Issuu

Chandler Baker h viskeleken

Oversatt

Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Published in agreement with Writers House, New York, represented by la Atterholm Agency, Sweden.

Originalens tittel: Whisper Network

Oversetter: Kaja Rindal Bakkejord

Omslagsdesign: Lisa Amoroso

Tilrettelegging av design for norsk utgave: Terese Moe Leiner

Omslagsfoto: © Ada Summer / Getty Images

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Minion 11/14,5

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-2521-7

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Til hver kvinne som har delt sin historie med meg eller med verden, og til hver kvinne som har gitt kraft til den kollektive stemmen på disse sidene og til en bevegelse som krever å bli lagt merke til: Vi hører dere.

PROLOG

Om dere bare hadde hørt på oss, ville ingenting av dette hendt.

Øyevitneskildringer

12. April

Øyevitne 1: Jeg hadde akkurat gått ut da jeg så et glimt av – jeg vet ikke – noe, bevegelse, antar jeg, på den andre siden av plassen, og først trodde jeg det var en diger fugl og deretter en eller annen terrorbombe. Nok en brøkdel av et sekund og jeg innså at det var et menneske. Om det var en mann eller en kvinne, klarte jeg ikke å se. Folk i dette distriktet er temmelig gammeldagse. De går fortsatt i dress. Tradisjonelle. Svart bukse og flagrende blazer. Uansett, det er langt ned derfra.

Øyevitne 2: Klokka var rundt halv to på ettermiddagen. Jeg var akkurat på vei ut fra lunsj med en klient på Dakota’s. Det var bare så vidt jeg ikke kastet opp biffsalaten.

Øyevitne 3: Jeg sier ikke at jeg ikke synes synd på vedkommende, for det gjør jeg. Det er grufullt. Samtidig må du jo være ganske egoistisk for å gjøre noe sånt, ikke sant? Det var folk på gata. Det var rett etter lunsj. Om du virkelig, virkelig må, så gjør det på et annet tidspunkt når det ikke er så mye folk ute. Det er alt jeg har å si.

ka P i TT el 1

Tre uker tidligere:

Den dagen det startet

20. mars

Før den dagen raste tilværelsen vår langs en usynlig

berg-og-dalbane, en vogn som var festet til skinnene ved hjelp av ingeniørkunst og krefter vi knapt kunne fatte rekkevidden av, enda det ikke var mangel på akademiske grader blant oss. Vi bevegde oss med en følelse av kontrollert kaos.

Vi kjente alle tørrsjampomerkene. Det tok oss fire dager å se hele opptaket av én episode av Ungkaren. Vi sovnet med varmen fra laptopen brennende i fanget. Vi tok totimers pauser for å lese godnatthistorier for barna og prøvde å unngå å regne ut det totale antallet timer vi brukte på å jobbe som mødre og ansatte; det var vanskelig å vite hvilken av dem som kom først. Vi var overkvalifisert og underbenyttet, vi var sjefete og hadde alltid rett. Vi hadde fast håndtrykk og heftige kredittkortregninger. Vi glemte lunsjen vår på kjøkkenbenken. Hver dag var det det samme. Helt til det ikke var det lenger.

Den morgenen toppsjefen i selskapet døde, så vi plutselig opp og ble klar over at berg-og-dalbanen hadde et defekt hjul, og at vi var like ved å bli slengt av skinnene.

Ardie Valdez – en tålmodig stoiker med praktiske, vellagde italienske sko – var den første som fikk en forutanelse om krasjet som ventet. Hun hørte det på nyhetene og besluttet å gå i

dekning. «Grace?» Hun sto i vestibylen – som var steril, men med kunstverk ingen hadde råd til – og banket på en uanselig dør med en kumagnet festet på utsiden. «Det er meg, Ardie. Kan jeg komme inn?»

Hun lyttet avventende til hun hørte en rasling bak døra. Den lovpålagte låsen spratt ut av stilling.

Ardie dukket inn i det lille rommet og låste døra bak seg.

Grace satt allerede tilbakelent i skinnsofaen med silkeblusen kneppet på skjeve over to plastkjegler som var festet til brystene hennes.

Ardie saumfarte rommet. Et minikjøleskap. Den loslitte sofaen Grace satt i. Et lite fjernsynsapparat som viste Ellen. Utenfor kunne hun høre stemmer, raske steg, telefoner som ble besvart og kopier som ble tatt. Hun myste bifallende. «Du har nærmest ditt eget lille gjemmested her.»

Grace strakte seg etter kontrollen til brystpumpa, og den satte i sin metodiske, mekaniske during. «Eller min egen lille grav», repliserte hun muntert.

