Jegertvillingene

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 4

2018-07-05 12:04

1

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 1

2018-07-05 12:04

2

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 2

2018-07-05 12:04

Erling S. Sundal Kristine Thybo Hansen Johanne Thybo Hansen

JEGER-

TVILLINGENES

KOKEBOK fugl, fisk, småvilt og storvilt

FOTO: KJELL OVE STORVIK

3

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 3

2018-07-05 12:04

© 2018 Kagge Forlag AS Bokdesign: Terese Moe Leiner Omslagsfoto: Kjell Ove Storvik Alle matfoto inni og de fleste bildene ellers: Kjell Ove Storvik, bortsett fra: Foto Kristine Thybo Hansen: side 4, 11, 14, 50, 51 (øverst), 58, 59, 90, 126, 127 (begge), 133, 178 og 184 Foto Johanne Thybo Hansen: side 13 (øverst), 51 (nederst), 72 og 96 (nederst). Foto Erling S. Sundal: side 53, 96 (øverst til venstre), 164 (begge), 165, 166, 168 (alle), 170, 176 og 177.

Foto Shutterstock: side 73, 91, 115 og 132 Tekstlig bearbeiding, innledende tekster: Rannveig Revhaug Papir: Magno natural 140 g Boka er satt med Farnham 10,8/13 pt.

Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2214-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

4

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 4

2018-07-05 12:04

INNHOLD 9 FORORD

Slik ble vi jegertvillingene 12 Noen tanker og minner om jakt, mat, hunder og friluftsliv 18 KOKKEN HAR ORDET 24 OPPSKRIFTER 27 ELG 42 HJORT 52 RÅDYR 62 REINSDYR 74 ORRHANE 77 JERPE 79 RYPE 89 AND 92 GÅS 94 DUE 99 HARE 102 RØYE 108 LAKS

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 5

117 ØRRET 128 KVEITE 134 STEINBIT 141 TORSK 148 DESSERTER 163 GRUNNOPPSKRIFTER 172 FLÅING, RIBBING, PARTERING OG FILETERING 182 OPPSKRIFTREGISTER, KRONOLOGISK 183 OPPSKRIFTREGISTER, ALFABETISK

2018-07-05 12:04

6

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 6

2018-07-05 12:04

7

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 7

2018-07-05 12:04

FAKTA Johanne Marlene og Kristine Thybo Hansen Født 04.06.1991 Vokst opp i Storslett, Nordreisa i Troms med to storebrødre Elsker hundene våre, jakt, fiske, god mat og gode naturopplevelser Driver Sarafjellets Kennel Kjent fra tv-serien Jegertvillingene på TVNorge

8

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 8

2018-07-05 12:04

FORORD SLIK BLE VI JEGERTVILLINGENE Helt fra vi var bittesmå var foreldrene våre flinke til å ta oss med ut på tur. Vi har ­bestandig vært glade i naturen. Etter hvert som vi ble litt større, rundt åtteårsalderen, fikk vi lyst til å dra på jakt. Bestefar hadde fortalt spennende historier fra da han var på jakt, så det ville vi også prøve!

Pappa tok oss til slutt med på rypejakt. Han klarte aldri å felle noen ryper, så hvordan vi fikk så stor interesse for nettopp rypejakt, har vi ikke noen god forklaring på.

Vi hadde hørt at folk som gikk på rypejakt hadde fuglehund, og vi hadde veldig lyst på vår egen. Vi maste og maste, og da vi var ni eller ti år, fikk vi til slutt vår første fuglehund, og lykken var stor. Han var alltid med oss på jakt, men vi hadde ham i bånd hele tiden. Vi forsto ikke da at vi måtte slippe ham løs for at han skulle søke og finne vilt til oss. Med årene kom vi litt inn i hundemiljøet hjemme i Nordreisa, og fikk gode tips og råd av erfarne folk som kunne lære oss om fuglehund. Etter hvert begynte vi å få det til, og jakt med hund ble en enda større lidenskap.

Da vi nådde konfirmasjonsalderen var vi skolelei. Ute i naturen følte vi en egen ro, og vi syntes ikke at skolen var noe for oss. Til tross for iherdige protester fra foreldrene våre, valgte vi å kutte ut skolen. Som tenåringer hadde vi en periode da vi syntes at sosialt uteliv var litt artig, og vi eksperimenterte litt med festing og sånt, men ble fort lei det.

