Ferguson og Parmas Nevio Scala. Drillo ble altså regnet som verdens beste landslagstrener.
Helt på tampen, et halvt minutt før full tid, havnet et frispark fra Mexico inne i Norges 16-metersfelt. Ballen gikk frem og tilbake som i et flipperspill. Da Norge endelig så ut til å ha klarert, kom Mexicos Ramón Ramírez alene mot Thorstvedt. Kampen var da på overtid. Skuddet endte hos Luís Roberto «Zague» Alves, som headet ballen i stanga. Ballen spratt tilbake, og forsøk nummer to var på vei mot mål da Henning Berg kom som en reddende engel. Han stormet inn og fikk ballen bort. Mexico gjenvant ballen, og neste skudd ble klarert av Bratseth. Bundesligaproffen kastet seg inn i situasjonen og hindret et nytt skudd mot mål. Drillo, som var kjent for å være avbalansert og rolig, sto ved reservebenken sammen med resten av det norske støtteapparatet. Hans aller verste opplevelser på fotballbanen var når laget hans ledet med ett mål, motstanderen trykket på for å få utligning, og det eneste han ønsket, var at dommeren skulle blåse av kampen. Da var ikke fotball gøy engang for Drillo. Slik var disse minuttene i den amerikanske hovedstaden.
Etter 92 minutter og 53 sekunder var smerten over. Med denne seieren var landslaget på god vei mot åttedelsfinalen i sitt første verdensmesterskap siden 1938. To kamper gjensto i gruppespillet. Ett poeng til kunne være nok til å avansere. Helten var Rekdal, og alle ville naturligvis prate med ham, matchvinneren som først hadde blitt vraket.
Romsdalingen var ikke opptatt av å prate med noen. Han var ikke opptatt av å feire heller. Det eneste det norske folk fikk høre fra ham den dagen, var da han ga en kort kommentar til NRK. Intervjuet til norsk tv ble oppfattet som surmuling. Rekdal sa rett ut at han var skuffet over å ha blitt vraket, og at scoringen var en revansj for ham.
I garderoben begynte Rekdal å gråte. Han var helt knust. Litt handlet det om at han ble vraket, men aller mest om at han var
i ubalanse etter det han og samboeren hadde opplevd tidligere på våren.
«Jeg hadde det ikke hyggelig i forkant av dette mesterskapet», sier Rekdal. «Det var hard konkurranse på midtbanen mellom meg, Mykland, Bohinen og Leo, og kun plass til tre av oss. At du blir satt på benken, må du akseptere. Store deler av det norske folk trodde reaksjonen min skyldtes at jeg ikke fikk starte kampen. Det var det definitivt ikke.»
Etter å ha tatt på seg solbrillene, gått taus forbi pressen og satt seg i spillerbussen, var det kun én mann Rekdal ønsket å prate med. Også han var journalist, men han var ikke som alle de andre.
«Kjetil Siem var god å snakke med da», sier Rekdal. «Han var ikke like bombastisk som de andre, kjente medienes mekanismer og ga meg gode råd.»
Kjetil Siem vokste opp i Rauma kommune i Romsdalen. Allerede mens han gikk på ungdomsskolen, tok han initiativ til å starte Langfjorden Fotballklubb. Han ble klubbens første formann som 15-åring. Senere utdannet han seg til dramapedagog, med spesialisering i dukketeater. Det var imidlertid gjennom journalistikken han skulle komme seg opp og frem innen fotballverdenen.
Tilfeldigheter brakte ham inn i Aftenpostens spalter på midten av 1980-tallet. Siem fikk først nei fra sportsredaktøren da han banket på døra med forespørsel om han kunne frilanse for avisen. Han hadde ingen erfaring fra avis, men hadde alltid vært glad i å skrive. Mens han var på vei ut av sportsredaksjonens lokaler, kom en redaksjonssjef og henvendte seg til ham. En av de faste journalistene hadde gitt beskjed om at han var blitt syk. Siem fikk derfor spørsmål om han kunne skrive og ta bilder. Det svarte han ja på, og dermed fikk han sitt første oppdrag. Den første jobben ble hovedoppslag på sportssidene. Deretter bet Siem seg fast.
