeret og Effektkammeret.

Første stopp for alle nye grinifanger var Aufnahme, der de ble registrert av tyske tjenestemenn og fratatt klokke, ringer og andre verdisaker. Derfra bar det til Mottakelsen. Her var stemningen en annen. På Mottakelsen ble de møtt av vennlige medfanger som ga nykommerne en første innføring i livet som grinifange.

Her ble de tildelt rom, «avluset» og undersøkt av lege. Så gikk veien til Sivilkammeret, der de måtte avlevere sitt sivile tøy og andre private gjenstander. På Effektkammeret fikk de utlevert fangedrakt, sengetøy, håndklær og undertøy.

På sensommeren 1941 var den illegale nyhetsformidlingen i leiren kommet godt i gang. Sigurd Johannesen var telegrafist og var blitt tatt mens han satt i dekning og lyttet etter meldinger fra London på sin «Sweetheart»-radio.23 På Grini fikk han jobb i det 1 9 4 1 29

elektriske verkstedet, og her reparerte han blant annet tyskernes klokker og radioer. Radioene ble gjerne stående litt lenger på verkstedet enn strengt nødvendig, og litt sabotasje gjorde også sitt til at flere radioer streiket. Dermed hadde leiren sin første nyhetskanal.

Andre nyhetsformidlere var Jon Trygve Grimstad og Harald Brandt, som hadde jobb som henholdsvis kokk og «Putzer», eller tjener, for Stormfyrsten oppe i villaen. Her hadde de tidvis tilgang til kommandantens egen radio. Etter å ha plukket opp siste nytt fra London formidlet Johannesen, Grimstad eller Brandt nyhetene videre ut i leiren. Frode Rinnan skrev følgende vers om nyhetsformidlingen: Fra villaen oppe på bergets knatt Springer en fange hver eneste natt.

Ryktene svirrer - hva er vel sant?

Sant er kun det som stammer fra Brandt.24

En slik nyhetsformidling var den indirekte årsaken til opprettelsen av en av de mer spesielle arbeidskommandoene på Grini sen­ sommeren 1941, den såkalte Tegjengen. En dag dr. Sven Oftedal, vaktmester Sigvartsen og kokken Jon Trygve Grimstad sto og oppdaterte seg på nyhetene, kom Stormfyrsten brått på dem.

Oftedal var snartenkt, rev av noen blad fra nærmeste bringebær­ busk og sa til kommandanten: «Grimstad forteller at hans kone lager sånn deilig te av tørkede bringebærblad – kunne ikke det være noe for oss også?»25 Stormfyrsten Koch tente på ideen, og med det var Tegjengen et faktum.

Tegjengen besto til utpå vinteren 1942, og oppdraget var å skaffe leiren blader til produksjon av bringebærte. Det var gjerne de eldre fangene som fikk denne behagelige jobben, og professor i litteratur Francis Bull var en av dem. Francis Bull var sammen med forlagsmannen Harald Grieg og bankmannen og kunstsamleren Johannes Sejersted Bødker blitt arrestert på Nationaltheatret den 26. juni. Som medlemmer i teaterets styre hadde de satt seg opp imot tyskernes planer for det nye Nationaltheatret. Etter en 30 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

sommer på Møllergata 19 kom de til Grini den 22. august, og her ble de møtt av skrikende tyskere: «Dette er ikke noe sanatorium», skrek de, «det er en fangeleir, og dere skal få merke at her gjøres det ingen forskjell i behandlingen for direktører og professorer!»26 Til å begynne med lengtet trioen tilbake til den rolige til­ værelsen på Møllergata 19, men etter hvert ble de enige om at livet som medlem av Tegjengen på Grini nok var å foretrekke. Sejersted Bødker ble Tegjengens leder, og for øvrig besto denne arbeids­ kommandoen utover året blant annet av tre professorer, like mange advokater og grosserere, en ekspedisjonssjef, en hoffmarskalk, et par fagforeningsledere og fabrikkeier Johan H. Andresen. I tillegg hadde Tegjengen en periode hjelp av en ung gutt fra Drammen som hadde kommet alvorlig til skade under arbeid på Grini og nå gikk med krykker og treben.27 Etter at sesongen for sanking av bringebærblader var over, gikk Tegjengens arbeid ut på å knuse de tørkede bladene slik at de kunne brukes til te.

