Krim fra Kagge Forlag

! les Ikke me e­k k lde op orr lse i. Ik ekt ell ke urle er fo st pr r es se .

an © 2014 Kagge Forlag AS

Utdrag fra:

NB

De uønskede © Yrsa Sigurdardottir Published by arrangement with Veröld Publishing, Iceland © Norsk utgave: Kagge Forlag 2014 Originalens tittel: Kuldi

Overvåket © Jón Óttar Ólafsson, 2013 Published by arrangement with Bjartur&Veröld Publishing, Reykjavik, Iceland © Norsk utgave: Kagge Forlag AS 2014 Originalens tittel: Hlustad Mørke hjerter © Kagge Forlag AS 2014 Oransje er det nye svart Copyright © Piper Kerman 2011 Published by arrangement with Andrew Nürnberg Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2014 Originalens tittel: Orange is the new black Omslagsdesign: Carina Holtmon Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boka er satt med: Sabon 10/12,5 Trykk og innbinding: Nørhaven, Danmark Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

ISBN 978-82-489-1465-5

Utdrag fra

Oversatt fra islandsk av Tiril Theresa Myklebost Kommer i slutten av januar

Slutten Óðinn våknet med et rykk av at han hostet. Hadde han sovet lenge? Kanskje hadde han bare duppet så vidt. Han fniste og undret seg over stønnene sine. Han følte seg bra, men kjente at han holdt på å sovne igjen og strittet imot.

Hvor var det han var igjen? Han prøvde å smile, men det endte i noen kraftløse rykninger, han greide ikke å la være å fnise igjen. Så ble det stille. Likevel hørtes motordur. Lyden var trollbindende og øyelokkene ség ned. Var han full? Ny hoste. Men ikke fra ham denne gangen. Øynene åpnet seg så vidt, og han strevde med å få oversikt. Han satt på sin plass, i førersetet. Ved siden av satt Rún, datteren, med hodet ned mot brystet. Det svarte håret hang ned og skjulte det spinkle ansiktet. Óðinn lo som om han aldri hadde sett noe så morsomt før. Men det var noe i veien. Han kjørte i beruset tilstand. Samtidig ikke. Han var glad.

Rún hostet igjen og hodet dinglet fra side til side. Det tynne håret sveipet lett frem og tilbake, frem og tilbake, som i vinden, og Óðinn begynte igjen nesten å le høyt. Men til tross for lykkefølelsen skjønte han at ingenting var morsomt med dette. Likevel var han et eneste solskinnssmil.

De var inne i bilen. Inne i garasjen. Haken til Óðinn hadde seget ned på brystet, og svært sakte løftet han hodet, som om det var av løvtynt glass. Hvilken garasje var dette?

5

Han burde vite det, men greide ikke å komme på det. Hva gjør vi her? Hvorfor er jeg så rar? Han hørte svarene i tankene sine, likevel forsvant de hele tiden utenfor rekkevidde.

Noe som var ergerlig fordi de var viktige. Svært viktige. Óðinn pustet kraftløst gjennom nesen. Han så rimelig bra når han glippet med øynene, men det føltes hele tiden som om de var i ferd med å lukke seg for siste gang. Gleden blusset opp igjen, og nå greide han å smile skikkelig. Eller, han trodde i hvert fall det. Dette var vidunderlig. Med en kraftanstrengelse greide han å få tak i den spinkle hånden til datteren. Den var helt kraftløs. Den fjollete gleden la seg igjen, og Óðinn klemte den klamme hånden. Rún beveget seg ikke, satt bare der og hang i bilbeltet.

En streif av fornuft brøt gjennom gledeståken. Noe var alvorlig galt. Hvorfor satt de der, inne i bilen? Og inne i denne velkjente garasjen? Han burde vite det, og han prøvde igjen å komme på hvordan de hadde havnet der.

Men i samme øyeblikk som tankene begynte å klarne, svant de hen. Ble tynnet ut og forsvant. Lára. Lára. Lára. Ekskonen hans, moren til Rún. På hvilken måte hadde hun med dette å gjøre? Hun var død for lenge siden. Han fniste igjen, selv om han slett ikke syntes det var morsomt.

Nå var det han som hostet så det sved i brystet, og da han fikk igjen pusten, kjente han hvor rar luften var. Sur. Forgiftet. Han smilte mens han famlet etter bryteren for å skru vifta på fullt, men greide ikke å strekke seg langt nok og deiset ned på girspaken. Selv om han visste at han burde merke det godt, var smerten så diffus at han ikke en gang skar en grimase. Som om han hadde på seg en tykk skidrakt.

Han kikket ned og oppdaget at han var kledd i helt vanlige klær. Men ingen boblejakke. Rart. Var det ikke iskaldt ute?

Var det ikke vinter? Óðinn var ikke sikker. Det spilte heller ingen rolle. Noe eller noen sa til ham at alt kom til å bli bra.

6

Kanskje var det Lára. Det liknet i hvert fall på stemmen hennes.

Det var så sørgelig å se på Rún der ved siden av ham. Det ødela nesten gleden hans. Han så bort. Sakte. Svært sakte.

Hodet føltes fremdeles som tynt glass. Haken berørte den venstre skulderen,og han smilte. Dette var mye bedre. Nå så han at vinduet på førersiden var åpent, og hjertet gjorde et hopp. Utenfor bilen virket lufta grå og ullen. Hvorfor virket dette så kjent? Eksos. Giftige avgasser fra motoren. Han burde vite noe om dette. Det hadde med jobben å gjøre. Óðinn prøvde å ikke puste, og tankene lot til å bli noe klarere. Den ville gleden vek for fortvilelse, og han husket at han hadde hørt eller lest at de som døde av surstoffmangel gjerne følte velbehag rett før det hele var over. At hjernen skjenker den ulykkelige ro mot slutten. Å få dø glad. Det er bedre.

Hvem hadde gjort dette mot dem? Hvem? Hvem? Hvem? Óðinn begynte å fnise igjen, men nå kjente han en tåre renne nedover kinnet. Han burde huske dette. Hvor hadde de vært? Han kjente smaken av hamburger, og uklart foresvevet det ham å ha vært på et gatekjøkken. Med Rún. Men hvor var de nå? Tåken la seg over ham igjen, og han husket ingenting. Ingenting annet enn den forferdelige vissheten om at han hadde brukt dyrebar energi på å fundere på ting som ikke lenger spilte noen rolle. Det ville vært bedre å forsøke å redde seg selv og Rún ut av bilen.

Rún. Kjæreste Rún. Elleve år. Det kunne være det samme med ham selv. Han greide bare så vidt å snu hodet mot henne igjen. Han hadde lyst til å skrike, men eide ikke krefter. Her hang datteren hans i bilbeltet, kjempet mot døden rett foran øynene hans, og han greide ikke engang å strekke seg mot henne. Óðinn fniste samtidig som tårene strømmet. Han brød seg ikke om all denne munterheten. Hvem vil vel være full i 7

dødsøyeblikket? For ikke å snakke om når ens eget barn ligger for døden. Ingen. Fra halsen lød en ralling, en blanding av hoste og latter. Livet var i ferd med å ta slutt, og det var for sent å forandre på noe. Han hadde sviktet datteren sin.

Andre fedre ville ha rukket å åpne dørene. Dratt seg langs gulvet mot passasjersetet og reddet barnet. De hadde ikke trengt mer enn en ørliten sprekk i garasjedøra for å bli reddet. Men når det gjaldt ham selv var han totalt likegyldig.

Bare hun fikk leve.

Le en gang til, kommanderte hjernen hans. Óðinn adlød og skrattlo uten å bevege seg, lo utmattet og blottet for all glede. Men han tidde da de tåkelagte tankene plutselig begynte å tetne seg til. Han husket hvor de var, selv om han ikke greide å se for seg hvordan de hadde kommet dit.

Han husket hvorfor Lára spilte en rolle i dette, selv om hun var død. Han husket de to guttene som døde på nøyaktig samme måte for lenge siden. Og det som verre var: Han visste hvem som hadde skylden for det som skjedde med ham selv og datteren hans. Raseriet gjorde et kraftløst forsøk på å gripe tak i ham, men sorgen hadde fått feste i brystet, og til og med den berusede munterheten måtte vike. Det kom aldri til å bli noe mer å more seg over. Óðinn greide ikke å holde pusten lenger. Dette var slutten. Han åpnet munnen og åndet inn den sure luften.

1 Óðinn Hafsteinsson savnet å ikke holde hammeren i hånden, svinge skaftet og la slaget dundre mot en galvanisert firetommers. I skoleårene hadde han ikke sittet ett minutt mer enn nødvendig over bøkene, og etter høyskolen sluttet han raskt på verkstedet som han ble ansatt på, fordi jobben besto i å sitte foran en dataskjerm. Óðinn hadde i stedet begynt å jobbe i brorens entreprenørselskap, hvor han tok seg av pristilbud og forefallende regnskap. Selv om det var meningen at han stort sett skulle holde seg innendørs, greide han å ordne det slik at han av og til fikk gå ut for en kort stund og gjøre noe ordentlig arbeid sammen med karene. La drømmene bli virkelige.

Men nå var han igjen blitt byråkrat, blek og stille etter tre måneders innestengthet, forpint av lede og kraftløshet.

Denne dagen var av de verre, det blåste sterk storm ute og alle vinduene var lukket. Over hodet hans hvilte en tyngde som ble dobbelt så merkbar da han ble kalt inn til kontorsjefen, Heimir Tryggvason. Som tidligere skjelte øyet til Heimir ut til siden, og som før hadde Óðinn lyst til å kikke den sammen veien for å finne ut hva det var som dro det ditover.

«Du får bare si fra hvis det er noe», sa Heimir. «Jeg kjenner ikke saken altfor godt, men jeg kan kanskje være til hjelp.»

9

Óðinn nøyde seg med å nikke, han hadde allerede takket ham to ganger for tilbudet.

«Hovedsaken er å prøve å få en forståelse av omfanget og en følelse for om dette er en tikkende bombe. Vi håper selvfølgelig ikke at det er slik, men i så fall kunne vi kanskje, til en forandring, klare å være i forkant av mediene og de bølgene av følelser som alltid kommer i kjølvannet av slike saker. Det ville ta seg bra ut.» Et gledesløst smil smøg seg frem over leppene til Heimir, og øyet skled så langt ut til siden at bare halve øyeeplet syntes.

«Da er vi vel kanskje ferdige? Jeg tror jeg vet sånn omtrent hva som forventes av meg, jeg tar opp hansken der Róberta forlot den og avslutter saken.»

Smilet til Heimir forsvant. «Jeg vet sant å si ikke hvor mye vi kan regne med å bruke av det hun har arbeidet med hittil. Det sto verre til med henne enn vi trodde, kanskje bærer jobben preg av det. Det var ille at vi ikke skjønte hvor det bar, det var ingen som ante at det skulle være så alvorlig.» Óðinn åpnet munnen, men bestemte seg for ikke å si mer.

Det burde ha vært åpenbart for alle at ikke alt var som det skulle være med Róberta. Hun hadde stønnet for hvert skritt hun tok og grepet regelmessig om den venstre underarmen og øvre del av ryggen med smertegrimaser i ansiktet. Selv om ingen hadde satt ord på det, kom det knapt som noen overraskelse at hun døde av hjerteinfarkt. De hadde heller ikke blitt overrasket over nyheten om at det hadde skjedd på kontoret etter at de andre kollegene hadde gått hjem for dagen. Det var mer vanlig enn uvanlig at hun var den siste som gikk for dagen. Likefullt var det uhyggelig å tenke på, hun hadde tross alt ligget død på kontoret en hel natt. Det var trist å tenke på at ingen hadde savnet henne eller prøvd å få tak i henne når hun ikke kom hjem.

10

De som møtte opp tidlig på jobb morgenen etter var særlig oppskaket, og Óðinn priset seg lykkelig for at han ikke var blant dem. Róberta hadde sittet tilbakelent i stolen sin med armene hengende ned på hver side, hodet bøyd bakover og gapende munn, og med ansiktet forvrengt av smerter.

Hvordan Heimir i sin tid kunne finne på å overlate en av ytterst få krevende oppgaver på kontoret til Róberta, var en gåte. En menneskekjenner var han i hvert fall ikke. Kanskje hadde Heimir valgt henne ut av samme grunner som han nå brukte for å overlate jobben til Óðinn, som hadde teknisk utdanning og ikke lett lot seg hisse opp over bagateller. Det var med andre ord lite trolig at han ville nærme seg oppgaven med unødvendig mye følsomhet eller sentimentalitet.

«Jeg begynner med å undersøke om hun har kommet over noe av interesse. Det kan jo hende at hun rakk å fullføre noe.»

«Ikke gjør deg for store forhåpninger», sa Heimir og sendte ham et medfølende blikk. Óðinn reiste seg. Han kjente en forventning i brystet; endelig hadde han fått noe betydningsfullt å drive med.

Han trengte ikke lenger å kjempe for å fylle dagen. Dette var en skikkelig sak, en rapport om institusjonen Krók, som hadde blitt drevet som oppholdshjem for problemungdom på 1970-tallet. Det som skulle undersøkes var om guttene som hadde bodd der hadde fått varige mén som følge av mishandling eller vold, og i så fall: om de i dag hadde rett på erstatning. Uvanlig stor taushet omga institusjonen, fremdeles hadde ingen søkt om erstatning, og ingen hadde uttalt seg om saken i mediene – forhåpentlig fordi ingenting ureglementert hadde foregått.

«Du finner dokumentene til Róberta på plassen hennes.»

Selv om tilsynet ikke påberopte seg å være noen betydningsfull myndighet, fantes det like fullt en stilltiende rangordning. Alle hadde de samme enkle møblene, men mens 11

noen satt ved vinduet, satt andre og stirret inn i en hvitmalt betongvegg. Óðinn tilhørte den sistnevnte gruppen, men anså seg likevel som ørlite grann høyere ansett enn Róberta, som hadde blitt anbragt i en bås så langt fra de andre som overhodet mulig. Bort til henne kom bare de som hadde et ærend der. Til gjengjeld fikk hun arbeidsro, og ingen brød seg med den personlige utsmykningen i båsen hennes – de andre ble pålagt å ta ned alt slikt. Kanskje hadde ingen lagt merke til det. Nå da Óðinn for første gang fikk øye på veggen, kunne han ikke på noen måte finne ut av virvaret, bare at det var et komplisert puslespill av bilder der ingen overlappet hverandre.

«Ganske sprøtt, eller hva?» Diljá Davíðsdóttir, som satt i den nest innerste båsen, kikket over skilleveggen, tilsynelatende fornøyd med selskapet.

«Tja. Bedre enn en tom vegg.» Óðinn bøyde seg ned mot et av bildene, som i motsetning til de andre var et ordentlig fotografi, ikke en kopi. Ut fra klærne på fotografiet å dømme var det ikke av nyere dato, fargene var falmet. Noen år til, og det eneste som ville være igjen var et hvitt glanset rektangel.

«Er det slektninger av henne?» spurte Óðinn. Bildet viste to unge gutter på en gressplen, i dongeribukser med oppbrett og ganske slitte, fillete gensere. Da han gransket bildet nærmere, oppdaget Óðinn at guttene hadde så ulikt utseende at de neppe kunne være fra samme familie. Ved første øyekast virket ansiktet til den ene kjent, men etter å ha studert det nærmere avtok følelsen. Det var nok bare et av disse typiske runde islandske ansiktene.

«Jeg vet ingenting om disse tingene», svarte Diljá. «Hun svarte aldri hvis jeg spurte, og jeg gadd ikke å mase. Lot henne bare klippe og lime i fred.» Óðinn tok blikket bort fra bildet og rettet seg opp. Det var liten vits i å prøve å forstå hva som bodde i denne 12

mosaikken. Den eneste som kunne tolket dekorasjonen, lå seks fot under på kirkegården i Grafarvogur. Han bestemte seg for å begynne med permene. Fra øyekroken så han at Diljá fulgte med på ham.

«Hadde hun noe system i papirene?»

«Hm … ja. Jeg kjenner ingen som var så systematisk som henne. Men om det er noen fornuft i systemene har jeg ingen anelse om.» Hun tidde og stirret på Óðinn med store, blå øyne. «Men det var sikkert noe ganske komplisert.»

«Forhåpentligvis ikke.»

«Hvorfor lurer du på disse tingene? Er det du som skal gå gjennom det?» Hun smilte bredt. «Wow. Jeg var sikker på at det kom til å bli meg som måtte slite med det.»

«Du skal ikke føle deg for sikker.» Óðinn åpnet en perm og bladde raskt gjennom den. «Jeg skal bare gå gjennom det som har med oppholdshjemmet Krók å gjøre, andre skal ta seg av resten. Kanskje du?»

Smilet forsvant fra ansiktet til Diljá. De rødmalte leppene dannet en rett strek da hun skjøt haken frem.

«Jeg ville aldri tatt på meg den jobben. Hvis jeg var deg ville jeg sagt klart fra om det med det samme.»

Han la permen på bordet, den lot til å ha med Krók å gjøre. Så grep han den neste.

«Man vasser jo ikke i spennende saker akkurat», sa han.

Tilsynet hadde sakket akterut i hierarkiet de siste årene.

Andre myndigheter løste nå med enkelhet saker som tidligere hadde tilhørt dem. Arbeidsoppgavene de fikk var gjerne smuler fra de mektigere embetenes bord, eller de som Heimir greide å kare til seg gjennom månedslange forhandlinger med lederne for de andre etatene og representantene for departementene.

«Likevel. Jeg kan ikke tenke meg å arbeide med ungdomskriminelle fra fortiden. Selv om det viser seg at de ble dårlig

13

behandlet. Saken er opp og avgjort, det er jo ikke snakk om uskyldige stakkarer som på de andre institusjonene.»

«Ungdomskriminelle er vel å ta litt hardt i, synes jeg.» Óðinn satte fra seg permen, som viste seg å ikke handle om Krók, og tok ut den neste. «Jeg har inntrykk av at dette var ganske uskyldige saker. Det er uferdige ungdommer det er snakk om.»

Diljá fnøs. «Det betyr vel ingenting. Barn kan fint begå forbrytelser. Her om dagen så jeg en diskusjon på et nettsted om en gutt nordfra som skulle ha myrdet to barn. Han var ikke engang tenåring. Kanskje bodde det sånne typer der.

Jeg ville i hvert fall sagt pass.»

«Jeg er ikke så bekymret for den slags. Det var ingen mordere der, tro meg. Det hadde kommet frem for lengst.» Øynene til Diljá flakket over bordplaten i Róbertas bås.

«Hun snakket med seg selv i ett eneste kjør.» Hun skottet bort på Óðinn. «Róberta, mener jeg.» Hun nølte litt, men fortsatte: «Noe var så utydelig at jeg ikke oppfattet ordene, og noen ganger mumlet hun bare. Men enkelte ganger hørte jeg hvert eneste ord. Og det var megarare greier skal jeg si deg.»

«Og?» Óðinn så åndsfraværende opp fra permene. Diljás insinuasjoner greide ikke å fange oppmerksomheten hans.

De kjente hverandre så å si ikke, han hadde aldri hatt særlig sans for sladderen som veltet ut av henne ved kaffemaskinen hver eneste dag, om folk han ikke kjente i det hele tatt, eller politikere som lot til å irritere henne grenseløst. Igjen priset han seg lykkelig for ikke å ha blitt med henne hjem etter årsfesten for to måneder siden. Han hadde definitivt vært på tilbudssiden og den kvelden hadde en natt med henne fortonet seg som en fantastisk idé. Etter at han hadde vært en snartur på toalettet, hadde hun imidlertid flyttet oppmerksomheten over på den andre enslige mannen på kontoret.

Stemningen mellom Diljá og denne mannen hadde vært så 14

pinlig de neste dagene at de andre pustet lettet ut hver gang en av dem var ute et ærend.

Hvis Óðinn noen gang fant seg en kone så skulle det ikke være på arbeidsplassen. Sant å si var det vel ikke særlig sannsynlig at det kom til å skje noen steder. Enslig far for en elleve år gammel jente og verken kvinnebedårer eller flink med nevene, en slik mann var sannelig ikke den hotteste fyren på byen. Men han kunne ikke klage. Noen ganger var det nok bare å nevne datteren for å jage sengekamerater på flukt om morgenen, etter det som aldri ble noe annet enn en natts moro.

«Jeg tror den saken tok livet av henne», sa Diljá. «Det er noe rart ved den og du burde tenke deg ordentlig godt om før du tar på deg jobben.»

«Det har jeg gjort alt.» Óðinn følte ikke behov for å la samtalen trekke i langdrag, etter hans syn hadde Róbertas sykdom gjort seg gjeldende lenge før hun begynte å granske skjebnene og omstendighetene til ungdommene på Krók.

Om det å få en så krevende sak i hendene kanskje hadde vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, var en helt annen sak.

For sin egen del var han sikker på at saken ikke kom til å påvirke ham i nevneverdig grad. Han hadde ikke tenkt å ta inn over seg andre menneskers sorger. Nok fikk være nok. Til forskjell fra stakkarene på Krók hadde han fått anledning til å utforme sin egen skjebne. Tjuefire år gammel hadde han blitt kjent med Lára, som var to år eldre enn ham og mor til barnet hans. De flyttet sammen, giftet seg og fikk en datter året etter. Datterens fødsel gjorde det som lenge hadde vært tydelig for ham enda mer åpenbart, nemlig at Lára og han passet håpløst dårlig sammen. Han forlot derfor Lára og den nydøpte datteren, uten at Lára tilsynelatende lot til å la seg vippe av pinnen av det. Begge innrettet

15

seg etter de nye betingelsene og livet fortsatte i vante spor.

Om enn noe hardere for Lára virket det som.

For omtrent et halvt år siden brakte det løs. Lára hadde falt ut av vinduet i leiligheten og dermed tok tilværelsen hans en skikkelig helomvending. Helgepappaen Óðinn tilhørte historien, nå holdt det ikke lenger å gå på kino og Hamburgerfabrikken annenhver helg. Han skiftet jobb for å kunne ta seg bedre av datteren, og det enkle, ukompliserte livet hørte plutselig fortiden til. Han hadde fremdeles ikke helt vent seg til forandringen, selv om han så smått begynte å få fotfeste i den nye situasjonen.

«Det er ikke tull», sa Diljá. «Jeg hørte henne ofte sukke og stønne som om hun var i ferd med å forgå av bekymringer og stress.» Tydelig merket av at Óðinn ikke lot til å bry seg, la hun til med ørlite grann mindre intensitet: «Innimellom var det som om hun snakket med noen. Ikke med meg altså, så mye er sikkert.»

«Hun snakket vel bare med seg selv eller mumlet noe.

Det er jo ikke helt uvanlig, i hvert fall ikke hvis man ikke er helt riktig navla.» Óðinn hadde ikke forbundet hjertesykdom med sinnsforvirring eller humørsvingninger tidligere, men hva visste vel han? Han angret på å ha slengt det ut av seg, hvis ikke hadde kanskje Diljá latt saken ligge, satt seg rolig ned og latt ham være i fred.

Da hun igjen tok til orde, var småpikestemmen, som hun hadde lagt seg til for å innynde seg hos mannfolkene, forsvunnet. I stedet brukte hun en voksen stemme, full av irettesettelse. Óðinn kjente at han likte henne mye bedre på den måten.

«Jeg vet godt hva jeg snakker om etter å ha sittet her og hørt på henne i nesten to år. Hun ble ikke sånn før nå helt på slutten. Det var ikke naturlig, og forandringen var helt tydelig knyttet til denne saken. Du får bestemme selv om du vil tro meg eller ikke. Jeg advarte deg i hvert fall.» Hun satte 16

seg ned igjen uten å vente på Óðinns reaksjon. Selvfølgelig ville hun kunne høre det han sa over den enkle skilleveggen, men han bestemte seg for å la det ligge. Han hadde det med å la dette ut av seg en helvetes masse tull når han hadde med kvinner å gjøre, så han fortsatte å gå gjennom permene.

Det var for sent å vekke samtalen til live da han endelig kom over en perm med materiale som hadde med Krók å gjøre. Merkelig nok kjente han at han nesten savnet ordflommen til Diljá; det var temmelig ubehagelig å lese det som lyste mot ham, der han satt helt alene. På første side var det en kopi av det samme bildet som hang på veggen og hadde vekket oppmerksomheten hans. Nedenfor hadde Róberta skrevet ned to mannsnavn og satt kors bak begge: Þórbjørn (Tobbi) Jónasson † Einar Allen † Først nå la Óðinn merke til den kalde luften som strømmet ut fra en ventilasjonskanal rett over ham. Gåsehuden smøg seg frem langs hodebunnen, og han smalt permen igjen. Det var ikke like kaldt i hans egen bås, det var bedre å undersøke dette grundigere der. Men selv når han ikke lenger hadde arket foran seg, så han de skjeve korsene for sitt indre øye. Óðinn ristet av seg ubehaget og smøg seg ut av båsen.

Av en eller annen grunn likte han ikke at guttene på bildet stirret på ham med sine årvåkne øyne. Kanskje hadde det sammenheng med at de også hadde fulgt med på Róbertas dødskamp, uten å forandre ansiktsuttrykk. Kanskje var de glade for å få henne over til seg og dermed endelig ha muligheten til å fortelle noen om det som foregikk på Krók.

2 Januar 1974 Det hadde gått hull på den ene oppvaskhansken. Aldís bet tennene sammen, hun syntes ikke det var noen vits i å skifte ut det grumsete vannet for det lille som var igjen. Hun hadde heller ikke lyst til å høre på mer gnål om sløsing og manglende måtehold. Aldís ante ikke hva oppvaskmiddel kostet, men etter tonen her på stedet å dømme kunne det like gjerne være på nivå med flytende gull. Derfor sparte man så godt man kunne, og såpeskummet forsvant med det samme det skitne serviset ble satt i kummen. Det var jo ikke slik at hun bare vasket opp for noen få sjeler heller; sju gutter i kosten, tusen takk, i tillegg til de ansatte og henne selv.

Hvis ekteparet som drev stedet hadde vært normale, hadde de for lengst kjøpt en oppvaskmaskin. Men nei. Hun burde være glad for at hun fikk nye oppvaskhansker.

«Det er svært så sakte det går med deg bestandig.»

Det var som om bare tanken på ekteparet – Lilja og Veigar – hadde vært nok til å tiltrekke seg bestyrerinnen. Hun hadde smøget seg innpå Aldís bakfra og sto nå og pustet henne i nakken.

«Du vet at vi venter en ny gutt etterpå og at du må re opp senga hans?»

18

«Nei.» Aldís visste godt at svaret ville bli misforstått.

Hun visste ikke helt hvorfor hun ikke utdypet det nærmere, hun hadde vel ganske enkelt lyst til å terge Lilja.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det til deg.

Hvordan kan du glemme det? Det er ikke så veldig mye du trenger å bruke hjernen til her på stedet.»

Tonen i stemmen ga tydelig beskjed om at Lilja var godt fornøyd med å ha blitt skuffet.

Aldís møtte sitt eget blikk i vinduet over vasken. Snøen hadde forsvunnet i det usedvanlige mildværet den siste tiden, siden hadde det ikke kommet mer nedbør. Ute var det helt mørkt.

«Jeg mente at det ikke trengs å re opp for ham. Jeg har allerede gjort det.» Stillheten møtte henne som en vegg, og hun visste at Lilja forgjeves lette etter et godt svar. «Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke det i kveld. Dessuten syntes jeg det var bedre å gjøre det mens guttene var ute.»

Den nye gutten var tiltenkt overkøya på et tomannsrom; ingen hadde sovet i den siden forrige eier forlot dem for en måned siden. Vedkommende hadde vært svært stillferdig, og selv om det bare var kort tid siden han dro, kunne ikke Aldís for sitt bare liv huske hvordan han så ut. Kanskje det var grunnen til at han hadde drevet med butikknasking før han kom til barnevernsinstitusjonen. I den bransjen var det utvilsomt en fordel å være usynlig.

«Det var på tide at du viste litt fremsynthet.»

Det var totalt umulig for Lilja å gi mennesker ros. De få gangene hun ga uttrykk for å være glad, hørtes det også ut som kjefting. Aldís hadde ikke hatt noe å klage over de første ukene etter at hun begynte å arbeide der for et halvt år siden, men de siste to månedene hadde kvinnen vært som en tordensky. Noe som ikke var så unaturlig. Verst var hun i situasjoner som denne, når Veigar stakk ut et ærend, men det var heldigvis ikke så ofte. Så latterlig det enn hørtes ut, så 19

hadde Aldís på følelsen at Lilja ikke stolte på ektemannen, selv om han bare hadde dratt for å hente den nye gutten.

De var som skapt for hverandre, hun bisk og han gretten på alt og alle. Hva slags kvinne kunne falle for en slik mann?

Hvordan Lilja kunne være bekymret for om han bedro henne, var ubegripelig for Aldís, men det kom nok bare av sjokket hun hadde blitt utsatt for. Kanskje hadde Veigar mistet interessen for kona etter det som hadde skjedd, det foresvevde Aldís at han så det samme som henne når Lilja kom til syne – noe grufullt som det var umulig å skyve unna.

Aldís fortsatte med oppvasken. Hun ville ikke tenke på dette nå, nok fikk være nok. Hun prøvde å ignorere kvinnen som fremdeles sto bak henne, lot det skramle kraftig i steintøyet for å overdøve det tunge åndedrettet og late som om hun ikke var der. Hun visste at det ikke var snakk om at hun skulle gå og gjøre noe annet, for selv om de andre fremdeles arbeidet, hang Lilja aldri over arbeidskarene. Sannsynligvis fordi hun var redd dem.

Aldís merket de klamme gummihanskene ekstra godt da det plutselig slo henne at Veigar kanskje hadde begynt å få et godt øye til henne og at det var derfor Lilja oppførte seg som hun gjorde. Tanken var uutholdelig. Det fikk holde med guttene. Øynene deres fulgte hvert skritt hun tok, og av og til følte hun seg som en trippende høne foran en minkflokk. Hun var egentlig ikke redd for å havne i vanskeligheter, men like fullt var det ubehagelig å kjenne hvordan de målte henne med øynene. De var i alderen tretten til seksten år, hun snart tjueto. Aldersforskjellen spilte ingen rolle for dem, hun var kvinne og det var nok. Det hjalp ikke at hun forsøkte å kle seg i uformelige klær og gjøre så lite ut av utseendet sitt som mulig, samle håret i en hestehale og ikke pynte seg – guttenes øyne fulgte hver bevegelse hun gjorde, hele tiden. Og brått ble de flere.

20

For å gjøre ubehaget fullkomment, la det seg alltid en skrikende taushet over dem når de begynte å stirre. Alle lot til å vente på noe som hun verken visste eller ville vite noe om. Ofte bråvåknet hun midt på natten av en drøm der sju gutter stirret på henne, tause og uten å blunke med øynene.

Hun husket aldri hva drømmen handlet om, men når hun prøvde å huske den om morgenen, gikk hjerteslagene raskere, og hun så bare for seg noen sotsvarte øyne. Alle hennes tåpelige forsøk på å overbevise seg selv om at drømmen bare gjenspeilte guttenes lengsel etter varme og omsorg, var resultatløse, og hun hadde etter hvert lært seg simpelthen ikke å dvele ved det når hun våknet.

Hun snudde seg over på den andre siden og tenkte på noe helt annet. Som for eksempel når det ville være tid for å si opp og komme seg bort. Regnet sammen i tankene det hun kunne greie å legge til side hver måned og det hun hadde av sparepenger. Hvis hun ikke tok helt feil, så varte det ikke lenge før hun kunne dra til Reykjavik. Sparepengene ville snart holde til kost og losji mens hun lette etter ny jobb.

En ordentlig jobb. Siden ville hun aldri komme tilbake hit.

Aldri. Hun kom ikke til å savne noen verdens ting.

Den siste tallerkenen fant til slutt veien til oppvaskstativet. Aldís rev av seg gummihanskene og den ekle gummilukten strømmet ut.

«Det trengs nye hansker. Disse er ødelagte.»

Lilja var fremdeles på kjøkkenet selv om hun ikke lenger pustet Aldís i nakken; hun gransket glassene i kjøkkenskapet på jakt etter fettflekker. Hun lot som om hun ikke hørte, og i stedet for å gjenta det hun hadde sagt, la Aldís bare fra seg hanskene og sa god natt. Kanskje var det bedre på den måten, når Lilja lot som om hun ikke var der, kunne hun heller ikke finne på noe mer for henne å gjøre. Aldís forlot kjøkkenet, hentet jakka si og gikk ut i kveldsluften.

