Birger Løfaldli: Landslaget

BIRGER LØFALDLI

LANDSLAGET Fra verdenstoppen til fotballens bakgård

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Vagstein | DeTuria Design Layout: Dag Brekke | akzidenz DTP Foto til billedlegg: Bjørn S. Delebekk | VG Omslagsfoto: Per R. Løchen, Heiko Junge, Håkon Mosvold Larsen og Bjørn S. Delebekk | NTB scanpix Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 | 14 Trykk og innbinding: Livonia | Latvia ISBN: 978-82-489-2033-5 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gt. 2 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Del 1 – Eventyret Førstereisguttene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Suksessformelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Vekst og optimisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Det aller største . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 En ny generasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71

Del 2 – Stjernene Den siste festen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Slag og landslagsnekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Bort fra suksessoppskriften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Pengegaloppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 I ferd med å miste bakkekontakten . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Maktkamp og lederskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Tabber og trenerbytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156

Del 3 – Konflikter og kaos Legendens comeback . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Nye kamper i kulissene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Siste forlengelse med Drillo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Siems vei til toppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Splittelse i styret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Slutten for trenerlegenden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Sviket mot toppfotballsjefen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225

Del 4 – Nytt regime og mer bråk Svulstige ideer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Marerittet i Budapest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Reiseregningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Rundspilt på Ullevaal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Tilbake til start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307

Forord ÅRET ER 1992, JEG er 11 år, og på tv-skjermen er England og Norge på vei inn på Wembley stadion. England er favorittlaget mitt. Det var de blitt etter at Paul Gascoigne og Gary Lineker herjet i ItaliaVM to år tidligere. Det norske landslaget har jeg vært temmelig likegyldig til. Før Egil «Drillo» Olsen overtok som sjef, handlet det mest om å registrere at de gikk på et nytt nederlag, men nå hadde seire over Italia og Nederland skapt optimisme. Før kampen denne oktoberkvelden i London er jeg derfor usikker på hvem jeg kommer til å heie på.

England tar grepet umiddelbart, men som i kampene tidligere på høsten, er det en innsatsvilje hos de norske spillerne som jeg ikke har opplevd tidligere. På tv-en i stua hjemme i Norge klarer ikke de britiske stjernene å nå opp hos meg. Gløden som Drillos disipler viser, vinner sympatien. At det er langt enklere å identifisere seg med Kåre Ingebrigtsen, Gunnar Halle og Stig Inge Bjørnebye enn Gascoigne, Tony Adams og David Platt, gjør heller ingenting. Når Gøran Sørloth og Mini Jakobsen klarer å spille jevnt med verdenskjente fotballstjerner, virker ikke veien frem like uendelig lang som tidligere.

7

Kjetil Rekdal utligner til 1–1 og blir et av mine store forbilder på samme måte som Rune Bratseth.

Sommeren etterpå latterliggjør Norge engelskmennene på Ullevaal, og senere på høsten kvalifiserer landslaget seg til VM på bekostning av England.

Norge er blitt mitt klare favorittlag.

Det som foregikk i norsk fotball på 1990-tallet, var ubegripelig, men samtidig helt sant. Noen måneder før USA-VM var Norges fotballandslag rangert som det nest beste i verden. Dyktige og lojale spillere med gode holdninger var én årsak, men det er én persons genialitet som trekkes frem som den viktigste begrunnelsen. Følelsen mange satt med, var at alt Drillo tok i, ble til gull. På de fire første årene Drillo ledet det norske landslaget, pekte prestasjonskurven rett oppover. Etter hvert ble Norge tatt på alvor av alle. Norske unggutter slapp å se til utlandet for å finne fotballhelter. Under Drillos ledelse leverte herrelandslaget prestasjoner som i tiårene tidligere hadde vært helt urealistisk å tro på. Historien til det norske landslaget kan sammenlignes med at den lokale andredivisjonsklubben i et jafs rykker opp til eliteserien, rundspiller Rosenborg og blir seriemester. Årene mellom 1990 og 1998 ble opphavet til flere norske idretts­ eventyr. Oppturen som fant sted innen fotballen, foregikk parallelt med at landets idrettsutøvere begynte å prestere i verdenstoppen i en rekke grener, etter de begredelige vinterolympiske lekene i Calgary i 1988. Der ga null gull, tre sølv og to bronsemedaljer tidenes svakeste norske innsats. Under Albertville-OL i 1992 tok Norge tilbake hegemoniet som verdens beste langrennsnasjon. Også i alpint ble Norge en stormakt med Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt i spissen. Johann Olav Koss ble folkehelt for sine prestasjoner på skøyte­ isen. Til sammen ble det ni norske gull, seks sølv og fem bronsemedaljer i Albertville. Til og med i friidrett begynte norske utøvere å vinne medaljer. Der ble Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter i 8

1996 høydepunktet etter flere år med sterk fremgang. Selv norsk klubbfotball ble profesjonalisert og klarte å hevde seg mot langt mer pengesterke konkurrenter i utlandet. Samtidig som Drillo ledet landslaget mot verdenstoppen, gjorde Nils Arne Eggen det samme med Rosenborg i Trondheim. RBK markerte seg år etter år i Europas tøffeste klubbturnering Champions League. Dette gjorde naturligvis noe med selvtilliten til det norske folk og troen på hva som var mulig. Under sin nyttårstale 1. januar 1992 lanserte statsminister Gro Harlem Brundtland uttrykket «Det er typisk norsk å være god».

Uttrykket beskriver godt den stemningen landet befant seg i.

