PROLOG

HELE SOMMEREN HAR jeg sittet på soverommet til datteren min og jaktet på en drapsmann. Stort sett husker jeg de fire postene i leggerutinen: bleie, pysj, tannpuss og høytlesning. Jeg etterligner et normalt liv. Gjør det jeg pleier å gjøre. Er en helt vanlig mamma. Men straks datteren min har sovnet, sniker jeg meg bort til skrivebordet og åpner laptopen.

I fem år har jeg jaktet på en mann jeg kaller Willy. Det han har gjort, er så grufullt at jeg er nødt til å tenke på ham som noe annet enn et vanlig menneske. Derfor tenker jeg på ham som den tynne og uskyldige figuren med rødstripete genser, briller og duskelue fra de berømte barnebøkene til engelskmannen Martin Handford. I barnebokklassikeren Hvor er Willy? forflytter Willy seg fra by til by, gjennom ulike deler av verdenshistorien. Han gjemmer seg i et spektakulært mylder av mennesker, trær, dyr, statuer og bygninger. Kanskje finner du ham i vrimmelen av kjøpmenn, fattigfolk og soldater foran pyramidene i Det gamle Egypt. Eller på en stappfull badestrand i en europeisk storby. Mens du finkjemmer illustrasjonen med blikket, står han ubevegelig,

17

delvis skjult, til venstre for pariserhjulet i et tettpakket tivoli. Uten at du er klar over det, stirrer han på deg fra boksidene.

Å lete etter Willy kan være smått frustrerende. Femåringen på fanget ber meg finne ham, men hver illustrasjon er malt i samme fargekoloritt som Willys klær, i den hensikt å blende leseren. Først flyr blikket rundt på innfall, flakkende og energisk. Jeg leter og leter, mens minuttene går og femåringen blir utålmodig. Idet hun sklir ned av fanget mitt, innser jeg at jeg har sett meg blind på all støyen i bildet. Da velger hjernen en mer systematisk tilnærming og deler illustrasjonen opp i rektangulære områder, som jeg eliminerer vekk bit for bit, til jeg har sirklet ham inn. Femåringen har for lengst byttet ut lesestunden med hjernedøde YouTube-videoer på iPaden, da jeg vinner tilbake oppmerksomheten hennes fra kjøkkenbordet: «Hei, jeg fant ham, jeg fant Willy!»

Hvor er virkelighetens Willy?

Helt siden drapet på 20 år gamle Trude Espås 8. august 1996 i turistbygda Geiranger på Sunnmøre har mannen jeg kaller Willy, ruslet rundt i verden som en fri mann. Sommeren 2022 er det 26 år siden den nyansatte stuepiken på Hotel Union ble funnet drept. At saken, som ofte blir omtalt som den mest omfattende drapsjakten i norsk kriminalhistorie, har ligget uløst så lenge, sier noe om hvor krevende drapsetterforskningen har vært. De stadige påminnelsene om hvor vanskelig det er å få oversikt over alle tidslinjene og opplysningene i saken, har forfulgt meg fra starten: På drapsdagen besøkte mellom 6000 og 8000 mennesker fra 33 nasjoner den lille bygda, som ligger bortgjemt innerst i en fjordarm på Vestlandet. Til vanlig huser bygda om lag 240 fastboende, men hver dag i løpet

18

av sommeren oversvømmes den av en tidevannsstrøm av turister. Et uoversiktlig kaos av biler, busser, cruiseskip, ferger, båter og joller siger inn og ut av bygda.

I dette mylderet forsvinner ei ung jente sporløst fra utsiktssteinen hun sitter på. En gjerningsmann dreper midt på lyse dagen, uhyre tett på folk og bare et steinkast fra sentrum.

