VERDENS BESTE LIVERPOOL
– You’ll Never Walk Alone –
© 2020 J.M. Stenersens Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Trine + Kim designstudio
Papir: Magno natural 100 g
Boken er satt med: Officina og Mercury
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Omslagsfoto: Martin Rickett/Pa Photos/NTB Scanpix, Darren Staples/Pa Photos/NTB Scanpix, Neil Hall/EPA/ NTB Scanpix, Peter Powell/EPA/NTB Scanpix, Peter Byrne/Pa Photos/NTB Scanpix, Andrew Yates/ Reuters/NTB Scanpix, Mike Egerton/Pa Photos/NTB Scanpix, Jason Cairnduff/Reuters/NTB Scanpix, Javier Soriano /AFP/NTB Scanpix, Bradley Collyer/Pa Photos/NTB Scanpix, Nick Potts/Pa Photos/NTB Scanpix, Lindsey Parnaby/AFP/NTB Scanpix
Foto: Tony Wooliscroft, Ragnhild Lund Ansnes, privat, EPA/NTB Scanpix/Peter Powell s.28-29, AFP/NTB Scanpix/Javier Soriano s.30, AP Photo/NTB Scanpix/Dave Thompson s. 35, EPA/NTB Scanpix/Peter Powell s. 41, Global Media Group/Sipausa/NTB Scanpix s. 49, PA Photos/NTB Scanpix/Darren Staples s. 52-53, Shutterstock/ NTB Scanpix/Paul Greenwood/BPI/REX/ s. 54, EPA/NTB Scanpix/Peter Powell s. 61, EPA/ NTB Scanpix/Peter Powell s.67, PA Photos/NTB Scanpix/Tim Goode s. 69, Insidefoto/sipausa/NTB Scanpix s.70-71, AP Photo/ NTB Scanpix/Jon Super s. 72, Reuters/NTB Scanpix/Russell Cheyne s. 79, Pa Photos /NTB Scanpix/Peter Byrne s. 92-93, Reuters/NTB Scanpix/Ibraheem Al Omari s. 94, AFP/NTB/Javier Soriano s. 109, EPA/ NTB Scanpix/Neil Hall s. 101, EPA/NTB Scanpix/Neil Hall s.111-112, Reuters/NTB Scanpix/John Sibley s. 112, PA Photos/NTB Scanpix/ Darren Staples s. 135-136, Shutterstock/BPI/ NTB Scanpix/Javier Garcia s. 136, EPA/NTB Scanpix/Neil Hall s. 145, Reuters/NTB Scanpix/Kemal Aslan s. 160-161, Shutterstock editorial/NTB Scanpix/Mercury Press/James Speakman s. 162, AFP/NTB Scanpix/ Javier Soriano s.166, PA Photos/NTB Scanpix/Bradley Collyer s. 169, EPA/NTB Scanpix/Peter Powell s. 171, Reuters/NTB Scanpix/Jason Cairnduff s.173, PA Photos/NTB Scanpix/Nick Potts s.175, EPA/NTB Scanpix/Peter Powell s. 177, PA Photos/NTB Scanpix/Mike Egerton s. 183, AFP/NTB Scanpix/Lindsey Parnaby s.184-185,PA Photos/NTB Scanpix/Peter Byrne s. 186, PA Photos/NTB Scanpix/Martin Rickett s. 212-213,PA Photos/NTB Scanpix/Adam Davy s. 214, Reuters/NTB Scanpix/Phil Noble s.233, Reuters/NTB Scanpix/Andrew Yates s. 238-289, AP/NTB Scanpix/Phil Noble s. 240,AP/NTB Scanpix/Laurence Griffiths s. 270, Ettersats: Reuters/NTB Scanpix/Phil Noble
ISBN: 978-82-7201-701-8
J.M. Stenersens Forlag Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.jms.no post@jms.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Forfatteren har mottatt støtte fra NFFO
Til barna mine, Elias og Elvira Lund Ansnes. Håper dere følger små og store drømmer og ikke lar noen stoppe dere på veien.