Norge hadde vært en bakgårdsnasjon i fotball siden den forrige storhetsperioden på 1930-tallet. OL i Berlin i 1936 var det første store høydepunktet. Med Adolf Hitler på tribunen slo Norge Tyskland og kvalifiserte seg for semifinale mot Italia. Der ble det stopp, men bare så vidt. Italienerne vant 2–1 etter ekstraomganger. I bronsefinalen slo Norge Polen 3–2, og dermed var det såkalte bronselaget skapt. To år senere deltok Norge i sitt første fotball-VM, frem til 1994 også det eneste. Sluttspillet fant sted i Frankrike med 15 deltagende nasjoner. Norges første motstander var Italia. Kampen foregikk på Stade Vélodrome i Marseille. Vinneren gikk videre, mens det tapende laget røk ut. Som i OL måtte det ekstraomganger til, og på samme måte som to år tidligere var det italienerne som hindret Norge fra å avansere. Og som i OL i 1936 vant Italia hele turneringen og ble verdensmestere etter å ha slått Ungarn i finalen.

Med annen verdenskrig var eventyret fra 1930-tallet historie.

De neste tiårene ble preget av at Norge reiste rundt, stort sett med amatører på laget, uten å bli tatt på alvor av anerkjente fotballnasjoner. Gang på gang ble landslaget latterliggjort. Det ble med noen enkelttriumfer, som seieren mot England i 1981 og 3–1 mot Jugoslavia på Ullevaal året etter. Med en gang en skippertaksseier hadde gitt nasjonen et ørlite håp om å nå VM eller EM, ble drømmen knust i neste kamp. Profiler som Per Bredesen, Gunnar Thoresen, 9

Thorbjørn «Klippen» Svenssen, Roald «Kniksen» Jensen og Harald «Dutte» Berg var i stand til å løfte laget, men det var ikke tilstrekkelig for å nå et sluttspill. Norges selvpålagte amatørbestemmelser, som førte til at profesjonelle ikke fikk spille på landslaget, bidro til at utenlandsproffer som Bredesen og Kniksen i lengre perioder var uaktuelle for Norge.

På 1970-tallet var amatørbestemmelsene opphevet. Igjen var det enkeltspillere mer enn kollektivet som særpreget det norske landslaget. Den kanskje største av dem var Tom Lund, pekt ut som Johan Cruyffs erstatter i Ajax da den nederlandske stjernen ble kjøpt av Barcelona. Midtbanespilleren sa imidlertid nei og ble værende i Lillestrøm i hele sin karriere. For Norge fikk han 47 landskamper.

Sammen med en annen spiller i samme klasse, Hallvar Thoresen, var han på det norske laget som slo England på Ullevaal i 1981. Norge besto stort sett av amatører. Etter å ha beseiret engelskmennene 2–1 på Ullevaal reiste superstjerner som Kevin Keegan, Bryan Robson og Glenn Hoddle skuffet tilbake til hjemlandet, der de tjente store penger på å spille for profesjonelle topplag. For den norske forsvarsspilleren Bjarne Berntsen, som senere skulle bli både kvinnelandslagssjef og visepresident i Fotballforbundet, var situasjonen annerledes. Etter kampen måtte han skynde seg for å rekke kveldens siste fly hjem til Stavanger. Neste morgen stilte han på jobb som lærer på Figgjo barneskole, der han arbeidet i full stilling. Berntsen var ikke alene blant spillerne på det norske landslaget om å ha en slik hverdag.

Inntil Drillo-epoken var seieren over England et av høydepunktene i norsk landslagshistorie. Men som i de 50 årene fra bronselaget til Drillo overtok, var Norge et nesten-lag. Drillos suksess kom derfor uventet. I forkant var det lite som tilsa at han ville løfte Norge så fort.

10

Om få var i stand til å spå oppturen for norsk fotball i 1990-årene, var det langt enklere å forvente mer suksess rundt årtusenskiftet. Da lå det meste til rette. En rekke norske spillere hadde kontrakter med toppklubber i de aller beste ligaene i Europa, samtidig som norsk fotball var i ferd med å bli stor butikk. Med en eksplosjon i inntekter fra salg av tv-rettigheter strømmet pengene inn, midler man kunne velge å bruke på talentutvikling og forbedrede treningsfasiliteter.

Det som har skjedd de 17 siste årene, er alt annet enn en jubelferd. Det er blitt en reise i sportslige nedturer, konflikter og maktkamper. Tross nye stjernespillere, et tiår med internasjonal erfaring og større ressurser maktet ikke flaggskipet til norsk fotball, det norske herrelandslaget, å kvalifisere seg for et eneste mesterskap. VM i Japan og Sør-Korea i 2002, EM i Portugal i 2004, Tyskland-VM i 2006, EM i Østerrike og Sveits i 2008, VM i Sør-Afrika i 2010, EM i Polen og Ukraina i 2012, Brasil-VM i 2014 og EM i Frankrike i 2016 ble alle gjennomført uten norsk deltagelse. Klubbfotballen stagnerte og mistet etter hvert den posisjonen Rosenborg og delvis Molde hadde opparbeidet på slutten av 1990-tallet. Også innenfor kvinnefotballen, hvor Norge var en pioner og verdensledende på 1980- og 90-tallet, ble det tilbakegang. I styrerommet, i forbundslokalene og rundt om i klubbene økte konfliktnivået. Tv-inntektene skapte kraftige gnisninger mellom forbundsledelsen og toppklubbene, som organiserte seg og ble en sterk maktfaktor. Suksesskriteriet med å dra i samme retning ble snudd på hodet. Kamp om posisjoner skapte støy og svekket norsk fotballs omdømme. Det gjorde også en rekke negative saker knyttet til både klubber og landslagsspillere.

Hvem skal ha æren for at Norge lyktes så godt på 1990-tallet? Var det Drillo alene, eller var folk rundt ham vel så viktige? Handler det om lederstilen hans eller filosofien? Hvorfor maktet ikke etterfølgerne å gjenta suksessen? Var Drillos tilstedeværelse helt avgjørende?