Herrebesøk på Kvinneavdelingen Etter at kvinnene kom og ble plassert i en egen fløy i første etasje, ble det et yndet diskusjonstema blant leirens yngre menn og kvinner hvordan man kunne oppnå nærkontakt med det annet kjønn. Litt øyekontakt hadde de allerede hatt under kvinnenes korte lufteturer, men ikke noe mer. Muligheten kom da det en dag under appellen ble spurt etter en altmuligmann som kunne stå til tjeneste for Kvinneavdelingen. Den 20 år gamle Johnny Waldemar Svendsen, en bekjent av Willy Jensen, visedikteren fra Horten, meldte seg til tjeneste og ble godtatt. Dermed fikk Johnny Waldemar Svendsen tilgang til det aller helligste.

En dag oppdaget Johnny Waldemar en dør som gikk fra Mannsavdelingen og inn til trapperommet som førte til kvinnenes avdeling. Døren fra Mannsavdelingen var ikke i bruk, men var sperret med noen spiker som raskt lot seg trekke ut. Dermed lå veien 1 9 4 1 31

nesten åpen, for døren fra trapperommet og inn til Kvinneavdelingen ble kun låst nattestid, og snart tok tre jenter sjansen på et kveldsbesøk over til gutta. Det ble en hyggelig kveld, men jentene måtte tilbake før hoveddøren til Kvinneavdelingen igjen ble låst for natten.

Noen dager senere gikk imidlertid låsen på Kvinneavdelingens dør «i stykker», og Johnny Waldemar måtte ta den ut for repara­ sjon, og dermed lå alt til rette for nattlig besøk. Etter at roen hadde senket seg over leiren listet den nyvaskede og nybarberte Johnny Waldemar seg gjennom de to dørene, videre inn på Kvinneavdelingen og fram til den rette celledøren. Der var han ventet. Morgenen etter var han tilbake på Mannsavdelingen før morgensignalet lød. Men etter den søte kløe kommer den sure svie.

Om kvelden ble det blåst til appell, og en rasende kommandant ville vite hva som foregikk mellom de to avdelingene. Johnny Waldemars «ødelagte» lås hadde fått tyskerne til å fatte mistanke, og leirens låsansvarlig, Charles William Tansey, ble plukket ut som syndebukk og satt på celle i Lillefengslet, den lille bygningen som i sin tid ble satt opp for å huse «vanskelige fanger og psykopater».

Dagen etter meldte Johnny Waldemar og to andre gutter seg for Stormfyrsten. Dermed ble det Lillefengslet, vann og brød og senger uten madrasser for de tre. De tre kvinnene havnet også for en kortere periode på samme sted.

Men det var ikke bare fangene som i disse dager var blitt tatt for ureglementert omgang mellom kjønnene. Gefängnisoberwachtmeisterin Amanda Freyers inntog som sjef for Kvinneavdelingen var en direkte følge av forgjengerens litt for gode øye til menn. Den første sjefen, Frau Schmidt, som ifølge Arnulf Øverlands senere kone Margrete Aamot var «kåt, rund og trivelig», var blitt avslørt på sitt rom av Stormfyrsten i omgang med to tyske vakter. Hva som egentlig skjedde, sier historien intet om, men borte ble hun, og Amanda Freyer kom i stedet.28 Trebarnsfaren Reidar Aase ble arrestert under et besøk på Grini den 21. august. Her havnet han på enecelle mellom to av beilerne 32 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g

fra Mannsavdelingen. De to hadde da sittet der i to uker. Aase forteller at den ene var en student fra Narvik som var blitt arrestert fordi han hadde hevdet at det kom tyske soldater i plomberte jernbanevogner gjennom Sverige til Narvik våren 1940. Den andre var en 18–19-åring fra Vestfold som var blitt tatt i forsøket på å flykte til England. Unggutten hadde snart sittet i ni måneder og slapp fri rett etter at Reidar Aase kom ut fra enecellen.29 De to var trolig Gunnar Berg fra Narvik og Rolf Bull Dahl fra Holmestrand. Rolf Bull Dahl slapp ut den 15. september.

