Issuu

kina på

200 sider

Fra de første dynastiene til dagens stormakt

Layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Omslagsfoto: Strulason, Scanpix/ AP Photo/Mark Schiefelbein, iStockphoto, Wikimedia

Papir: Arctic Volume White, 130 g Boka er satt med Sabon 11/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia

ISBN: 978-82-489-2615-3

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0161 Oslo

www.kagge.no

KIRGISISTAN

TADJIKISTAN

XINJIANG

Lhasa

FORORD

Som liten ble jeg fortalt at jeg ville komme til Kina om jeg gravde et dypt nok hull i jorda. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne forsøkte. Men som ganske ung fikk jeg sjansen til å reise dit. Tidlig på 1970tallet studerte jeg kinesisk historie ved Universitetet i Oslo. Etter en ukelang reise med Den transsibirske jernbanen fra Moskva til Beijing sto jeg plutselig midt på Den himmelske freds plass. Der og da husket jeg Sigbjørn Obstfelders ord:

Jeg ser, jeg ser …

Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt …

Senere er det blitt så mange besøk at jeg har mistet tellingen. Heldig som jeg er, har jeg fått oppleve Kina på nært hold i deler av mitt voksne liv. Det er ikke så lett å bli ferdig med et land som er tjuesju ganger større enn Norge, og som har en skriftlig historie som går mer enn tre tusen år tilbake i tiden. I det nye årtusen reiser det seg med rå kraft. Derfor er det så viktig å gjøre seg kjent med det. Formålet med denne boken er å gi en enkel og forståelig fremstilling av Kinas lange reise fra de eldste tider til i dag. Det sies at det er vanskeligere å skrive kort enn langt. Det kan jeg bekrefte. Underveis har jeg vært nødt til å hoppe bukk over viktige årstall og begivenheter. Noen av Kinas keisere ville nok mislikt at de ikke

er nevnt i det hele tatt. Uansett håper jeg at mine to hundre sider kan tjene som en nyttig innføring. Lesere som ønsker seg mer, har mange muligheter.

Jeg har skrevet kinesiske steds- og egennavn i pinyin, som er det vanligste transkriberingssystemet nå til dags. Det vil si at Peking blir Beijing og at Mao Tsetung blir Mao Zedong. Jeg har imidlertid gjort unntak for noen vel innarbeidede navn, som Sun Yat-sen og Chiang Kai-shek.

En stor takk til mine gode rådgivere, professor emeritus Arne Jon Isachsen, journalist og Kina-kjenner Oddvar Lind, doktor i kinesisk politikk Siv Helland Oftedal og globetrotter og Asia-kjenner Jens A. Riisnæs. Likeså en velduftende blomst til min påpasselige redaktør Tuva Ørbeck Sørheim.

Torbjørn Færøvik

juni 2020

den gule keiser beseiret sine fiender med våpen av jade og omtales som «den kinesiske rasens stamfar».

mellom slagene rakk han å lage den første kinesiske

kalenderen og fastlegge prinsippene for kinesisk medisin.

MONGOLIA

Shang’du

HEBEI

BEIJING

SHANXI

NINGXIA

HEILONGJIANG

TIANJIN LIAONING JILIN

NORDKOREA

Japanhavet

SHANDONG

SHAANXI

Xi’an Wuhan

Chongqing

JIANGSU

HENAN ANHUI

HUBEI

Nanjing

Hangzhou

ZHEJIANG

GUIZHOU

HUNAN

JIANGXI

FUJIAN

Gulehavet

SØRKOREA

hvordan jorden ble til. Fortelleren, en eldre mann, trollbandt sitt publikum med store fakter og høy, skingrende stemme.