Tilbake står etterforskerne og alle som har prøvd å løse saken – inkludert meg – med følgende utgangspunkt: en fantomtegning av en ukjent mann i blå- og hvitstripete T-skjorte. Få eller ingen biologiske spor fra åstedet. Et uhåndterlig fjell av saksdokumenter, 25 000 sider, over tre ganger så mange som i en annen kjent, norsk drapssak: drapet på Tina Jørgensen i Stavanger i år 2000. Upålitelige og upresise gjengivelser av saksdetaljene i riksavisene fra 1996, da mediesirkuset i Geiranger var på sitt verste. Blindspor og halejaging. Spekulasjoner, rykter og bygdesladder. Latterliggjøring og kvinnehat i møte med embetsmenn i inn- og utland. Sentrale vitner som blir demente, glemmer og dør, før man rekker å snakke med dem om opplysningene de gav politiet under rundspørringene i Geiranger etter drapet for mer enn 26 år siden. Skråsikre vitner som sier at de har sett Trude på den aktuelle dagen hun forsvant, de flytter henne rundt i bygda på drapstidspunktet, som om hun var en spillebrikke.

Et av vitnene, en selverklært «klisterhjerne», plasserer henne på toppen av den berømte Preikestolen, et utfordrende fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Rogaland, fire dager etter at hun er blitt meldt savnet. Vitnet er 100 prosent sikker på at det er den savnede jenta hun har sett, uten å være klar

19

over at på det tidspunktet hun oppgir, har Trude ligget død i oreskogen utenfor Geiranger sentrum i fem dager.

Kan jeg stole på at vitnene husker riktig? Er de sikre på dato og klokkeslett? Hvis to vitner husker diametralt forskjellig om samme observasjon, hvem skal jeg feste min lit til? De skråsikre vitnene eller de forsiktige? De urokkelige eller tvilerne? Hvem kan jeg stole på i dette kaotiske havet av motstridende informasjon?

Etter fem års graving i drapssaken har stresset slått ut i kroppen. Under den korte luggen ser jeg konstant trøtt ut. En dyp, tvilsom fure har vokst frem mellom øynene; den er kommet for å bli. Den skulderlange, brune manken har fått gråhvite tråder. Avsporet taster jeg inn DNA når jeg skal betale en regning i nettbanken til DNB.

Hvem er jeg blitt?

En 43 år gammel forfatter og småbarnsmor som ringer og maser på en kilde ved Rettsmedisinsk institutt klokka seks om morgenen, på grunn av et uavklart spørsmål om et hårstrå på en vrengt sokk. En kald kjerring som forsvinner ut på kjøkkenet og glemmer de sultne gjestene på stua på nyttårsaften, fordi jeg hengir meg til en lang SMS-diskusjon med Norges fremste DNA-ekspert. En samvittighetsløs plageånd som graver i grumset, ripper opp i gamle sår og gjør karriere på andres ulykke. Har jeg gått for langt når jeg bruker høstferien på å kjøre fra Oslo til Geiranger for å grave etter gjenstander som drapsmannen kan ha etterlatt seg i oreskogen? Burde jeg heller tatt inn stillheten på en DNT-hytte i Sunnmørsalpene og nippet til et glass riesling?

Jeg lurer på hva jeg har begitt meg ut på.

Spørsmålet tærer på meg.

20

Hvem drepte Trude Espås?

Fra soverommet hopper jeg frem og tilbake i tid, på leting etter de bitte små sporene etter Willy. Ved hjelp av Google-søk saumfarer jeg hundrevis av bilder, forelesninger, fagbøker, årbøker, norske og utenlandske avisartikler, gamle videoopptak på YouTube og WordPress-blogger med reisedagbøker. Jeg nileser nypubliserte DNA-studier fra utenlandske forskningsinstitusjoner for å finne ut hvor langt teknologien har kommet. Med hodetelefoner koblet til diktafon transkriberer jeg over 150 timer med intervjuer og lydopptak av norske og utenlandske vitner. Jeg reiser fra en bråkete millionby, yrende av liv og puls, til en søvnig, bortgjemt fjellandsby i ørkenlandskapet. I et tungt øyeblikk innser jeg at jeg har lært hva «død kvinne» heter på tolv forskjellige språk.