Listen to the MUSTN'TS, child, listen to the DON'TS. Listen to SHOULDN'TS, the IMPOSSIBLES, the WONT'S. Listen to the NEVER HAVES, then listen close to me – Anything can happen, child, ANYTHING can be. SHEL SILVERSTEIN
INNHOLD
FORORD
BRUCE GROBBELAAR
Sulten på mer suksess.............. 9
KAPITTEL 1
HIMMELSK HEVN............ 15
KAPITTEL 2
ALISSON BECKER
Lillebroren som ble størst ....... 31
KAPITTEL 3
ANDY ROBERTSON
Aldri for sent ........................ 55
KAPITTEL 4
VIRGIL VAN DIJK
En vegg av ro........................ 73
KAPITTEL 5
ROBERTO FIRMINO
Kokosnøtt-selgeren som ble verdensmester ...................... 95
KAPITTEL 6
MOHAMED SALAH
Den egyptiske kongen ......... 113
KAPITTEL 7 SADIO MANÉ
Løven fra Senegal ................ 137
KAPITTEL 8 ÅRETS LAG
Samhold og samspill ............ 163
KAPITTEL 9 JÜRGEN KLOPP
Fra tvilere til troende .......... 187
KAPITTEL 10
JORDAN HENDERSON
Den nye kapteinen .............. 215
KAPITTEL 11
TRENT ALEXANDERARNOLD
stolthet ..............
Never Walk Alone ..
BRUCE DAVID GROBBELAAR
Født: 6. oktober 1957
Fra: Zimbabwe (født i Durban, Sør-Afrika)
Posisjon: Keeper
Drakt nummer: 1
Høyde: 1,85
Tidligere og senere klubber: Highlanders og Chibuku
Shumba (Zimbabwe),
Highlands Park og Durban City (Sør-Afrika), Vancouver
Whitecaps (Canada), Crewe
Alexandra, Stoke City, Southampton, Plymouth
Argyle, Oxford United, Sheffield Wednesday, Oldham
Athletic, Chesham United, Bury, Lincoln City, Northwich
Victoria, Hellenic (Sør-Afrika), Glasshoughton Welfare
Spilte for Liverpool 1981–1994
Triumfer vunnet med Liverpool: Seriemester (1981/82, 1982/83, 1983/84, 1985/86, 1987/88, 1989/90), FA-cupen (1985/86, 1988/89, 1991/92), Ligacupen (1981/82, 1982/83, 1983/84), FA Charity Shield (nå Community Shield) (1982, 1986, 1988, 1989, 1990), Europacupen/ Serievinnercupen (Champions League) (1983/84), Supercupen (1986)
Grobbelaar spilte 33 landskamper for Zimbabwe 1977–98
Styrke: God på streken, spektakulære tigersprang, men også god til å drible og klarere langt ute. Fysisk sterk.
Full av morsomme påfunn. Alt fra å gå på hender, sitte oppe på tverrliggeren, oppvarming under paraply
BRUCE GROBBELAAR
SULTEN PÅ MER SUKSESS
Da jeg ble spurt om å skrive dette forordet til boka, kom jeg til å tenke på hva jeg følte da jeg vant serien med Liverpool for aller første gang. Jeg har aldri glemt det som ble sagt til meg den gangen for mange år siden.
«Når du vinner serien for første gang, kan hele ditt syn på fotball endre seg på to forskjellige måter: Enten går du rundt og tenker at du er den beste av de beste – eller så blir du sulten på mer suksess, du vil vinne mer.»
Dette er ord fra trenerne i det gamle Boot Room, og ordene ble nok fortalt til de fleste, om ikke alle spillerne, som kom inn i dette mest berømte, lille rommet på Anfield. Boot Room var et lite rom, der spillerne hang skoene sine til tørk, og der trenerne møttes for å diskutere kampene.
I min første sesong i mål for de røde var ikke laget i form i første halvdel av 1981/82-sesongen. Flere i kjernen av laget var byttet ut med nye, unge spillere. På andre juledag var vi bare sju poeng fra nedrykksstreken. Men etter at manager Bob Paisley og hans trenerstab hadde sagt sine nødvendige ord til enkelte på laget, startet litt av en innhenting og klatring på tabellen. Vi tok 63 av de 75 poengene vi hadde å spille for etter julesjokket og vant serien med fire poeng over Ipswich.
Den enkle setningen «du vil vinne mer,» forlot oss aldri som lag, for alle i garderoben tenkte det samme. Vi var ikke fornøyde med det vi hadde vunnet. Vi ville vinne mer. Vi var tre debutanter som vant ligaen for første gang i 1982, og vi var oppløftet, stolte og følelsesladde etter ligaseieren. Sammen vant vi den engelske toppserien fem ganger til etter dette. Noen spillere kom og gikk, men tankegangen var den samme: Glem seieren og vinn igjen.