Vi var seksten år da vi tok jegerprøven. Ved siden av jakt og fiske, har vi hatt mange forskjellige jobber siden vi sluttet på skolen: Hestesenter, barnehage, gårdsbruk, hundekjøring og turistkjøring. Nå har vi jo holdt på med tv-programmet Jegertvillingene i noen år, og har hatt noen småjobber som en følge av det.

Egentlig er det hundene som har holdt jaktinteressen vår ved like. Det er de som har fått oss ut, og som har gitt oss smaken på ulike typer jakt. Johanne har for det meste jaktet småvilt, men felte sin første hjort i fjor, så interessen for storviltjakt er økende.

Kristine jakter både småvilt, rovvilt og storvilt.

9

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 9

2018-07-05 12:04

Vi var på tv første gang med Ut i naturen-programmet Kjære søster. Kristine ble kontaktet av NRK. De hadde fått høre at det fantes ei tenåringsjente i Nordreisa som jaktet jerv og gaupe. Da NRK tok kontakt, fortalte Kristine at hun også hadde en tvillingsøster som gikk på jakt. De kom oppover og lagde et program med oss, og det ble visst det mest sette Ut i naturen-programmet gjennom tidene. I dag er det programmet litt kleint å se på for oss, men det var sånn det startet. Da VG lagde en sak om oss til et jaktbilag, eksploderte interessen for oss virkelig.

Da begynte telefonen å ringe ustanselig, og snart tok Teddy TV kontakt og spurte om vi ville være med og lage Jegertvillingene. Første sesong ble vist i 2015, og vi var blant annet i USA. Den tredje sesongen av Jegertvillingene kommer i 2019.

Det er litt godt å ikke bare gå på jakt, men kunne være litt sosial av og til. Vi liker folk også! Ellers blir man jo einstøing. Vi har vært utrolig heldige som har fått være med på så mye artig. Amerikaturen som vi dro på med Jegertvillingene-programmet har vært en drøm siden vi var små. Det var mye som var stort der borte, men det største var kanskje da vi var i Idaho og fikk se bjørn på 500 meters hold. Vi hadde aldri sett ville bjørner før. Coyotene hylte rundt oss, og det tordnet og lynte. Vi fikk noen helt fantasti­ske ­na­turopplevelser der som vi aldri kunne fått her hjemme. Vi har fått mange minner for livet, og sitter igjen med bare positive erfaringer. Tenk at vi, to vanlige jenter fra Reisadalen, har fått oppleve så mye i så ung alder! Det er helt utrolig.

Når vi er på tur, tar vi med oss brødskiver, og så ­baserer vi oss på at vi får fisk eller rype. Om vinteren fisker vi røye, så freser vi den i panna med smør, pepper og salt, og har den på brødskiva med litt majones.

Det er dødsgodt! Det høres kanskje ikke så råflott ut,

10

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 10

2018-07-05 12:04

men det er enkel og god turmat, og noe av det beste vi kan få når vi er ute.

Med unntak av rovvilt, lager vi mat av alt vi får fra jakt og fiske, men vi er ikke akkurat proffe ­kokker. Derfor var det utrolig artig at Erling Sundal, en prisbelønt kokk som har jobbet ved så mange anerkjente restauranter, tok kontakt og ville lage koke­bok i lag med oss. Erling er en utrolig kul fyr som både jakter og fisker selv, og første gang vi møttes, benyttet vi anledningen til å vise ham Reisa­ dalen – den fineste plassen på jord! Til kokeboka har vi delt noen av våre oppskrifter, men først og fremst har vi latt oss imponere av alt det Erling kan om råvarene og hvordan de skal behandles, og ikke minst hvordan han får alt til å bli fantastisk gode og fristende retter. I denne boka finnes det mange tips og smarte grep som alle kan bruke når de lager mat, enten man er på kjøkkenet hjemme, på hytta på fjellet, eller ute i naturen. Vi har blitt inspirert, og har lært enormt mye av samarbeidet med Erling – og vi håper du som sitter med denne boka i hendene også får lyst til å prøve ut oppskriftene!

