Jeg har noen spørsmål til deg

R EBECCA MAKKAI

JEG HAR NOEN SPØRSMÅL TIL DEG

Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO

Copyright © Rebecca Makkai 2023 © Norsk utgave: Kagge Forlag 2024 Originalens tittel: I Have Some Questions for You Oversatt fra engelsk av Hilde Stubhaug Omslagsdesign: Nico Taylor Omslagsillustrasjon: iStock Tilpasning av omslagsdesign for norsk utgave: Tine Poppe Papir: Creamy 60 g 2,0 Boka er satt med Corundum Text 11,5/14,8 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3477-6

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Sitatet fra Henry D. Thoreaus Walden: livet i skogene er fra Andreas Eriksens oversettelse (Pax, 2008).

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

henne», sier jeg – utfordrende, opp­ muntrende. Til kvinnen på nabokrakken i hotellbaren, som har kommet i skade for å innlede en samtale, til tannlegen som går tom for spørsmål om barna mine og spør hva jeg selv har holdt på med.

Noen ganger vet de umiddelbart hvem hun er. Andre ganger spør de: «Var ikke det den der med han fyren som holdt henne innestengt i kjelleren?»

Nei! Nei. Det var det ikke.

Var det ikke den der hvor hun ble knivstukket i – nei. Den der med hun som satte seg i en taxi med – det var en annen jente.

Den der hvor hun gikk på fyllefest, den der hvor han brukte en pinne, den der hvor han brukte hammer, den der hvor hun plukket ham opp fra avrusning og så – nei. Den der hvor han hadde spionert på henne hver dag når hun var ute og jogget?

Den der hvor hun kom i skade for å si at hun var mange dager over tiden med mensen? Den der med onkelen? Vent, den der andre med onkelen?

Nei: Det var den der med svømmebassenget. Den der hvor hun hadde alkohol i … håret viklet rundt … hvor fyren tilsto til … nettopp. Ja. De nikker, beroliget. Av hva da?

Barkrakknaboen min tar sellerien ut av bloodymaryen og tyller i seg. Tannlegen sier jeg skal skylle. Navnet flyttes rundt i munnen, i minnene deres. «Den der husker jeg godt», sier de.

«Du har hørt om

5

«Den der», for hva er hun vel nå, annet enn en historie, en historie man kjenner til eller ikke, en historie med et begrenset antall detaljer, en historie man kan få styring på ved å innprente seg kart og tidslinjer.

«Den der fra internatskolen!» sier de. «Den husker jeg, den der med den videoen. Kjente du henne?»

Det er hun der som dukker opp på skjermen hvis du bildegoogler Drap i New Hampshire, ved siden av politifotoer fra de mer nylige meth-dryppende tragediene. Ett av bildene – der hun ler med munnen, men ikke med øynene, som om hun er dypt ulykkelig – dukker gjerne opp i rene klikksaker. Det er bare et utklipp av tennislagets årbokbilde. For den som kjente Thalia, er det lett å se at hun egentlig ikke var opprørt. Hun bare smilte til kamera selv om hun ikke hadde lyst.

Det var den historien som ble fortalt og fortalt om og om igjen.

Det var den der hvor hun var ung nok og hvit nok og pen nok og rik nok til at folk ble interessert.

Det var den der hvor alle vi var unge nok til å tro at noen andre satt på svarene.

Kanskje det var den der hvor vi tok feil.

Kanskje det var den der hvor alle, kollektivt, hver og en med bare en fjær av tyngden på skuldrene, tok feil.

FØR STE D E L

1.

Første gang jeg så videoen, var i 2016. Jeg lå i senga med

macen og hodetelefoner og engstet meg for at Jerome skulle våkne så jeg måtte forklare. Lenger inne i gangen lå barna mine og sov. Jeg kunne gått inn til dem, kjent de varme kinnene og den varme pusten deres. Jeg kunne ha luktet på håret til datteren min – og kanskje ville duften av fuktig lavendel og småbarnshodebunn ha vært nok til at jeg fikk sove.

Men en venn jeg ikke hadde sett på tjue år, hadde nettopp sendt meg lenken, så jeg trykket på den.

Lerner og Loewes Camelot. Jeg var både scenetekniker og teknisk leder. Ett fast kamera, for tett på orkesteret, for langt fra de syngende ungdommene uten mikrofoner, VHS-kvalitet anno 1995, en eller annen fra videoklubben bak kamera. Og herregud, vi visste at vi ikke var fantastiske, men vi var ikke engang så gode som vi trodde. Den som fant på å laste opp filmen to tiår senere, den som la til tekst under med eksakte tidsmarkører for Thalia Keith på scenen, hadde også lagt ut liste over skuespillerne og filmteamet. Beth Docherty som en nett Guinevere, Sakina John strålende som Morgan le Fay med taggete gullkrone oppå cornrowsene, Mike Stiles vakker og flau som kong Arthur.

Navnet mitt er feilstavet, men det er der, det også.

9

Siste gangen man ser Thalia tydelig, er under applausen etterpå, de mørke krøllene gjør at hun skiller seg ut i den overeksponerte massen. Så blir nesten alle stående på scenen og synge «Happy Birthday» til Mrs. Ross, regissøren, de trekker henne opp fra første rad, der hun satt og noterte hver kveld.

Hun er så ung, det la jeg ikke merke til den gangen.

Et par ungdommer går ut og kommer forvirret tilbake.

Orkestermedlemmer hopper opp på scenen for å synge, mannen til Mrs. Ross spretter fram fra publikum med blomster, scenearbeiderne kommer ut i svart skjorte og svart jeans. Jeg kommer ikke, jeg holdt meg nok oppe i teknikerlosjen. Det ville vært typisk meg.

Hele bursdagsopplegget, med både oppstillingsstyr og sang, varer i femtito sekunder, og da ser man aldri Thalia tydelig.

I kommentarene har noen zoomet inn på en flik av en grønn kjole i den ene utkanten av bildet og lagt dette fotoet av en grønn flekk side om side med andre av kjolen Thalia hadde på seg – først med slør over som trollkvinnen Nimue, fruen ved innsjøen, og så, uten slør, med bare et enkelt hodeplagg til, som lady Anne. Men det var flere som hadde grønn kjole. Min venninne Carlotta, blant annet. Det kan godt hende at Thalia var borte allerede da.

Det var tidspunktene som var mest diskutert i kommentarene under videoen. Forestillingen skulle ha begynt kl. 19, men vi var nok fem minutter for sent i gang med vår gudskjelov forkortede versjon. Kanskje mer. Videoen hoppet over pausen, og det ble spekulert på hvor lang pausen i en musikal på videregående kunne ha vært. Avhengig av hva du mener om disse to variablene, vil du plassere slutten på ulike tidspunkter mellom 20.45 og 21.15. Jeg burde ha visst det. I sin tid fantes det en perm med nøyaktige notater fra meg. Ingen ba noen gang om den.

10

Ifølge obduksjonen må Thalia ha dødd en gang mellom 20.00 og midnatt, og tidsrommet snevres inn av musikalen i den ene enden. Det var altså derfor det var så heftig diskusjon på nettet om nøyaktig når forestillingen var slutt.

Jeg kom hit fra YouTube, hadde en skrevet i 2015 og lenket til en annen video. Se denne. Den BEVISER at de rota til rettssaken.

Tidslinja gir ingen mening.

En annen skrev: Feil mann i fengsel pga det rasistiske politiet som var i lomma på skolen.

Og under der igjen: Kanskje på tide å ta av sølvfoliehattene, eller? Hva med å bruke kreftene på SAKER SOM FAKTISK IKKE ER LØST. Minnet som løsnet fra de mørke krokene i hjernen da jeg så videoen tjueen år etter, var av venninnen min Fran og jeg som slo opp i ordboka på biblioteket etter Camelot-øving på sangen «The Lusty Month of May». Mrs. Ross hadde prøvd å få slutt på fnisingen og kunngjorde at lusty betydde noe helt annet enn vi trodde: «Det betyr rett og slett munter. Det er bare å slå opp i ordboka.» Men hva visste vel Mrs. Ross om kåtskap? Det var for de unge, ikke for gifte dramalærere. Men («Shiiiit», som Fran ville ha sagt, som hun kanskje sa), den aller første betydningen i Miriam-Webster var nettopp som Mrs. Ross hadde sagt. Det hindret oss ikke i å fnise enda mer av et eksempel under betydningen kraftig og sunn: a lusty beef stew.

Vi løp leende ut av biblioteket mens Fran sang det: «Oh, a lusty stew of beef!»

Hvor hadde det minnet vært bortgjemt i så mange år?

