Hvaleventyret

ANDREAS TJERNSHAUGEN

Hvaleventyret Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Kåre Martens | Handverk Sats: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjoner: Georg Ossian Sars | Svend Foyn | Kåre Martens (se under) Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Imprint 11/15 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2245-2 Tegningen av blåhval på omslaget er fra: Sars, G.O. 1879. «Bidrag til en nøiere Charakteristik af Vore Bardehvaler». I Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania Aar 1878. Tegningen av granatharpunen på baksiden av omslaget er fra: Foyn, Svend, 1870. «Redskaper for hvalfangst». Patentsøknad.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold 7 Forord Del 1 Nord

11

Hvalen som blunket

19

Foyns metode

32

Kongelig storviltjakt

39

Da hvalen ble blå

46 Krill

51

Hvalen på Stortinget

57

Hærverk i lyse netter

64 Steypireydur

76

Østenfor sol og vestenfor måne

85

Blåhvalens sang

Del 2 Sør 93 Begynnelsen 102

Hvordan blåhvalen ble så stor

110

Grytviken

121

Oppbrudd

129

Illusjonenes øy

134

Apotekerens eksperiment

139

Uvitenskapelig og barbarisk

145

En mann med mange hatter

Del 3 I åpent hav 161

Døden i Rosshavet

167

Sjørøvere

175

Fritt hav

190

Synkronsvømming

195

Boom

206

Avskjed og gjensyn

210

Krise

223

Blokade

233

Hvalen og stormaktene

241

Blåhvalenheter

255

Sluttspill

262

De som slapp unna

Epilog 271

Vandringen nordover

278

Noter

312

Litteratur

326

Takk

329

Register

Forord BLÅHVALEN ER IKKE BLÅ. Navnet fikk den godt utpå

1800-tallet, av norske hvalfangstpionerer. Fra skipsdekket k ­ unne de iblant skimte det enorme sjødyret som et turkisblått felt ­under overflaten, øyeblikket før det kom opp for å puste, mens alle om bord i fangstbåten ventet på braket fra harpunkanonen.

Jeg har selv sett hvordan det blåner, som hvalfangerne sa, når blåhvalen lurer like under bølgene. Over vann ser man ­hvalen i et annet lys. Idet ryggen bryter havflaten, viser det seg at huden mangler farge, den er mellomgrå, med lysere grå flekker.

Hvaleventyret handler om menneskenes møte med verdens største dyr. Mye er storslått ved dette møtet, det dreier seg på den ene side om kraftige maskiner, stadig større farkoster, først hundrevis og så tusenvis av arbeidere som produserer m ­ illioner av tonn med hvalolje, og på den annen side om det største ­dyret som noensinne har eksistert. Dyret – blåhvalen selv – har fått større plass i denne boka enn dyr normalt får i bøker om ­historie. Arten er portrettert ut fra hva vi nå vet, selv om en hel del av dette var ukjent mens fangsten pågikk.

Som en motvekt til alt det store, har jeg i hvert kapittel valgt å fortelle om én enkelt person, eller noen få, enten de er a­ ktive fangstfolk, redere eller zoologer og statsledere som spilte en rolle i det store hvaleventyret. De fleste av disse personene er fra Norge. Det er ikke tilfeldig. Folk fra vårt lille land ledet an i 7

blåhvalfangsten, og boka beskriver for det meste hendelsene slik de framsto sett med norske øyne.

Fangsten av blåhval pågikk i omtrent hundre år, og v ­ erden over ble det tatt mer enn 370 000 bare av denne ene arten.

Advarsler om utrydding fulgte den moderne hvalfangstnæring­ en fra starten. Ved siden av beretninger om blodslit, store fortjenester og eventyr i fjerne himmelstrøk skal vi følge d ­ iskusjonen om vern av hvalene helt fram til blåhvalen ble totalfredet, i aller siste liten.

Blåhvalen er selvsagt ikke det eneste levende vesenet som har hatt et vanskelig møte med menneskeheten. Teknologien har gjort oss til en mektig naturkraft. Vi former selv planeten vi ­lever på, havet, landjorda og atmosfæren, og den sanne fortell­ ingen som følger, kan også leses som en flik av en større historie, en som fortsatt utspiller seg, med åpen slutt: Historien om hva slags naturkraft vi velger å være.

Nesodden, 18. juni 2018

Del 1

Nord

Hvalen som blunket EN TIDLIG SØNDAGSMORGEN i oktober, året 1865, var

fiskeren Olof Larsson på småviltjakt blant svabergene ved Askimsviken utenfor Göteborg. Her fikk han øye på noe uvanlig som stakk opp fra sjøen, kanskje 40 meter fra strandkanten.

Først trodde han det var vrakgods. Straks han kom seg ned til vannet, forsvant all tvil om at det var et levende dyr som lå der ute og kjempet for å komme løs.

Olof hadde aldri sett noe lignende før. Likevel forsto han at dette ikke kunne være annet enn en hval. Han sprang av sted for å hente svogeren sin, Carl.

Carl Hansson hadde vært til sjøs. Ute i Nordsjøen hadde han sett hvaler, og han visste at de var noen forferdelige udyr, som i verste fall kunne forsøke å sluke båten. For sikkerhets skyld valgte han derfor en stor båt. De to mennene heiste seil og krysset mot beistet til de var om lag 25 meter unna.

Hvalen lå på buken, lent litt mot den ene siden. For det ­meste var den urørlig. Omtrent hvert femte minutt trakk den pusten, rykket til og forsøkte å kaste seg opp i lufta. Halen hevet seg da en mannshøyde over vannet og slo ned igjen. Sveivene – brystfinnene – flakset som vinger. Blåsten lignet tett tåke og låt som et tordenbrak eller «en dyp bassrøst, men med kraften til dampfløyten på et skip». Ekkoet gjallet i fjellveggene.

11

Olof våget ikke mer. Han gikk i land og lot seg ikke overtale til noe angrep på monsteret. Carl forsøkte alene. Men da båten var tre–fire meter unna, ble han også redd og snudde. Inne ved land fattet han mot, og satte utover igjen. Han angrep med en kniv festet til en lang båtshake, like foran de to blåsehullene. Til ingen nytte. Hvalen enset knapt stikkene. Den fortsatte å streve for å komme løs, men bevegelsene førte den i stedet stadig lenger innover på grunt vann.

Da Olof så at det var trygt å nærme seg hvalen, ble han med ut i båten. Det var han som oppdaget at hvalens øye hadde kommet klar av vannet. Hvalen blunket som et menneske.

De to karene bestemte seg for å stikke ut øyet, så hvalen ikke kunne se dem. Kniven og båtshaken sank mer enn en halv meter inn i øyehulen. Blodet sprutet ut i en tykk stråle. Det rant som når man stikker hull på en tønne øl, mente Carl, og slik fortsatte det i en halvtime. Havet rundt dem ble farget rødt.

Hvalen slo fælt med halen og finnene, men hodet greide den ikke å løfte lenger. Det sank bare dypere ned i sanden.