11

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 11

2018-07-05 12:04

NOEN TANKER OG MINNER OM JAKT, MAT, HUNDER OG FRILUFTSLIV Johannes første minne av å tilberede egen fangst, er at Kristine og hun hadde tørrstekt rypebryst i panna på tur. Vi visste ikke helt hvordan eller hvor lenge det ­skulle stekes, men det ble knallgod turmat.

– Det er ikke alltid så morsomt å lage mat bare til seg selv, men kjæresten min jakter mye hjort og reinsdyr, så det lager vi gjerne når vi er sammen. Men Kristine

er kanskje den mest kreative på matfronten av oss to, sier Johanne, og fortsetter: – Noen dyr er mer spesielle enn ­andre. Min første tiur ville jeg spare til en spesiell anledning. Tiuren lå i fryseren til jeg møtte kjæresten min, og da han kom oppover for første gang, freste jeg tiurbryst i panna og ovnsstekte den, kokte kraft på skroget, og lagde en blåbær- og appelsinsaus. Gud, den sausen var god.

Den tok en evighet å lage, men den var verdt det; det er den beste sausen jeg noen gang har smakt.

Om hunder Det er hundene som får oss ut, det er de som finner viltet til oss og som skaper hele opplevelsen. Hadde det ikke vært for hunden, så hadde vi ikke vært ute på fjellet eller sett behov for det. Det er hunden vi vil være ute med og dele opplevelsen med.

Kristine kan fortelle en litt trist historie om en av dem.

– Det tristeste man kan oppleve som hundeeier, det fikk jeg oppleve høsten 2015, sier Kristine, og fortsetter: – Hunden Sarafjellets Ready For Battle var en flott, talentfull hannhund, som tidlig viste

12

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 12

2018-07-05 12:05

interesse for fugl. Han fikk felt de første rypene allerede da han var 6,5 måneder gammel. Etter det utviklet han seg som en veldig god fuglebehandler, en av de beste jeg noen gang hadde sett. Og som jeg tror jeg sjelden vil se igjen. Det var som om han

var født til å finne fugler og å behandle dem på den beste måten. Han var alltid presis og djerv i sine fuglebehandlinger, han var helt rå på å reise fugl. Men han hadde null interesse av å jage fugl, og jeg ropte aldri «sitt» til den hunden når det var ryper i luften, han gjorde alt av seg selv. Så fuglebehandlingene til Ready var hans store talent. Dessverre var han ikke den store søkeren, han gikk aldri stort nok på høyfjellet. Uansett, høsten 2015 var det ingen framgang i søket hans, og han dro sjelden mer ut enn 100 meter fra meg.

Men en fredag, da det var skikkelig fint vær, der sola skinte og det var kommet 5 cm nysnø ved skoggrensa, jaktet han som en gud for meg. Det virket som om alt var løsnet, og søket var nesten så å si perfekt!

Han vartet opp med det ene fuglearbeidet etter det andre, felte flere fugler, og fortsatte dagen ut med det flotte store søket sitt. Han «sydde» terrenget foran meg, i

13

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 13

2018-07-05 12:05

stor fart og med høy intensitet. Han fikk dekket det terrenget jeg ønsket han skulle dekke, ja som sagt, alt var bare helt perfekt den dagen!

Kristine fortsetter: – Dagen etterpå skulle det avholdes jaktprøve i Reisadalen, så jeg meldte Ready på hans første jaktprøvestart, siden han hadde vært så veldig god den dagen. Selv skulle jeg bort, men Johanne skulle delta på den jaktprøven med sine hunder, så jeg fikk henne til å stille med Ready. Jeg visste sånn cirka når Ready skulle i aksjon, så jeg ringte for å høre hvordan det første slippet hadde gått.

Men Johanne svarte ikke på telefonen, så jeg ringte kjæresten hennes, og han svarte, men jeg fikk en dårlig magefølelse om at noe hadde skjedd, siden han virket så rar i telefonen. Johanne ringte meg etter ca. en halvtime, og jeg hørte straks at hun var litt rar i stemmen. Så da skjønte jeg at noe alvorlig hadde skjedd. Hun fortalte meg at Ready hadde sprunget utfor et stup, og de hadde jobbet lenge med å få han opp fra

stupet. Hun sa at han hadde brukket det ene forbeinet og at den ene skulderen var ute av ledd, men ellers trodde hun ingenting annet var ødelagt på ham, fordi det virket ikke som om han hadde det så veldig vondt.