Den første gangen jeg så videoen, hoppet jeg en hel del og fulgte bare ordentlig med på slutten, jeg hadde absolutt ikke lyst til å sitte og høre på gaulende tenåringer og ustemte strengeinstrumenter. Men så klikket jeg meg inn igjen – samme 11

natt, klokka to, etter at melatoninpillen sviktet – og så alle scenene med Thalia. Første akt, scene 2 var den eneste hun hadde som Nimue. Hun kom til syne bak på scenen i en tåke av tørris og sang hypnotisk bak Merlin. Det var noe som plaget meg med blikket hennes mens hun sang, det gled stadig bort fra Merlin, ut til høyre, som om hun trengte suffli. Det kunne ikke stemme, hun skulle jo bare synge den ene gjentakende sangen.

Jeg kløv forsiktig over Jerome så jeg fikk tak i iPaden hans på nattbordet og kunne hente opp videoen der. Denne gangen zoomet jeg inn på ansiktet hennes, og det ble jo større, men ikke særlig klart. Likevel syntes jeg at jeg kunne se at hun var irritert.

Og så, mens Merlin kommer med avskjedstalen, mens han byr Arthur og Camelot farvel, ser hun bort igjen, vrir hodet nesten helt tilbake over skulderen. Hun mimer noe med munnen, det er ikke noe jeg innbiller meg. Leppene begynner å lukke seg og gli fra hverandre igjen på en måte som blir til en v-lyd når jeg reproduserer det. Hun sier, jeg er nesten sikker, ordet hva. Kanskje bare til en scenearbeider, en i besetningen som holder opp en gjenglemt rekvisitt. Men hva kan ha vært så viktig akkurat da, rett før hun skulle av scenen?

Ingen av dem som kommenterte i 2016, har sett det. De brydde seg bare om å finne ut nøyaktig når forestillingen var over, og hvorvidt hun var på scenen det siste minuttet. (Det og hvor vakker hun var.) På femtito sekunder, resonnerte de, kunne Thalia Keith rukket å møte en som ventet bak scenen, og gå derfra sammen med vedkommende uten at noen så dem.

Helt til slutt på videoen: Vår lysende kapellmester og musikalsk ansvarlig, med sløyfe om halsen og taktstokken i hånda, begynner på en beskjed som ingen hører på: «Tusen takk, alle sammen! Når dere forlater lokalet –», og der ender videoen

12

i dirrende, grå streker. Sikkert noe om innetid på internatet eller å ta med seg søppelet.

Sjekk de siste to sekundene med Guinevere, står det i en kommentar. Er det en lommelerke? Jeg vil være venner med Guinevere! Jeg stoppet videoen, og ja da, Beth holder opp en sølvflaske, kanskje er hun trygg på at vennene vil få den med seg, mens lærerne i publikum er for opptatt av andre ting. Eller kanskje Beth allerede var såpass full at hun ikke brydde seg om det.

I en annen kommentar spør en om noen kan identifisere dem som går forbi kameraet på vei ut av salen.

I en annen står det: Hvis du ser på spesialepisoden av Dateline fra 2005, ikke hør på noe de sier. SÅ mange feil. Dessuten er første stavelse i navnet hennes THA som i «thanks», men Lester Holt sier hele tida THAY-lia.

Noen svarer: Jeg trodde det var TAHL-ia.

Niks, fortsetter han som begynte. Jeg kjente søsteren hennes.

Enda en kommentar: Hele greia gjør meg bare så trist.

Etterfulgt av tre gråteemojier og et blått hjerte.

Jeg drømte om det i ukevis etterpå, ikke om da Thalia snudde på hodet med det stumme spørsmålet, men om Beth Dochertys lommelerke. I drømmene mine måtte jeg finne den så jeg kunne gjemme den igjen. Jeg hadde den svære mappen min i hendene.

Notatene var ikke til hjelp.

Teatergjengen hadde tigget om den forestillingen – hadde tatt det opp gjentatte ganger året før, hver gang Mrs. Ross hadde internatvakt. Den hadde gått på Broadway i 93, og selv de av oss som ikke hadde sett den, hadde hørt musikken og skjønte at det innebar middelaldersk kløft, kyssing på scenen og fantastiske soloer. For meg betydde det slottskulisser, troner, trær med taljer – ikke så vanskelig, ingen kjøttetende 13

potteplanter, ingen Ford Deluxe kabriolet som skulle trille ut på scenen. For framtidens journalister betydde det lettkjøpte metaforer. Internatskolen som kongedømmet i skogen, Thalia som trollkvinne, Thalia som prinsesse, Thalia som martyr. Det var så romantisk som det var mulig å bli. Hva er mer fullkomment enn en jente stanset midt i forvandlingen? Jente som ubeskrevet blad. Jente som speilbilde av ditt begjær, ubesudlet av sitt eget.

Jente som et offer for forestillingen om jente. Jente som en rekke barndomsfotografier, alle preget av auraen til jente som skal dø ung, som om selv tredjerangs skolefotografer burde ha sett det stå skrevet i ansiktet hennes, at dette var en jente som for alltid ville forbli jente.

Tilskueren, titteren, selv gjerningsmannen – alle slipper billig unna når jenta ble født død.

På nettet og på TV elsker de det.

Og du også, Mr. Bloch: Det har vel passet bra for deg også.

2.

Mot alle odds var jeg i januar 2018 på vei fra flyplassen i

Manchester til skolen igjen, i en av de gode, gamle blådrosjene som hadde plukket meg opp så mange ganger, den gang for så lenge siden. Sjåføren sa han hadde kjørt fram og tilbake til Granby hele dagen.

«Alle sammen hadde vært på ferie et eller annet sted», sa han.

Jeg sa: «De var hjemme i skoleferien.»

Han snøftet, som om jeg hadde bekreftet alle hans verste mistanker.

Han spurte om jeg underviste på Granby. Først støkk jeg over at han ikke tok meg for å være elev. Men så var jeg der i bakspeilet: en voksen med alt på stell og rynker rundt øynene.

Jeg sa nei, egentlig ikke, jeg var bare gjesteforeleser på et toukerskurs. Jeg forklarte ikke at jeg hadde gått på Granby tidligere, at å kjøre denne veien var som et gjenhør med en gammel sang. Det føltes som vel mye informasjon for småprating i drosjen. Jeg forklarte heller ikke opplegget med minimester, for det ville høres pompøst ut, nettopp sånt han ville forestilt seg at disse bortskjemte drittungene holdt på med.

15

Det var Frans idé å invitere meg til å undervise. Fran selv hadde knapt forlatt stedet – hun kom tilbake for å undervise i historie på Granby etter studiene og noen år utenlands. Kona hennes arbeider på opptakskontoret, og de bor på området med sønnene sine.

Sjåføren min het Lee, og han sa han «hadde kjørt disse Granby-ungdommene siden bestefedrene gikk der». Han forklarte at Granby var en sånn skole man bare kunne komme inn på gjennom familieforbindelser. Jeg ville så gjerne si at han tok helt feil, men sjansen til å avkrefte inntrykket av at jeg var en outsider, hadde for lengst kommet og gått. Han fortalte at «det var helt utrolig hva slags trøbbel disse ungdommene fikk i stand», og spurte om jeg hadde lest artikkelen i Rolling Stone «for noen år siden». Den artikkelen («Leve fritt eller dø: Sprit, dop og drukning ved en eliteskole i New Hampshire») kom i 1996, og ja, vi leste den, alle sammen. Vi skrev e-poster til hverandre om det fra studentboligene våre, var rasende over alle feilslutningene og detaljene som ikke stemte – og ni år senere sendte vi hverandre tekstmeldinger på samme måte da Dateline dro alt fram igjen.

Lee sa: «Den skolen lar ungene drive på helt uten kontroll.

Det eneste jeg er glad for, er at de har en regel som forbyr Uber.»

Jeg sa: «Rart, jeg har hørt det motsatte. Om kontrollen.»

«Ja, det er i så fall ren løgn. De sier vel hva som helst når de vil ha deg til å komme og undervise der.»

Jeg hadde bare vært tilbake på Granby tre ganger i løpet av de snart tjuetre årene som hadde gått siden jeg gikk ut derfra.

Jeg var på en av de første gjenforeningsfestene, mens jeg bodde i New York, og da var jeg der i én time. Jeg kom tilbake til Fran og Annes bryllup i gamlekapellet i 2008. I juli i 2013 var jeg i Vermont et par dager og dro innom Fran, som nettopp 16

hadde fått det første barnet. Det var det. Jeg hadde unngått tiårs-, femtenårs- og tjueårsjubileet, ignorert treffene som ble organisert i L.A. Først da den Camelot-videoen ble lagt ut og Fran hektet meg på en påfølgende gruppemelding, som skled ut i teaterminner, ble jeg oppriktig nostalgisk. Jeg tenkte jeg skulle vente til 2020, et jubileum som ville få mange fra trinnet til å komme – det var både tjuefem år siden vi gikk ut, og skolens tohundreårsjubileum. Men så kom den invitasjonen til å undervise.

Det var også beleilig at Yahav, mannen jeg hadde hatt et langtrukkent, desperat avstandsforhold til, bodde bare to timer unna, i Boston, der han det året underviste jusstudenter på Boston University. Yahav hadde israelsk aksent og var høy, lynende intelligent og nevrotisk. Vi hadde ikke den typen forhold at jeg bare kunne sette meg på et fly for å treffe ham.