21

Rommet hennes lå i et lite hus et steinkast fra hovedbygningen. Det var tre hus på gården, i tillegg til et fjøs og to små skur som holdt på å falle sammen. Den siste bonden hadde strevd og slitt der med noen få krøtter, og da Veigar og Lilja tok over, hadde de to valg: å legge inn årene eller skaffe flere ben å stå på. Dermed ble det barnevernsinstitusjon med litt landbruk. Det var heller ikke særlig frodig på den sørvestlige delen av Reykjanes, med lite utmark, ubeskyttet og isolert. De som satte opp husene, hadde kanskje tenkt til å bryte stein og dyrke jorden, men hadde ikke fått utrettet stort. Gården lå et stykke fra havet, så det var ikke naturlig å drive fiske. Kanskje hadde den første bonden søkt landlivets fred og ro. Det var nok av begge deler her.

Det tok omtrent en halv time å kjøre til Keflavik og en drøy time til Reykjavik. I utgangspunktet hadde Aldís tenkt å dra til byen så ofte som mulig, men hadde bare ytterst sjelden fått tilbud om skyss. Hun hadde ikke bil og forespørslene hennes om å få sitte på var blitt kjølig mottatt av ekteparet. Enten var bilen full av saker, eller så var det usikkert når de skulle hjem, eller noe liknende. Det føltes ikke som verdens undergang for henne og derfor prøvde hun ikke så veldig hardt, hun brukte bare mindre penger og kunne slutte tidligere i tjenesten.

For hvert skritt hun tok kjente hun hvordan nummenheten som langsomt og møysommelig hadde festet seg i sjelen hennes i løpet av dagen, forsvant. Hun kikket over gårdsplassen i håp om å få et glimt av fuglekreket som hadde holdt til der i høst og blitt igjen da de andre trekkfuglene satte kursen sydover. Kanskje hadde den skjønt at den var blitt for gammel for slike langturer da de andre gjorde seg klare til å reise, eller kanskje var den skadet, selv om det ikke syntes utenpå. Aldís hadde følt medlidenhet med den ensomme stakkaren i sin hjelpeløshet. Hun hadde derfor begynt å mate den med brødsmuler og rester fra kjøkkenet 22

og utvilsomt holdt liv i den på den måten. Hva det nå ble til med den siden.

Fuglen var ikke å se, men Aldís la de tørre brødsmulene på samme sted som vanlig, ved gavlen på hovedbygningen.

Der var det ly for den verste vinden, og hvis ikke snøen lavet ned kunne fuglen kose seg med det etterpå eller til natten.

Hun satte opp farten. Ingenting spesielt ventet henne, hun pleide å legge seg i senga og lese på slutten av arbeidsdagen, kanskje høre på kveldsopplesningen i radioen når hun la seg for å sove. Selv om historiene sjelden var etter Aldís’ smak, var de hyggeligere å høre på enn snorkingen fra arbeidskarene som bodde i samme hus.

Hun ble vár en svak røyklukt og så en oransje sigarettglo lyse opp ansiktet til Hákon. Trekløveret som hun delte huset med, røyket alle som skorsteiner. De dampet som regel i vei innendørs, men det hendte en sjelden gang at de selv følte avsky for all røyken og gikk ut på trappa.

Hákon stirret ut i luften og enset henne ikke selv om han måtte ha sett henne. Som vanlig var han taus og selv om de hadde sovet under samme tak i et halvt år, kjente hun ham knapt. Det samme gjaldt Malli og Steinn som også hadde rom i dette skuret som gikk under det ærverdige navnet «Ansattboligen». Seg imellom snakket de bare om det lille huset. De hadde en felles stue som ingen av dem brukte særlig mye – tv-en var ødelagt og det manglet to kort i kortstokken på stuebordet. Da var det bedre å være inne hos seg selv og la tankene fly.

«Er du ikke ferdig før nå?» Ordene fulgte røykskyen som Hákon ikke lot til å gidde å blåse bort.

«Guttene ble visst litt forsinket med gjerdearbeidet og kom sent til maten.»

Guttene på hjemmet ble satt til vanlig arbeid på gården, selv om de ikke fikk betalt for det. De ble faktisk hyret inn av og til for å jobbe på andre gårder og da fikk de beholde 23

lønnen selv, i tillegg til den som de skaffet seg ved strøjobber i frysehusene på Suðurnes, selv om det var sjelden at det fantes slikt arbeid. Stakkarene fikk skammelig lite lønn for strevet, det harde arbeidet tatt i betraktning. I likhet med henne selv, sant å si.

«Det kommer en ny gutt etterpå.»

«Ja.» Det var ikke så mye å snakke om på dette stedet, og på en vanlig dag ville Hákon ha nøyd seg med å nikke og kanskje ønske henne god natt. Han var en god del eldre enn henne og hadde visst en lang karriere bak seg som småkriminell, hvis det var noe hold i tompratet til Lilja. Sjekkforfalskninger og innbrudd for å finansiere den ville drikkingen som mannen nå visstnok hadde greid å få kontroll over. Øynene var likevel fremdeles flytende og hendene konstant i bevegelse.

«Vet du noe om ham?» la Aldís til for ikke å virke spiss.

Egentlig ga hun blaffen i den nye gutten. De ankom støyende og fulle av sinne, men hovmodet rant raskt av dem.

Selv de mest opphissede og voldsomme ga opp for håpløsheten. Det kom ingen for å besøke dem, og de fikk ingen brev. Omtrent som henne selv.

«Han er fra byen. Reykjavik, tror jeg. Gjorde noe faenskap han ikke burde gjort. Systemet gikk sin gang. Visstnok ikke en av disse verstingene som har brent alle broer bak seg.»

«Hva gjorde han egentlig?» Aldís betraktet sigarettrøyken som forsvant ut i mørket og ble opplyst da billysene kom til syne nederst i innkjørselen.

«Noe kjipt. Noe virkelig kjipt.»

Hákon tok det siste trekket. Han rullet sigarettene selv, og Aldís hadde ofte beundret hvordan han kunne suge gloen helt inn til fingertuppene.

24

De tidde og fulgte med på den store, gamle amerikaneren som sakte rullet opp på gårdsplassen. Billysene ble slukket og alt ble mørkt igjen inntil bildøren ble åpnet og lyset kom på inne i bilen. De kunne ikke se så godt hvem som var på ferde, men visste likevel at den ene av mennene var Veigar.

Den andre var slankere og langt mer ungdommelig i bevegelsene. Da dørene lukket seg, ble de forandret til skyggebilder som beveget seg langsomt i retning hovedbygningen.

Gutten drasset på en stor bag som gjorde at han gikk skakt som en krøpling. Men sterk måtte han være, for han holdt tritt med Veigar, som ikke gjorde mine til å tilby ham hjelp.

Kanskje hadde gutten takket nei.

«Noe sier meg at dette blir livlig», sa Hákon. «Eller kanskje verre.» Han reiste seg med besvær og knipset sneipen ut i mørket.

Aldís stirret på den lukkede døren som Veigar og gutten hadde forsvunnet inn gjennom.

«Dette blir ikke noe annerledes enn med de andre», sa hun. «Mye styr i begynnelsen, så roer det seg ned. Alle sammen blir liksom helt like til slutt.»

«Du tror det?»

«Er du ikke enig?»

«Ingen regel uten unntak. Riktignok blir de fleste guttene som søvngjengere etter en stund, men ikke alle.»

Hákon spyttet på grusen og tørket seg om munnen med håndbaken.

«Noen er ille når de kommer og blir verre. Jeg har jobbet her lenge nok til å se det. Du er heldig som har sluppet å se det ennå. Jeg ville vært forsiktig hvis jeg var deg.»

Han nikket til avskjed og etterlot Aldís alene. Hun tenkte over det han hadde sagt og visste ikke om hun var redd eller simpelthen gledet seg. All forandring virket som et gode.

Men innerst inne visste hun at det ikke var slik.

25

Den velkjente drømmen oppsøkte henne den natten, men nå våknet hun svett og redd. Noe hadde forandret seg. De stirrende øynene var mer skremmende enn før og sirkelen som guttene dannet rundt henne, trangere. Hun stirret opp i luften i forgjeves leting etter tryggheten som søvnen hadde frarøvet henne. Hun knep igjen øynene og tvang seg til å tenke på noe annet. På Reykjavik og hvordan hun skulle innrede rommet hun skulle få, på platespilleren hun skulle kjøpe og platene hun skulle lytte til.

Hun hadde nesten fått det til, da tankene igjen bestemte seg for å ta en annen vei. Aldís strevde med å se platespilleren for sitt indre igjen ved å mumle navnene på bandene som skulle få være med i platesamlingen, men ingenting hjalp. Hun så bare det blodflekkede gulvet i Lilja og Veigars soverom og de mørkerøde flekkene på det hvite lakenet i dobbeltsenga.

Aldís hadde mest lyst til å skrike. Hvorfor kunne hun ikke bare glemme dette slik hun hadde glemtså mye annet som tross alt var viktig? Ikke hadde hun husket hvilket år Kópavogur-avtalen ble underskrevet, på historieprøven som gjorde at hun strøk til artium. På tross av at hun etter beste evne hadde forsøkt å huske det. Kanskje hadde det vært lurere å prøve å glemme det. Da hadde det kanskje limt seg fast i hjernen hennes.

Aldís snudde seg over på den høyre siden og straks etter til den venstre. Ingen av stillingene var behagelige, så hun bestemte seg for å ligge på ryggen. Slik hadde Lilja ligget, ropt og skreket under fødselen, så hun skyndte seg å snu seg over på magen. Hvis kvinnen ikke hadde bråkt riktig så mye, hadde ikke Aldís stått og lyttet utenfor huset deres da Veigar dukket opp med en bylt i armene, like hvit i ansiktet som de delene av lakenet som ikke var innsmurt av slim og blod. Hun hadde straks skjønt at noe alvorlig var på ferde, både fordi Liljas skrik den siste tiden ikke bare hadde gitt 26

uttrykk for fysisk smerte, men noe helt annet, og fordi man ikke pleide å tulle inn nyfødte barn i laken på den måten Veigar hadde gjort. Hun kunne ikke se den nyfødte, barnet var helt rolig og ga ikke fra seg en eneste lyd.

Aldís satte seg opp. Hun hadde blitt satt til å vaske rommet og senga etterpå, og hun kunne fremdeles kjenne den jernliknende lukten i nesen. Lukten alene var likevel ikke grunn nok til at dette gikk sånn inn på henne. Hun hadde blitt kvalm bare ved tanken på det i dagene etter, men så hadde hun glemt det. Veigar hadde mistet fotfestet et øyeblikk der han gikk med vaklende skritt bort fra huset, slik at lakenet skled til side og barnets hode kom til syne.

Aldís pustet ut og gned seg i øynene. Bare hun ikke hadde sett det vanskapte, grålige hodet. Først hadde hun trodd det var en plastdukke som noen hadde slått, slik at den øverste delen av hodet hadde blitt sammenklemt. Men så skjønte hun at det var et barn, dekket av et eller annet hvitt kliss, og selv om hodet så ut til å ende rett over øynene, var det ingen merker etter slag å se. Noen fine, svarte lokker lå klistret inntil huden, og det virket som om hodet var sammenpresset fra naturens side. Øynene var lukket, men åpnet seg mens hun stirret som lamslått på skapningen, og de så ut til å stirre rett tilbake på henne. Svarte og stirrende som øynene til guttene i drømmen. Enten hadde hun sett feil, eller så spratt øyelokkene opp da Veigar gled. Ingen av teoriene virket troverdige mer enn en kort stund av gangen, men de var tross alt til å holde ut, i motsetning til den tredje muligheten at barnet slett ikke var dødfødt, hva som enn hadde skjedd etterpå.

Aldís strakte seg etter puta og la den over hodet. Hun hvilte tungt mot madrassen og nynnet en vise for seg selv som moren hadde pleid å synge på når hun satt fordypet i et strikketøy. Selv om Aldís ikke hadde så lyst til å tenke på

27

moren heller, var det tross alt bedre enn et vanskapt, dødt barn. Tanken på moren vekket bare sinne, ikke mismot.

Da hun endelig holdt på å sovne, ble hun forstyrret av en ubestemmelig romstering utenfor vinduet. Det var mer tanken på at det kanskje var noen der ute, enn selve lyden, som fikk henne til å sperre opp ørene. Var vinduet åpent eller lukket? Det var ikke så lett å se om gardinen beveget seg i mørket. Det var et godt tegn, selv om det i seg selv ikke sa så mye. Kveldsværet hadde vært stille og rolig.

Aldís lyttet til sitt eget åndedrett og igjen kom de ubehagelige tankene. Ingen visste hva Veigar hadde gjort med barnet. Han forlot ikke gården i dagene etter fødselen, og ingen hadde sett noe til presten eller andre som kunne ha hentet barnet for å begrave det.

Hvis man skulle legge noen vekt på det Hákon sa, så var Lilja og Veigar altfor religiøse til å ville begrave et udøpt barn i viet jord. Han regnet det som mest sannsynlig at barnet hadde blitt gravd ned i nærheten av gården eller simpelthen blitt slengt i søpla, etter den forferdelige natten. Aldís nektet å tro at noen kunne være så iskalde at de behandlet et dødt barn som søppel, og derfor hadde hun vært på utkikk etter en liten grav i området dagene etter hendelsen. Til slutt følte hun seg sikker på at hvis barnet hadde blitt gravlagt, så var det ikke på et merket sted, og det fantes ingen tydelige tegn på at noen hadde rotet i jorden noe sted i nærheten av gården. Hun hadde derfor ingen anelse om hvor det hadde blitt av det stakkars barnet.

Den rolige krafsingen begynte igjen og Aldís dro puta over ørene. Det hjalp ikke hvor mye hun prøvde, det var umulig å huske om hun hadde lukket vinduet. Selv om ingenting kunne fått henne til å stå opp og undersøke, var hun likevel sikker på én ting: Det spilte en rolle om det sto åpent eller ikke.

3 Det var så mange ting Óðinn gjerne skulle ha gjort annerledes i livet. Forandret de avgjørelsene som en gang virket ubetydelige, men som viste seg å ha større konsekvenser enn han ante da. Én av dem var innfallet med å bli igjen nede i byen den gangen, i stedet for å dra hjem når moroa likevel var over. Det var verken første eller siste gang det skjedde, og vanligvis spilte det ikke så stor rolle – annet enn at han våknet litt mer sliten neste dag, eller hadde trukket kortet litt for mange ganger. Denne natten, derimot, hadde rotet kostet ham mer enn hodepine og kvalme.

I drosjekøen hadde han kommet i snakk med en ung kvinne. Hun het Lára og var like full som ham. Han kunne absolutt ikke huske hva de hadde snakket om, men hun hadde tydeligvis falt for ham, for de endte opp sammen hjemme hos ham. Hva som hadde skjedd i senga den natten hadde også forsvunnet fra minnet hans, men hvis det var noe som liknet på det som kom siden, så var det ikke mye å snakke om. Likevel. Kanskje var det annerledes den første gangen. Han ringte henne i hvert fall to uker senere, etter at kvinnen på renseriet ga ham en fillete lapp som hun hadde funnet i bukselomma hans, med telefonnummeret til Lára på. Aldri, verken før eller siden, hadde kvinnen på renseriet gitt ham tilbake så mye som en kredittkortkvittering.

29

Men slik var det, og slik ble det. Óðinn glattet ut lappen, inviterte Lára ut for å spise, og satte dermed i gang et hendelsesforløp som det ikke var mulig å forutse slutten på, ikke engang nå da hun hadde tatt avskjed med denne verden. Han hadde uendelig mange muligheter til å forsvinne etter det første skikkelige stevnemøtet, men i stedet flyttet de sammen og giftet seg. Til tross for at mye tydet på at de ikke passet spesielt godt sammen. De gangene Óðinn var inne på tanken om å foreslå at de skulle gå hver sin vei, gjorde hun noe som sjarmerte ham i senk, og så droppet han det. Det var ikke før etter bryllupet at det gikk opp for dem, og da de begynte å snakke om skilsmisse kom det overraskende på dem begge at de først nå var enige. De ble like overrasket begge to da Lára ble gravid omtrent på samme tid, så da ble det ikke noe av det heller.

Datteren forandret ingenting, i alle fall ikke til det bedre.

Hun var en vanskelig baby fra første dag, hadde stadig vondt i magen og gråt mye, og selv om Óðinn var glad i det vesle kreket, ble det vanskeligere å være kjærlig ettersom de mørke ringene under øynene vokste. Kort tid etter at de giftet seg, investerte de i en liten leilighet nede i byen, men den fortonte seg fort, og stadig mer, som et fengsel i tankene hans. Det hjalp ikke på situasjonen at Lára gikk inn i en slags depresjon, når hun ikke sov ville hun nesten ikke snakke med ham.

Etter drøye fire måneder orket han ikke mer. Da han gikk, overlot han leiligheten til Lára og tok det for gitt at datteren skulle bo hos henne, ellers hadde han ikke gått.

Etter hans skjønn var det en mye dårligere deal for Lára enn for ham, derfor fikk han seg ikke til å kreve halvparten av det lille som de eide sammen. Moren fikk barnet og taket over hodet. Han friheten.

For en drittsekk han kunne være. Han så det nå da alt hadde endret seg. Etter at de gjorde det slutt, hadde han 30

bare behøvd å ta seg av datteren annenhver helg og når det sto dårlig til med Lára. Men det var bare så vidt han holdt avtalen når det gjaldt helgene, det ble i hvert fall ikke mer.

Etter hvert som det gikk lenger tid siden skilsmissen, ba hun ham sjeldnere om hjelp, og selv om han skammet seg, så rettferdiggjorde han det for seg selv med at det var så mye å gjøre på jobben. Han trengte å slappe av når han hadde fri, og så videre. Lára fikk dessuten barnebidraget punktlig ved hvert månedsskifte, det burde være det viktigste. Riktignok hadde staten tatt på seg ansvaret for å betale bidraget i tide og siden sendt ham regningene, men likevel... En ting var sikkert, han var ikke stolt over oppførselen sin den gangen.

Plutselig ble det bråkaldt i bilen der den sto utenfor idrettshuset. Óðinn reagerte raskt og prøvde å skru opp varmen, men fant ut at varmeanlegget allerede sto på full styrke. Han satte vifta på fullt, men ingenting skjedde. Irritert og kald blåste han seg i hendene og prøvde å trøste seg med at bilen aldri hadde vært ødelagt før. Kanskje var det tilfeldig. Han dunket optimistisk i dashbordet, det var ikke mulig å kjøre rundt med ødelagt varmeanlegg i denne kulda. Men ingenting skjedde. Han hevet knyttneven til nytt slag, men stivnet da han hørte knirking i baksetet. Lyden var ikke spesielt skremmende, men likevel gjorde hjertet hans et hopp. Nyhetshistorier om narkomane og alkoholikere som angrep drosjesjåfører om natten, for gjennom tankene hans, og selv om ingenting talte for at det var slik, så fikk Óðinn det for seg at en ugjerningsmann godt kunne ha gjemt seg i bilen og nå bare ventet på det rette tidspunktet for å slå til.

Det knitret i handleposen som han hadde kastet inn i baksetet utenfor matbutikken. Kanskje noen hadde sneket seg inn på parkeringsplassen utenfor butikken, noe som riktignok var utelukket, ettersom bilen var tom for mennesker da han satte inn posen. Han hadde mest lyst til å storme ut, men tvang seg likevel til å kaste et lynraskt blikk bak seg. Han 31

ble lettet over å se at baksetet var like tomt som da han satte seg ved rattet. Posen måtte ganske enkelt ha beveget på seg.

Han stønnet av lettelse og priset seg lykkelig over at ingen hadde vært vitne til tullet.

Det var nok samvittigheten som ertet ham i kjølvannet av tanken på Lára. Selv om han ikke hadde lyst til å innrømme det for seg selv, så hadde det streifet ham at det kanskje var hun som satt der, sønderknust og med et hånlig smil om munnen. For noe tull. Han skrudde på radioen likevel, som for å overdøve lydene bak seg.

Noen minutter senere så han vesle Rún komme ut av idrettshuset, og slo av radioen. Han syntes navnet var ganske barnslig nå, men Lára og han hadde heller ikke vært særlig gamle da de satt over bøkene på leting etter det perfekte, spesielle navnet, etter at ultralyden hadde fortalt dem hvilket kjønn barnet var. Nå var hun blitt elleve år og temmelig spesiell i forhold til de fleste jenter på hennes alder.

Hun gikk duknakket og alene, de andre jentene hadde for en liten stund siden forlatt parkeringsplassen sammen, fnisende og skravlende. Men dette trengte ikke å bety at noe spesielt hadde skjedd, Rún var bare innadvendt og fargeløs av vesen. Da hun fikk øye på bilen smilte hun og vinket, og satte opp farten.

Når det gjaldt prestasjonen hans i farsrollen, var det utrolig at hun bestandig hadde forgudet ham. Hver gang helgen hadde nærmet seg slutten, hadde hun spurt om hun ikke heller kunne bo hos ham, og alltid hadde han, ynkelig som han var, sagt at moren hennes ikke ville det. Det var kanskje ikke det han skammet seg mest over, men det gjorde vondt å tenke tilbake på det. Den hvite løgnen var i hvert fall litt bedre enn å si at han ikke trodde at han greide å ha henne der, eller rett og slett ikke ville.

Det gikk ikke an lenger. Nå bodde de sammen, far og datter, og slik kom det til å være til hun flyttet hjemmefra.

32

«Hei snupp.» Óðinn klemte de smale skuldrene hennes.

Det knirket i den oransje boblejakka. «Hvordan gikk det?»

«Helt ok.» Rún smilte svakt, han så ikke engang et glimt av tennene hennes. «Jeg har lyst til å slutte med håndballen.» Óðinn behersket seg. De hadde diskutert dette etter hver eneste trening, tre ganger i uken i flere måneder. Men han sto på sitt. Hun hadde lovet å trene ut vinteren, og det skulle hun stå ved. Hun hadde fremdeles ikke fått noen venner på den nye skolen, og han håpet at håndballen skulle få henne litt i gang. Han hadde ellers ikke peiling på hvordan småjenter ble venninner. For ham fantes de ikke, den gangen han var på hennes alder. De gikk riktignok i klassen hans, men utenom det hadde han og vennene hatt lite med dem å gjøre. Han husket likevel at håndballjentene i klassen hadde holdt sammen.

«Det ordner seg», sa han. «Snart blir du rasende på meg hvis du går glipp av en eneste trening.» Han klemte henne tettere om skuldrene i håp om å muntre henne opp litt. «Du husker avtalen. Du holder ut, og vi drar og gjør noe morsomt i sommer.»

Rún bet seg i overleppa og stirret ut av bilvinduet. Øynene utstrålte en smerte Óðinn ikke orket å gi seg i kast med. Han hadde dårlig samvittighet for ikke å ha ordnet med en psykolog som kunne hjelpe henne med å komme over moren, slik legen hadde rådet ham til. I stedet hadde han stolt på sin sunne fornuft, som tydeligvis ikke fungerte særlig bra. Brått snudde hun seg mot ham og virket ikke lenger nedtrykt.

«La oss dra hjem. Jeg er sulten.» Hun nevnte ikke avtalen med et ord, og Óðinn sa heller ikke noe mer om det. Hvorfor skulle han? Hun kom til å gå på neste trening, det visste begge to.

33

De sa lite på hjemveien, men det var også som det pleide.

Ingen av dem var særlig pratsomme. På den måten liknet de hverandre, selv om de var svært ulike av utseende. Hun var særdeles liten og spedlemmet, han var høy og robust; hun var mørkhåret og mørkøyd med svært lys hud som aldri tok farge, han var lyshåret og blåøyd og fikk farge med det samme han stakk nesa ut i solen. Svart og hvitt. Óðinn kjørte strake veien hjem til blokka de bodde i.

Baldur, broren hans, foretrakk riktignok at de kalte den en flermannsbolig, det var han som hadde bygget den. Det var tydeligvis ikke nok til å selge leilighetene. Foruten den gamle kvinnen i første etasje, og ham og Rún oppe i tredje, sto huset tomt. Baldur hadde solgt ham leiligheten til spottpris da Rún plutselig flyttet inn hos ham og han måtte gi avkall på ungkarsleiligheten. Samtidig hadde Óðinn bestemt seg for å ta en pause fra den travle jobben hos broren og lete etter noe nytt. Ny leilighet, ny jobb, nytt liv. Óðinn kjørte opp innkjørselen og smilte. Fordelen med det nye hjemmet var at det aldri var vanskelig å finne parkeringsplass. Som regel parkerte han ute, det var så stusslig å kjøre bilen ned i den øde parkeringskjelleren. Den gamle kvinnen hadde ikke bil, så parkeringen i kjelleren minnet ham mest om en dommedagsfilm med ham selv og Rún som de eneste gjenlevende menneskene på jorden. Han prøvde å ignorere det som faktisk skremte ham unna kjelleren: den vage følelsen av at noen lå i bakhold og ventet på dem, sto og gjemte seg bak de grove, grå søylene. Selvfølgelig var det latterlig.

De skrevet over reklamen på gulvet under postkassene og gikk sammen opp i tredje etasje. Fra den gamle kvinnens leilighet hørtes lyden fra en radio, ellers var alt stille.

Heisen hadde aldri kommet i gang, men det gikk greit å ta trappene. Handleposen var uansett lett, den inneholdt ikke annet enn ruglefser, smør og ost til nistemat for Rún dagen 34

etter. Óðinn hadde enda ikke vent seg til å gjøre ordentlig innkjøp, noe som innebar uendelige småinnkjøp og stadige turer ut etter noe han hadde glemt. Det fikk komme med tiden, som så mye annet han ville gjøre bedre. Óðinn nølte ubevisst før han vred nøkkelen rundt i låsen.

Rún kikket undrende på ham.

«Hvorfor åpner du ikke?» Hun la fra seg treningsbagen som om hun forventet å måtte vente en stund.

«Jeg vet ikke.» Óðinn smilte usikkert til henne. «Det er bare noe tull.»

Tull var det rette ordet. Han hadde fått et varsel om ikke å åpne, uten at han visste hvorfor. Kanskje var nervene hans bare i høyspenn etter fantasifosteret i bilen i sted. Men han visste likevel at noe hadde forandret seg. Ikke nødvendigvis i huset, men noe var annerledes eller i ferd med å snu opp ned på alt han tidligere hadde tatt for gitt.

For et drøyt år siden ville han ledd av det, men nå visste han bedre. Han hadde hatt nøyaktig den samme følelsen den dagen Lára døde; da hadde han ligget fyllesjuk i senga mens mobiltelefonen ringte, det var et fremmed nummer på skjermen. Og han ville ikke svare.

Ikke svar, livet ditt blir aldri det samme igjen. Ikke svar.

Den samme følelsen som gjorde at han ikke tok telefonen den gangen, var det som plaget ham nå. Da det ringte for tredje gang fra samme nummer, hadde han likevel gitt etter og svart. Bye, bye helgepappa. Varselet var ikke like tydelig denne gangen, det virket egentlig ikke som om det spilte noen rolle om han åpnet døren eller ikke. Varselet handlet derfor sannsynligvis ikke om det som ventet innenfor, i hvert fall gjenlød det ikke stadig i hodet hans: Ikke åpne!

Det måtte henge sammen med at han skvatt på grunn av posen i bilen. Óðinn ristet av seg ubehaget og smilte til Rún. Det var selvfølgelig bare noe tull, som han hadde sagt til henne. Når 35

det kom til stykket, hadde faktisk følelsen når det gjaldt telefonsamtalen vært feil. Selv om tilværelsen uten tvil hadde blitt mer komplisert ved å få Rún i fanget, og selv om livet med henne innimellom var utrolig ufritt, så ville han ikke byttet det mot det gamle. Han hadde fått sjansen til å forbedre seg, og han var takknemlig for det.

Han vred nøkkelen rundt i låsen.

En frisk bris møtte dem, og Rún skar en grimase. Óðinn forsto først ikke reaksjonen hennes, men så skjønte han det.

«Hvem åpnet vinduet?» Hun hadde spedere stemme enn vanlig og så skrekkslagen ut. I leiligheten gjaldt den uskrevne regelen at de ikke åpnet vinduet hvis det ikke var noen spesiell grunn til det. Óðinn satte av og til vinduet på soveværelset på gløtt når han var sikker på at hun hadde sovnet, men passet alltid på å lukke det om morgenen før han vekket henne.

Det trengtes ingen psykolog for å forstå hva det handlet om; moren hadde falt ut av vinduet. Loftsleiligheten som Óðinn hadde overlatt til Lára, kostet henne til slutt livet.

For Rún var åpne vinduer dødsfeller, og Óðinn hadde ikke engang gjort noe forsøk på å forklare forskjellen på smale luftevinduer og store kvistvinduer som det moren hadde falt ut av. Han hadde tid nok til det senere. Han prøvde heller ikke å forklare at moren ikke hadde blitt sugd ut av vinduet og falt ned som resultat av ukontrollerbare krefter. Hun hadde sittet i vinduskarmen og røyket som vanlig, halvveis innenfor og halvveis utenfor. I takrenna ved kanten på det stupbratte taket ble det funnet en liten blomsterpotte, i tillegg til husets feiekost. De regnet med at Lára hadde puffet borti blomsterpotten, som hadde rullet nedover i renna, og prøvd å få tak i den med kosten, da hun mistet balansen.

«Jeg må ha glemt å lukke vinduet inne hos meg, skatt. Jeg holdt på å besvime av varme i natt og satte opp en bitteliten sprekk. En flue ville hatt problemer med å komme inn 36

gjennom den.» Óðinn prøvde å gjøre så lite han kunne ut av det, for ikke å la Rún forstå at dette neppe kunne være forklaringen. Han husket godt at han hadde lukket vinduet, selv om det var en liten mulighet for at han hadde blandet sammen dagene. En svak sigarettlukt gjorde ikke saken bedre. Han røkte ikke, og i hvert fall ikke Rún. Hadde den gamle damen nede begynt å dampe i smug?

Rún snuste ut i luften og så enda mer bekymret ut. «Jeg vil ikke gå inn.»

«Okei.» Óðinn var fornøyd med hvor smidig han følte at han hadde blitt i kommunikasjonen med henne. «Jeg skal gå inn og lukke vinduet. Når jeg er ferdig og har undersøkt at alt er i sin skjønneste orden, kommer du. Du kan jo ikke bli på gangen i all evighet. Og jeg gidder ikke å bære senga di ut hit. Husker du hvor vanskelig det var å presse den inn gjennom døren?»

Hun smilte, men smilet nådde ikke øynene. «Det er røyklukt inne. Som hos mamma.»

Noen ganger var sannheten det beste, av og til var hvite løgner bedre. Óðinn visste det utmerket godt. «Jeg vet det.

Baldur sa det hadde vært arbeidere her i dag, som røkte nede i fyrrommet. Han sa at det kanskje kunne være røyklukt i huset.»

Selvfølgelig måtte det finnes en forklaring, men dette var ikke tiden for å begynne å analysere de forskjellige mulighetene. Rún trengte å få høre noe, selv om det betydde at han måtte late som han hadde snakket med broren sin.

«Kanskje de måtte gå inn til oss, og så åpnet de et vindu i samme slengen.» Han angret på å ha lagt til det siste. Nå var det plutselig to mulige forklaringer på det åpne vinduet, i stedet for at det bare var han som hadde glemt å lukke.

Geipen hennes ble tydeligere.

«Vent her mens jeg lukker det», sa han.

37

Uten å vente på svar gikk Óðinn inn på soverommet og rykket bort gardinet. Vinduet var lukket. Akkurat som han husket det. Han snudde rundt på hælen og gikk inn på kjøkkenet, han kastet ikke en gang et blikk i retning av stua.

Innerst inne visste han at det kalde gufset ikke kom derfra.

Heller ikke røyklukten.

Vinduet på kjøkkenet sto vidåpent. Stormhaspen hadde blitt løsnet, og den store luken sto åpen på vidt gap mot verden utenfor. Til tross for brisen var røyklukten merkbar, som om noen nylig hadde slukket en sigarett. Óðinn lot ikke nummenheten som smøg seg opp leggene hans holde ham igjen, men smalt igjen vinduet. Da var det som om røyklukten forsvant, og alt ble som det skulle være. Han støttet seg mot vasken og stirret ut av vinduet. Det måtte ha med stress og trøtthet å gjøre. Folk som var utsatt for store påkjenninger kunne se for seg alt mulig. Så hvorfor ikke lukter?

