Mons Kallentoft: Ildjegerne

MONS KALLENTOFT ILDJEGERNE

OVERSATT AV KURT HANSSEN

© Mons Kallentoft 2015 Først utgitt av Bokförlaget Forum, Sverige Publisert etter avtale med Nordin Agency, Sverige

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2017 Originalens tittel: Eldjägarna Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical garden design Omslagsillustrasjon: Shutterstock Forfatterportrett: Thron Ullberg Papir: 70 g Creamy 1,8 Boka er satt med Minion Pro 11/14 Sats: akzidenz as, Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-1777-9

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Prolog Annapurna, Nepal, 1990 Hvis en av dem mister fotfestet, kommer begge til å falle tusen meter ned.

Først fritt fall, deretter mot is og stein mens hjelmene og hodeskallene gjennombores av urgamle spisse steiner, før de tumler utfor et stup og forsvinner ned i en sprekk dyp som en avgrunn, hvor de blir liggende gjemt i millioner av år til noen vesener fra en fremmed sivilisasjon finner levningene deres og undrer seg: Hvilken skjebne rammet dem?

De to klatrerne er bundet sammen med nylontau.

Faller den ene, faller begge.

Krokene som de har slått inn i isen, er av titan, så de skal holde.

På sju tusen seks hundre meters høyde er verden hvit. Himmelhvelvingen er bøyd i en uendelig, blå bue skapt av englevinger.

Tre meter til. Fire.

Hvert skritt er som tusen, sju tusen seks hundre meter over havet.

Det skriker i musklene, blikket blir uskarpt og tomt. Kroppen vil nedover, lungene også, hver eneste blodåre koker, men

5

de skal oppover. Den røde jakken, de blå buksene, tøyet som knitrer i vinden, titankrokene som glinser i solen som aldri har vært nærmere enn nå.

Sherpaen fem meter høyere opp formaner dem med blikket. Vi har noen få timer på oss, nå er det ikke tid for å tvile.

Den som har vært her oppe, vet at verden mangler tak, tenker den ene av de to klatrerne. At friheten er en mulighet. At kroppen kan ta det lille den får av oksygen, og gjøre det om til viljestyrke, en anstrengelse sterkere enn selve åndedrettet.

Alt er vidstrakt. Åpent.

Døden er liten til sammenligning.

Man ser lenger enn til villaene, gatene, den trange leiligheten i Berga, hendene på skuldrene som trykker en nedover.

Uten å vite det tenker begge at vi er langt, langt fra Linköping nå.

Og vi skal aldri tilbake.

Annet enn i triumf.

Da faller vi heller. River med oss himmelen, hele verden i fallet.

Men vi skal oppover.

Vi skal ikke bli de som sover til solen slukner.

Del 1 Den vidstrakte kjĂŚrligheten

Doha, Qatar, august 2015 Det er som om noen holder en skjærebrenner mot korsryggen.

Smerten er som den aller heteste kjernen i en gassflamme. Ikke oransje eller rød, men hemningsløst blå, som isen på isbreene hjemme.

Men Yash Pandey har blitt flink til å ignorere smertene, for heten er alltid til stede her. Varmen i ryggen går i ett med varmen i luften, så han orker å bære og løfte bjelkene, boltene, hva som enn kreves for at stadionet skal reise seg fra ørkenen som et tegn på gassens og pengenes makt.

Den nakne ryggen hans hviler mot vått lerret.

I sovesalen som Yash deler med to hundre andre menn, renner svetten fra kroppene ned på gulvet og fordamper. Han kjenner røyken fra gassbrennerne. Om dagen ser man svarte røykskyer mot den okerfargede horisonten. Det sies at det er IS som setter oljekildene i brann.

Arbeiderne på de harde briskene har kommet hit fra mange land. Fra Nepal, som han selv, andre fra Filippinene, Indonesia, Bangladesh, Pakistan og Burma. De holder seg mest sammen med sine landsmenn, forenet av minnene om lignende farger og lyder. Forenet i samme slags lengsel.

9

Yash vrir seg på brisken. Vil drikke seg inn i søvnen, bort fra smertene, men her finnes det ingen sprit. Ingen raksi som kan kjærtegne strupen og magen. Ingen alkohol i det hele tatt.

Søvnen nekter å komme til tross for at han er veldig trøtt, og selv natten er het her, men barmhjertig mørk i motsetning til dagen, som er ulidelig lys.

Han etterlot seg ingen. Ingen savner ham hjemme, og det gjør ham på en måte fri. Meg har de ikke noe tak på.

Rundt ham snorker menn. Stønner. Snakker om menneskene de elsker. Hvisker. Noen har tatt fram en mobiltelefon, ser på bilder, og i mørket blir det skiftende lyset fra mobilen til et drømmeflimmer.

Marerittflimmer.