Men jeg kunne befinne meg tilfeldig i området.

Dessuten ville jeg finne ut om jeg kunne fikse det – om jeg, til tross for nervene, den pubertetsaktige panikken, var klar til å måle meg mot jenta som dasset seg gjennom årene på Granby. I L.A. visste jeg i teorien at jeg var dyktig – en erfaren universitetslærer med en lovprist podkast, en kvinne som hadde dreisen på å lage middag av ingredienser fra bondens marked og få barna på skolen noenlunde kledd – men jeg følte egentlig ikke, til daglig, at jeg hadde kommet særlig langt. På Granby visste jeg at det ville slå hardt inn.

Så det var pengene og fyren og egoet mitt, og – under, som en så lav tone at den nesten ikke kunne høres – så var det Thalia og at jeg helt siden jeg så den videoen, hadde følt meg litt urolig.

Uansett: De spurte, jeg sa ja, og her var jeg, fastspent i baksetet i bilen til Lee, som kjørte meg mot skolen ti kilometer i timen over fartsgrensen.

17

Han sa: «Hva skal du lære dem, da, litt Shakespeare?»

Jeg forklarte at jeg skulle undervise to ulike kurs: et om podkaster og et om film.

«Film!» sa han. «Skal de se filmer eller lage dem?»

Det føltes som Lee kom til å tenke styggere om meg og skolen uansett hva jeg svarte. Jeg sa: «Filmhistorie», for det stemte jo, selv om det var ufullstendig. Jeg la til at jeg inntil nylig hadde undervist i filmvitenskap ved UCLA, noe som hadde den ønskede effekten – det trikset har jeg brukt før – han gikk rett over på Bruins og amerikansk fotball. Han holdt en monolog, og jeg kunne nøye meg med noen bifallende lyder. Det var bare tjue minutter igjen av kjøreture og lite sannsynilg at han ville begynne å spørre meg om podkaster eller mansplaine Quentin Tarantino.

Skolen hadde invitert meg for å undervise i film, og jeg hadde selv foreslått to kurs for å få dobbelt honorar – men også fordi jeg aldri har vært i stand til å sitte stille, og hvis jeg skulle dra fra barna og bo ute i skogen i to uker, ville jeg ikke bare sitte og tvinne tommeltotter. Trangen til å ha noe å drive på med er både et symptom på høytfungerende angst og nøkkelen til min suksess.

Podkasten jeg holdt på med da, var Starletpodden, en serie episoder om kvinner i filmverdenen – om hvordan industrien slukte dem og spyttet dem ut. Den gikk så bra som man kunne forvente av en podkast, innimellom lå den høyt oppe på diverse lyttelister. Det lå litt penger i det, og det hendte jeg kunne fryde meg over at en kjendis nevnte oss i et intervju.

Den andre programlederen, Lance, hadde kunnet slutte som landskapsarkitekt, jeg hadde kunnet avslå undervisningssmulene universitetet bød på, og vi fikk noen tilbud fra agenter som ville representere oss hvis vi skrev en bok sammen. Vi sto midt oppe 18

i forberedelsene til en ny sesong, som var konsentrert om Rita Hayworth, men researchen kunne jeg gjøre hvor som helst.

Vi hang på en annen blådrosje innover Route 9, en hvor det satt to unge i baksetet. Lee sa: «Se, der har vi to av elevene dine, tenker jeg. Ingen av disse ungdommene er herfra. Kommer fra andre land, til og med. I morges kjørte jeg noen jenter fra Kina, og de sa ikke et ord. Hvordan kan de gå på skole her når de ikke engang snakker engelsk?»

Da lot jeg som jeg tok en telefon, før rasismen ble mer åpenlys.

«Gary!» sa jeg til den stumme telefonen, og så kom jeg med noen mhm og ok en ti minutters tid mens den kalde skogen for tåkete forbi. Nå som Lee ikke distraherte meg, var det imidlertid fritt fram for nervene jeg hadde ignorert, og jeg kjente skogen sluke meg og trekke meg mot Granby. Her var den lille, hvite baptistkirken som alltid hadde vært tegnet mitt på at jeg var nesten framme. Her var avkjøringen til den smalere veien, og jeg kjente det dypt i muskelminnet.

Som om avkjøringen brakte det fram, husket jeg den for lange jeansshortsen og stripete singleten jeg hadde på meg første gang jeg nærmet meg Granby i 1991. Jeg husket at jeg lurte på om de andre elevene hadde en tydelig dialekt, for jeg ante ikke hvor få av klassekameratene som faktisk ville være fra New Hampshire. Jeg klarte å la være å fortelle det til Lee, eller si det inn i telefonen.

Familien Robeson, som jeg bodde hos, hadde kjørt meg nesten hele veien fra Indiana på én dag, og morgenen etter hadde vi bare en time igjen. Jeg satt der i baksetet med vinduet nede og kjente vinden i ansiktet mens jeg så på det bølgende, kalendervakre landskapet med åkrer og tette skoger som var som grønne murer. Alt luktet gjødsel, noe jeg var vant til, og 19

så, plutselig, bare furu. «Det lukter luktfriskener her ute!» sa jeg. Robeson-familien reagerte som om jeg var et lite barn som hadde sagt noe herlig. «Luftfriskener!» gjentok Severn Robeson og klasket henrykt i rattet.

Hele den første dagen på skolen var jeg overveldet av de tette skogene, bakken som liksom var skog, den også – steiner og stubber og furunåler og mose. Du måtte alltid se deg for der du gikk. De eneste skogene jeg hadde sett i Indiana, var slike som sto mellom rekker av hus eller bak bensinstasjoner – skoger man kunne gå gjennom på en, to, tre. Det lå sneiper der, brusbokser.

Da jeg var liten og hørte eventyr, var det slike skoger jeg så for meg. Men fortellingene om urskoger, skjulte lag og barn som gikk seg vill, ga nå en helt annen mening. Dette var en skog.

Utenfor taxien til Lee: Granby postkontor, og det som hadde vært videobutikken. Circle K var akkurat som før, men det var vanskelig å være nostalgisk over en bensinstasjon. Her kom veien til skolen, og her kom en bølge av adrenalin. Jeg avsluttet den falske telefonsamtalen og ønsket Gary en fin dag.

Da løvet falt den første novembermåneden, regnet jeg med å få se hus og bygg som hadde ligget der og ventet hele tiden, bakenfor trærne. Men nei: Bak de nakne greinene var det bare flere nakne greiner. Bakenfor dem igjen, enda flere.

Om natten tutet uglene. Noen ganger, hvis avfallscontainerne ikke var låst, tok svartbjørner hele søppelsekker. De slepte dem over skoleområdet og åpnet dem som om det var forundringspakker.

Bilen vi hadde hengt på, svingte mot gutteinternatene, men Lee valgte den lange veien om nedre område så han kunne vise meg rundt, og jeg var pent nødt til å lytte høflig.

20

Han sa: «Det er øvre område du har bedt meg kjøre til, ovenfor elva, med de fine nye byggene. Men her nede har du den gamle skolen, som er fra 1700-tallet en gang.»

1820, faktisk, men jeg rettet ikke på ham. Det var ettermiddag, og noen av elevene trasket ut fra Velferden og over gårdsplassen, krumbøyd mot kulden.

Lee pekte ut det opprinnelige undervisningsbygget, inter­ natene som gårdsguttene hutret og frøs i den gangen, småhusene hvor fordums lærere levde sitt ensomme liv, gamlekapellet og nykapellet (ingen av dem er i bruk som kapell lenger, men eldgamle er de), rektorboligen. Han pekte på bronsestatuen av Samuel Granby og sa noe som ikke stemte: «Det er fyren som startet skolen med ett klasserom.»

Som elev her kunne jeg ikke gå forbi Samuel Granby uten å gni på foten hans, en tradisjon jeg ikke delte med noen. Jeg kunne heller ikke gå forbi en telefonautomat uten å snu røret opp ned. Dette var utrolig morsomt og opprørsk, du får bare ta mitt ord for det.

Da Lee endelig stoppet nederst i øvre område, åpnet jeg døra til en vegg av kulde. Jeg betalte ham, og han ba meg holde meg varm, som om det var noe jeg kunne velge – som om dette ikke var et ordentlig kuldehøl der alt var innhyllet i is og salt. Når jeg så på byggene som ikke hadde forandret seg, og på White Mountain med sin smale rygg, som steg opp over tregrensen i øst, var det lett å forestille seg at stedet var kryogenisk konservert.

Fran hadde tilbudt meg sofaen, men sånn som det ble sagt – «altså, vi har jo hunden, Jacob er konstant på høyt volum, og Max sover ennå ikke gjennom natten» – framsto det mer som en gest enn som en ektefølt invitasjon. Så jeg hadde tatt imot tilbudet om å bo i en av gjesteleilighetene, som lå rett over 21

kløfta i et lite hus som hadde vært kontor. Det var ett soverom med bad i hver etasje, pluss et kjøkken på deling nede. Hele stedet luktet klor, kjente jeg.