Han husket plutselig ordene til datteren da han hadde vekket henne samme morgen. Hun hadde løftet hodet fra puta og stirret på ham som om hun fremdeles var sovende, selv om øynene sto på stilker. Så spurte hun med hes, søvndrukken stemme om mamma fremdeles var sint. Óðinn hadde stusset og sagt at i himmelen var ingen sinte på noen. I stedet for å smile og stå opp hadde Rún stirret videre på ham og lagt til at moren ikke var i himmelen. Hun var fremdeles for sint til det. Óðinn hadde blåst av det, men unnlatt å spørre hvem moren var så sint på, han regnet med at han visste svaret.

Lára hadde utvilsomt hatet ham innimellom, for at han sviktet henne igjen og igjen. Og han fortjente det virkelig.

Men at sinnet skulle vandre over døden og gravens grenser, var latterlig. Lára skulle ha for at hun hadde prøvd å skjule sinnet overfor Rún, og hvis hun greide å roe seg ned i levende live, så måtte hun vel også kunne gjøre det som død.

38

Det var noe tull som måtte ha med de vonde drømmene å gjøre.

Likevel greide ikke Óðinn å skyve bort ubehaget. Ballen hadde begynt å rulle. Han følte at det var knyttet til Krók, til de to guttene som døde uten at noen lot til å ha tatt affære.

Det var kanskje oppgjørets tid.

Utdrag fra

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost Kommer i slutten av januar

Forord Torsdag 14. januar 2010 Klokken 16.20 Davíd satt i en stol i et av forhørsrommene på politistasjonen i Hverfisgata og stirret på den dirrende kaffekoppen i høyre hånd. Dirringen kom alltid når adrenalinet var i ferd med å forlate kroppen, og det var ingenting han kunne gjøre for å stoppe den. Derfor holdt han med begge hender rundt koppen mens han drakk, og lente seg bakover i stolen.

Problemet var at han var usikker på hvor mye han skulle si; det var heller ikke sikkert at han kom til å bli trodd hvis han fortalte nøyaktig hva som hadde skjedd etter likfunnet i naustet. Som etterforsker i Sentralavdelingen hadde han etterforsket drapet så grundig som mulig, men han hadde ikke forestilt seg at saken ville utvikle seg på denne måten.

Davíd tittet seg omkring. Han hadde forhørt over hundre personer i dette rommet, men hadde selv aldri sittet i stolen beregnet på mistenkte og vitner. Det var som om tiden her inne hadde stoppet opp i 1973. Fargene var så gule og brune at han nesten ble kvalm, og stolene hadde trekk som hadde sett bedre dager. Trepanelet på veggene, som nok hadde vært på moten et par dager, hadde siden gått politifolkene på nervene i nesten førti år.

43

Døren ble åpnet, og gamle Thorsteinn kom inn. Den mest erfarne, og den som var nærest knyttet til den øverste ledelsen, selvfølgelig var det han som hadde fått oppdraget med å sørge for oversikt i en så vanskelig sak. Det var ubehagelig ikke å vite om Thorsteinn var med i «klikken» – om han var venn av karene som hadde planlagt å drepe Davíd for litt over en time siden. Men Davíd visste at han uansett måtte fortelle Thorsteinn alt som hadde skjedd.

«Hei.» «Hei.» «Dette er jammen en stygg sak,» sa Thorsteinn og plasserte den store kaffekoppen på bordet idet han satte seg.

«Aldri hadde jeg trodd det kunne skje noe sånt her på Island. Men man har tydeligvis ikke sett alt ennå,» sa han og ristet på hodet.

«Ja,» sa David. «Det var vel ikke akkurat det man hadde tenkt seg; å ende opp med en sånn røre. Jeg etterforsket et tilsynelatende vanlig dødsfall, og plutselig ble jeg selv jaktet på, som om jeg var den verste forbryter. Arrestert og fengslet.»

«Ingen tror at du er en forbryter, kjære Davíd,» sa Thorsteinn. Han satte på lydopptakeren slik at avhøret kunne begynne, og pekte mot speilet på veggen. «Du vet at det er folk som følger med på avhøret. Har du noe imot det?

Saken har selvfølgelig vakt oppmerksomhet, og det sitter til og med folk fra departementet der på den andre siden.»

«Det går fint,» sa Davíd og tok en slurk av kaffen. «Man vet aldri hvem det er som pønsker på å ta livet av en, og jo flere som er vitne til det jeg sier, desto bedre. Det går ikke an å tie i hjel en sånn historie dersom halve statsapparatet vet alt,» sa Davíd og lo en latter som skulle virke brysk. Han tok en ny slurk av kaffen. «Jeg tror det beste er at jeg bare forteller hele historien akkurat som den er.»

«Jeg tror også at det er det beste,» sa Thorsteinn.

1 Fredag 18. desember 2009 Klokken 23.47 «226 … sambandet … svar med en gang!»

Davíd skvatt opp av den drømmeløse søvnen på det til­ bake­ lente førersetet. Utenom det svake grønne lyset fra radio­senderen på dashbordet var det mørkt, og det tok ham noen sekunder å riste av seg søvnen.

Han satte seg opp og kikket ut. Det skarpe fyrlyset fra Grótta blinket ham i ansiktet, og når det speilte seg i den blanke sjøen, kunne han skimte en molo. Han hadde parkert bil nummer 426 der, en grå Skoda Octavia uten politiskilter. Nå var det springflo, og tangen mellom Grótta og land lå under vann. Månen var ikke å se, og det var ingen lyktestolper i nærheten til å erstatte den, men til høyre skimtet han lysene fra byen glitre i det fjerne. Fyret blinket igjen, det rolige hvite lyset danset over havflaten og ble splintret i den halvsmeltede snøen på frontruten.

Med det samme Davíd våknet skikkelig, skylte smerten gjennom ham, og også sinnet som alltid fulgte tett etter.

Uten sinnet ville han ikke greid å stå opp om morgenene.

Han trakk opp ermet på den svarte vinterjakken og så på uret som kostet mer enn det han fikk i månedslønn hos 45

politiet. Han hadde sovnet fra radiosenderen. Hva var det som hadde vekket ham? Han grep mobiltelefonen som hang i en snor rundt halsen. Ingen hadde kontaktet ham siden Margrét ringte tidligere på kvelden for å spørre om når han kom hjem. Han hadde følt et stikk i hjertet da han hørte hvor lei seg hun ble da han løy om at han satt fastlåst i en sak. Riktignok hadde han bakvakt, men det hadde ikke dukket opp noe som krevde oppfølging. Han våget ikke å dra hjem før hun hadde sovnet uansett hvor mye han lengtet etter henne.

«226 svarer … har mann i bilen,» sa en nølende stemme på radiosambandet.

Davíd visste med det samme hvorfor han hadde våknet.

Noe alvorlig var på gang. Når de kalte opp en politibil til en vanskelig utrykning, kunne man alltid høre det på stemmen på radiosambandet. Han satte spent opp lyden på anlegget.

«226, aktiviser deg straks! Melding om død kvinne i naust ved Ægisída. F1.»

«F1. Mottatt. Ægisída. Naust.»

Davíd kunne høre sirenene bak stemmen da den bekreftet opplysningene, og en kommandostemme som sendte en eller annen ut. Han kjente et elektrisk støt fare gjennom seg, trakk opp stolryggen og rygget vekk fra moloen. Raskt satte han fart mot de glitrende lysene i byen selv om det ennå ikke var blitt sendt ut noen melding om behov for en etterforsker.

Foran seg i det fjerne kunne han høre den svake ulingen fra sirenen til 226 som nå kjørte med forkjørsrett, og lyktestolpene kastet et gyllent lys på Nordurströnd da han kom inn i den opplyste byen igjen. Davíd satte opp farten mot øst og holdt så hardt rundt rattet at det verket i knokene. På venstre side lå den speilblanke og mørke sjøen, mens det på høyre side lå eneboliger og etter hvert blokker da han nærmet seg Eidistorg. Der svingte han av mot sør og kjørte over Nes mot Skjerjafjördur på den andre siden. Det var 46

ingen trafikk, så han trengte ikke blålysene. Slik unngikk han også å dukke opp på skjermen hos sambandet. Han hørte ikke annet enn en truende taushet fra radiosenderen, noe som var ganske spesielt på en fredagskveld. Det var som om hver eneste politibetjent i hele byen holdt pusten helt til 226 oppga situasjonen på åstedet.

Sekundene sneglet seg videre som minutter.

«226 fremme!»

«Mottatt,» sa det fra sambandet, «ambulanse på F1 på vei.»

Motoren i 426 hvinte der den freste østover langs Nesveien, og han var klar over at han kjørte altfor fort. Han trakk pusten dypt, ga seg selv ordre om å slappe av, løsne grepet om rattet og sette ned farten.

Endelig kom klikket fra radiosenderen som viste at noen hadde åpnet kanalen.

«Sambandet, 226.»

«226.»

«Her ligger det en kvinne som har vært død lenge, og det er ingenting vi kan gjøre. Forråtnelsesprosessen er kommet langt. Vi stenger av åstedet. Det trengs kriminalteknisk hjelp og etterforskere på stedet. Du kan også si til ambulansen at den kan slå av F1. Hun kan ikke hjelpes.»

«Mottatt, 226. Jeg ringer etterforsker, fylkeslege og kriminalteknisk avdeling. Får også ned farten på ambulansen.»

Davíd kjørte over krysset mellom Ægisída og Hófsvallagata, og på høyre side bredte nå den kullsvarte Skerjafjördur seg ut. På den andre siden av fjorden så han lysene fra Kópavogur og Álftanes glitre, og enda nærmere de blinkende blålysene fra 226. Et øyeblikk senere stoppet han bak 226, en patruljebil med motoren i gang midt på grusveien ned mot fjæra. Han strakte seg etter en stor lommelykt under passasjersetet på 426, trakk pusten dypt og tok skrittet ut i vinterkulden.

47

En ram sjølukt krøp inn i neseborene hans.

Tre naust med vegger av bølgeblikk i fjæresteinene badet i blått blinkende lys fra 226. Naustet til venstre hadde flatt tak og var ganske opprett, til høyre sto et naust som var helt skjevt, uten vinduer og med bratt tak. Oppe på taket lå biter av tomme fiskehjell dekket med garnrester, plassert der for å holde fuglene borte når det ble tørket fisk på stedet.

På vestsiden sto et likedan naust, også det hadde tomme hjellrester på taket. Mellom 226 og naustene ventet to politibetjenter han ikke kjente, og sammen med dem et par som holdt hverandre i hånden. De var kledd i tykke vinterklær, men skalv likevel av kulde og hoppet opp og ned for å holde varmen. Politibetjentene skjønte med en gang at Davíd var kollegaen deres; en sivil politibil med to antenner gikk verken politifolk eller kriminelle forbi.

Telefonen ringte.

«Davíd,» sa han etter å ha fisket mobiltelefonen opp gjennom halsringningen på jakken.

«Hei, Davíd! Det er bekreftet at liket av en kvinne er funnet i et naust ved Ægisída. Jeg vet at du er nummer to på Sentralavdelingen i kveld, men dette er ganske spesielt, så derfor bestemte vi oss for å ringe til dere alle tre.»

«Greit. Jeg er faktisk fremme ved åstedet, var på vei hjem da jeg hørte oppkallingen. Jeg tar over kontrollen her til de andre kommer.»

«Flott.»

«Jeg snakker med deg etterpå.»

«Greit.»

«Du, forresten! Mens jeg husker det, lås saken i politidatabasen for meg.»

«Klart jeg gjør, holder den bare åpen for deg og meg slik at vi blir ferdig med bestillingene i natt. Kriminalteknisk avdeling og den slags.»

«Okey, flott.»

48

Davíd sa ha det og snudde seg mot folkene som ventet.

«Unnskyld meg. Jeg heter Da...»

«Kan vi dra hjem nå?» Kvinnen så bedende på Davíd.

Hun hadde tydeligvis grått, sminken hadde rent nedover, og hun hadde greid å kline en del av den utover det ene kinnet, som, eller noe nå så merkelig ut i det blinkende lyset.

«Nei, ikke med en gang, dessverre.»

«Den fyren der sa at vi måtte vente på etterforskeren. Er det ikke deg? Jeg synes det er så ekkelt å være i nærheten av henne,» avbrøt kvinnen Davíd. «Hun har åpne øyne som om hun ser …»

Stemmen brast.

«Ligger hun der inne?» spurte Davíd og pekte på naustet bortenfor, der døren sto halvåpen.

Kvinnen nikket, politibetjentene også.

«Det her tar sikkert ikke lang tid,» sa Davíd. «Jeg skal kikke på henne, og så kommer jeg ut og snakker med dere etterpå.»

Kvinnen nikket igjen og klynget seg til mannen som sto taus ved siden av henne. Han var tydeligvis like oppbrakt som kvinnen, selv om han prøvde å ta det som en mann.

Davíd kikket bort på politibetjentene og så av numrene deres at de begge to var nyutdannede, og derfor nervøse, selv om de prøvde å skjule det for ham. Han kunne se dampen fra pusten deres i den blå blinkende frosten, og den avslørte hvordan de pustet i rykk og napp.

«Tok dere en titt inn?» spurte Davíd.

«Ja,» svarte den som så ut til å være eldst. «Vi så at hun var død og begynte med en gang å ...»

«Hun ser fryktelig ut … Akkurat som en marmorstatue!»

Kvinnen avbrøt enda en gang.

Davíd snudde seg mot henne igjen og la hånden vennlig på skulderen hennes: «Ta det rolig, ta det rolig, jeg vet at dette er vanskelig.»

49

«Gutter!» sa han og så på de unge kollegaene sine. «Vi forandrer opplegget. Ta disse to med bort i bilene, skriv ned opplysningene og vitneforklaringene deres hver for seg. Når det er gjort, kan de dra hjem. Vi behøver ikke å gjøre saken mer komplisert enn nødvendig. Vi tar kontakt med dem i morgen hvis det skulle være noe mer.»

Davíd ble stående og se etter dem, kanskje var det fordi han ville utsette å kikke inn i naustet, så trakk han pusten dypt, snudde på hælen og gikk mot den halvåpne døren.

Det knaste i grusen under støvlene hans, og en gammel og velkjent spenning dukket opp i skuldrene. Det spilte ingen rolle hvor ofte han så dette. Han greide aldri å venne seg til det og gruet seg alltid til denne delen av jobben. Han lyste inn i naustet. Det var veldig lite. Gulvet var laget av glisne planker i forskjellige størrelser, og ved døren manglet det en del bord slik at jorden under dukket frem. Inne veltet fillete fiskegarn og røde plastringer ut av en gammel kiste.

På veggen til venstre hang kveiler med gamle trosser og tau.

Hun lå på ryggen innerst i hytta.

Kvinnen hadde hodet vendt mot døren og så på Davíd med utrolig store og sørgmodige øyne gjennom lyse lokker som flommet over den øverste delen av ansiktet hennes. Hun var kledd i svart skjørt, grønn overdel og svært dyre, svarte sko. Margrét hadde kjøpt seg et par som var nøyaktig makne for noen uker siden, og hadde fortalt ham hvor mye de kostet. Kvinnen var, om han skulle gjette, sånn midt i trettiårene, og så vidt han kunne se var hun dekket med oppkast selv om det ikke var noe oppkast å se på gulvet rundt henne. Kollegaene hans hadde rett. Hun hadde vært død lenge. Hun hadde et grønnaktig skjær over seg, og huden hadde hvite krakeleringer. Akkurat som en marmorstatue, tenkte han for seg selv. Hun hadde vært spinkel i levende live, og virket så uendelig liten og hjelpeløs der hun lå inne blant trosser og annet som følger rognkjeksfisket.

50

Hun hadde skrumpet inn; ja nesten smeltet ned i gulvet, slik lik alltid gjorde.

Han lyste rundt inne i naustet. Det ville bli hans jobb, og også jobben til andre etterforskere på Sentralavdelingen, å finne ut hvorfor hun lå død her inne, men akkurat nå visste han ikke engang hva hun het. Det eneste som var nesten helt sikkert, var at hun måtte være utenlandsk, nylig kommet til landet. En islandsk kvinne på denne alderen kunne neppe vært forsvunnet i Reykjavík i mange uker uten at noen hadde savnet henne, tenkte Davíd og dro glidelåsen helt opp i halsen. Han var iskald, og kulden trengte dypt inn i skjelettet når han betraktet kvinnen som lå der i en tynn, liten trøye.

Egentlig følte han det som om han burde legge et teppe eller en dyne over henne. Men hun kom aldri til å fryse mer.

Igjen lyste han kvinnen rett i ansiktet og kjente hvordan hårene på armene reiste seg. De mørke områdene som han trodde var skygger, ble ikke borte når han lyste på dem.

Ansiktet var dekket med likflekker. Også den siden som vendte opp. Den siden måtte altså ha vendt ned mot bakken de første timene etter at kvinnen døde, derfor måtte hun nesten helt sikkert ha blitt flyttet etter at hun døde, og før hun frøs til is i et lite naust ved Ægisída. Han gikk forsiktig ut av naustet igjen og prøvde å huske hvor han hadde satt føttene samtidig som han dro mobiltelefonen frem under jakken og ringte til sambandet.

Det trengtes mer mannskap til denne saken.

En time senere så Davíd hvordan pusten hans danset rundt rattet i 426. Han hadde sittet alene inne i bilen mens kriminalteknisk avdeling hadde finkjemmet naustene og området rundt, og hadde åpnet vinduet for å prøve å få kulden til å holde ham våken. De første ukene i desember hadde vært uvanlig milde, men det hadde endret seg i dag. Han hadde ikke fulgt med på værmeldingen de siste dagene, så denne 51

plutselige kuldebølgen hadde kommet helt bakpå ham, og derfor satt han her i bare skjorten under jakken og ønsket han hadde hatt på seg en varmere genser.

De hadde ikke fått noe brukbart ut av paret som fant kvinnen; de to hadde vært på kveldstur langs Ægisída, og siden mannen hadde med seg en lommelykt i jakkelommen, fant de på at de skulle kikke på naustene til rognkjeksfiskerne.

Det var rene skjære tilfeldigheten. Helt tilfeldig oppdaget de også at et av naustene ikke var låst, så derfor lyste de inn i det med lykten. Men da lyskjeglen plutselig traff liket, rygget de unna i en fart og hadde slett ikke lyst til å inn. Og om de nå hadde gått inn, kunne de uansett ikke ha forårsaket likflekkene i kvinnens ansikt, ikke engang om de hadde flyttet på henne. Før fylkeslegen gikk hjem for å sove, hadde han kikket på henne fra døråpningen i naustet. Han var enig med Davíd i at kvinnen tydeligvis var blitt flyttet noen timer etter sin død, og at hun døde for mange uker siden.

De første timene etter at hun døde, måtte ansiktet hennes ha vendt ned. Legen var også enig med Davíd i at det var merkelig at det ikke så ut til å være noe oppkast inne i naustet, for kvinnen var klint til over hele kroppen med noe som virket som spy. Jo mer Davíd tenkte på det, desto mer overbevist ble han om at kvinnen døde et annet sted, og at hun så ble gjemt i naustet. Foreløpig var det bare en følelse, men han var likevel helt sikker.

Skjønt han hadde også før vært sikker i en sak.

Og tatt feil.

Det var tidligere på året, på den tiden da det var opptøyer ved Alltinget. Davíd hadde nylig begynt hos politiet etter å ha mistet jobben som finansanalytiker i nettbanktjenesten til Glitnir. Han hadde ekstravakt på Allmenn – dette var navnet etterforskerne hos politiet brukte på Den allmenne avdelingen – da en død mann ble funnet i en elegant flermannsbolig i Kópavogur. Davíd og folkene hans var de 52

første på åstedet. En kvinne med hysterisk anfall tok imot dem på trappeavsatsen i fjerde etasje, men de fikk ingenting vettugt ut av henne, så han gikk inn mens de to kollegaene ventet utenfor. Der ble han møtt av en svak liklukt som ble sterkere da han kom inn på kjøkkenet. På gulvet lå en eldre mann, som tydeligvis hadde vært død lenge, halvveis innunder kjøkkenbordet. Han hadde på seg pyjamasbukser, men overkroppen var bar, og langs siden av kroppen mente Davíd å se tydelige skader etter slag. Han avgjorde straks at det her var snakk om et unaturlig dødsfall og gikk forsiktig ut av leiligheten, passet på å holde seg i nærheten av veggene. Han lukket døren etter seg, og de tre ble stående utenfor på trappeavsatsen og vente på kriminalteknisk avdeling.

Kriminalteknikerne brukte lang tid på å jobbe seg inn på liket for at bevismateriale ikke skulle gå til spille, noe som førte til at fylkeslegen ikke slapp til for å undersøke den døde før etter mer enn en time. Davíd gikk sammen med ham til kjøkkenet. Legen hadde bare så vidt kastet et blikk på liket fra kjøkkendøren før han spurte grettent om noe hadde ligget oppå mannen.

Ved nærmere undersøkelse viste det seg at kvinnen, som var mannens datter, hadde fått sjokk da hun fikk se ham.

Faren var drikkfeldig og hadde vært inne i en av drikkeperiodene sine, trodde hun, og da hun følte det var på tide å høre noe fra ham, kikket hun innom og ble helt skrekkslagen da hun skjønte at han hadde ligget der en god stund. Etter å ha presset henne litt, viste det seg at hun hadde tatt bort en stol som lå oppå liket, og at hun hadde glemt det inntil hun ble spurt, det hadde ikke falt henne inn at det spilte noen rolle.

Legen resonnerte seg frem til hva som hadde skjedd: Mannen hadde for tre uker siden sittet ved bordet og lest avisen da han plutselig kjente et eller annet ubehag, reiste seg, tok et par skritt bort fra bordet og døde. Han falt over en stol og havnet under bordet, og stolen ble liggende mot kroppen 53

hans. Forråtnelsen der stolen hadde ligget, så annerledes ut, og det kunne derfor virke som om han var blitt skikkelig banket opp.

Davíd våknet med et rykk litt over klokken tre om natten.

En fyr fra kriminalteknisk avdeling banket på ruten i 426.

Det var knapt to timer siden Magnús Jónsson og Sigurdúr Hilmarsson, de to andre etterforskerne som hadde bakvakt på Sentralavdelingen, hadde satt seg inn i bilen hans. De tilhørte den av politiets avdelinger i hovedstadsområdet som etterforsket de store forbrytelsene i politidistriktet, til forskjell fra de små, lokale stasjonene som tok seg av mindre og enklere lovbrudd. De eneste kriminelle handlingene denne avdelingen ikke tok seg av, var de store og kompliserte narkotikaforbrytelsene som Narko etterforsket og tok hånd om, stort sett uten å fortelle noen utenfor egen avdeling hva de drev med. Derfor mistenkte Davíd dem iblant for å holde på med noe helt annet; kanskje spille bowling eller legge kabal.

Magnús og Sigurdúr var raskt blitt så frosne at Davíd måtte starte motoren og lukke vinduene, og bare få minutter senere hadde han sovnet. Men så var han da også helt utslitt etter å ha avsluttet etterforskningen av en flokk med polske innbruddstyver tidligere på dagen. Arbeidet hadde pågått i ukevis, og det var utrolig hvordan alt til slutt løste seg.

Lederen av denne etterforskningen, Helgi Jónsson, var en av de beste på Sentralavdelingen når det gjaldt innbruddssaker.

Han kjente tyvene ut og inn. Det var rett og slett som om han kunne lese tankene deres. For å lykkes hadde det vært nødvendig med lange arbeidsdager, og dette hadde begynt å ta på Davíd.

Han rullet ned vinduet og renset halsen.

«Ja?» «Dere kan komme nå,» sa Axel, en ung politibetjent fra kriminalteknisk avdeling. Han hadde på seg en tynn hvit 54

overall, men ingenting på hendene og blåste seg nå i dem.

Davíd skrudde av motoren. Lyskastere lyste opp den mørke natten. Bak 426 sto en hvit Ford Econoline, den fungerte som operasjonssentral for kriminalteknisk avdeling. De tre etterforskerne fulgte Axel; Davíd og Magnús kom diltende etter ham, mens Sigurdúr gikk ved siden av og pratet.

Sigurdúr var en sånn type. Han kunne snakke uten stopp og var så kvikk i bevegelsene at han alltid så ut som om han rørte på seg, til og med når han satt i en bil. Han og Magnús var som natt og dag. Magnús hadde denne merkelige vanen at han ikke svingte med armene når han gikk, de ble istedet hengende rett ned langs sidene. Derfor virket han veldig stiv.

Han snakket dessuten lite og ble på stasjonen kalt «Den tredje mann», for der folk kom sammen for å snakke, møtte Magnús opp for å lytte, uten å bidra med noe særlig. Både Sigurdúr og Magnús var imidlertid gode politifolk med mange års erfaring bak seg.

«Fant du noe?» spurte Davíd da Axel stoppet opp.

«Ja da, det er jo som oftest et eller annet,» sa han. «Vi fant en veske bak kvinnen og en mobiltelefon som lå halvveis under henne. De prøver nå å åpne både ...»

«Da får vi kanskje et navn,» avbrøt Davíd ham.

«Ja … ja sikkert,» sa Axel, «hvis det dukker opp kredittkort eller liknende. Ellers var det lite å se rundt naustene.

Vi har finkjemmet området og det eneste vi fant var et bra fotavtrykk her i gresset. Men det kan selvfølgelig ha oppstått lenge før hun kom hit.» Han lyste med lommelykten på det visne gresset for å understreke ordene sine. Stedet var merket med et lite plastskilt med tallet fire.

Davíd pekte på et spor, tilsynelatende et hjulspor, ved siden av fotavtrykket. Det var merket med et tretall.

«Har noen rygget opp til naustet og så frest av sted?»

En bil hadde spunnet av gårde fra naustet og oppover grusveien, og det var tydelig at det hadde vært kraft i alle de 55

fire brede hjulene. Davíd visste naturligvis at dette betydde lite i Reykjavík, der annen hver mann kjørte rundt i en firehjulstrekker, men det kunne likevel være av interesse. Alt kunne fortelle noe, også bredden på dekkene.

«Muligens,» svarte Axel, «men vi aner ikke når. Det kan ha vært eieren av naustet og blitt avsatt lenge før kvinnen havnet her – akkurat som fotavtrykket. Og hjulsporene forteller egentlig mindre enn fotavtrykket, for det er ikke mulig å sammenlikne hjulspor med verken det ene eller det andre.»

«Jeg vet det,» sa Davíd og sukket.

«Vi fant hengelåsen til døren til naustet i gresset,» fortsatte Axel. «Så hvis dere også finner en avbitertang, kan vi sjekke om låsen ble klippet av med den. Det mest interessante kan vi imidlertid bare se i et helt bestemt lys.»

«Hva er det?» spurte Davíd nysgjerrig.

Axel satte seg på huk og la lommelykten på gulvet, rett innenfor døren. Den lyste inn i naustet. I lysstrålen kunne det virke som om kvinnen betraktet dem nysgjerrig. På gulvplankene rundt liket kunne de se tydelige fotavtrykk.

Borte ved veggen på høyre side var det ett som var spesielt tydelig, og foran liket var det mange.

«Noen av avtrykkene er klint utover slik at det ikke er mulig å bruke dem som sammenlikning, men grovt sett tror jeg vi kan se størrelsen på dem alle sammen,» sa Axel.

«Hvor mange forskjellige avtrykk er det?» spurte Davíd.

«I hvert fall tre.»

«Så dette kan altså ikke være fotavtrykk kun fra den døde?» sa Sigurdúr.

«Nei!» «Greide du ikke å hente frem de tydeligste?» spurte Sigurdúr.

«Ikke direkte.»

«Hva mener du?» spurte Magnús.

56

«Gulvplankene er så skitne at jeg ikke greide å hente frem avtrykkene med plastfilm slik jeg pleier.»

«Men hva med å sage ut en bit av gulvet?» spurte Magnús.

«Nei, ristingen ville ødelagt sporene for oss. Vi måtte nøye oss med å ta bilder, de burde være gode nok til at vi kan pare dem. Det vil si, hvis dere finner noen aktuelle sko, altså.»

«Det er vel ikke lettere å si noe om når disse fotavtrykkene havnet her, enn det er med avtrykkene utenfor?» spurte Davíd.

«Nei,» svarte Axel, «jeg kan ikke se at noen av dem er knyttet til biologisk materiale fra kvinnen eller til tråder fra klærne hennes. Det er dessverre heller ikke mulig å si om fotavtrykkene var her da kvinnen kom hit. Bortsett fra de som befinner seg under henne, da. De var naturligvis der tidligere.»

«Eller kom dit da hun ble flyttet,» sa Davíd.

«De har i alle fall vært der siden før kulden satte inn,» sa Sigurdúr.

«Ja, det er helt sikkert,» svarte Axel. Han reiste seg og prøvde å riste av seg stivheten. «Kvinnen har i alle fall vært her noen dager, for hun er frosset fast til gulvet. Jeg ville vise dere dette før vi sager henne løs.»

«AXEL!» hørte de noen rope fra operasjonssentralen.

«VI HAR ET NAVN!» De skyndte seg alle sammen bort til varevognen, der en kriminaltekniker rakte Axel en kopiutskrift av et førerkort som Axel straks rakte videre til Davíd. Han fikk helt hakeslepp. Sóley Arnardóttir. Født i februar 1970.

«Hvordan er det mulig?» spurte Magnús. «Er det ingen som har savnet henne?»

2 Lørdag 19. desember 2009 Klokken 04.47 Det var en anelse av snø i luften da Davíd og Magnús forlot åstedet. Sigurdúr ble igjen for å hjelpe kriminalteknisk å se til at liket ble fraktet trygt vekk av gravferdsetatens folk.

Den eneste trafikken på Miklabraut var en enslig drosje, og oppe på Öskuhlíd viste restauranten Perlan seg som en silhuett mot den fiolette himmelen. Varmtvannstankene som Perlan sto på var dekket med grønne og røde julelys og minnet om at det bare var få dager til jul. De kjørte i taushet, hver og en av dem fordypet i egne tanker.

I begynnelsen av en sånn sak var det alltid en viss engstelse i folk. Engstelsen for at dette var den saken der alt kom til å gå galt, trengte seg alltid på i sånne øyeblikk, men Davíd greide å riste den av seg mens de kjørte bortover Raudarástígur og nærmet seg politistasjonen. På forsiden av bygningen lå alle etasjene i mørke, og den så tom og forlatt ut; like mennesketom som busstasjonen Hlemmur på den andre siden. Et øyeblikk følte han det som om politistasjonen var stengt for natten, og at de var de eneste i byen som var på vakt, men så svingte han inn på gårdsplassen bak politistasjonen, inn i en verden som aldri sover.

58

Styrerommet for Vesturbæjar politistasjons allmenne avdeling, eller Stasjon 1, lå i annen etasje og var også oppholdsrom for stasjonens etterforskere. Gjennom vinduene kunne man se store skjermer som viste hvor politibilene til enhver tid befant seg, og vaktsjefer som vandret rundt, oftere med en mobiltelefon ved øret enn uten. Alt var slukket i tredje etasje der Sentralavdelingen lå, for alle hadde fri bortsett fra Davíd, Magnús og Sigurdur. Det kunne godt være at noen av etterforskerne fra Narko var på jobb, men det var det ikke mulig å se for de holdt ikke til på hovedstasjonen og ikke heller på noen annen politistasjon i Reykjavík. De leide isteden kontorer rundt omkring i byen, og ofte i kortere perioder av gangen, på grunn av det Davíd hele tiden mente var forfølgelsesvanvidd. I fjerde etasje lå kontorene til funksjonærene og førstebetjentene, og i femte etasje holdt overbetjentene og politisjefen selv til. Politi­ledelsen ble aldri kalt annet enn Femte i daglig tale blant politifolkene, og da som oftest i en negativ tone.

Davíd parkerte 426, og de gikk mot stasjonsbygningen.

Døren inn til Allmenn lå til høyre på gårdsplassen, skulle man derimot opp til Sentralavdelingen, gikk man til venstre. De tok heisen opp til tredje etasje og gikk direkte til kontoret til Magnús, som slengte seg ned i kontorstolen bak skrivebordet. Han hadde to dataskjermer på skrivebordet og åpnet nå politiets database for å lete opp Sóley. Politidatabasen var utgangspunkt for all etterforskning. Den inneholdt opplysninger om nesten to hundre tusen personer som politiet hadde hatt med å gjøre siden 1988.