Jeg var med på laget som vant serien i 1990, for siste gang på 30 år for Liverpool, før vi endelig vant igjen i 2019/20! Følelsene hver gang jeg vant ligaen var de samme: Oppstemt, rørt, glad.
Men tittelen i 2020 er helt spesiell.
VISSTE DU AT...
BRUCE GROBBELAAR
ble ikonisk da han lot som beina var myke som spaghetti i Europacup-finalen i 1984. I straffesparkkonkurransen mot AS Roma, på deres hjemmebane i Roma, distraherte han to av Romas beste spillere med sine ablegøyer i mål og de røde vant Europacupen for fjerde gang.
Alle Liverpool-spillerne, i tillegg til oss tidligere spillere, trenere, direktører, den nåværende manageren, gamle og nye forretningspartnere, arbeiderne på stadion og treningsanlegget Melwood, mediestaben, folk som jobber på Liverpools kontorer og administrasjonen, Liverpool-supportere fra hele verden, og selvsagt folk i Liverpool by, har ventet så utrolig lenge. Vi er en stor familie som har felt flere tårer for seriemester-tittelen i 2019/20 enn noen annen ligatriumf.
Spillerne, Jürgen Klopp og trenerapparatet til dette laget, denne sesongen, var helt fantastiske, og prestasjonene på banen tok innimellom pusten fra oss.
Spillerne på dette Liverpool-laget vil ha de samme følelsene som alle vi
Bruce Grobbelaar er Englands mestvinnende keeper. Her fotografert med liverbirds-gatekunsten i Jamaica Street, Baltic Triangle i Liverpool.
Liverpool-spillere har hatt når vi har vunnet den beinharde engelske toppserien for aller første gang.
Så er det store spørsmålet: Hvordan vil deres syn på fotballen endre seg? Hvilken vei vil de ta nå? Vil de gå rundt som vinnere – eller vil de glemme denne seieren og være sultne på å vinne enda mer?
HIMMELSK HEVN
We are Liverpool. This means more.
ANFIELD STADION, LIVERPOOL
19. JANUAR 2020:
Inne på Anfield stadion står supporterne skulder ved skulder. Noen holder de røde og hvite skjerfene sine over hodet. Andre står med armen rundt sidemannen. Bak målet på kortsiden, det legendariske The Kop, står de mest innbitte supporterne og sender et gigantisk flagg over havet av fans. Nærmere 50 000 synger «You’ll Never Walk Alone» av full hals. De synger i takknemlighet for en sesong de ikke har sett maken til i moderne tid.
Lyden bærer over hodene på bortefansen fra Manchester United, som prøver å overdøve Liverpool-supporternes hymne uten å lykkes. Sangen stiger over taket av motsatt kortende, Anfield Road End, og ned Anfield Road. Den kan fortsatt høres to tverrgater lenger ned, på hjørnet av den berømte
Før hver hjemmekamp synger Liverpool-fansen hymnen «You'll never walk alone».
LIVERPOOL FOOTBALL CLUB
Kallenavn: The Reds, LFC, de røde.
Stiftet: 1892 av John Houlding. Aller første kamp var en vennskapskamp foran 200 mennesker mot Rotherham Town, 1. september 1892. Liverpool vant 7–1.
Første ligakamp på Anfield var mot Lincoln City, 9. september 1893, foran 5000 tilskuere. Hjemmebane: Anfield. Englands mestvinnende lag (antall trofeer samlet både i Europa og England til sammen).
Klubbsang: «You’ll Never Walk Alone».
Eier: Fenway Sports Group.
Liga: Premier League.
Klubbfarge: Rød. Manager: Jürgen Klopp.
YOU’LL NEVER WALK ALONE
Liverpools hymne.
Synges før hver hjemmekamp.
Synges også ofte som takk for kampen helt mot slutten av et oppgjør.
Sangen er opprinnelig en begravelsessang fra musikalen
Carousel og ble skrevet i 1945 av Oscar Hammerstein II (tekst) og Richard Rogers (melodi)
Mange store artister som Elvis, Johnny Cash, Judy Garland, Roy Orbison og Frank Sinatra har sunget inn versjoner av sangen.