Jeg pakket ut og bekymret meg for at jeg ikke hadde med nok varme gensere, og tenkte – av alle ting – på telefonautomatene.

Se meg for deg (husk meg), femten–seksten og svartkledd selv når jeg ikke var bak scenen, med Dr. Martens-støvler som var tapet sammen, kåldukkefjes og mørkt, pjuskete hår. Se for deg at jeg går forbi telefonautomaten i flanellsrustning, med tjukke eyelinerstreker rundt øynene, og uten å se tar røret, snur det opp ned og henger det på igjen feil vei.

Sånn var det bare i begynnelsen, da. Tredjeåret kunne jeg ikke gå forbi uten å ta opp røret, trykke på én tast og lytte, for det var minst én telefon hvor man kunne høre en samtale gjennom skurringen hvis man gjorde det. Jeg oppdaget det trikset en gang jeg skulle ringe internatet fra telefonautomaten i lobbyen i idrettshallen, for å spørre om jeg kunne komme senere til kveldsregistreringen – da jeg hadde trykket på den første knappen, hørte jeg en dempet guttestemme som klaget til moren om tentamenene. Hun spurte om han hadde fått alle allergisprøytene. Han hørtes ut som en sytete tolvåring med hjemlengsel, og det tok en stund før jeg gjenkjente stemmen: Tim Busse, en ishockeyspiller med kvisete hud, men pen kjæreste. Han må ha stått i en telefonautomat i fellesrommet på internatet sitt, på den andre siden av kløfta. Jeg forsto meg ikke nok på telekommunikasjon til å skjønne hvordan det kunne ha seg, og da jeg fortalte den historien til mannen min en gang, ristet han på hodet og sa: «Det er ikke mulig.» Jeg spurte om han mente jeg løy, eller om han trodde jeg hørte stemmer i hodet.

«Jeg mener bare», sa Jerome rolig, «at det ikke er mulig.»

22

Jeg sto fullstendig fengslet i lobbyen og ville ikke gå glipp av et ord. Men til slutt måtte jeg legge på og ringe mitt eget internat.

Jeg spurte lærervakten om å få komme ti minutter senere så jeg kunne løpe gjennom området og hente historieboka jeg hadde glemt igjen i Velferden. Nei, sa hun, det var ikke aktuelt. Jeg hadde tre minutter til registrering. Jeg la på, løftet røret igjen og trykket på en tast. Der var stemmen til Tim Busse fortsatt.

Magisk. Han sa til moren at han kom til å stryke i fysikk. Jeg ble overrasket. Og nå visste jeg om en av hemmelighetene hans. En hemmelig hemmelighet, en han ikke hadde ment å dele.

Etter det var jeg en slags betatt av Tim Busse, som jeg aldri hadde gitt den minste oppmerksomhet før.

De neste månedene prøvde jeg hver eneste telefonautomat på skolen, men det var bare den i idrettshallen det gikk med, og bare hvis noen tilfeldigvis ringte noen fra Barton-internatet (og kanskje på bare én spesiell telefon).

Det meste jeg hørte, var uforståelig mumling. En gang var det noen som bestilte pizza. Det hendte at noen snakket koreansk eller spansk eller tysk. En gang hørte jeg «Rhapsody in Blue», som var ventemusikken til United Airlines. Det hendte at jeg hørte mer interessante ting, informasjonsbrokker som jeg tok godt vare på. Jeg visste at noen – jeg fant aldri ut hvem – skulle hjem til påske, men nektet å være med til tante Ellen. Jeg fikk vite at en annen savnet kjæresten, nei, virkelig savnet henne, og nei, han var ikke sammen med noen annen, han var så glad i henne, hvorfor var hun sånn, slutt med det der, skjønte hun ikke at han savnet henne enormt?

Vi får så få superkrefter i livet. Dette var en av mine. Jeg kunne gå rundt i gangene og vite ting som ingen av Bartonguttene ville fortalt meg frivillig. Jeg visste at Jorge Cardenas

23

lot være å drikke når han var lei seg, for det er sånn man blir alkoholiker, og han ville ikke bli som faren.

Det hadde passet bra om jeg hadde plukket opp det røret en dag og hørt noe nyttig, bevis. Hørt noen true Thalia, for eksempel. Eller hørt noe om deg.

Men det var rett og slett en del av en større vane: Jeg samlet informasjon om mine medelever slik noen samler på aviser.

Jeg håpet på å kunne bli mer som dem, mindre som meg selv – mindre fattig, mindre hjelpeløs, mindre bygdejente, mindre sårbar.

Hver sommer hadde jeg med årboka hjem og markerte hvert elevfoto med en fargetusjkode etter om jeg kjente dem, regnet dem som venner, var betatt av dem. Noen ganger, midt i sommerensomheten, sjekket jeg folks familie i skolekatalogen for å finne ut hva foreldrene het til fornavn, bare for å få tankene ut fra rommet jeg hatet, i huset som ikke var mitt eget, i den lille byen hvor jeg ikke kjente noen lenger.

Det er ikke noe spesielt ved meg, og det skjønte jeg den gangen også. Jeg sier det bare for å forklare: Jeg var opptatt av detaljer. Ikke fordi de var noe jeg kunne kontrollere, men fordi de var noe som var mitt.

Og det var det ikke mye som var.

3.

Fran og Anne hadde invitert meg til en sen middag, så jeg

tok på meg vinterstøvlene jeg hadde kjøpt til turen, og la i vei over sørbroen til nedre område. Det var minus tretten ute, og snøen var hard nok til å gå på uten å synke. Jeg lurte på om jeg kom til å støte på kjente, men det virket ikke som noen andre hadde våget seg utendørs.

De andre gangene jeg hadde vært tilbake, var jeg bare visse steder på skolens område. Jeg hadde ikke gått over noen broer eller inn i undervisningsbygg. Dimensjonene var liksom feil nå; hukommelsen og de hyppige Granby-drømmene hadde flyttet ting litt etter litt. Statuen av Samuel Granby hadde for eksempel flyttet seg tre meter opp i bakken. Jeg gikk tett inntil og rørte ved foten hans med hansken liksom for gammelt vennskaps skyld.

En morgen den høsten, rett etter at jeg tok imot invitasjonen til å undervise, hadde jeg hovedgata gjennom byen i hodet da jeg våknet, den med alle butikkene, men jeg kom ikke på navnet, så jeg googlet Granby skole kart.

Det jeg fant, i tillegg til svaret (Crown Street!), var detaljerte kart av skoleområdet slik det var i mars 1995, kart der folk hadde tegnet inn prikkelinjer for å illustrere teoriene sine, med ruter 25

gjennom skogen. Jeg visste at drapet på Thalia hadde fanget og holdt på folks oppmerksomhet, men jeg hadde ikke skjønt akkurat hvor mye tid folk brukte på det. Å ramle ned i kaninhull på nettet var ikke bra for psyken min. (Kvelden etter at jeg så Camelot-videoen, ble jeg sittende oppe og google klassekamerater og ansatte fra Granby, og dessuten fakta om drukningen, før jeg så deler av Datelineepisoden om igjen. Til slutt våknet Jerome og så øynene mine og tvang meg til å gi meg, han ba meg ta meg en NyQuil og sove lenge.) Så jeg tillot meg bare en time med kartglaning og lesing av kommentarer.

Betegnelsen kaninhull får oss til å tenke på Alice som styrter rett ned, men jeg mener et helt kaninnettverk som går i endeløse svingende tunneler og forgreiner seg mange ganger, med tilhørende klaustrofobi. Det var helt utrolig hvor engasjert folk var. For dem var Thalia et ansikt fra noen hyppig delte bilder: et liv i overfladisk skisse, ikke en jente som luktet som den solsikkeparfymen fra Elizabeth Arden, som lo som om hun hikket, som slengte seg ned på senga som en håndgranat.

Jeg må vel innrømme at jeg selv har vært like engasjert i folk jeg ikke har møtt. Jeg blir oppslukt av Judy Garland og Natalie Wood og Black Dahlia. Jeg blir oppslukt av lacrossespilleren som ble drept av eksen sin på et universitet i Virginia, og jenta med kjæresten som helt klart ikke jobbet på LensCrafters den dagen, og videregåendeeleven som ble drept av kjæresten i hagen hans i Shaker Heights mens alle andre sov, og stakkars Martha Moxley, og kvinnen i hotellheisen, og den eneste svarte kvinnen på vinkveld med hvite kvinner, død på plenen, og kvinnen som ble skutt gjennom baderomsdøra av den berømte kjæresten sin, som hevdet at han trodde hun var en innbruddstyv. Jeg har meninger om de drapene, som jeg har rett til å ha. Likevel blir 26

jeg kvalm av hvordan de har blitt offentlig eie og utsatt for den kollektive fantasien. Jeg blir kvalm av at disse døde kvinnene jeg er så opptatt av, stort sett er vakre og velstående. At de fleste var unge, slik vi foretrekker offerlammene våre. At jeg ikke er alene om å bli så oppslukt.