Imens kikket Davíd på listen over bakvakter på juridisk avdeling og ringte til ham som var satt opp for dagen. Han ga vedkommende alle opplysninger om Sóley, i tillegg til all informasjonen de hadde om saken så langt, og ba om at juridisk avdeling kontaktet en dommer?? slik at politiet kunne få adgang til den avdødes bank- og telefontrafikk. En 59

søvndrukken person skulle ringe dommeren og få hjemler, og så sende dem til Davíd med e-post så snart de dukket opp.

«Det er 67 saker registrert på henne,» sa Magnús med det samme Davíd hadde avsluttet samtalen.

«Noe å bite i?» spurte Davíd og satte seg.

«Nei, mest saker som gjelder oppbevaring og misbruk, der hun er part, men ikke utøver.»

«De nyeste sakene?»

«Det er faktisk få nye saker. Den nyeste er en forfortkjøring for tre måneder siden. Den siste alvorlige saken er mer enn ett år gammel.»

«Adresse?»

«Hun har hatt folkeregisteradresse i Hafnarfjördur i mange år, men det er registrert mange oppholdssteder på henne. Den siste, den hun oppga da hun ble stoppet for å kjøre for fort, var i en blokk i Furufell 32. Ikke noe leilighetsnummer.»

«Oppga hun telefonnummer?»

«Vent litt … Jo, hun har oppgitt et nytt telefonnummer.»

«Flott,» sa Davíd. Dette gikk da som smurt. Det var ikke alltid de fikk såpass fersk informasjon å jobbe ut fra. Mobiltelefonnummeret var forhåpentlig det hun hadde brukt frem til hun døde. Davíd skrev det ned i notatboken sin slik at han kunne sende det til kriminalteknisk. Det ville han også gjøre med kjennelsen fra dommeren når den kom. Kriminalteknisk ville så ta seg av kontakten med telefonselskapene.

På den måten foregikk alt hos politiet; dette var arbeidsfordelingen deres.

«Men hva med jobb?» sa Davíd. «Hvor jobber hun?»

«Da hun ble tatt sist, sa hun at hun jobbet i Bónus på Laugavegur. Det spørs om hun ikke jobbet der fremdeles?»

Magnús åpnet statens oversikt over skatteinntekter på den andre skjermen og lette seg frem til hvem som hadde vært 60

ansvarlig for å trekke henne for skatt de siste tre månedene.

«Jo, det passer. Hun fikk lønn fra Bónus nå i begynnelsen av desember. Jeg kan ikke finne ut hvor mye, men så vidt jeg kan se har hun fått lønnsslipp derfra helt siden april.»

Magnús kikket igjen på den andre skjermen og begynte nok en gang å klikke seg rundt i politidatabasen.

Imens ringte Davíd til Gudmundur Gudlaugsson, politioverbetjent på Sentralavdelingen, gjorde rede for saken og fortalte hvilke grep man så langt hadde gjort. Gudmundur hadde mer enn tretti års erfaring bak seg, mesterparten av tiden som leder. Han ble rett og slett kalt Bossen av alle, til og med av andre ledere på stasjonen, og Davíd hadde ikke villet vekke ham før det var klart at de hadde en drapsetterforskning. Bossen var beryktet for sitt temperament og likte dårlig å bli unødig forstyrret.

Så ble han da også øyeblikkelig sur, men skjønte at saken, hvis den nå handlet om drap, kom til å bli vanskelig å håndtere. Han forbannet alle og ingen herfra og ned, men sa til Davíd at han skulle komme seg på beina og ringe flere av etterforskerne på Sentralavdelingen. Det ville ikke bli særlig populært i Femte. Overtidsarbeidet på avdelingen i desember hadde vært skyhøyt på grunn av etterforskningen av den polske innbruddsgjengen, og dette kom ikke til å gjøre saken noe bedre. Så brøt han samtalen uten å si ha det.

«Nei, se her! Her er det noe interessant, her er en 194sak,» ropte Magnús i samme øyeblikk som Davíd la fra seg telefonen.

«Fra når da?»

«Gammel. Hun har anmeldt … faren sin!»

«Skriv ut rapporten, så kikker vi på den.»

«Går ikke, saken er hentet inn fra det gamle systemet, derfor er det bare enkelte opplysninger, men ingen rapporter på data. Saken er fra 1986.»

61

«Kom, da løper vi ned og kikker i rapporten,» sa Davíd og spratt opp.

De skyndte seg ned til arkivet i første etasje og var raske med å finne den tynne, grønne mappen med saken. Etter noen minutter så Davíd opp fra vitnerapporten.

«Hun har anmeldt en voldtekt, men det virker som om alle vitnene politiet har snakket med har støttet ham, ikke henne. Det finnes ingen skikkelige bevis, og saken ble henlagt.»

Magnús sukket: «Til og med moren hennes påstår at hun ikke var i balanse på den tiden. Livet har ikke akkurat behandlet Sóley med silkehansker. Og til slutt kastet en eller annen henne inn i det der naustet, som om hun bare var søppel.»

Etter å ha kopiert rapporten gikk Davíd og Magnús inn på kriminalteknisk, som også lå i første etasje. Der traff de på en krimtekniker på vakt. Han var knapt våken, men gikk likevel med på å kjøre ut utskriftene fra Sóleys mobiltelefon, men bare fordi de – etter alle kunstens regler – hadde fylt ut en rekvisisjon i to eksemplarer. Den kriminalteknisk avdelingen gikk på rekvisisjoner; det var bare i tv-programmer som CSI, at kriminalteknisk iblant viste initiativ, og til og med kanskje løste sakene.

Den søvnige krimteknikeren lot dem få et Excel-dokument med alle opplysningene fra mobiltelefonen og fra SIM-kortet; all telefonering i og fra mobiltelefonen de siste dagene og ukene og også alle SMS-ene. Dette holdt inntil de fikk bedre dokumentasjon fra telefonselskapene neste dag, når det forelå fullmakt fra dommeren.

I samme øyeblikk som Davíd tok imot utskriften, ringte mobiltelefonen.

«Møte hos Bossen … nå!» sa en kjent stemme. Gamle Thorsteinn. Litt over seksti og en av dem som gadd å bli med på de store etterforskningene uansett hvor gammel han 62

ble. De fleste som hadde jobbet sammen med ham i yngre dager hadde enten sluttet, var døde eller hadde fått seg en behagelig og rolig jobb på en lokal politistasjon. Men til tross for at Thorsteinn fortsatt var med der det skjedde, ble det sagt at han på grunn av sine kontakter i Femte, var en av de mektigste karene på stasjonen. Den formelle siden betydde ikke alltid alt, men heller hvem man kjente og hvem man visste noe om.

«Vi kommer om et kvarter, skal bare kikke på utskriften fra mobiltelefonen hennes og sjekke om noen av numrene hun var i kontakt med, er registrerte numre eller slike vi raskt kan spore.»

Sjefen selv var ikke der da Davíd og Magnús kom inn på det store kontoret til Bossen. Det lå i fjerde etasje med utsikt over Hlemmur. Mannshøye hyller dekket den ene veggen, de var fulle av mapper og bøker som Davíd visste stort sett handlet om etterforskningsmetoder og juss. Han tvilte sterkt på om Bossen noen gang åpnet dem. Derimot hadde han i det minste stor glede av å sitere fra all kunnskapen der og var spesialist på å trekke inn sine egne universitetsgrader i samtalene.

Gamle Thorsteinn satt med beina på bordet og hendene bak nakken. Det var fremdeles merker fra puten på kinnet hans, en kraftig og bred linje på kjevepartiet som forsvant inn i den grå skjeggskogen. Davíd og Magnús satte seg i sofaen tvers overfor ham og tidde inntil Bossen kom inn, satte seg i kontorstolen og lente seg bakover med et sukk.

Han skuet utover flokken.

«Jeg snakket med Femte, og vi bestemte oss for å bruke så få som mulig inntil vi vet noe mer. Derfor ringte jeg bare Thorsteinn.»

«Det er da ikke barebare, det,» sa Thorsteinn surt. Han hadde gått på politiskolen sammen med Bossen, og de 63

hadde i all sin tid vært gode venner, men iblant gnistret det til mellom dem. I motsetning til alle andre på stasjonen slapp Thorsteinn stadig unna med sine uforskammede bemerkninger og sin kritikk av sjefen.

«Er vi fire?» spurte Davíd fort. Han orket ikke noe krangling nå.

«Nei, tre!» sa Bossen. «Jeg har snakket med Sigurdúr, og han går hjem med det samme de er ferdige med naustene.»

«Ha! Tre er altfor lite,» sa Davíd litt for høyt.

Bossen lente seg fremover i stolen, satte albuene på skrivebordet og lot som om han ikke hørte ham.

«Thorsteinn blir her på stasjonen, og sammen med statsadvokaten jobber han med forhandlingskravet og annet papirarbeid. Han blir også bindeleddet til opplysningsavdelingen og kriminalteknisk. På den måten burde det gå bra.»

Davíd hadde fortalt Bossen at Sóley sannsynligvis hadde vært på skråplanet mesteparten av livet. Det hadde kanskje noe å si når sjefene i øverste etasje skulle avgjøre hvor mye utgifter man kunne forsvare i denne saken. Det kunne godt være at de allerede tenkte på henne som noe søppel, for mennesker som dem var mer selvrettferdige enn vanlige borgere. Sånt søppel som Sóley fikk ofte lønn som fortjent i deres øyne, og enkelte syntes ikke det var annet enn naturlig at den slags kvinner endte livet i et naust.

«Fortell Thorsteinn hvordan saken står.»

Davíd gikk gjennom det som hadde skjedd de siste timene, og de ble enige om at dødsfallet måtte etterforskes som drap, i alle fall inntil saken ble klarere. Det betydde at man måtte handle raskt og komme i gang med det samme.

«Det er to, tre numre som ringer henne,» sa Davíd. «Hun svarer på alle, frem til 20. november, men deretter svarer hun ikke på noen oppringninger. Dette er derfor trolig datoen hun døde.

«Hvem er registrert på disse numrene?» spurte Thorsteinn.

64

«Det er det som er problemet,» sa Davíd. «Ingen av numrene er registrert, og det er ikke mulig å spore eierne. Vi blir nødt til å få utskrift av numrene så raskt som mulig slik at vi kan prøve å finne brukerne. Men det kan være at det er umulig.»

«Jeg skal ta meg av det og sende numrene til opplysningsavdelingen,» sa Thorsteinn.

«Ja visst, det er tydeligvis nok av oppgaver å fordele,» sa Bossen synlig irritert, «tiden betyr alt, som dere jo vet bedre enn de fleste. I saker der kvinner blir drept, handler det som oftest om en kjæreste, sier erfaringen. Vi må derfor finne en eller annen kjæreste. Davíd og Magnús, dere drar hjem til Sóley, sammen med en fra kriminalteknisk, hvor nå enn ...»

«Vi vet hvor hun bodde,» avbrøt Davíd ham, «vi tar med oss Axel. Han må jo snart være ferdig der nede nå.»

«Fint. Bra sak. Thorsteinn, du kartlegger den avdødes nærmeste familie og gjør klart for avhør så snart som mulig i morgen tidlig. Davíd sender deg kjennelsene fra statsadvokaten så snart de kommer, og ser til å få dem videresendt til kriminalteknisk avdeling. Dere må også passe på at opplysningsavdelingen får all dokumentasjon fra telefonselskapene og bankene når den kommer i morgen. Jeg fikk to karer fra nattevakten på Allmenn til å kjøre rundt i strøket og kartlegge overvåkningskameraene i området rundt åstedet. Så skriver jeg en pressemelding til mediene. Jeg tenker å si at for øyeblikket er det ingenting som tilsier at det dreier seg om noe annet enn et naturlig dødsfall. Vil la dem få følelsen av at dette er en tragedie, og at det sannsynligvis er en narkoman som har tatt en overdose. Kanskje vi på det viset får litt fred. Dersom journalistene tror det dreier seg om selvmord, kommer det ingenting om det i avisene.»

Davíd tenkte at siden de var altfor få, hadde Thorsteinn fått for mange oppgaver i etterforskningen, men han lot være å si noe. Bossen var ikke typen som diskuterte 65

den slags, særlig ikke i en gruppe. Hvis det nå var sånn at han ville at Thorsteinn skulle gjøre alt som måtte gjøres på politistasjonen, fikk det være hans avgjørelse. Grunnen var sikkert også at de hadde jobbet sammen i så mange år, og når det kom til papirarbeid, stolte han fullt og fast på Thorsteinn.

Davíd kremtet, og alle snudde seg mot ham.

«Vi må la så få som mulig vite at hun ble flyttet etter at hun døde. Dersom vi finner en sannsynlig gjerningsmann, kan det være avgjørende når det gjelder å bevise om kvinnen er drept med overlegg. De eneste som vet noe om saken nå, er de to politimennene som var på åstedet først, i tillegg til hele gjengen på kriminalteknisk. Vi må prøve å unngå at flere får vite noe.»

Alle nikket for å vise at de var enige. Ingen av de tilstedværende var imidlertid så naive at de trodde at alle politifolkene ville greie å holde kjeft om et mulig drap.

«Vi snakker bare om dette som en sak der en kvinne har vært død i lengre tid, og så antyder vi at det er snakk om selvmord, selvfølgelig uten å si det med rene ord,» sa Bossen.

«Vi må dessuten prøve å holde kvinnens navn skjult så lenge som mulig,» la Magnús til, «men det blir ikke lett. Er ikke navnet registrert i saken?»

«Fasken, da vet selvfølgelig alle på stasjonen det,» sukket Bossen.

Davíd kremtet igjen. «Jeg fikk lukket saken med det samme jeg kom på åstedet. Og det er bare noen veldig få som vet hva hun heter, langt færre enn ti personer.»

Bossen lo hjertelig. «Davíd er som alltid seg selv lik, stoler aldri på noen. Minst av alt på politifolk.»

Davíd kjørte ut av porten på politistasjonen i 426 og satte kursen mot Breidholt.

66

Han og Magnús hadde truffet kriminalteknikeren i trappeoppgangen, og Axel hadde raskt løpt inn på avdelingen og grepet en ny veske med utstyr. Da de kjørte utover Reykjanesbraut og så julelysene fra Breidholt i det fjerne, begynte julesnøen langsomt å dale ned.

Radiosenderen brøt stillheten.

«Melding til utstasjonerte fra 243. Vi leter etter en mulig innbruddstyv. Han ble sett løpende fra Vesturberg 34 i retning nordover og forsvant inn i skogen mellom Øvre og Nedre Breidholt. Han er middels høy og mørkkledd. Vi har ingen bedre beskrivelse av ham på nåværende tidspunkt.»

Davíd hørte hvordan alle patruljebilene i strøket ropte opp numrene sine for å vise at de hadde fått beskjeden, og at de ville være på vakt i det nevnte området.

«Er dette noen sak?» spurte Axel.

«Hva mener du?» spurte Davíd, og så på ham i speilet.

«Innbruddet i Vesturberg?»

«Selvfølgelig ikke. Jeg mener kvinnen i naustet. Er det ikke mest sannsynlig at hun har tatt en overdose og så sjanglet inn der?»

«Med en avbitertang i lommen?» spurte Davíd.

«Du går altså ut fra at låsen var hel?»

«Det regner jeg faktisk med,» sa Davíd. «Jeg synes det virker usannsynlig at en totalt forvirret kvinne i stummende mørke har truffet på det eneste naustet i området der hengelåsen er blitt klippet over.»

«Ja,» sa Axel. «Eller at hun har tatt en overdose på en fest, og at en eller annen bare har slengt henne inn der for å slippe noe mas.»

«Det er jo også en mulighet,» sa Davíd, «men da har vi dette med flaksen igjen, å treffe på et naust hvor låsen er blitt klippet over.»

Magnús tok ordet, uvanlig nok: «Dersom hun ble drept, og drapet skal se ut som om hun har tatt en overdose, kan 67

det bli vanskelig å bevise. Jeg kan huske et par sånne saker fra de siste årene, der det var mistanke om at folk ble drept på denne måten, men hvor de aldri greide å bevise det.»

De tidde en stund.

«Gutter,» sukket Davíd. «Jeg gir blaffen i om denne saken er vanskelig eller ser ut til å være håpløs. Denne kvinnen ble – uansett hva folk måtte si – slengt inn i dette naustet som et hvilket som helst søppel. Vi må prøve å løse saken.»

Ingen sa noe på resten av turen.

3 Lørdag 19. desember 2009 Klokken 06.58 Da de nærmet seg Breidholt, var Davíd begynt å tvile på om de i det hele tatt kom til å finne noe av interesse. Det ville ha vært en lang tur for drapsmannen å kjøre derfra og hele veien vestover til Ægisída med et lik i bagasjerommet.

Naustene der Sóley ble funnet lå ved den populære gangog joggestien, og det ville derfor være umulig å legge liket der ubemerket, bortsett fra i nattens mulm og mørke. Med tanke på Sóleys livsstil var det ikke usannsynlig at den eller de som var delaktige i drapet, var kjenninger av politiet, og Davíd hadde ofte nok vært på nattevakt til å vite at politiet var utrettelige når det gjaldt å stoppe nedslitte varebiler og gjennomsøke dem.

Han ble revet ut av grubleriene idet de kjørte inn i Furufell. Det lå rekkehus på begge sider, lenger borte sto fire blokker. Hun måtte ha bodd i en av blokkene, så han kjørte direkte dit. Lyktestolpene lyste opp parkeringsplassen, og rett foran dem lå Sóleys oppgang. Nummer 32. Blokka var blekblå, og det var på høy tid å male den. På noen av veggene var det en del amatørmessig tagging som sikkert hadde en slags mening for ungene i strøket.

69

Davíd parkerte bilen, og de gikk taust forbi tre vrak uten nummerskilt og en ødelagt teltvogn, som Davíd ikke kunne tro hadde vært på utflukt i løpet av dette århundret. I vinduene var det ingen julepynt å se, men i det fjerne hørte han en dundrende bassrytme.

Inne i oppgangen ble de overrasket. Ikke en eneste av postkassene var merket med navn, og istedenfor ringeklokker var det gapende hull med ledninger stikkende ut. I taket blinket en halogenpære i en irriterende rytme, og de hørte nå bassen mye tydeligere selv om det var vanskelig å vite om den kom fra denne oppgangen eller den ved siden av.

De så på hverandre.

«Ja, det må jeg si,» sa Axel, «det blir ikke lett å finne ut hvor hun bodde. Hvordan skjønner postmannen hvor han skal legge brevene?»

«Det spørs vel om folk her bryr seg om å få post,» sa Davíd tørt. «Se der! Ruten i døren er knust – kom, vi går inn.» Han strakte armen gjennom den knuste ruten og klarte med nød og neppe å åpne døren. I mørket der inne famlet han seg frem til lysbryteren, men da han fant den, gikk ikke lyset på i første etasje. Derimot kunne de se at lyset ble tent i etasjen over. De trakk opp lommelyktene og lot lyset sveipe rundt i første etasje. Her var det ikke annet enn en trapp ned til en kjellergang og et vaskerom med haugevis av sommerdekk og søppelsekker. Lukten var rar, en sur stank, og luften virket mange år gammel.

Først gikk Davíd bort til døren til høyre og la øret mot den. Han kunne ikke høre noen bevegelse der inne og gjettet på at beboerne lå i sin dypeste søvn. De diskuterte om de skulle banke på leilighetene, men før de fikk bestemt seg ble døren plutselig revet opp.

«Hva du gjøre!» ropte mannen som Davíd syntes så ut til å være kineser og trolig i begynnelsen av femtiårene.

«Politi,» sa Davíd og viste frem legitimasjonen.

70

«Du komme fordi bråk … endelig.»

«Nei, nei, dessverre. Vi leter etter en kvinne. Kjenner du henne?» spurte Davíd og viste kineseren et bilde av Sóley.

«Vil ikke kjenne.»

«Hvorfor det?» sa Davíd.

«Knarkere, stakkarer, tjuver alle sammen.»

«Er det riktig?»

«Jeg alltid finne nåler. Farlig.»

«Melder du fra om det?»

«Hvorfor? Ingenting skje.»

«Ja, nettopp. Hvorfor?» sa Davíd.

Han sa ha det, og de gikk videre til neste dør. Davíd lyttet igjen, og heller ikke her hørte han noe fra leiligheten. Han banket på døren, men fikk ingen reaksjon. Siden det tilsynelatende ikke var noen hjemme, kunne dette være leiligheten til Sóley. De fortsatte oppover. Lyspærene i annen etasje var i orden så de slukket lommelyktene. Nå var larmen tydeligere og kom helt klart fra etasjen over dem. Magnús spurte om de ikke bare skulle begynne med å gå dit hvor det var mest bråk, og hvor folk var våkne.

Oppe i tredje etasje til høyre fant de opphavet til bråket, der tøt den dundrende musikken ut gjennom en lukket dør.

Davíd var forundret over at naboene ikke hadde ringt til politiet for lengst, men de hadde kanskje prøvd så ofte at de visste at politiet ikke kunne gjøre mye i sånne saker.

De banket og ventet. Ingenting skjedde.

Bråket dempet seg ikke. Davíd banket på døren igjen og med mer kraft, han syntes det var rart at ingen i leiligheten hørte bankingen. Plutselig ble døren åpnet, og en liten gutt, trolig i tiårsalderen, kikket ut.

«Politi,» sa Davíd og viste frem legitimasjonen. «Er mammaen din hjemme?»

«Ja.» «Kan du hente henne for oss?»

71

«Vent litt,» sa gutten og forsvant inn i leiligheten.

Davíd satte foten i døråpningen, og de så inn i en gang der det lå sko og jakker utover hele gulvet. Gutten kom ikke tilbake.

«Jeg tar en kikk inn. Dette holder ikke,» sa Davíd etter en liten stund. Han gikk inn i stua der anlegget sto på full guffe.

Tre menneskelige vesener lå og sov i dyp rus. Axel skrudde av musikken. Stillheten som senket seg, var overveldende. I sofaen lå en mann og en kvinne, og i en stol ved siden av sov en annen mann. På sofabordet lå tomme brennevinsflasker og skåler med snacks. Dipskålen hadde veltet, innholdet lå størknet på bordplaten. Magnús og Axel prøvde å vekke de sovende, mens Davíd gikk inn i værelset innenfor stua. Der satt den lille gutten på en seng, som tydeligvis ikke hadde fått sengetøyet skiftet på lang tid, og spilte PlayStation på en liten tv.

«Jeg greide ikke å vekke henne,» sa han og spilte videre.

«Helt greit, jeg skal hjelpe deg med det.»

«Takk.»

«Hva heter du, vennen min?»

«Tommi.»

«Jeg kommer tilbake om en liten stund, Tommi.»

Davíd gikk ut i stua igjen der folkene begynte å komme til bevissthet. Mennene var bare på besøk og kjente ikke Sóley fra bildet. De ble sendt av gårde. Davíd satte seg ned ved siden av kvinnen i sofaen, og Magnús gikk inn til gutten, slik at han ikke skulle være alene.

Kvinnen sa at hun het Jóhanna. Hun hadde bleket hår og holdt tydeligvis samme takt som da hun var atten, selv om hun for lengst hadde passert førti. Hun prøvde å holde maska og snakke tydelig, men var så snøvlete at Davíd måtte anstrenge seg voldsomt for å forstå hva hun sa. Han ble nesten selv beruset av å sitte så tett inntil henne.

72

«Jeg har ringt barnevernet,» sa Davíd. «De er på vei og de vil ta en avgjørelse om hva de skal gjøre. Men det er helt klart at gutten din ikke er trygg her hos deg.»

«For no’ jævla tull! Han har alltid vært sammen med meg,» sa Jóhanna og hevet stemmen.

«Hysj! Ikke så høyt. Kjenner du denne kvinnen?» spurte Davíd og viste henne bildet.

Hun tok halvt forfjamset imot fotografiet og syntes tydeligvis det var rart at Davíd plutselig ikke spurte mer om gutten. Hun hadde vanskelig for å konsentrere seg og knep øynene sammen mens hun betraktet bildet.

«Ja … Hun bor i annen etasje, her under meg.»

«Er det lenge siden du så henne sist?»

«Nei … jo, det er noen måneder, eller uker, jeg er ikke sikker.»

«Bor hun alene der?»

«Jeg tror det.»

«Har hun kjæreste?»

«Jeg vet ikke. Jeg tror hun har vært sammen med Goggi.»

«Hvem er Goggi?»

«Det vet jeg ikke, bare Goggi,» sa hun irritert, lente seg bakover på sofaen og lukket øynene.

Etter noen sekunder begynte hun å snorke lavt. Davíd reiste seg og gikk med Axel inn på rommet til gutten, han ba Magnús om å bli med ut på gangen. Axel ble igjen hos gutten. Da de var kommet ut og var sikre på at gutten ikke hørte noe, ble de enige om at Davíd og Axel skulle gå ned i leiligheten til Sóley, de kunne ikke utsette det, mens Magnús skulle vente sammen med moren og sønnen på folkene fra barnevernet.

Axel banket igjen på hos Sóley for å sjekke om det var noen hjemme. Kanskje bodde hun sammen med denne Goggi, som Jóhanna hadde snakket om, og de hadde liten lyst til 73

å brase inn hos folk. Men ingen åpnet. Det var ingen lyder.

Lyset i oppgangen gikk ut, og Axel skrudde det på igjen.

Davíd trakk frem et lite svart etui fra innerlommen på jakken. Det inneholdt mange små metallpinner og et redskap som liknet et skrujern, men som var bøyd i den ene enden, slik at det hadde form som bokstaven J. «Hva … kan du den slags?» spurte Axel forundret, satte fra seg vesken med verktøy og gikk ned på huk ved siden av Davíd for å følge bedre med.

«Ja, fra spesialstyrken.»

«Var du i politiets spesialstyrke?»

«For lenge siden, og selv om det er morsomt å bryte opp dører, er dette enklere.»

«Wow, da behøver vi altså ikke å vente på låsesmeden.»

Davíd var ikke helt i trening, og det tok ham to, tre minutter å skyve opp alle pinnene i låsen og vri dem langsomt mot høyre med det bøyde skrujernet. Axel sto ved siden av lysbryteren og skrudde på hver gang lyset gikk ut. Døren inn til Sóleys leilighet åpnet seg, og i samme øyeblikk hørte de noen komme opp trappen. De reiste seg og sto og ventet. En mann kom opp trappen og gikk bannende mot leiligheten på den andre siden uten å legge merke til dem.

«God kveld,» sa Davíd.

Mannen, som så ut til å være godt og vel tjue, skvatt voldsomt, han snudde brått på hælen og løp ned trappen igjen.

Straks kastet Axel og Davíd seg etter ham. Davíd forbannet seg selv at han ikke hadde stengt fluktveien før han hilste.

De fikk tak i mannen nederst i trappeoppgangen, dro ham bort til sykkelrommet og lukket etter seg for å få arbeidsro.

Davíd presenterte dem og viste frem legitimasjonen.

«Hva har jeg gjort?»

«Ingenting, vi er bare nødt til å snakke med deg,» sa Davíd.

«Om hva?»

74

«Hva heter du?»

«Lárus.»

«Bor du der i andre etasje?»

«Ja.» «Hvor kommer du fra nå?»

«Jeg var bare borte i blokka ved siden av og spilte PlayStation med en kamerat, hva er dette for noe, mann?»

Davíd rørte ved kinnet til Lárus med håndbaken.

«Du er iskald. Du har vært lenger borte enn i blokka ved siden av,» sa han og dyttet borti brystet hans. «Hvorfor ljuger du for meg, gutt?»

«Hva, er det noe i veien med deg, eller …?»

«Hvorfor løp du din vei? Hvorfor gikk du ikke bare inn til deg selv?»

«Jeg trodde at dere var noen sånne typer … Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Fyrer som hilser på meg midt på natten.»

Lárus åpnet munnen og gjespet, men avsluttet den ikke helt. Han sto og trippet nervøst foran dem og hadde puttet hendene i lommene på den svarte jakken. Han følte seg tydeligvis ikke særlig vel og så ut som om han stresset seg mer og mer opp.

«Jeg vil ikke preike med dere, har ikke tenkt å sladre på noen som helst.»

«Jeg skal vise deg bildet av en kvinne vi er på jakt etter,» sa Davíd.

Lárus stirret opp i luften og la armene i kors.

«Har du virkelig ikke tenkt å hjelpe oss?» spurte Axel.

«Hva tror du?» spurte Lárus og så nesten sørgmodig på ham.

«Hvis du har tenkt å yppe deg på den måten, så er vi ikke lenger på jakt etter en kvinne, men derimot en fyr som passer til beskrivelsen av deg,» sa Davíd kaldt og grep tak

75

i skulderen til Lárus. «Han løp fra et innbrudd her i området.»

«Det var ikke meg,» sa Lárus og snudde seg raskt mot Davíd.

«Nei da, det vet jeg godt, men det holder for oss å ha en motivert mistanke. Du likner på mannen, løper når vi presenterer oss, og ljuger for oss. Det ser ikke bra ut for deg.»

«Hva har du tenkt å gjøre?» spurte Lárus tvilende og gjespet igjen uten virkelig å gjespe.

«Jeg vil begynne med å kroppsvisitere deg, er det greit?»

Lárus senket hodet, sukket, men sa ingenting. Davíd fikk ham til å sette hendene mot veggen og stå med beina fra hverandre. Systematisk kjente han over en fjerdedel av kroppen av gangen og undersøkte så sokkene og bukselommene. Deretter lot han hånden gli inn i den innerste lommen på jakken og fant med en gang noe som liknet et glass eller en boks. Det var et brunt medisinglass med hvitt pulver i.

«Hva er dette for noe?» spurte Davíd og ristet glasset.

«Ingenting, er jeg arrestert?»

«Ikke ennå. Vi får tenke litt på det.»

«Hva mener du?»

«Vi er nødt til å kikke inn i leiligheten din og se om det er noe tjuvegods der, eller mer stoff.»

«Skal dere kikke inn i leiligheten min?»

«Det er vel ingen sak siden du har alt på det rene.»

«Nei da, nei.»

Lárus gikk foran dem opp trappen og låste opp leiligheten. Der ble de møtt av en gammel, sur og motbydelig marihuanastank. Alle lampene var uten lyspærer, så det var nesten helt mørkt der inne. I sofaen i stua sov en mann i trettiårsalderen, ved siden av ham fløt et kjempedigert askebeger ut over sine bredder. Foran sofaen var det rigget til et salongbord av pizzaesker fra Domino’s, og oppå dem lå

76

fjernstyringen til PlayStation. Lenger borte sto en førti tommers flatskjerm.

«Er det ingen som sover i senger i denne blokka?» spurte Axel.

«Hva mener du?» sa Lárus.

«Er det dere to som bor her?» spurte Davíd.

«Nei, jeg bor her sammen med mamma. Hun sover på soverommet,» svarte Lárus. «Dette er bare en venn av meg, vi holdt på å spille PlayStation, som jeg sa.»

«Du røyker en del gress, gjør du ikke?»

«Jo …»

«Vi kan ta med deg og alle andre her inne ned på stasjonen, du vet det?» sa Davíd.

«Nei, ikke gjør det’a, mann.» «Å, jo da, og da blir dere sittende i cella helt til jeg i morgen gidder å våkne og snakke med dere», sa Davíd. «Og så kommer jeg tilbake og leter mer i denne bula her til jeg finner noe. Denne flatskjermen for eksempel, er du sikker på at du har kjøpt den? Og dette BOSE-anlegget? Hvordan har en fyr som deg råd til å kjøpe sånne greier?»

«Jeg fikk det som betaling.»

«Bare boten for dette hvite her, er fem tusen kroner eller fengsel i flere dager. Det hvite stoffet rettferdiggjør alt hva vi måtte finne på. Det vet du. Vi kan gjøre nesten hva som helst med deg, og det blir aldri noe problem.»

Lárus tidde og hang med hodet. Kameraten snorket enda høyere i sofaen.

«Hør her,» sa Davíd, «jeg kan tenke meg at dere har sittet her og spilt, og så bestemt dere for å ta litt speed, sånn at dere kunne fortsette å spille, og så har du gått ut for å få tak i stoff. Jeg kan ikke gi deg speeden tilbake, men jeg skal glemme det, og boten også, hvis du bare hjelper meg og svarer på spørsmålene om denne kvinnen vi leter etter.»