Ble supportersang etter at Liverpool-bandet Gerry and the Pacemakers fikk en hit med sin versjon av sangen i
1963. På den tiden spilte man listetoppsangene på Anfield før kamp, og Bill Shankly og supporterne likte sangen så godt at de fortsatte å synge den etter at den var gått ut av topplisten.
En rekke lag har samme hymne, som skotske Celtic FC, tyske
Borussia Dortmund, TSV 1860 München og FSV Mainz 05, nederlandske Feyenoord og FC
Twente, japanske F.C. Tokyo og CD Lugo i Spania.
Sangen handler om at man aldri er alene, og at etter stormer og harde prøvelser blir det bra til slutt.
gaten Anfield Road og Sybil Road. Der er en rød draktrygg med tallet 66 malt over en hel husvegg. Den tilhører byens lokale håp og inspirasjon, Trent Alexander-Arnold.
Sangen fortsetter nedover veien, forbi Hotel Tia og litt lenger nedi veien King Harry, to av gatens mest populære samlingssteder for hjemmesupporterne før og etter kamp.
Sangen siger de fire kilometerne ned mot Liverpool sentrum, godt hjulpet av TV-skjermer som er skrudd på i husene langs veien.
Nede langs Mersey-elva ligger sentrum. Som alltid under Liverpool FCs kamphelger yrer det av liv. Alle hotellrom er leid ut, pubene er stappfulle av lidenskapelige fotballfans.
Anfield stadion har bare plass til rundt 54 000 tilskuere, men flere hundre millioner mennesker over hele kloden er supportere av de røde, en av verdens største fotballklubber, og akkurat nå: verdens beste Liverpool.
Under den nye hovedtribunen, Main Stand, står kaptein
Jordan Henderson fremst og holder hånda rundt skulderen på dagens heldige maskot, ei jente med mørkt, halvlangt hår. Hendo har fått mye kjeft de siste årene, men nå har kritikken stilnet.
Keeper Alisson Becker står rett bak Henderson og rører litt på fingrene sine inne i de lyseblå hanskene. Bak ham står spillerne på rekke og rad. Forsvarssjefen Virgil van Dijk strekker seg mot taket og smiler selvsikkert og trygt ved siden av stopperpartner Joe Gomez, som strammer inn shortsen. Innleggsmester Andy Robertson, som vanligvis er glad i å tulle med andre, er stille og konsentrert, mens makker
Trent Alexander-Arnold tar et par slurker av vannflasken sin. Bak dem står tannhjulene på midtbanen: Georginio (Gini) Wijnaldum og Alex Oxlade-Chamberlain. De er alvorlige
VISSTE DU AT...
... både Liverpool FC og Everton FC ble stiftet på puben The Sandon? Puben ligger der fortsatt, ikke så langt fra hjørnet av The Kop og Kenny Dalglish stand.
og tydelig preget av at det er storkamp i vente. Og bakerst står angrepstrioen som aldri slutter å briljere: Roberto Firmino slår av en kjapp prat med en av trenerne i støtteapparatet. Sadio Mané har et lite fippskjegg for anledningen. Bakerst får Mohamed Salah en klem av manageren idet han finner plassen sin.
Etter at laget har løpt inn på stadion, følger Jürgen Klopp etter. Han smiler bredt opp mot de syngende tribunene under brillene og den sorte capsen: dette er lyden av dem de spiller og vinner for. Tyskeren med det store smilet, mannen som får motstanderne til å stille seg i kø for en klem, har formet Liverpool til et lag som bare det siste året har vunnet Champions League, Supercupen og Verdensmesterskapet for klubblag.
Men det er ett trofé ingen av årets spillere er gamle nok til å huske sist gang Liverpool vant. Og det er serien. Pokalen som viser at det er nettopp ditt lag som er best gjennom en hel sesong i fotballens vugge: den beinharde engelske toppdivisjonen. Liverpool, den gamle storheten i engelsk fotball, har ikke vunnet den på 30 år.
Denne ettermiddagen skal bli vendepunktet. Mens Liverpool spiller mot erkerivalen Manchester United under en flammerød himmel, bryter fansen ut i sangen som skal følge dem resten av sesongen: «We’re gonna win the league! We’re gonna win the league! And now you’re gonna believe us.»
«Vi kommer til å vinne ligaen,» synger de inn i pubene og stuene til de som følger storkampen på tv.
