Dette er dagboken min. Jeg har valgt å skrive så ofte jeg kan i tidsrommet 1. juli 2018 til 1. januar 2019. Hvorfor akkurat disse datoene?, spør du kanskje, og jeg vet ikke. Jeg trengte en ramme å skrive innenfor, og et halvt år føles overkommelig nok til at jeg ikke gir opp halvveis, og samtidig som nok mengde tid til at noe spennende kan komme til å skje.
Hvis du kjenner meg, eller møter meg, vil jeg be om samme høfligheten du ville utvist andre mennesker hvis’ dagbok du tilfeldigvis fikk lese: Ikke snakk til meg om den. Og for all del ikke gi den i gave til besteforeldrene mine.
Er det for mye å forlange å ikke bli konfrontert med mine egne tanker og følelser som jeg skriver ned i min egen dagbok, som blir publisert offentlig for alle å lese?
Håper ikke det.
Trude venter på å få flytte inn i leiligheten sin, så hun skal bo hos oss i sommer i bytte mot å passe hamsteren vår, Hamsleif, mens vi er på ferie. Vi ble kjent for rundt fem år siden, da hun tatoverte Tegnehanne på armen sin.
Jeg har følt på et enormt ansvar for å opprettholde et godt rykte og oppføre meg eksemplarisk etter det. Det siste jeg vil, er at Trude skal få noen negative følger av å ha meg tatovert på sin arm.
Det har gått greit til nå, men jeg skjønner om hun skulle angret. Mitt fotavtrykk på internett har ikke alltid vært like elegant.
Dette var Tegnehanne.blogg.no cirka 2009:
For ordens skyld må jeg opplyse om at jeg ikke har denne oppfatningen i dag, tvert imot. 2009 var en annen tid. Det føles kanskje ikke så lenge siden, men for kontekst så skrev jeg også denne setningen i 2009:
Jostein er på hyttetur denne helgen, for å feire at han på fredag hadde sin siste dag på jobben. Han sa tidligere i år opp sin faste, trygge og godt betalte stilling som reklameklipper i et produksjonsselskap for å prøve seg som freelancer, og jeg kunne ikke vært stoltere. Ikke minst fordi jeg vet hvor høyt fast jobb henger på Vestlandet, hvor vi begge kommer fra.
Nå har vår nærmeste familie alltid vært støttende i alle valg vi har tatt (også da jeg sa opp min faste stilling for tre år siden), men vi ligger et par hakk over dem på Maslows behovspyramide i forhold til hva de gjorde på vår alder.
Spesielt den eldre garde av familiemedlemmer sliter litt med å forstå hva vi driver med her borte i Oslo.
Jeg gleder meg til mine barnebarn skal forklare meg hvordan de genererer portaler til en parallell virkelighet for å hente ut organium til å drive helixprosessoren som opprettholder O₂-verdiene i luften etter at atmosfæren vår ble uforenelig med liv. Eller noe lignende.
Jeg som har sett Jostein hver dag de siste seks årene, er i alle fall helt sikker på at han har gjort det riktige valget, selv om han kanskje ikke er det selv. For hver nye kampanje han måtte klippe, mistet han litt mer av seg selv til reklamebransjen.
Det er heller ingen som er en så god ansatt som Jostein er, så jeg vet at uansett hva som kommer nå, så vil det ordne seg. Folk skjønner at han fortjener bra ting, og vil derfor gi det til ham.
Han kommer hjem fra hyttetur i morgen, så inntil da er det bare jeg, Trude og hunden hennes Kompis.
Alle som møter Jostein for første gang.
Eller bare meg og Kompis, da.