Den mørke humoren til Grace tok bestandig Ardie på senga. Utenfra virket Grace så ukomplisert. Hun hadde tupert, bleket hår, var aktivt medlem av alumniforeningen TriDelta og gikk i Preston Hollow presbyterianske kirke med den høye, mørke og sjakkruteskjortekledde mannen sin, Liam. De hadde stått på listen over spesielt inviterte til åpningen av George W. Bush Presidential Library, og anså seg selv som «empatiske konservative», noe Ardie tolket som at de ønsket at homofile skulle få gifte seg, men foretrakk å betale minst mulig skatt. De eide også minst ett håndvåpen som de oppbevarte i en safe på en hylle i Graces walk-in-garderobe, og det faktum at Ardie likte Grace til tross for alt dette, sa sitt.

«Hvor mye bør spedbarn spise, egentlig? Jeg pumper meg hele tiden. Jeg mener, helvete heller, Ardie, se på meg, jeg sitter og ser på Ellen på dagtid.»

Grace pleide ikke å si «helvete heller».

Ardie husket hvor lange dagene hadde føltes på den tiden da sønnen hennes, Michael, bare sov noen få timer om gangen. Kroppen hadde føltes tung og skitten, som om hun hadde et tynt lag smuss over det hele, som upussede tenner.

Hun lette rundt i den store veska og dro frem to svette bokser La Croix. Hun rakte Grace den ene og satte seg på gulvet foran sofaen. Ardie kunne gjøre ting som å sitte på gulvet på jobben, siden – og dette var hun den første til å innrømme –hun hadde meldt seg ut. For flere år siden, i grunnen. Hun sov lenge om morgenen i stedet for å bruke en ekstra time på hår og sminke. Hun dro omtrent aldri på shopping. Hun brukte ikke et minutt av sin dyrebare tid på pilates. Det var det mest frigjørende hun noensinne hadde gjort.

Hun gløttet ned på telefonen. Fortsatt ingenting.

«Det ser altså ut til at Bankole er død», sa Ardie. «Hjemme hos seg selv i morges da han gjorde seg klar til å dra på jobb.»

Hun formidlet nyheten i en saklig tone. Ardie kjente ikke til noen annen måte å formidle nyheter på. Det var alltid Mamma har kreft eller Tony og jeg skal skilles.

«Hva? Hvordan da?» Grace slapp fra seg slangene hun hadde vært i full gang med å prøve å sette inn igjen i de traktlignende innretningene som stakk ut fra amme-BH-en.

«Han fikk hjerteinfarkt. Kona hans fant ham på badet.»

Ardie støttet albuene på knærne og kikket opp på Grace. «Jeg fikk vite det nå nettopp.»

Ardie hadde bare møtt selskapets administrerende direktør, Desmond Bankole, én gang, et håndtrykk i heisen siden han hadde gjort et poeng av å hilse på hvert eneste menneske som jobbet i bygningen hans, til og med rengjøringspersonalet, minst én gang. Tennene hans var veldig hvite. Han var mindre enn hun hadde trodd han var, med fugleaktige håndledd som stakk ut under dressjakken.

«Jeg gjemmer meg, forresten», sa Ardie – og før Grace rakk å spørre – «for Ames. Han driver stadig og spør etter Sloane. Jeg sa til ham at hun sikkert er ute til lunsj. Han sa han ikke hadde gitt henne lov til å dra før lunsj i dag. Jeg sa at hun er jo juridisk underdirektør og ikke trenger hans tillatelse til å gå ut til lunsj og ...»

«Sa du det til ham?» Grace satte seg opp. Sloane var venninnen deres, men også teknisk sett sjefen deres, noe som gjorde Ames til sjefen til sjefen deres.

«Selvsagt sa jeg ikke det til ham. Er du gal?»

«Å», sa Grace og blunket. Hun fiklet med det lille diamantkorset som hang fra halskjedet hennes. Den elektriske duringen i pumpa telte ned tiden mellom dem.

«Så jeg gjemmer meg her som en feiging», fortsatte Ardie. «Og venter på at Sloane skal ringe meg tilbake.» Vanligvis brydde ikke menn som Ames seg om Ardie. Han kunne ikke fordra å måtte høre på noen han ikke nøt synet av. Da han spurte henne hvor Sloane befant seg, flakket øynene over og rundt henne, og han fortsatte med sitt så snart han kunne.

Denne delen nevnte hun ikke for Grace.

Ardie grøsset. Brystene til Grace lot seg ikke overse i dette lille rommet. «Den suger jo tak i dem så de ser ut som torpedoer. Gjør det ikke vondt?» Ardie hadde adoptert sønnen Michael for nesten fire år siden, en lykkelig slutt på årene med fruktbarhetsproblemer. Hun hadde aldri ammet selv, men hun hadde bestandig forestilt seg rolig suging, etterlengtet hudkontakt, et løst drapert håndvevd skjerf til å skjule seg under for dem som var av det blygere slaget. Ikke denne voldsomme rykkingen hun nå var førstehånds vitne til.

«Ikke like vondt som munnen til Emma Kate, for å være ærlig.» (Amming skulle være smertefritt, fortalte de oss. Amming var vakkert, sa de. Vel, vi skulle gladelig dratt

brystvortene deres over asfalten og sett hvor smertefritt og vakkert de syntes det var.)