ANFIELD STADION
Kapasitet: 54 074.
Sjuende største stadion i England.
Publikumsrekord: 61 905 (1952), da med ståtribuner.
Navnet på bydelen Anfield kommer fra navnet fra den gamle landsbyen «Annefield» utenfor New Ross, County Wexford i Irland. Mange irske arbeidere kom til Liverpool for å tjene penger, og mange bosatte seg nord i byen, rundt Anfield. Anfield var først Everton FCs bane.
Tribune
Nye Main Stand sto klar i september 2016 og økte kapasiteten med 8500 seter, fra i underkant av 45 000 seter til 54 074.
Neste byggetrinn blir å utvide Anfield Road End.
Kapasitet Beskrivelse
Main Stand 20 500 Langside. Media holder til her på kampdager.
The Kop Grandstand 12 409 Kortside. Felt for hjemmefansen.
Sir Kenny Dalglish Stand 11 762 Langside. Motsatt side av Main Stand.
Anfield Road End 9074 Kortside. Motsatt side av The Kop.
Executive Boxes 344 VIP-bokser
THE KOP
Kortsiden som samler de ivrigste Liverpool-supporterne. En av verdens mest berømte tribuner.
Tilbake i tid var dette en ståtribune og Englands største enkeltstående tribune.
På store kamper kunne over 30 000 mennesker presse seg inn på denne kortsiden.
Ved mål og målsjanser kunne tilskuere bli løftet opp av gulvet og forflyttet flere meter nedover eller til siden. Nå er tribunen sittetribune (selv om supporterne står foran setene sine på de store kveldene), med plass til 12 409 tilskuere.
Oppkalt etter Spion Kop, en bakketopp i Sør-Afrika, hvor 300 engelskmenn døde under boerkrigen i 1900. Mange av dem var soldater fra Liverpool. De fleste sangene starter fra gjengen på The Kop.
Før kamp er The Kop et flott skue når fansen holder opp alle sine flagg og bannere.
Denne kvelden runder de røde 1001 dager uten at noen har klart å slå dem på Anfield. Det skal bli mange flere.
Liverpool har vært nære på flere ganger de siste tiårene. To ganger har kaptein Jordan Henderson opplevd å komme på andreplass i Premier League med de røde, begge gangene slått med ørliten margin: to poeng i 2013/14-sesongen og ett usselt poeng i sesongen 2018/19. Det har vært sesonger hvor Liverpoolsupporterne holdt pusten.
Gjennom 1970- og 1980-tallet var de godt vant med å vinne serien. Da het den Football League First Division. Førstedivisjon. Men så ble serien døpt om til Premier League i 1992, pokalen fikk gullkrone på toppen, og den har manglet i premieskapet.
Konkurrentene har ertet dem med at Liverpools storhetstid er over. Men etter at Jürgen Klopp kom inn som trener med sin heavy metal-fotball, sin rungende latter og sitt gode blikk for mennesker og lagbygging, merket man forandringen. Klubben, supporterne og spillerne visste at noe var på gang.
Jordan Henderson ser over inngangen til spillertunnelen på det histo -
riske skiltet, «This is Anfield,» i store hvite bokstaver på rødt. Det hang manager-legenden Bill Shankly opp i sin tid, for å minne motstanderne på hvor de skulle spille og hvor vanskelig det kom til å bli å spille nettopp der. I mange tiår har Liverpool-spillerne klappet på skiltet på vei ut på banen for å bringe lykke. Da Jürgen Klopp tok over som manager, forbød han spillerne sine å ta på skiltet før de hadde vunnet noe. Det skulle gå nesten fire år før de fikk lov til å ta på dette berømte stykket klubbhistorie.
I 2019 hadde de endelig gjort seg fortjent til det, etter mange skuffelser på veien. I Klopps tid har de vært i tre finaler og tapt alle. De tapte den engelske ligacupfinalen. De tapte finalen i Europaligaen. Men aller mest smertefullt var det å komme seg helt til finalen i Champions League – uten å vinne.
KIEV, 26. MAI 2018:
Liverpool FC er i sin første Champions League-finale på 11 år. Der venter de regjerende mestrene Real Madrid. Finalen er lagt til Ukraina, og de siste ukene har Liverpoolfansen jobbet på spreng for å komme seg dit. Enkelte lokale Liverpool-fans har ofret flere månedslønninger for å være til stede: en Champions League-finale går man ikke glipp av.
