Kunsten å samle kunst

←

Roe Ethridge Moon (2003) C print 60.96 × 76.2 cm

Edisjon 2 av 5, med to Aps Foto: Ina Hagen

← Jan Christensen Untitled (detalj, Villa Dammann), 2004 265 × 250 cm

Foto: Ina Hagen

Franz West → Rolls Royce Adaptives (detalj) (2007) Epoxy Består av 6 objekter i forskjellige farger og størrelser for en Rolls Royce og en Rolls Royce Silver Shadow.

Foto: H.S.H. Staffan Ahrenberg

ERLING’S ROOMS The very first time I came across Erling, was in his role as a publisher. Soon after, I discovered his alpinist and mountaineering adventures, as well as his long durational performances, where natural and meteorological phenomena are presented as non-tangible things that imperceptibly influence and transform our skins and our souls.

And then there is, of course, in the heart of it all: His activity of collecting. Erling is a pioneering collector who very often collects artists at the beginning of their trajectory and continues to accompany their path.

There is something that links all the different dimensions, as expressed by the great artist and poet Etel Adnan: “It is what we call our person. There is a link that you don’t do purposely, it’s there, it’s your sensitivity, it’s your identity … It’s one person in different rooms.”

Hans Ulrich Obrist

One has to be exceptionally adventurous, distinct, determined and dedicated to do the expeditions Erling Kagge told me about – looking at the collection of art he brought together, one can see the exact qualities of commitment to artists and their works looking at the uncertainties and challenges of our contemporary life.

Beatrix Ruf

Foto: Ina Hagen

Roe Ethridge Louise Blowing a Bubble (2011) C-print 111.8 Ă— 83.8 cm Edisjon: 1/5 + 2AP

Wolfgang Tillmans Gruppe 10 (2007) C-print Installert dimensjon: 280 Ă— 400 cm BestĂĽr av 5 enkelte innrammede fotografier: Anders (Brighton Arcimboldo) ed. 2/3, Paper Drop (Shadow) ed. 8/10, Alstroemeria ed. 1/3, Plant Life ed. 2/3, Untitled (Flight) ed. 2/10 Foto: Vegard Kleven

Foto: Vegard Kleven

Olafur Eliasson Striped eye lamp (2005) Farget effekt filterglass, ståltråd, lyspære (60W), stativ 300 × 95 cm

Foto: Ina Hagen Kristian Blystad Torso (2000) Diabas 99 × 84 × 49 cm

Franz West Sitzskulptur / Sitting sculpture (2004) Lakkert aluminium 97 (H) x 280 x 95 cm

Mark Handforth Mr. Maccarone (2008) Rustfritt stål, aluminium, maling 343 × 275 × 240cm

Foto: Vegard Kleven

Lari Pittman Untitled (2008) Akryl, cel vinyl, spraylakk, lerret på treramme 132 × 101.6 cm

Raymond Pettibon Gruppe med 11 tegninger

Foto: Vegard Kleven

Richard Prince Untitled (Cowboy) (2003) Ektacolor fotografi 168.3 Ă— 127 cm Edisjon: 2/2 + 1 AP

Erling Kagge

Kunsten 책 samle Kunst

Foto: Ina Hagen

Claire Fontaine Quarter Piece 2 Modifisert objekt: Quarter/Mynt, st책lblad (exacto kniv), loddetinn og klinker

KUNSTEN Å SAMLE KUNST Jeg kjøpte mitt første store kunstverk i New York høsten 2003. Kunstneren var Richard Prince, maleriet het Surfing Nurse, og jeg betalte 50 000 dollar for det. Kjøpet skulle forandre livet mitt økonomisk. Kort tid etter var nemlig museer og samlere av trendy kunst helt ville etter å slå kloa i disse sykepleier-maleriene.

Jeg hadde allerede vært interessert i kunst i flere år. Mitt aller første kunstverk kjøpte jeg for drøye 30 år sidenª–ªet signert og nummerert litografi. Verket var åpenbart inspirert av Edvard Munch og fremstilte en mørkhåret, melankolsk og vakker Eva Mudocci-aktig kvinne med tre sjalu karer som lå og svevde i den røde luften foran henne. Jeg følte meg som en av mennene på bildet, og kvinnen minnet mistenkelig om ekskjæresten min som jeg savnet. Kontanter hadde jeg ikke, men kunstneren trengte vin, så jeg byttet til meg litografiet mot to middels gode flasker rød Bordeaux. Jeg har litografiet fortsatt; vinen ble drukket samme natten. Det er et helt greit verk av en helt grei kunstner.

