Issuu

KONGEN FORTELLER

HARALD STANGHELLE

omslagsdesign og boklayout | Terese Moe Leiner

omslagsfoto | Agnete Brun papir | Munken Lynx 120 g

Boka er satt med Indigo Antiqua Pro repro | JK Morris trykk og innbinding | Livonia print, Latvia

isbn | 978-82-489-2637-5

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo www.kagge.no

Diktet av Frode Grytten på side 168–169 er trykt med tillatelse.

INNHOLD

forord 11

«Så hva er Norge?» 15

(Om talen i Dronningparken, om å holde taler, om nordmenns tankesett, om toleranse og intoleranse, og om kongens forhold til mobiltelefon.)

«Er det Norge, mor?» 37

(Om å pugge kongerekken, om vårt lands historie, om den tyske okkupasjonen og det utrolige døgnet 9. april, om da prins Harald ble lansert som barnekonge, om barneårene i USA og møter med Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill, og om hjemkomsten til Norge.)

«Min eneste utvei var å leve ugift» 85

(Om et ni år langt ekteskapsdrama, om politikk og kjærlighet, om en far og en regjering som var redd for monarkiets fremtid, om taushet og dementier, om krysspress mellom konvensjoner og lykke, om stahet og troen på seier, og om kronprins Haakons forlovelse med en alenemor fra Kristiansand.)

«Jeg har aldri skjønt at det ikke er godt nok å være god nok» 115

(Om barn, likestilling, åpenhet for forandringer, om samfunnsendringer, om forventningspress,

om å være seg selv, om mobbing og utenforskap, om samtalens nødvendighet, om å miste sin mor i ung alder, om Ari Behns selvmord, og om Maud Angelicas tale i sin fars begravelse.)

«Jeg liker mennesker» 143

(Om reiser i Norge, menneskemøter, lokalsamfunn, og om å være hele landets konge, om kong Haakons spesielle bursdagsønske, om kongeskipet «Norge», om de lange linjenes blikk og lokale taler, om naturkatastrofer og nasjonale tragedier, om humor og selvironi og om det norske dialektmylderet.)

«Hvis noen mener jeg ikke er idrettsinteressert, har de sovet i timen» 179

(Om idrett og nasjonsbygging, om idoler og om mentale prosesser i toppidretten, om livet på kongetribunen, om folkefesten og avlysningskrisen under Lillehammer-OL, om den lange seilerkarrieren, om idrettslig organisasjonsarbeid, om terroren under OL i München i 1972, om da Oddvar Brå brakk staven, og om den norske folkesjelen.)

«Jeg kan nok mer om naturens enn om troens mysterier» 213

(Om religion, kongelig bekjennelsesplikt og grunnlovsrevisjon, om signingen og følelsene som kom så sterkt, om besøk av paven, om trosmangfold og religionsfrihet, om å være trygge i oss selv i møte med andre, om uro for innvandring, og om bakgrunnen for uttrykket «våre nye landsmenn».)

«Jeg ble vel tatt med for snobbeeffektens skyld» 243

(Om Norge i verden, falske pass, norske næringslivsinteresser og eksportfremstøt, om lobbyvirksomhet, om Norges økonomiske utvikling, om oljeeventyret og Oljefondet, om et nasjonalt dilemma, om statsbesøk ute og hjemme, om de mange møtene med utenlandske statsoverhoder og om utdelingen av Nobels fredspris.)

«Jeg håper klimaendringene er menneskeskapte, for da kan vi gjøre noe med dem» 275

(Om miljø, natur og klodens helse, om rovdyrpolitikk og etableringen av den norske avdelingen av World Wildlife Fund (WWF) med kronprins Harald som president, om Sametinget, om turkultur, om regnskogen i Amazonas, om nye generasjoners miljøengasjement, og om rom, plass nok og stillhet.)

«Det er et viktig budskap at man skal tilgi, men aldri glemme» 299

(Om partisanene, Kiberg-talen og de sterke reaksjonene, om forsoning og samling, om viktigheten av å tilgi, om behandlingen av krigsseilerne, om å være på feil side under krigen, og om veterandagens betydning.)