Fran og Annes samlede ansiennitet ved Granby innebar at de hadde rykket opp fra internatleiligheter til et hus, et av de tre gamle mursteinsbyggene nede ved hovedporten. Det føltes ikke helt bra å ringe på tomhendt – jeg hadde glemt å be taxisjåføren kjøre innom vinhandelen – men det var sønnen Jacob som åpnet og lot golden retrieveren kaste seg mot lårene mine og sikle på jeansen.

Jeg håper du husker Fran, for Fran fortjener å bli husket.

Fran Hoffnung – selv om hun heter Hoffbart nå, etter at hun og kona slo sammen etternavnene sine. Du husker vel i hvert fall familien Hoffnung: Deb Hoffnung var engelsklærer, Sam Hoffnung mattelærer, og Fran og de tre storesøstrene vokste opp i tilbyggsleiligheten på forsiden av Singer-Baird, jenteinternatet med det rare, spisse taket. Hun var den støyende jenta som var rå på leppesynkronisering, hun som alltid hadde rosa eller lilla hår. Nå for tiden er det brunt med innslag av grått, noe som merkelig nok er like stilig som det rosa en gang var.

Juletreet sto fremdeles i stua, og etter at jeg hadde fått en klem av mødrene, ville Jacob ha meg til å beundre det. Det hadde store, gammeldagse fargede lys og var ellers sparsomt dekorert med pynt fra Frans og Annes barndom: et malt Sniffhundehus, en liten sølvkopp med Annes navn, en brodert ugle.

Ett åpenbart nytt tillegg var en dommer Ruth Bader Ginsburgfigur med blondekrage.

Jacob, som jeg hadde møtt som kolikkskrikende nyfødt, helt rød i ansiktet, var nå nesten fem og hadde en lillebror jeg bare 27

hadde sett på nett, en toåring som stadig kom stabbende bort for å kjøre togene sine nedover beinet mitt, til Anne bestakk dem med PAW Patrol på iPaden. Anne lagde vegetartaco. Jeg spiste mer enn jeg vanligvis ville gjort, bare fordi Fran alltid var bekymret for om jeg spiste nok. Fran blandet en mugge med margaritas, og vi hørte på Bob Marley, som ikke sto til maten, men tanken var god. Fran ble aldri ferdig med at jeg hadde kommet fra L.A. akkurat nå som det ble så kaldt. «Du kommer til klandre meg», sa hun. «Jeg blir en eneste dam av dårlig samvittighet.»

Jeg sa: «Frossen dam av dårlig samvittighet. En liten skøyte­ bane av dårlig samvittighet.»

Anne spurte om jeg trengte noen ekstra varme sokker, tepper, hva som helst.

«Kanskje et par gensere?» sa jeg. «Jeg glemte at det blir kaldt inne.»

Anne pilte av sted og kom tilbake med en hel gjenbrukspose med tjukke og mellomtjukke gensere og et par skotskrutete pysjbukser i Granby-fargene grønt og gull.

Fran hadde minimesterfri – hun hadde hatt vietnamkrigtimene tre år på rad nå, og det var hennes tur til «videreutdanning», altså å lese bøker og få lest e-post og drikke vin med meg. «Vi må ikke henge sammen hver kveld», sa hun, «men hvis du ikke er her, kommer jeg til å regne med at du ligger inne på gjestesuiten og ser trist heteroporno og tenker på jobben.» Fran hadde internatvakt på onsdag, men «annenhver kveld», sa hun, «skal vi party like it’s 1995.»

«Drikke knallgrønn rusbrus og spise SnackWell’s-kjeks?»

«Jeg tenkte på å lese moteblader og drikke lunken billigøl.»

Jeg sa: «Jeg kommer til å ha oppgaver å rette», men Fran visste at hun ikke trengte overtale meg.

28

«Annenhver annenhver kveld, i hvert fall. Og fredag er det fest, den må du komme på. Alle gleder seg til å møte deg. Vi kaller det midtmini, siden det er halvveis i minimesteret, ikke sant.»

«Vi klarer ikke motstå ordspill her», sa Anne.

Anne hadde langt, lyst krøllete hår og en løpekropp som fikk Fran til å se tettbygd ut. Anne var trener for terrengløp om høsten og friidrettsløp om våren og var generelt den fullkomne blandingen av publikum, heteromann og manager for Fran.

Trengte noen en idé til en fest, hadde Fran tjue. Trengtes det noen til å bestille pizza og kjøpe isbiter og vaske stua mens Fran ordnet spillelisten, så var det Anne. De hadde møttes her på Granby, Anne hadde begynt på opptakskontoret mens Fran var ute og prøvde seg så vidt utenfor internatskolelivet. Da Fran kom tilbake, ble de venner og motsto alle forsøk på å koble dem sammen mens de sutret over hvor umulig det var å møte noen. Så kjørte de ned til Boston sammen en langhelg og kom forelsket tilbake.

Og nå var Anne hun som fikk guttene i seng og sa de kunne hoppe over badet hvis de var stille, mens Fran lente seg over bordet og sa, som om vi bare hadde ventet på at kona skulle forlate rommet: «Fortell meg alt.»

Hun mente alt om Jerome, for jeg hadde nevnt i en e-post et par uker tidligere at Jerome hadde flyttet ut og blitt naboen min. Og nå ville Fran ha all informasjon, herunder hvorfor jeg ikke hadde fortalt henne det for lengst. «Vi er fortsatt gift», sa jeg. «Det er bare ikke helt et ekteskap som ville fylt kravene til besteforeldrene våre.» Bruddet skjedde så langsomt at det ikke virket som noe å kunngjøre i sosiale medier eller på tekstmelding til gamle venner.

29

«Vi slet en stund», sa jeg og lot være å nevne at dette var for to år siden, da ungene var fem og tre og det høylytte allestedsnærværet deres var en del av stresset. Vi kom til det punktet hvor alt jeg sa til Jerome, ble feil og sagt på feil måte.

Alt han sa til meg, var verre. Vi hadde langsomt blitt allergiske mot hverandre, og til slutt innså vi at vi begge var urettferdig lenket til en som ikke tålte trynet på oss. «Og omtrent da», sa jeg faktisk til henne, «havnet moren til Jerome på hospice. Hun hadde bodd i den andre delen av tomannsboligen, så nå flyttet han dit.» Han er kunstmaler, og avgjørelsen var delvis praktisk: Han kunne bruke det andre soverommet som atelier og slippe å betale leie for det i sentrum. Vi kunne fortsette å være gift, med samme adresse, det var det greieste og skattemessig gunstig – og ærlig talt var vi late. Ungene kunne gå fram og tilbake, og mens jeg var på Granby, for eksempel, kunne han ligge i min seng, som var vår gamle seng, og som det også hendte han lå i mens jeg lå i den, for han var god på sex, og nå som vi ikke så hverandre hele dagen, hatet vi ikke hverandre lenger. Jeg var faktisk enormt glad i ham: takknemlig når han tok seg av ungene, nostalgisk når vi lå sammen, lattermild over datinglivet hans, og like deler smigret og kvalm og sjalu når han kom til meg for å få romantiske råd. Jeg syntes alle han møtte, virket mer eller mindre gale, og klarte ikke helt å avgjøre om det sa mest om ham eller meg.

Fran sa: «Du vet jeg setter pris på at du aldri gir opp noen, men det er rimelig koko at når du går gjennom et ekteskapsbrudd, så bor mannen fortsatt i samme hus.»

«Atskilt enhet, da.»

«Så konklusjonen», sa hun, «er at du er single?»

«Mer eller mindre. Gift, men single.»

«Det er gøy at ekteskapet mitt er mer tradisjonelt enn ditt.»

30

Jeg hadde ikke fortalt henne om Yahav, kanskje fordi jeg ikke ville jinxe det. Yahav var skvetten og uforutsigbar, en kjekk israelsk harepus, som like gjerne kunne kjørt rett hit som forsvunnet i skogen for alltid. Jeg hadde sendt ham en melding fra flyplassen den ettermiddagen: Som jeg advarte deg om, har jeg nå invadert New England. Han svarte med bare et utropstegn.

Jeg hadde ikke ligget med Yahav ennå da jeg og Jerome skilte lag, men vennskapet med ham hadde vært en nyttig påminnelse om at ikke alle var lei av meg, ikke alle klandret meg for dårlig vær. Yahav hadde kjempestore, varme hender. Han hadde mørke skjeggstubber som var så tette at hele haken og halsen forsvant, mer mørke enn lys, mer nattehimmel enn stjerner.

Anne kom tilbake, og vi skjenket oss mer å drikke, og kvelden ble igjen en slags retroaktiv sladder-session. (Vent, husker du Dani Michalek? Husker du at hun prøvde å pierce seg i nesa selv og fikk infeksjon? Ja, og hun måtte dra hjem i en måned. Vi var labpartnere, og jeg gjorde ikke en dritt. Hun hatet meg. Meg også. Hva skjedde egentlig med henne? Har jeg ikke sagt det?