Først rapporterte han fra de fleste idretter. Etter hvert ble hans fagområde alpint og fotball. I 1987 fulgte han Lyn i dagene før kvalifiseringskampen mot Djerv 1919. Kampen ble omtalt som den viktigste for Oslo-klubben på mange år. Oppgjøret ble sett på som avgjørende for lagets fremtid, fordi det gamle storlaget nå hadde muligheten til igjen å ta steget tilbake i landets øverste divisjon etter en årrekke på andre og tredje nivå. Trener for Lyn var Egil «Drillo» Olsen.
«Midt i disse forberedelsene drar Lyns trener, Egil Olsen, til Frankrike for å bistå NRK i radiokommenteringen av landskampen mellom Frankrike og Norge!» skrev Siem og la til at det sa seg selv at tidspunktet for Drillos utenlandstur virket noe uheldig. Han fortalte videre at verken oppmenn eller spillere klarte å skjule at det hersket en viss misnøye i laget over trenerens fravær. Drillo kom riktignok tilbake til selve kampen, som Lyn tapte 1–0. Djerv 1919 rykket opp, mens Oslo-klubben ble værende på nest øverste nivå.
I løpet av noen få år i Aftenposten skaffet han seg gode kilder. Spesielt var han dyktig når det gjaldt å pleie forholdet til de beste norske fotballspillerne. Siem fulgte dem tett og var nyhetsledende. Han skaffet seg privatnummeret til managere i utenlandske klubber og til de norske proffspillerne. Telefonen ble hans våpen i jakten på godt stoff. Siem fikk tilnavnet Sven Høgda på grunn av sin aktive telefonbruk, etter mannen som på starten av 1990-tallet var blitt kjent for sin telefonterrorvirksomhet.
«Han var veldig pågående og skaffet seg svært god kontakt med utøverne», sier Knut Espen Svegaarden. Han har fulgt norsk fotball tett som journalist for Arbeiderbladet og senere VG siden midten av 1980-tallet. I dag er han VGs landslagskommentator. «Siem var flink til å få innpass. Vi ble gode kolleger, men han var kontroversiell allerede da.»
Siem var på plass i Tyskland den gangen Rekdal fikk proffkontrakt med Borussia Mönchengladbach i 1988, etter å ha fulgt ham
på ferden fra unggutt til å bli en viktig brikke på Moldes A-lag.
Fordi spillerne stolte på ham, fikk han etter hvert innpass der ingen andre journalister fikk komme. Slik var det også i Washington etter at Rekdal hadde scoret Norges seiersmål.
«Siem hadde enorm kontakt med mange, et enestående tilfelle, tror jeg», sier Rekdal. «Jeg vet at mange journalister var irritert og misunnelig på dette. De som er dyktigst, ender som oftest opp med den største premien. Det handler om personlige egenskaper.»
Siem hadde skiftet beite fra Aftenposten til TV 2 da fotball-VM var i gang i 1994. Kildene og nettverket hadde han tatt med seg. Det norske laget bodde på det luksuriøse Scanticon Center i Princeton i New Jersey under VM-sluttspillet, og Siem hadde fått streng beskjed fra det norske støtteapparatet om at ingen medier hadde adgang til spillerhotellet, ei heller å oppholde seg utenfor, før avreisen til den første kampen i Washington. Dette slo ikke Siem seg til ro med. Han ringte den lokale sheriffen og spurte ham rett ut om det var ulovlig å oppholde seg utenfor det norske spillerhotellet i byen.
«Selvfølgelig ikke», fikk den norske journalisten til svar.
Da forbundets informasjonssjef, Kjell Borgersen, sa til Siem og hans amerikanske kameramann at de ikke hadde lov til å stå der spillerbussen sto parkert utenfor hotellet, svarte TV 2-journalisten omtrent slik: «Det kan faktisk ikke du bestemme. Vi skal bare sende bilder hjem og vise at dere drar av gårde. Det er da helt ufarlig. Dere kan ikke nekte at vi filmer heller. Jeg har fått lov av politiet.»