«Vi lever i en skremmende tid» 319

(Om tiden i Forsvaret og livet i felt, om internasjonal dramatikk og å få Cuba-krisen i fanget som 25 år gammel regent, om Berlin-murens fall, og om usunn nasjonalisme og vår egen tid som minner om mellomkrigstiden.)

«Jeg har aldri følt meg så maktesløs som på Sundvollen» 345

(Om 22. juli 2011 og den mørkeste dagen i norsk moderne historie, om samhold og mot, om rosetog og taler til et sørgende folk, om møter med mennesker i livskriser, om ord som ikke var brukt opp, om å felle tårer på talerstolen, og om å samle en nasjon i krisetider.)

«Når folket ikke kunne komme til oss, måtte vi prøve å komme til dem» 375

(Om koronakrise og statsråd på fasttelefon, om det norske tillitssamfunnet, om annerledespåsken og om «kongen i statsråd», om en formell pussighet, om innflytelse og makt, om medier og mediesituasjonen i dag, og om nasjonaldagen 2020 som ble så annerledes.)

«Jeg kan ikke si jeg er bekymret for monarkiets fremtid» 409

(Om de tre hovedstolpene det norske monarkiet står på, om et kongedømme som er anakronistisk

fordi det er valgt, om abdikasjon eller å være konge til «the bitter end», om valgspråket «Alt for Norge», om kronprinsen som venn og medarbeider, og om hvor heldig kongen føler seg fordi det er kronprins Haakon som skal føre arven videre.)

en liten epilog og en stor takk 450

kilder 456

litteratur 463

FORORD

kong haralds egen historie er også vårt lands moderne historie. Som prins, kronprins og konge har han fulgt utviklingen av samfunnet vårt fra frigjøringen i 1945 og frem til i dag. Han har sett et Norge i dramatisk endring, både med tanke på holdninger og velstand. Ingen andre har fra en så sentral post fulgt landet gjennom så mange tiår – i mer enn seksti år har han møtt i statsråd hver fredag. Og ingen andre har over et så stort tidsspenn reist så mye og systematisk i Norge. Kongen forteller er kong Haralds fortelling og refleksjoner om høyst forskjellige opplevelser gjennom disse årene. Historiske begivenheter som har gjort inntrykk, men også små episoder som har bidratt til å forme hans oppfatning av Norge og det norske. Jeg har møtt en konge som er opptatt av barn og utenforskap, idrett og miljø, religion og historie. Han forteller om hvordan 22. juli-tragedien preget kongefamilien og om den overraskende kjøreturen gjennom Oslos gater 17. mai 2020. Han gir dessuten sitt åpenhjertige syn på den utvikling som har ført frem til vår tid. Dette er ikke en biografi over kong Haralds liv. Med noen få unntak er det heller ikke en bok der andre karakteriserer kongen og hans historie. Kongens familie og privatlivet der faller utenfor bokens tema. Målet har vært å skrive en bok som får frem holdninger og historier som preger landets monark, og knytte disse til forandringene Norge har gjennomgått i kong Haralds tid. Det er et ønske at boken på denne måten gir glimt inn i viktige deler av vår nære historie, og det som har formet vår samtid.

Gjennom elleve lengre samtaler har jeg møtt en åpen, direkte og hyggelig konge. Etter kong Haralds eget ønske har det bare vært oss to til stede under disse møtene på Slottet og på Bygdø kongsgård. Før hver samtale har han fått et kort notat over temaer jeg ønsket å snakke med ham om, men kong Harald har ikke bedt om, og heller ikke fått, spørsmålene på forhånd. Han har aldri avvist å svare på spørsmål selv langt utenfor de oppgitte temaer. Med mye tålmodighet og ikke så lite humor har kongen akseptert at våre samtaler har tatt sine egne veier.

På kongens initiativ deltok prinsesse Astrid under samtalen vi hadde om familiens opplevelser under krigen. Jeg har også hatt egne samtaler med dronning Sonja og kronprins Haakon om enkelte av bokens kapitler, spesielt det som handler om 22. juli. Dessuten fikk jeg på nært hold anledning til å observere kongeparet på reise i sitt eget land da jeg under fylkesturen til Hordaland i juni 2019 i tre dager var gjest på kongeskipet «Norge».