77

Lárus så opp og stirret på ham med blodskutte øyne, men sa ingenting.

«Kjenner du henne?» spurte Davíd og viste ham igjen bildet. Lárus skalv da han tok imot det og vendte det mot en av lyspærene for å se bedre. Han var blek av stress, og Davíd var fornøyd med at han hadde fått taket på ham så raskt. Det var råflaks at de hadde funnet det hvite stoffet.

Han var sikker på at Lárus ellers aldri hadde gått med på å snakke med dem.

«Ja, jo. Det er Sóley. Hun bor her på den andre siden av gangen,» sa han og ga bildet tilbake til Davíd.

«Er det lenge siden du så henne sist?»

«Jeg har ikke sett henne på lenge.»

Lárus fortalte dem at Sóley hadde flyttet inn i blokka for et år siden eller mer, hadde vært fullstendig på kjøret den første måneden og hadde av og til vært på fest hos ham og andre i blokka.

«Kan du huske noen som var sammen med henne?» spurte Davíd.

«Vi må bare snakke litt med henne,» la Axel til.

«Hun har en venninne som heter Selma, og hun festet ofte sammen med henne. Iblant kom hun på fest til mamma og meg.»

«Vet du hvor Selma bor?»

«Nei.» «Tror du at Sóley kan være hjemme hos Selma?»

«Jeg tror hun har sluttet å dra på kjøret, i alle fall ser man aldri noe mer til henne her i blokka når det er fest.»

«Har hun kjæreste?» spurte Davíd.

Lárus nølte. «Ja ... jo, hun var sammen med en fyr som heter Georg. I alle fall da hun flyttet inn, men ham har jeg heller ikke sett på lenge.»

Davíd og Axel fikk ikke noe mer ut av Lárus. Det virket som om han absolutt ikke ville fortelle dem hvor de kunne 78

finne Georg. Davíd fikk på følelsen at Lárus var dødsredd ham, og at han ikke kom til å fortelle dem hvor han bodde.

De sa ha det og takket for samarbeidet, men Lárus slang bare igjen døren etter dem.

Utenfor leiligheten til Sóley sa Axel: «Lukten som siver ut herfra, lover ikke godt,» og dyttet forsiktig til døren med Maclite-lykten sin. «Det kan være liklukt, men jeg er langt fra sikker.»

«Vi får håpe at det ikke er noe lik,» sa Davíd. «For eksempel Georg, men det tror jeg faktisk ikke, liklukt er ikke til å ta feil av. Er man i tvil, er det nesten alltid noe annet.»

Axel tok på seg den hvite overallen, festet på seg hårnettet og åpnet døren. Han satte seg på huk og lyste innover gangen, slik han hadde gjort i naustet ute på Ægisída. Men her var det ingen fotavtrykk, noe som virket ganske rart.

Gulvet var rent – bortsett fra et tynt lag med støv – og inne i gangen sto det noen par med sko, pent og pyntelig på rad og rekke, på en stumtjener i hjørnet hang det to ytterplagg. Her var det ingen tegn til at det hadde vært folk. Davíd syntes at Axel tok latterlig mange bilder der i gangen, før han plukket med seg et blått lys og forsvant inn i leiligheten.

Davíd satte seg på trappetrinnet i oppgangen med ryggen mot veggen og ventet. Etter kort tid gikk lyset ut, men han orket ikke reise seg og slå det på igjen. Han lente hodet mot veggen og lukket øynene. Etter noen minutter spratt han på beina da han merket at søvnen var i ferd med å overmanne ham, deretter gikk han frem og tilbake på trappeavsatsen for å holde seg våken.

Etter en time dukket Axel opp igjen.

Davíd sto og snakket med Magnús, kollegaen var nettopp kommet ned fra etasjen over. En fyr fra barnevernet, som han syntes knapt virket som om han var konfirmert selv, hadde bestemt seg for å ta med seg gutten og få ham 79

midlertidig plassert i et fosterhjem. Deretter dukket en politimann fra Allmenn opp for å følge opp saken og skrive rapport om hendelsen.

«Gutter, kom og kikk på dette,» sa Axel, kastet hvite overaller ut til dem og forsvant så inn i leiligheten igjen. De tok dem på, festet hårnettene og skobeskytterne og gikk inn i den mørklagte leiligheten.

«Hvor er du, Axel?» ropte Davíd litt irritert.

Plutselig var stua badet i lys. For annen gang denne natten kjente Davíd hvordan gåsehuden bredte seg på kroppen.

Alt var rent og ordentlig, men lukten var fryktelig. Hvis ikke det hadde vært for det fine laget med støv i stua, kunne det virket som om noen nettopp hadde hatt julerengjøring og satt alle ting på plass. Davíd gikk rundt og åpnet skuffer og skap. Erfaringen hadde lært ham at ved å se på folks hjem kunne man lære mye om situasjonen deres. Han husket en sytti år gammel kvinne som ble funnet død hjemme hos seg selv, i en fin flermannsbolig. Det var ingen komplisert sak, men da han gikk rundt i leiligheten hennes for å se etter medikamenter eller liknende som kunne forklare dødsfallet, oppdaget han at hun hadde ført et dobbeltliv. Han åpnet den gamle kvinnens badeskap, som viste seg å være proppfullt av vodkaflasker. Og uansett hvilket skap han åpnet – på kjøkkenet, i stua eller soverommet – var alle proppfulle av tomme vodkaflasker i pyntelige rekker. Den gamle hadde vært alvorlig alkoholisert, men ingen i nærmiljøet hadde oppdaget det.

Hun kjente en drosjesjåfør som pleide å kjøpe brennevin for henne når hun var ute og kjørte med ham, og hun la flaskene i håndvesken. Problemet var å bli kvitt de tomme flaskene, for hun ville ikke at naboene skulle få øye på dem i søppelet. Derfor gjemte hun dem. Davíd husker at han hadde tenkt at kvinnen ikke kunne ha ventet mye lenger

80

med å dø, for det var ikke plass til en eneste flaske til i skapene i leiligheten.

Innenfor stua til Sóley lå et søtt, lite kjøkken som Sóley tydeligvis hadde lagt sin stolthet i å holde rent. Røde og hvite grytekluter hang på veggen ved komfyren og en liten hylle med alle mulige slags krydderglass hang over den igjen. På veggen midt imot sto det et bord og en vask, og skapene som hang på veggen, var fulle av rent servise. Da han kom bort til kjøleskapet, så han at det ikke var helt lukket, og lukten derfra oversteg nesten det han kunne holde ut. Inne i skapet var det mye mat og en tallerken med noe Davíd antok var kjøtt. En toliters colaflaske var blitt presset inn og gjorde det umulig å lukke skapet ordentlig.

«Jeg vet hvor lukten kommer fra,» ropte han.

«Ja, her er det ikke noe lik,» svarte Axel, «men alt i kjøleskapet er råttent. Jeg er ferdig med badet og holder på å avslutte soverommet, dermed nærmer jeg meg slutten.»

Davíd åpnet det øverste skapet på kjøkkenet. Det var fullt av alle mulige slags vitaminer og kosttilskudd i halvtomme bokser og glass. Borte ved vinduet sto et lite kjøkkenbord, og på det en bærbar mac med kontakten i. I vinduskarmen sto en kurv med innskrumpede epler, ved siden av kurven lå en bunke aviser. Han kikket på datoen på den øverste.

Fredag 20. november 2009. Fire uker tidligere. Innimellom sidene fant han et kopiert dokument som han bladde igjennom. Han syntes det var et merkelig sted for noe sånt, men kanskje var det noe hun hadde holdt på med rett før hun døde.

Med ett skjønte han hva det var han sto med i hendene.

Det var en fødselsattest. Gutt Sóleyjarson, født tre minutter over midnatt 22. mars 1987.

81

Utdrag fra

Kommer i begynnelsen av februar

Prolog Hun våkner på en smal seng. Hun er naken. Kroppen rister, gåsehuden er tydelig på de delene av kroppen hun kan se.

Tungen ligger klistret til ganen. Hun løsner den forsiktig. Svelger. Munnen føles som sand. Hun trenger vann. Det dunker i hodet.

Hun forsøker å røre hendene, men de sitter fast. Armene er strukket bakover, håndleddene bundet sammen og festet i en sengestolpe. I hvert fall tror hun det er en sengestolpe.

Hun klarer ikke se ordentlig, for en muskel i nakken drar seg mot krampe når hun bøyer hodet bakover. Hun forsøker å røre på beina. De vil ikke lystre. Noe holder dem igjen.

Hun løfter hodet litt opp fra madrassen. Føttene er bundet fast i den andre enden av sengen.

Rommet er smalt og lite. Gardinene er trukket for, men hun skimter omrisset av månen gjennom det tynne stoffet.

I det beskjedne lyset kan hun skjelne en kommode med tre skuffer, et fat, en pinnestol i hjørnet. Hun kan ikke huske at hun har vært her før.

Hvor er han? Er hun alene? Er hun overlatt til seg selv?

For å dø alene? Hun tror ikke det. Han pleier ikke å la noen slippe så lett. Hun vrir hodet litt bakover, så langt smertene tillater. Skimter konturene av en halvåpen dør. Hun kremter.

Venter. Kremter høyere. Venter. Kjenner hvordan hver fiber i 85

kroppen spenner seg. Men stillheten er visst den eneste som kan høre henne.

Hun presser anklene mot hverandre og forsøker å dra beina til seg. Trekker og presser. Presser og trekker. Rykker hardt. Mange harde rykk helt til det svir rundt anklene.

Til noe varmt renner nedover på siden av den ene foten og hun forstår at hun blør. Hun lar føttene hvile og beveger på fingrene. Tauet rundt håndleddene virker løsere enn det på beina. Hun skyver armene fra hverandre. Det lar seg gjøre å få litt avstand mellom håndleddene. Hun puster dypt inn.

Hjertet slår fortere. Hun vrir på den høyre hånden og trekker armen mot seg. Det prikker og svir hele veien fra fingrene og ned til skuldrene, som om blodet er tilsatt etsende væske. Hun spenner fra med beina i fotgjerdet og forsøker å flytte kroppen oppover i sengen, men klarer det ikke. Det føles som om en kniv skjærer gjennom hoften, og hun blir liggende stille til det verste har gitt seg og hun igjen klarer å puste normalt.

Hun lirker og drar i tauet rundt håndleddene. Det flytter seg opp til fingerknokene, og hun kan bevege den ene hånden litt friere. Hun lirker mer. Vet ikke hvor lenge hun holder på, men millimeter for millimeter lykkes det henne å flytte tauet videre oppover til høyrehånden er fri og hun samtidig kan dra til seg den venstre.

Hun setter seg opp i sengen og masserer håndleddene.

Idet hun bøyer seg frem for å løsne beina, ser hun sorte prikker foran øyene. Magen føles med ett tykk. Som om innvollene er hovnet opp. Hun bøyer seg brått utover sengekanten og brekker seg.

Det kommer ikke noe. Ikke engang magesyre. Det er for lenge siden hun har spist.

Hun holder seg med hendene i sengekanten. Blir sittende rett opp og ned en god stund før hun gjør et nytt forsøk på å nærme seg tauet nede ved føttene. Kniven i hoften kommer 86

tilbake, likevel fortsetter hun å bevege seg til fingrene når knuten. Den er hardt knyttet. Magen protesterer, og hun retter seg opp og puster. Bøyer seg frem igjen og presser to fingertupper inn mot midten av knuten. En negl gir etter og presses bakover. Det gjør vondt , og hun trekker hånden brått til seg. Hun svelger. Lener seg frem og bytter hånd slik at andre fingre gjør arbeidet med å presse en åpning i knuten. Hun vipper knærne litt ut til siden for å komme bedre til. Tauet skjærer seg inn i anklene, og hun ser en flekk av blod vokse mot det lyse lakenet.

Endelig greier hun å få en finger gjennom knuten, og det lykkes henne å løsne den midtre delen så mye at hun kan gi bedre rom til anklene. Hun griper tauet bak føttene, og ved hjelp av tomlene greier hun å smette det rundt hælene.

Hun setter føttene på gulvet. Blir sittende og støtte seg med hendene på sengekanten mens hun dreier forsiktig på anklene. Reiser seg og går mot døren. Må lene seg mot dørkarmen og hvile.

Stuen utenfor er tom. Hun snubler nesten i teppet på gulvet. Over et armlene ligger et pledd, og hun går bort og tuller det rundt den nakne kroppen.

Gjennom det store stuevinduet ser hun trær. Mange trær.

Hun går ut på kjøkkenet. Ut i gangen. Kjenner på ytterdøren. Den er låst. Hun ser seg om etter nøkkelen. Det henger en gammel anorakk på en av knaggene. Hun undersøker alle lommene. Lukker opp et lite nøkkelskap.

Ingen nøkkel.

Telefon. Hun må komme seg til en telefon.

Hun går bort til verandadøren. Den kan åpnes fra innsiden uten nøkkel. Hjertet slår fortere.

Hånden som ikke holder pleddet, skjelver idet hun tar tak i den lille hendelen med fingrene. Metallet er kaldt mot fingrene. Hun går noen skritt ut på terrassen og trekker luften inn i dype åndedrag.

87

En lyd.

Hun går noen skritt lenger frem på treplattingen.

Lys. Hun ser lys komme til syne nede på veien et sted.

Og hun hører den tydelig nå. Motorduren.

Hun drar pleddet tettere om seg og tar noen skritt vekk fra plattingen. Føttene treffer skogbunn. Steiner. Røtter.

Hun kjenner at kjevene strammer seg hver gang en fot treffer bakken. Hun forsøker å løpe, men kroppen lystrer ikke.

Likevel kommer hun seg fremover. Registrerer lyden av bilhjul mot grus på veien rett nedenfor.

Idet hun runder hushjørnet, smeller en bildør igjen et sted bak henne.

Han er tilbake.

Lyden av skritt. Hun gjemmer seg raskt bak en trestamme. Lungene føles for små. Tvinger seg til å puste gjennom nesen for ikke å lage for mye lyd.

En nøkkel settes i låsen, og hun hører lyden av skritt mot gulvet der inne. Om noen sekunder vet han at hun er borte.

Hun skynder seg videre innover i skogen. Noe skarpt skjærer seg inn i hælen. Hun snubler. Slår hodet mot bakken. Alt går rundt. Hører harde skritt mot den lille trappen utenfor inngangsdøren. Skrittene kommer mot skogen. Mot henne.

Det lukter klamt fra armhulene, og hun kjenner en sur smak komme opp i munnen. Hun stabler seg på beina og tar noen små skritt videre innover. Forsøker å bevege seg lydløst. Vekk fra lydene bak seg. Vekk fra ham. Pleddet henger seg opp i en grein. Glir av henne. Hun fortsetter uten.

Raske skritt. Han nærmer seg nå. En kvist treffer henne i øyet, og det unnslipper henne et klynk. Hun hører at han skifter retning, og forstår at han vet hvor hun befinner seg.

Hun synker ned bak en busk. Legger armene rundt knærne og gjemmer ansiktet ned mot magen.

Så er han der.

88

Løfter henne opp etter håret. Legger to hender rundt halsen hennes og kaster henne hardt inn mot en trestamme.

Barken skjærer inn i huden på ryggen. Hun glipper med øynene og ser knyttneven komme. Den treffer henne i magen. Det er som om all luft blir presset ut av henne.

Hun forsøker å konsentrere seg om den metalliske smaken i munnen.

Han griper rundt livet hennes og løfter henne opp slik at hun blir hengende inn mot ham. Hun orker ikke gjøre motstand. Det er over.

Pusten hans lukter tobakk. Hun forsøker å vende hodet bort. Ned mot bakken. Beltespennen hans skjærer seg inn i huden på magen hennes. Idet han går opp de tre trappetrinnene til inngangsdøren, tar han tak i håret hennes med en hånd og trekker henne bakover til det kjennes som om nakkevirvlene skal brekke tvert av.

Han tar tre lange skritt inn i stua og slenger henne ned på stuebordet. Idet ryggen treffer bordkanten, hører hun et smell fra ett eller flere ribbein. Han bøyer seg over henne.

– Jævla fitte, hvisker han tett mot ansiktet hennes.

Han retter seg opp og løsner beltet. Drar ned glidelåsen i buksen. Legger en stor neve rundt halsen hennes. Øynene hans viser ingenting. Ikke raseri. Ikke forakt.

De er døde.

Hun vet hva som venter.

Hun håper bare at det går fort.

1 – Nå, unge dame, hvordan føles det å være en av gutta?

Wilma kaster et hurtig blikk bort på Ivar Stensaasen, lederen av Seksjon for organisert kriminalitet, eller Orgkrim, som de kaller den. Hun gjør seg ferdig med kopiene ved den lille kopimaskinen på forkontoret hos visepolitimestrene. Legger dem i en ryddig bunke, drar en hårstrikk av det ene håndleddet og samler de lange krøllene i en stram hestehale.

– En av gutta, du liksom, svarer hun. – Ser jeg sånn ut?

Den velbrukte kaffetrakteren i hjørnet gir fra seg noen surklende lyder, og hun merker at Ivar Stensaasen kikker på henne mens han skjenker en kopp kaffe. Uten nevneverdig besvær flytter han sine litt for mange kilo tett opp på siden av henne.

Han legger en arm rundt skulderen hennes og trekker henne inntil seg. Skjorten er ustrøket, men lukter nyvasket.

– Det er jammen godt vi har fått litt kjønnskvotering i gruppa.

– Kjønnskvotering? Er du morsom?

Hun rykker seg ut av grepet.

– Slapp av, Wilma. Jeg bare tuller.

Hun ser opp på ham.

Hun vet jo det.

90

Hun må lære seg å slappe av.

Egentlig vet hun å gjøre det beste ut av det. Av det meste.

Det er bare det at hun er litt nervøs. Fingrene klemmer om notatet hun har skrevet.

– Hold fingra av fatet, Stensaasen!

Visepolitimester Per Corneliussen sitter i den lille, røde hjørnesofaen og betrakter seksjonssjefene etter hvert som de strømmer til. Den ene armen hviler på sofaryggen. I hjørnet bak ham står en diger kaktus. Wilma husker hvordan de lange piggene stakk i nakken første gang hun dumpet ned i sofaen.

– Dere må skjerpe dere nå som det er damer blant oss, sier han og blunker til Wilma.

Hun smiler tilbake.

I det samme blir hun oppmerksom på sin egen overordnede, visepolitimester Tone Bylien, på dørstokken mellom kontoret og forværelset.

– God morgen, hilser Wilma med smilet liggende løst i stemmen.

– Tar du med pappkrus til oss, sier Bylien.

Hun nikker mot skuffen der pappkrusene ligger. Wilma griper kopiene og notatboken, går bort til skuffen og plukker med seg en passende mengde. Så skynder hun seg etter de andre som i mellomtiden har forflyttet seg til møterommet i enden av korridoren.

Det er bare to uker siden hun begynte som leder på Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Den første morgenen møtte hun opp i altfor god tid, livredd for å komme for sent, bare for å oppdage at det var stille overalt.

Nå smiler hun ved tanken på hvordan hun den første dagen tok et ærbødig skritt over terskelen til nettopp dette rommet. Hvordan hun stod musestille i politimesterens møterom og hørte seg selv puste. De kremhvite veggene

91

virket så nøytrale at hun fikk fornemmelsen av at de hadde avlagt taushetsløfte om alt som ble sagt og gjort der inne.

Da hun tok sine første skritt inn i rommet, runget skoene mot parketten. Hun hadde listet seg instinktivt videre på tærne bort til nærmeste stol. Mens hun stod der, kom Tone Bylien susende inn, med sko som ikke var redde for å lage lyd, og med to store kanner kaffe. Hakk i hæl fulgte alle seksjonssjefene, som en flokk måker som kjente lukten av fiskeslo.

Wilma setter fra seg pappkrusene midt på langbordet.

Idet hun trekker stolen ut fra bordet, kremter det forsiktig bak henne. Hun snur seg og ser en av stasjonssjefene stå med utstrakt hånd.

– Ronny Syvertsen, Majorstua politistasjon. Vi har visst ikke hilst. Jeg har vært på ferie.

Hånden er klam.

– Wilma Lind. Jurist. Påtaleleder ved oslopolitiet siste åtte år.

Hun trekker hånden til seg.

– Velkommen, sier han og bukker så hentesveisen slår sprekker på skallen. – Det ser ut til at det er ledig ved siden av deg?

Uten å vente på svar dumper han ned på stolen ved siden av henne.

– God morgen, sier Corneliussen og folder hendene bak nakken. – Noen som har noe å si til at Vålerenga slo Brann i går?

Seieren ligger tjukt i smilet hans, og Stensaasen hytter med neven.

Wilma fingrer litt nervøst med notatet hun har skrevet, og begynner å tvile på om hun bør dele det ut. Så griper hun pappkruset og skjenker i kaffe. Snuser inn kaffeduften. Tar et par slurker og lar koffeinet gi næring til selvtilliten som hun har mobilisert siden hun i går kveld skrev notatet. Da 92

hun bestemte seg for at notatet burde være første punkt på morgenmøtet.

– Wilma? Har du noe til fellesskapet? Corneliussen ser på henne.

Hun skvetter til, skamfull over ikke å ha fanget opp at informasjonsrunden rundt bordet har begynt.

– Vi har hatt noen stygge overfallsvoldtekter i Oslo den siste tiden, sier hun mens hun deler ut det hun har skrevet.

– Det er både fullbyrdede voldtekter og forsøk. Til sammen seks anmeldelser på to og en halv måned.

Hun trekker pusten og svelger.

– Kvinnene opplever møtet med politiet som et nytt overgrep. Jeg synes ikke vi tar dette så alvorlig som vi burde.

Hun kikker på ansiktene rundt bordet og ser deretter spørrende opp mot enden av bordet hvor Bylien og Corneliussen sitter.

– Skal jeg vente til dere har fått lest gjennom?

– Nei da, nei da. Corneliussen vifter med den ene hånden uten å se opp.

– Overfallsvoldtekter skjer ute, sier Wilma. – De begås oftest av ukjent gjerningsperson.

– Dette vet vi, sier Bylien og skyver notatet fra seg.

– Rask sporsikring er av vesentlig betydning for straffesaken, både spor på kvinnen og spor fra åstedet. Blod. Sæd.

Spytt. Hår.

– Hvor er det du vil med dette? spør Corneliussen.

– Det som opprører meg, er at vi sist uke erfarte at det ikke ble rykket ut på en anmeldt overfallsvoldtekt fordi kvinnen hadde anmeldt voldtekt før, sier Wilma og ser seg rundt bordet. – Ville vi unnlatt å rykke ut til et ransåsted dersom innehaveren hadde anmeldt ran tidligere?

– Jentene bør først lære å passe litt bedre på seg selv, mumler Syvertsen ved siden av henne og drar en flat hånd

93

over issen. – Drikke mindre og ikke bli med hvem som helst hjem.

Wilma kjenner hun blir varm i ansiktet.

– Det er da en menneskerett ikke å bli voldtatt, sier hun og snur seg mot ham.

– Vi bør vel ikke overdrive faktorene her, sier Corneliussen. – De fleste voldtekter er svært vanskelige bevismessig.

Det er det dette handler om.

Han lener seg tilbake og stryker hånden over de mørke skjeggstubbene.

– Jeg har ikke penger til å gjøre Wilmas jobb, sier Syvertsen.

– Ingen har spurt deg om penger, sier Wilma. – Men er dere enig med meg i at vi bør bli bedre?

Kollegaenes ansikter er vendt ned mot bordplaten.

Det er ikke mulig å vite om de er med eller mot henne.

Hun kaster et raskt blikk bort på Tone Bylien som tegner kruseduller på notatet.

Corneliussen folder hendene foran seg på bordet.

Ansiktsfargen er gusten. Det ser ut som om han har holdt seg innendørs siden forrige sommer. Han ser på Bylien.

– Vi bør nok være mer kritiske til hvilke saker vi bringer opp på dette nivået, sier Bylien og legger pennen fra seg uten at den lager lyd.

Wilma ser forbauset på henne.

– Hvor skal vi diskutere dette hvis vi ikke skal diskutere det her? Vi må jo kunne tenke høyt sammen? Og legge bort noen fordommer, føyer hun til og snur seg på nytt mot Syvertsen.

Corneliussen plasserer albuene på bordet og spiller fingertuppene mot hverandre.

– Tiden løper fra oss, sier han. – Er det noe å melde fra Orgkrim siste døgn?

– Dere har ikke gitt meg noe svar, sier Wilma.

94

– Har vi ikke?

Corneliussen sender henne et kort, lite smil. Det er så vidt hun fanger det opp.

– Vi har jobbet med en litt spesiell sak, sier Stensaasen. –– Det kom inn et nødanrop til Operasjonssentralen i slutten av forrige uke. Ifølge loggen snakket kvinnen engelsk, hun virket panisk og ropte he is going to … før det høres som om noen river telefonen ut av hendene hennes. Det høres et skrik og please don’t Lud… før forbindelsen blir brutt.

– Hvor kom samtalen fra? spør Wilma.

– Den slo inn på en basestasjon i nærheten av Vålerenga.

Lenger kom vi ikke.

– Politidistriktet har fått en kopi av en savnetmelding, sier Bylien og skyver et dokument over til Stensaasen. – Den kom via Kripos. Tre kvinner er savnet. De er fra Georgia alle tre. Bare ungjentene, atten, nitten og tjueto år gamle. De fryktes utsatt for menneskehandel.

Etter møtet går Wilma bortover den lange, smale gangen i sjuende etasje. Linoleumen er gul. Gul sone. Nede hos henne er linoleumen rød. Rød sone. I tillegg har politihuset blå og grønn sone. En farge for hver etasje, som hjelper folk å finne frem i det enorme bygget. Arkitekten bak politihuset lot publikumshallen være åpent rom, slik at den kan sees fra alle etasjene, nesten som et atrium. Akkurat der veggen slutter og hun kan se ned i publikumshallen i første etasje og øynene hennes treffer byen gjennom de store vinduene, går det en liten iling gjennom kroppen.

2 Wilma banker forsiktig på døren til Tone Bylien og blir vinket inn idet visepolitimesteren er i ferd med å avslutte en telefonsamtale. Kontoret er elegant innredet. En svak duft av Dior-parfyme sitter i veggene. Wilma setter seg i en av de to stolene i lyst skinn som står rett innenfor døren. Prisen er definitivt ikke innenfor statens normer for innkjøp. På det lille blanke glassbordet står en vase med friske, langstilkede røde roser. Høyt oppe på veggen mot korridoren henger en bøddeløks. Wilma ser på det lange treskaftet og på det store tunge bladet. Eggen måler nok opp mot førti centimeter.

– Hvordan går det med deg, Wilma, sier Bylien. Hun retter på et hårstrå som muligens ligger feil i den snauklipte, kritthvite frisyren. – Begynner du å få et visst overblikk?

– Absolutt, svarer Wilma. – Men det er fortsatt mye å sette seg inn i.

– Det er to uker siden du begynte, er det ikke?

Uten å vente på svar flytter Bylien blikket ut av vinduet.

– Vi hadde mange godt kvalifiserte søkere til stillingen din, fortsetter hun. – Og mange ukvalifiserte. Flere fremviste ikke den minste kjennskap til hvilke styringsdokumenter som er sentrale i jobben. Sånt opprører meg. Vis organisasjonen at du har respekt! Det er det eneste som betyr noe.

96

De grønne øynene hennes smalner til to streker, og Wilma tørker hendene diskré på skjørtet.

– Du, Bylien …

– Kall meg Tone. Etternavn skaper så stor avstand. Synes du ikke?

– Tone.

Wilma kaster et nytt blikk på skarprettervåpenet på veggen.

– Jeg tror ikke vi greier å holde oss innenfor angitte budsjettrammer.

– Du har ikke noe valg. Overskridelser godtas ikke.

Tone trekker lett i begge mansjettene på uniformsskjorten.

– Jeg trenger nok litt hjelp …

– Snakk med noen på Økonomikontoret.

– Ja vel … Og Økonomikontoret, hvor holder det til?

* Seksjonen er konkurs, og Tone vil ikke høre.

Wilma legger hendene i fanget og lar blikket gli over kontoret.

De rutete gardinene i oransje, rødt og sort bør hun ta ned snarest mulig. I bokhyllene ligger det stabler med gamle ringpermer som har blitt skjeve og uhåndterlige. Permene gir fra seg en svak lukt av gamle papirer, en ørliten dunst av foreldete instrukser og referater, samlet pent etter årstall. Alt i overbevisningen om at ingenting kan kastes. De gråhvite veggene har flere spikerhull etter hyller som er fjernet. Noen steder sitter skruene igjen i veggen. Heldigvis rakk forgjengeren å kjøpe inn et nytt møtebord og åtte stoler. Hvis hun får tid til uka, skal hun kjøpe noen potteplanter. De to som ble etterlatt i vinduskarmen, var i enda verre forfatning enn kontoret.

97

Hun snur seg mot skjermen igjen. Adresserer notatet til visepolitimester Tone Byllen og begynner 책 skrive.

Seksjonen har for lite penger. Dette vil g책 utover oppklaring av drap og voldtekter.

3 Wilma ser på den lille spinkle kvinnen som på sokkelesten neppe oppfylte opptakskravene til høyde på Politihøgskolen. Anna Torén. Politioverbetjent på Avsnitt for seksualforbrytelser.

– Ny overfallsvoldtekt, sier Anna. – Ung jente i slutten av tenårene. Hun sitter nede på krimvakta sammen med faren.

Han nekter å la henne avhøres før han har snakket med deg.

– Jeg blir med deg ned, sier Wilma.

Sunniva Dal sitter ytterst på den ene stolen med stramme kjevemuskler og et fjernt blikk som skvetter unna da Wilma rekker frem hånden for å hilse. Den ene siden av ansiktet er hovent. Rundt halsen har hun tvunnet et lite silkeskjerf som ikke helt lykkes med å skjule riper etter noe som kan være en kniv eller et annet stikkvåpen. Armene ligger knyttet foran kroppen. Hendene synes å ha samme skader som halsen.

– Min datter er voldtatt og nesten drept, sier faren. – Jeg forventer at dere gir saken full oppmerksomhet og finner den som gjorde dette.

Faren er svært pen. Han har et ansikt hvor knoklene kan skimtes under huden. Håndtrykket er fast og varer akkurat

99

lenge nok til å la henne forstå at han har nettverk og makt bak ordene.

– Vi tar alle overgrep på det dypeste alvor, sier Anna og presenterer seg.

Faren sender Anna et kort nikk før han forteller dem alt han vet om oppklaringsprosenten på voldtekter i Oslo de siste årene.

– Min datter hadde ingen seksuell erfaring før denne voldtekten, sier han og setter øynene i Wilma.

Hånden hans glir inn på innerlommen, og han rekker Wilma et visittkort som viser at han er seniorpartner i et av byens mest velrenommerte advokatfirmaer. Wilma putter kortet i brystlommen på uniformsskjorten, mens hun betrakter den unge jenta. Tuppen på de hvite joggeskoene hennes berører gulvet og minner om føtter som er plassert i startblokker.

– Vi er skikkelige mennesker, sier faren.

Det rykker i hele kroppen til Sunniva.

Wilma lurer på hvor mye de har snakket sammen før de kom til politiet.

– Det er svært viktig at vi så raskt som mulig får tatt et avhør av din datter, sier hun. – Hun sitter på vesentlige opplysninger av betydning for saken.

– Vi har gitt alle opplysningene i anmeldelsen, svarer faren mens han stiller seg bak stolen til datteren og legger hendene på skuldrene hennes. Han gjør et kast med hodet i retning av brevet som ligger på bordet foran dem. Wilma tar et lite skritt mot ham og legger en hånd på armen hans.

– Det tviler jeg ikke på. Vår erfaring er imidlertid at vi gjennom et grundig avhør kan få voldtatte kvinner til å huske mer enn de tror at de gjør.

– Påstår du at vi holder opplysninger tilbake, politiinspektør? Farens stemme er med ett dirrende. – Min datter er …

100

hun … Gråten kryper inn i stemmen hans. – Hun overlevde så vidt.

– Vi forstår, svarer Wilma lavt. – Men vi må gjøre jobben vår. Din datter er atten år. Jeg anbefaler at hun får forklare seg uten foresatte til stede.

Det er helt stille i rommet.

Wilma får en følelse av at noe er i ferd med å eksplodere, og hun rykker til idet faren retter seg opp.