Interessen for kunst holdt seg i årene som fulgte, men jeg hadde sjelden tid eller penger til å kjøpe noe. Under et besøk på Astrup Fearnley-museet på slutten av 1990-tallet fikk jeg øye på fotografiet Untitled Cowboy 1989 av nettopp Richard Prince. Det var et diptych med en cowboy på en hvit hest jagende over prærien med andre hester like foran. Jeg ble imponert. Ikke bare over kunsten, men over at en nordmann hadde klart å få tak i et så fantastisk bra og verdifullt stykke samtidskunst. Hvis Hans Rasmus Astrup, som jeg ikke kjente den gangen, kan skaffe seg slikt, kan jeg det også, tenkte jeg umiddelbart. Etter det brukte jeg hver eneste krone jeg tjente på kunst fremfor på dyre klær, biler eller hytter.

Helt førstereisgutt var jeg altså ikke da jeg dro til New York for å handle kunst. Jeg hadde allerede begynt å samle og var godt inne i en bratt læringskurve. Bakgrunnen for kjøpet var med andre ord noe mer enn den ene opplevelsen på museet. Som nybegynner hadde jeg gått ganske systematisk til verks og erfart meg frem til et knippe egne tommelfingerregler.

I dette essayet vil jeg dele disse reglene med leserne, i tillegg til noen erfaringer jeg har gjort siden. Da jeg kjøpte Surfing Nurse, var jeg bedre stilt enn mange fordi jeg var godt informert og reiste sammen med galleristen Atle Gerhardsen. Richard Prince var en av de største kunstnerne i sin generasjon, men mens kritikere og kuratorer elsket ham og verkene hans allerede var på plass i noen av de viktigste kunstsamlingene rundt omkring i verden, hang prisene etter. Det ga muligheter for meg som digget kunstnerskapet hans.

Fire år etter at jeg selv kjøpte maleriet for 50 000 dollar, solgte jeg Surfing Nurse for fem millioner dollar. Jeg liker fortsatt kunstverket, men jeg likte pengene bedre. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke ønsker å selge kunst, ga dette salget meg en mulighet: Jeg kunne kjøpe mer.

INNLEDNING

13

Selv om nesten alle samlere av samtidskunst ser ut til å ha begynt med to tomme hender, akkurat som jeg, er jeg ikke i nærheten av å ha like mye penger som de virkelig rike samlerne. I kunstverdenen må du ofte forholde deg til de rikeste menneskene i hele verden. Ikke den mye omtalte en-prosenten, men heller de rikeste 0,001 prosent av verdens befolkning. Den gode nyheten er at det fortsatt er mulig å ligge et hestehode foran de virkelig store samlerneª–ªi alfabetisk rekkefølge: Aarons, Abramovich, Allen, Arnault, Astrupª–ªuten å ha all verdens å rutte med.

Skal du lykkes som kunstsamler, må du følge din egen sti, sva marga: Du må observere, lytte, lese, kjøpe og kanskje selge. Du må selv oppleve og erfare kunstverdenen, på din egen måte, og ta dine egne valg. Av og til må du følge markedet, andre ganger må du gå motsatt vei av markedet, eller bare gi blaffen i det. Jeg tror det viktigste talentet jeg har som samler, er at jeg er nysgjerrig, og at jeg er villig til å ta avgjørelser.

Du kan selvsagt velge å overlate alle avgjørelsene til mellommenn og -kvinner. Kunstkonsulenter står klare til når som helst å klappe deg på ryggen og stryke deg over kinnet. Verden er full av kunstsherpaer, som journalisten og humoristen A.A. Gill kaller dem, og det er ikke noe galt i å stole på slike. Mange av dem er rett og slett veldig flinke. De har både kunnskapen og kontaktene. Klientene deres har som regel fryktelig mye penger og underskudd på kulturell kapital. Det er en fin kombinasjon. Men samtidig litt kjedelig. Du kan også investere i et kunstfond, men det er enda kjedeligere.

Kunst er ikke demokratisk. Enkelte kunstverk er rett og slett bedre og viktigere enn andre. Den eneste suksessen som teller når du samler på kunst, er at du klarer å kjøpe kvalitetskunst til en grei pris. Kvaliteten i et kunstverk er imidlertid ikke alltid lett å bedømme. På samme måte som det er vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker en spesiell type musikk. Rørende, utfordrende, urovekkende, uforklarlig, forførende, vakker, unik, morsom, pervers, krevende og snål er noen ganske løse kriterier. God kunst røsker ofte tak i meg på samme måte som en god roman: Noe blir sagt, annet forblir usagt, og når den er slutt, kan du likevel ikke forklare alt.