Denne boken berører mange av vår tids mest aktuelle temaer. Den er også et forsøk på å trekke linjene bakover. Kong Harald står i sin egen tid, samtidig står han fjellstøtt i en forholdsvis ung norsk kongetradisjon som begynte i 1905. Han er seg begge deler svært bevisst.

Konger er som klokker. De bryter ikke med tiden. De er tiden, er kong Haakon-biograf Tor Bomann-Larsens definisjon av de tette bånd som knytter monarkens og nasjonens historie sammen. Jeg deler denne vurderingen og håper lesningen av Kongen forteller vil bidra til innsikt i akkurat dette.

oslo, 26. juli 2020, Harald Stanghelle

(Om talen i Dronningparken, om å holde taler, om nordmenns tankesett, om toleranse og intoleranse, og om kongens forhold til mobiltelefon.)

«Så hva er Norge?»

sa han virkelig det?

Det er 1. september 2016, og kongen har nettopp talt fra en nysnekret og lysegrå talerstol i Dronningparken på Slottets sørside. Helt siden januar dette året har kong Harald og dronning Sonja feiret sine 25 år som kongepar. Denne dagen inviterte de folket til hageselskap, og 1500 sto på plenen i vakkert høstvær. Men sa han virkelig at nordmenn tror på Gud og Allah, altet og ingenting? Hører gjestene rett, at nordmenn er gutter som er glad i gutter og jenter som er glad i jenter? Klipp fra talen ble vist på internasjonale fjernsynskanaler, selv om han snakket norsk. Aviser over hele kloden siterte noe så aristokratisk som en vestlig monark, og overskriftene var at han anerkjente muslimer, homofile og ateister.

Reaksjonene kom uventet på kong Harald:

«Jeg ble overrasket over at den slo så voldsomt an. Jeg ville jo bare beskrive hvordan vi er. Jeg synes jo ikke den var så epokegjørende, men den var tydeligvis det.»

Gjennom det muslimske knutepunkt i Oslo, bydelen Grønland, gikk det et sus av begeistring. De var sett, og anerkjent av kongen. Kong Harald er vår! Homofile og hipstere satt ved sine kafébord og nikket anerkjennende. Det kokte i sosiale medier.

Kongen, altså! I by og bygd gjenkjente unge og eldre rausheten og det inkluderende fellesskap som er blitt monarkens fremste kjennetegn.

Feiringen av et kvart århundre på tronen kunne blitt en vandring blant rikets ypperste. Skipsredere og direktører, forskere og ordførere, statsmaktenes fremste og biskoper med fiolett skjortebryst. Det kunne blitt stilig, men ikke spesielt folkelig. For skal man leve opp til ærestittelen «folkekonge», holder det ikke å vinke til folket. En folkelig konge må snakke med og forstå sitt folk.

Derfor begynte ikke 25-årsfeiringen med en gallamiddag på Slottet. Den begynte med en folkefest rett utenfor.

Startskuddet gikk på selve jubileumsdagen 17. januar 2016. I gnistrende vintervær ble Slottsparken og Slottsplassen omskapt til arena for skilek. Det ble gått langrenn og det ble hoppet på ski. Barn og unge tumlet rundt på rojale is-sklier og snowboardramper. Kong Harald selv tråkket rundt i snøen som smilende tilskuer til vintergleden. Kledd i boblejakke og med Skiforeningens skyggelue. Her var knapt et slips å se.

40 000 mennesker var innom i løpet av dagen. Det var en dag da landets førstefamilie og folk flest møttes i den nasjonale disiplin det er å trives med vinteren. Sent på ettermiddagen gikk hele kongefamilien i vintermørket fra Slottet, over Slottsplassen og ned den øverste delen av Karl Johans gate. Målet var Universitetets aula, der den ikoniske solen i Edvard Munchs livsfrise fanger blikket idet man kommer inn. Der ventet en festforestilling som hyllest til kongeparet – regjeringens gave til jubilantene.