– Jeg skjønte med en gang at det var snakk om noe mer alvorlig enn «bare» et brukket forbein og «bare» en skulder ute av ledd, forteller Kristine, og fortsetter: – Jeg forberedte meg på at det verste skulle skje, det at jeg skulle ta farvel med mitt store talent, min beste jaktkompis og en av mine beste venner, og satte meg i bilen for å kjøre opp til Reisadalen igjen for å komme dem i møte.

– De hadde laget en båre til han, og flere hadde hjulpet til med å få ham fraktet ned fra fjellet. Jeg satte meg bak i bilen med han, men klarte ikke sitte der, for jeg kunne se skrekken i øynene hans; hunden hadde det ikke så vondt, men han var livredd!

Etter røntgenbilder og videre under­ søkelser hos dyrlege, viste det seg at hunden hadde brukket ryggen. Så han var lam

14

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 14

2018-07-05 12:05

fra nakken og ned. Han hadde i tillegg brukket forbeinet på flere steder og den ene skulderen var ute av ledd. Prognosen var selvfølgelig så dårlig, sånn at det eneste livet denne hunden ville få framover, var som pleietrengende. Den fantastiske hunden fortjente så mye, mye mer, så avgjørelsen om at han skulle få slippe, var veldig enkel, men samtidig den tyngste jeg noen gang har tatt! Det er rart å tenke på at han på fredagen var i sitt ess og jaktet som en gud, mens han dagen etter ble så ødelagt da han holdt på med det beste han visste, avslutter Kristine.

Hjort Det er nervepirrende å sitte inne i barskogen i grålysningen og vente på hjorten som kommer tilbake til dagleie etter å ha vært på beite om natta. Hvis det er vindstille, må du sitte der og holde helt kjeft. Synet, hørselen og luktesansen hos hjorten er ekstremt skjerpet, så du må være kamuflert og musestille. Hjorten er et av de vanskeligste klovdyrene å jakte på!

Rype På vidda ser du langt, og du ser hundene hele tida, det er åpent og flatt, og du får god kontakt med hunden, og et godt samarbeid.

Det er helt fantastisk på høsten på rypejakt, med farger i lyng og kratt og på fjellet.

– En gang var vi på Sørøya med hundene for å jakte noen dager, forteller Kristine. – Vi hørte det skulle være bra med fugl der, så valpene ble tatt med i håp om å få noen fuglekontakter på dem. Vi jaktet der i tre dager, men det var dårlig med fugle­kontakt. Den siste dagen, på vei hjem, lot vi valpene gå løs de siste 500 metrene til bilen, der vi tidligere på dagen hadde sett litt fugl. Plutselig blir den ene valpen borte for meg, og jeg tenkte ikke tanken en gang at han sto i stand, men måtte gå ned å kikke etter hva han gjorde

for noe. Når jeg bikker kanten, så får jeg se Reborn på 4 måneder stå intens i en skråning ned mot skogen. Jeg legger skudd i hagla, og går forsiktig ned til han. Når jeg står på 10 meter, ber jeg han om å reise, og han er ikke vanskelig å få fram. Han reiser djervt en enkel rype, jeg skyter ett skudd etter i tetta, og jeg ser at fuglen detter. Reborn ser det også, og han springer fram og apporterer rypa helt perfekt! Hele situasjonen er så rå, og så perfekt, at det er vanskelig å forstå nesten at en valp på 4 måneder skulle servere noe sånt. Det var en helt fantastisk opplevelse!

Fasan Fasanjakta foregikk i tett granskog på et ganske stort, lukket område. Det var helt spesielt. Inne i skogen der var det så djevelsk mye fasan, og de sprang overalt mellom busker og kratt. Fasanen kakler omtrent som en kalkun, og å være på ­fasanjakt var litt som å være i et sirkustelt fylt med skrikende apekatter. Det er en ­artig jaktform! Fasanen springer rundt, den er lynrask, vanskelig å nå, og vrien å få på vingene. Du er avhengig av en god hund!

15

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 15

2018-07-05 12:05

Ørret Ørret fra fjellvann er rød og fin i kjøttet og delikat å spise. Den er ordentlig sky, og hvis vannet er stille bør du liste deg på tå hvis du vil ha en på kroken. Den største Johanne har fått, var på fire kilo. Kristine har fått en på ni kilo.