Nå ga Carl seg til å hogge i hvalhodet med en øks. Så lenge han sto i båten, ga det ikke noe synlig resultat, men etter hvert klatret han opp på hodet, og derfra fikk han hogget til et dypt hakk like bak pustehullene. Blodet vellet opp fra hakket. Det rant ned i pustehullene, så hvalblåsten ble rødfarget. Snart var Carl fullstendig dekket av blod, der han sto og slo med øksen.

Hvalen rykket så kraftig til av øksehoggene at han flere ganger måtte gå over i båten til den hadde roet seg. Særlig hvis man rørte ved munnen, reagerte hvalen voldsomt.

Carl arbeidet med øksen oppe på hvalhodet fra klokka ti til klokka halv fire om ettermiddagen. Da festet de hvalen til land med en trosse, og gikk hjem. De fortalte ingen hva de drev med ute i Askimsviken.

12

Hvaleventyret

Hvalen pustet fortsatt da de møtte opp neste morgen.

Forsøkene på å komme fri hadde brakt den enda lenger inn mot land, og det var fjære sjø, så de kom lettere til nå. Carl hogget hvalen i øyet og i buken med en ljå. Ut av øyet sto blodspruten så tykk som en arm, i minst en time denne gangen. Rundt klokka elleve fikk Carl laget et dypt sår bak den ene av sveivene.

Det begynte å komme luft ut av såret, mens pusten gjennom de to hullene oppe på hodet stilnet.

Utover ettermiddagen lå hvalen nesten helt stille, men den blødde fortsatt. Omkring klokka tre reiste hvalkroppen seg brått i en veldig bue. Hvalen kom helt fri av vannflaten, bare støttet av hodet og halen. Den dundret ned igjen «så vannet delte seg med et fryktelig bulder». Etter det ble den liggende helt stille. Det hadde gått 30 timer siden Olof Larsson oppdaget den strandede hvalen.

Kjøper du billett, kan du fortsatt se den. Selv etter 150 år er blåhvalen fra Askimsviken det største trekkplasteret til Göteborgs naturhistoriske museum, og fremdeles verdens ­ eneste utstoppede blåhval.

Ettersom den var litt over 16 meter lang da den døde, er det snakk om en blåhvalunge som nylig hadde sluttet å die moren.

Han ble født vinteren før, trolig et sted sør for Asorene. Da var han sju meter lang og veide to–tre tonn. Utpå våren fulgte han moren nordover. Morsmelk med konsistens som yoghurt, og opp mot femti prosent fett, ga de nødvendige kreftene. Moren viste ungen rundt til de beste beiteplassene. Noen av dem var nok langt til havs, men kanskje besøkte de også Svalbard, Island eller Finnmarkskysten. Det kan tenkes de var så uheldige å bli beskutt. Noen få pionerer prøvde på denne tiden noe helt nytt, nemlig blåhvalfangst med dampkraft og eksplosiver.

Hvalen som blunket

13

På høsttrekket tilbake mot sør tok den unge hannhvalen en uvanlig avstikker østover. Muligens svømte han seg bort, uerfaren som han var. Han må ha rundet Sørlandet og deretter Skagen, og satt kursen inn i Kattegat mellom Danmark og Sverige. Så endte han altså livet på en grunne i Göteborgs skjærgård. Hadde han overlevd, ville det tatt flere år før han ble forplantningsdyktig. En kjønnsmoden hann er minst 20 meter lang, og minst dobbelt så tung som hvalen som endte på museum i Göteborg.

August Wilhelm Malm ved det naturhistoriske museet mente det var en hittil ukjent hvalart han hadde kjøpt av de to fiskerne. I en storslått gest ga han den vitenskapelig navn etter sin kone Caroline: Balaenoptera carolinae. Oppkallingen ble ikke tatt til følge av andre zoologer.

Sannheten var nemlig at det fra før forelå en rekke vitenskapelige beskrivelser av den samme arten. Hver gang en slik kjempehval ble funnet i siviliserte strøk, var det en sensasjon.

Zoologer som fikk sjansen til å undersøke et grunnstøtt eksemplar, hadde sjelden sett noe lignende. I likhet med August Wilhelm Malm innbilte de seg ofte at de hadde oppdaget et dyr som var ukjent for vitenskapen. Resultatet var at hele tolv forskjellige vitenskapelige navn tidligere var blitt lansert på det som trolig var blåhvaler alt sammen. I dag kalles blåhvalen Balaenoptera musculus, slik Carl von Linné opprinnelig foreslo, ut fra en beskrivelse av et dyr han selv ikke hadde sett.

Det hjalp ikke på forvirringen at de anatomiske beskrivelsene og tegningene som fulgte med navneforslagene, hadde sine begrensninger. De bar preg av den uhåndterlige ­størrelsen på dyrene, de vanskelige arbeidsforholdene på strendene der kadavrene lå, og ikke minst forråtnelsen, som gjerne hadde

14

Hvaleventyret

kommet langt før en mer eller mindre hvalkyndig vitenskapsmann nådde fram.

Uansett hvilken art den måtte tilhøre, hadde August Wilhelm Malm altså fått hånd om en sjelden zoologisk skatt. Han gikk straks i gang med å organisere bergingen. Tre dampbåter og to kullprammer måtte til for å frakte kadaveret inn til byen, hvor tretti arbeidere fikk jobben med å flå og partere dyret, i et stinkende kappløp med forråtnelsen, og med tilskuere som stjal småbiter av hvalen som suvenirer. 30 000 sink- og kobberspiker gikk med til å feste hudflakene på en spesialbygget ramme av tre. Byggverket ble laget i fire seksjoner som kunne tas fra hverandre. Slik ble det lettere å flytte hvalen.

Museumshvalen ble utstyrt med hengsler oppe i nakken, så overkjeven kunne vippes opp. Dermed fikk publikum studere de merkelige bardene som satt festet der oppe. Man kunne til og med stige inn i hvalfiskens buk, som Jonas i Bibelen. Der inne var det trivelig innredet, med benker, tapet og det hele.

Konstruksjonen med bevegelig overkjeve ble kanskje valgt av praktiske grunner, men den stemmer dårlig med bardehvalenes anatomi. Når en levende hval åpner munnen, er det underkjeven som beveger seg.

Hvalen ble stilt ut i Göteborg og i Stockholm med stor suksess. En planlagt Europa-turné strandet derimot i Berlin, og bidrag fra Göteborgs velstående borgere måtte til for å kjøpe hvalen fri fra kreditorene.

Fortellingen om hvordan museumshvalen ble funnet og preparert, fikk August Wilhelm Malm trykt, sammen med fotografier og en omfattende vitenskapelig beskrivelse, i et gedigent praktverk på fransk. «Malmska valen», som den ble hetende, nøt en kortvarig vitenskapelig stjernestatus. Den faglige interessen avtok raskt da den nye, industrielle hvalfangsten ga rikelig

Hvalen som blunket

15

tilgang på blåhvalkadavre. Men blåhvalen i Göteborg forble populær som museumsgjenstand. En gang tidlig på 1900-tallet ble et elskende par oppdaget inne i hvalens buk. Det førte til at adgangen til det uvanlige rommet ble begrenset. I dag får museumsgjestene bare klatre inn gjennom gapet til det groteske, svartnede klenodiet ved spesielle anledninger.