Mer oppsiktsvekkende var selve gåturen fra Slottet. I vår sikkerhetsbevisste tid er det ikke selvsagt at kongen, kronprinsen og arveprinsesse Ingrid Alexandra samlet og så åpent vandrer rundt mens tusenvis av mennesker kranser ruten. Det er turen ned som

blir stående igjen, ikke forestillingen for utvalgte gjester og landets tv-publikum.

Det var kong Harald selv som ville det slik. «Jeg har fire millioner livvakter», skal kong Olav ha sagt da han ble spurt om sikkerheten når han så ledig beveget seg ute. Det er en tankegang som også sitter i ryggmargen til dagens konge. Nettopp ved å være så nært folk viser kongen hvilken nasjon han ønsker vi skal være.

Sikkerhetstiltakene var der selvsagt likevel. Utvalgte politifolk fulgte med. Sivilkledde sto rett bak, men de hindret ikke kontakten med dem som hadde møtt opp. Det var ingen mur mellom kongen og folket. I slikt ligger det kraftige og bevisste signaler.

Slik var det også da kongeparet i juni dette jubileumsåret 2016 la ut på en ti dagers reise med kongeskipet «Norge». Målet var seks norske byer fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Bodø, Trondheim, Bergen og Stavanger var stoppesteder underveis. Og i alle byene ble det arrangert hagefester der gjestelisten også inkluderte mennesker uten spesielle verv eller titler. Rett og slett representanter for folk flest.

Og nå denne solfylte septemberdagen med Dronningparken i Oslo full av mennesker. Hele det offisielle Norge med representanter for statsmakter og institusjoner er naturligvis til stede, men det er ikke de som dominerte gressmatta. De fleste av gjestene er kommet fra alle landets kommuner. Hver og en spesielt invitert av kongen, men de representerte kun seg selv. De var: folket.

En liten scene er bygget opp i Dronningparkens sentrum. Og det er den kong Harald entrer for å ønske velkommen med ord ingen monark noensinne har vært i nærheten av å forme i beskrivelsen av sitt land.

«Så hva er Norge?» spør kongen, etter å ha slått fast at hans gjester på hagefesten «utgjør bredden av det Norge er i dag». Han gir selv svaret:

Norge er høye fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjærgård, øyer og holmer. Det er frodige åkre og myke heier.

Havet slår mot landet fra nord, vest og syd.

Norge er midnattssol og mørketid. Det er både harde og milde vintre. Det er både varme og kalde somre.

Norge er langstrakt og spredt bebodd.

Men Norge er fremfor alt mennesker.

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.

Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.

Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.

Talen går direkte på tv, og mang en nordmann sitter hjemme og humrer. De kjenner seg igjen i kongens beskrivelser, det er slik Norge ser ut. Dette landet er noe å være stolt av.

Så kommer kongen til den mest bevegende delen av talen. Han leser stødig fra manuskriptet, men aner ikke at det han nå skal si, blir verdensnyheter:

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Men andre ord: Norge er dere.

Norge er oss.

Når vi synger ‘Ja, vi elsker dette landet’, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.

Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.

At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.

At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.

At Norge er ett.

Deretter ønsker kong Harald et «varmt velkommen til oss», med håp om at «vi får en fin stund sammen».

Men det ble ikke med det. Kongens ord om hva Norge og nordmenn er, fant en sjelden gjenklang. Ingen av kongens taler har

fått mer kraftig og begeistret respons, hverken ved direkte tilbakemelding eller via sosiale medier. Kongens ord gikk viralt, som det heter når noe i vår digitale tid når ut over all forventing.

«Ja, internasjonalt, til og med», repliserer kongen smilende når han blir konfrontert med dette i dag.

Og kongen ler hjertelig av historien om en argentinsk redaktør som på en internasjonal mediekonferanse like etter talen i Dronningparken, utbrøt: «Dere nordmenn kommer fra et merkelig land. Dere har til og med en demokratisk konge!»

Det gikk ikke lange tiden før det strømmet inn spørsmål til Slottet om når en engelsk versjon ville være klar. Noe slikt var ikke planlagt, men ble likevel raskt lagt ut på Kongehusets hjemmeside. «Norwegians are girls who love girls, boys who love boys, and girls and boys who love each other», kunne man lese i en rekke land på flere kontinenter. Med Norges konge som avsender.