Siem forteller at saken var klarert med nyhetsredaktør Bjarne Berg hjemme i Norge: «’Fortsett arbeidet! Send over alt dere kan, dette er utelukkende godt stoff.’ Det var beskjeden fra Bergen.»
Siem hadde også pratet med Bratseth og Thorstvedt på forhånd. Begge syntes det var uproblematisk å stoppe opp og gi noen korte kommentarer til TV 2-teamet før den første norske kampen i et VM-sluttspill på over femti år.
Reportasjen utenfor spillerhotellet var perfekt tv hjemme i Norge kort tid før åpningskampen i VM. Siem ville ikke gi seg med det. Mens landslaget ble fraktet i buss, dro TV 2 etter dem i privatbil. Bildene var da overført til 18.30-Nyhetene i Norge. Innen den norske spillerbussen hadde ankommet hotellet i Washington, D.C., var TV 2-teamet foran dem. Da Siem og kameramannen kjørte forbi bussen, vinket spillerne til fotografen. TV 2 sto dermed klar med mikrofonen på ny da Bratseth & co. kom ut av spillerbussen. Dermed var et nytt innslag klart til 21-Nyhetene.
«Slike småting fikset ikke NFF på den tiden», sier Siem. «De ville behandle tv på samme måte som en avis, med god støtte fra flere avisjournalister. Fotballforbundet og mange aviser var ufaglærte og på steinaldernivå når det gjaldt å skjønne hva tv-journalistikk var for noe, og å forstå betydningen av promotering. Mens NRK ikke bedrev sportsjournalistikk på denne måten, begynte TV 2 å utfordre. Måten TV 2 jobbet på, skapte helt nye mekanismer, hvor det ikke lenger var kun avisene som satte dagsordenen.»
Kjell Borgersen, som ikke alltid var blant Siems beste kompiser, var ikke spesielt lysten på at Rekdal skulle bruke Siem som samtalepartner etter Mexico-kampen. Han forsøkte å snakke Rekdal fra det uten å lykkes.
«Det er mulig jeg gikk for langt med å inngå avtaler med spillerne av og til», sier Siem. «Ganske ofte ble vi enige om hva som kunne publiseres og når det kunne ut. Men jeg fikk jo alle nyhetene. Det var jo det jeg var på jakt etter.»
Siem ble god venn med mange av landets beste fotballspillere og balanserte rollene som kompis og journalist. Han visste mer enn det han rapporterte videre. Når utøverne følte at han ikke misbrukte kunnskapen, ble tillitsforholdet styrket. Dermed kom han enda tettere inn på miljøet, og det ga ham et stort fortrinn mot konkurrerende journalister. Samtidig ga de tette båndene grunnlag for å stille spørsmål rundt hans journalistiske integritet.
Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, en av dem som var sentral på det norske laget i store deler av Drillo-perioden på 1990-tallet, sier at han hadde et godt forhold til Siem. Mini var utadvendt og et sosialt midtpunkt i det norske laget. Han forteller at Siem en dag lanserte en idé for ham:
«Han trakk frem Lilla Sportspegeln, en sportsrevy for barn som de hadde i Sverige, og spurte om ikke vi to skulle selge inn et slikt konsept for TV 2», forteller Mini. «Jeg svarte at det var en god idé som jeg kunne være med på. Etter en stund spurte jeg hvordan det gikk. Siem sa at det hadde gått bra. Han hadde fått seg jobb i TV 2. Lilla Sportspegeln ble det ikke mer snakk om. Siem er flink, men noen vil kanskje bruke ordet slesk når det gjelder å posisjonere seg.»
Den fremgangsmåten Mini beskriver, viser en annen side ved Siem. Han kunne gå utradisjonelt til verks for å komme seg opp og frem. Ofte gikk det bra. Ved andre tilfeller tabbet han seg ut.