Jeg er byggekjøtt, tenker han. Det var en mann fra Pakistan som fant på uttrykket da hans venn falt fra et stillas og ble knust mot en betongplate femti meter lenger nede. Han hadde svimt av i varmen, og det høye fallet, kraften av slaget mot betongen, vrengte huden hans ut og inn så han ble til en haug med kjøtt.

Byggekjøtt.

Som ble fraktet bort i en trillebår. Den pakistanske mannen fortalte det uten sorg eller sentimentalitet, bare som et faktum.

Men nå blir det kanskje forandringer.

De hissige filippinerne snakker om at vi skal organisere oss.

Alberto er mest påståelig.

Alberto, min filippinske venn.

Han vil at vi skal kreve lønnsforhøyelse, så vi får det vi ble lovet og at det utbetales i tide, at vi får jobbe i ti timer seks dager i uken, som det står i kontrakten vår, ikke fjorten timer seks eller sju dager i uken.

De skal kreve frihet. Alberto vet hva man gjør når man organiserer seg. De kan klare det. Men Alberto er redd. Han har gitt meg mailadressen til en av søstrene sine i tilfelle noe skulle skje ham.

10

For meg var det enkelt, tenker Yash, og prøver å fortrenge heten i ryggen. Jeg ville skaffe kapital til å åpne en liten dagligvarebutikk. Selge mye med liten fortjeneste. Så jeg dro til Katmandu, skrev under hos en rekrutterer, et selskap eid av noen svensker, lånte penger til flybilletten og kostnadene med alle «papirene». Gikk om bord i et Emirates-fly. Hele den bakerste delen var fylt med sånne som oss, og ingen av oss hadde fløyet før, vi drakk til de nektet å servere oss mer, og noen av oss spydde i lommen på seteryggen.

Og så landet vi.

I førtifem graders varme trekker verden seg sammen. Kroppen gir etter under sin egen vekt. Time etter time tror man at man skal dø, at nå orker jeg ikke lenger, men man orker, tenker Yash, man orker fordi man må betale gjelden, fordi man ser hyllene med varer i drømmen, eller fordi man er redd, akkurat som de andre, for at noen skal la det gå ut over familien der hjemme. Man orker til tross for at gjelden vokser langt fortere enn pengene de tjener. Til tross for løgnene, bedrageriene, slaveriet. Man orker, tenker Yash, fordi man ikke har noe valg.

Men nå kommer opprøret.

Jeg holder meg litt på siden av det. Det er best sånn.

Som gjestearbeider i Qatar er jeg livegen. Jeg har ikke lov til å bytte arbeidsgiver, jeg er bundet til den som står som sponsor på visumet mitt. Jeg har ikke lov til å forlate landet uten hans tillatelse. Det har blitt skrevet om dette i alle verdens aviser, men i virkeligheten er det ingen som bryr seg om det.

Filippinerne elsker fotball.

Snakker om at de skal se kampene på tv, at Zlatan og Messi – heter de det? – skal spille på stadionet som de har bygd.

Ryggen.

Det hogger i den nå.

Yash leste at spillerne er redde for varmen her. At de lurer på hvordan de skal orke nitti minutter i heten. De er som småjenter.

11

Han skulle kanskje likevel ha blitt med de andre nordover, han fikk spørsmål om det, men kulde er enda verre enn hete.

Så tennes lyset i salen.

Yash kniper igjen øyelokkene. Hører skrik, på tagalog, på punjabi, andre språk.

Han setter seg opp på brisken, ser hundrevis av andre menn med solbrente eller mørkhudete kropper gjøre det samme, og alle har spørrende blikk: Hva skjer nå? Hva er dette?

Fem svartkledde menn. Med svarte tørklær foran ansiktet og kalasjnikover i hendene.

Mumlingen sprer seg blant de trøtte, nyvåknede. De som trenger alt de kan få av søvn.

Hvem er dere? Hva vil dere med oss?

Noen reiser seg.

Sett dere, roper mennene. Sitt stille, roper de. På alle språkene. Ingen filmer, roper de.

«Den som hører navnet sitt, stiller seg opp!» roper han som må være mennenes leder.

Den første som ropes opp, er pakistaneren som Alberto har gjort til sin forbundsfelle.

Den femte og siste er Alberto.

«Kom fram hit.»

«Får vi ta på oss klær?» roper Alberto tilbake, og inni seg ser Yash ham sitte på kne med et sveiseapparat i hånden, i ferd med å sveise sammen to metallstenger.

«Nei.» Fem personer beveger seg gjennom salen, og Yash ser at alle andre stirrer ned i gulvet. Av redsel eller av skam? Yash vet ikke, men han vet at hans venn Alberto og de andre nå beveger seg i helt feil retning.

Er det IS som har kommet? Nei, dette handler ikke om Allah, bare om penger.