«I en verden dominert av Donald Trump og Vladimir Putin, er det sørgelig sjelden at man hører en politiker eller monark si noe så motiverende og inspirerende at du får tårer i øynene», skrev motemagasinet Marie Claire om det de omtalte som den «kraftfulle talen om seksualitet og religion».

«Lenge leve kongen», heiet Gay Times. «Talen om homofil kjærlighet deles av alle de riktige grunnene», mente den britiske avisen Independent. Times of India gjengav hele talen. Det samme gjorde andre storaviser verden rundt.

Talen fikk et enormt gjennomslag. Ordvalget er enkelt. Det beskriver nøkterne fakta. Det er ingen overdrivelser eller voldsom patos. Og likevel virker talen så sterk og øyeåpnende. Følelsene ligger i selve ordene. Det har å gjøre med budskapet om tillit, fellesskap og raushet. Men det er også noe med det mektige bildet av en nasjon som favnes i syv korte minutter. Og det av landets konge.

«Kongen var helt konge. Det var både proft og poetisk», kommenterte taleekspert Trygve Svensson. «En tale det bør settes

musikk til. Den bør synges når vi heiser flagget», jublet Kjell Terje Ringdal, som underviser i retorikk. «Kongens tale er godhet til riktig tid, helt uten refs og moralisme (...) et nytt mesterstykke av Harald», konstaterte Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim i nord, mens Tvedestrandsposten i sør hadde denne attesten klar: «Slik taler en stor Konge!»

Selv nå, fire år senere, undres kong Harald over de mange og sterke reaksjonene.

«For jeg syntes egentlig at jeg ramset opp det som i dag er Norge. At det skulle være en så stor overraskelse for mange, var litt underlig. Jeg er fortsatt litt overrasket over det. Det er mange som legger mer i talen enn jeg opprinnelig skjønte at jeg gjorde.»

For kongen gjorde mer enn å «ramse opp». Han la til at «Norge er dere. Norge er oss.» Dermed ga han minoriteter av alle slag et gyldig adgangstegn til storsamfunnet, som mange følte de var holdt utenfor. Det var samtidig en kraftkommentar til deler av debatten om hva som er norske verdier og hvem som kan ha dem.

«Det var kanskje mange som ikke hadde følt seg innenfor som plutselig følte seg innenfor. Det store VI. At det ikke blir dem og vi. Det er mulig at det var det som gjorde at den slo så hardt. Det er jo mulig at det får en spesiell betydning når kongen formulerer noe. Derfor må man vel være litt forsiktig med hva man sier. Det er ikke første gang jeg opplever at det som sies får en annen eller større betydning enn det man egentlig tror», konstaterer kong Harald.

Talen fikk også kritikk. Det var dem som hevdet at den la så stor vekt på de individuelle forskjellene at det overskygget det som binder oss sammen. Kongen ble kritisert for å gå globalistenes ærend. Det sved nok for noen at kong Harald ved sin aksept legitimerte et – for enkelte av hans landsmenn – skremmende mangfold.

«Hm, ja, men den kritikken godtar jeg ikke. Jeg har ikke gjort annet enn å fortelle hva dagens Norge er. Så den tar jeg med ro.»

Noen av dem som kommenterte talen, har gjort et poeng av at den ikke kunne vært holdt av kongens to forgjengere. Det er ikke kong Harald enig i.

«Ikke da, men jeg tror ikke kong Olav ville hatt problemer med å holde den hvis han hadde vært her nå. Min far ville nok brukt andre ord, det ville han ha gjort, men jeg tror ikke han hadde hatt problemer med innholdet. Han ville da ha vært med på hele reisen, men han ville selvsagt ikke holdt denne talen for seksti år siden. Hvis kong Olav hadde forstått like mye av vår tid som han forsto av sin egen, ville han også forstått at man må gjøre ting i pakt med det som er skjedd siden hans tid.»

Kanskje ligger det en nøkkel til å tolke kongens taler i dette. Taler det legges mye arbeid i – både konge og hoff vet hvordan hvert ord kan få en spesiell betydning når det er landets monark som uttaler dem. Nyttårstalen og talen under den årlige middagen for Stortinget, er de viktigste. Dessuten de talene som holdes ved spesielle begivenheter i nasjonens eller kongefamiliens liv. Som talen i Dronningparken.