Hun er luthersk prest!)

Annes oppmuntrende latter og de forvirrede spørsmålene ansporet oss. Hadde hun ikke vært der, ville vi kanskje sagt: «Husker du Kurt-alteret?» og latt det være med det. Men med Anne i rommet endte vi med å beskrive, for hennes skyld (og egentlig hverandres), det forseggjorte alteret til Kurt Cobain vi bygde i skogen tredjeåret, og som vi passet godt på i tiden fra overdosen og sykehusinnleggelsen hans (tidlig i mars, så vi hadde på tjukke vanter da vi festet utklipte bilder fra blader på det iskalde treet) til han begikk selvmord i april. Da hadde andre hørt om alteret, og dagen etter at de fant liket, hadde andre vært ved treet vårt og festet flere beskjeder og utklipp,

31

en hjerteheliumballong og noe som så ut som en gammel pynte­ bukett fra vårballet.

«Vi var så forelsket i ham», sa jeg, og så slo det meg at Fran neppe hadde vært det. «Eller jeg, da.» «Å, jeg digget ham», sa Fran. Hun var fullere enn meg.

«Men det var Courtney jeg var forelsket i. Kurt var litt alibi.»

Til dessert var det karamelliserte bananer med vaniljeis – Anne var edru nok til å styre med ovnen og ignorere kravene våre om at hun skulle sette fyr på bananene – og jo mer i innforstått detalj vi gikk, og jo mer forvirret, men tålmodig Anne var, desto mer hysterisk morsomt ble alt.

Jeg var alltid på mitt morsomste sammen med Fran, eller hun syntes i hvert fall at jeg var morsom. Vi møttes i verdenshistorie førsteåret, og i begynnelsen snakket vi ikke sammen, bare dumpet av ren treghet ned på pulter ved siden av hverandre de fleste dagene. Jeg hadde lidd meg gjennom september uten noen ordentlige venner, spist maten min i hjørnet av et langbord med diverse andre fra trinnet og sett dem gå derfra i faktiske vennegrupper i visshet om at jeg snart ville være alene. Det var en gutt som het Benjamin Scott som tidlig etablerte seg som geniet på trinnet – en høy, lys fyr som, med tanke på at han refererte til bøker ingen av oss kjente til, virket som han allerede hadde et par doktorgrader. I en time må noen ha tullet med å drepe Benjamin, eller at Benjamin skulle dø, men jeg husker bare det jeg hvisket: «Hvis du dør, kan jeg få karakterene dine?» Fran var den eneste som hørte meg. Hun kniste og så seg om og sa høyt: «Ja, Benji, hvis du dør, kan jeg få karakterene dine?» Og (et mirakel!) hele klassen knakk sammen. Til og med Benjamin Scott lo fårete. Etter timen kom Fran bort til meg i korridoren. «Ikke hat meg», sa hun. «Den replikken var for god til å bare forsvinne.»

32

Fra da av sørget jeg for at Fran kunne høre kommentarene mine, sånt som jeg vanligvis ikke ville ha sagt høyt. Hun gjentok aldri noe annet, men hun flirte eller dekket en latter med et host.

Siden Fran hadde lagt beslag på den eneste venstrehendtpulten i klasserommet, lå skrivebøkene våre inntil hverandre, og vi trengte ikke sende lapper, vi kunne bare skrible i margen.

Hvor er du fra, egentlig? skrev hun en gang, og jeg svarte: Indre Hutaheiti, som var originalt nok der og da til at det var morsomt. Ingen hadde noen gang syntes at jeg var særlig underholdende før. Det var berusende.

Fran hadde lunsj på en annen tid enn meg, hun bodde sammen med foreldrene sine og ikke på internatet, og hun spilte landhockey mens jeg rodde, så det tok sin tid før vi ble venner utenfor klasserommet. Da det først skjedde, gled det naturlig.

Vi kunne allerede lese hverandres håndskrift. Hun begynte å komme på rommet mitt for å lese til historietentamen, og etter det til andre prøver også. Og så hvinte hun over at jeg ikke visste hvem The Pixies var, og så ble vi bestevenninner.

Ingen av oss var sammen med noen gutter mens vi gikk på Granby – Fran fordi hun var i skapet og var sikker på at hun var den eneste lesbiske i New Hampshire, jeg fordi jeg hadde en patologisk uvilje mot å utsette meg for avvisning og ydmykelse et sted hvor jeg allerede bare klamret meg så vidt fast til kanten. Jeg måtte ha alt enkelt og problemfritt på Granby. Det var i Indiana det skjedde fæle ting, Granby måtte være et sted hvor det ikke kunne skje meg noe vondt. Så snart jeg fikk hjertet knust i New Hampshire, ville hele stedet falle sammen. I sommerferiene var jeg sammen med noen gutter. Men aldri på Granby, ikke på ball engang. Fran samlet noen folk til homecoming, en falanks av dateløse, og jeg gikk med Converse-sko til kjolen så alle skulle få med seg at jeg ikke tok det alvorlig. Siden ingen av oss datet, 33

hadde vi ikke de månedene fra hverandre når den ene bare spiser lunsj med kjæresten. Når Fran og jeg ble lei av hverandre, tok vi bare med en til i den indre sirkelen. Carlotta French, Geoff Richler og en polsk student som het Blanka, som var som limt til hoftene våre hele det ene semesteret hun var i USA. Den kvelden begynte vi av en eller annen grunn å liste opp folk fra trinnet som var døde nå. Vi gjorde det ikke med det alvoret det fortjente – men husk at vi var fulle, og at det var en del av den generelle mimringen.

Zach Huber, fra året over oss, krasjet med helikopter i Irak.

Puja Sharma, som forlot Granby noen uker før tiden, døde av en overdose piller to år senere på internatet på Sarah Lawrence i New York. Kellan TenEyck hadde nå i våres blitt funnet i bilen i bunnen av en innsjø. Han var skilt og alkoholiker og hadde generelt hatt et elendig liv. Han hadde virket så glad på Granby, så vanlig. Han hadde rødt hår som dasket inn i ansiktet når han løp etter lacrosseballen.

Vi hadde regnet opp åtte døde klassekamerater, og så sa Fran: «Men tre stykker som døde det siste året, det må være rekord.»

«Kanskje unntatt under andre verdenskrig», sa jeg. Men nei, jeg tenkte på høyere utdanning. Elever på videregående dro ikke ut i krigen. Kanskje jeg prøvde å skifte samtaleemne. Jeg hadde ikke fortalt Fran hvor mye jeg hadde tenkt på Thalia, at å snakke i podkasten om døde og vrakede kvinner i gamle dagers Hollywood, om et system som kasserte kvinner som om de var gamle kulisser, hadde gjort at Thalias død plaget meg igjen: at hun bare ble kastet vekk, at Granby fraskrev seg ansvaret, at drapet hadde gjort henne til offentlig eiendom.

34

«Vent», sa Anne. Hun sto borte ved kummen og hadde begynt på oppvasken allerede. «Tre døde. På hele skolen eller bare på trinnet?»

Trinnet, bekreftet vi. «Det var jo ingen andre døde på andre trinn», la Fran til. «Tre døde, og alle fra vårt.»

«Tre av hvor mange da, hundre og tjue? Det er jo vilt.»

«To samtidig», sa jeg, «bare en måned før avslutningen. To gutter kjørte opp til Quebec for å feste, og så kjørte de av veien på vei tilbake. Og selvfølgelig Thalia Keith, noen måneder før det.»

«Herregud», sa Anne. «Jeg visste jo om Thalia, men ikke de andre. Litt av et sisteår.»

«Avslutningen var merkelig», sa jeg. Av en eller annen grunn syntes både Fran og jeg at det var ustyrtelig morsomt, vi knakk sammen begge to mens Anne sto og så på med oppvaskbørsten i hånda.

4.

Lysene fra tårnet i gamlekapellet lyste opp lange, geo­

metriske figurer i snøen på plassen – det motsatte av skygger.

De var så vakre at jeg lot være å tråkke på dem. Tequilaen forsterket muligens de varme følelsene.

Jeg kunne ikke huske at snøen hadde vært så fortryllende da jeg gikk på skolen, men så var mitt første minne om vinteren her at jeg var kald, så utrolig kald. Da jeg så brosjyren, trodde jeg alle fotografiene av elever med truger og i slalåmbakken var brukt som dramatisk effekt. Jeg hadde ikke forstått at noe sted kunne bli så mye kaldere enn sør i Indiana, og så lenge.

Jeg forsto ikke at de som sto på ski – både idrettselevene og de som bare hadde vokst opp med slalåmferier – hadde den sosiale makten på skolen, som om de utgjorde en overlegen art fordi de kunne bevege seg på den måten også. Jeg hadde ikke forstått at sokkene mine var altfor tynne, at arvejakkene mine ikke dugde.