Mens Siem hadde god kontakt med spillerne, var ikke kjemien alltid like gemyttlig mellom ham og Drillo. Ei heller med alle i det norske støtteapparatet. Noen dager før Mexico-kampen hadde Siem vært på lufta på 21-Nyhetene med et innslag fra den norske leiren. Bakgrunnen var Drillos valg om å gjennomføre enkelte hemmelige treningsøkter i forkant av Norges første kamp. Han fikk kritikk for at mediene ikke fikk innpass. Denne saken fortalte Siem hjem om. Problemet var at Drillo hadde valgt å avlyse akkurat den hemmelige økta Siem angivelig rapporterte fra. Innslaget var laget under en tidligere økt. Slik ble reportasjen det som i dag kalles «fake news». Journalisten beklaget etterpå den konstruerte historien.
Dagen etter seieren mot Mexico satt den norske troppen i en buss som tråklet seg gjennom den amerikanske hovedstaden. Ferden gikk til den norske ambassaden, der forsvarsminister Jørgen Kosmo ventet sammen med ambassadøren og hans kone. Da var det bare tre dager til neste kamp mot Italia i New York. De norske spillerne
hadde dagen i forveien presset kroppen til det ytterste, i ekstrem hete. Som på kampdagen var det glovarmt midt på dagen, rundt 40 grader, da de ferske VM-farerne fra Norge svettet i solsteiken i bakhagen hos den norske ambassadøren. I ambassaden ble det også gjennomført pressekonferanse, hvor Rekdals reaksjon etter seiersmålet ble et naturlig tema. Rekdal ville ikke røpe årsaken, annet enn å si at det var personlige grunner til at han reagerte som han gjorde.
Etterpå skrøt forsvarsministeren av den norske forsvarsjobben dagen i forveien.
«Hva holder vi på med nå?» husker Stig Inge Bjørnebye at han tenkte mens han hørte på Kosmos tale. Etter talen ventet lunsj, lekkert anrettet av Arne Brimi, før en flere timer lang busstur fraktet gjengen tilbake til VM-leiren i New Jersey.
«Det var amatørenes teater fra A til Å», oppsummerer Bjørnebye. Han mener forbundet ble blendet under sluttspillet ved at de skulle blidgjøre omgivelsene. Forbundets samarbeidspartnere kom med busslaster inn til spillernes lunsjer. «Det som foregikk administrativt, var en katastrofe. Det var for mange rundt oss som ble starstruck. Et VM-sluttspill ble aldeles for mye for mange av dem vi hadde med å gjøre», mener Drillos venstreback.
Norge var urutinerte i dette selskapet og handlet også deretter. Drillo-assistenten Semb mener også at Norge brukte for mye energi på aktiviteter som var unødvendige.
«Vi kunne ha gjort veldig mye annerledes», sier Semb. «Vi hadde blant annet to daglige pressekonferanser, en på morgenen før trening og en etter trening. Jeg følte at vi ikke hadde det samme energinivået i de to neste kampene som vi hadde i åpningskampen mot Mexico.»
Tross scoring mot Mexico fikk Rekdal heller ikke spille fra start i neste kamp. Bortsett fra at Sigurd Rushfeldt gikk inn for Mini, stilte Drillo med samme mannskap.
Italias landslagssjef Arrigo Sacchi hadde jamret seg etter trekningen i Las Vegas et halvt år tidligere. Etter å ha slått den ene giganten etter den andre i kvalifiseringen var Norge blitt beryktet. Norge ble sett på som en så vrien motstander at han heller hadde foretrukket å møte Nederland.
Sacchi hadde imidlertid brukt de seks månedene etter trekningen godt og gjort hjemmeleksen sin. Oppgjøret mot Italia på Giants Stadium i New York ble en nedtur for Norge. Dino Baggio scoret kampens eneste mål og sørget for italiensk seier. Dermed fortsatte forbannelsen fra over femti år tidligere. Så høy var selvtilliten og forventningene i den norske leiren på dette tidspunktet at keeper Erik Thorstvedt følte det pinlig og flaut da han gikk av banen. Særlig på grunn av at Italias keeper Gianluca Pagliuca ble utvist tidlig i første omgang, og at Norge derfor spilte mot ti mann i store deler av kampen. Med dette resultatet var sjansene for avansement svekket, men sannsynligvis ville uavgjort i den siste gruppespillkampen mot Irland holde til åttedelsfinale.