Og hvorfor har norsk fotball det siste tiåret i større grad blitt forbundet med bråk, konflikter og sportslige skuffelser enn positivitet, 11

jubel og suksess? Hvorfor har ikke det norske herrelandslaget deltatt i et eneste mesterskap siden EM i 2000? Hvilke personer har vÌrt sentrale for utviklingen, büde det som har bidratt til ü løfte den norske toppfotballen, og det motsatte? Og er det noen tegn til at Norge kan oppleve en ny storhetstid?

Del 1 – Eventyret

Førstereisguttene DET VAR 36 VARMEGRADER på Robert F. Kennedy Memorial Stadium i Washington, D.C. 19. juni 1994. For første gang på 56 år spilte Norge i et VM-sluttspill. Egil «Drillo» Olsen, mannen som hadde revolusjonert norsk fotball etter at han ble landslagssjef fire år tidligere, sendte sitt mannskap mot Mexico ut i en velkjent 4-5-1-formasjon i denne oppstillingen: Erik Thorstvedt – Alf-Inge Håland, Henning Berg, Rune Bratseth, Stig Inge Bjørnebye – Jostein Flo, Lars Bohinen, Erik Mykland, Øyvind Leonhardsen, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen – Jan Åge Fjørtoft.

Toppscoreren i VM-kvalifiseringen, Kjetil Rekdal, var vraket.

Det hadde ikke skjedd i en eneste kamp i kvalifiseringen til mesterskapet. Skuffelsen hans var umulig å skjule. Rekdal hatet situasjonen som pesten, slik han alltid gjorde da han en sjelden gang ikke fikk spille fra start. Rekdal hadde et stort ego, store krav og skyhøye ambisjoner. Da det gjaldt som mest, mot Mexico foran 52 000 tilskuere i Washington, valgte Drillo Mykland på sentral midtbane.

I ukene før VM hadde Rekdal blitt kritisert og stemplet som temposvak i pressen. Han startet på sin vante plass på midtbanen i

15

generalprøven mot Sverige, men slet mot tomålsscorer Tomas Brolin. Oppgjøret på Råsunda i Stockholm endte 2–0. I forkant av åpningskampen i VM ba Drillo om en prat med ham. Han spurte om alt var som det skulle, og fikk et ærlig svar på hvorfor han ikke hadde det noe særlig. Oppladningen til mesterskapet hadde vært alt annet enn hyggelig for ham. Til daglig bodde han og samboeren Reidun i Belgia, der Rekdal spilte for Lierse. Paret hadde gledet seg til å bli foreldre for første gang, men situasjonen ble snudd på hodet da Reidun spontanaborterte på våren.

Kombinasjonen av ekstrem luftfuktighet og sterk varme gjorde sitt til at det føltes nesten umulig å bevege seg når man kom ut på gressmatta. Dette måtte de norske spillerne bare glemme. Norge grep kampen og skapte flere gode målsjanser både før og etter pause.

Da halvtimen var gått, lempet Mini ballen opp til Flo. Det var nesten feige lag da den 193 centimeter høye stryningen hoppet opp sammen med den rundt tjue centimeter lavere meksikanske keeperen Jorge Campos. Flo vant duellen lett og headet ballen ned til Leonhardsen, som sendte den videre med hodet. Der ble den reddet med hånda av meksikaneren Joaquín del Olmo, men da hadde dommeren allerede blåst av for Flos behandling av Campos. De norske spillerne protesterte, og mye tyder på at de hadde rett. Senere i omgangen var Fjørtoft nær scoring etter å ha fått ballen stusset frem av Flo. Denne gang reddet Campos mesterlig. Tross flere sjanser ville ikke ballen inn i det meksikanske målet.

Oppgjøret så ut til å gå mot 0–0 da Mykland ropte mot benken.

Han slet med blemmer under føttene og måtte ut med en gang.

Etter 78 minutter løp Rekdal inn på matta. Da han hadde vært på banen i syv minutter, havnet et meksikansk forsøk på klarering i beina til Fjørtoft. 25 meter fra Campos i Mexico-målet flikket sunnmøringen ballen videre til innbytteren, samtidig som han selv ble felt. Dommer Sándor Puhl blåste ikke frispark, men tok i stedet i bruk fordelsparagrafen. Rekdal løp med ballen mot Campos. Ti 16

meter fra målet sendte han i vei et skudd som trillet forbi Mexicos keeper og inn i lengste hjørne. «Norge leder 1–0 i Washington!» ropte kommentator Arne Scheie. Rekdal fortsatte å løpe, helt alene og med begge armene i full strekk mot himmelen.

Det som foregikk på den andre siden av Atlanteren, var den største tv-begivenheten i Norge noen gang. Større enn da Dæhlie, Koss og Aamodt herjet i Lillehammer-OL tidligere samme år. Aldri hadde så mange samlet seg foran skjermene, til sammen over 2,1 millioner. At Norge kvalifiserte seg for fotball-VM, var det største som hadde skjedd i norsk idrett. Ingenting kunne overgå det. Tidligere hadde norske tv-seere vært nødt til å velge seg et favorittlag når NRK annethvert år hadde overført VM eller EM i fotball. Sverige deltok av og til. Danmark sjarmerte en hel fotballverden med storslagent angrepsspill i 1986 og EM-seier i 1992. Nå var det endelig Norges tur. Starten på det som ble omtalt som «dødens gruppe», kunne ikke ha blitt bedre. De øvrige motstanderne var Irland og Italia. Sistnevnte nasjon hadde slått ut Norge både i 1936 og 1938.

På gressmatta strømmet lagkameratene mot Rekdal. Først Leonhardsen og så Bohinen. Deretter løp de norske spillerne tilbake mot midtstreken. Rekdals ansikt var uttrykksløst og uten glede. Norge var i ferd med å sikre en triumf som kunne måle seg med alt det som tidligere var prestert i norsk landslagsfotball, men hovedpersonen så fullstendig uberørt ut. De fem neste minuttene ble en ren pine.