Shanghai

JAPAN

GUANGXI

GUANGDONG

Guangzhou

VIETNAM

Hong Kong

Han tok en kunstpause og løftet blikket:

Taiwanstredet

TAIWAN

Sørkinahavet

Østkinahavet

«Det var en gang et egg», begynte han. «Det var stort og svart, og inne i det sov guden Pangu. Da han våknet etter atten tusen år, følte han seg innestengt. Så fant han en øks, og takket være sine kjempekrefter klarte han å slå hull på skallet. Lyset flommet ut, og dette lyset ble til himmelen. Men en hard og kompakt masse ble

«Mens himmel og jord vokste, ble også guden til en kjempe og så gammel at han til slutt sovnet inn for godt. Pusten hans ble til skyer og vind. Det ene øyet ble til solen, det andre til månen. Kroppen ble til fem høye fjell, blodet til vann og svetten til regn. Musklene ble forvandlet til dyrkbar jord. Hårstråene ble til stjerner, og de

små kroppshårene til blomster og trær. Benmargen ble til jade og perler, tårene dannet elver, og stråleglansen fra øynene ble til lyn og torden. Slik ble jorden skapt.»

Det ble en sen kveld. Neste morgen, på tehuset, sto han der igjen, med den samme fortellingen og de samme faktene.

DE FØRSTE DYNASTIENE

Kina er mytenes land. På tehusene hører vi også om Den gule keiser, som skal ha levd for nesten fem tusen år siden. Han beseiret sine fiender med våpen av jade og omtales som «den kinesiske rasens stamfar». Mellom slagene rakk han å lage den første kinesiske kalenderen og fastlegge prinsippene for kinesisk medisin. Da han døde hundre år gammel, kom en drage ned fra himmelen og førte

Kinesisk bok av bambus, cirka år 1000 f.Kr.

ham bort. Keiserinnen lå heller ikke på latsiden og lærte kineserne å veve silke.

Holder vi oss til fakta, kan vi med sikkerhet si at Kina har vært bebodd av mennesker i tusener av år. Under Shang-dynastiet (cirka 1550–1045 f.Kr.) begynte kineserne å risse sine første skrifttegn, og historien trådte ut av mytenes tåke.

Shang-dynastiet ble avløst av Zhou-dynastiet, som skulle bestå i åtte hundre år. For å rettferdiggjøre sitt styre utviklet herskerne teorien om Himmelens mandat. Den som til enhver tid styrte på jorden, hadde fått sitt mandat fra oven. Derfor var han Himmelens sønn. Av dette fulgte en annen logisk slutning: at riket han styrte måtte være det største og viktigste av alle. Dermed falt det naturlig å omtale det som Midtens rike, eller Zhongguo.

Datidens herskere var nøye med lover og ritualer. Slik stjernene kjente sin plass i himmelrommet, måtte enhver kjenne sin plass på jorden. Hierarki og orden var to sider av samme sak. Spesiell vekt ble lagt på å utføre dagliglivets ritualer på riktig måte. Heller ikke kongens seksualliv unnslapp ritualene. Hver kveld skulle han gå til sengs med et bestemt antall kvinner, og rekkefølgen var ikke tilfeldig:

Assistentkonkubinene, til sammen 81 kvinner, deler den kongelige seng i ni netter og i grupper på ni. Konkubinene, som teller 27 kvinner, får tre netter med ni kvinner i hver gruppe. De ni hustruene får én natt, og det samme får de tre gemalinnene. Bare keiserinnen får tilbringe en natt alene sammen med keiseren. Når runden er fullført på den femtende dagen i hver måned, gjentas den, men i motsatt rekkefølge.*1

* Temple, Robert: The Genius of China, s. 104.

Slitsomt, ja vel. Men denne nøye planlagte sengehyggen hadde en forklaring: Som Himmelens sønn hadde kongen et stort overskudd av yang, maskulin kraft. Bare ved å tilføre kroppen nok yin fra kvinnelige sekreter kunne han oppnå den perfekte balanse. Derfor måtte det mange kvinner til. Resultatet ble naturligvis en stor barneflokk. Kongene holdt seg også med et stort antall evnukker. Siden disse var kastrert, kunne de ikke kjempe om kvinnenes gunst. Ellers kunne de utføre mange oppgaver, ikke minst av praktisk art.

