Kokkekaos. Verdens kuleste gjeng 2

© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: Gisle Lyng–Vagstein Illustrasjoner: Tegnehanne | Hanne Sigbjørnsen Papir: Holmen Book 80 g, 1,8 Boka er satt med Soupbone, 15,5/20 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978–82–489–1654–3

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo

www.kagge.no

ALLE BĂ˜KENE I SERIEN Verdens kuleste gjeng 1: Sceneskrekk Verdens kuleste gjeng 2: Kokkekaos

Begynnelsen på alt

Mesterkokken Kjell–Charlie stod bøyd over Markus og Cornelia sin tallerken og tok en stor bit. Kamerafolkene gikk nærmere for å få med seg alt. Det var mange av dem, hele mat og helse– rommet var fullt, både av tv–folk, ledninger og lyskastere. Det var så varmt at svetten pipla frem i panna mi.

Men det plaga tydeligvis ikke Kjell–Charlie at det var varmt. Han var bare opptatt av maten.

«Nydelig», sa han og smilte. «Perfekt stekt.

Og sausen … helt fantastisk konsistens … myk og kremet, akkurat slik den skal være.»

Cornelia og Markus smilte store, brede smil til hverandre. Vinnersmil. Det fikk også kamerafolkene med seg, så klart, og om bare noen få uker skulle HELE NORGE få se disse smilene, når programmet skulle sendes på tv.

Da bøyde Helena seg mot oss og hvisket:

Men det gjorde Kjell–Charlie nå. Han stakk en blank, stor skje ned i suppa og tok en stor smak.

«Hm …» sa han.

Og så sa han ikke noe mer. Men det betyr ikke at han var stille, for det som kom ut av munnen hans, var halvkvalte uæ–lyder.

«Uæ … uæ … UÆÆÆ!»

Og så begynte han å hoppe rundt på gulvet.

«UUUUÆÆÆÆÆ!!!!»

Og så … Og så …. … Nei … Vent litt.

Nå skjønner du sikkert ingenting. For det var jo ikke her alt sammen startet. Hvem er Kjell–Charlie, lurer du sikkert på, og hvorfor smaker han på mat? Og hvorfor er det tv–folk på skolen vår? Og hva i alle dager er det med suppa til Cornelia og Markus?

Jeg skal begynne med begynnelsen. Jeg lover å 9

fortelle alt sammen. For det er virkelig ganske mye å fortelle. Det startet nemlig ikke med verken Kjell–Charlie eller kamerafolka eller suppa til Cornelia og Markus i det hele tatt.

Hvor startet det? Hm … Jeg må tenke meg om. Jo. Nå vet jeg det.

Det begynte en helt vanlig mandag for noen uker siden. Det startet med at Markus i klassen åpnet matboksen sin og viste frem noe HELT spesielt. Og det han viste frem, var … brødskiva si.

Hva er spesielt med en brødskive, tenker du kanskje? Men da er det viktig å huske på at det ikke var min eller din eller en helt annen vanlig person sin brødskive det var snakk om. Det var Markus sin. Markus er kul. Fryktelig kul. Ikke bare kul med stor K. KUL med stor U og L også. Og strek under. Sånn:

Derfor er det sånn at det han har, gjør eller er, det vil gjerne andre ha eller gjøre eller være også. Og nå hadde det seg sånn at Markus, tydeligvis ganske over natta, var blitt skikkelig matinteressert.

Det hadde kanskje ikke skjedd helt over natta, forresten. Det hadde skjedd over kvelden.

Søndagskvelden. For hver søndag gikk nemlig Kjell–Charlies School Kitchen på tv. Dette 11

programmet hadde blitt en skikkelig snakkis. Alle MÅ se det, og får man ikke sett det, er man rett og slett ganske ute morgenen etter.

Siden jeg er ganske ute uansett, hadde ikke jeg stresset sånn med å se programmet. Men jeg hadde jo hørt de andre prate, så jeg visste hva det handlet om.

Kjell–Charlie er kokk, men ligner en slags rockestjerne. Han har halvlangt hår og barskt, langt skjegg og kjører en diger motorsykkel rundt i landet og stopper på de underligste små steder.

På hvert sted invaderer han skolens skolekjøkken, der tre lag som består av elever fra skolen, konkurrerer om å lage den beste maten ut fra oppskriftene hans.

De som lager den beste maten, vinner konkurransen og kan komme videre til finalen i Hokksund.

Ja, du leste riktig: I HOKKSUND. 12

Ikke i Oslo, nei. Vanligvis pleier jo det som har med tv å gjøre å skje i Oslo. Men Hokksund er nemlig det «originale» skolekjøkkenet, for det er der Kjell–Charlie kommer fra. Så nå håper plutselig alle Norges sjuendeklasser på å komme seg til Hokksund.

Kjell–Charlie lager så god mat at alle som smaker på den, nesten svimer av. Særlig jentene. Når jentene nesten svimer av, da smiler bare Kjell– Charlie mens han klør seg i det kule skjegget, slenger på det halvlange håret under kokkelua og sier «Slapp av, dette er bare begynnelsen.»

Og det har han rett i. For neste søndag dukker han opp på skjermen igjen og lager tydeligvis ENDA mer fantastisk mat.

Markus fikk ganske fort dilla på Kjell–Charlie. Men nå holdt det visst ikke med å SE på Kjell–Charlie lenger. Nå hadde han latt seg inspirere til å lage mat også. Det var derfor det var indrefilet med trøffelsaus på brødskiva hans denne mandagen.

13

Alle de andre i klassen samlet seg rundt ham og STØNNET misunnelig, mens de ropte ut ting som: «Har du laaaget det selv?»

«Sykt digg, da!»

«Wow!» «Så fantastisk!»

«Det ser helt nydelig ut!» «Å, nå ble jeg vaaanvittig misunnelig!!!»

Ikke alle, forresten. For bak meg hørte jeg en høy lyd som lignet ganske mye på «GRUMF!».

Jeg snudde meg. Der satt Helena. Hun så alt annet enn imponert ut. De små, grå øynene lyste av noe jeg hadde sett før. De lyste av kamplyst.

«Indrefilet med trøffelsaus på brødskiva?!!!» freste hun lavt. «Hvorfor kom ikke jeg på det!»

«Slapp av», sa Markus. Ikke til Helena, men til alle som stod rundt. «Dette er bare begynnelsen.»

Igjen hørte jeg Helena frese bak meg.

«Det har han helt rett i!»

Og det hadde han. For den matpakka, den 14

helt alminnelige mandagen i september, den var begynnelsen p책 det som skulle utvikle seg til 책 bli tidenes KOKKEKAOS.