– Greit, hvisker han og går noen skritt rundt i det lille rommet. – Greit, gjentar han. Stemmen har fått tilbake sin styrke. – Men hvis min datter får ytterligere traumer etter avhør hos dere, kommer jeg til å saksøke hver eneste en av dere.

Han bøyer seg ned mot datteren. Hvisker noe til henne.

Sunniva Dal snur hodet langsomt mot faren.

– Ingenting kan bli verre nå, mumler hun og stirrer tomt på hendene sine.

* Bjarne Larsen, mangeårig leder av Voldsavsnittet, lener seg over bordet.

– Du kan’ke komma her og kommandere meg til å spare penger. Vi står med arbeidsoppgaver oppover øra!

Wilma ser på ham. Det blinker i gulltannen hans når han snakker. Men det er ikke fordi han smiler.

– Folka mine står på hele tia, både kvelder, helger og ferier. Jeg har ikke én for mye!

Han skyver regnskapsarkene vekk fra seg og tilbake til Wilma.

– Jeg vil vite hva du kan bidra med, sier hun og skyver papirene tilbake til ham.

101

– Det er jo ikke vi som bestemmer hvor mange saker som blir anmeldt, sier Anna Torén og rynker pannen. – Vi må jo bare ta imot og etterforske det som kommer inn.

Wilma ser fra Anna til Bjarne.

– Vi greier ikke å spare og samtidig oppklare alle voldtektene, fortsetter Anna.

Bjarne klør seg hardt i pannen, som om han vil skrape vekk hele møtet.

– Kan’ke sitta her lenger og kaste bort tia. Jeg har en jobb å gjørra. Det har nettopp meldt seg en fyr i vakta. Sier at han har drept ei dame.

Wilma ser på ham.

– Står vi overfor et nytt drap?

– Vet da faen. Vi må snakke med ham. Ifølge avsnittets mest erfarne førstebetjent Baardsen er han en kjenning av politiet. Dere kan jo hjelpe oss, dere som er fulltallige, sier han henvendt til Anna før døren smeller igjen bak ham.

– Vi har ikke kapasitet til å jobbe med Voldsavsnittets saker, sier Anna og samler sammen papirene.

Wilma ser etter Bjarne.

– Den virkelige motivasjonskraften min ligger i å oppklare voldtektssaker, fortsetter Anna. – Det er ingenting som gjør meg så sint som overgrep. Hun snur brått på hodet og ser på et punkt langt utenfor vinduet.

Wilma lurer på hva hun ser der ute.

Wilma lar det kalde vannet fra farrisflasken gli nedover strupen og forsøker å samle tankene. En skarp vårvind kommer inn fra det åpne vinduet. Hun strekker ut armen og drar vinduet til seg. Overfallet på Sunniva er det sjuende overfallet på kort tid. En eller flere overgripere herjer der ute, og det er hennes ansvar å finne dem. Hun åpner øynene og søker opp operasjonsleders internnummer. Slår fire siffer og venter på svar.

102

– Hva forventer dere av oss, vil operasjonsleder vite.

– Jeg vil gjerne at dere er oppmerksomme på jenter som går alene om kvelden og natten, sier hun. – Det skjer mer enn narkotikahandel i byen. Patruljene bør være oppmerksomme.

– Har du beskrivelse av gjerningsmannen?

– Vi snakker om å forebygge, ikke pågripe, svarer hun.

– Jentene i byen må kunne føle seg trygge.

Etter at hun har lagt på, blir hun sittende og stirre på regnværet som ligger i små tette regndråper på den skitne vindusruten. Mens etterforskerne hennes jobber med voldtekter, virker resten av distriktet mest opptatt av narkotika, tyverier og ordensforstyrrelser. Hun åpner e-postboksen og går løs på posten som har hopet seg opp.

– Hvordan går det?

Visepolitimesteren står i døren. Tone Bylien. Tone.

– Så hyggelig med besøk, sier Wilma og strekker ut hånden i en inviterende bevegelse.

Tone tar plass på en av stolene på den andre siden av skrivebordet og setter øynene i Wilma. Hun åpner munnen og lukker den igjen.

De bitte små rynkene på overleppen er svakt synlige.

– Har dere noen som helst opplysninger om hvem gjerningsmannen er, eller hvor han kommer fra? spør Tone omsider.

Et øyeblikk forstår ikke Wilma hva hun mener.

– Du tenker på patruljene ute?

– Du har ringt operasjonsleder, sier Tone.

– Vi har laget et oversiktskart der vi har plottet inn de siste sju overfallene, svarer Wilma. – De er sentrert i områdene rundt Grünerløkka og begått mellom klokka 23.30 og 05.00 om natten. Med unntak av den sist anmeldte voldtekten.

103

– Så tidlig i saken blir dette lite håndfast for patruljene, innvender Tone. – Operasjonsleder må ha mer.

– Det er jo ikke poenget! Tenk om vi kunne være oppmerksomme på jenter som enten er beruset eller har kommet for sent til nattbussen. Patruljene kan kjøre dem til nærmeste taxi.

En liten stund synes Wilma hun kan lese i øynene til Tone at hun blir litt usikker.

– Dette vil kunne forebygge …

– Tanken er muligens god, medgir Tone. – Men jeg har stanset din beordring. Du kan ikke beordre patruljene fra din posisjon. Du må gå veien om oss. Visepolitimestrene.

Hun reiser seg og går.

Wilma lukker øynene.

Hun øynet et ørlite håp.

Nå er hun tilbake ved start.

4 Hjemme i Spångbergveien henger Wilma fra seg jakken på den lille bamseknaggen i entreen. Det er visst bare hun som ennå synes at den er koselig. Samtidig kommer Jonas på fjorten slentrende nedover trappen fra annen etasje med to kompiser på slep. De fortsetter forbi henne og inn på kjøkkenet. Hun går etter og legger merke til at yngstesønnen har samlet de lyse krøllene bak i nakken med en av hennes hårstrikker. Det gjør ham nesten komisk lik henne av utseende.

– Er det middag snart? Vi skal være på trening om en time.

Hun lar være å svare. Magen skriker av sult. Blodsukkeret er faretruende lavt, og hun orker ingen krangel nå etter å ha brukt halve ettermiddagen med å vente på en forsinket buss.

I det samme kommer eldstesønnen Birk luskende inn på kjøkkenet.

– Så folksomt det var her ’a?

Syttenåringen bråstanser da han ser lillebroren og kameratene.

– Kom og sett deg her, oppfordrer hun. – Hvordan har du hatt det i dag?

– Greit, svarer han.

105

Etter middag ser hun urolig på klokka. Hvor er Ole? Ektemannen har vært en del av livet hennes siden hun var seksten og han tjuetre. Hun reiser seg for å hente mobiltelefonen som ble liggende på kommoden i entreen. Kanskje han har prøvd å ringe eller har sendt sms? Nei. Hun går opp i andre etasje og skifter til treningstøy. Mens hun sitter på huk i entreen og knyter joggeskoene, kommer Ole inn døren.

– Hei vakre.

Han griper tak i håret hennes, trekker henne forsiktig mot seg og gir henne et smellkyss. Wilma klemmer ham hardt før hun frigjør seg fra omfavnelsen.

– Er det noe mat her?

Han går inn på kjøkkenet.

– Det står en tallerken til deg på benken, sier Wilma. – Har du jobbet helt til nå?

Hun bøyer seg og knyter den ene skolissen som har gått opp. Hører at han går bort til kjøkkenbenken. Hun følger etter ham inn på kjøkkenet idet han setter maten i mikrobølgeovnen.

– Jeg trodde vi var enige om å ha fisk i dag så gutta får litt variert kosthold, sier han.

Hun har merket det siden i høst. Han blir mye fortere irritert. Både på henne og på guttene.

– Har du hatt en bra dag? spør hun.

– Ikke så verst, svarer han og tar frem avisen mens maten varmes. – Og Bylien? Var hun glad for forslaget ditt?

Wilma nøler.

– Jeg vet faktisk ikke.

Hun finner frem en hårstrikk fra lommen i treningsjakken og samler det lange håret stramt i nakken. Ole tar opp avisen. Hendene hans er senete, akkurat som resten av kroppen. Den lyse luggen begynner å bli grå.

106

– Vi burde kjøpe oss en bil til, sier hun, tar tak i avisen med pekefingeren og drar den ned på bordet slik at hun kan se ham.

– Hytta, svarer han uten å se på henne.

– Hytta?

– Vi strakk oss veldig langt da vi kjøpte hytta i høst.

– Med min økte inntekt bør det ikke bli så tøft som vi først trodde.

– Vi kan ikke kjøpe mer nå.

– Mener du at vi ikke greier å betjene lånet? Har det skjedd noe?

– Det har ikke skjedd noen ting.

Hun tar fra ham avisen og legger den på bordet.

– Vi har ikke dårlig råd.

– Visste du at Anders har begynt å investere stort i eiendom, sier han.

– Hvorfor begynner du å snakke om Anders?

– Han får alltid pengene til å yngle.

Ole finner frem kniv og gaffel. Hun tier.

Anders. Barndomskameraten til Ole. Suksessrik forretningsadvokat. De kan sikkert spørre ham om han kan se på privatøkonomien deres og legge en plan slik at skattebelastningen blir minst mulig. Kjenner hun Anders rett, er han god på å utfordre det etablerte. Hun åpner munnen for å si noe, men en liten metallisk melodi fanger oppmerksomheten. Hun fortsetter å se på Ole mens hun løfter mobiltelefonen mot øret.

– Hei Tone …

– Har du overhodet ikke kontroll på det som skjer på seksjonen din?

Kroppen stivner.

– Jeg forstår ikke…

– Hva mener du jeg skal få ut av notatet du har sendt meg?

107

Wilma flytter telefonen en liten centimeter vekk.

– Du mener budsjettnotatet?

– Snakket du ikke med noen på Økonomikontoret slik jeg sa du skulle?

– Hva vil du ha? spør Wilma.

– Jeg vil ha et nytt notat på bordet mitt innen mandag klokka ti, der du forteller meg hvordan du har tenkt å gjøre jobben din.

– Selvfølgelig.

Wilma legger telefonen fra seg på kjøkkenbordet. Den hvite kongepuddelen Milo kommer bort og dytter på henne med snuten. Hun klapper ham åndsfraværende på hodet.

Mindre penger. Mindre folk. Større forventninger. Flere krav.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi to må spare, sier hun og ser lenge på Ole.

5 Søndag morgen våkner Wilma med et rykk av at mobiltelefonen ringer. Hun kaster et raskt blikk på vekkeklokka som viser ti over fem før hun velter seg tilbake på puten et kort øyeblikk og kremter et par ganger for å forsikre seg om at stemmen fungerer, før hun svarer.

– Vi har kanskje funnet henne, sier Bjarne.

– Hvem?

– Kvinnen som er drept.

– Jeg henger ikke helt med …

– Mannen som meldte seg i vakta på fredag, sier han har drept en kvinne. Nå er en ung kvinne funnet bak en container utenfor et boligfelt på Røa. Krimvakta har rykket ut, og teknisk er på vei. Jeg reiser på jobb nå. Førstebetjenten er på vei ned. Påtale er varslet.

– Jeg kommer med en gang, sier hun.

– Krimvakta er pressa på oppgaver. Vi bør overta saken ganske raskt slik at de slipper mediekjøret. Vi sees i kommandorommet når du kommer.

Hun blir liggende og stirre ut i luften. Bjarne var svært kort, og hun lurer på om de vet noe mer.

Hun ser bort på Ole som sover tungt. Det ble en sen kveld med god stemning og en del rødvin. Merkelig nok føler hun seg ikke det minste tung i hodet. Hun vrenger dynen til side 109

og går inn på badet. Ingen tid å miste. Pust rolig, sier hun til speilbildet.

I dusjen lar hun det varme vannet renne beroligende nedover kroppen.

Hun smører et tynt lag fuktighetskrem i ansiktet og legger på litt rouge og maskara. Forsøker å rydde i de lange krøllene med fingrene før håret overlates til seg selv for å lufttørke.

Griper et par jeans og en enkel hvit skjorte fra en stol på badet. Det får være greit nok på en søndag.

Nede på kjøkkenet skrur hun på radioen for å sjekke nyhetene mens hun hiver innpå to skiver brød.

Det er som hun fryktet, saken er i media allerede.

Vi kan bekrefte at en ung kvinne er funnet død bak en container. Vi undersøker nå om det er tilstøtt henne noe kriminelt. Det er få spor på funnstedet, sier uteleder.

Få spor lukter ukjent gjerningsmann. Men kanskje er de tross alt så heldige å ha gjerningsmannen i arresten allerede.

Hun heller i seg et lite glass appelsinjuice mens øynene søker over benkeplatene.

Mobiltelefonen, hvor la hun den? På nattbordet selvfølgelig. Hun løper opp, pusser tennene, kikker inn til gutta som sover tungt, griper telefonen fra nattbordet og kaster et slengkyss mot Ole som grynter fra sengen.

– Drap. Vet ikke når jeg kommer hjem.

Puddelen Milo tripper entusiastisk etter henne.

– Gå og legg deg, hvisker hun og klapper ham lett på hodet.

Han dumper resignert ned på avsatsen øverst i trappen.

Idet hun låser seg ut, smetter katten ut mellom beina hennes. Han vil ut og vekke fuglene.

Mobiltelefonen viser seks ubesvarte anrop siden hun stod opp, og den fortsetter å ringe. Hun demper lyden av ringetonen og legger den i passasjersetet. Setter på bilradioen.

110

Reporteren melder at den drepte i følge VG-nett er kvalt.

Klokka er nesten halv sju når hun ankommer kommandorommet.

Politiførstebetjent Vidar Baardsen kikker forbi Bjarne og løfter den ene hånden til hilsen. Han ser på henne med unge, energiske øyne som i realiteten er over femti år gamle. Som vanlig er overleppa godt stappet med snus. Den rutete flanellskjorten er kneppet skjevt. En kollega fra Krimvakta står sammen med dem, han er kommet opp for å utveksle informasjon i forbindelse med overlevering av saken til Voldsavsnittet. To etterforskere jobber allerede intenst foran hver sin skjerm. Flere er på vei inn.

Wilma kaster et blikk på tavla bak pultene hvor det allerede henger et bilde av avdøde. Det er fra funnstedet. Kvinnen ser ut til å være veldig ung. Hodet ligger unaturlig vridd i forhold til resten av kroppen.

– Stemmer det at hun er kvalt? spør hun en anelse skarpere enn hun hadde tenkt. – Og hvem har gitt den opplysningen til VG? Hun er så lut lei av disse lekkasjene de sjelden finner opphavet til.

Vaktleder fra Krimvakta kommer helt bort til henne idet Baardsen trekker seg litt unna for å svare en telefon.

– Hun har merker på halsen som kan indikere kvelning, sier vaktleder. – Vi vet ennå ikke om det er andre skader under klærne. Men det er ikke vi som har sagt dette til media.

Han ser rett på henne.

– Vet vi hvem hun er? spør Wilma.

– Vi har foreløpig ikke funnet veske eller nøkler eller noe annet som kan hjelpe oss, sier Bjarne. – Det ser ut til at vi må avvente foreløpig obduksjon før vi kan komme videre på ID-biten, sier Bjarne.

111

Baardsen slutter seg til dem.

– Det var uteleder, sier han og vifter med mobiltelefonen.

– Avdøde blir fraktet til Folkehelseinstituttet for obduksjon nå i dette øyeblikk. En haug med journalister henger forøvrig rundt der oppe.

Bjarne vipper utålmodig opp og ned på tærne.

– Vi må strukturere oss, sier han. – Når får vi til et saksmøte?

Wilma noterer seg at Bjarne er den eneste av dem som har på uniform. Alltid politimann. Han har tydeligvis kledd den på seg før han dro hjemmefra.

Baardsen ser nølende på klokka og drar hånden gjennom det strie håret.

– Vi prøver om ti minutter. Så får vi heller ta et møte med krimteknikerne litt senere, når de kommer.

Wilma ser fra den ene til den andre. Ingen av dem sier noe mer, men i tillegg til alt adrenalinet værer hun også en annen uro.

I kommandorommet i rød sone summer flere parallelle samtaler da Wilma og Bjarne setter seg ved det store møtebordet. Resten av teamet er allerede på plass.

– Det er som det pleier å være ved drap med ukjent gjerningsperson, sier Baardsen. – Uoversiktlig.

– Har vi avskrevet mannen som meldte seg i vakta? spør Wilma.

– Bønna? Vi har forsøkt å avhøre ham, men han var altfor rusa. Han må tørke opp skikkelig først. En tilståelse er aldri nok.

– Da er han ikke siktet?

Han hadde blod på klærne. De er sendt til analyse.

– Min bekymring er de mørke skyene i horisonten, sier Baardsen. – Krimteknikerne har god kontroll på funnstedet,

112

men hvis det finnes andre spor i nærheten, vil de kunne regne bort i løpet av de neste timene.

– Har vi noen formening om hva som har skjedd? spør Wilma.

– Det blir bare spekulasjoner før vi har snakket med åstedsgranskerne, svarer Bjarne. – Obduksjonen starter dessuten ikke før i morgen. Men det er nok å gjøre i dag.

Jeg skaffer ressurser. Hvor mange trenger vi?

Han har allerede fisket frem mobiltelefonen fra hylsteret i uniformsbeltet. Kaffekruset er tomt, men det betyr visst ikke noe akkurat nå. Det er allerede nummer tre i dag.

– Vi må i hvert fall ha inn fem–seks mannskaper til, sier Baardsen. – Og så får vi høre med Majorstua politistasjon om de kan bistå med rundspørring senere i dag, når vi har litt bedre oversikt og vi har fått utarbeidet en spørsmålsliste.

Han snur seg mot de tilstedeværende medarbeiderne og peker på en av etterforskerne i teamet.

– Du følger opp ID-arbeidet med den drepte. Sjekk alle tilgjengelige systemer og be eventuelt Savnetgruppa om bistand til gjennomgang av savnetmeldinger. Si at det haster som faen. Og du, han peker på en annen, – ivaretar loggføringen av utførte og innkomne arbeidsoppgaver inntil vi er flere her. Sjekk om det er videoovervåkning i området også.

Han graver langt inn under overleppa med pekefingeren og begynner å lirke ut snusen. Wilma strekker ut hånden etter søppelbøtten som står ved siden av henne. Baardsen reiser seg raskt, snur seg med ryggen til forsamlingen og tørker til slutt tennene med et papir. Setter seg igjen og sender henne et muntert øyekast.

– Spørsmål?

Begge ser på mobiltelefonen hennes som blinker i ett sett.

– Vi må bli enige om hva vi sier til media, sier Wilma.

– Flere uønskede lekkasjer nå, og konsekvensene kan bli alvorlige.

113

* – Jeg kom så fort jeg kunne, sier kommunikasjonssjefen andpusten og smiler mens hun tar en bit av en rå gulrot hun holder i hånden. – Blir det bare oss to?

– De andre er rett rundt hjørnet.

Wilma har hørt mye om kommunikasjonssjefen. Damen med rungende latter og stålkontroll på pressen. Hun er glad for at det er Katarina som har pressevakt i dag. Det er bare én ting journalister liker dårligere enn ikke å få svar, og det er at det er en journalistkollega til stede som vet mer. At kommunikasjonssjefen i tillegg rager én åttifem over bakken og utstråler autoritet, er neppe spesielt formildende.

– Dere må gå ut med noe ganske snart, sier Katarina og setter seg.

– Vi kan ikke gå ut før vi har oversikt, svarer Wilma.

Samtalen avbrytes av at Bjarne og Baardsen kommer brasende inn med politiadvokaten sist i følget.

– Hvem har besluttet at etterforskerlinjen skal ta media? spør politiadvokaten før han har rukket å sette seg.

– Ryggrad, sier Bjarne. – Og mot. Det er blant de viktigste egenskapene hos den som fronter saken.

Wilma foretrekker sannheten. Også når den koster. Fordi det gjør livet enklere i det lange løp.

Men ikke på denne måten.

– Det er slik vi gjør det her, skynder hun seg å si. – Når vi har en siktet som skal fremstilles for fengsling, overtar påtalesporet. De fleste av påtalejuristene er glade for denne muligheten til arbeidsro i den innledende fasen.

Det eneste som høres i rommet de neste sekundene, er lyden av gulroten til Katarina, som moses mellom tennene hennes. Wilma reiser seg og slipper ned persiennene. Solen er på vei rundt hushjørnet og vil om få minutter skinne rett i øynene på Baardsen og politiadvokaten.

114

– Hva skal vi si til media? sier Wilma idet hun setter seg.

– Vi må bli enige om noen formuleringer om inngangen på saken, og så må jeg vite hva vi kan si om åstedet.

Baardsen rekker henne en kopi av en rapport fra Krimvakta. Den er på flere sider.

– Det var en tilfeldig forbipasserende som var ute og luftet hunden sin, som fant avdøde.

Wilma streker under de aktuelle opplysningene i dokumentet.

– Hvem er vitnet?

– Vi oppgir ikke navn til media. Bjarne ser strengt på henne.

– Det mente jeg da ikke heller. Er vitnet avhørt ennå?

– Hun ble med en patrulje inn, men VG rakk å snakke med henne først.

Wilma rister på hodet. Konkurransen om hurtigst mulig informasjonsflyt har ført til at sentrale poenger dessverre blir avslørt gjennom media for tidlig i etterforskningen.

– Publikum er altfor ofte drillet på saksopplysninger av journalister før politiet rekker å få tatt et formelt avhør, sier hun. – Har vi funn på åstedet?

– Ingen konkrete funn, sier Baardsen. – Ikke eiendeler.

Ikke drapsvåpen. Men det sier vi ikke. Vi setter i gang rundspørring parallelt med pressebriefen. Fint om du kan oppfordre publikum til å kontakte politiet dersom de har hørt eller sett noe. Vi trenger all den hjelp vi kan få.

Han hoster en surklende hoste og tar opp en halstablett.

Wilma noterer.

– Vi bekrefter altså at det er en kvinne i tjueårene som er funnet, at vi har åpnet drapsetterforskning ut fra funn på kvinnen, og at vi ikke kjenner hennes identitet.

– Du burde kanskje si at vi ikke har noen mistenkt eller siktet ennå, sier politiadvokaten uten å se på henne.

115

– Jeg vil gjerne at dere sjekker om beskrivelsen av kvinnen passer med en av disse.

Wilma dytter savnetmeldingen hun fikk av Stensaasen uken før over mot Bjarne.

– Den eldste av de savnede kvinnene er 1,68 høy og har langt, bølget, mørkt hår. Hun er tjueto år.

Han ser raskt på den. Gir den tilbake til henne. Trekker på skuldrene.

– Vi sjekker rutinemessig alle ID-løse ofre opp mot savnetmeldinger, svarer han. – Hvis vi ikke hører noe, er det ikke grunn til å henge seg opp i en enkelt melding.

– Sjekk den en gang til likevel. Vi kan ikke glippe på noe, selv om det virker usikkert.

Hun skyver kopien tilbake til ham.

– Du må ikke si noe om merkene på halsen hennes, sier han.

– Slapp av Bjarne.

Hun smiler beroligende til ham.

– Men noen har fortalt media at hun kan være kvalt. Forresten, en siste ting: Når er vi klare til å gi briefen?

– Ta den når du er klar. Det vi har blitt enige om nå, skader ikke etterforskningen.

– De blir nok litt skuffet, sier hun. – Det er ikke mye nytt vi har.

– Er ikke det media sitt problem da?

Bjarne gliser bredt og reiser seg.

6 Wilma setter slipsnålen omhyggelig på plass, retter på kragen og ser seg hurtig i speilet. Kontrollerer enda en gang at strømpene er hele, og tar en siste sjekk nedover skjørtet.

Alt ser bra ut.

Hun går ut av kontoret og bort til rekkverket og kaster et blikk ned i hallen.

Må hun tisse igjen?

Hun har vært på toalettet to ganger den siste halvtimen.

Det prikker intenst under huden. Det er lenge siden hun har stått overfor et så stort pressekorps. Hun kaster et siste blikk på notatet hun har i hånden, trekker pusten dypt og trykker på heisknappen. Går ut av heisen i andre etasje og tar de siste skrittene ned trappen mot blitsregnet og inn i trengselen av informasjonshungrige journalister. Hun merker at hun skjelver lett på hånden. Det ergrer henne. Hun har jo gjort dette før, men aldri foran så mange. Det har stort sett begrenset seg til enkeltintervjuer.

Hun hilser de fremmøtte med et kort nikk. Et tjuetalls personer i alt. Deretter begynner hun å gå gjennom punktene på arket hun har med seg så rolig hun kan. Prøver å se litt utover forsamlingen også, og ikke bare stirre ned på notatene sine. Lyden av egen stemme gjør henne rolig. Nå

117

er det hun som bestemmer hva som skal sies. Ikke alle disse med mikrofonen i enden av en utstrakt arm.

Umiddelbart etter den korte redegjørelsen braker det løs med spørsmål. Pressekorpset vil ha mer.

De vil ha detaljer som kan farge reportasjen. De samme spørsmålene må besvares om og om og om igjen: Tror dere hun er voldtatt også? Har hun synlige skader? Kan du si noe om skadene? Hvorfor ikke? Hva kan du fortelle fra åstedet?

Bærer det spor av kamp? Stemmer det at hun er kvalt? Hva har vitnet som fant den drepte, fortalt til politiet? Stemmer det som vitner sier at hun hadde merker på halsen? Når vet dere mer? Blir det avholdt flere pressebriefer i dag? Er det deg vi skal ringe om vi har tilleggsspørsmål?

Katarina holder orden på intervjulisten, og mens hun diskuterer med TV2 om de skal få et rom for en direktesending også, tar Wilma en slurk av vannet hun har med seg ned.

Lurer på om Ole følger med på nyhetene. Kanskje han blir litt stolt og ikke bare skuffet over fridagen som gikk tapt.

– Tror du at dere kommer til å oppklare saken?

– Vår jobb er å bli kjent med hvem den drepte var. Når vi vet mer om henne, kommer vi til å finne den som gjorde dette, svarer hun.

– Du er helt proff.

Katarina smeller igjen døren etter å ha skyflet den siste journalisten ut hoveddøren på politihuset.

– Dette kunne ikke visepolitimestrene gjort bedre.

Wilma legger en hånd i nakken og masserer et par ømme muskler. Sliten, men opprømt skynder hun seg tilbake til etterforskningsteamet. Der står tv-en på. Teamet har fulgt med på direkten.

– Bra jobba! sier Bjarne og klapper henne på skulderen.

En høy, romlende lyd fra magen hennes får dem begge til å humre.

118

– Jeg har visst glemt å spise, sier hun.

Hun strener inn på kontoret og griper matpakken hun heldigvis smurte med seg på morgenkvisten. Et regneark som ligger slengt på skrivebordet, fanger oppmerksomheten idet hun er på vei ut.

Budsjettnotatet.

Hun blir stående rådvill på terskelen. Aller helst vil hun tilbake til kommandorommet så fort som mulig, så hun får med seg det som skjer. Det er tross alt hennes første drapssak som seksjonssjef. Men i morgen er det mandag. Og Tone forventer noe av henne. Noe bedre.

Hun går bort til kontorstolen. Legger matpakken foran pc-en. Hadde hun bare visst hva hun skulle gjøre annerledes. Hun tar opp telefonen og slår et nummer.

– Kjære jente, sier Stensaasen blidt. – Sitter du med dette på en søndag, enda de nesten aldri leser det vi sender opp?

Skriv at du har kontroll, at du skal spare penger på drift og noen ledige stillinger. Det er ikke så farlig om det du skriver, ikke er helt sant.

Maten blir tørr i munnen, og hun graver i stedet frem en liten melkesjokolade fra vesken, som hun lar smelte på tungen.

Hun tør ikke ta sjansen på å være så nonchalant som Stensaasen. Hun får vel heller love at de skal gå ned på antall stillinger i løpet av året, og håpe at avgjørelsen ikke drar med seg for mange overtidsutbetalinger og sykemeldinger. Og så får hun vente et par dager med å vise notatet til Bjarne.

7 Gutta fra krimteknisk er enige: Kvinnen ble ikke drept der hun ble funnet. De har gjennomsøkt området med hund og finkjemmet hver centimeter i en radius på godt og vel hundre meter fra containeren. Ingen spor etter overfall og kamp. Ingen gjenstander funnet. Også små rester av snø som ligger igjen på skyggefulle steder, er gjennomsøkt.

Den drepte har merker på halsen som kan være forenlig med kvelning, men ellers ingen andre lett synlige skader bortsett fra noen overflatesår på beina. Da de trakk opp singleten, åpenbarte det seg stikkskader i bryst- og mageregionen.

Wilma blir sittende igjen i kommandorommet sammen med Bjarne og Baardsen. En rekke bilder av den drepte ligger strødd ut foran dem på bordet. Kvinnen var iført kort olaskjørt, rød singlet og en lys, kort dongerijakke.

En slik jakke som annenhver kvinne har, tenker Wilma.

Sandalene har usedvanlig høy hæl. Ansiktet er vridd i en unaturlig stilling i forhold til kroppen. Inn mot containeren.

Håret er mørkt, langt og bølget. Øynene vidåpne.

Wilma griper et av arkene som viser nærbilde av ansiktet. Øynene er tegnet opp med sort kajal. Vippene er unaturlig lange. Etter utseendet å dømme kan vippene være falske.

120

– Har det meldt seg noen flere vitner? spør hun. – Andre som har lagt merke til noe uvanlig?

Baardsen peker på et tips som ligger foran ham.

– En tidlig morgenfugl så en mannsperson gå bort fra området ved containeren.

Wilma griper etter arket og leser høyt: – Mann, mulig uteligger, kledd i vid olabukse og en tynn anorakk i militærgrønn farge, kom gående mot vitnet i retning fra containeren som stod plassert et par hundre meter lenger borte. Flekker på klærne som kunne være blod. Vitnet så aldri om mannen var borte ved containeren, men etter å ha lest om drapet i mediene mener vitnet at det er viktig å melde fra.

– Beskrivelsen passer på vår gamle kjenning Bønna, sier Baardsen.

– Er det ikke litt rart at hun ikke ble dumpet oppi containeren, sier Wilma. – Så vidt jeg har forstått, skal den etter planen tømmes i morgen tidlig.

– De kan ha blitt avbrutt, sier Baardsen.

– De? Mener du at denne Bønna ikke var alene om dette?

Hva er hans egentlige navn?

– Bjørn Erik Børresen, sier Baardsen. – Han reker ofte rundt med likesinnede.

– Det er noe ved denne saken, sier Bjarne. – Handlingen virker kalkulert og desperat på samme tid.

– Hva mener du? Wilma ser på ham.

– Stikkskadene, svarer han og stirrer fremfor seg. – De virker desperate. Kanskje påført i affekt. Samtidig må du innafor klærne for å få detaljer. Det ligger et slør av planmessighet over det hele.

– Vi må være optimister, sier Baardsen. – Håpe at vi om noen timer har flere løse tråder å gripe fatt i.

– Desperat og kalkulert, sier hun. – Det høres nesten ut som to personer.

121

* Sunniva sitter taus i flere minutter mens hun gjentatte ganger stryker over armlenet med høyre pekefinger. Wilma går et skritt nærmere enveisvinduet. Sunniva later ikke til å bry seg om at hun er i avhør. Hun ser ikke ut til å bry seg om hvem som er i rommet eller hvem som følger med fra utsiden. Hun er alene i sitt eget mørke rom.

– Jeg tror det viktigste er å gjøre noe som betyr noe, sier Sunniva.

– Kan du forklare hva du mener, sier etterforskeren i avhørsrommet og lener seg mot henne.

– Pappa vil jeg skal bli forretningsadvokat.

Hun stopper opp midt i et stryk over armlenet og ser ut i luften. Rister på hodet. Lenge. Så begynner hun å stryke igjen.

– Men jeg vil ikke. Jeg vil være en sånn carpe diem-forsvarer. Få folk til å ombestemme seg. Begynne et nytt liv etter dommen.

Hun begynner å rive i stykker en liten hvit kantineserviett og ruller bitene sammen med fingertuppene før hun legger dem i en rekke på det lille bordet.

– Jeg har alltid vært morsom. Fått folk til å le. Jeg fikk ham til å le.

– Hvem fikk du til å le?

– Hvis man ikke er morsom, så er man … ingenting. Jeg er ingenting lenger.

– Hvem fikk du til å le, gjentar etterforskeren.

Jenta fortsetter å rulle papirkuler.