Zhou-dynastiet hadde en utpreget føydal karakter med kongen som øverste instans og en sterk adel til å bistå ham. Men med århundrenes gang ble det hjemsøkt av indre uro. Folk sluttet å følge lovene og ritualene, og kongen ble redusert til seremonimester.

KONFUTSE OG EKSEMPELETS MAKT

I denne fasen trådte Konfutse, eller Konfusius, inn på landets scene. Kinesernes store læremester ble født i år 551 f.Kr. Som barn skal han ha vært litt sær. Mens hans jevnaldrende var opptatt av å leke, konsentrerte Konfutse seg om å utføre pliktene han ble pålagt, som å stelle familiens forfedrealter og utføre offerhandlingene på riktig vis. Da moren døde, gjennomførte han en treårig sørgeperiode, slik tradisjonen foreskrev.

Konfutse ble en skolert mann, men slet med å få en passende jobb. Derfor begynte han å reise fra sted til sted. Han var særlig opptatt av å gi de styrende gode råd. Lover og strenge straffer var ikke nok til å opprettholde ro og orden. Langt viktigere var det at de styrende gikk foran med et godt eksempel og viste høy moral, medmenneskelighet, klokskap, pålitelighet og respekt for tradisjon og sedvane. De fem dyder!

For å stanse forfallet måtte det bli slutt på at stillinger gikk i arv. Dyktighet var viktigst. I Lunyu (Samtaler), et verk som sammen-

fatter Konfutses tanker, åpner teksten med skrifttegnet «studere».

Selv mottok han elever av både høy og lav stand, til og med en ung mann som hadde sittet i fengsel. Konfutse mente at enhver, også kriminelle, kunne bli nyttige samfunnsborgere så sant de fikk utdannelse og ble ledet på riktig spor.

Selv om Konfutse anså lydighet som en dyd, forsto han at folk som en siste utvei så seg nødt til å gjøre opprør. På en av reisene sine oppdaget han en kvinne som satt ved en grav og gråt. Han ble nysgjerrig og spurte henne om grunnen.

Moralfilosofen Konfutse (Konfusius), statue i Beijing.

«Fordi mannen min og svigerfaren min ble drept av en tiger. Og nå har det samme skjedd med sønnen min!»

«Men hvorfor flyttet du ikke til et annet og tryggere sted?»

«Fordi det ikke er noe tyranni her.»

Konfutse fant svaret interessant og sa til elevene sine: «Husk dette, en regjering som undertrykker folket, er verre enn en tiger.»

Latinsk oversettelse av Konfutses skrifter, utgitt i Paris i 1687.

Den omvandrende mannen ble ingen suksess i sin levetid, og makthaverne brydde seg lite om ham. Han døde i 479 f.Kr., tilsynelatende trygg og tilfreds. Som han skal ha sagt: «Da jeg var femten år, viet jeg meg til studier. Da jeg var tretti, sto jeg støtt. Da jeg var førti, var jeg ikke i tvil. Da jeg var femti, forsto jeg Himmelens vilje. Da jeg var seksti, var øret mitt mottakelig, og da jeg var sytti, fulgte jeg mitt hjertes ønsker uten å gå over streken.»

Han etterlot seg ingen skrifter, men tilhengerne førte tankene hans videre og satte dem på trykk.

Kineserne anser Konfutse som morallærer, ikke religionsstifter. Det som opptok ham, var hvordan menneskene skulle forholde seg til hverandre. Enhver måtte finne sin plass i familiens og samfunnets hierarki. Hans betydning for kinesisk kultur kan vanskelig overdrives. I dag, etter 2500 år, finnes det tallrike templer som bærer hans navn. Fødselsdagen hans markeres med taler og seremonier, ikke bare i Kina, men også i nabolandene. «Det bor en Konfutse i alle kinesere», sier en av mine kinesiske venner. «Men alle er kanskje ikke klar over det.»

LAOZI, VISMANNEN SOM FANT «VEIEN»

En annen tenker, Laozi, skal ha levd samtidig med Konfutse. De historiske kildene om ham er sparsomme, og vi kan ikke utelukke at han er en oppdiktet person. Ifølge en legende ble han unnfanget ved hjelp av en lysstråle.