Laks Det er litt skummelt å dele fiskeopplevelser, siden det finnes så mange folk der ute som gjør hva som helst for å finne ut hvor de forskjellige, hemmelige vannene er.

Men elvehistorier kan man fortelle mer om. Kristine forteller om storlaksen på 15,1 kilo som hun fikk i Reisaelva: – Jeg kjørte opp med elvebåten til et sted jeg vet at det står laks. Der biter den som regel på etter 2–3 kast. På tredje kastet så satt jeg bom fast, og jeg var helt sikker på at nå har jeg satt meg fast i en stein eller noe som ikke hadde vært der tidligere. Jeg ga skikkelig press på, og plutselig beveget det seg. Det gikk fort i retning rett mot strømmen, og jeg forsto at jeg hadde fått på en stor laks!

Jeg fikk se laksen etter to minutter, og da ser jeg at den bare er fast helt framme i kjeften, i bare en krok, så jeg skjønte at her måtte jeg handle raskt. Tok jeg det forsiktig, ville jeg garantert miste den, så jeg bestemte meg for å legge press på den og prøve å få den på land så fort som mulig.

Heldigvis så fór den vekk fra strømmen og ned i kulpen, og der kjempet jeg alt jeg vant med den lille stanga, pressa så hardt at det var nervepirrende og skitskummelt, fordi om jeg hadde mistet denne, hvem ville da ha trodd at jeg hadde fått en så stor laks på kroken!?

Kristine fortsetter: – Til slutt ga den litt opp, og jeg sveivet alt jeg kunne. Jeg får halve laksen akkurat opp på land da sluken detter av, og jeg kaster meg over laksen, og får den mellom beina mine og hendene mine. Jeg skubber den 30 meter inn på land for å forsikre meg om at den ikke vil stikke av. Jeg var klissvåt fra topp til tå, men la lite merke til det, for foran meg lå lakse-pers-en min!

16

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 16

2018-07-05 12:05

Storfugl

Elg

Storfugljakt er vanskelig, særlig her i nord hvor det er så lite av den. Rypa trykker jo, den kan ligge og tro at den er kamuflert, selv om du kommer helt tett opp til den.

Tiuren, derimot, er lur, den løper rundt og kaster seg vekk fort som bare det. Gammel tiur er spesielt vanskelig å få, og du må være enormt tålmodig – men det må du jo være på all slags jakt.

Kristine har også en litt rørende jaktopplevelse med tiur: Hennes første valp fra eget oppdrett, Sarafjellets Fit For Fight, ble påkjørt rett før jaktstart da hun var to år gammel. Hunden ble kraftig forslått, men hun kom seg etter par uker. – Så vi dro til Finnmarksvidda for å jakte der, sier Kristine, og holder fram: – Hun jaktet helt fantastisk den første dagen i jakta, men på den andre dagen hinket hun på tre føtter. Så jeg avbrøt hele jakta og dro hjem.

Dagen etter at vi var kommet hjem, så hun litt piggere ut, så jeg tok henne med på en liten luftetur i skogen hjemme i Reisa­ dalen. Jeg satte på henne jaktdekkenet i tilfelle hun ville ut i søk. Og det ville hun!

Vi hadde gått 15 minutter fra bilen, da det kaster seg ut en gammel tiur, og den kom flyvende rett imot meg. Jeg hadde tatt hagla med meg, siden jeg visste at det bodde noen der, så jeg heiv opp hagla, fyrte av to skudd på en tiur som kom i 140 km/t rett over hodet på meg, Jeg ser at jeg treffer den, men den detter ikke. Jeg tar med meg Fight og går grundig over terrenget som tiuren hadde retning mot bak meg, og vi finner den etter 30 minutters leting. Der blir det spikerstand, og foran Fight sitter det en stor tiur. Jeg fyrte av ett skudd, og denne gangen datt den. Det ble gledes­ tårer, og det var både rørende og godt; det var Fights første tiur, sier Kristine, og avslutter: – Det er en opplevelse jeg aldri vil glemme! Siden den gang har jeg felt flere gamle tiurer for Fight.

Høsten 2017 fikk Kristine sin første elg. Vi jakta med hund og det var en god og artig opplevelse! – Det ga litt mersmak, må også Johanne innrømme. Kanskje det blir storviltjeger av Johanne også med tiden.