Jeg håper dette essayet kan bidra til at du unngår å gjøre grove tabber underveis. Å sette sammen en kunstsamling er som å konstruere ditt eget liv, eller som å skrive en selvbiografi. Det er veldig personlig. Alle retningslinjene som har hjulpet meg, er derfor kanskje ikke alltid like relevante for deg.

Når du spiller golf eller har sex, kan du av og til føle deg som en vinner, selv når prestasjonen er langt under pari. En lege kan begrave feilene sine på en kirkegård, og en advokats tabber ender som regel i kasjotten. Å samle på samtidskunst er noe annet. Hver tabbe henger utstilt på veggen din.

14

KUNSTEN Å SAMLE KUNST

Foto: Jens Ziehe, Berlin © Olafur Eliasson. Takk til kunstneren og Neugerriemschneider, Berlin

Olafur Eliasson Reality Compass (2010) Rustfritt stål, magnet, treverk, nylon Kompass: 150 × 100 ø × 100 cm

Takk til kunstneren og Galerie Neu, Berlin

Sergej Jensen Untitled (2009) Sydd stoff 180 Ă— 160 cm

Takk til kunstneren og Galerie Neu, Berlin

Sergej Jensen Untitled (2007) Farget og sydd tekstil 310 Ă— 280 cm

Foto: Vibeke Tandberg. Takk til Gerhardsen Gerner, Berlin / Oslo

Vibeke Tandberg Princess Goes to Bed with a Mountain Bike #1-8 (2001) C-print Alle 166 Ă— 126 cm

Takk til Herold ST LTD, London

Nick Relph Disciplina (2013) Polyester / rayon 121.9 Ă— 76.2 cm

Takk til Gavin Brown’s Enterprise, NY; STANDARD (OSLO), Oslo

Nick Relph I (SO) ISO + 150 (2011) Fire stolper av krom 98 × 545 × 313 cm

1 2

3

4

Takk til Gerhardsen Gerner, Berlin / Oslo

6

Shintaro Miyake Fargeblyant, blyant på papp på tre 1 A Mothership D4-WS (2004) 91 × 118 × 0.5 cm 2 Mars Dweller (2004) 76 × 54.5 × 0.5 cm 5

3 Mars Dweller (2004) 74.5 × 48 × 0.5 cm 4 Mars Dweller (2004) 78.5 × 48 × 0.5 cm 5 Mars Ride (Jellyfish Mode) (2004) 108.5 × 76.5 × 0.5 cm 6 Mars Dweller (2004) 53 × 42.5 × 0.5 cm

Takk til kunstneren og Galerie Neu, Berlin

Jana Euler From private to public painting and the street light on the way (2013) Olje og øyenskygge på lerret 80 × 60 cm

Carroll Dunham Dead Space (Inside) (2005) Akryl pĂĽ lerret 152.7 Ă— 122.2 cm

Foto: Hans-Georg Gaul. Takk til Gladstone Gallery, New York; Gerhardsen Germer, Berlin / Oslo

Foto: Vegard Kleven

Ann Cathrin November Høibo Untitled (2014) Håndvevet ull, nylon og jersey 210 × 182 × 15 cm

Takk til Eva Presenhuber, Zürich

Valentin Carron Plus violent et plus résolu (2008) Styropor, fiberglass, harpiks, akrylmaling 172 × 115 × 17 cm

Takk til Cabinet Gallery, London

Jana Euler Needs I (2013) Akryl på lerret 200 × 140 cm

Foto: Ina Hagen

Nobuyoshi Araki Untitled (1997) 7 svart-hvitt trykk 23 Ă— 41 cm

Roe Ethridge Orange Grove # 6 (2004) C-print 96.52 Ă— 76.2 cm

Edisjon: 2/5 + 2AP Takk til kunstneren og Andrew Kreps Gallery, New York

Edisjon: 1/3 + 2AP. Takk til Galerie Eva Presenhuber, Z端rich

Urs Fischer Noisette (2009) Silikon, bevegelsessensor, elektrisk motor Dimensjoner varierer

1.

VÆR LIDENSKAPELIG

Hvis du ikke er lidenskapelig opptatt av å samle på kunst, kan du sikkert bygge opp en fin kunstsamling, men aldri en fantastisk en. Pengebruken din bør styres av lidenskapen. Nasjonalgalleriet må være lojale overfor innkjøpsbudsjettet sitt, men jeg anbefaler deg å gi blaffen i budsjettet ditt hvis det står i veien for å kjøpe noe du er besatt av. Du bør føle det samme som den avdøde kunsthandleren Lord Duveen følte da han sto foran Joseph M.W. Turners Ponte Delle Torri, Spoleto, og så solen bleke fargene i maleriet til de lyseste gråtoner. «Hvis jeg eide det bildet, ville jeg ikke ønske meg noe annet i hele verden», proklamerte den lidenskapelige kunsthandleren. Å samle på kunst handler om lidenskap.