Den 16 meter lange, utstoppede hvalen er diger. Likevel ville den sett puslete ut ved siden av verdens største bevarte hvalskjelett, fra en 27 meter lang blåhval skutt ved Island.

Rekordskjelettet står utstilt i den sørøstnorske småbyen Tønsberg. Slottsfjellmuseet i Tønsberg ligger ved høyden der Norges middelalderkonger fikk bygget saler og festningsmurer, og beleiret hverandre da det brøt ut borgerkrig. Før man kommer til hvalknoklene, passerer man utstillinger med rester av vikingskip, bronsesmykker og sverd.

Helt i enden av bygningen, innenfor en avdeling med minner fra Tønsbergs tid som hval- og selfangstby på 1800- og 1900-tallet, ligger hvalhallen. De monterte gigantskjelettene er stuet tett sammen. Blåhvalen, som dominerer rommet, ble skutt med harpunkanon fra en dampbåt og slept inn til den norskdrevne fangststasjonen i Hellisfjorden på Island sommeren 1901. På det travle fabrikkanlegget ble blåhvalbeina for en gangs skyld ikke sagd opp og kokt tomme for olje. I stedet ble de renset og tatt med hjem til Tønsberg.

Innerst i utstillingsrommet, ved gigantskjelettets snutespiss, er det satt opp et lite messingskilt som opplyser om at nettopp dette blåhvalskjelettet er det største som noe sted i verden er bevart etter en nålevende dyreart. Forbeholdet om «nålevende» skyldes at noen langhalsete dinosaurer var lengre fra snute til haletipp enn selv de største blåhvalene. Når det gjaldt kroppsmasse, var ikke dinosaurene i nærheten. Og beina på hver side 16

Hvaleventyret

av blåhvalens underkjeve, er de mektigste knoklene i dyreriket, noensinne. Dimensjonene ville vært normale for et tre.

Ingen ansatte er å se i denne avkroken av museet. Utstil­ lingsgjenstandene er ikke gjerdet inn, og like innunder blå­ hvalens ribbein finnes en benk hvor man kan sette seg.

Hadde det gått som mange fryktet, ville verdens største hvalskjelett kanskje vært bedre bevoktet. Da det kom til Tønsberg, var det tvil om hvor lenge det ville finnes blåhval i verdenshavene. Snart ville hvalen kanskje tilhøre «museums­ dyrene», advarte en av representantene da Stortinget debatterte hvalfangsten i 1903. «Blaahvalen er praktisk talt borte fra vore kyster», fastslo en annen. Han mente arten nå måtte vernes og bevares, for sin egen skyld, som en slags levning etter fortidens kjemper.

Men ville man egentlig savne hvalene, mer enn man savnet utdødde kjempedovendyr og mastodonter? Betydde de stort for menneskehetens velvære? Slik undret en av talerne seg i en tidligere stortingsdebatt, allerede i 1885. Han medga at det ville være en ulempe å miste muligheten til hvalfangst, men ellers visste han ikke, sa han, «om Hvalen spiller en saadan rolle i Verden, at det vilde være nogen særdeles Ulykke, om den aldeles gik ud af de levende Skabningers Række».

Hvaleventyret begynte her. Den moderne storhvalfangsten med raske båter, sprenggranater og harpunkanon, som gjorde utrydding av blåhvalen til diskusjonstema, ble grunnlagt av folk fra Tønsberg. Gjennom i hvert fall 70 år var Vestfold, med ­byene Tønsberg, Sandefjord og Larvik, verdens hvalfangst­ sentrum. Fangstekspedisjonene gikk først til Finnmarkskysten.

Siden gikk de verden rundt.

Særlig i Antarktis var det nær på at blåhvalen forsvant. I utgangspunktet levde flertallet av verdens blåhvaler der, og den

Hvalen som blunket

17

antarktiske underarten, som i dag regnes som kritisk truet av utrydding, var størst. De røsligste individene var rundt fem meter lengre enn den som havnet på museum i Tønsberg. De veide flere titalls tonn mer.

Titalls tonn. Fortsatt deler vi planeten med dyr som er så digre at man strever med å forestille seg om ti eller tretti tonn ville utgjøre noen påfallende forskjell. De aller største av dem gjorde vi nesten slutt på, og den gulnede trebenken under hvalens ribbein i Tønsberg er et godt sted å tenke over spørsmålet fra stortingsrepresentanten i 1885.

Ville det vært noen ulykke?

Foyns metode SVEND FOYN BLE FØDT i 1809, et par år etter at verdens

første dampdrevne skip la ut fra kai. Til hjemtraktene hans i Tønsberg, nær Oslofjordens munning, kom det dampskip på besøk først da han nærmet seg slutten av tenårene.

Dampmaskinene tok over for muskel-, vind- og vannkraft på stadig nye områder gjennom Foyns leveår på 1800-tallet.

De kullfyrte maskinene revolusjonerte produksjonen av alt fra trelast til tekstiler. Jernbanesporene og lyden av lokomotivenes dampfløyter bredte seg fra by til by. Dampskipene ble satt inn i rutetrafikk, selv tvers over verdenshavene.

Også innenfor våpenteknologien skjedde mye. Så tidlig som i 1807 regnet britiske artilleriraketter over København, etter at britene hadde videreutviklet asiatiske rakettvåpen. Fra midten av århundret ble kanonene forbedret med nyvinninger som rif­ lede kanonløp og spisse i stedet for runde prosjektiler.

Det var kombinasjonen av dampkraft og moderne artilleri som satte Svend Foyn og mannskapene hans i stand til å beseire verdens største og sterkeste dyr.

Foyn fødtes inn i en velstående familie. Men da han var bare tre år gammel, rammet ulykken. Faren druknet. Moren greide å beholde bygården, med våningshus i tre opp mot en av bygatene, og sjøboder ned mot bryggekanten. Det vesle familierederiet holdt seg så vidt flytende gjennom dårlige år for 19

skipsfarten. Svends barndomshjem ble likevel preget av økonomiske bekymringer, og kanskje var det den erfaringen som gjorde ham så fast bestemt på å bli søkkrik.

Fra 11-årsalderen ble den farløse gutten med til sjøs når det var skolefri. Han ble seilskuteskipper som 24-åring, og la seg opp en beskjeden formue ved å frakte last over Nordsjøen. Pengene investerte han i sitt første store eventyr: fangst av grønlandssel som ynglet på havisen i området rundt vulkanøya Jan Mayen.

Tilbake på 1700-tallet hadde skip fra Bergen tatt del i denne ishavsfangsten, men den bergenske selfangsten var for lengst avsluttet da Foyn satte i gang. Rundt midten av 1800-tallet var det særlig tyske og britiske skip som la ut etter grønlandsselen.