Alle øyne er rettet mot Mohamed Salah denne kvelden. Den egyptiske kongen har satt ny scoringsrekord i Premier League med hele 32 mål i serien og svimlende 44 mål totalt så langt i sin første sesong i Liverpool. Samspillet med Roberto Firmino og Sadio Mané har vært formidabelt.
Liverpool starter best. Real Madrid virker tunge og slipper Trent Alexander-Arnold til med et skudd, som lurer seg forbi
Real Madrids forsvarer og setter keeperen på prøve.
Bare noen minutter senere skjønner Real Madrids kaptein
og midtstopper hva som må til for å stoppe Liverpools farligste mann. Sergio Ramos låser armen til Mo Salah og faller oppå ham. Liverpools superspiss er ikke i stand til å fortsette. Han blir fulgt ut av banen og inn i garderoben, mens tårene renner nedover kinnene.
Etter pause knaller Ramos albuen hardt i hodet til Loris Karius. Senere skal undersøkelsene vise at keeperen har fått hjernerystelse. Men av en eller annen grunn spiller Karius videre med hodeskaden. Det skal vise seg å være fatalt. Først gjør Karius et dårlig utkast som Real Madrid snapper opp. Det fører til 1–0. Bare fire minutter senere utligner Sadio Mané til 1–1. Så scorer Gareth Bale to mål for Real Madrid: det første med et spektakulært brassespark, det andre takket være nok en fryktelig keepertabbe av Karius.
Det er game over, 3–1, og de hvite fra hovedstaden i Spania vinner Champions League for tredje år på rad.
På andre rad står en tolv år gammel gutt og gråter. Han har på seg en rød trøye. Bak ham henger røde Liverpool-flagg og bannere fra tribunene. Som så mange supportere har han vokst opp med Liverpool, men aldri sett dem vinne en eneste finale, bortsett fra en ligacup på tv da han var liten. Han har hørt foreldrenes fortellinger om alle triumfene, pokalene og de store spillerne. Han har lest om et Liverpool som herjet med motstanderne gjennom 1960- , 1970-og 1980-tallet. Som vant Champions League – eller Europacupen, som det het da – hele fire ganger på sju år. Han var ikke engang født i 2005, da Liverpool spilte mirakelfinalen i Istanbul. Da kaptein Steven Gerrard ledet an og gjorde det umulige: å ta igjen en 3–0-ledelse fra selveste AC Milan på bare seks minutter.
Tolvåringen har vokst opp med å se Liverpools kamper på tv. Han har sett Ligacup- og FA-cup-finaler der det bare har vært nesten. Der motstanderlaget har reist hjem med pokalen, og Liverpool-fansen har reist hjem tomhendte.
Dette er den aller første Champions Leaguefinalen han har sett med Liverpool. Og aldri har fotball vært så vondt.
Noen få meter unna går spillerne langs Liverpool-svingen og takker fansen for støtten. Spillerne klapper tappert mot den tilreisende Liverpool-fansen. Karius er knust. Han går med bøyd nakke og gråter.
Liverpool-fansen svelger skuffelsen og applauderer Real Madrid som vinnere etter Champions Leaguefinalen i Kiev 2018.
THIS IS ANFIELD- SKILTET
Opprinnelig satt opp av manageren Bill Shankly.
Hvit skrift på rødt skilt for å indikere fare: Pass dere, nå skal dere spille på Anfield!
I mange tiår har Liverpool-spillere tatt på skiltet rett før hver hjemmekamp for å bringe lykke.
Da nye Main Stand og ny spillertunnel ble bygget, ble skiltet med til den nye utgangen.
Jürgen Klopp forbød sine spillere å ta på skiltet før de hadde vunnet noe.
I tre år måtte spillerne passere skiltet uten å få lov til å gjøre det alle Liverpool-spillere før dem hadde gjort. Nå har de endelig gjort seg fortjent til å klappe skiltet.
EUROPACUP/
Men dette nederlaget skulle også vise seg å være den bensinen laget trengte for å spille enda bedre neste sesong.