«Herremin, vi er i stand til å finne opp smarte tannbørster», sa Ardie. «Robotstøvsugeren min kan finne hjemmet sitt og gå og legge seg om kvelden, og vi klarer ikke å komme opp med en tingest til å suge ut melk med som funker litt bedre enn det?» Maskinen var fengslende på en grotesk måte.

«Menn har tenner.» Grace hevet øyebrynene. «Og gulv.»

Ardie tok en lang slurk mineralvann med grapefruktsmak idet Ellen DeGeneres ønsket en ung mann velkommen på scenen borte på skjermen. Han så ut som en tenåring, og Ardie hadde ikke den ringeste anelse om hvem han var. Hun trykket på telefonskjermen sin igjen: intet nytt.

«Jeg fikk akkurat en skremmende tanke», sa hun etter en kort pause. «Hva om påtroppende administrerende direktør blir Ames.»

«Nei. Tror du det?»

«Han ser ut som en administrerende direktør. Han er høy. Folk liker dem høye.» Ardie knyttet og løsnet neven og strakte på karpaltunnelen som var en konstant trussel mot håndleddet hennes. «Hvis den drittsekken der skal styre dette selskapet, hvor kommer vi da til å ende opp? Jeg bare spør.»

Det var ikke bare ryktene som gikk om en praktikant. Eller det som hadde skjedd med assistenten hans to år tidligere på golfturneringen Byron Nelson – gjett hvem som fikk sparken etter den? Røpealarm: ikke Ames. Det var ikke engang tanken om at bedriftskultur begynte på toppen og at et Truviv med Ames ved roret ville være som å kunngjøre at jaktsesongen var i gang.

Det var at Ames Garrett hatet Ardie.

«Jeg vet ikke», sa Grace. «Han har alltid vært hyggelig mot meg.»

Ardie lot temaet ligge. Grace var noen år yngre enn Ardie og Sloane og klamret seg fremdeles til oppfatningen om at noen kunne være et «godt menneske» til tross for handlingene sine, som om handlinger ikke var selve indikatoren på ens personlighet. Og Ardie hadde sett Ames Garrett i aksjon.

Likevel var det emner man ikke diskuterte blant venninner engang – religion, penger, og, muligens, Ames.

Grace vred om bryteren på pumpa for å øke intensiteten. En av slangene hoppet ut av stilling og spratt bortover gulvet. En hvit dråpe landet på skjørtet til Grace. Hun lukket øynene og vippet hodet bakover mens neseborene ble smale. Da hun åpnet øynene igjen, skinte de. Hun gned håndleddet mot nesa og plukket opp den villfarne slangen med besluttsom ro. Hun bommet på hullet to ganger da hun prøvde å koble den på igjen. Den tredje gangen lyktes hun. Hun lente seg varsomt tilbake i sofaen. «Men skikkelig deprimerende det der med Bankole, da.» Hun festet det glassaktige blikket på TV-skjermen. «Er det galt av oss at vi ikke tar det så tungt?»

Ardie svarte ikke, for Grace virket faktisk veldig trist.

Ardie sjekket telefonen igjen. Én stripe med dekning. Hvor i helvete var Sloane?

20. mars

Sloane sto og stirret opp i heistaket og forsøkte med tankens kraft å få heisen til å bevege seg raskere helt til det sekundet dørene gled til side i femtende etasje og hun pilte ut mellom dem som en veddeløpshest.

«De er på møterommet, alle sammen ...» Sekretæren hennes, Beatrice, lente seg over skranken sin med den spiraliserte telefonledningen strukket bort dit hun holdt røret presset mot øret.

«Jeg vet det, Beatrice. Jeg vet det.» Sloane skjøv seg forbi henne gjennom gangen. «Og jeg er allerede i en real knipe.»

Det skal sies at alt hadde vært i skjønneste orden et par timer tidligere, da hun hadde satt seg ned sammen med mannen sin og rektoren på skolen til Abigail, datteren hennes på ti. Pliktskyldigst hadde hun stukket telefonen inn i fôret på veska, for hun var en god mor, noe som der og da innebar å være en mor som ikke lot seg forstyrre. Eller det var i det minste den rollen hun hadde vært innstilt på å spille overfor rektor Clark.

Og se hva det førte til!

Hun fisket opp telefonen etter møtet og fant tekstmeldingene fra Ardie:

Desmond falt død om i morges.

Hjerteinfarkt.

Ames prøver å få tak i deg.

Ok, seriøst, hvor er du??

Sloane??

Hun hadde ikke engang rukket å si ha det til mannen sin.

Endelig sto hun utenfor det nordlige møterommet mens hjertet hamret så hardt at hun var redd også hun kunne ha fått infarkt. Dødsårsak nummer én blant kvinner over førti! Det hadde hun lest et sted. Kanskje i The View. Hun la hånda på dørhåndtaket for å gå inn.