Mexico presset på for å få utligning. Scheie i NRK-boksen hadde U21-landslagstrener Nils Johan Semb ved sin side. Semb var også en av Drillos to assistenter under mesterskapet. Rosenborg-trener Nils Arne Eggen var studiogjest. «Dette med fotballandslaget blir bare større og større», sa en spent Scheie noen minutter før dommeren blåste av kampen. «Man kan jo lure på når det skal stoppe.»

Sjefen for det hele var i forkant av mesterskapet blitt kåret til verdens tredje beste fotballtrener av det anerkjente fotballmagasinet World Soccer. Foran ham på lista sto Manchester Uniteds Alex 17

Ferguson og Parmas Nevio Scala. Drillo ble altså regnet som verdens beste landslagstrener.

Helt på tampen, et halvt minutt før full tid, havnet et frispark fra Mexico inne i Norges 16-metersfelt. Ballen gikk frem og tilbake som i et flipperspill. Da Norge endelig så ut til å ha klarert, kom Mexicos Ramón Ramírez alene mot Thorstvedt. Kampen var da på overtid.

Skuddet endte hos Luís Roberto «Zague» Alves, som headet ballen i stanga. Ballen spratt tilbake, og forsøk nummer to var på vei mot mål da Henning Berg kom som en reddende engel. Han stormet inn og fikk ballen bort. Mexico gjenvant ballen, og neste skudd ble klarert av Bratseth. Bundesligaproffen kastet seg inn i situasjonen og hindret et nytt skudd mot mål. Drillo, som var kjent for å være avbalansert og rolig, sto ved reservebenken sammen med resten av det norske støtteapparatet. Hans aller verste opplevelser på fotballbanen var når laget hans ledet med ett mål, motstanderen trykket på for å få utligning, og det eneste han ønsket, var at dommeren skulle blåse av kampen. Da var ikke fotball gøy engang for Drillo. Slik var disse minuttene i den amerikanske hovedstaden.

Etter 92 minutter og 53 sekunder var smerten over. Med denne seieren var landslaget på god vei mot åttedelsfinalen i sitt første verdensmesterskap siden 1938. To kamper gjensto i gruppespillet. Ett poeng til kunne være nok til å avansere. Helten var Rekdal, og alle ville naturligvis prate med ham, matchvinneren som først hadde blitt vraket.

Romsdalingen var ikke opptatt av å prate med noen. Han var ikke opptatt av å feire heller. Det eneste det norske folk fikk høre fra ham den dagen, var da han ga en kort kommentar til NRK. Intervjuet til norsk tv ble oppfattet som surmuling. Rekdal sa rett ut at han var skuffet over å ha blitt vraket, og at scoringen var en revansj for ham.

I garderoben begynte Rekdal å gråte. Han var helt knust. Litt handlet det om at han ble vraket, men aller mest om at han var 18

i ubalanse etter det han og samboeren hadde opplevd tidligere på våren.

«Jeg hadde det ikke hyggelig i forkant av dette mesterskapet», sier Rekdal. «Det var hard konkurranse på midtbanen mellom meg, Mykland, Bohinen og Leo, og kun plass til tre av oss. At du blir satt på benken, må du akseptere. Store deler av det norske folk trodde reaksjonen min skyldtes at jeg ikke fikk starte kampen. Det var det definitivt ikke.»

Etter å ha tatt på seg solbrillene, gått taus forbi pressen og satt seg i spillerbussen, var det kun én mann Rekdal ønsket å prate med.

Også han var journalist, men han var ikke som alle de andre.

«Kjetil Siem var god å snakke med da», sier Rekdal. «Han var ikke like bombastisk som de andre, kjente medienes mekanismer og ga meg gode råd.»

Kjetil Siem vokste opp i Rauma kommune i Romsdalen. Allerede mens han gikk på ungdomsskolen, tok han initiativ til å starte Langfjorden Fotballklubb. Han ble klubbens første formann som 15-åring. Senere utdannet han seg til dramapedagog, med spesialisering i dukketeater. Det var imidlertid gjennom journalistikken han skulle komme seg opp og frem innen fotballverdenen.

Tilfeldigheter brakte ham inn i Aftenpostens spalter på midten av 1980-tallet. Siem fikk først nei fra sportsredaktøren da han banket på døra med forespørsel om han kunne frilanse for avisen.

Han hadde ingen erfaring fra avis, men hadde alltid vært glad i å skrive. Mens han var på vei ut av sportsredaksjonens lokaler, kom en redaksjonssjef og henvendte seg til ham. En av de faste journalistene hadde gitt beskjed om at han var blitt syk. Siem fikk derfor spørsmål om han kunne skrive og ta bilder. Det svarte han ja på, og dermed fikk han sitt første oppdrag. Den første jobben ble hovedoppslag på sportssidene. Deretter bet Siem seg fast.

19

Først rapporterte han fra de fleste idretter. Etter hvert ble hans fagområde alpint og fotball. I 1987 fulgte han Lyn i dagene før kvalifiseringskampen mot Djerv 1919. Kampen ble omtalt som den viktigste for Oslo-klubben på mange år. Oppgjøret ble sett på som avgjørende for lagets fremtid, fordi det gamle storlaget nå hadde muligheten til igjen å ta steget tilbake i landets øverste divisjon etter en årrekke på andre og tredje nivå. Trener for Lyn var Egil «Drillo» Olsen.

«Midt i disse forberedelsene drar Lyns trener, Egil Olsen, til Frankrike for å bistå NRK i radiokommenteringen av landskampen mellom Frankrike og Norge!» skrev Siem og la til at det sa seg selv at tidspunktet for Drillos utenlandstur virket noe uheldig. Han fortalte videre at verken oppmenn eller spillere klarte å skjule at det hersket en viss misnøye i laget over trenerens fravær. Drillo kom riktignok tilbake til selve kampen, som Lyn tapte 1–0. Djerv 1919 rykket opp, mens Oslo-klubben ble værende på nest øverste nivå.