Mot Irland var Rekdal tilbake i startoppstillingen. Bohinen ble vraket, og Erland Johnsen gikk inn som Bratseths makker på midtstopperplass. Det førte Henning Berg ut på høyreback. Håland hadde pådratt seg to gule kort og var utestengt. Gunnar Halle kom inn på venstrekanten, mens Gøran Sørloth erstattet Fjørtoft lengst fremme. Parallelt med Norge–Irland, spilte Italia mot Mexico. Dersom ett av de lagene vant, ville uavgjort være nok for Norge. Italia scoret etter 48 minutter, mens Mexico utlignet bare ti minutter senere. Dermed var Norge avhengig av scoring om det ikke kom et nytt mål i den andre kampen.
Irland-kampen huskes som kjedelig og sjansefattig og endte 0–0. Den står igjen som et bilde på hvor primitiv og lite underholdende Drillos spillestil kunne være. Norge kunne ha satset mer offensivt på slutten, men da med større risiko for baklengsmål. Da de norske spillerne kom inn i garderoben etter kampen, var det fortsatt noen
minutter igjen av Italia–Mexico. Det hele ebbet ut, og Norge var ute av VM, sist i sin pulje med knappest mulig margin. Alle de fire lagene i gruppa endte på fire poeng. Også målforskjellen var den samme, men Irland og Italia hadde scoret ett mål mer enn Norge. Mexico vant puljen ettersom de hadde flest scorede mål.
Spaltisten Paul Gardner i det amerikanske tidsskriftet Soccer America hadde vært frempå med kritikk allerede før VM. Han mente Norge kunne ødelegge innføringen av fotballspillet i USA, og fortalte at det norske spillet ble dominert av «meningsløse langpasninger som ender opp i heslige hodedueller». Gardner hevdet ballmottaket hos de norske spillerne var så dårlig at de gjorde en elefant forlegen. Også France Football i Frankrike og italienske La Gazzetta dello Sport, samt svenske medier, hadde ytret seg kritisk om Drillos spillestil allerede før VM. Kritikerne mot Drillos spillestil hadde imidlertid vært relativt rolige under den flere år lange oppturen frem mot VM, særlig her til lands. Nå fikk de vann på mølla. «Var det dette forferdelige laget som hindret England i å delta i VM-sluttspillet?» spurte den britiske tabloiden The Sun. The Times kåret Norge til VMs feigeste lag. «Hvis alle langballene var blitt lagt sammen og målt, hadde de nådd frem til Hardangervidda. Vindforholdene tillot ikke at ballen kunne sparkes ut av Giants Stadium. Ellers hadde Erland Johnsen sikkert gjort det», skrev Göteborgs-Posten i Sverige. I danske Ekstra Bladet ble det Drillo sto for, omtalt som «Kujonfotball». Blant kritikerne hjemme i Norge var reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen, som på denne tiden skulle bli sentral i å løfte Stabæk opp fra breddefotballen til eliteserien. «Drillo-stilen er ikke fremtidens fotball, men fortidens», sa han og trakk frem Norge og Irland som de verste i USA-VM. Han betegnet det de to nasjonene sto for, som VMs tristeste fotball. Norge toppet listen hans over verstinger.
Rekdal mener Norge ikke var forberedt på situasjonen som oppsto i den siste kampen mot Irland: «Vi måtte gjøre noe, men gjorde
ingenting.» Selv ville han heller ha satset mer offensivt, med risiko for å tape 1–0 og dermed ryke ut, enn å gå og vente på scoring i den andre kampen. «Det var dårlig planlagt. Vi var førstereisgutter. Dette var en lærepenge som viste at vi var på et nivå i en turnering vi ikke helt skjønte hva var for noe.»