Er det kinesernes onde håndlangere?

12

De svartkledde fører de fem ut av salen, en av mennene stikker en kalasjnikovmunning i ryggen på Alberto, som snub­ ler, men gjenvinner balansen, så forsvinner alle ut i den mørke natten.

Lyset slokkes.

«VÆR STILLE OG SOV.» Døren lukker seg stille som en innpust.

Yash legger seg forsiktig ned, kjenner smertene i ryggen skifte i tusen farger. Tenker: Jeg får aldri se Alberto igjen, jeg vet det. Jeg får ikke se noen av dem igjen. De kommer til å kjøre dem ut i ørkenen, kanskje la dem grave sine egne graver, kanskje skyte dem som hunder, la dem forsvinne dypt ned i det evige havet av sand og stein og aldri bli funnet igjen av en fremtidig frelser.

Og jeg kan ikke gjøre noe med det. Men jeg må gjøre noe.

Noe må jeg da kunne gjøre.

1 Mandag den trettende september Malin Fors kjenner Daniels hud mot sin. Hun trekker ned teppet, vil ikke bli for varm, vil kunne ligge nær ham til søvnen tar henne.

Hun ser opp gjennom takvinduet. Himmelen er fortsatt mørk, det kompakte, svarte er bare brutt av noen få blinkende stjerner. En gang som liten så hun en komet, hun husker ild­ halen nå og lurer på hvorfor.

Daniel sover.

Hun tar på arrene på brystet hans med hånden. Minnet om tilfluktsrommet i Tjällmo. Drapsmannen som holdt ham fanget der for mindre enn et år siden. Torturerte ham. Til å begynne med trodde ikke legene at han ville overleve. Men han kjempet og hun våket ved hans side, holdt ham i hånden, hørte ham bable i morfintåken, hørte ham si at han elsket henne uten at han i det hele tatt skjønte at hun var der, og hun hvisket inn i øret hans: «Jeg elsker deg også.»

Etter to måneder på sykehus ble han skrevet ut. Ble sykmeldt fra jobben som journalist i Östgöta Correspondenten i ytterligere to måneder.

Deretter fikk de det travelt.

15

Malin ringte husverten, som hadde en ledig fireromsleilighet med terrasse øverst i bygningen, og selvsagt kunne de få den, han beholdt henne gjerne som leietaker. Han hadde lest om henne i avisen, syntes det var bra at det fantes noen som henne i byen, som ikke vek unna ondskapen.

En komfyr i blankt metall. Hvite fliser på badet, massiv parkett og en terrasse hvor solen får fritt spillerom når det behager skyene å holde seg borte.

Og et takvindu på soverommet.

Stjernene som engler.

Tørsten er for det meste som en hvisking, iblant som et skrik, og da pleier hun å elske varsomt med Daniel, la ham komme sakte, smake henne uten å ha det travelt, de elsker mer enn knuller, og det føles ikke som om noe har gått tapt selv om de er mer mennesker enn dyr mot hverandre nå.

Hun puster ved siden av ham. Stryker fingrene over arrene, det røde ørkenlandskapet de utgjør.

Hun liker å ha ham ved siden av seg. Vil ha ham nær. Etter det som skjedde, blir hun urolig når han ikke gir lyd fra seg.

Selv om hun vet hvor han er, hva han gjør, forstår at han er på et trygt sted, så hjelper det ikke, hun må ringe ham, høre stemmen hans.

Natten vrir seg rundt sin egen akse.

Malin får ikke sove, og hun vet hvorfor. En annen uro enn den for Daniel. Uroen for en datter. Tove er i Katmandu og forsøker å gjøre noe for å hjelpe. Etter Kongo ble hun værende i Linköping i tre måneder før hun på nytt reiste av gårde. Hun bodde her i den nye leiligheten, og ikke en eneste gang refererte hun til verken boligen eller Linköping som hjemme.

Malin ville be henne bli, si at hun kunne begynne å studere på universitetet. Hva som helst. Men hun sa ingenting, isteden kjørte hun Tove til Arlanda, ga henne en klem ved sikkerhetskontrollen og ønsket henne lykke til.

16

Hun så Toves rygg, så henne forsvinne enda en gang. Tenkte at Katmandu var bedre enn Kongo, og hjemme i Linköping, ved en blank komfyr, ventet Daniel.

Tove var i Katmandu da jordskjelvet kom. Men barnehjemmet hvor hun jobber, klarte seg i skjelvet. Hun nektet å reise hjem etterpå, sa bare: «Det er mer behov for meg her nå enn noensinne. Du får takle uroen din, mamma.»

Bakken skjelver. Verden raser sammen. Og jeg skal takle uroen min?

Hvordan?

Malin har lyst til å stå opp, gå til det hvite kjøkkenet og lage en kopp kaffe med Nespressomaskinen. Men klokken er mye, og hun må sove. Det har vært en rolig september så langt, men det kan skje noe når som helst.