Reinsdyr Vi er jo oppvokst med rein her oppe i nord, og det er det beste kjøttet vi kan få.

Det er så mye viltsmak i det. Kjempegodt!

Hare Harekjøtt er helt fantastisk godt, det smelter nærmest på tunga og er helt nydelig.

Vi jakter hare for hundene våre når vi er på rypejakt. Harene gjemmer seg i kratt, busker og vier, men om høsten er harene kritthvite og bakken er brun, så det er lett å få øye på dem.

En liten takk til slutt: Vi vil gjerne få takke redaktøren vår, Nina Tandberg, og forlaget for denne muligheten og for at dere har hatt trua på denne viltkokeboka ­ eien. Vi må takke Erling Sundal, hele v som er en helt herlig fyr og som vi har vært så heldige å ha blitt kjent med. Og så må vi få takke fotograf Kjell Ove Storvik for de ­flotte bildene han tok av oss da vi var på tur i fantastisk natur. Og sist, men ikke minst: Takk til kjærestene våre, som ­støtter oss og er med på stort sett alle tur­ene våre og som lager god mat i lag med oss av alt vilt og fisk som vi har fått.

Johanne og Kristine Thybo Hansen

17

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 17

2018-07-05 12:05

KOKKEN HAR ORDET Jeg har lenge ønsket å lage en kokebok, men aldri følt at jeg har funnet en riktig grunn eller anledning til å realisere dette med et konsept jeg hadde troen på. Men en d ­ ag ­dukket tanken opp etter å ha fulgt med på Jegertvillingene på tv.

Jeg ble fascinert av lidenskapen, respekten og den oppriktige og ærlige måten de tilnærmet seg naturen på via jakt og fiske. Og siden jeg selv er en ivrig jeger og fisker, slo tanken meg; Hvordan kan de la være å vise hvordan man kan lage mat ut av så mange fantastiske ulike råvarer fra så mange ulike miljøer? Kan vi lage en bok sammen?

Etter noen runder med ubesvarte anrop og sms-er, oppnådde jeg kontakt.

Vi avtalte at vi skulle møtes hjemme hos dem for å snakke om prosjektet og se på mulighetene for å realisere denne boka.

Møtet med vakre Reisadalen, jentene og deres firbeinte var storslått og inspirerende­,­det var møte mellom jegere og kokk.

Vi ble enige om at boka burde inspirere folk til å bruke naturen og å utnytte ­mulighetene til å høste og videreforedle råvarer i verdensklasse. Og siden hoved­ råvarene er høstet av jeger og kokk i mer eller mindre krevende forhold, skulle resten av ingrediensene på et enklere vis kunne kjøpes i nærbutikken. Ideen var at oppskrift­ ene måtte være enkle nok til å ikke skremme folk bort fra grytene, men heller inspirere dem til å prøve, smake og bli trygge nok til å tørre å prøve seg på rettene i boka.

Friluftsliv er for de fleste av oss noe vi har vokst opp med eller noe en blir inspirert til å sette pris på. Jakt, fiske og sanking er en stor del av denne friluftsopplevelsen, og ved å erfare viktigheten og betydningen for det kortreiste og økologiske gjør det hele bærekraftig og gir en enorm tilfredsstillelse og respekt for det naturen har å by på.

For meg er turen å oppleve naturen, bruke sansene som syn, lukt, hørsel og smak.

Rett og slett de samme sansene jeg daglig bruker på mitt kjøkken. J Håper det inspirerer og smaker. God jakt og skitt fiske!

Takk til Kristine og Johanne, som har inspirert meg til å lage denne boka. Takk til Kagge Forlag som hadde troen på konseptet. Takk Kjell Ove for mange gode historier og flotte bilder. Takk til Rolf, Dag Sigurd, Henning, Steinar og Jan Gunnar, som jeg er så heldig å få dele jaktterreng med og som deler sine historier og erfaringer med meg. Takk til gutta mine på Kanon Catering og Gamlebyen Mat og Drikke, som bare må gi meg fri til å jakte. J Sist og ikke minst: Takk til min kjære Line, som lar meg dyrke min største lidenskap til jakt og fiske. Elsker deg.

Erling Stenersen Sundal 18

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 18

2018-07-05 12:05

19

Jegertvillingene_001-192_PSO U v3.indd 19

2018-07-05 12:05