Jeg gikk forbi Couchman, som jeg husket som det dystreste og skitneste internatet, men det måtte ha fått en ansiktsløftning nylig. Mursteinene så overraskende rene ut i flombelysningen, og brannstigen var ny og pen. I begynnelsen av det første året pleide jeg å sitte på kanten av den gamle, rustne stigen for å få litt ettermiddagssol og lese i fred. Kanskje det var merkelig å 36

sitte sånn utenfor et gutteinternat, men det virket naturlig der og da. Det var her, sent den høsten, Dorian Culler ropte ned fra vinduet sitt og spurte om jeg satt der og lengtet meg syk etter ham. Han syntes det var så morsomt at han gjentok det de neste tre og et halvt årene. Foran vennene sine sa han sånt som: «Bodie, jeg fikk brevet ditt, men det var merkelig. Dere, hun skrev et ti siders brev om hvor heftig hun lengter etter manndommen min. Hennes ord, ikke mine. Bodie, du må ta deg sammen.» Det er vel knapt nødvendig å si at jeg aldri hadde gjort noe mot Dorian, bortsett fra å bli satt til å være partneren hans et par ganger i fransktimene. Eller så kunne han si: «Bodie, det var ikke bra at du fulgte etter familien min til London. Jeg ligger i hotellsenga mi, og så hører jeg den stønninga under meg og det luktet så veldig tunfisk, og da jeg kikket under senga, lå Bodie der og tilfredsstilte seg selv.»

Det var den typen tull som det ikke var mulig å svare på.

Jeg skjønte aldri om han trodde det var en form for flørting, eller om jeg var så langt under ham på den sosiale rangstigen at han rett og slett gjorde narr av meg. En gang prøvde jeg å spille med – sa: «Ja, jeg krøp inn vinduet ditt, jeg ville spørre om vi kunne gå på vårballet sammen, og jeg dør hvis du ikke sier ja» – men han bare lo enda mer og sa til vennene sine: «Ser dere?

Jeg burde melde henne! Herregud, Bodie, dette her er typisk seksuell trakassering.»

Jeg var halvveis over sørbroen da jeg gled og kjente at jeg stupte framover, jeg visste umiddelbart hvor hardt haken ville treffe isen – men så var det albuene og overarmene det gikk ut over isteden, og jeg lå med ansiktet ned i snøen et øyeblikk, med skaket hjerne og rystede knokler. Jeg følte meg merkelig ydmyket, enda ingen hadde sett det. Bare alle gjenferdene fra ungdomstiden.

37

Det var også en annen grunn til at jeg ble så ute av meg, en dustete en: Jeg skulle være usårlig når jeg kom tilbake til Granby. Femten år gamle Bodie kunne kanskje falt på isen, hun var kanskje knuselig eller knust, hun kunne kanskje ha drukket seg full og sovnet ute ved Kurt-alteret og våknet opp iskald og livredd ved tanken på at hun kunne ha dødd, og litt redd for at det var det hun hadde villet. Førtiåringen Bodie hadde derimot orden på sakene, hun hadde hatt styring på kroppen og hjernen lenge. Men her kom brått den harde, iskalde bakken og minte henne på hvor lett det var å glippe taket.

Jeg var mer forsiktig etter det. Jeg måtte minne det bort­ skjemte L.A.-jeget på å gå med lavt tyngdepunkt og litt foroverlent. Jeg slo på lyset på telefonen og så etter glattis.

Jeg åpnet døra til gjestehuset, og der satt han som hadde det andre rommet – en ung mann i åletrang jeans – som nettopp hadde kommet etter en forsinket flygning fra Newark. Han var her for å undervise i webdesign i to uker. Han spurte om jeg ville ha en øl, men jeg hentet meg vann isteden, pluss en av appelsinene fra fruktkurven som omtenksomt var satt fram til oss på kjøkkenbenken.

Han hadde aldri sett et sånt sted før, sa han. Han ville vite om alle elevene var genier eller hva.

«De er smarte», sa jeg og var takknemlig for at han ikke hadde spurt om alle sammen var rike og foreldreløse, «men de er normale tenåringer. Du kommer til å møte på noen fra andre land. Amerikanske elever fra steder hvor de ikke har bra skoler.

Mange av foreldrene gikk på internatskole, så da gjør barna det også.»

Fyren, som jeg allerede hadde glemt navnet på, blunket. Han holdt håndverksølen sin hardt mot brystet.

38

Før prøvde jeg, når jeg var hjemme i ferier, å forklare Granby for de gamle vennene mine i Broad Run. Det verste jeg kunne gjøre, var å få det til å høres ut som en luksusskole, så det endte med at jeg uforvarende fikk det til å virke mer som et ungdomsfengsel. En god del av dem trodde jeg hadde blitt sendt vekk mot min vilje.

«Tenk på det som en liten høyskole med humanistiske fag, men for yngre elever. Eller … hadde de forsert løp på din videregående? Lat som at alle går forserte løp.»

«Men i skogen», sa han og smilte svakt. «Forsert løp ute i skogen.»

Jeg fortalte at vi ikke hadde minimestere i min tid. Når vi kom subbende tilbake fra skoleferier, bar det rett til matteprøver, verbbøying og pH-nivåer. Disse elevene fikk vinternaturstudier, design og tekstil, anormal psykologi, Shakespeare-monologer og rappens historie.

Han ristet på hodet. «På min videregående hadde vi ikke engang noen valgmuligheter i fremmedspråk. Det var spansk for alle. Selv de fra Puerto Rico.»

Jeg lo og sa: «Deilig med en lettkjøpt A.» Jeg kunne ha vært ærlig om hvor blandede følelser jeg hadde for Granby, hvor tøffe mine år her hadde vært – men jeg begynte å bli litt mer edru og slo over i forsvarsposisjon. Det var ikke første gang jeg fikk trang til å bevise at dette ikke var et rent elitested, og at jeg selv ikke var noen elitist man måtte passe seg for. Så jeg fortsatte med det jeg vanligvis sier: «Det er en fantastisk skole. Å komme hit på stipend forandret livet mitt.» Merk hvor omhyggelig formulert det er, at jeg fikk med at selv om jeg hadde hatt privilegier, var rikdom ikke blant dem.

Stipendet var løgn, men det var bare flisespikkeri.

39

«Jeg var som en fisk på land», sa jeg, «men jeg kom meg vekk fra en liten by i Indiana og fikk være et sted med elever fra alle mulige steder. Det er mange som tror at internatskoler bare er for hvit ungdom med navn som Trip, men det stemmer ikke.»

Denne talen var blankpusset. Jeg kunne framsi den i fylla.

«Men altså», sa han, «de var bokstavelig talt fra Puerto Rico. Hva får en fra Puerto Rico ut av spansk 2? Det var så langt vi kom der, nivå 2. Type: Yo tengo que comer manzanas.

Nivå 2.»

5.

Jeg lå lenge i senga morgenen etter – hard madrass, myke

puter – og prøvde å komme på hvor jeg var, hvilket hotell.

Noe falt på plass da jeg så et svart-hvitt-foto av gamlekapellet på veggen midt imot og øyeblikket etter hørte den fjerne klokkeklangen fra nettopp det kapellet, åtte slag. Bare to timer til jeg skulle være på plass i klasserommet, og én time til læreren i journalistikk som hadde ansvaret for oppholdet mitt, skulle hente meg og ta meg med til personalkontoret for å underskrive noen siste ting.

Jeg satte meg opp og fikk et kraftig surt oppstøt. Det passet så altfor godt: Jeg hadde hatt mine første bakruser på Granby.

En gang måtte jeg gå ut av fysikktimen for å spy i en søppelkasse i korridoren, og miss Vogel fulgte meg til sykestua, der jeg lot som jeg var matforgiftet for en helsesøster som helt sikkert skjønte hva som foregikk.

Jeg sendte en melding til Jerome og spurte hvordan det gikk med ungene, noe jeg ikke hadde fått somlet meg til dagen før.

De var så vant til at jeg reiste at vi for lengst hadde sluttet med Trygt framme!-meldingen.

41

Jeg sjekket at jeg ikke hadde sendt fyllemelding til Yahav.

Det hadde jeg ikke, og han hadde ikke skrevet noe mer. Jeg skrev: Møtes denne uka? Onsdag?

Mens jeg dusjet så dampen fylte det lille badet, og pusset tennene, begynte bakrusen å gi seg. Under den lå det ren uro.

Det var ikke bare undervisningen jeg grudde meg litt til, men det tok meg en stund å få satt fingeren på hva det var. Det var den følelsen jeg fremdeles fikk når jeg kom inn på et kjøpesenter i forstedene, enda det var flere tiår siden grupper av tenåringer reket rundt i mathallene på jakt etter noen å gjøre narr av. Jeg var redd slik en hund er redd for det stedet hvor den en gang fikk en valnøtt i hodet. Irrasjonelt, instinktivt, mer knyttet til minner enn til muligheter.