Familie og venner minner meg til stadighet på at Willy puster og lever. Tenk om han vet at jeg jakter på ham? Hva er han i stand til å finne på? Er jeg i fare? Er barna mine i fare? Hvilken trussel utgjør han, i så fall? Det er en grunn til at jeg til stadighet diskuterer hensynet til min egen sikkerhet med familie og støttespillere. Jo nærmere jeg kommer ilden, desto farligere blir det.

Jeg gjør mitt beste for å ignorere kroppens signaler, men fem års besettelse koster. For lite søvn utløser maniske perioder. På det verste ser jeg Trudes drapsmann overalt. Han gjemmer seg i klesskapet når jeg kler av meg om kvelden. Han venter på den andre siden av dusjforhenget. Når jeg lukker speildøra over vasken, står han rett bak meg. Men jeg kan ikke gi opp når jeg er kommet så langt.

Jeg har begynt å snakke med meg selv.

21

Jeg har begynt å snakke med Trude.

I fortvilte øyeblikk ber jeg henne hjelpe meg å se ting klarere. Når ønsket oppfylles, skjer det brått og uten forvarsel. Da stiger bokstaver og tall opp fra papiret og gløder i et tilfredsstillende, hvitt lys, og brikkene faller på plass i et større bilde.

Av respekt for skyldspørsmålet endrer jeg fagfeltet til Willy. Jeg later som om han er en av verdens fremste forskere på sjeldne og utrydningstruede fugler. Jeg vil forstå hvordan hjernen til Willy fungerer. Jeg vil forstå ondskapen. En handling sier noe om den som handler. Er det mulig å finne trekk ved Willy som kan forklare handlingen han kan ha begått? Motiver eller vitneforklaringer som sier noe om hva slags menneske han er?

Men langt viktigere: Jeg vil bli kjent med Trude. Hvem hun var og hva hun var opptatt av. Hva hun drømte om og lo seg skakk av. Derfor snakker jeg med hennes familie og venner. Jeg leser den engelskspråklige romanen hun leste da hun forsvant, Chaim Potoks The Gift of Asher Lev, der handlingen er hentet fra et ortodokst jødemiljø i Brooklyn. Det er tung, seriøs litteratur.

Vennene mine sier at jeg har forandret meg.

De legger merke til at jeg faller inn og ut av samtaler, glemmer bursdager og at jeg oftere takker nei til invitasjoner. Kjæresten min er av det tålmodige slaget. Hun setter tallerkener med mat på bordet ved siden av laptopen, akkompagnert av et lite kjærtegn, og henter den urørte maten igjen et par timer senere. Hun lufter meg når det trengs, kjøper pappkaffe og går arm i arm med meg i parken. At hun orker å holde ut med meg, er et mysterium.

22

Natt og dag glir over i hverandre.

Mens huset sover, lærer jeg hvordan en kropp brytes ned gjennom forråtnelsesprosessen i ulike typer vær.

For å finne ut om Willy er Trudes drapsmann, har jeg kartlagt bevegelsene hans. Jeg må vite alt om ham og alt om hva som skjedde med Trude da hun ble drept. Derfor snakker jeg med politiadvokater, pensjonerte politifolk, Kriposetterforskere, norske og utenlandske vitner, diplomater, ambassader, traumepsykologer, rettsmedisinere, DNA- og fingeravtrykkseksperter, meteorologer, etterretningsagenter og anonyme kilder i lukkede land. Funnene sjokkerer meg. Hvordan kan det ha seg at politiet har oversett så viktige spor i bevisjakten?

At jeg gjør dette til alle døgnets tider på et rom fullt av enhjørninger, Barbie-dukker og legoklosser, er langt fra normalt. Jeg skjønner at det kan virke rart. Men her får jeg være i fred, herfra kan jeg jobbe. En slik besettelse krever trygge omgivelser. For Willy er ingen vanlig mann, det vet jeg nå.

Han er uhyre intelligent.

Hvordan jakter man på en mann som Willy? Hvordan fanger man et sjeldent dyr, som går umerkelig rundt og dreper? I fem år har jeg lurt på det spørsmålet. Til nå har jeg bare funnet ett svar:

Jeg må bli et dyr selv.

Jakte.

DEL 1