Sju advokater på seksjonsledernivå eller høyere satt rundt bordet. Ames – den juridiske direktøren. Kunal fra kommunikasjonsavdelingen, Mark fra ansettelser, Ardie fra skatt, Philip dekket risikostyring, Joe tvistemål og Grace regeletterlevelse. Pluss en annen, yngre kvinne med kastanjefarget pixie-frisyre og Snøhvit-kinn som Sloane aldri hadde møtt før. Alle ansiktene i rommet snudde seg for å betrakte Sloanes inntreden.

«Beklager forsinkelsen.» Hun gled ned på den tomme stolen ved siden av Ames. Kvinnen med pixie-frisyren smilte høflig til henne.

Ames tittet opp fra en bunke papirer. En stripe av hvitt dannet en ujevn linje gjennom det tjukke håret hans, som for øvrig hadde en farge som minte om svart kaffe, med unntak av det grånende feltet over ørene. «Hvor har du vært?»

«Jeg var ...» Sloane nølte et brøkdels sekund mens hun vurderte hvordan hun skulle avslutte setningen. (Det gjorde vi alle. Enten vi var på date eller på kontoret, innså vi makten i å late som om barna våre ikke fantes. En mann kunne si at han hadde tatt fri den dagen for å dra på fisketur med sønnen sin, mens en mor som regel kom bedre ut av å skjule det faktum at

hun hadde bevilget seg en lengre lunsjpause for å kjøre barnet sitt til legekontoret. Barn gjorde menn til helter og mødre til laverestående ansatte, med mindre vi spilte kortene våre riktig.) «Jeg måtte ut en snartur.» Hun kremtet.

«Uten mobiltelefonen din?» Ames slikket seg på fingeren for lettere å kunne bla om. Kropper vred utilpass på seg rundt bordet.

«Jeg var utilgjengelig en kort stund der, ja», sa hun. «Dårlig dekning.» Ingen særlig god unnskyldning i hennes verden.

Ames lagde en udefinerbar lyd og flyttet rundt på Hot Tamales-dropset i munnen.

Hun stirret på ham og motsto innskytelsen til å møte de sju par øynene i rommet som var festet på henne.

Så blunket Ames. Alltid det venstre øyet. De fine kråketærne bredte seg raskt ut mot tinningen. Han var en av de få mennene hun kjente som fortsatt tydde til blunking. Han kom faktisk unna med det også. Det formidlet: Det går så bra, så, men også: Her er det jeg som bestemmer.

Han åpnet håndflatene mot resten av rommet. «Alle sammen: Dette er Sloane Glover.» Som om han introduserte en komiker som skulle opp på scenen. Sloane reiste bust, men ansiktet forble rolig. Å jobbe sammen med Ames var som å sitte ved siden av noen som konstant sparket deg på skinneleggen under bordet. «Så flott at vi endelig kan begynne. Da setter vi i gang.»

Keitete, anerkjennende nikk fulgte. Ved siden av henne skjøv Philip forsiktig selskapets notisblokk og penn bort dit Sloane satt. Hun trykket en hånd mot punktet mellom ribbeina og pustet ut. Takk, mimet hun til Philip, som alltid hadde slipset på skjeve. Han nøyde seg med å trekke på skuldrene. Om bare alle mennene på kontoret kunne vært mer som Philip.

«Jeg regner med at alle nå har hørt om den tragiske bortgangen til vår administrerende direktør, Desmond Bankole»,

begynte Ames. «Minnehøytidelighetene vil bli annonsert en av de nærmeste dagene. Jeg går neppe for langt når jeg sier at jeg forventer å se mange av dere i begravelsen.»

Mens Ames snakket om alt Bankole hadde oppnådd, fikk

Sloane ned på papiret i rasende fart de handlingspunktene hun hadde formulert idet hun kjørte tilbake til kontoret.

Ames sendte henne et skarpt blikk.

Hun la ned pennen.

«La oss prøve å samles her.» Han foldet hendene på bordet. «Jeg har bedt Grace om å innlede med å drøfte eventuelle juridiske plikter Truviv har som allmennaksjeselskap. Grace?»

Grace rettet seg opp. Sloane lurte ofte på om hennes eget ansikt gjennomgikk den samme forvandlingsprosessen når hun måtte gi inntrykk av å ha stålkontroll i et jobbspørsmål. Det hadde gjort det da hun var i tjueårene, det visste hun. Da hadde hun kunnet kjenne at hun tok på seg en maske av selvtillit, senket stemmen, fjernet «liksom» fra vokabularet, stivet av kneet og minte seg selv på at jo, hun var kvalifisert. Hos Grace var tegnene mer subtile. Grace hevet haka, så hun. Rettet på skuldrene. Sloane – som de fleste av oss – merket sjelden noe til disse små bedrageriene av selvsikkerhet hos mannlige kolleger. Var det fordi de ikke var der? Eller var vi ikke fininnstilt nok til å se dem?

«Selvsagt», sa Grace og kastet seg ut i en drøfting av finanstilsynet, rapportering til aksjonærer og marked og oppdatering av selskapets nettside. I administrerende direktørs uventede fravær var nøkkelen transparens, forklarte Grace. «Jeg sender ut en oversikt som vil være lettere å fordøye», avsluttet hun.