I løpet av noen få år i Aftenposten skaffet han seg gode kilder.

Spesielt var han dyktig når det gjaldt å pleie forholdet til de beste norske fotballspillerne. Siem fulgte dem tett og var nyhetsledende.

Han skaffet seg privatnummeret til managere i utenlandske klubber og til de norske proffspillerne. Telefonen ble hans våpen i jakten på godt stoff. Siem fikk tilnavnet Sven Høgda på grunn av sin aktive telefonbruk, etter mannen som på starten av 1990-tallet var blitt kjent for sin telefonterrorvirksomhet.

«Han var veldig pågående og skaffet seg svært god kontakt med utøverne», sier Knut Espen Svegaarden. Han har fulgt norsk fotball tett som journalist for Arbeiderbladet og senere VG siden midten av 1980-tallet. I dag er han VGs landslagskommentator. «Siem var flink til å få innpass. Vi ble gode kolleger, men han var kontroversiell allerede da.»

Siem var på plass i Tyskland den gangen Rekdal fikk proffkontrakt med Borussia Mönchengladbach i 1988, etter å ha fulgt ham 20

på ferden fra unggutt til å bli en viktig brikke på Moldes A-lag.

Fordi spillerne stolte på ham, fikk han etter hvert innpass der ingen andre journalister fikk komme. Slik var det også i Washington etter at Rekdal hadde scoret Norges seiersmål.

«Siem hadde enorm kontakt med mange, et enestående tilfelle, tror jeg», sier Rekdal. «Jeg vet at mange journalister var irritert og misunnelig på dette. De som er dyktigst, ender som oftest opp med den største premien. Det handler om personlige egenskaper.»

Siem hadde skiftet beite fra Aftenposten til TV 2 da fotball-VM var i gang i 1994. Kildene og nettverket hadde han tatt med seg. Det norske laget bodde på det luksuriøse Scanticon Center i Princeton i New Jersey under VM-sluttspillet, og Siem hadde fått streng beskjed fra det norske støtteapparatet om at ingen medier hadde adgang til spillerhotellet, ei heller å oppholde seg utenfor, før avreisen til den første kampen i Washington. Dette slo ikke Siem seg til ro med.

Han ringte den lokale sheriffen og spurte ham rett ut om det var ulovlig å oppholde seg utenfor det norske spillerhotellet i byen.

«Selvfølgelig ikke», fikk den norske journalisten til svar.

Da forbundets informasjonssjef, Kjell Borgersen, sa til Siem og hans amerikanske kameramann at de ikke hadde lov til å stå der spillerbussen sto parkert utenfor hotellet, svarte TV 2-journalisten omtrent slik: «Det kan faktisk ikke du bestemme. Vi skal bare sende bilder hjem og vise at dere drar av gårde. Det er da helt ufarlig. Dere kan ikke nekte at vi filmer heller. Jeg har fått lov av politiet.»

Siem forteller at saken var klarert med nyhetsredaktør Bjarne Berg hjemme i Norge: «’Fortsett arbeidet! Send over alt dere kan, dette er utelukkende godt stoff.’ Det var beskjeden fra Bergen.»

Siem hadde også pratet med Bratseth og Thorstvedt på forhånd.

Begge syntes det var uproblematisk å stoppe opp og gi noen korte kommentarer til TV 2-teamet før den første norske kampen i et VM-sluttspill på over femti år.

21

Reportasjen utenfor spillerhotellet var perfekt tv hjemme i Norge kort tid før åpningskampen i VM. Siem ville ikke gi seg med det.

Mens landslaget ble fraktet i buss, dro TV 2 etter dem i privatbil.

Bildene var da overført til 18.30-Nyhetene i Norge. Innen den norske spillerbussen hadde ankommet hotellet i Washington, D.C., var TV 2-teamet foran dem. Da Siem og kameramannen kjørte forbi bussen, vinket spillerne til fotografen. TV 2 sto dermed klar med mikrofonen på ny da Bratseth & co. kom ut av spillerbussen. Dermed var et nytt innslag klart til 21-Nyhetene.

«Slike småting fikset ikke NFF på den tiden», sier Siem. «De ville behandle tv på samme måte som en avis, med god støtte fra flere avisjournalister. Fotballforbundet og mange aviser var ufaglærte og på steinaldernivå når det gjaldt å skjønne hva tv-journalistikk var for noe, og å forstå betydningen av promotering. Mens NRK ikke bedrev sportsjournalistikk på denne måten, begynte TV 2 å utfordre. Måten TV 2 jobbet på, skapte helt nye mekanismer, hvor det ikke lenger var kun avisene som satte dagsordenen.»

Kjell Borgersen, som ikke alltid var blant Siems beste kompiser, var ikke spesielt lysten på at Rekdal skulle bruke Siem som samtalepartner etter Mexico-kampen. Han forsøkte å snakke Rekdal fra det uten å lykkes.

«Det er mulig jeg gikk for langt med å inngå avtaler med spillerne av og til», sier Siem. «Ganske ofte ble vi enige om hva som kunne publiseres og når det kunne ut. Men jeg fikk jo alle nyhetene.

Det var jo det jeg var på jakt etter.»

Siem ble god venn med mange av landets beste fotballspillere og balanserte rollene som kompis og journalist. Han visste mer enn det han rapporterte videre. Når utøverne følte at han ikke misbrukte kunnskapen, ble tillitsforholdet styrket. Dermed kom han enda tettere inn på miljøet, og det ga ham et stort fortrinn mot konkurrerende journalister. Samtidig ga de tette båndene grunnlag for å stille spørsmål rundt hans journalistiske integritet.