Hun legger seg på siden. Kjenner Daniels arm mot ryggen sin.

Feil.

Hun snur seg mot ham isteden, blåser luft inn i øret hans, og han våkner, ser trøtt ut, men han smiler likevel, trekker henne inntil seg. Hvisker: «Jeg er her, Malin.»

Snart ligger hun på rygg, kjenner åndedrettet hans og ser opp mot himmelen, på stjernene, ildhalen.

Tove hører Katmandus bråk gjennom vinduet, inni seg kan hun se neonlysene blinke, se ruinhaugene der det før reiste seg hus.

Det lille rommet i barnehjemmets tredje etasje er dødens venterom, der de aller sykeste barna kan få stillhet.

Iblant er det noen som forlater rommet levende, men det har bare skjedd et par ganger i løpet av den tiden Tove har vært her. Som oftest dør barna, av underernæring og infeksjoner som har fått ubotelig feste i kropper som aldri har fått vokse seg sterke. De dør til tross for at de aldri gir opp, som om døden er en sterkere kraft enn livet helt fra begynnelsen av, og 17

at livet egentlig bare er dødens måte å spøke på. Hvis det var fattig her før jordskjelvet, er alt desperat nå.

Hun stryker Tsingtsen over pannen.

En infeksjon herjer i den tre år gamle kroppen hans. Et virus som et vestlig barn ville ha overlevd. Hun har akkurat skiftet drypp på ham, og han ser opp på henne med matte, brune øyne. Det finnes ingen bønn i blikket hans, bare en visshet om at han er alene, til tross for at hun er her. Og den smerten er uutholdelig å møte, men Tove vender ikke blikket bort, for det er derfor hun har kommet hit, for å tvinge bort en sånn ensomhet og smerte.

Det er derfor hun sitter her, trøtt og kald i et rom med vegger av stein, hvor en liten gutt holder på å dø.

Tsingtsen kom hit før henne.

For ett år siden, to? Hun vet ikke.

Noen hadde forlatt ham utenfor døren til barnehjemmet.

Det hender iblant at de finner barn utenfor døren om morgenen, stille, roet ned med raksi.

Navnløse.

Nonnene døpte ham Tsingtsen.

Han lærte seg ordet for mamma.

Han ropte det høyt når han løp over den lille, innmurte gårdsplassen til barnehjemmet, eller når han skulle sove. Han kalte henne mamma. Hun likte å bære ham over gårdsplassen og gjennom sovesalen, leke med ham, litt for mye, så forstanderinnen måtte be henne om ikke å favorisere ham, for det endte aldri godt og de andre barna merket det.

Tsingtsen var underernært og syk allerede da Tove kom til barnehjemmet, så fikk han den første infeksjonen og deretter den andre. Og nå, som han har fått den tredje, sitter hun her med ham i dødens rom.

«Han trenger deg nå», sa forstanderinnen. En nonne med hvitt, formløst ansikt.

18

Og Tove tar hånden hans, den føles vektløs. Hun ser seg rundt i rommet, hører en bil tute.

Han puster fortsatt. Det er fremdeles håp.

Det vil hun tro.

Det er hundre og femti barn her. De fleste av dem har foreldre som lever. Mødrene og fedrene deres jobber i Midtøsten.

Eller i Singapore. Eller i Indias storbyer. Fedrene i bygningsbransjen, mødrene som hushjelper eller prostituerte. De reiser sin vei for å skape et bedre liv for barna, og overlater dem hos besteforeldrene som ikke orker å ta seg av dem, men isteden etterlater dem utenfor et barnehjem.

Eller så etterlater foreldrene dem der selv. Fordi de ikke kan forsørge dem. Eller så gir de fra seg barna for sine egne drømmers skyld, og jeg kan ikke klandre dem, tenker Tove. For her er det ingenting.

Bare arbeidsløshet, fattigdom og korrupsjon.

Et land som har falt sammen.

Andre barn har en far som omkom i en bygningsulykke, eller en mor som ble mishandlet til døde av en hjemmeværende kvinne i Hongkong, som må ha noen å slå når mannen har vært utro. Iblant har foreldrene bare forsvunnet.

Døden kan komme på mange måter for den som er fattig.

Tove prøver å tenke på noe annet.

På moren. På Daniel. Hun skypet med dem i forrige uke, og det ser ut som om de har det bra. Mamma har akseptert at jeg er her, spurte ikke engang om når jeg hadde tenkt å komme hjem.

Hvor nå hjem er.

Det begynner å regne. Tunge, kalde dråper faller mot det tynne blikktaket, ned mot Katmandudalen.

Tsingtsen har lukket øynene. Men han puster.

Tove slipper hånden hans, lukker øynene og kjenner trøttheten i kroppen.