Jeg tok på meg de nye klærne: stiv, mørk jeans, rød genser og en gullarmring en nettstylist hadde valgt til meg den høsten.

Høsten avgangsåret på Granby hadde jeg vært overstadig over å arve et langt, skrukkete J.Crew-skjørt fra en av søstrene til Fran. J.Crew-merket inni var for meg like bra som Armani. Jeg gikk med Birkenstocks til og en hvit T-skjorte og hampsmykker.

Jeg hadde allerede gått ned en del i vekt – jeg skulle komme til å gå ned altfor mye det året – og håret mitt hadde blitt lengre, og for første gang følte jeg at jeg kunne passere som ganske tiltrekkende. Jeg hadde til og med dempet eyelinerbruken litt.

Jeg var på vei over plassen da en fra andreåret som gikk motsatt vei, sa med pipete stemme, som om hun snakket til et barn: «Å herregud, de skjørtene husker jeg! De er fra, sånn, åttende!»

Skjørtet var nok nettopp to år gammelt. Det var noe av det nyeste jeg noen gang hadde hatt på meg. Det var tydeligvis tryggere å gå med plagg fra Sears eller gjenbruksbutikker – sånt som de andre elevene på Granby aldri hadde sett og ikke kunne datere til en eller annen gammel katalog eller et salg.

42

Petra, journalistikklæreren, møtte meg utenfor gjestehuset og ga meg et Granby-nett med en Granby-fleece, en vannflaske og siste utgave av Vaktposten. Hun var slående høy med en mild tysk aksent og stilig, kort hår med en lys gardin ned foran venstre øye. Hun spurte om jeg hadde sovet godt, om jeg ville ha en kaffe.

Jeg skummet gjennom avisen mens vi gikk: internatrenovering, evaluering av sandwichleveringsordningen, et pågående søksmål fra en tidligere kunst- og håndverkslærer.

Vi gikk av den sørpete veien og over på sørbroens iskalde planker, og jeg la bort avisen og bøyde hodet mot vinden så den iskalde luften traff lua og ikke ansiktet. De siste restene av bakrusen forsvant i kulden.

Noen ropte ut bak oss, og vi ventet til hun fikk tatt oss igjen. Å gud, det var Priscilla Mancio, som fremdeles underviste i fransk. «Bodie Kane», sa hun. «Ufattelig. Jeg ville aldri ha kjent henne igjen», sa hun til Petra, «hvis de ikke hadde hatt bilde av henne i avisen i morges.» Hun var ute og gikk med bulldoggen, et lekkert dyr hun presenterte som Brigitte, og som jeg satte meg ned på huk for å klø.

Petra sa: «Du har forandret deg siden du var atten.» Jeg sliter med å avgjøre om folk med tysk aksent stiller et spørsmål.

«Klart det», sa madame Mancio, «men … ja, de fleste gamle elevene ser enten likedan ut eller verre. Det er guttene, ikke sant. De blir dvaske rundt livet. Men du er så mye penere, Bodie! Har håret ditt alltid hatt den fargen?»

Jeg sa: «Ja, det er mitt hår, ja.» Det var like mørkt – bare ikke pistrete og selvklippet og ødelagt av billig sjampo.

«Ja, jeg har hørt på podkasten din, og jeg så vel for meg det gamle ansiktet ditt.» Til Petra sa hun: «Hun hadde sånt et rundt lite fjes!»

43

Madame Mancio så derimot sjokkerende lik ut. Hvis hun var tretti da jeg gikk på Granby, var hun kanskje tidlig i femtiårene nå, men hun hadde den samme androgyne klippen, den samme høye, knoklete kroppen. Hun gikk fremdeles kledd som om hun når som helst kunne komme til å legge i vei på fjelltur.

Hun sa: «Vi var alltid så bekymret for henne, særlig på slutten. Det er visse elever man bare bekymrer seg for. Og se på henne, så vellykket som hun er, alt på stell.»

Jeg var glad jeg var på høyde med Brigittes blikk og ikke hennes. Hunden slikket meg i ansiktet, og jeg lot meg fascinere av den lille dumpen rynkene dannet mellom øynene. Man kunne lagret en tørrfôrbit i den.

Vi gikk mot skolebygningene, og de to diskuterte søksmålet fra avisen, men jeg fikk ikke tak på detaljene.

Petra sa til meg: «Det er bestandig noen som saksøker Granby. Akkurat som alle andre skoler i dette landet.»

«For hva da?» «Å gud», sa madame Mancio, «alt mulig. Stort sett er det bare familier som truer med søksmål. Utvisninger, karakterer, forsømmelser, barnet kom ikke inn på den rette høyskolen, en trener valgte ikke barnet til førstelaget. Jeg skulle ønske jeg tullet nå. Alle de advokatene skolene må betale for? De har mye å gjøre.»

Jeg sa. «Det visste jeg ikke.»

Under broen måtte Tigerwhip være bunnfrossen under snølaget. Jeg kunne se støvelavtrykk nedover kløfta og over overflaten, som nå bare antydet at det fantes vann under. (Vi hadde sittet i de bakkene i biologien andreåret, da miss Ramos skulle ha oss til å tegne ti planter. Jeg hadde på meg en genser som rakk nedenfor rumpa, og den ble ødelagt av jord.) To og en

44

halv mil unna, der elven rant ut i den større Connecticut-elven, var isen løsere, oppbrutt, og ble til sørpe og rennende vann.

«Har skoleområdet endret seg mye?» spurte Petra meg.

Madame Mancio, som jeg burde begynne å tenke på som Priscilla hvis jeg skulle ha noen sjanse til å snakke normalt med henne, sa: «Ikke like mye som Bodie! Jeg husker da jeg så bildet av deg på den forsiden. Jeg tenkte, å gud, hun har gått hen og blitt noe! Det er ikke alle jeg husker like godt, men jeg hadde deg alle fire årene, ikke sant?»

Jeg nikket, selv om det ikke var sant. Det første året hadde jeg Mr. Granson.

Så sa hun, uventet heftig: «Hvem passer barna mens du er borte?» Som om jeg kunne ha glemt denne lille detaljen.

«Faren deres.» «Å, bra. De må savne deg så veldig!»

Brigitte peste rolig, og jeg fikk inntrykk av at dette var en hund som aldri trakk inn tunga.

Når Lance og jeg var på turné med Starletpodden, fikk jeg gjerne spørsmål om hvor barna mine var, hvordan de hadde det når jeg var borte, hva mannen min syntes om det – men de spurte aldri Lance, som hadde tre barn.

Vi kom opp på gårdsplassen i nedre område, der snøen var grå og hardtrampet.

Priscilla sa: «Nå, hvem har du holdt kontakten med?»

«Flere lærere enn elever. De fleste gjennom Facebook.» «Å, Facebook, pføy.» Priscilla avviste det med hånda som ikke holdt båndet. «Jeg har tro på telefonsamtaler og brev. Og jeg stiller på hver eneste gjenforeningshelg. Vet du hvem jeg fortsatt utveksler julekort med, jo, Denny Bloch og kona hans.

Var ikke du i orkesteret?» Hun sa til Petra: «Jeg husker henne på scenen med fløyten. Det var fløyte, ikke sant?»

45

Jeg sa: «Ingen vil ha meg bortpå en fløyte. Du husker meg nok heller som scenearbeider.»

«Men du var med i orkesteret!»

«Nei, jeg tok meg bare av lyset.»

Hun sa: «Han forvandlet musikkundervisningen på så kort tid. De er fortsatt gode, vet du. Det er bare så vanskelig å få gutter til å synge, ikke sant? Det blir jenter som må synge tenor.»

Men: Nå som hun hadde nevnt deg, var du der som en fjerde person, et gjenferd som krysset nedre område og gikk mot lærerværelset.

Som liten kunne jeg tvangsnevrotisk innbille meg at noen fulgte med på meg. Jeg visste at det ikke var sant, jeg var ikke paranoid, men jeg lot som, for eksempel kunne læreren i tredje klasse se alt jeg gjorde, uten å se noe annet rundt meg. Så lenge jeg tråkket naturlig over søppelhaugene på gulvet mitt, ville hun ikke få med seg at det var rotete. Så lenge jeg pusset tennene lenge nok, ville hun ikke oppdage at jeg ikke hadde brukt tannkrem. Det hender fremdeles at jeg får tilløp til sånt, særlig når jeg ikke kan fatte hvor jeg er, eller når jeg trenger å se meg selv utenfra.

Og så snart Priscilla nevnte navnet ditt, så snart hun mante deg fram, var det deg jeg forestilte meg at fulgte med på meg.

På lærerværelset så du at jeg helte fløteerstatning i kaffen min – stevia fra en liten, grønn pakke.

Jeg var ikke rasende på deg ennå. Det skulle komme senere.

Foreløpig var du rett og slett et publikum.

Ikke ta det som smiger.

Jeg forsto ikke ennå at jeg var der på sporet av deg, at jeg ville ha svar fra deg. Men underbevisstheten har det med å forstå en hel del.