22

Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, en av dem som var sentral på det norske laget i store deler av Drillo-perioden på 1990-tallet, sier at han hadde et godt forhold til Siem. Mini var utadvendt og et sosialt midtpunkt i det norske laget. Han forteller at Siem en dag lanserte en idé for ham: «Han trakk frem Lilla Sportspegeln, en sportsrevy for barn som de hadde i Sverige, og spurte om ikke vi to skulle selge inn et slikt konsept for TV 2», forteller Mini. «Jeg svarte at det var en god idé som jeg kunne være med på. Etter en stund spurte jeg hvordan det gikk. Siem sa at det hadde gått bra. Han hadde fått seg jobb i TV 2.

Lilla Sportspegeln ble det ikke mer snakk om. Siem er flink, men noen vil kanskje bruke ordet slesk når det gjelder å posisjonere seg.»

Den fremgangsmåten Mini beskriver, viser en annen side ved Siem. Han kunne gå utradisjonelt til verks for å komme seg opp og frem. Ofte gikk det bra. Ved andre tilfeller tabbet han seg ut.

Mens Siem hadde god kontakt med spillerne, var ikke kjemien alltid like gemyttlig mellom ham og Drillo. Ei heller med alle i det norske støtteapparatet. Noen dager før Mexico-kampen hadde Siem vært på lufta på 21-Nyhetene med et innslag fra den norske leiren.

Bakgrunnen var Drillos valg om å gjennomføre enkelte hemmelige treningsøkter i forkant av Norges første kamp. Han fikk kritikk for at mediene ikke fikk innpass. Denne saken fortalte Siem hjem om.

Problemet var at Drillo hadde valgt å avlyse akkurat den hemmelige økta Siem angivelig rapporterte fra. Innslaget var laget under en tidligere økt. Slik ble reportasjen det som i dag kalles «fake news».

Journalisten beklaget etterpå den konstruerte historien.

Dagen etter seieren mot Mexico satt den norske troppen i en buss som tråklet seg gjennom den amerikanske hovedstaden. Ferden gikk til den norske ambassaden, der forsvarsminister Jørgen Kosmo ventet sammen med ambassadøren og hans kone. Da var det bare tre dager til neste kamp mot Italia i New York. De norske spillerne 23

hadde dagen i forveien presset kroppen til det ytterste, i ekstrem hete. Som på kampdagen var det glovarmt midt på dagen, rundt 40 grader, da de ferske VM-farerne fra Norge svettet i solsteiken i bakhagen hos den norske ambassadøren. I ambassaden ble det også gjennomført pressekonferanse, hvor Rekdals reaksjon etter seiersmålet ble et naturlig tema. Rekdal ville ikke røpe årsaken, annet enn å si at det var personlige grunner til at han reagerte som han gjorde.

Etterpå skrøt forsvarsministeren av den norske forsvarsjobben dagen i forveien.

«Hva holder vi på med nå?» husker Stig Inge Bjørnebye at han tenkte mens han hørte på Kosmos tale. Etter talen ventet lunsj, lekkert anrettet av Arne Brimi, før en flere timer lang busstur fraktet gjengen tilbake til VM-leiren i New Jersey.

«Det var amatørenes teater fra A til Å», oppsummerer Bjørnebye. Han mener forbundet ble blendet under sluttspillet ved at de skulle blidgjøre omgivelsene. Forbundets samarbeidspartnere kom med busslaster inn til spillernes lunsjer. «Det som foregikk administrativt, var en katastrofe. Det var for mange rundt oss som ble starstruck. Et VM-sluttspill ble aldeles for mye for mange av dem vi hadde med å gjøre», mener Drillos venstreback.

Norge var urutinerte i dette selskapet og handlet også deretter.

Drillo-assistenten Semb mener også at Norge brukte for mye energi på aktiviteter som var unødvendige.

«Vi kunne ha gjort veldig mye annerledes», sier Semb. «Vi hadde blant annet to daglige pressekonferanser, en på morgenen før trening og en etter trening. Jeg følte at vi ikke hadde det samme energinivået i de to neste kampene som vi hadde i åpningskampen mot Mexico.»

Tross scoring mot Mexico fikk Rekdal heller ikke spille fra start i neste kamp. Bortsett fra at Sigurd Rushfeldt gikk inn for Mini, stilte Drillo med samme mannskap.

24

Italias landslagssjef Arrigo Sacchi hadde jamret seg etter trekningen i Las Vegas et halvt år tidligere. Etter å ha slått den ene giganten etter den andre i kvalifiseringen var Norge blitt beryktet. Norge ble sett på som en så vrien motstander at han heller hadde foretrukket å møte Nederland.

Sacchi hadde imidlertid brukt de seks månedene etter trekningen godt og gjort hjemmeleksen sin. Oppgjøret mot Italia på Giants Stadium i New York ble en nedtur for Norge. Dino Baggio scoret kampens eneste mål og sørget for italiensk seier. Dermed fortsatte forbannelsen fra over femti år tidligere. Så høy var selvtilliten og forventningene i den norske leiren på dette tidspunktet at keeper Erik Thorstvedt følte det pinlig og flaut da han gikk av banen. Særlig på grunn av at Italias keeper Gianluca Pagliuca ble utvist tidlig i første omgang, og at Norge derfor spilte mot ti mann i store deler av kampen. Med dette resultatet var sjansene for avansement svekket, men sannsynligvis ville uavgjort i den siste gruppespillkampen mot Irland holde til åttedelsfinale.