«Det er mange innom til å begynne med. Vi prøver å finne ut hva som bør være hovedlinjen i talen. Så skrives det utkast og så gås det igjennom, ofte av flere. Det er jeg som har den siste finpussen. Jeg sier ikke mer enn hva jeg kan stå inne for», slår kong Harald fast.

Han pleier ikke å understreke ord i manuset som skal gis en ekstra tyngde:

«Nei, jeg gjør ikke det. Men noen ganger kommer det ferdig streket under i manuset jeg får, slik at man ikke skal hoppe over noe for lett. Men selv pleier jeg ikke streke under, nei.»

Kongen er blitt en tryggere og mer personlig taler, er det påpekt blant dem som har analysert talene hans:

«Jeg har sikkert forandret meg som taler gjennom årene, men det er mer ubevisst. Det er vel et resultat av at man er blitt varmere i trøya. Man blir jo eldre og klokere, forhåpentlig. Tidligere var jeg veldig sjenert. Det er jeg for så vidt ennå, og det er kjedelig i sånne situasjoner, men noe av det går jo over når man blir 83, da.»

Men kong Harald svarer krystallklart på spørsmålet om det å holde taler er noe han liker: «Nei, det er det ikke.»

I filmen Kongens tale tillegges Storbritannias kong Georg V en lett oppgitt replikk om en kongerolle som også krever offentlige taler: «Før trengte en konge bare å kle en uniform og ikke falle av hesten. Nå må vi innynde oss hjemme hos folk flest.»

Det er satt på spissen, men det er liten tvil om at de kongelige fikk en tilleggsoppgave da radioen gjorde kringkastede budskap til en del av hverdagen. Den forandret ikke bare kongens rolle, men også folkets mulighet til å vurdere sin monark. Bli kjent med ham eller henne på en annen måte enn før.

Det var kronprins Olav som før jul i 1933 holdt den første kongelige kringkastede talen i vårt land, nærmest som et prøveprosjekt.

De økonomiske tidene var harde, og kronprinsens appell til sine landsmenn var tydelig: «La det derfor bli jul, hvor hjemmene bærer preg av alt som er norsk.»

Radioen var det nye mediet, og kongehuset skjønte raskt betydningen av å være til stede også der. Det begynte som en juletale, men gikk over til å bli en tale som ble sendt nyttårsaften. I de fem krigsårene var kong Haakons taler fra London meget viktige for å holde moralen og håpet oppe i det okkuperte Norge. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha hilste hjemlandet over BBC.

Etter hjemkomsten i 1945 gikk det på omgang blant kongefamiliens tre voksne medlemmer å holde jule- eller nyttårstale. Kronprinsesse Märtha holdt to av dem, men fra 1957 er dette kongens egen arena. Hvis da ikke noen er regent i hans sykefravær. Kronprins Harald debuterte som nyttårstaler i sin fars sted i 1990. Det samme gjorde kronprins Haakon i 2005 da han var regent mens kong Harald var sykemeldt etter en kreftoperasjon.

«Kong Haakon ville helst ikke holde nyttårstalene etter at han kom hjem etter årene i London. Han mente han var blitt for gammel til å holde på med slikt. Jeg husker dette fordi nyttårstalen ble sendt direkte på radio, så min far måtte gå fra middagsbordet og holde talen. Den ble sendt fra Skaugum, og først etter at talen var holdt kunne han slappe av.»

Det var i 1965 at kongens nyttårstale begynte å bli talt inn på forhånd og så sendt som opptak på årets siste dag. Årsaken var rett og slett at den da for første gang ble tv-overført. Med den tids tekniske muligheter ble det for komplisert med direktesending fra Skaugum. I våre dager tas den som regel opp like før jul, men det finnes år da viktige begivenheter gjør det nødvendig med en nyinnspilling. Eksempelvis da den store tsunamien rammet i romjulen 2004. Årets tale var da ferdig innspilt, men det ville være helt utenkelig å sende en tale der ikke katastrofen ble et tema. Nyttårstalen måtte speile virkeligheten der og da. En ny tale ble skrevet på rekordtid, og først klokken 12 nyttårsaften var opptaket klart til å bli kringkastet samme kveld.