Mange av dem tok andre arter ved siden av, inkludert den store, svarte grønlandshvalen, som først hadde lokket europeiske fangstskip opp til iskanten.

Foyn lyktes over all forventning med selfangstekspedisjonene som hver vår la ut fra Tønsberg. Fra begynnelsen ledet han toktene selv, og han fortsatte å føre sitt eget skip etter at han fikk flere skuter i sving. Foyn var høyrøstet og sterk som en bjørn. Han arbeidet hardere enn noen, han krevde mye av mennene under seg, og møtte han motstand, kunne han bli uhyggelig sint. En gang skal han ha slått ned en ulydig sjømann så grundig at han ble lettet da mannen våknet til liv igjen.

Selfangsten gjorde Svend Foyn til Tønsbergs rikeste mann.

Konkurrenter kom naturligvis til, og selfangst ble en ny og betydelig næringsvei for Vestfold, selv om få kunne måle seg med fangstresultatet til Foyn-skutene.

Tidlig på 1860-tallet bestemte fangstpioneren seg for å ta fatt på et nytt og større eventyr. Han ville fange blåhvalen og dens ikke fullt så store slektninger, finnhvalen og knølhvalen. Særlig blåhvalen og finnhvalen var regnet som farlige og 20

Hvaleventyret

i praksis umulige å fange med fortjeneste. Foyn mente det var penger å tjene på å gjøre den oppfatningen til skamme.

Det er ikke alle vellykkede menn i femtiårene som ville satset så dristig. Men Foyn levde for arbeidet, og det så ikke lenger like lyst ut for selfangsten som hadde gjort ham rik. Det var blitt for mange fangstskuter i Vestisen. Bestanden av grønlandssel var i ferd med å bli uttømt. Grønlandshvalen var slett ikke noe alternativ. Etter århundrer med fangst var det svært få igjen av den arten. De store og tallrike hvalene i finnhvalfamilien, derimot, svømte uforstyrret forbi fangstskutene, som levende svaberg av muskler og spekk. I et tilbakeblikk beskrev Foyn hvalfangsten nærmest som en religiøs plikt: «Gud havde ladet Hvalen gaa der til Menneskenes Nytte og Gavn, saa jeg ansaa det som mit Kald at opphjælpe det Fiskeri».

Foyn forbandt gudfryktighet med hardt arbeid, både for fattig og rik. Han så penger som noe man tjener og investerer, ikke noe man bruker opp på fornøyelser. Det var ingen konflikt mellom jakten på rikdom og religionen i hans tankeverden. Og han var en dypt religiøs mann. Dagboknotatene etter Foyn er pep­ ret med små bønner. «O Gud være med os og bevare os i Jesu Navn», skrev han på vei ut. «Kom hjem Gud være lov med alt i Behold. Gud ske tak og lov for Lykkelig Reise og Godt Fiskerie i Jesu Navn. Amen.»

Fangsten etter blåhvalen og slektningene skulle skje fra det norske fastlandet. Nordmenn hadde fanget hval siden stein­ alderen, og på Vestlandet brukte man fortsatt garn til å sperre mellomstore hvaler, som vågehval og spekkhogger, inne i våger, altså viker, for så å drepe og spise dem. Derav navnet vågehval. Grunnlaget for Svend Foyns nye fangstprosjekt var likevel ikke norske fangsttradisjoner, men snarere teknologien fra

Foyns metode

21

kommersiell hvalfangst i mye større skala, utviklet av folk fra andre nordatlantiske kyster.

Baskerne nordvest i Spania og sørvest i Frankrike startet den storstilte hvalfangsten. De begynte allerede i middelalderen, i robåter langs kysten av Biscayabukta. Byttet var en stor bardehval som kalles nordkaper. Ettersom det gikk nedover med nordkaperbestanden som besøkte Biscayabukta, dro de baskiske hvalfangerne lenger av sted. De fraktet med seg robåtene, harpunene og resten av utstyret i seilskip, og satte opp stasjoner ved kysten der det var hval å finne. På 1500-tallet opererte baskiske hvalfangere over mye av Nord-Atlanteren, fra Newfoundland til Finnmark. Høyt mot nord fant de også den enda større grønlandshvalen.

Nordkaperen og grønlandshvalen er slektninger. De tilhører retthvalfamilien, en gruppe store bardehvaler med et helt annet levesett og en helt annerledes anatomi enn blåhvalen.

Retthvalene spiser ved å svømme langsomt, med åpen munn.

Vannet strømmer jevnt inn gjennom en åpning i bardene midt foran, og ut igjen gjennom radene av barder som henger fra hver side av overkjeven. Maten de på den måten siler ut fra sjøvannet er små krepsdyr, typisk på størrelse med et riskorn.

Den sedate spiseteknikken avspeiler seg i kroppsfasongen.

Nordkaperen og grønlandshvalen er tykke, trege dyr. Hodet er enormt. Nordkaperens barder blir nær tre meter lange, grønlandshvalens hele fire. Retthvalene er med andre ord utstyrt med en virkelig diger sil.

Disse plumpe, saktesvømmende dyrene var lettere å komme innpå og avlive enn den raske, strømlinjeformede blåhvalen. Og selv om en harpunert, opptil 16 meter lang nordkaper var farlig nok for menn i robåt, manglet den blåhvalens voldsomme

22

Hvaleventyret

krefter. Det tykke spekklaget hadde dessuten en virkning som var helt avgjørende for fangsten. Døde retthvaler fløt.

Baskerne fikk konkurranse i retthvalfangsten fra nederlendere, engelskmenn og andre som ville ta del i rikdommene.

Hvalspekket kunne kokes til olje – tran – som blant annet ble brukt i lamper og til å lage såpe. Kjøttet lot seg ikke bevare på lange fangstekspedisjoner. Men retthvalenes enorme barder var et stadig mer etterspurt materiale ⎼ ganske stivt, men likevel fleksibelt. De smale vepsemidjene som preget den europeiske damemoten gjennom århundrer, var ofte snørt inn med korsetter der spilene var laget av hvalbarder. Bardene ble også brukt i plagg som krinoliner – avstivede underskjørt som sto ut fra kroppen – og i paraplyer, pisker og børster. De anvendelige platene i overkjeven er helt unike for bardehvalene. De er laget av keratin, det samme fiberaktige proteinet som finnes i hår og negler. Bardene er bygget opp omtrent på samme måte hos de forskjellige artene. Fargen, formen og størrelsen varierer.

Etter oppdagelsen av Spitsbergen (Svalbard) på slutten av 1500-tallet ble denne øygruppen et spesielt viktig område for fangst av grønlandshval. Nederlendere og engelskmenn konkurrerte om kontrollen der. Også skip under dansk flagg prøvde seg. Bergenske redere fikk for eksempel tillatelse til hvalfangst fra Danmark-Norges konge allerede i 1614, og det gikk noen ekspedisjoner fra Bergen gjennom 1600-tallet.