MADRID, 1. JUNI 2019: Til tross for at finalen mellom
Liverpool og Tottenham Hotspurs i Madrid blir spilt på kvelden, er det fortsatt over 30 varmegrader på Metropolitano stadion. Over 63 000 mennesker finner plassene sine. Svetten siler, selv for tilskuerne som sitter i skyggen. Det er ett år siden nederlaget i Kiev, og Liverpool har nok en gang prestert å komme til finalen i Champions League. I år har de vært enda bedre enn i fjor: De har tettet igjen bak, og de har blitt enda mer samspilte foran på banen. Lenge ledet de serien, men endte til slutt som nummer to, ett fattig poeng bak Manchester City, etter kun å ha tapt én eneste kamp hele Premier League-sesongen. Aldri har et lag tatt så mange poeng uten å vinne serien i England. Det er som om denne kvelden ikke bare skal avgjøre sesongen, men felle en dom over Jürgen
HIMMELSK HEVN
Klopps arbeid med Liverpool. Taper de i kveld, vil det føles som om det hviler en forbannelse over laget, og over treneren som har tapt så mange finaler, med ulike lag, som manager. Taper de i kveld, vil det kjennes som alle milene som har blitt løpt, alle timene med terping, alle nervene som har stått i spenn – i kamp etter kamp – har vært bortkastet.
Denne Champions League-finalen mot Tottenham Hotspur må Liverpool vinne. Vinner de ikke i kveld, vil det aldri skje.
Etter seieren i Madrid rykket Liverpool FC opp på tredjeplass i rangeringen over lag med flest Europacuåseiere/Champions League-pokaler i historien. De gikk forbi Barcelona og Bayern München, som begge da hadde vunnet Champions League fem ganger. Real Madrid (13) og AC Milan (7) ligger øverst. I 2020 vant Bayern München Champions League og gjenerobret tredjeplassen.
I det gjeve selskapet av kun 22 klubber som har vunnet Champions League, må du ned til delt sjuendeplass før du finner den engelske erkerivalen Manchester United, med 3 seire.
Men før noen har rukket å summe seg, nesten før kampen har rukket å starte, blåser dommeren og peker på straffemerket. For Liverpool. En spiller på Tottenham har vært borti ballen med hånda. Mo Salah gjør seg klar. Han ser rolig og konsentrert ut, gjør sitt vanlige, korte tilløp og skyter. Keeper går riktig vei, men skuddet er så hardt at han ikke rekker fram. Den egyptiske kongen, Premier Leagues toppscorer to år på rad, har fått sin hevn. Etter bare to minutter står det 1–0.
Fansen synger til de ikke har stemme igjen. Så fortsetter de å synge likevel, mens kampen bølger fram og tilbake. Virgil van Dijk kommanderer forsvaret. Han jobber på spreng og blir senere kåret til banens beste. Tottenham har ballen mest i første omgang, men kommer ikke forbi forsvaret til Liverpool. I andre omgang får de hvite flere skuddsjanser,
men verdens beste keeper, Alisson Becker, har ikke tenkt å slippe ballen over målstreken.
I det 58. minutt kommer Divock Origi innpå. Og scorer. Igjen. På to innhopp har han scoret tre mål, to i semifinalen, ett i finalen.
På tribunen går Liverpools supportere amok.
Idet dommeren blåser i fløyta, kommer det et brøl fra en ung gutt på tribunen. Nå har han blitt 13 år, men han har fortsatt den samme, røde trøya. Brølet kommer helt fra magen. Han brøler med hendene knyttet og øynene lukket. Han brøler ut spenning, lengsel og gamle skuffelser. Han brøler ut glede, forventninger og supporterlykke.
Store, fremmede menn løfter ham opp, klemmer ham og sender ham videre til nestemann. Tårene renner, de hikster og gratulerer hverandre.
En ukjent kar omfavner 13-åringen, holder godt rundt ham og sier på engelsk:
«Denne seieren er for deg. Nyt øyeblikket. Dette er starten på noe fantastisk. Dette er din tid.»
Dagen etter tar 750 000 mennesker imot bussen med spillerne og pokalen når de kommer hjem til Liverpool.
Der og da har de mer enn nok med å feire.
Men når neste sesong starter, vet alle hva som gjelder: Seriemesterskapet.
Pokalen med gullkronen.
Ingenting annet.
Dette er historien om sesongen da Liverpool endelig skulle gjøre en tretti år gammel drøm til virkelighet.
Endelig er det barnas tur til å få oppleve en ny storhetstid for Liverpool FC.