«Og vi jobber med en kunngjøring.» Kunal pekte mot dem og presset fingeren ned i bordet for å understreke. «Frem til den foreligger, vær snill å svare på alle eventuelle pressehenvendelser med at vi tar tapet av Desmond svært tungt, både

personlig og profesjonelt.» De store brune øynene hans møtte hvert av ansiktene i rommet. «Ikke svar med ordene ‘ingen kommentar’, uansett hva. Aksjonærer hater ‘ingen kommentar’. Oppfattet? Vi tar sikte på å ha kunngjøringen klar til i morgen tidlig. Høres det greit ut for deg, Sloane?»

Sloane lente seg tilbake i stolen. «Det lar seg nok gjøre», sa hun besluttsomt. Menn kunne komme unna med helgardering. Da lød det omtenksomt. Hvis Sloane var så utydelig, ville det høres ut som om hun ikke visste hva i huleste hun holdt på med. «Vi må legge vekt på de foreliggende planene for å finne Desmonds etterfølger og se på nylige eksempler på selskaper som har taklet administrerende direktørs død eller sykdom på en spesielt god måte. Jeg kan komme på et par, som Mc ...»

«Faktisk», avbrøt Ames. Tærne til Sloane krøllet seg av refleks. «Jeg tror vi bør se på McDonald’s. De hadde en lignende situasjon. To administrerende direktører døde i løpet av to år. Det første dødsfallet kom brått. Og Imation. Det er de to eksemplene jeg ville gått for, Kunal.»

Sloane bet i seg antydningen til frustrasjon. På dette stadiet i karrieren var alle potensielle reaksjoner oppbrukt. Favoritten hennes var et høflig: «Interessant, det høres svært likt ut det jeg nettopp sa» med hennes beste sørstatsaksent. Men til dette sa hun bare: «Enestående idé, Ames.»

Ames gned håndflatene tilfreds mot hverandre. «Ok, da har vi alle våre marsjordrer. Kontordøra mi er alltid åpen hvis dere trenger meg.»

De var klare til å gå. Sloane klikket på pennen for å lukke den. Innsiden av høyre langfinger var pepret med blekkflekker. Ardie og Grace, som hadde sittet side ved side rett overfor henne, rundet rommet for å gå forbi henne på veien ut. «Beklager det», hvisket Ardie idet hun lente seg mot henne og ristet langsomt på hodet.

Grace presset leppene sammen og ga Sloanes hånd et raskt trykk. Sloane merket seg at Grace hadde fått en fuktig flekk foran på silkeblusen som hun umiddelbart visste ikke ville gå av. Det var håpløst å ha på seg silke av noe slag når man ammet. Hun måtte si det til Grace.

«Katherine.» Ames holdt opp en finger da han snakket til den nye kvinnen, som sto der fremdeles etter at alle de andre hadde funnet veien ut. «Du kan vente her et øyeblikk. Jeg må bare gå og hente utkastet til kunngjøringen på pulten min og gi det til Sloane.» Han så på Sloane. «Du har vel ikke noe imot å bli med innom kontoret mitt?»

Kontordøra til Ames var ikke akkurat, som han hadde sagt, alltid åpen. Verken bokstavelig eller i overført betydning. Sloane hadde fulgt etter ham der han gikk to skritt foran henne bortover den smale gangen.

Han åpnet døra til kontoret, og sammen trådte de inn i Tempelet – en gallerivegg bestående av Ames sammen med berømte idrettsutøvere. Truviv, Inc. var verdens fremste leverandør av sportsutstyr og sponset alle de største utøverne i landet. Der sto han og spilte golf med Tiger Woods. Og her satt han jammen på tribunen med en skadet Kevin Durant. Og så – se! – nok et uformelt bilde hvor han kastet ball med Justin Verlander og kona hans, Kate Upton. Om Ames innså at mennene og kvinnene som var foreviget på veggen hans, nok kun var vennene hans fordi Truviv skrev ut en stor andel av sponsorsjekkene deres, brydde han seg ikke om det. Uansett betraktet Sloane Tempelet som en sosialt halvveis akseptert ekvivalent av et penisbilde.

«Så», sa han og snudde seg for å lene seg mot pulten sin. Han var en middelaldrende mann som bar den koksgrå dressen godt, og som hadde evnen til å se bedre ut med alderen. Det var i hvert fall det Sloane objektivt sett visste, enda hun

selv hadde vanskelig for å skjønne at han fremdeles skulle være kjekk å se på. Det var blitt nok et faktum ved Ames hun ikke riktig trodde på. «Desmond er borte.» Han stakk tomlene langt inn i øyehulene og knep øynene igjen. «Den så jeg ikke komme.»