Fangsten gikk hardt ut over bestandene. På 1800-tallet var det knapt grønlandshval igjen rundt Svalbard. Fangststasjonene lå i ruiner, mens hvalskutene seilte til andre farvann. Nordkaperen, som hadde vært forfulgt i enda flere år, var ikke tallrik noe sted.

De britiske kolonistene i New England – i det senere USA – kom tidlig med i jakten på retthvalene. Det var de som på 1700-tallet startet storstilt fangst av spermhvalen. Spermhvalen

Foyns metode

23

er en tannhval, og mangler barder. Som andre sjøpattedyr har den spekk som kan kokes til tran. Men i tillegg inneholder den merkelige, rettvinklete snuten et særegent og langt mer verdifullt fettstoff som kalles spermasett eller spermolje. Arten fikk opprinnelig navnet sitt fordi dette stoffet kunne minne om sæd, og noen trodde en stund at spermhvalen hadde sæden i hodet.

Stoffet viste seg anvendelig til kremer og salver. Det kunne brukes til levende lys av bedre kvalitet enn alminnelige talglys. Ikke minst var det et førsteklasses smøremiddel til finmekanikk, i en tid da den teknologiske utviklingen skjøt fart.

Amerikanerne fulgte det samme mønsteret som baskerne før dem: Først fanget de så mye spermhval de kunne i sine nære farvann. Så dro de lenger av sted. Før den amerikanske uavhengighetserklæringen ble signert 4. juli 1776, hadde hvalfangerne fra New England gjennomsøkt mye av Atlanterhavet på jakt ­etter spermhval. Tidlig på 1800-tallet utvidet de fangstområdet til det vidstrakte Stillehavet. Hvalfangsten ble for første gang en verdensomspennende virksomhet. Dette ble mulig fordi amerikanerne hadde begynt å bygge anlegg for å koke spekket til tran om bord i seilskutene. Dermed behøvde de ikke lenger å rekke hjem før spekket ble bedervet. Om nødvendig kunne de være av gårde i årevis.

Parteringen av spermhvalkadaveret skjedde nå ved skips­ siden, og fangsten kunne foregå langt ute til havs. Hvalfangerne firte robåtene ned fra skipet. Byttet ble fortsatt festet til robåten med et langt tau ved å kaste en håndholdt harpun med mothaker når hvalen kom opp for å puste. Deretter ble dyret drept av mennene i båten ved at de stakk det med spisse lanser.

Dødskampen var ofte langvarig. Hvalen kunne slepe fangst­ båten langt av sted, og gikk iblant til motangrep. En episode med en aggressiv spermhvalhann inspirerte romanen Moby 24

Hvaleventyret

Dick, som udødeliggjorde den amerikanske spermhvalfangsten med seilskip og robåter.

Selvsagt spekulerte mange på hvordan hvalfangsten kunne moderniseres. En serie oppfinnelser som skulle effektivisere jakten på retthval og spermhval, la også grunnlaget for Svend Foyns fangst etter nye arter.

Den første harpunkanonen, en engelsk oppfinnelse, ble prøvd i jakt på grønlandshval allerede i 1731. Men det var verken enkelt eller farefritt å fyre av kanon fra robåt. Først i 1837 kom en modell på markedet som ble virkelig populær. Svend Foyn kjøpte flere slike harpunkanoner som han tok med på selfangstskutene sine i tilfelle de skulle møte på en av de sjeldne og verdifulle retthvalene. I 1849 kom kanonene til nytte da Foyn tok sin første hval – en grønlandshval.

Harpunkanonene forbedret rekkevidden til harpunene. Det ble noe lettere å få festet hvalen til båten, men store hvaler som spermhval, nordkaper og grønlandshval, døde ikke av å bli harpunert. Neste skritt var derfor å få tatt dyrene mer effektivt av dage. Både gift, elektriske støt og sprengstoff ble forsøkt.

Metoden som slo igjennom fra midten av 1800-tallet, var så­kalte bombelanser. Hvalfangernes tradisjonelle lanser ble forsterket med eksplosiver som gikk av inne i hvalkroppen noen sekunder etter at lansen hadde trengt inn. Snart ble også bombe­lansene skutt ut med gevær eller kanon. Fortsatt var det to steg i prosessen: Først skjøt man harpun, deretter bombelanse.

Disse nyvinningene ga håp hos oppfinnere og entreprenører i flere land om å starte effektiv jakt også på de store hvalene i finnhvalfamilien. Blåhvalen og finnhvalen var altfor sterke til å fanges med harpun fra robåt. Dessuten hadde disse spreke dyrene lavere fettprosent enn retthvalene og sank gjerne når de døde.

Foyns metode

25

En idé flere syslet med, var å lage et kombinert harpun- og eksplosjonsvåpen. Allerede på 1820-tallet forsøkte briter å utvikle en rakett som både skulle feste en line i hvalen, drepe eller svimeslå den ved en eksplosjon inne i kroppen og fylle den med gasser fra eksplosjonen så den holdt seg flytende. På det siste punktet innfridde ikke rakettene. Hvalene sank.

En pioner som fikk stor betydning for Svend Foyn, var amerikaneren Thomas Welcome Roys. Allerede sommeren 1856 var Roys på tokt med en tomastet seilskute i farvannene fra Island i vest til russiske Novaja Semlja. Han fant ikke grønlandshval som han hadde håpet. Men han fikk gjennomført sitt andre forsett: å teste et granatvåpen på andre hvalarter. Han skjøt etter både blåhvaler, finnhvaler og knølhvaler. Blåhvalen kalte han Leviatan, etter Bibelens sjømonster.

«Vi skjøt 22 leviataner, hvorav én døde, 26 knølhvaler, hvorav fire døde, og fire finnhvaler, hvorav ingen døde. Ni leviataner, tolv knølhvaler og to finnhvaler blåste blod, hvilket er bevis på at vårt sikte var tålelig godt og at alle granatene eksploderte», skrev han selv. Det ser ikke ut til at han fikk berget noen av kadavrene. Roys fortsatte å eksperimentere med fangst av de store, sterke hvalene i årene som fulgte. Det kostet ham blant annet venstre hånd, som ble skutt bort da en granat gikk av for tidlig.

Også hjemme i Norge var det flere som arbeidet med oppfinnelser som skulle gjøre havet utrygt for blåhvalen og slektningene dens. Svend Foyn fulgte med på eksperimentene deres og lærte av dem. Men han hadde en kombinasjon av forutsetninger som forløperne manglet: Han var allerede en dyktig og erfaren sjømann, fangstmann og forretningsmann. Og ikke minst hadde han tilstrekkelig med formue og løpende inntekt fra selfangsten til å drive hvalfangstforsøk med tap i årevis, uten 26

Hvaleventyret

å stå til rette for utålmodige investorer. Det var egne penger han risikerte.

Vadsø ble basen for Foyns fangstforsøk. Byen lå ved Varangerfjorden, den siste store fjorden langs Finnmarkskysten før grensen mot Russland. Andre hadde nylig prøvd seg på hvalfangst her, men uten hell. Amtmannen i Finnmark oppsummerte erfaringene slik: «Der skal i Varangerfjorden til sine tider være mange hvalfisk, men de sies å være av en for urolig art til å kunne stikkes eller på annen måte fanges.»