– Javed, hvisker Sunniva nesten uhørlig og flytter på en av papirkulene.

– Hvem er Javed? spør etterforskeren.

Sunniva skvetter til og legger pekefingeren over munnen.

122

– Hyyyysj, hvisker hun og ser seg vettskremt rundt.

– Herregud, sier Wilma og snur seg mot Anna. – Dette avhøret er ikke forsvarlig.

Anna peker på mobiltelefonen som ringer, og forsvinner ut av rommet.

– Du er myndig, og ingen får innsyn i din forklaring uten videre, sier etterforskeren til Sunniva.

Sunniva svarer ikke. Hun griper en ny serviett og river møysommelig ut to små hjerter som hun legger ved siden av hverandre på bordet. Deretter fortsetter hun å rulle harde papirkuler mellom fingertuppene.

Wilma stirrer på hjertene. Hva er det jenta prøver å si?

– Er Javed en venn? spør etterforskeren. – Hvor bor han?

Sunniva rykker til som om noen har slått henne. Den venstre hånden går opp til ansiktet, som ennå er preget av mishandling. Hevelsen har gått noe tilbake, men bloduttredelsene er tydeligere.

Wilma forsøker å lese jentas reaksjon, men skjønner at det ikke er verdt stort, det hun ser. Hun forsøker å bestemme seg for hvilket spørsmål det er viktigst å få svar på nå. Før de må avbryte avhøret.

– Du har vært på Overgrepsmottaket, sier etterforskeren. – Du har løst dem fra taushetsplikten. Jeg forstår av epikrisen at du har brist i to ribbein, kutt etter kniv på hals og armer og bloduttredelser på innsiden av lårene og på ryggen. Dessuten har du rifter i underlivet. Kan du beskrive overfallsmannen?

Sunniva stopper å rulle kuler. Hendene hennes blir liggende livløse i fanget. Wilma legger merke til at øynene skifter farge, det er som om de viskes ut og følger med tankene innover i det mørke rommet hun ser ut til å ville tilbake til.

– Var det Javed som påførte deg disse skadene? Var det han som overfalt deg ved Solli plass?

123

– Jeg har blitt en flyktning i den normale verdenen, sier Sunniva og stirrer på hendene sine.

– Helsike! sier Wilma og snur seg mot Anna som i samme øyeblikk kommer tilbake. – Vi må stanse nå før hun bryter sammen.

– Reise … sier Sunniva inne i avhørsrommet. – Jeg må reise bort.

– Hvor? Med hvem?

Etterforskeren lener seg langt frem og forsøker å få kontakt med de blasse øynene.

– Virkeligheten er undervurdert. Jeg må begynne på nytt.

– Jenta burde vært vurdert av lege, sier Wilma.

– Har du lest journalen? spør Anna.

– Fra Overgrepsmottaket?

– Hun er gravid.

Wilma synker ned på en stol like ved.

* – Jeg er faen meg ikke sikker på at Bønna er vår mann.

Bjarne setter fra seg koppen på rekkverket som vender ned mot den store hallen i politihuset, og gnir seg i ansiktet med begge hender.

Wilma ser ned, over rekkverket de seks etasjene til gulvet der nede, tar koppen og holder den til Bjarne er ferdig.

– Hvorfor tror du ikke det er han?

– Han veit for lite, sier Bjarne.

– Om den drepte? Det er vel ikke sikkert at han kjente henne?

– Han ble løslatt for fem dager siden.

– Nettopp.

– Drapsdom. Fikk fjorten år for å ha drept to svirebrødre i fylla rett her borte på Vaterland.

124

– Han var altså både drapsmann og en fri mann da vår kvinne ble drept.

– Bønna er en notorisk alkoholisert vanekriminell. Banka dama si regelmessig i alle år før han ble satt inn. Men å drepe en fremmed?

– Han er nettopp løslatt, og han kommer og tilstår et drap. Hvorfor skulle han lyve?

– Dette er ikke enkelt. Kom her.

Han tar henne i armen, og de går bort til en av de ledige pc-ene i kommandorommet. Bjarne setter i cd-en med avhøret av Bønna. Bildet flimrer litt i starten. Bjarne spoler tjue minutter ut i avhøret.

– Jeg har ikke hatt dame siden jeg ble satt inn, sier Bønna med ustø stemme mens han klør seg usjenert i skrittet.

Etterforskeren sitter tilbakelent. Avventende.

– Jeg dro og fikk tak i ei hore. Lekker sak. Ung. Mørkt hår.

Han griper vannglasset. Fingrene er gule av rulletobakk.

– Høye hæler og kort skjørt. Det ble for mye for meg.

Måtte bare ha henne, enda jeg ikke hadde fem flate øre.

Han lener seg tilbake og ser på etterforskeren. Begge tier.

Lenge.

– Hva skjedde?

– Hun nekta. Ville ha noe som ligna ei månedslønn. Det svartna. Det siste jeg husker, er at jeg planta knyttneven i magen hennes og klemte til rundt halsen da hun begynte å skrike.

– Hvor skjedde dette?

– Jeg husker ikke.

– Når skjedde dette?

– Husker ikke.

– Lot du henne bli liggende?

– Jeg tror vi satte oss inn i en bil.

Bjarne stanser avhøret.

125

– Resten er bare usammenhengende vås, sier han.

– Vi kan ikke utelukke ham bare fordi han snakker usammenhengende.

– Dette holder ikke til varetektsfengsling, ifølge politiadvokaten.

– Sier du at han er løslatt?

– Vi kan ikke betale kost og losji for folk med livlig fantasi.

– Har han alibi?

Bjarne ser på henne.

– De gutta han vanker sammen med, husker ikke engang hvor de var sjøl, sier han.

– Vi burde gått for en uke i varetekt, sier Wilma. – Det hadde vi fått.

Hun peker på bildet av Bønna som fortsatt står på skjermen.

– Han snakket seg tross alt ikke helt ut av saken.

– I så fall kan vi ta ham inn igjen senere. Sånne som han blir ikke borte.

8 Lukten av nylaget kaffe fyller møterommet og blander seg med lyden av raske skritt fra seksjonssjefene som er ute i siste liten. Stoler skraper mot parketten. Wilma sitter allerede, ytterst på en av stolene nærmest visepolitimestrene.

Papirene ligger klare foran henne. Seksjonen hennes trenger ressurser. Det er nødvendig med en kraftsamling fra hele distriktet i sakens første fase. Hvis hun ikke får det, blir de økonomiske overskridelsene på seksjonen enda større.

Hun kaster et lynraskt blikk bort på Tone. Skjenker i kaffe til seg selv og sender termokannen videre. Det er hennes tredje kopp i dag. Det ble lite søvn i natt også. Birk øvde til avslutningskonserten på skolen om noen uker, og selv om han stod i kjellerstuen og spilte, måtte hun gå ned ved midnatt og be ham slutte. Resten av natten sov hun urolig. Like over fem våknet hun med et rykk. Hun var tørr i munnen og hadde drømt et eller annet som hun ikke fikk tak i. Hun innså at hun ikke ville greie å sove mer, stod opp og begynte dagen med en trippel espresso.

Tanken på at de har minimalt med spor i begge sakene, plager henne.

En diger neve lander tungt på skulderen hennes, og hun snur seg og ser opp på Stensaasen. Han er iført skinndress

127

og har motorsykkelhjelmen under armen. Et rødt tørkle er knyttet i halsen.

– Jeg hører at jenta sannsynligvis er fraktet til Røa etter at hun ble drept, sier han.

– Drapsstedet er ukjent, bekrefter hun.

– Jeg svingte oppom Røa på vei til jobb, sier han. – Dette blir nok en vanskelig sak. Men jeg fikk i hvert fall stoppet en som kjørte på rødt lys på vei ned hit Stensaasen gliser.

– Alltid politi?

– Alltid.

I det samme kommer Corneliussen brasende inn i rommet, noen minutter for sent. Han stryker de ravnsvarte puddelkrøllene på plass idet han setter seg.

– God morgen!

Corneliussen ser på Stensaasen som slipper taket i Wilmas skulder og legger fra seg hjelmen i vinduskarmen.

– Vært operativ igjen nå, skjønner jeg, sier Corneliussen og ler.

Stensaasen åpner skinndressen. T-skjorten innenfor er våt av svette.

– Da får vi høre fra helgens saker da, sier Corneliussen og snur seg mot Wilma. – Hva kan du fortelle oss om drapet?

– Hun ser unorsk ut, sier Syvertsen før Wilma rekker å si noe.

– Hvem? Corneliussen ser uforstående på ham.

– Den drepte.

– Hvordan ser egentlig et unorsk menneske ut i våre dager? spør Wilma og fester blikket i kollegaen.

– Du vet nok hva jeg mener, svarer Syvertsen og begynner å grave under neglene med en maltraktert binders som han drar opp fra uniformslommen. Små elementer av hud

128

og skitt drysser ned på det blanke mahognibordet. Wilma flytter stolen sin noen centimeter vekk fra ham.

– Vi står temmelig på bar bakke foreløpig, sier hun. – Men Bjarne fikk en telefon fra Savnetgruppa like før jeg gikk hit. De har funnet frem en melding som er et halvt år gammel. En tjueto år gammel jente som passer til beskrivelsen av den drepte, ble meldt savnet av familien. Vi kontakter dem nå og ber dem komme til Folkehelseinstituttet for om mulig å identifisere den døde.

– Burde ikke dette vært gjort før pressekonferansen du holdt i går? spør Tone.

– Vi visste ikke dette i går, så det var dessverre ikke mulig.

– Er det noe mer å fortelle? Corneliussen ser på henne.

– Den foreløpige obduksjonsrapporten ventes i løpet av dagen, og den vil forhåpentlig kunne fortelle oss noe konkret om dødsårsaken. Vi håper jo også å finne biologiske spor på kvinnen, som kan knyttes til gjerningsperson. Er det Bønna som har drept henne, har han helt sikkert etterlatt seg spor på stedet.

– Tror dere at hun var prostituert? spør Corneliussen.

Wilma betrakter ham. Uten forvarsel sitter ubehaget i henne. Det er noe ved ham hun ikke liker.

– Vi utelukker ingenting, svarer hun. Det betyr at vi må undersøke alt.

– Hva med fingeravtrykk?

– Søk i sentrale systemer har ikke gitt resultater.

Hun ser utover på kollegaene som lytter oppmerksomt.

– Det har kommet inn en stor mengde tips, så vi trenger bistand til avhør av tipsere, samt at det er en rekke andre etterforskningsoppgaver som venter.

– Vi kan bistå, sier Syvertsen.

– Vi også, sier Stensaasen.

Flere slutter seg til med løfter om bistand.

129

– Lag et notat der du beskriver hvor mange etterforskere dere trenger og til hvilke oppgaver, så tar vi en vurdering etter hvert, sier Tone og lar pennen løpe over bokstavene på noe hun allerede har skrevet. – Når skal dere gi neste pressebrief? Dere bør si noe mer enn det som ble sagt i går.

Wilma sjekker armbåndsuret. Klokka er bare kvart over ni. De har ikke hatt tid til å diskutere dagens mediestrategi ennå.

– Vi trenger ressursene i dag, sier Wilma. – Når det gjelder media, blir det nok en oppdatering i løpet av formiddagen. Hvis vi har noe nytt.

– Politiets eneste spor er at den drepte ser unorsk ut, sier Syvertsen og holder hånden opp som en mikrofon foran munnen.

Corneliussen smiler til Wilma.

– Jeg synes du gjorde en god figur i media i går, sier han.

Wilma ser bort på Tone. Deretter på Corneliussen. Øynene blir hengende ved de to visepolitimestrene til møtet er ferdig.

* – Wilma!

Hun snur seg og får øye på Anna. Den lyse hestehalen gynger fra side til side mens hun småløper mot henne.

– Det har blitt anmeldt ytterligere to overfallsvoldtekter i natt. Det blir til sammen ni overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann. Jeg håper ikke avsnittet mitt må avgi folk til Voldsavsnittet nå!

Tanken på enda flere voldtektssaker, Sunniva, den drepte kvinnen og seksjonens stramme økonomi blander seg brutalt med den optimismen hun følte på da hun begynte i jobben.

– Hva vet vi? spør hun.

130

– Et forsøk og en fullbyrdet. Svært brutale. I særdeleshet den ene. Den første kvinnen på førtifem ble slått rett ned bakfra. Hun skrubbet ansiktet i asfalten og ser ikke ut i ansiktet. Det ene øyet er nesten gjengrodd. Hun er imidlertid godt trent og greide på forunderlig vis å komme seg på beina. Hun har tydelige vergeskader på armene. Den andre kvinnen er tjuefem år. Fremgangsmåten er helt lik. Slått ned bakfra. Hun beskriver gjerningsmannen som helt vill.

Vi må få Folkehelseinstituttet til å prioritere å jobbe med DNA-analysene.

– Er det noe problem?

– De sier at de ikke har penger til å jobbe utenom arbeidstid. De ber om at vi betaler.

Wilma ser på henne.

– Du vet hvordan det ligger an med økonomien vår, sier hun. – Vi har ikke penger til å betale andres overtid.

– Mens vi mangler penger, voldtas stadig flere kvinner, sier Anna.

Wilma ser en stund på henne før hun svarer.

– Du har rett, sier hun. – Men vi kan ikke.

Wilma ser at Anna svelger.

– Bli med inn til meg, sier Wilma og holder døren åpen for dem begge. – Jeg må spørre deg om noe. Hun lukker døren. Anna setter seg.

– Tror du at Sunnivas historie er korrekt?

– Alvorlig talt, du så henne jo selv i går. Jenta er sterkt traumatisert.

– Spørsmålet er om hun har opplevd noe helt annet. Vi må finne denne Javed. Og det faktum at hun er gravid, mens faren tror hun er urørt …

– Vi må tro på det ofrene forteller oss, sier Anna og hever stemmen en anelse. – Ellers slutter de å anmelde.

131

– Vi vet at noen inngir falsk anmeldelse, sier Wilma. – Vi kan dessverre ikke tillate oss å stole blindt på det de forteller. Det er et eller annet i saken til Sunniva som skurrer.

– Jeg begriper ikke at ikke seksjonen vår får mer penger til etterforskning av seksuelle overgrep, sier Anna og ser ned.

Wilma betrakter henne.

– Det virker som om det ligger noe mer bak engasjementet ditt, sier Wilma.

Anna flytter blikket tilbake til Wilma.

– Det tilhører fortiden, sier hun og smiler.

Smilet er nesten helt overbevisende. Bare klokka på armen til Anna høres i rommet.

– Vi må vite mer om Sunniva, sier Wilma etter en stund. – Få tak i mobiltelefonen hennes om det ikke allerede er gjort, og begynn på A i kontaktlisten.

– Hun har sikkert mange hundre kontakter …

Anna plukker på klokkeremmen.

– Begynn med de viktigste, sier Wilma.

Anna ser opp. Øynene til den lille, lyshårede avdelingssjefen er som to nålestikk.

– Som jeg sa, vi kan ikke gi fra oss folk nå.

Wilma reiser seg.

– Bli med inn til Bjarne en tur, sier hun.

De går tause de få skrittene bortover mot Voldsavsnittet.

Bjarne setter fra seg kaffekruset idet de kommer inn på kontoret hans. Wilma kaster et raskt blikk på innsiden av kruset. Det er mørkebrunt, med spor som etter årringer i en trestamme.

– Vi blir antakelig nødt til å rette søkelyset mot innendørsmarkedet, sier han. – Klærne til den drepte og manglende legitimasjon kan tyde på at hun jobba som prostituert. Dette vil kreve mye av oss, selv med bistand fra andre seksjoner.

132

– Vi har et voldtektsoffer som er i ferd med å klappe sammen, sier Anna. – Dessuten trenger vi folk til å se gjennom videoovervåkningsmaterialet fra de siste overfallene.

Vi er på etterskudd.

– Det er over ett døgn siden vi fant drapsofferet, sier Bjarne. – Stort mer vet vi ikke. Jeg mener at alle folka dine burde settes på vår sak et par dager.

– Mener du at dine saker er viktigere enn mine?

– Hold opp begge to, avbryter Wilma. – Dere har ikke tid til å sløse energi på denne måten. Både drapet og overfallsvoldtektene krever at vi er metodiske og grundige. Du får inntil videre greie deg med egne ressurser, sier hun henvendt til Anna, så skal jeg skrive ferdig notatet om bistand til Voldsavsnittet.

– Jeg har faen meg ikke tid til å vente på et jævla notat!

Bjarne reiser seg og plasserer armene i siden.

Utenfor døren høres et par kraftige nys, før noen tar i dørhåndtaket og Baardsen kommer til syne med feberblanke øyne.

– Nå må det ikke bli mer, sier Bjarne. – Det klarer vi ikke.

* Wilma vandrer frem og tilbake på kontoret. Arbeidsdagen har så vidt begynt. Følelsen av å være milevis fra en løsning i voldtektssakene stresser henne. Og hun tør absolutt ikke bruke sine lønnsmidler på Folkehelseinstituttets folk, selv om hun burde. Det ville jo kunne føre til en raskere oppklaring og dermed forebygge flere voldtekter. Men Tone ville helt sikkert klikke om hun bruker ressursene på denne måten.

Uten at hun vil det, dukker den idiotiske lille uoverensstemmelsen mellom henne og Ole opp fra kvelden før. Bør

133

Jonas få ny pc til bursdagen? Enda en diskusjon om hva de har råd til. Som om hun ikke har nok annet å tenke på nå.

Hun går bort til vinduet. Åpner det og bøyer seg ut. Seks etasjer nedenfor skimter hun årets første krokus i gressplenen. Den eldgamle nyperosebusken som står ved kjøkkentrappen på hytta, har kanskje også begynt å få knopper.

Allerede da de kjøpte hytta i november, begynte hun å glede seg til å sitte på trammen og snuse inn lukten av nyperoser.

Sammen med Ole. Lengselen etter et sommerhus har ligget i henne helt siden foreldrene måtte selge familiens sommersted på Sørlandet.

Arven etter besteforeldrene. For å få penger til nødvendig behandling etter at moren ble syk. Hun føler seg plutselig ille til mote. Husker at hun har lest et sted at politifolk ligger høyt på skilsmissestatistikken. Hun begynner å fryse og lukker vinduet.

Utdrag fra

Oversatt fra engelsk av Christian Heyerdahl Kommer i begynnelsen av februar

Kapittel 1 Are You Gonna Go My Way? Hallen for avhenting av internasjonal bagasje på flyplassen i Brussel var stor og luftig, med flere bagasjebånd som roterte uten stans. Jeg for fra det ene til det andre på desperat jakt etter den svarte kofferten min. Siden den var stappfull av narkopenger, var jeg mer bekymret enn man vanligvis ville vært over noe sånt som savnet bagasje.

Jeg var tjuefire i 1993, og så antagelig ut som en hvilken som helst ung yrkeskvinne. Doc Martens-støvlene var droppet til fordel for nydelige håndlagde sko – svarte, semskede og høyhælte. Jeg hadde svarte silkepants og beige jakke, typisk jeune fille, ikke et spor av motkultur noe sted med mindre du skulle få øye på tatoveringen i nakken min. Jeg hadde gjort nøyaktig som jeg fikk beskjed om: sjekket kofferten inn i Chicago og deretter fått den gjennom tollen i Paris, hvor jeg måtte skifte fly for å ta en kort tur til Brussel.

Vel fremme i Belgia begynte jeg å holde utkikk etter den svarte rullekofferten på bagasjebåndet. Den var ikke å se.

Jeg kjempet mot en stigende bølge av panikk og spurte på mitt peneste high school-fransk hvor det var blitt av kofferten min. «Det er ikke alltid kofferter kommer med på riktig

136

fly,» sa en diger fyr som jobbet i bagasjemottaket. «Vent på neste tralle fra Paris – den er antagelig på det flyet.»

Hadde de oppdaget kofferten min? Jeg visste at det var forbudt å ha med seg mer enn 10 000 dollar udeklarert, for ikke å snakke om å frakte det for en vestafrikansk narkobaron. Var myndighetene på sporet av meg? Kanskje jeg skulle prøve å komme meg gjennom tollen og løpe? Eller kanskje kofferten virkelig bare var forsinket, og jeg i så fall etterlot meg en stor pengesum tilhørende noen som antagelig kunne få meg drept bare med en eneste telefonsamtale. Jeg bestemte meg for at det siste alternativet var en anelse mer skremmende. Så jeg ventet.

Omsider kom neste fly fra Paris. Jeg tuslet bort til min nye «venn» i bagasjemottaket, som var i ferd med å ordne opp. Det er vanskelig å flørte når maner redd. Plutselig så jeg kofferten. «Mon bag!» utbrøt jeg ekstatisk og huket tak i Tumien. Jeg takket ham overstrømmende og vinket begeistret mens jeg seilte gjennom en av de ubemannede dørene inn til terminalen, hvor min venn Billy sto og ventet. Uten å ville det hadde jeg samtidig gått utenom tollen.

«Jeg begynte å bli bekymret. Hva var det som skjedde?» spurte Billy.

«Bare skaff meg en taxi!» hveste jeg.

Jeg begynte først å puste da vi hadde kommet oss vekk fra flyplassen og var halvveis gjennom Brussel.

Eksamensseremonien hadde vært på Smith College året før.

Det hadde vært en perfekt New England-vårdag. Ute på den solbelyste plenen ble det blåst i sekkepiper, og Texas-guvernør Ann Richards oppfordret kullet mitt og meg til å komme oss ut i verden og vise den hva slags kvinner vi var. Familien min lyste av stolthet da jeg hadde fullført eksamen. Mine nyseparerte foreldre var på sitt beste hva oppførsel angikk, de respektinngytende besteforeldrene mine fra sørstatene 137

var glade for å se sitt eldste barnebarn med eksamenshatt og omsluttet av WASPer og østkystakademikere. Lillebroren min holdt på å kjede seg til døde. Mine mer organiserte og målrettede klassekamerater satte kursen for masterstudiene eller begynnerjobber i veldedige stiftelser, eller de flyttet hjem – ikke uvanlig under den første økonomiske nedgangstiden under Bush.

Jeg ble igjen i Northampton i Massachusetts. Jeg hadde valgt fordypning i teater, tross dyp skepsis fra min far og bestefar. Jeg kom fra en familie som satte utdannelse høyt.

Vi var en klan av leger og advokater og lærere, med en og annen sykepleier, dikter eller dommer innimellom. Etter fire år med studier følte jeg meg ennå som en dilettant, underkvalifisert og umotivert for et liv i teateret, men jeg hadde heller ingen alternativ plan for akademiske studier, en meningsfylt karriere eller den store planka: juss.

Jeg var ikke doven. Jeg hadde alltid jobbet hardt i de deltidsjobbene jeg hadde hatt i løpet av collegetiden – på restauranter, barer og nattklubber – og fått sympati fra sjefer og kolleger gjennom svette, humor og min villighet til å jobbe doble vakter. De jobbene og de folkene hadde hatt et tempo som passet meg bedre enn mange jeg hadde møtt på universitetet. Jeg var glad jeg hadde valgt Smith, et universitet fullt av smarte og dynamiske kvinner. Men jeg var nå ferdig med det min fødsel og bakgrunn krevde av meg. Jeg hadde følt meg innestengt i de trange rammene på Smith og hadde bare bestått med et nødskrik. Nå lengtet jeg etter å erfare, eksperimentere, finne ut av ting. Det var tid for å leve mitt eget liv.

Jeg var en velutdannet ung dame fra Boston med sans for bohemliv og motkultur, og uten noen klar plan. Men jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle foreta meg med all min innestengte trang til eventyr, eller hvordan jeg skulle omgjøre risikoviljen min til noe nyttig. Jeg hadde ikke noen 138

vitenskapelig eller analytisk åre – det jeg hadde sans for, var kunst, engasjement og følelser. Jeg leide en leilighet sammen med en annen teaterstudent og fikk jobb som kelner på et mikrobryggeri. Jeg fikk venner blant kelnere, bartendere og musikere, alle unge og vakre og alltid svartkledde. Vi jobbet, vi festet, vi badet nakne eller dro og akte, vi knullet, av og til ble vi forelsket. Vi skaffet oss tatoveringer.

Jeg elsket alt Northampton og omkringliggende Pioneer Valley hadde å by på. Jeg løp kilometer etter kilometer på landsens veier, lærte å bære et dusin halvlitere opp bratte trapper, hadde et utall romantiske eventyr med appetittlige jenter og gutter, og hele sommeren og høsten reiste jeg på strandtur til Princeton på onsdagene, da jeg hadde fridagen min.

Da vinteren kom, begynte jeg imidlertid å bli rastløs.

Vennene mine fra skolen hadde fortalt om jobbene sine og livet i New York, Washington og San Francisco, og jeg lurte på hva faen jeg holdt på med. Jeg visste at jeg ikke skulle tilbake til Boston. Jeg elsket familien min, men konsekvensene av mine foreldres skilsmisse var noe jeg ville holde meg langt unna. Når jeg ser meg tilbake, kunne en europeisk interrailbillett eller frivillig arbeid i Bangladesh ha vært glimrende valg, men jeg ble værende i Pioneer Valley.

I vår løse sosiale sirkel fantes en klikk av vanvittig stilige og kule lesber midt i trettiårene. Disse verdensvante og sofistikerte eldre kvinnene fikk meg til å føle meg uvant sjenert, men da flere av dem flyttet inn i leiligheten ved siden av min, ble vi venner. En av dem var Nora Jansen, en Midtvesten-jente med raspestemme og en diger såte av sandfarget krøllete hår. Nora var kort og så litt ut som en fransk bulldogg, eller kanskje en hvit Eartha Kitt. Alt ved henne var merkelig – den slepende, vittige, rustne stemmen, måten hun bikket hodet på når hun stirret ut på deg under hårsåten, selv måten hun holdt den alltid tilstedeværende sigaretten 139

på, med håndleddet bøyd og klart til å gestikulere. Hun hadde en lekende, oppmerksom måte å trekke frem en person på, og når hun ga deg oppmerksomhet, føltes det som om hun skulle innlemme deg i en privat vits. Nora var den eneste i denne gruppen av eldre kvinner som ofret meg noe oppmerksomhet. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk, men i Northampton var hun en magnetisk personlighet for en tjuetoåring på jakt etter eventyr.

Og så, høsten 1992, forsvant hun.

Hun dukket opp igjen etter jul. Nå leide hun en diger leilighet alene, innredet med splitter nye arts and crafts-aktige møbler og et stereoanlegg av en annen verden. Alle andre jeg kjente satt på bruktbutikksofaer med romkameratene sine, mens hun slengte om seg med penger på en måte som ble lagt merke til.

Nora ba meg ut på en drink, bare oss to, og det var første gang hun hadde gjort det. Var det en date? Kanskje det, for hun tok meg med til baren i Hotel Northampton, det nærmeste vi kom en snobbete hotellbar, malt i blekgrønt og med hvitt espalier alle steder. Temmelig nervøs bestilte jeg en margarita med salt, og Nora hevet et øyenbryn.

«En smule kaldt for en margarita nå, vel?» bemerket hun.

Selv bestilte hun en skotsk whisky.

Det var sant. Januarvindene gjorde vestre Massachusetts til et lite trivelig sted. Jeg skulle ha bestilt noe mørkt i et mindre glass – den iskalde margaritaen fikk med ett noe latterlig ungdommelig over seg.

«Hva er det der?» spurte hun og pekte på den lille blikkesken jeg hadde lagt på bordet.

Esken var gul og grønn og hadde opprinnelig vært fylt av sure sitrondrops. Napoleon stirret vestover fra lokket, lett gjenkjennelig med den tresnutete hatten og gullepålettene. Esken hadde vært brukt som lommebok av en kvinne jeg hadde kjent på Smith, en overklassekvinne som var den 140

kuleste personen jeg noen gang hadde møtt. Hun var kunstutdannet, bodde utenfor universitetsområdet, var ironisk og nysgjerrig og snill og superhipp, og en dag da jeg beundret blikkesken, ga hun den til meg. Den hadde perfekt størrelse for en pakke sigaretter, førerkort og en tjuedollarseddel. Da jeg prøvde å hale penger ut av min elskede blikklommebok for å betale for runden, bare viftet Nora det bort.

Hvor hadde hun vært de siste månedene? spurte jeg, og Nora så på meg med et vurderende blikk. Rolig forklarte hun meg at hun hadde kommet i kontakt med en venn av søsteren som drev et nettverk for narkosmugling. Han hadde «kontakter», og hun var blitt sendt til Europa og formelt opplært i operasjonene til en amerikansk kunsthandler som også hadde «kontakter». Hun hadde smuglet narkotika inn i landet og fått godt betalt for jobben.

Jeg var helt sjokkert. Hvorfor fortalte Nora meg dette?

Hva om jeg gikk til politiet? Jeg bestilte en drink til, nesten sikker på at Nora fant på hele greia, og at dette var det mest mislykte sjekkeforsøket noensinne.

Jeg hadde møtt lillesøsteren til Nora en gang før, da hun hadde vært på besøk. Hun gikk under navnet Hester, var fascinert av det okkulte og etterlot seg en sti av amuletter og juggelsmykker lagd av kyllingbein. Jeg trodde hun bare var en heteroseksuell utgave av søsteren, bortsett fra at hun var med i en moderne heksekult, men hun var åpenbart kjæreste med en vest-afrikansk narkoboss. Nora beskrev hvordan hun hadde reist med Hester til Benin for å møte narkobossen, som gikk under navnet Alaji og var slående lik MC Hammer. Hun hadde vært gjest på eiendommen hans, vært vitne og medvirkende under «heksedoktor»-ritualer og ble nå betraktet som hans svigerinne. Det lød mørkt, fryktelig, skremmende, vilt – og spennende over all forstand. Jeg kunne ikke tro at hun, som ruget over så mange

141

skremmende og pirrende hemmeligheter, ville gjøre meg til sin fortrolige.

Det var som om Nora hadde bundet meg til seg da hun avslørte sine hemmeligheter, og en skjult affære tok til.

Ingen kunne kalle Nora en klassisk skjønnhet, men hun hadde overflod av vidd og sjarm og var en mester i å få ting til å se lett ut. Og som alltid var jeg mottagelig for folk som fulgte meg og var sikre i sin sak Som forfører var hun både utholdende og tålmodig.

Den neste måneden fikk vi stadig tettere kontakt, og jeg fant ut at det var et par lokale fyrer jeg kjente som jobbet for henne i hemmelighet. Det gjorde meg tryggere. Jeg ble fascinert av det ulovlige og eventyrlige som Nora sto for. Når hun var i Europa eller Sørøst-Asia i lengre perioder, flyttet jeg nærmest inn i leiligheten hennes og tok meg av hennes elskede svarte katter, Edith og Dum-dum. Hun kunne finne på å ringe midt på natten fra den andre siden av kloden for å høre hvordan det sto til med kattene, og telefonlinjen spraket og hveste over den lange avstanden.

Jeg fortalte ingen om dette – jeg unngikk alle spørsmål fra vennene mine, som var nysgjerrige allerede.

Siden selve salget foregikk andre steder, ble virkeligheten bak narkohandelen fullstendig abstrakt for meg. Jeg kjente ingen som brukte heroin, og narkomanes lidelser var ikke noe jeg gikk og tenkte på. En vårdag kom Nora hjem med en flunkende ny hvit Mazda MX-5 og en koffert full av penger. Hun dumpet pengene på sengen og veltet seg rundt i dem, naken og fnisende. Dette var hennes største utbetaling hittil. Snart suste jeg rundt i Mazdaen, mens Lenny Kravitz i kassettspilleren ville ha svar på spørsmålet «Are You Gonna Go My Way?». Blir du med?

På tross av (eller kanskje på grunn av) den bisarre romantiske relasjonen til Nora, visste jeg at jeg måtte komme meg ut av Northampton og finne på noe å gjøre. Min venn Lisa 142

B. og jeg hadde spart opp tipspenger og bestemt oss for å slutte i jobbene på bryggeriet og dra til San Francisco på slutten av sommeren. (Lisa visste ingenting om Noras hemmelige aktiviteter.) Da jeg fortalte Nora dette, svarte hun at hun ville synes det var fantastisk å ha en leilighet i San Francisco, og foreslo at vi skulle fly bort dit på husjakt. Jeg var sjokkert over at hun hadde så sterke følelser for meg.

Bare noen få uker før jeg skulle dra fra Northampton fikk Nora høre at hun måtte tilbake til Indonesia. «Kan du ikke bli med og holde meg med selskap?» foreslo hun. «Du trenger ikke gjøre noe, bare slenge omkring.»