«Jeg ... ja, jeg er så lei for det.» Sloane tillot seg å ta steget forbi dørstokken. Siden hun fikk høre nyheten, var dette første gang hun mentalt klarte å knytte toppsjefens død til kondolanser. Det var grusomt. Han hadde barn, to, tenkte hun på, begge bare litt eldre enn Abigail. Hun planla å bearbeide bortgangen hans samme kveld sammen med mannen sin, Derek, over et glass vin – den fineste chardonnayen kjøleskapet deres hadde å tilby. Hun ville huske Desmond for hans livlige, oppmerksomme ansikt der han satt i den første stolen til venstre ved møtebordet og lyttet mens hun holdt kvartalspresentasjonene for selskapets direktører.

«Husker du hvordan han bestandig kalte deg miss Sloane?» Ames la armene i kors. Skuldrene hans ristet med en stille, godmodig latter. «Som om du var en førskolelærer?»

Minnet fremkalte et blekt smil. «Gud, ja. Det plaget meg faktisk ikke. Ikke når det kom fra ham.»

«Han likte deg.» Ames flyttet vekten sin bort fra pulten og gikk rundt på den andre siden, hvor han begynte å trykke på et tastatur uten å bry seg om å sette seg ned. Hun ventet noen sekunder, usikker på hvor stor konsentrasjon det han enn holdt på med bak datamaskinen, krevde av ham.

«Beklager at jeg skifter tema, men hvem var den kvinnen?» spurte Sloane. «Katherine, var det det?»

Han dro ut en skuff, ristet ut et par Hot Tamales – en besettelse han hadde lagt seg til for å få bukt med røyksuget – og stappet dem i munnen. «Det var Katherine Bell. Jeg skal presentere dere for hverandre. Jeg glemte det helt oppi alt som

skjedde. Et sekund bare.» Han trykket på noen flere taster og så opp på Sloane igjen.

Hun hadde en tanke om at Ames noen ganger led av en snev av selektivt hukommelsestap når det gjaldt de første årene deres i selskapet. Andre ganger var det det eneste han lot til å huske om henne overhodet. I dag var han åpenbart i humør til å late som om historien ikke eksisterte. «Hun er vår nye ansatte», sa han. «Masse bedriftserfaring. Hun skal jobbe i din avdeling. Jeg tror du kommer til å synes at hun er en virkelig verdifull ressurs.»

Sloane vendte det ene øret i retning Ames, som om hun ikke hadde hørt riktig. «Min avdeling?» Hun gjentok det som et spørsmål.

«Det stemmer.»

«Og du tenkte ikke på å rådføre deg med meg om å ansette en ny person i min avdeling?» Stemmen hennes lød for skingrende. Gjallende, ville han sikkert kalle den. «Jeg er jo underdirektør for den avdelingen.»

Det var årevis siden Ames hadde gjort noe sånt mot henne – årevis! Og nå spolerte Sloane alt sammen, alle disse månedene med å holde maska, med å takle Ames og hans kronidioti, med et plutselig utbrudd av uforfalsket sinne.

Ames bøyde seg ned mot dataskjermen igjen. «Og jeg er juridisk direktør», sa han. «Skal vi bytte CV?»

Sloane kunne allerede se seg selv gå gjennom denne samtalen i kveld foran speilet mens hun pusset tennene og ønsket at det hadde gått annerledes for seg.

«Hvor er kontoret til Katherine?» Hun endret strategi.

«Jeg tenkte du kunne ta deg av alt det. Tross alt» – han sendte henne et avvæpnende smil, og smilehull kom til syne på haka – «er det jo du som er underdirektør».

«Nettopp.» Hun pustet dypt inn og sorterte tankene. De kunne ikke akkurat la en advokat, ikke engang en Sloane ikke

hadde bedt om, vente i møterommet i det uendelige. Hun støttet notisblokka mot underarmen og la Finn et kontor til Katherine til listen av handlingspunkter, helt øverst. For en illevarslende dag å begynne i ny jobb på. Og hadde hun ikke sett veldig ung ut, med glatt og frisk hud? Ordet «troskyldig» hadde dukket opp i hodet hennes, selv om det var latterlig. Hun måtte jo være minst tretti, eldre enn Sloane var da hun begynte her.

Sloane snudde seg for å gå, og i farten glemte hun hvorfor hun hadde kommet i utgangspunktet.

«Sloane. Utkastet.» Ames hadde omsider bestemt seg for å sette seg ned, og nå klikket han seg gjennom noe hun ikke klarte å se, siden skjermen var stilt på skrå. Han nikket mot notisblokka på pulten sin. «Jeg har gjort et forsøk. Jeg vil se det før det sendes ut.»

Sloane gikk tilbake til pulten hans. En saks lå åpen på notisblokka. De sølvfargede bladene dannet en aggressiv X mot de gule sidene. Hun kjente på søvnmangelen, på uåpnede regninger og sinne. Fingrene hennes nølte over det kalde metallet. Noen ganger, når Sloane sto på veldig høye steder, var hun redd for å bli grepet av en trang til å hoppe, og for at hun plutselig ville være på vei nedover langs en bygning. Vi forsto alle denne følelsen, hvordan Sloane – eller hvem som helst av oss – med en kjapp bevegelse kunne gripe saksen og klippe over hovedpulsåren på halsen til Ames.