Sommeren 1864 var Foyn på sitt første tokt etter disse ­urolige hvalene. Gjennom selfangsten hadde han skaffet seg erfaring med dampdrevne hjelpemaskiner, og nå reiste han med verdens første spesialbygde dampskip for hvalfangst, som han hadde fått bygget i Christiania (Oslo). Skipet het Spes & Fides.

Håp og tro. Det var seilene som tok skipet fra Tønsberg til Vadsø. Under fangstforsøkene i Varangerfjorden, derimot, var det dampmaskin og propell som ga framdrift.

Spes & Fides var i begynnelsen utstyrt med flere kanoner langs sidene av båten, som om man skulle fyre av bredsider i sjøslag. Båten var lastet med et veldig arsenal av harpuner, lanser og eksploderende våpen som skulle skytes ut fra kanonene. Men mannskapet manglet erfaring med utstyret. Det holdt på å gå galt allerede første gang de harpunerte en hval i Varangerfjorden. En av mennene hadde fått i oppdrag å holde taukveilen (linen) som forbandt harpunen med fangstbåten.

Han ble så skremt av smellet og rekylen fra harpunkanonen at han kastet taukveilen fra seg like ved føttene til Foyn, og løp bakover i båten. I opphisselsen viklet Foyn seg inn i tauet og ble dratt til sjøs.

Foyn fortalte senere: «… ved Uforsiktighed, traadte jeg oppi Linekveilen og fik derved en Rundtørn af Linen rundt Foden.

Foyns metode

27

Hvalen, der skjød en sterk Fart gjennem Vandet, trak følgelig Linen og mig til havs. Jeg troede min sidste Time var kommen; men da Hvalen igjen kom op paa Overfladen, blev Linen ganske slak, hvorved jeg i en Fart fik Rundtørnen af Benet og svømmede hen til Baadsiden, hvor jeg blev trukket op.»

Det tok flere år med prøving og feiling før Foyn og mannskapet lyktes med fangsten. Et studiebesøk på Island i 1866 fikk stor betydning. Der hadde den enhåndete oppfinneren Thomas Welcome Roys og kompanjongen hans, fyrverkeriprodusenten Gustav Adolph Lilliendahl fra New York, etablert seg året før med en landstasjon. Også de brukte nå dampdrevet fangstbåt, og de lyktes i å fange noen titalls blåhval, finnhval og knølhval årlig ved hjelp av sitt patenterte rakettvåpen. Rakettene ­leverte både en harpun med line og en ofte dødbringende spreng­ ladning.

Konkurrentenes suksess var nok inspirerende, men Foyn hadde ikke tro på selve rakettsystemet. Han fortsatte å bruke kanoner til å skyte harpuner og spisse sprenggranater på hvalene.

Det Foyn tok med seg hjem fra Island, var to andre nyvinninger. For det første en vinsj drevet av fangstbåtens dampmaskin.

Vinsjen kunne raskt spole harpunlinen inn eller ut etter behov, og den kunne heise opp sunkne hvaler. For det andre hadde Roys og Lilliendahl tatt patent på en kraftig gummistropp festet i skipsmasten, som dempet rykkene i linen når bølgene fikk skipet til å gynge. Tauet røk ikke så lett hvis det fikk løpe gjennom en trinse som hang fra gummistroppen mens man heiste hvalen opp fra dypet.

Mens Foyns hvalfangst etter hvert ble svært lønnsom, e­ bbet den islandske virksomheten til Roys og Lilliendahl ut etter noen år. Forretningssansen til de to amerikanerne var trolig mindre velutviklet enn oppfinnsomheten. Samarbeidet med danske 28

Hvaleventyret

partnere (mens Norge ble løsrevet fra Danmark i 1814, var Island fortsatt i union med Danmark) var dessuten konfliktfylt.

For Svend Foyns del kom vendepunktet sommeren 1868.

Det ble den første vellykkede sesongen. Foyn og mannskapet på Spes & Fides var i Vadsø fra mars til august, og fanget til sammen 30 hvaler. Tidlig i sesongen, før blåhvalene kom trekkende sørfra, jaktet fangstmennene fra Vestfold på andre arter.

Finnhvalen var diger. Den lignet blåhvalen, lang og strømlinjeformet, men ryggen var mørkere, nesten svart, og ryggfinnen mer markert.

Knølhvalen kunne man kjenne igjen på en liten pukkel – en knøl – foran ryggfinnen. På nært hold så den bisarr ut. Hodet hadde knortete utvekster. Den mørke kroppen var heller plump, og de hvite brystfinnene ekstremt lange. På undersiden av hodet og forkroppen fantes likevel beviset på at også den tilhørte finnhvalfamilien: de karakteristiske furene i lengderetningen, som også finnes hos blåhval og finnhval og hos mindre slektninger som seihval og vågehval.

Den 30. juni 1868 traff de endelig på blåhvaler, tvers over Varangerfjorden mot russergrensen. På avstand avslørte blåhvalen seg helst ved at den søyleformede skyen gikk høyere enn blåsten fra noen annen hval, hele ti meter. Kom man nærmere, var størrelsen slående, og særlig lengden. Dessuten var blåhvalen lysere enn slektningene.

Foyn og mannskapet greide å drepe en av blåhvalene med en sprenggranat, men harpunene bøyde seg og virket ikke som de skulle. Hvalen gikk tapt. Resten av dagen gikk med til prøveskyting og justering av harpunene. Foyn noterte i dagboka hva han hadde lært: «Prøv endelig vel Kanoner, Harpuner og alt Hjemme.» Klokka ni neste morgen fikk de harpunert en liten blåhval. Den ene harpunen slo bare mot hvalens side uten å

Foyns metode

29

feste seg, men den andre gikk inn som den skulle. Tauet satt i hvalen. Avlivingen var det verre med. To granater gikk av uten å gjøre synlig skade. Hvalen trakk båten med seg i høy fart i tre timer, før de kom på skuddhold igjen og fikk tatt livet av den.

Klokka sju om kvelden kom Spes & Fides inn til Vadsø med blåhvalen på slep. Foyn noterte seg igjen flere nødvendige forbedringer av harpunene og kanonene.

Foyn lyktes i å berge flere blåhvaler utover i juli, men det var mange som gikk tapt. «Linen er ikke stærk nok», noterte Foyn seg 17. juli, etter å ha mistet en harpunert blåhval bare et par mil fra Grense Jakobselv. Foyns hvalfangst minnet på denne tiden om sportsfiske med lett utstyr, der det hele tiden er fare for at snøret skal ryke eller at fisken skal hoppe av kroken. Hvalen satte gjerne fart når harpunen traff, og slepte båten med seg.

Mannskapet brukte den dampdrevne vinsjen til å spole linen hurtig inn og ut. De forsøkte å gi ut nok line til at den ikke røk, og samtidig holde igjen nok til at hvalen ikke kunne dykke dypt.