Kong Harald karakteriserer selv nyttårstalen som blant de viktigste taler han holder i løpet av året. Men han opplever det ikke lett å tale uten å se menneskene han snakker til:

«Det er veldig vanskelig, synes jeg. Man får jo ingen tilbakemelding. Ellers kan man jo se på folk i salen, men her blir det som å snakke ut i et tomrom.»

Tomrom var det så visst ikke i Dronningparken under kongens tale i september 2016. En tale som forteller mye om hvilke forandringer vi som folk og nasjon har gjennomgått i årene etter kongeskiftet i januar 1991. Ikke minst har vi forandret tankesett og holdninger.

«Det begynte jo før, men vi har på en merkelig måte blitt både mer tolerante og intolerante. På noen områder er vi blitt mer tolerante, og på andre områder er vi det ikke. Vi snur oss ikke lenger etter folk med en annen hudfarge. Vi aksepterer at det er sånn og at det er en del av Norge. Vi ser også at de fleste, men ikke alle, aksepterer ulike former for seksualitet som vi ikke snakket høyt om for få tiår siden. Så ser vi hatretorikken på nettet, der vi er blitt mer intolerante. Det er nytt. Det er jo ikke bare overfor mennesker med et annerledes utseende, men også overfor annerledes tenkende mennesker. Det er skummelt at vi ikke kan være uenige uten å hate hverandre.»

Kongen minner om at store forandringer ikke er noe vår egen tid har monopol på. I kong Haakons 52 år lange regjeringstid gikk Norge veien fra å være et samfunn der hest og kjerre var det vanligste fremkomstmiddel, til å bli et moderne industrisamfunn da kong Olav overtok som statsoverhode i 1957. Kong Haakons tid var preget av en russisk og en kinesisk revolusjon, to verdenskriger og en fem år lang tysk okkupasjon av Norge. I hans epoke skjedde også en hverdagsrevolusjon: Telefonen, radioen, vannklosettet, bilen og flyet vitnet om en tid som snudde opp ned på så mye.

Da kong Olav begynte sin gjerning i 1957, hadde over halvparten av norske husholdninger byttet ut stamp og vaskebrett med en maskindrevet Evalet. I løpet av et halvt århundre ble vaskemaskinen en del av standardutstyret i hjemmet.

Samtidig begynte nordmenn å dra på ferie til Syden. I 1959 spente de første 35 «charterturistene» seg fast i et propelldrevet Convair-fly på Fornebu, hyret inn av Star Tour. De skulle til

Palma på Mallorca, og landet syv timer senere. Ferien kostet en månedslønn for en gjenomsnittlig lønnsmottager. Mot slutten av kong Olavs tid var «sydenreiser» blitt en av de vanligste ferieformene.

Da kong Olav ble konge i 1957, rullet det 17 000 kjøretøyer på norske grusveier. Da kong Harald overtok i 1991, var det nesten hundre ganger så mange biler i landet.

Tre år etter at Olav ble konge, åpnet NRK sine tv-sendinger. Det var naturligvis kongen som sto for den offisielle åpningen den 20. august 1960. «Ingen grunn til å være redd for fjernsynet», måtte statsminister Einar Gerhardsen berolige engstelige seere.

Farge-sendingene «tyvstartet» 31. desember 1971 ved å overføre kongens nyttårstale i farger. Da hadde 900 000 nordmenn kjøpt «TV», som fjernsynsapparatet etter hvert ble kalt. Ett apparat i hvert hjem. Og for å ta et annet fritidsfenomen: Det fantes 190 000 hytter i Norge da kong Harald overtok. I dag finnes det rundt 435 000.