Flo-pasningen ble betegnelsen på en pasning som ble slått av en sideback til en kantspiller på motsatt side. Den var fremtredende i Drillo-stilen. Bjørnebye var den som oftest slo denne pasningen. Mottaker var i all hovedsak Jostein Flo, den lange atleten som kom fra en eksepsjonell idrettsfamilie i Stryn. Bjørnebye følte det var et norsk lag med tomt batteri som gikk på banen mot Irland. Han mener det skyldtes svak organisering av den norske ledelsen, som la opp til aktiviteter på tidspunkter de norske spillerne heller burde ha brukt til restitusjon.
I over tretti graders varme var det fullt kjør på treningsøktene før VM-åpningen. Landslagssjefen delte opp i to lag, elleve mot elleve. For å fylle på med folk ble sekretær Guttorm Dilling hentet inn som venstreback på det ene laget. I håp om å overbevise landslagsledelsen om at de var verdig en plass på laget, skrudde spillerne opp tempoet.
Som det sosiale midtpunktet han var, organiserte Mini Jakobsen tennisturneringen «Norway Open» for norske spillere og ledere. Slik ble det enda mer fysisk fostring i tillegg til de tøffe treningsøktene.
Noe av det som er blitt symbolet på Norges manglende erfaring under VM i 1994, er de sorte søppelsekkene. For å tilpasse seg den ekstreme varmen og den høye luftfuktigheten i USA trente de norske spillerne med superundertøy og søppelsekker før avreise til Amerika. I etterkant ble dette latterliggjort og sett på som en tabbe.
«Noen har sagt at vi etter kampen mot Mexico skulle ha ligget i ro i garderoben, fått en nål med intravenøs næring rett i kroppen og ikke gjort noen ting», sier Thorstvedt. «Det ville ha vært det klart beste og heller ikke ulovlig. Men støtteapparatet gjorde så godt de kunne, og prøvde å lage et opplegg etter beste evne.»
Selv om Irland-kampen ble en trist exit, var Norge tross alt læregutter. De deltok i et selskap nasjonen ikke hadde blitt invitert til siden mellomkrigstiden. Norge var fortsatt på vei opp og frem. Det gjaldt både for klubb- og landslag. Drillo og hans menn var flaggskipet, med Rosenborg som det førende laget på klubbsiden. Suksessen for begge disse lagene gjorde norske spillere attraktive utenlands. Bjørnebye var blant de mange norske spillerne som på dette tidspunktet hadde funnet veien til Premier League i England. Han ble i 1992 kjøpt av Liverpool. Thorstvedt voktet stengene i Tottenham, Gunnar Halle spilte i Oldham, Erland Johnsen i Chelsea, Jostein Flo og Roger Nilsen i Sheffield United, Jan Åge Fjørtoft i Swindon, Alf-Inge Håland og Lars Bohinen i Nottingham Forest og Henning Berg i Blackburn. Kaptein Bratseth var blant den tyske Bundesligaens største stjerner og fast midtstopper i Werder Bremen.
Sentral i arbeidet for å få norske spillere ut til ligaer rundt om i Europa var spilleragent Rune Hauge, som var regnet som bortimot enerådende på det norske markedet på starten av 1990-tallet.
Hauge vokste opp i Voss. På sommeren spilte han fotball, og om vinteren gikk han på ski. Som ungdom dro han til Nürnberg i Tyskland for å studere økonomi. Den idrettsinteresserte studenten opprettet kontakt med fotballklubben 1. FC Nürnberg. Etter å ha høstet erfaring som assisterende manager i den tyske klubben reiste han hjem til Bryne og ble markedssjef. Gjennom sponsorfirmaet Proman fikk den dyktige bridgespilleren en millionkontrakt som sikret firmaet eneretten til å selge arenareklame på samtlige tippekamper i den øverste engelske divisjonen til landene i Skandinavia.
Noen år før Norge kjempet om avansement under VM i USA, beskrev Kjetil Siem fotballagenten i Aftenpostens spalter. Der fortalte han at Hauge satt som en edderkopp og trakk i trådene, og at han i løpet av de siste årene var blitt en av de aller mektigste i norsk fotball. Som Siem var Hauge godt likt og respektert blant spillerne.