Hun dro til seg notisblokka, og fingertuppene hennes, som nå var en anelse svette, klistret seg til sidene. «Jeg kommer tilbake til deg med denne om en time», sa hun med en snev av falskhet i stemmen idet hun smatt ut av Ames Garretts kontor, og det var ikke første gang.

Utskrift av forklaring

26. April

Ms. Sharpe: Oppgi navnet ditt, er du snill.

Saksøker 1: Sloane Glover.

Ms. Sharpe: Hva er yrket ditt, Ms. Glover?

Saksøker 1: Jeg jobber som advokat i Truviv. Den formelle tittelen min er juridisk underdirektør.

Ms. Sharpe: Hvor lenge har du jobbet i Truviv?

Saksøker 1: I rundt tretten år.

Ms. Sharpe: Det er en respektabel fartstid. Lenger enn de fleste blir værende i jobben sin, forestiller jeg meg. Hva har holdt deg i Truviv i så mange år?

Saksøker 1: Jeg innehar en særdeles attraktiv stilling. Bedriftsadvokatjobber, særlig de som er godt betalt, er vanskelige å oppdrive. Truviv er allemannseie. Det er nok mange som ville ha drept – unnskyld, jeg mente ikke – det er nok mange som ville ha ønsket seg jobben min.

Ms. Sharpe: Og hvordan ble du kjent med Ames Garrett?

Saksøker 1: Ames var en del av gruppen jeg ble intervjuet av før jeg forlot Jaxon Brockwell, så det var vel da vi møttes første gang.

Ms. Sharpe: Jobbet du tett på Mr. Garrett?

Saksøker 1: Det var vel ikke før vi jobbet med salget av et datterselskap. Han hadde vært i selskapet i rundt fem år på det tidspunktet, tror jeg. Han koordinerte arbeidet med dokumentene som skulle oversendes motpartens advokat, og jeg hjalp ham med det.

Ms. Sharpe: Og hvordan vil du karakterisere forholdet mellom dere på daværende tidspunkt?

Saksøker 1: Det var greit.

Ms. Sharpe: Hva mener du med «greit», Ms. Glover?

Saksøker 1: Jeg syntes Ames var smart og ambisiøs. Han lærte meg mye om å lede en salgsprosess. Vi kom overens.

Ms. Sharpe: Jeg skjønner. Og når startet forholdet mellom dere?

ka P i TT el 3

20. mars

Vi leste Lean In. Ta oss på ordet; boka var obligatorisk blant karrierekvinnene i byen vår. Hvis venninner trengte råd, var det vår æresplikt å fortelle dem rett ut, klokt, inntrengende: Kjære, det du må gjøre, er å være fremoverlent.

Så vi leste den, alle de to hundre og førti sidene mens vi fikk stripet håret, eller lyttet til lydboka idet vi kjørte langs bomveien i Land Roveren vår. Vi trengte noen til å fortelle oss hva vi gjorde galt, og hvordan vi skulle fikse det. Til å minne oss på at vi ikke tjente nok penger eller klatret raskt nok på rangstigen eller hadde nok guts. Vi fantaserte om karrieren vår, vi deltok på kvinnenettverksarrangementer, vi lette etter karrieremessige risikoer vi kunne ta. Vi fulgte oppskriften og satte klokka på atten måneder og antok at da ville glasstaket ha gått i knas under vekten av alle verdens fremoverlente kvinner. Nøyaktig når var det vi innså at det ikke funket? Var det valget? Før det? Det er vanskelig å få øye på endringer i status quo. Som å prøve å måle svake temperaturfall uten termometer. Men én ting hadde Ms. Sandberg rett i. Vi måtte lene oss forover.

Det var den eneste måten å høre hviskingen på.

Hvert tredje minutt sprayet en automatisk luftfrisker ut sitrusduftende desinfeksjonsmiddel og rykket Grace tilbake til omgivelsene. På et offentlig toalett. På do. Der hun distré skrollet gjennom Instagram-feeden sin. Undertøyet hennes hang mellom anklene.

Det var dette tilværelsen som nybakt mor hadde redusert henne til. Det var søvnmangelen. Alle lovte at det ville gå over.

At en dag om ikke lenge ville hun begynne å føle seg som sitt gamle jeg igjen.

Hun skulle ønske hennes gamle jeg kunne få ræva i gir.

Døra til toalettet ble slått opp, og to par hæler kom inn.

Grace kunne ha gitt seg til kjenne ved å dra ut et stykke dopapir eller reise seg så den automatiske nedskyllingen ble utløst, men før hun rakk å lee på seg, stoppet et par hæler foran speilet og sa: «Danielle videresendte meg den regnearkgreia. Gud, hvem skulle trodd at det var så mange sleske fyrer i Dallas?»

Grace så mistenksomt opp fra telefonen. Myste. Bøyde hodet for å få et glimt av skoene foran speilet: rosa, lekre, men ikke spesielt moteriktige. Steve Madden, kanskje.