Ofte døde dyret av blodtap og utmattelse etter langvarig kamp.

Først tidlig på 1870-tallet fikk Foyn til et fangstvåpen han var fornøyd med: en kombinert granatharpun som både avlivet byttet og sikret det med tau, i beste fall med ett enkelt kanonskudd.

Granatharpunen ble avfyrt fra en kanon montert på en dreieskive på dekk framme ved baugen. Skytteren som skulle sikte og fyre av kanonen, hadde den aller vanskeligste oppgaven om bord. Man ladet kanonen gjennom munningen, først med krutt og deretter med harpunen. En spiss sprenggranat var festet foran på harpunen. Fra skaftet løp et langt, kraftig tau som lå oppkveilet ved siden av kanonen (ideen om at noen skulle holde i tauet, hadde Foyn av forståelige grunner lagt bort).

30

Hvaleventyret

Mekanismen for å sikre at sprengladningen gikk av først når den hadde trengt inn i hvalkroppen, ble utviklet i tett samarbeid med presten og hobbykjemikeren Hans Morten Thrane Esmark. Harpunen hadde bevegelige mothaker av metall. Når harpunen festet seg i hvalen, og tauet strammet seg, ble mothakene spent ut. Det førte til at de knuste en glassampulle med svovelsyre, som satt inne mellom mothakene. Glassampullen var omgitt av et pulver som antente i kontakt med svovelsyren.

Resultatet var at kruttet i selve granaten eksploderte. Senere ble denne mekanismen erstattet med en tidsinnstilt sprengladning.

Det er oppfinnelsen av granatharpunen Foyn er mest berømt for, men det var ikke hans påfunn å feste en dødbringende sprengladning til en harpun med mothaker og tau. Flere hadde forsøkt det før. Forskjellen var at Foyn, med hjelp fra eksperter på flere tekniske felter, og gjennom år med prøving og feiling, lyktes i å framstille både et våpen som virket og et helt fangstsystem som lønte seg. Moderne hvalfangst, ble den hetende, den nye, industrialiserte fangstnæringen Foyn grunnla.

I en reiseskildring fra Finnmark som kom ut i 1871, beskrev professor Jens Andreas Friis hvalfangsten med dampskip og granatharpun. Friis var ekspert på samiske språk, ikke på livet i havet. Likevel var han ikke i tvil om hvilken skjebne som ventet hvalen i Varangerfjorden: «Om ikke meget lang Tid vil den ligesom Grønlandshvalen rimeligvis blive utryddet.»

Kongelig storviltjakt SOMMEREN 1873 KOM KONGEN til Vadsø. Tre høye mas-

ter raget over kongeskipet, fregatten St. Olaf, som også hadde dampdrevet hjelpemaskin. Norges nye konge, Oscar 2., var på tokt langs landets nordlige kyst for å la seg hylle av folket før han skulle krones i Nidarosdomen.

Norge hadde vært i union med Sverige, med felles konge og felles utenrikspolitikk, siden løsrivelsen fra Danmark i 1814. Den gangen hadde Norge også fått sin egen grunnlov og nasjonalforsamling. Norske ledere hadde siden voktet nøye på sin selvstendige stilling innenfor unionen, og derfor ble kong Oscar 2. høytidelig kronet to ganger. Først i Stockholm.

Deretter i Trondheim.

Når kongen først var i nord, måtte han selvsagt oppleve jakten på verdens største vilt, som hadde tatt til i Varangerfjorden.

For den nye hvalfangsten vakte oppsikt. Den hadde gjort Foyn berømt. Navnet hans smaker av saltvann, skrev Aftenposten.

Avisen påsto at Foyn-navnet nesten ga slik gjenklang langs norskekysten som sjøhelten Tordenskiold i gamle dager. Foyn hadde selv gjort sitt for å bli en kjent figur. Siden begynnelsen av hvalfangstforsøkene hadde han vært nøye med å forsyne avisene med godt stoff om sine suksesser og feiltrinn.

Hvalfangstpioneren hadde også myndighetenes velvilje.

I 1870 ble Svend Foyn utnevnt til kommandør av St. Olavs 32

Orden – en offisiell æresbevisning fra kongeriket Norge. Og på nyåret 1873 hadde Kongen tildelt Foyn et tiårig patent på fangstsystemet sitt. Patentet var vidt formulert. Det nevnte bruken av dampbåt, kanon, granatharpun, vinsj og det hele, så det ble vanskelig for konkurrenter å etablere lignende virksomhet.

I grunnen var det mer snakk om et monopol eller ­privilegium enn et patent. Bakgrunnen var at Foyn hadde blitt utfordret av tyske konkurrenter i Finnmark. Han søkte straks hjelp fra myndighetene. Innad i den norske regjeringen var det uenighet om saken, noen hadde prinsipielle betenkeligheter med å tøye patentreglene. Men hensynet til nasjonalt næringsliv vant fram.

Ved innseilingen til Vadsø ble kongeskipet møtt av en mengde små fiskebåter. Alle var enkle farkoster, drevet av årer og seil.

Svend Foyns dampbåt Spes & Fides skjøt salutt.

Med unntak av kirken besto Vadsø av lave trehus, én eller to etasjer høye. Byen så ut som en alminnelig, fattigslig kystby.

I virkeligheten var den noe for seg selv i 1870-tallets Norge, også om man så bort fra Foyns fangststasjon. Flertallet av de mellom 1000 og 2000 innbyggerne i Vadsø var kvener, folk av finsk avstamning. Mange av dem var ganske nyankomne innvandrere fra det finske storfyrstedømmet, som den gangen tilhørte Russland. Da kong Oscar besøkte et finskspråklig hjem i kvenenes bydel i Vadsø, trengte han tolk. Mennene som holdt de utallige hilsningstalene for kongen, derimot, tilhørte byens norske elite.

I Vadsøs handelsboder og gater lød fire forskjellige språk: samisk og russisk, finsk og norsk. Nå om sommeren kom russiske handelsmenn seilende. Samene hadde levd i området i uminnelige tider. Det var mange samer blant de tilreisende til Vadsø som ville se kongen.

Kongelig storviltjakt

33

Professor Jens Andreas Friis, eksperten på samiske språk, r­ eiste i kongens følge. I etterkant ga han ut en heller panegyrisk bok om kroningsferden. Indirekte røpet Friis hva norske myndigheter fryktet i multi-etniske Vadsø. Den hjertelige mottagelsen av kongen, skrev Friis, viste at både norske, kvenske og samiske borgere her var «ærlige loyale og royale Nordmænd». Heldigvis var de «endnu ikke smittede enten af russiske Sympatier eller af nogen republikansk, kommunistisk eller socialistisk Farsot».

Kongen og følget hans kom ut fra den avsluttende festmiddagen til midnattssol. I stedet for å la seg ro direkte til skipene, dro de først for å inspisere Svend Foyns landstasjon. Den lå ute på Vadsøya, skilt fra byen av et smalt sund. Der kongen steg i land, hadde Foyns arbeidere reist en æresport av hvalkjever som følget passerte gjennom.