Han hentet Erik Thorstvedt til Tottenham fra IFK Göteborg i 1989. Debuten ble et mareritt. På stillingen 1–0 til Nottingham sendte Nigel Clough i vei et skudd fra rundt tjue meter. Ballen gikk rett på den norske keeperen, som så ut til å ha såpe på hanskene. Scoringen ble avgjørende for kampen, som Tottenham tapte 2–1. Tross den elendige starten ble London-oppholdet en suksess for Thorstvedt, som to år etterpå kunne feire FA-cuptriumf på Wembley. Thorstvedt hadde aldri noen skriftlig kontrakt med Hauge. Alt var basert på gjensidig tillit.
Som med Siem hadde ikke alle i Fotballforbundet like mye til overs for Hauge. Begge to var nyskapende og utfordret det etablerte. Åge Hareide, som på denne tiden var trener for et fremadstormende Molde-lag, mener Hauges rolle for norsk fotballs fremgang på 1990-tallet er undervurdert.
«Hauges evne til å pushe spillere inn i klubber var viktig for at norsk landslagsfotball skulle komme opp», sier Hareide. «Jeg synes absolutt det er verdt å trekke frem ham som en av dem som var viktige for at Norge ble så gode på 1990-tallet.»
Spillere som tok nivået i de beste ligaene i Europa, kom hjem og løftet landslaget. Med godt landslagsspill ble nye spillere igjen aktuelle for store klubber i utlandet. Dette ble en god spiral. Gode holdninger og nordmenns evne til raskt å tilpasse seg britisk kultur var en viktig årsak til at engelske klubber siklet etter norske spillere. Sammen med Hauges evne til å formidle spillerne over Nordsjøen bidro dette til den norske fotballoppturen.
Mens Drillo brukte kvelden etter at Norge ble slått ut mot Irland, på å reflektere over det han hadde vært med på, dro noen av spillerne ut på gravøl på Manhattan. Sjåføren for minibussen som fraktet nordmennene ut på pubrunde i New York-natten, skulle senere få en rekke sentrale roller i norsk og internasjonal fotball. Han skulle også havne i en opprivende konflikt med mannen som var sjef for
passasjerene hans. Bak rattet på minibussen satt nemlig TV 2-journalist Siem.
Han hadde bestemt seg for å dra inn til Times Square for å lage en tv-reportasje derfra da Norges VM-eventyr var over. Planene ble raskt spredd til de norske spillerne, og noen av dem, deriblant Erik Mykland, spurte om de kunne få skyss. Etter å ha vært litt avvisende godtok Siem forespørselen. Forbundsledelsen godkjente turen, og Siem ga beskjed om et klokkeslett hvor han skulle returnere til hotellet.
«Jeg avtalte med Borgersen at jeg ikke hadde noe ansvar for spillerne, uansett», sier Siem. «De skulle kun haike til Manhattan og tilbake.»
Da tidspunktet for retur kom, manglet én mann. En noe stresset Siem funderte på hva han skulle gjøre. Han bestemte seg etter samråd med de andre spillerne for å returnere fra Manhattan uten Mykland.
Dagen derpå var det avskjedspressekonferanse på hotellet i Princeton. Da det bare gjensto noen minutter, var Mykland fortsatt ikke kommet. Siem så for seg hvilke overskrifter dette kunne føre til. Fortsatt var ikke de øvrige sportsjournalistene klar over hva som hadde skjedd. Dersom Mykland ikke dukket opp, ville alle få vite det og historien med hvem som hadde fraktet de norske landslagsspillerne ut på byen, bli kjent. Det ønsket TV 2-journalisten svært gjerne å unngå.
Kort tid før pressekonferansen startet, stanset en gul taxi utenfor hotellet, og ut av bilen steg Mykland.
«Jeg ble veldig lettet og glad for å se ham», sier Siem. «Han hadde truffet kjentfolk fra Norge, ‘døgnet’ med dem og spist frokost før han returnerte innen tidsfristen.»
Krisen var avverget.