2. DET VANLIGSTE SPØRSMÅLET FRA EN VORDENDE SAMLER «Hva er smart å gjøre? Jeg har 30 000 kroner og skulle gjerne kjøpt litt bra kunst.»

Dette er supersamler Eli Broads råd: «Bruk tid, gjør research, ikke ha hastverk med å kjøpe. Du må investere tid.»

Vel, mangemilliardæren Broad har delvis rett. Den beste måten å begynne på, er å se så mye kunst som overhodet mulig, og lese alt du kommer over som omhandler kunst. Besøk gallerier og museer ogª–ªhvis du har mulighetenª–ªprivate samlinger. Jeg gjorde det med glede og nysgjerrighet gjennom 1980- og 1990-tallet. Kjøp bøker og kunstmagasiner. Jeg leser alt jeg finner og snakker med kunstfolk, samlere, kunstnere, kuratorer, kritikere og gallerister. Det er enorme mengder informasjon tilgjengelig på nettet, og som alt annet man finner der, er informasjonen av og til fascinerende, iblant nyttig og til tider bortkastet. Annonsene i magasinene er det nærmeste du kommer nøytral informasjon i kunstverdenen. Det er derfor jeg leser Artforum som har en bråte med annonser i hvert eneste nummer. Å samle på kunst handler selvsagt ikke bare om å være lidenskapelig, men også om å være oppdatert.

Broad, som selv har kjøpt flere tusen objekter i løpet av relativt kort tid, tar feil når han anbefaler andre ikke å ha hastverk. «Ikke skynd deg med å kjøpe noe som helst, det skal være moro», fortsetter han. Ærlig talt.

Rådet mitt er det motsatte: Ikke tenk for mye før du setter i gang, klin til, ikke nøl. Kjøp tre flotte kunstverk. Heng dem opp hjemme eller på kontoret.

ERLING KAGGE

31

Se på dem gjennom noen måneder, og finn ut hva du stadig liker ved dem.

Bygg opp smaken din. Gjør som Broad gjør –ªlær gjennom å kjøpeª–ªikke gjør som han sier.

Da jeg var i 20-årene, bodde jeg ved siden av Galleri Riis i Oslo. Galleriet hadde en utstilling med fine tegninger av den norske kunstneren Jan Groth.

Hvert verk besto av en sort strek på et hvitt ark. Jeg så dem gjennom vinduet, likte dem veldig godt og spurte hva de kostet. De var litt for dyre for meg.

Det gikk et par år, så hadde Groth ny utstilling. Denne gangen var jeg klar for å kjøpe, men prisene hadde doblet seg, så jeg syntes fortsatt bildene var for dyre for den slunkne pengepungen min. Tre år etter det, atter en utstilling.

Jeg hadde lyst til å kjøpe, men nok en gang ble jeg overrasket over hvor mye bildene hadde steget i pris, og unnlot å handle. Jeg kjente meg ynkelig.

Så jeg lærte på den harde måten at det må tas en avgjørelse, og at man må klinke til når sjansen er der. Ideelt sett baserer man selvsagt avgjørelsene sine på mange «known knowns», fenomener man allerede har observert.

Jeg hadde sett Groths tegninger, men hadde ingen kunnskap utover det. Jeg tok imidlertid ikke hensyn til «known unknowns», faktorer jeg burde visst var relevante, men ikke hadde anstrengt meg for å hanke inn informasjon om. Jeg var ikke nysgjerrig nok. Groth hadde allerede hatt en utstilling på Guggenheim på 5th Avenue i New York, så prisen var egentlig helt grei. Vær også forberedt på muligheten for «unknown unknowns», ukjente faktorer av ukjent relevans. Som nobelprisvinneren Daniel Kahneman titt og ofte minner oss på: Morgendagen vil ikke nødvendigvis reflektere gårsdagen. Ja, du skal hanke inn mest mulig informasjon, men det vil alltid være mange ukjente faktorer når du samler.

Du kommer ikke særlig langt med 30 000 kroner i dagens kunstmarked.