Mot Irland var Rekdal tilbake i startoppstillingen. Bohinen ble vraket, og Erland Johnsen gikk inn som Bratseths makker på midtstopperplass. Det førte Henning Berg ut på høyreback. Håland hadde pådratt seg to gule kort og var utestengt. Gunnar Halle kom inn på venstrekanten, mens Gøran Sørloth erstattet Fjørtoft lengst fremme. Parallelt med Norge–Irland, spilte Italia mot Mexico. Dersom ett av de lagene vant, ville uavgjort være nok for Norge. Italia scoret etter 48 minutter, mens Mexico utlignet bare ti minutter senere. Dermed var Norge avhengig av scoring om det ikke kom et nytt mål i den andre kampen.

Irland-kampen huskes som kjedelig og sjansefattig og endte 0–0.

Den står igjen som et bilde på hvor primitiv og lite underholdende Drillos spillestil kunne være. Norge kunne ha satset mer offensivt på slutten, men da med større risiko for baklengsmål. Da de norske spillerne kom inn i garderoben etter kampen, var det fortsatt noen 25

minutter igjen av Italia–Mexico. Det hele ebbet ut, og Norge var ute av VM, sist i sin pulje med knappest mulig margin. Alle de fire lagene i gruppa endte på fire poeng. Også målforskjellen var den samme, men Irland og Italia hadde scoret ett mål mer enn Norge.

Mexico vant puljen ettersom de hadde flest scorede mål.

Spaltisten Paul Gardner i det amerikanske tidsskriftet Soccer America hadde vært frempå med kritikk allerede før VM. Han mente Norge kunne ødelegge innføringen av fotballspillet i USA, og fortalte at det norske spillet ble dominert av «meningsløse langpasninger som ender opp i heslige hodedueller». Gardner hevdet ballmottaket hos de norske spillerne var så dårlig at de gjorde en elefant forlegen. Også France Football i Frankrike og italienske La Gazzetta dello Sport, samt svenske medier, hadde ytret seg kritisk om Drillos spillestil allerede før VM. Kritikerne mot Drillos spillestil hadde imidlertid vært relativt rolige under den flere år lange oppturen frem mot VM, særlig her til lands. Nå fikk de vann på mølla. «Var det dette forferdelige laget som hindret England i å delta i VM-sluttspillet?» spurte den britiske tabloiden The Sun. The Times kåret Norge til VMs feigeste lag. «Hvis alle langballene var blitt lagt sammen og målt, hadde de nådd frem til Hardangervidda. Vindforholdene tillot ikke at ballen kunne sparkes ut av Giants Stadium. Ellers hadde Erland Johnsen sikkert gjort det», skrev Göteborgs-Posten i Sverige.

I danske Ekstra Bladet ble det Drillo sto for, omtalt som «Kujonfotball». Blant kritikerne hjemme i Norge var reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen, som på denne tiden skulle bli sentral i å løfte Stabæk opp fra breddefotballen til eliteserien. «Drillo-stilen er ikke fremtidens fotball, men fortidens», sa han og trakk frem Norge og Irland som de verste i USA-VM. Han betegnet det de to nasjonene sto for, som VMs tristeste fotball. Norge toppet listen hans over verstinger.

Rekdal mener Norge ikke var forberedt på situasjonen som oppsto i den siste kampen mot Irland: «Vi måtte gjøre noe, men gjorde 26

ingenting.» Selv ville han heller ha satset mer offensivt, med risiko for å tape 1–0 og dermed ryke ut, enn å gå og vente på scoring i den andre kampen. «Det var dårlig planlagt. Vi var førstereisgutter.

Dette var en lærepenge som viste at vi var på et nivå i en turnering vi ikke helt skjønte hva var for noe.»

Flo-pasningen ble betegnelsen på en pasning som ble slått av en sideback til en kantspiller på motsatt side. Den var fremtredende i Drillo-stilen. Bjørnebye var den som oftest slo denne pasningen.

Mottaker var i all hovedsak Jostein Flo, den lange atleten som kom fra en eksepsjonell idrettsfamilie i Stryn. Bjørnebye følte det var et norsk lag med tomt batteri som gikk på banen mot Irland. Han mener det skyldtes svak organisering av den norske ledelsen, som la opp til aktiviteter på tidspunkter de norske spillerne heller burde ha brukt til restitusjon.

I over tretti graders varme var det fullt kjør på treningsøktene før VM-åpningen. Landslagssjefen delte opp i to lag, elleve mot elleve.

For å fylle på med folk ble sekretær Guttorm Dilling hentet inn som venstreback på det ene laget. I håp om å overbevise landslagsledelsen om at de var verdig en plass på laget, skrudde spillerne opp tempoet.

Som det sosiale midtpunktet han var, organiserte Mini Jakobsen tennisturneringen «Norway Open» for norske spillere og ledere. Slik ble det enda mer fysisk fostring i tillegg til de tøffe treningsøktene.

Noe av det som er blitt symbolet på Norges manglende erfaring under VM i 1994, er de sorte søppelsekkene. For å tilpasse seg den ekstreme varmen og den høye luftfuktigheten i USA trente de norske spillerne med superundertøy og søppelsekker før avreise til Amerika. I etterkant ble dette latterliggjort og sett på som en tabbe.

«Noen har sagt at vi etter kampen mot Mexico skulle ha ligget i ro i garderoben, fått en nål med intravenøs næring rett i kroppen og ikke gjort noen ting», sier Thorstvedt. «Det ville ha vært det klart beste og heller ikke ulovlig. Men støtteapparatet gjorde så godt de kunne, og prøvde å lage et opplegg etter beste evne.»

27

Selv om Irland-kampen ble en trist exit, var Norge tross alt læregutter. De deltok i et selskap nasjonen ikke hadde blitt invitert til siden mellomkrigstiden. Norge var fortsatt på vei opp og frem. Det gjaldt både for klubb- og landslag. Drillo og hans menn var flaggskipet, med Rosenborg som det førende laget på klubbsiden. Suksessen for begge disse lagene gjorde norske spillere attraktive utenlands.