Men disse tallene blekner i møtet med den teknologiske og digitale revolusjonen – med mobilen, den altoppslukende smarttelefonen, som tydeligste symbol. Mens dagens konge var kronprins, tok mobilen like mye plass som en stresskoffert. De første 3000 abonnementene ble solgt allerede i 1972, samme år som Norge for første gang stemte nei til å gå inn i EU. Millionen ble passert i løpet av 1996, og i dag har alle hver sin – med noen få unntak. Smarttelefonen gir tilgang til det meste. Den har erstattet alt fra reisebyråer til banker, oppslagsverk og fotoapparater. En digital revolusjon har ikke bare gitt oss nye virkemidler privat og på jobb. Den har forandret vår væremåte og måten vi snakker sammen. Handlingsmønsteret vårt er annerledes enn før – politisk, økonomisk og på det personlige plan.

«Vi ser vel ikke konsekvensene av forandringer før det er gått en stund. Det er ikke sikkert man alltid oppdager dem før man ser seg tilbake. Hvor lenge er det siden vi fikk mobiltelefon? Og

nå har alle, ja, barn helt ned til fem år, mobil. Slikt forandrer oss. Vi kan bare se på hvordan ungdommen kommuniserer med hverandre. De bruker mobil selv om de sitter side ved side.»

Kongen har registrert fenomenet. «Ungdommen», som kongen viser til, kan muligens være egne barnebarn som chatter og taster på mystiske apper. Selv er han fremmed for dette. Med humor og varme ble han ertet av sine egne barn i talen de holdt under foreldrenes 80-årsfeiring. For kong Harald var blant de ytterst få i fedrelandet som ikke hadde mobiltelefon.

«Nei, jeg nekter», fortalte han da vi startet samtalene for denne boken i 2019. «Jeg er ikke digital i mitt eget dagligliv, men har båten full av computere. Jeg går sikkert glipp av noe, men jeg har ikke tid til å holde på med mer enn det jeg gjør.»

Halvannet år senere, i mai 2020, etter en koronakrise som forandret så mye hos oss alle, kommer kongen med en «tilståelse»: «Nå har jeg fått meg mobiltelefon.»

Så skynder han seg å legge til: «Egentlig trives jeg ikke med den. Mobil er greit nok å ha, men jeg glemmer ofte at jeg har den. Den er absolutt ikke blitt en del av meg.»

Kong Harald er monark i forandringenes år. Han forstår sin tid, og han tolker den gjerne fra en gråmalt talerstol i Dronningparken. Men han vil ikke være med på alt det nye.

▶ Kong Harald og dronning Sonja inviterte 1500 av sine landsmenn til å feire sine 25 år som kongepar med en hagefest i Dronningparken 1. september 2016.

Foto: Fredrik Varfjell/NTB scanpix.

▲ «Jeg ville jo bare beskrive hvordan vi er», sier kong Harald, som ble overrasket over at talen hans under hagefesten slo så voldsomt godt an. Foto: Sven Gj.Gjeruldsen, Det kongelige hoff.

▲ Kongen tok seg, sin vane tro, god tid til å snakke med gjestene på gressmatta bak Slottet. Foto: Sven Gj.Gjeruldsen, Det kongelige hoff.

▼ Det vanket mye smil og latter, også da kongefamilien besøkte Stiftsgården i Trondheim under sin reise med kongeskipet fra nord til sør i jubileumsåret. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix.

▲ ▲ Knapt et slips var å se da kongeparet startet jubileumsåret 2016 på Slottsplassen med å invitere folk flest til vinterfest. Selv ruslet kongen omkring uten noen mur av sikkerhetsvakter rundt seg. Foto: Berit Roald/NTB scanpix.

▲ I januarkulda valgte kongeparet å gå, i spissen for sin familie, over Slottsplassen via Karl Johan til Aulaen, for å bivåne festforestillingen som var regjeringens gave til jubilantene.

Foto: Audun Braastad/NTB scanpix.

i regnbuens tegn da dronning

Feiring

Sonja møtte de yngste gjestene under hagefesten til ære for kongeparet på Skansen i Tromsø. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix.

▲ En stor folkemengde var møtt frem da kong Harald gikk i land i Stavanger for å markere 25årsjubileet i oljebyen.

Foto: Carina Johansen/NTB scanpix.

▼ Ved hagefesten på Gamlehaugen utenfor Bergen var det tid for en av de mer dempede postene på jubileumsprogrammet.

Foto: Sven Gj.Gjeruldsen, Det kongelige hoff.

«Er det Norge, mor?»