Den unge kvinnen i de rosa hælene måtte være i gang med et eller annet formiddagsvedlikehold der foran speilet. Den andre jenta, i høyhælte skinnsko, gikk inn i en av båsene og skjøv låsen igjen. «Du skulle ha fortalt meg det. Jeg fikk den for tre dager siden eller noe.»

Grace hadde problemer med å plassere stemmen. (Stemmene våre var ikke stort annet enn en fasade. Vi levde i knirkestemmens tid, hvor man gikk opp i toneleie i slutten av hver setning. Og vi hatet oss selv for det.) Å snakke sammen på do kombinerte to aktiviteter som på ingen måte burde foregå på samme tid, men Grace husket hvordan det var å være ung, da det å stikke på do sammen var et symbol på nærhet; prate og

sitte hver sin gang på huk over en ekkel doring. Hun kjente en fjern banking av lengsel etter den tiden.

«Det som er så sprøtt», fortsatte skinnskoene, «er at en av fyrene er bestekompisen til pappa.»

Ved vasken sa de rosa hælene: «Seriøst?» Grace hørte det klikke i en pudderdåse. «Og han var aldri, du vet, ubehagelig overfor deg?»

Grace ble var sine egne Ferragamo-sko med sløyfe, som hun var sikker på var synlige under båsene om en av jentene fikk det for seg å se etter. Burde hun løfte dem opp? Eller var det å gå et skritt for langt?

Hun greide ikke å bestemme seg for hva hun skulle gjøre, så hun gjorde ingenting.

«Nei, han har alltid vært skikkelig grei. En normal versjon av grei, er jeg nokså sikker på. Familien min spiste middag med ham i forrige måned.»

«Men tenk om det hadde vært faren din, da?» sa de rosa hælene. «For det er nettopp det. De er det. De er noens far, mener jeg. Tenk å få dette i innboksen og se navnet til faren din og ‘ba meg stikke en finger oppi rumpa på ham’ ved siden av. Ville du noensinne kunne sett på ham på samme måte igjen?» Grace trodde de rosa hælene var juridisk praktikant, en førsteårs jusstudent som jobbet et par dager i uka hos dem. Var det Olivia hun het? Sophia? Ett av to.

«Ok, unnskyld deg», sa lærskoene. «Mark Souls er en hedersmann. Og det er ikke et bilde jeg vil se for meg.» Den stemmen tilhørte jammen Alexandra Souls, en av de unge forretningsadvokatene Sloane hadde ansatt året før. Grace likte Alexandra. Og Alexandra og Olivia-eller-Sophia hadde vært venninner siden college, var det ikke sånn?

Det interessante var at Grace ikke hadde hørt noen snakke om noe annet enn Bankoles død i dag. Kanskje disse jentene var for unge eller for langt nede på rangstigen til å bry seg.

Eller kanskje de bare syntes dette var større nyheter.

De burde virkelig sjekke under båsene.

«Tror du det der i det hele tatt er sant? Den greia om ... rumpa?» spurte Olivia-Sophia og hørtes mer pirret enn sjokkert ut.

Alexandra bare lo.

Tuppene på Olivia-Sophias sko ble vendt mot båsene. «La du til noen andre navn?» spurte hun.

Grace hørte at det ble trukket ned. «Nei ... jeg – nei ...» sa Alexandra. Svaret føltes som en ladd pistol. Hengslene knirket idet Alexandra trådte ut av båsen. «Du?»

Men da måtte Alexandra ha vært i ferd med å vaske hendene, for kranen suste over stemmene deres. Deretter håndtørkeren.

Grace gned seg i tinningen. Hun prøvde å pusle brikkene sammen. Alexandra og Olivia-Sophia hadde altså mottatt et regneark. Og det måtte ha inneholdt en eller annen form for liste. En liste over sleske menn, hadde de sagt. Og de drev og sendte det seg imellom. Diskuterte det. (Grace begynte nå å innse at noe var i gjære, men flere av oss hadde allerede sett denne listen. Og lagt til folk også. Vi brukte oppdiktede e-postadresser og falske brukernavn og blindkopier som om de var på vei av moten raskere enn buksedresser og ermer med splitt.)

Kranen ble brått skrudd av.

«Det spiller ingen rolle», sa Alexandra. «Den fyren gjorde åpenbart noe som fikk noen til å klikke. Så han fortjener det sikkert. De burde mistet jobben, hele gjengen.»

Grace rykket til. Hva med rettferdig rettergang, tenkte hun, selv om det umiddelbart fikk henne til å føle seg som stjernestudenten på jusstudiet, noe hun visstnok faktisk hadde vært.

Alexandra og Olivia-Sophia var på vei ut, og Grace fikk ikke med seg resten av ordvekslingen, bare mumlende stemmer

som ble kuttet vekk idet døra lukket seg bak dem, mens Grace ble sittende igjen med en urolig følelse som selskap.

Når sant skulle sies, hadde vel den vært der hele tiden.