Bjørnebye var blant de mange norske spillerne som på dette tidspunktet hadde funnet veien til Premier League i England. Han ble i 1992 kjøpt av Liverpool. Thorstvedt voktet stengene i Tottenham, Gunnar Halle spilte i Oldham, Erland Johnsen i Chelsea, Jostein Flo og Roger Nilsen i Sheffield United, Jan Åge Fjørtoft i Swindon, Alf-Inge Håland og Lars Bohinen i Nottingham Forest og Henning Berg i Blackburn. Kaptein Bratseth var blant den tyske Bundesligaens største stjerner og fast midtstopper i Werder Bremen.

Sentral i arbeidet for å få norske spillere ut til ligaer rundt om i Europa var spilleragent Rune Hauge, som var regnet som bortimot enerådende på det norske markedet på starten av 1990-tallet.

Hauge vokste opp i Voss. På sommeren spilte han fotball, og om vinteren gikk han på ski. Som ungdom dro han til Nürnberg i Tyskland for å studere økonomi. Den idrettsinteresserte studenten opprettet kontakt med fotballklubben 1. FC Nürnberg. Etter å ha høstet erfaring som assisterende manager i den tyske klubben reiste han hjem til Bryne og ble markedssjef. Gjennom sponsorfirmaet Proman fikk den dyktige bridgespilleren en millionkontrakt som sikret firmaet eneretten til å selge arenareklame på samtlige tippekamper i den øverste engelske divisjonen til landene i Skandinavia.

Noen år før Norge kjempet om avansement under VM i USA, beskrev Kjetil Siem fotballagenten i Aftenpostens spalter. Der fortalte han at Hauge satt som en edderkopp og trakk i trådene, og at han i løpet av de siste årene var blitt en av de aller mektigste i norsk fotball. Som Siem var Hauge godt likt og respektert blant spillerne.

28

Han hentet Erik Thorstvedt til Tottenham fra IFK Göteborg i 1989.

Debuten ble et mareritt. På stillingen 1–0 til Nottingham sendte Nigel Clough i vei et skudd fra rundt tjue meter. Ballen gikk rett på den norske keeperen, som så ut til å ha såpe på hanskene. Scoringen ble avgjørende for kampen, som Tottenham tapte 2–1. Tross den elendige starten ble London-oppholdet en suksess for Thorstvedt, som to år etterpå kunne feire FA-cuptriumf på Wembley. Thorstvedt hadde aldri noen skriftlig kontrakt med Hauge. Alt var basert på gjensidig tillit.

Som med Siem hadde ikke alle i Fotballforbundet like mye til overs for Hauge. Begge to var nyskapende og utfordret det etablerte. Åge Hareide, som på denne tiden var trener for et fremadstormende Molde-lag, mener Hauges rolle for norsk fotballs fremgang på 1990-tallet er undervurdert.

«Hauges evne til å pushe spillere inn i klubber var viktig for at norsk landslagsfotball skulle komme opp», sier Hareide. «Jeg synes absolutt det er verdt å trekke frem ham som en av dem som var viktige for at Norge ble så gode på 1990-tallet.»

Spillere som tok nivået i de beste ligaene i Europa, kom hjem og løftet landslaget. Med godt landslagsspill ble nye spillere igjen aktuelle for store klubber i utlandet. Dette ble en god spiral. Gode holdninger og nordmenns evne til raskt å tilpasse seg britisk kultur var en viktig årsak til at engelske klubber siklet etter norske spillere.

Sammen med Hauges evne til å formidle spillerne over Nordsjøen bidro dette til den norske fotballoppturen.

Mens Drillo brukte kvelden etter at Norge ble slått ut mot Irland, på å reflektere over det han hadde vært med på, dro noen av spillerne ut på gravøl på Manhattan. Sjåføren for minibussen som fraktet nordmennene ut på pubrunde i New York-natten, skulle senere få en rekke sentrale roller i norsk og internasjonal fotball. Han skulle også havne i en opprivende konflikt med mannen som var sjef for 29

passasjerene hans. Bak rattet på minibussen satt nemlig TV 2-journalist Siem.

Han hadde bestemt seg for å dra inn til Times Square for å lage en tv-reportasje derfra da Norges VM-eventyr var over. Planene ble raskt spredd til de norske spillerne, og noen av dem, deriblant Erik Mykland, spurte om de kunne få skyss. Etter å ha vært litt avvisende godtok Siem forespørselen. Forbundsledelsen godkjente turen, og Siem ga beskjed om et klokkeslett hvor han skulle returnere til hotellet.

«Jeg avtalte med Borgersen at jeg ikke hadde noe ansvar for spillerne, uansett», sier Siem. «De skulle kun haike til Manhattan og tilbake.»

Da tidspunktet for retur kom, manglet én mann. En noe stresset Siem funderte på hva han skulle gjøre. Han bestemte seg etter samråd med de andre spillerne for å returnere fra Manhattan uten Mykland.

Dagen derpå var det avskjedspressekonferanse på hotellet i Princeton. Da det bare gjensto noen minutter, var Mykland fortsatt ikke kommet. Siem så for seg hvilke overskrifter dette kunne føre til.

Fortsatt var ikke de øvrige sportsjournalistene klar over hva som hadde skjedd. Dersom Mykland ikke dukket opp, ville alle få vite det og historien med hvem som hadde fraktet de norske landslagsspillerne ut på byen, bli kjent. Det ønsket TV 2-journalisten svært gjerne å unngå.

Kort tid før pressekonferansen startet, stanset en gul taxi utenfor hotellet, og ut av bilen steg Mykland.

«Jeg ble veldig lettet og glad for å se ham», sier Siem. «Han hadde truffet kjentfolk fra Norge, ‘døgnet’ med dem og spist frokost før han returnerte innen tidsfristen.»

Krisen var avverget.