Da er det bedre å bruke pengene på kunstmagasinabonnementer, dra på kunstmesser rundt omkring i verden og kjøpe én edisjon, eller gjerne fem, og prøve å tjene litt mer penger så du kan kjøpe mer kunst. Den laveste terskelen for å starte en samling er å kjøpe nummererte og signerte edisjoner i høye opplag, gjerne foto, trykk, skulpturer og videoer. De er ofte forbausende lavt priset. Kunst er et luksusgode, men trenger ikke nødvendigvis å være så dyrt. På Artist Space i New York har jeg kjøpt fantastiske verk av noen av dagens mest interessante unge kunstnerne for noen få hundre dollar per stykk. Her forleden var jeg på Serpentine i London. Der selges nydelige trykk av fantastiske kunstnere til priser som er innenfor rekkevidde for de aller fleste. Jeg kjøpte en kaktus i en boks designet av Yoko Ono, som heter Grow Love With Me. Den blomstrer nå, og kostet bare 20 pund. Gode tilbud har også White Columns og Printed Matter i New York, 18 i Reykjavik, Beyeler i Basel, Kabinett i Zürich, Texte zur Kunst i Berlin og mange andre. For noen

32

KUNSTEN Å SAMLE KUNST

år siden kjøpte jeg et nydelig, lite maleri av Ahabs albinospermhval på White Columns for 250 dollar. Jeg vet de har flere. De fleste kunstakademier er fulle av studenter som har lyst til å selge deg kunst. En dollarseddel med bilde av George Washington med nesen malt rød, av Hans-Peter Feldman er fortsatt relativt rimelig, det er også mange av Sigmar Polkes interessante trykk.

I Norge koster ofte litografier tusenvis av kroner. Det er ikke galt i seg selv, da vi nordmenn betaler mye for alt, men husk at du kan kjøpe et greit trykk av verdens kanskje fremste grafiker, Picasso, for 25 000 kroner. Grunnen til at de rimeligste trykkene hans ikke er høyere priset ute i verden, er ikke at de er naive der ute. Kanskje er det heller omvendt.

Av prinsipp er jeg possibilist, jeg tror det meste går, som at du kan komme langt med noen få tusen dollar. Det er ikke videre sannsynlig, men tross alt ikke umulig. Kunstverdenen er imidlertid full av vandrehistorier om hvordan små investeringer er blitt til store formuer. En sann anekdote er den om postmannen Herbert Vogel og bibliotekarkona hans, Dorothy, som bygget opp en vanvittig samling med moderne kunst, over 5000 objekter, som de stappet inn i en knøttliten leilighet på Manhattan før de donerte brorparten til National Gallery i Washington og flere andre gallerier i alle de 50 delstatene. Det de hadde å rutte med, var lønnsinntektene minus utgifter. Ekteparet Vogel levde svært sparsommelig og brukte ifølge en nekrolog kveldene til å spise middag foran tv-en. De kjøpte kunstverk på et veldig tidlig tidspunkt, ofte direkte, så de sparte 50 prosent i gallerikommisjon. De hadde ikke bil, ingen dyre klær og reiste aldri på ferie.

Strategien deres var å bli venner med unge, ukjente kunstnere. Disse kunstnerne likte godt å bli tatt på alvor av mesener som var ivrige etter å forstå nye kunstretninger, og de fikk lyst til å selge til dem.

«Jeg var ingentingª–ªen postmann», fortalte Herbert Vogel til New York Times. «Men jeg hadde respekt for kunstnerne, og de viste en slags respekt for meg. De satt ofte og pratet til klokken fire om morgenen, og jeg var en av dem som bare satt og lyttet. Jeg husker det veldig godt. Jeg stilte aldri et eneste spørsmål.» Vogel hadde forstått det samme som sosialantropologer i felt erfarer: Hvis et menneske får snakke om seg og sitt, blir det fornøyd.

Men husk: Jo mindre du betaler for originale verk, desto større er risikoen for at du kjøper noe som ikke har videre betydning.

ERLING KAGGE

33

3.

INGEN LOVER, BARE AVTALER

Jeg liker kunstmarkedet. Det er annerledes enn alle andre markeder.

Innsidehandel, prismanipulering og kartellvirksomhet er dagligdags. Det er selvsagt lover og regler, men ikke mange. Handlinger som sender deg rett i fengsel i de fleste siviliserte bransjer, er helt vanlig i kunstmarkedet. Jeg liker dette universet hvor en avtale er en avtale. Og selv om du ikke liker det, er du helt nødt til å tilpasse deg denne realiteten hvis du har lyst til å bygge opp en kunstsamling.

34

KUNSTEN Å SAMLE KUNST

Josh Smith Untitled (2008) Olje på lerret 50.8 × 40.64 × 2 cm

Takk til Luhring Augustine Galery, New York; Galerie Eva Presenhuber, Zürich