Jeg hadde aldri vært utenfor USA. Selv om jeg hadde planlagt å begynne et nytt liv i California, var dette en uimotståelig mulighet. Jeg ville ha et eventyr, og det var nettopp det Nora hadde å tilby. Det hadde aldri skjedd noe galt med de gutta fra Northampton som hadde blitt med henne til eksotiske steder som løpegutter – de hadde faktisk kommet hjem med fantastiske historier å fortelle, som de bare kunne fortelle til en utvalgt gruppe. Jeg tenkte meg om, og kom frem til at det ikke var farlig å holde Nora med selskap.

Hun ga meg penger til en billett fra San Francisco til Paris og sa det kom til å ligge en billett til Bali og vente på meg i skranken til Garuda Air på Charles de Gaulle-flyplassen. Så enkelt var det.

Noras dekkhistorie var at hun og forbryterpartneren hennes, en mann med bukkeskjegg ved navn Jack, skulle starte et blad om kunst og litteratur – tvilsomt, men så vagt at det var lett å akseptere. Da jeg forklarte til venner og familie at jeg flyttet til San Francisco og skulle jobbe og reise for bladet, ble de alle forbauset og mistenksomme når det gjaldt den nye jobben, men jeg omgikk alle spørsmål ved å gjøre meg mystisk og utilnærmelig. Da jeg forlot Northampton, på vei vestover med min venninne Lisa, føltes det

143

som om jeg endelig begynte å leve for alvor. Jeg følte meg klar for hva som helst.

Lisa og jeg kjørte nonstop fra Massachusetts til grensen til Montana, ved å sove og kjøre på skift. Midt på natten kjørte vi ut på en rasteplass for å sove begge to, og våknet til den ufattelig gylne soloppgangen i det østre Montana.

Jeg kunne ikke huske å ha vært så lykkelig i hele mitt liv.

Etter litt tid i Big Sky-staten suste vi gjennom Wyoming og Nevada, til vi omsider seilte over Bay Bridge og inn i San Francisco. Jeg hadde et fly jeg skulle nå.

Hva trengte jeg til reisen til Indonesia? Jeg hadde ingen anelse. Jeg pakket en liten L.L. Bean duffelbag med et par svarte silkebukser, en ermeløs kjole, avklippede olashorts, tre t-skjorter, en rød silkeskjorte, et svart miniskjørt, treningstøy og et par svarte cowboystøvler. Jeg var så spent at jeg glemte å pakke badedrakten.

Da jeg var fremme i Paris gikk jeg rett til Garuda-skranken for å hente billetten til Bali. De hadde aldri hørt om meg. Helt lamslått satte jeg meg ned på en flyplassrestaurant, bestilte en kaffe og prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Mobiltelefonen og e-postens tidsalder lå ennå inn i fremtiden, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få tak i Nora. Jeg gikk ut fra at det var en beskjed som ikke var nådd frem. Til slutt reiste jeg meg og gikk til aviskiosken, kjøpte en reisehåndbok for Paris og fant et billig hotell som lå sentralt i sjette arrondissement. (Kredittkortet mitt hadde veldig lav limit.) Fra mitt lille rom kunne jeg se takene i Paris. Jeg ringte Jack, Noras gamle venn og nå forretningspartner i USA. Han var en nedlatende og overlegen person, og besatt av prostituerte. Absolutt ikke blant mine favorittmennesker.

«Jeg er strandet i Paris. Ingenting Nora sa til meg stemmer. Hva bør jeg gjøre?» spurte jeg.

144

Jack var irritert, men fant ut at han ikke kunne overlate meg til meg selv. «Gå og finn en Western Union. Jeg skal telegrafere penger til en billett til deg i morgen.»

Det tok flere dager før pengene kom, men det var greit.

Jeg vandret gjennom Paris i en begeistret drømmetilstand og tok inn alt omkring meg. I forhold til de fleste franske kvinner så jeg ut som en tenåring, så for å gjøre opp for dette, kjøpte jeg et par flortynne og vakre svarte heklestrømper til å kombinere med Doc Martens-støvlene og miniskjørtet.

Det var det samme for meg om jeg aldri forlot Paris. Jeg var i himmelen, helt på egen hånd.

Da jeg gikk av etter en røykfylt tretten-timers flytur fra Paris til Bali, var jeg forbauset over å bli møtt av Billy, en tidligere kollega fra bryggeriet. Han raget over indoneserne omkring seg og hadde et stort smil over det fregnete ansiktet. Billy kunne bli tatt for å være min bror, med rødblondt hår og strålende blå øyne. «Nora venter i ferielandsbyen. Du kommer til å elske dette stedet!» sa han. Da jeg traff Nora igjen i luksusværelset vårt, følte jeg meg fremmed og sky overfor henne i disse ukjente omgivelsene. Men hun oppførte seg som om det hele var fullstendig normalt.

Bali ble et bakkanal både dag og natt, med soling, drikking og dansing til alle døgnets tider sammen med Noras gjeng av homofile gutter, vakre lokale ungdommer som ville hjelpe oss å bruke pengene våre og unge europeere og australiere vi møtte i klubbene på Kuta Beach. Jeg gikk på et gatemarked for å kjøpe en bikini og sarong, prutet på utskårne masker og sølvsmykker og gikk gjennom bakgatene i Nusa Dua mens jeg pratet med den hyggelige lokalbefolkningen.

Ekspedisjoner til templer, paraseiling og dykking var andre atspredelser – de balinesiske dykkeinstruktørene var begeistret over den elegante, detaljerte blå fisken med lange finner jeg hadde fått tatovert i nakken min hjemme i New England, 145

og ville gjerne vise frem sine egne tatoveringer. Men festlighetene ble innimellom avbrutt av anspente telefonsamtaler mellom Nora og Alaji, eller Nora og Jack.

Det var en enkel forretningsmodell. Fra Vest-Afrika gjorde Alaji det kjent for utvalgte mennesker i USA at han hadde «kontrakter» for narkotikaenheter (vanligvis spesialbygde kofferter med heroin sydd inn i fôret) tilgjengelig – de kunne dukke opp hvor som helst i verden. Folk som Nora og Jack (egentlig underleverandører) ordnet med transport av koffertene til USA, hvor de ble overlatt til en anonym avhenter. Det var opptil dem å finne ut av hvordan de skulle ordne transporten – rekruttering av kurerer, opplæring i hvordan de skulle få dem gjennom tollen uten å bli oppdaget, betaling for «ferier» og for jobben.

Nora og Jack var ikke de eneste Alaji jobbet med. Nora konkurrerte faktisk om oppdragene med Jonathan Bibby, «kunsthandleren» som først hadde lært henne opp. Noras anspenthet hadde vanligvis sin bakgrunn i hvor mange «kontrakter» som var tilgjengelige, om hun og Jack kunne oppfylle vilkårene i dem, og om narkotikaenhetene faktisk kom frem som planlagt – alle disse faktorene så ut til å kunne endres på et øyeblikks varsel. Jobben krevde masse fleksibilitet og masse cash.

Når det ble smått med kontanter, ble jeg sendt av gårde for å hente telegraferte penger fra Alaji i forskjellige banker – en forbrytelse i seg selv, selv om jeg ikke forsto det. Da jeg var ute på et slikt ærend i Jakarta, var det en av de påtenkte narkokurerene som spurte om han kunne få sitte på. Han var en ung homofil mann fra Chicago, tungt påvirket av goth-stilen, men han hadde streitet seg opp og virket nå som den perfekte kandidat; han var lei av luksushotellet. Under den lange, varme bilturen tvers igjennom den vidt utstrakte byen ble vi holdt igjen av trafikken, som inkluderte bur fulle av bjeffende hundevalper ved veikanten og alle de merkelige 146

menneskene som den sørøstasiatiske metropolen hadde å by på. Ved et trafikklys lå en tigger i gaten og ba om almisser. Huden hans var nesten kullsort av solen, og han hadde ingen bein. Jeg begynte å rulle ned vinduet for å gi ham noen av de flere hundre tusen rupiene som jeg hadde med meg.

Medpassasjeren min gispet og for sammen i setet. «Ikke gjør det!» ropte han.

Jeg så på ham, full av avsky og forvirring. Taxisjåføren vår tok pengene fra meg og rakte dem til tiggeren ut av vinduet. Vi kjørte videre i stillhet.

Vi hadde tonnevis av tid å slå i hjel. Vi blåste ut damp i strandklubber på Bali, i militære biljardhaller i Jakarta og nattklubber som Tanamur, som var på kanten til å være bordeller. Nora og jeg shoppet, fikk ansiktsbehandlinger eller reiste til andre deler av Indonesia – bare oss to, jentetid.

Vi kom ikke alltid så godt ut av det med hverandre.

Under en tur til Krakatoa leide vi en guide som skulle føre oss på sykkel inn i fjellene, som var overgrodd av tett, fuktig regnskog. Det var en varm og svett tur. Vi stoppet for å spise lunsj ved en nydelig elvekulp over en ruvende foss.

Etter et nakenbad utfordret Nora meg – og lovet å følge etter – til å hoppe utfor fossen, som var minst ti meter høy.

«Har du sett folk hoppe ut her?» spurte jeg guiden vår. «Å ja da, miss,» smilte han.

«Har du noen gang hoppet?» «Å nei, miss!» sa han, og smilte fremdeles.

Likevel, en utfordring var en utfordring. Naken begynte jeg å krabbe nedover klippen som så ut som det mest logiske stedet å hoppe ut fra. Fossen brølte. Jeg så det kvernende, ugjennomsiktig grønne vannet nedenfor. Jeg var skrekkslagen, og syntes plutselig dette var en dårlig idé. Men fjellet var glatt, og et forsøk på å gå krabbegang tilbake mislyktes.

Jeg forsto at jeg ble nødt til å hoppe, det fantes ingen annen 147

mulighet. Jeg samlet alt jeg hadde av fysisk styrke, kastet meg fra klippen og ut i luften, og skrek idet jeg forsvant dypt ned i den grønne kløften nedenfor. Jeg brøt overflaten med latter og begeistring. Noen minutter senere kom Nora hylende ned fossen etter meg.

Da hun dukket opp, gispet hun: «Du er gæren!»

«Du mener at du aldri ville hoppet hvis jeg hadde vært for redd til å prøve?» spurte jeg forbløffet.

«Ikke faen!» svarte hun. Akkurat der og da burde jeg ha skjønt at Nora ikke var til å stole på.

Indonesia hadde en tilsynelatende endeløs rad av opplevelser å by på, men det var en mørk og truende side ved det hele. Jeg har aldri sett så himmelropende fattigdom som i Jakarta, eller en så utilslørt kapitalisme som i de enorme fabrikkene eller i Texas-aksentene som kunne høres tvers over hotellobbyen, hvor lederne i oljeselskapene satt og drakk. Du kunne for eksempel tilbringe en fortryllende time i samtale med en bestefaderlig brite om San Francisco, eller om greyhoundene hjemme i Storbritannia, og når du fikk visittkortet hans på veien ut, forklarte han i forbifarten at han var våpenhandler. Når jeg tok heisen til toppetasjen i Jakarta Grand Hyatt ved solnedgang, kom inn i den frodige hagen der og begynte å løpe noen runder på banen som gikk langs kanten av taket, kunne jeg høre de muslimske bønneropene runge fra moské til moské gjennom hele byen.

Etter mange uker var jeg både trist og lettet over å ta farvel med Indonesia og sette kursen tilbake til Vesten. Jeg hadde hjemlengsel.

I fire måneder av livet mitt reiste jeg konstant sammen med Nora, med bare noen få dager i USA innimellom. Vi levde i konstant spenning, og likevel var det ofte dørgende kjedelig. Jeg hadde ikke noe særlig annet å gjøre enn å holde Nora med selskap mens hun forhandlet med sine «muldyr».

Jeg gikk alene gjennom gatene i fremmede byer. Jeg følte 148

meg fjernt fra verden selv mens jeg opplevde den, en person uten noe mål eller noen plass her i livet. Dette var ikke det eventyret jeg hadde vært ute etter. Jeg løy for familien min om alle sider ved livet mitt, og ble syk og trett av min adopterte narko-«familie».

Under et kort opphold i USA på besøk hos min virkelige og svært mistenksomme familie, fikk jeg en telefon fra Nora. Hun sa jeg måtte møte henne i Chicago. O’Hara Airport var kjent som «sikker», hva nå det skulle bety, og det var dit narkotikaen ble fløyet. Jeg møtte henne på Congress Hotel i Michigan Avenue. For en rønne, tenkte jeg. Jeg var vant til Mandarin Oriental. Nora forklarte meget kort at hun trengte min hjelp til å fly av gårde dagen etter med kontanter som skulle leveres i Brussel. Dette var noe hun måtte gjøre for Alaji, og jeg måtte gjøre det for henne. Hun pleide aldri å be meg om noe, men nå gjorde hun det. Innerst inne følte jeg at jeg hadde forpliktet meg til dette, og at jeg ikke kunne si nei. Jeg var redd. Og jeg gikk med på å gjøre det.

I Europa fikk ting et mørkere anstrøk. Det begynte å bli vanskeligere for Nora å holde forretningene gående, hun tok store risikoer med kurerer, noe som var svært skremmende. Hennes partner Jack møtte oss i Belgia, og deretter gikk det fort utforbakke. Jeg syntes han var grådig, sexgal og farlig. Og jeg merket at Nora stolte på ham langt mer enn hun brydde seg om meg.

Jeg var redd og elendig og ble nesten fullstendig taus under turen fra Belgia til Sveits. Jeg svimet rundt i Zürich for meg selv mens Nora og Jack organiserte. Jeg så The Piano tre ganger på rad, lykkelig over å bli tatt med til et annet sted og en annen tid mens jeg gråt meg gjennom filmen.

Da Nora forklarte meg på en måte som ikke var til å misforstå at hun ville ha meg til å frakte narkotika, skjønte jeg at jeg ikke lenger hadde noen verdi for henne hvis jeg ikke 149

kunne skaffe penger. Lydig «mistet» jeg passet mitt og fikk skrevet ut et nytt. Hun kledde meg opp med briller, perler og et par stygge fotformsko. Hun prøvde forgjeves å kamuflere fisketatoveringen i nakken min med sminke. Jeg ble bedt om å få meg en konservativ frisyre. En kald lørdags ettermiddag mens regnet høljet ned prøvde jeg å finne en frisør som kunne forvandle mine viltvoksende blonde lokker til noe presentabelt. Klissvåt og dryppende stabbet jeg inn i en liten frisersalong, mitt femte forsøk. I de fire forrige var jeg blitt møtt med en iskald sveitsisk mottagelse, men nå hørte jeg en stemme med en myk og velkjent aksent spørre «Trenger du hjelp, eller?»

Jeg holdt på å briste i gråt da jeg så fyren som spurte – en nydelig sørstatsgutt ved navn Fenwick som så ut som Terence Trent D’Arby. Han tok den våte kåpen min, fikk meg ned i stolen og ga meg varm kopp te og en hårklipp.

Han var nysgjerrig, men hyggelig da jeg hadde problemer med å forklare meg, og mitt nærvær i salongen hans. Han snakket om New Orleans, musikk og Zürich. «Det er en herlig by, men vi har et skikkelig heroinproblem her. Du ser folk ligge rett ut på gata, fulle av stoffet.» Jeg skammet meg.

Jeg ville hjem. Jeg ga Fenwick en overstrømmende takk da jeg forlot salongen hans. Han var den eneste vennen jeg hadde fått på flere måneder.

Når som helst, med en eneste telefonsamtale, ville familien min ha kunne hjulpet til med å redde meg fra dette rotet jeg var havnet i, og enda tok jeg aldri den samtalen.

Jeg trodde jeg måtte klare dette på egen hånd. Jeg hadde selv meldt meg på dette katastrofale eventyret, og skulle selv føre det til en slags slutt, selv om jeg var livredd for at den slutten kunne bli svært dyster.

Nora og Alaji tenkte ut et innfløkt og svært risikabelt system for å bytte om kofferter inne på flyplassen i Zürich, men lykkeligvis viste det seg at narkotikaen hun ville jeg skulle 150

frakte, aldri dukket opp. Jeg unngikk med et nødskrik å bli narkokurer. Det så ut til å være bare et tidsspørsmål før det ville ende i katastrofe, og jeg sto i det med begge beina. Jeg visste at jeg måtte flykte. Da vi var tilbake i USA, tok jeg første fly til California. I sikkerhet på vestkysten brøt jeg alle bånd til Nora og la mitt kriminelle liv bak meg.

Kapittel 2 Alt forandret seg på et øyeblikk San Francisco var en etterlengtet oase – jeg var kanskje en særing, men her var det i hvert fall mange av oss. Jeg fant en leilighet på Lower Haight sammen med en gammel venn, Alfie, en tidligere kollega fra bryggeriet østpå som nå bodde i San Francisco. Jeg led av granatsjokk og følte det som om en rykende del av romstasjonen Skylab hadde smelt gjennom atmosfæren tilbake til jorden. Når Alfie ikke var hjemme, satt jeg gjerne på gulvet i leiligheten vår og tenkte på det jeg hadde gjort, lamslått over hvor langt vekk jeg hadde drevet og hvor villig jeg hadde vært til å gi avkall på meg selv på denne reisen. Jeg sverget at jeg aldri skulle miste meg selv igjen, hverken til noe eller noen.

Etter å ha tilbrakt flere måneder i underverdenen tok det litt tid å venne seg til et normalt liv. Jeg hadde levd på room service, eksotisme og frykt en lang stund. Men jeg hadde mange herlige venner fra universitetet, som nå befant seg i Bay Area, og de tok hånd om meg og fikk halt meg ut i en verden av arbeid, grilling, softball og andre sunne ritualer.

Jeg sluttet å røyke.

Jeg var skrekkslagen når jeg tenkte på penger, og sørget øyeblikkelig for å skaffe meg to jobber. Jeg sto opp tidlig 152

om morgenen for å komme meg til jobb én i Castro, der jeg åpnet Josie’s Juice Joint and Cabaret klokken 7, og jeg kom hjem sent om kvelden etter å ha jobbet som vertinne på en fin italiensk restaurant på den andre siden av byen, i Pacific Heights. Til slutt fikk jeg en «ordentlig» jobb i et TV-produksjonsselskap som hadde spesialisert seg på infomercials, en kombinasjon av dokumentar og produktreklame. Jobben innebar å huke tak i forbipasserende og plassere dem på bisarre treningsapparater på offentlig sted, ta meg av behovene til C-kjendiser på filmsettet og fjerne ansiktshår fra totalt fremmede mennesker ved hjelp av voks. Jeg fløy landet rundt og filmet folk som ville være mindre feite, mindre fattige, mindre rynkete, mindre ensomme eller mindre hårete. Jeg fant ut at jeg kunne snakke med hvem det skulle være, enten det var olympisk tikampmester og filmskuespiller Bruce Jenner eller en mamma med bart, og raskt finne noe vi hadde felles – jeg ville jo også gjerne bli mindre fattig, ensom og hårete. Jeg avanserte fra altmuligkvinne til virkelig produsent, og jobbet med preproduksjon, film og sluttredigering før kringkasting. Jeg elsket den jobben, noe som fikk mine venner til å le seg i hjel. De pleide å erte meg med allslags epokegjørende nyvinninger de hadde sett på nattens reklamesendinger – dingser, dietter og kremer.

Jeg begynte å date folk igjen, men følte meg fremdeles sårbar og skuddredd etter at det hadde gått så galt sammen med Nora. Jeg hadde det bra som seriesingel, med en og annen sprø affære innimellom for å ta oppmerksomheten bort fra arbeidet.

Jeg fortalte aldri nye venner om mitt bekjentskap med Nora, og det var bare en ganske liten gruppe som kjente til hemmeligheten. Etter som tiden gikk begynte jeg langsomt å slappe av innvendig. Jeg begynte å føle at det kanskje ikke kom til å bli noe kapittel 2, og at alt hadde vært en vanvittig enkeltepisode. Jeg trodde jeg hadde en forståelse av risiko.

153

Jeg betraktet min tid utenlands med Nora som et krasjkurs i livets realiteter, om hvor ille ting kan bli og hvor viktig det er å forbli sann mot seg selv, selv midt i et eventyr eller eksperiment. Mange jeg hadde møtt hadde vært villige til å selge sin verdighet – til en pris som varierte sterkt fra person til person – og jeg hadde bestemt meg for at prisen jeg skulle kreve neste gang, ville være høyere enn noen var villige til å betale.

Med slike mengder livsvisdom innabords er det ikke underlig at jeg følte meg temmelig fordømt heldig. Flott jobb, flotte venner, flott by å bo i, flott sosialt liv. Gjennom felles venner møtte jeg Larry, den eneste jeg kjente som jobbet like mye som jeg selv i avslappede San Francisco. Han drev et telegrambyrå for et ideelt drevet medieinstitutt. Når jeg kom utslitt hjem etter timer i redigeringsrommet, kunne jeg alltid stole på at Larry var klar for en sen middag eller enda senere drinker.

Larry var faktisk alltid med på hva som helst. Tilfeldig billett til en tilfeldig musikkfestival? Larry var med. Stå opp tidlig søndag morgen og gå i kirken i Glide i Tenderloin-distriktet, og så legge ut på en sekstimers bytur med Bloody Mary-pauser? Han var jødisk, men jo da, han kunne gjerne bli med i kirken og bevege leppene til salmene. Han var ikke min eneste streite mannlige venn, men vi hadde en helt spesiell simpático-sans for humor til felles, og han ble raskt min mest pålitelige kilde til moro.

Siden jeg var Larrys nye lesbiske bestevenn, fikk jeg høre om alle hans romantiske erobringer, inkludert alle sølete detaljer, noe som var både avskyelig og underholdende.

Jeg la ikke fingrene imellom når jeg evaluerte fremskrittene hans. Han gjengjeldte det med å behandle meg som en dronning. En kveld dukket det opp et sykkelbud på jobben min med en pakke som viste seg å inneholde en ekte soft pretzel fra Philadelphia, inkludert skarp sennep, som Larry 154

personlig hadde fått importert spesielt til meg etter en tur i øststatene. Så utrolig snilt, tenkte jeg mens jeg tygget.

Men så skjedde det noe ubehagelig. Larry ble alvorlig opptatt av en av sine erobringer, og det var temmelig seriøse saker. Han ble merkbart mindre gøyal. «Hun leier ham rundt etter nesa!» flirte de andre vennene hans. Vi mobbet ham uten nåde, men det så ikke ut til å ha noen særlig virkning. Derfor måtte jeg ta saken i egne hender, og i et mørkt hjørne av en skitten nattklubb ofret jeg meg for Larrys verdighet og kysset ham midt på den overraskede, vittige munnen hans.

Det sjokkerte ham. Og meg. Hva faen var det jeg tenkte på? Jeg fortsatte å late som ingenting i flere måneder mens jeg prøvde å finne ut av følelsene mine. Larry var ikke som noen jeg hadde vært sammen med tidligere. For det første likte jeg ham. For det andre var han en kortvokst, rotete og imøtekommende fyr med store blå øyne, et stort smil og overordentlig stort hår. Jeg hadde tidligere bestemt meg for bare å ligge med høye, eksotisk vakre narsissister. Jeg hadde ikke særlig lyst til å date en mann, og dette var en mann som ikke engang var min type!

Bortsett fra at han var det. Larry var hundre prosent min type. Selv etter det merkelige barkysset, var vi fremdeles uatskillelige, selv om han forståelig nok var forvirret. Men han presset meg ikke, han krevde ikke svar eller rene linjer, han bare ventet. Da jeg kom til å tenke på den pretzelen, innså jeg at Larry hadde vært forelsket i meg allerede da, og at jeg var forelsket i ham. Et par måneder senere var vi et virkelig, offisielt par, til våre skeptiske venners store sjokk.

Det var faktisk langt på vei det enkleste forholdet jeg hadde vært i noensinne. Jeg ble rett og slett glad av å være sammen med ham, så da Larry kom til meg, usikker og i villrede, og fortalte at han var blitt tilbudt en kjempebra jobb i et magasin på østkysten, forstyrret det ikke egentlig 155

likevekten for meg. Mitt neste trekk virket så selvfølgelig.

Jeg sa opp min kjære jobb for å flytte østover igjen sammen med ham – den beste risikoen jeg noen gang hadde tatt, med god margin.

Larry og jeg landet i New York i 1998 – han var redaktør i et herreblad, jeg jobbet som frilansprodusent – og vi flyttet inn i en bygårdsleilighet i West Village. En varm ettermiddag i mai ringte det på døren. Jeg jobbet hjemmefra, og var fremdeles i pysjamas.

«Hvem er det?» spurte jeg over dørtelefonen.

«Miss Kerman? Det er politiet, betjent Maloney og Wong.»

«Ja?» Jeg lurte på hva lokale politimenn kunne ha her i huset å gjøre.

«Kan vi få snakke et øyeblikk med deg?»

«Hva er det snakk om?» Jeg ble plutselig mistenksom.

«Miss Kerman, jeg tror det er bedre å ta dette ansikt til ansikt.»

Maloney og Wong, begge i sivil, kom opp de fem trappene og satte seg i stuen. Maloney var den som pratet, mens Wong så på meg uten et ord. «Miss Kerman, vi er ansatt som betjenter i tollvesenet. Vi er her for å meddele deg at det er reist tiltale mot deg av den føderale domstolen i Chicago for narkotikasmugling og hvitvasking av penger.» Han rakte meg et ark. «Du må møte i retten på den datoen, på det stedet. Hvis du ikke møter, blir du satt i varetekt.»

Jeg så stille på ham, og plutselig banket årene i tinningene mine som om jeg hadde løpt flere mil i full fart. Støyen i hodet skremte meg. Jeg hadde lagt fortiden bak meg, hadde holdt den hemmelig for omtrent alle i hele verden, selv Larry. Men nå var det over. Jeg var sjokkert over hvor fysisk frykten kom til uttrykk.

156

Maloney tok frem en notisblokk og spurte i en konverserende tone: «Er det noe du ønsker å si til oss, Miss Kerman?»

«Jeg tror det er best jeg snakker med en advokat først.

Tror du ikke det, betjent Maloney?»

Jeg vaklet deretter inn i byen i retning av Larrys kontor.

Det var bare så vidt jeg husket å skifte fra pysjamasen. Jeg trakk ham ut på West 22. Street mens jeg bablet i vei.

«Hva er det som er i veien? Er du sint på meg?» spurte han.

Jeg trakk et dypt pust, for ellers ville jeg ikke ha klart å snakke. «Jeg er blitt tiltalt for pengevasking og narkotikasmugling av en føderal domstol.»

«Hva?» Han moret seg og så seg rundt for å finne ut om han kanskje var blitt en del av et slags hemmelig gateteater.

«Det er sant. Det er ikke noe jeg finner på. Jeg gikk hjemmefra nå. To føderale politimenn var nettopp innom. Jeg må ringe et sted. Jeg trenger en advokat. Kan jeg låne telefonen din?»

Vent, kanskje jeg ikke kunne bruke telefonen. Kanskje alle telefoner som overhodet var assosiert med meg, inkludert alle Larrys kontortelefoner, var avlyttet. Hver eneste vanvittige, paranoide ting Nora noen gang hadde fortalt meg skrek etter oppmerksomhet i hodet på meg. Larry så på meg som om jeg hadde gått fra vettet.

«Jeg må bruke noen andres mobiltelefon! Hvilken telefon kan jeg bruke?»

Noen minutter senere var jeg i branntrappen utenfor Larrys kontor. Jeg hadde fått låne en telefon av en av Larrys kolleger for å ringe en venn i San Francisco, den aller mest innflytelsesrike advokaten jeg kjente. Han tok telefonen.

«Wallace, det er Piper. Jeg hadde nettopp to føderale agenter på døra hos meg som sa at jeg var blitt tiltalt for pengevasking og narkotikasmugling» 157

Wallace lo. Det var en reaksjon jeg etter hvert skulle bli vant til fra mine venner når de fikk høre om mine problemer første gang.

«Wallace, det er faen meg alvor. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg friker helt ut her! Du må hjelpe meg.»

«Hvor er det du ringer fra?»

«Branntrappen.»

«Gå og finn en telefonautomat.»

Jeg gikk inn på Larrys kontor igjen. «Jeg må finne en telefonautomat.»

«Elskede, hva i helvete er det som foregår?» sa han. Han så anspent, bekymret og en smule irritert ut.

«Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg må få tatt denne telefonsamtalen. Jeg kommer tilbake om en stund.»

Senere, da han fikk høre en kort (og antagelig langt fra sammenhengende) forklaring av situasjonen, fulgte en utypisk taushet fra Larrys side. Han skjelte meg ikke ut fordi jeg hadde hatt en kriminell karriere før vi slo oss sammen.

Han anklaget meg ikke for å være en likegyldig, tankeløs, egoistisk idiot. Da jeg tømte sparekontoen for å betale advokathonorarer og depositum, sa han ikke noe i retning av at jeg hadde ødelagt mitt eget liv og kanskje også hans.

Han sa: «Vi finner ut av det.» Han sa: «Det ordner seg.

Fordi jeg elsker deg.»

Neste dag var begynnelsen på en lang og pinefull vei gjennom det amerikanske straffelovssystemets labyrinter. Wallace hjalp meg med å finne en advokat. Siden jeg var ved slutten av mitt liv slik jeg kjente det, inntok jeg min standardpositur for når jeg var livredd: Jeg skrudde meg selv av og sa til meg selv at det var jeg som hadde rotet meg borti dette og at det bare var min egen feil. Jeg måtte derfor komme frem til en løsning på egen hånd.

158

Men jeg var ikke alene i dette – familien min og min uvitende kjæreste ble med på den triste reisen. Larry, foreldrene mine, broren min, besteforeldrene mine – alle støttet meg hele veien, selv om de var sjokkerte og skamfulle over min hittil skjulte kriminelle fortid. Faren min kom til New York, og vi tilbrakte fire kvelende timer sammen på veien til New England, hvor mine besteforeldre var på sommerferie. Jeg følte meg ikke særlig hipp, kul, eventyrlysten, motkulturell eller opprørsk. Det eneste jeg følte var at jeg med vilje hadde såret og skuffet alle jeg var glad i, og slumset bort livet mitt.

Det jeg hadde gjort var langt unna det de kunne forstå, og jeg satt stiv av skam i mine besteforeldres stue under dette krisefamiliemøtet, mens de spurte meg ut i timevis og prøvde å få en slags sammenheng i det som skjedde. «Hva i all verden gjorde du med alle de pengene?» spurte bestemoren min til slutt, helt uforstående.

«Vel, bestemor,» svarte jeg åndsforlatt, «jeg gjorde det ikke akkurat for pengenes skyld.»

«Men Piper, for Guds skyld!» bjeffet hun. Jeg var ikke bare en skam og en skuffelse, jeg var en idiot også.

Hun sa ikke at jeg var en idiot. Det var ingen som egentlig sa jeg var en skam og en skuffelse heller. De trengte ikke det.

Det hele familien – moren min, faren min og besteforeldrene mine – sa, var at de elsket meg. De var bekymret for meg. De skulle hjelpe meg. Da jeg dro, holdt bestemor hardt rundt meg. De små armene hennes la seg rundt brystkassen min.

Selv om familien og de få vennene jeg fortalte om saken tok situasjonen min alvorlig, tvilte de på at en «pen blond dame» som jeg noen gang kunne havne i fengsel. Advokaten min var imidlertid snar til å understreke hvor alvorlig situasjonen var. Tiltalen for sammensvergelse til kriminalitet var blitt utløst av at nettverket til min eks-kjæreste var brutt sammen. Nora, Jack og tretten andre (noen jeg kjente og noen jeg ikke kjente), inkludert den afrikanske 159

narkobaronen Alaji, var i samme knipe som jeg. Både Nora og Jack satt i varetekt, og det var noen som pekte og oppga navn.

Uansett hvor ille ting hadde blitt mellom oss, hadde jeg aldri drømt om at Nora ville anmelde meg for å redde sitt eget skinn. Men da advokaten min sendte meg aktoratets etterforskningsmateriale – bevisene regjeringsadvokaten hadde samlet mot meg – var det med en detaljert beskrivelse fra henne om hvordan jeg hadde fraktet penger til Europa.

Jeg var i en helt ny verden, en verden der «anklager om sammensvergelse» og «minimumsstraff» kom til å avgjøre min skjebne.