Laozi betyr «Den gamle». Han arbeidet visstnok som arkivar ved det keiserlige bibliotek. Konfutse ville gjerne treffe ham og dro av sted. De ble sittende og diskutere i flere måneder uten å bli enige. I motsetning til Konfutse var ikke Laozi opptatt av å gjenopplive Zhou-dynastiets gamle tradisjoner. Han ville heller leve i pakt med naturen, uavhengig av konger og keisere, makt og hierarki.

Også Laozis visdom ble nedfelt i en bok. Den fremstår som en

samling poetiske aforismer. Laozi mente at menneskene burde følge dao, eller veien, ved å la livet gå sin naturlige gang uten å handle for aktivt. Den som engasjerer seg for sterkt, vil bare møte motstand: «Jeg har tre skatter som jeg holder fast ved: Den første er kjærlighet, den andre er nøysomhet, og den tredje er å ikke stille seg fremst i verden.»

I motsetning til Konfutse hadde Laozi liten sans for lærdom. Bedre da å vite så lite som mulig, for den dumme utfordrer ingen. I det lange løp vil den dumme seire over den kloke og det myke over det harde. I Jesu bergpreken finner vi noen av de samme idealene: «Salige er de fattige i ånden», «de tålmodige», «de fredsommelige». Laozi ble ifølge en legende to hundre år gammel. Grunnen til at han levde så lenge, var at han lyktes med å følge dao. Langt liv ble senere et viktig mål for mange daoister. Ved å spise sunt, puste riktig, meditere og eksperimentere med ulike livseliksirer kunne menneskene gjenvinne kraften og livslengden de en gang hadde hatt.

Daoistene begynte å dyrke Laozi som en guddom, og tallrike templer ble reist til hans pris. «Daoismen er den romantiske skolen i kinesernes tankeverden», skriver en av 1900-tallets penner, Lin Yutang. «Konfutsianismen er deres arbeidsstemning, daoismen deres fritidsstemning. De utfyller hverandre. Derfor er kineseren konfutsianer i medgang og daoist i motgang.»

«KRIGFØRING ER KUNSTEN Å VILLEDE»

I rekken av kinesiske tenkere møter vi også Sun Zi (cirka 544–496 f.Kr.). Han var soldat og offiser og så dyktig at han ble rådgiver for en av datidens konger. «Krigføring er en stor sak for en stat», begynte han i sin bok Kunsten å krige. «Det er feltet for liv og død, det er veien til overlevelse eller utslettelse, slikt kan man ikke unnlate å granske.»

Krigene som den gang ble ført på de store slettene i Kina, forårsaket ufattelige lidelser. Titusener kunne falle i ett enkelt slag. Sun Zi innså derfor hvor viktig det var å unngå krig så sant det var mulig. Å vinne slag på slag var ikke nødvendigvis et tegn på dyktighet. Langt viktigere var det å ikke kjempe og likevel seire. På den måten ville den seirende ikke bare erobre nytt land, men også mye annet, som fiendens bataljoner og byer.

Var krig likevel nødvendig, måtte generalen sørge for å skaffe seg kunnskap om fienden. Slik kunnskap kunne bare fremskaffes av høyt kvalifiserte spioner. Han delte dem inn i ulike kategorier avhengig av arbeidets art. Spesielt viktig var det å spre desinformasjon.

«Krigføring er kunsten å villede», fastslo han.

Boken han etterlot seg, ble trolig redigert og utvidet etter hans død. I vår tid studeres den flittig, ikke bare i Kina, men også i Vesten. Mange vil mene at den røper «den kinesiske tenkemåten» bedre enn noen annen. Derfor ser vi vestlige næringslivsledere lese den på flyet til Beijing. Den er også pensum ved krigsskoler over hele verden.

heretter skal jeg kalles den første keiser, og i de kommende generasjoner skal keiserne nummereres i denne rekkefølge: den andre keiser, den tredje keiser og så videre, i tusen eller ti tusen generasjoner, uten ende.