Reidar Aase hadde flere ganger tidligere vært ute på Grini med matpakker til en bekjent som satt i leiren. På forsommeren hadde dette gått helt fint, men da han kom hjem fra ferie og på nytt skulle levere en pakke, hadde forholdene endret seg, og han slapp ikke inn. Det viste seg senere at vedkommende fange også var blitt løslatt en tid i forveien. I den opphetede diskusjonen som fulgte, antydet Aase overfor vaktposten at det nok kunne hende at samtlige tyskere snart ville bli kastet ut av landet.

De var tre personer i følge som hadde dratt ut med matpakker til Grini denne ettermiddagen, og etter at de var blitt avvist, dro de hjemover. Men snart ble de innhentet av en tysk vakt som forlangte at de skulle bli med tilbake og inn til kommandanten.

Stormfyrsten var blitt fortalt hva Reidar Aase hadde sagt, og raste.

Han slo Aase gjentatte ganger med en ridepisk og kommanderte den uforskammede nordmannen fengslet i Lillefengslet. De to andre fikk reise hjem.

På grunn av Aases uttalelse fikk alle fangene i leiren to uker med pakke- og besøksforbud. Denne formen for kollektiv avstraffelse var noe som jevnlig ble påført fangene etter kommandantens forgodtbefinnende. Stormfyrsten hadde på appellen selv fortalt om den frekke nordmannen som hadde forsøkt seg med engelsk propaganda overfor vaktene. Aase fikk høre av de tyske vaktene at han nok kunne vente seg represalier fra de andre fangene når han kom ut fra enecellen. Men da det gikk mot slutten av tiden i Lillefengslet, var han blitt flyttet til en liten celle på baksiden 1 9 4 1 33

av bygningen. Derfra hadde han fått kontakt med en gammel ålesundfange som holdt på med noe arbeid i nærheten. Da Aase hadde presentert seg, svarte den andre: «Nei, er det du? Det var du som sa dei sanningsorda til dei nede i vakta då du kom. Takk skal du ha for det!»30 Tanken på kona og de tre barna var det som plaget Reidar Aase mest på enecellen. Hjemme hadde han gjemt unna en revolver i kjelleren, og han var redd for at tyskerne skulle gå til ransakelse av huset, og for hva som da ville skje med kona hvis de fant våpenet. Stor var lettelsen da han fikk vite at det ikke hadde vært noen husundersøkelse.

En ung kvinne satt også i Lillefengslet samtidig med Aase. Det var Lilly, en hirdjente og gatepike. Hun var den første og eneste kjente kvinnen som forsøkte å rømme fra Grini. Hun hadde kommet seg over det lave gjerdet i kvinnenes luftegård og videre ut av leiren. To andre kvinner hadde meldt fra til Gefängnisoberwachtmeisterin Freyer, som igjen informerte Stormfyrsten. Lilly ble snart innhentet og satt på enecelle. Etterpå hadde diskusjonen gått høyt blant kvinnene: Var det rett å melde fra selv om det var en hirdjente, eller skulle man risikere felles straff for ikke å ha sagt noe?

Under tiden på enecellen ble Reidar Aase to ganger hentet ut for å bli barbert. Begge gangene ble han mishandlet og herjet med av vaktene. Men enkelte vakter var også humane og vennlige.

Da han hadde sittet på cellen i 16 dager, fikk han en pakke med tøy, toalettsaker og en liten hilsen fra kona. Sammen med de rene klærne lå en liten pakke meierismør. Den tyske offiseren som hadde tatt fra Reidar Aase matpakken han hadde hatt med seg til leiren, fortalte at smøret var fra Aases egen pakke. Egentlig skulle Aase først få dette tilbake når han ble løslatt, men tyskeren var redd smøret skulle bli ødelagt innen den tid. Derfor hadde han bestemt seg for å gi det til Aase allerede nå.

34 l i v e t p å g r i n i u n d e r a n n e n v e r d e n s k r i g