På stranda ved fabrikken lå en 25 meter lang blåhval trukket halvveis opp på land. Kongen gikk fra bygning til bygning og inspiserte det omfattende industrianlegget i full aktivitet. Han fikk se hvordan spekket ble flenset (skåret) av hvalen og kokt til en tykk tranmasse. Massen ble deretter fylt i poser av seilduk, og kjørt gjennom en damppresse slik at klar, flytende tran skiltes fra stearinen som lå igjen som flate kaker. Tranen ble tappet på tønner. Foyn og medarbeiderne hadde gjort store framskritt med raffineringen, men fortsatt arbeidet de med å få oljen ren nok.

De delene av hvalskrotten som var til overs fra tranproduksjonen, ble til gjødsel. Anlegget der hvalrestene ble hakket og malt opp av dampdrevne maskiner, og deretter tørket, kaltes guanofabrikken. Guano – skitt fra fugler eller andre koloni­ levende dyr – var en viktig handelsvare på 1800-tallet. Foyns guanofabrikk ute på Vadsøya leverte sekker med et lignende gjødselstoff, som gikk under samme navn.

34

Hvaleventyret

Professor Friis fortalte i sin beretning fra kroningsferden at kongen og følget også fikk se det friske hvalkjøttet, «som man paastaar spises» både av Foyn og mange av Vadsøs innbyggere.

Det var visst ingen som dristet seg til å tilby kongen en bit indrefilet fra verdens største dyr.

Til anlegget kong Oscar inspiserte en julinatt i 1873, ble det slept 36 hvaler det året. Fangsten og driften ved landstasjonen sysselsatte 52 mann sørfra. De kom reisende sammen med Foyn om våren og dro igjen når det ble høst. Foyn hyrte inn et mindre antall lokale dagarbeidere etter behov. Men hele den faste arbeidsstokken var tilreisende, og det var de som lærte seg de nye håndverkene som var i ferd med å vokse fram rundt hvalfangsten.

Morgenen etter ble det purret klokka seks, forteller professor Friis. Kongen håpet å få ta del i hvalfangsten. To kongelige kanonbåter fulgte Spes & Fides tvers over Varangerfjorden. På den andre siden var det hval å se.

«Der er to!» ropte en av tilskuerne i kongens båter. «Der er tre!» ropte en annen.

Det lød hurrarop fra kongefølget da Foyn tok opp jakten på hvalene, for full maskin. Så snart Spes & Fides nådde fram til et av dyrene, sakket skipet på farten. Foran i baugen sto skytteren klar ved kanonen. I minuttene mens hvalen dykket, holdt publikum spent utsikt fra kanonbåtene, «alle hidsige i Forfølgelsen og ivrigt speidende etter disse Uhyrer, der snart her, snart der viste sin sorte Ryg og sprøytede en straale i Veiret». Flere ganger dukket hvalen opp litt for langt unna Spes & Fides. Fangstbåten manøvrerte for å plassere seg der hvalen kunne tenkes å dukke opp. Det krever erfaring for å beregne retningen og avstanden, kommenterte Friis, og sammenlignet forfølgelsen av hvalen med å jakte på en sjøfugl som dykker.

Kongelig storviltjakt

35

Til sist kom hvalryggen opp like ved Spes & Fides. Et velrettet skudd fra harpunkanonen gjorde det umiddelbart av med dyret. Professoren virker i sin beretning skuffet over at det ikke ble mer dramatikk. Hvalen sank straks den var skutt, og måtte heises opp med vinsjen. «Langt om længe saa man Harpunen, derpaa en stor Bule i Hvalens Ryg, hvori Harpunen sad, og som var tøiet i Veiret under Opheisningen.» To menn i robåt stakk hull med lanser i overkjeven og halen og festet jernkjettinger i hullene for å sikre hvalen til skipssiden før den skulle taues til land. Hvalen var nesten så lang som Spes & Fides, skriver Friis, det vil si nær 25 meter. Hvis det stemmer, var det en blåhval.

Da hvalen var sikret, tildelte kongen skytteren, Ole Hansen, et sølvbeger som takk. Av de nye håndverkene som vokste fram rundt hvalfangsten, var arbeidet som skytter regnet som det vanskeligste og mest ærerike.

Foyn ble også hedret. Kongen selv utropte et tre ganger tre hurra for ham. Etter tradisjonen i marinen klatret mannskapet opp i rærne, de horisontale stengene fra skipets master.

Hurraropene gjallet utover den blodrøde sjøen.

63-årige Svend Foyn, den farløse gutten fra Tønsberg, må ha vært stolt. Alt så ut til å gå hans vei nå. Én grunn til bekymring var det likevel. Om Foyn hadde støtte fra landets elite, var det verre med innbyggerne i Vadsø. Her hadde misnøyen begynt å bre seg.

Allerede året før, i 1872, ble fabrikkanlegget ute på Vadsøya utsatt for hærverk. Gjerningsmennene ble aldri tatt. Kanskje hang hendelsen sammen med klagene som på samme tid kom på trykk i lokalavisen. Det illeluktende griseriet fra Foyns fabrikkanlegg spredte seg i sjøen og gjorde livet surt for byens fiskere. Innbyggerne så mest til ulempene driften førte med seg. Etter at anlegget var ferdig bygget, bidro virksomheten lite 36

Hvaleventyret

til lokal sysselsetting, mens hvalfangerne som kom reisende fra Vestfold, fikk lønninger arbeidsfolk og fiskere i Finnmark bare kunne drømme om.

Våren 1873, i forkant av kongebesøket, sendte 37 innbyggere i Vadsø den første offisielle klagen til myndighetene. De hevdet blant annet at Foyn var i ferd med å utrydde hvalen i Varangerfjorden, og at hvalfangsten var til direkte skade for fisket. Foyn svarte hissig og avvisende, og slik skaffet han seg enda flere uvenner.

Finnmarksfiskernes klager skulle volde problemer for hvalfangerne i tiår framover. Dels mistenkte fiskerne at når det viktige loddefisket sviktet, skyldtes det hvalfangsten. En utbredt oppfatning var at hvalen jaget loddestimene inn i fjorden, eller presset dem inn mot land. Da kunne fiskerne få tak i den blanke småfisken – og deretter bruke den som agn for å fange torsk og annen rovfisk som fulgte loddestimene. Hvalfangsten skremte vekk både fisk og hval, sa fiskerne. Dessuten klaget de over at fangstbåtene ganske enkelt var i veien ute på fjorden, og skapte farlige situasjoner med sine eksplosiver og skadeskutte hvaler.

Fiskerne fikk liten støtte fra vitenskapelige autoriteter.

Men oppfatningen om at hvalen var viktig for fisket, var utbredt langs norskekysten. Den hadde støtte i lange tradisjoner.

Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 fastsatte høye bøter for den som fanget hval mens fisket pågikk. Og i Kongespeilet, et berømt skrift fra 1200-tallet, fortelles det om en spesielt nyttig hvalart som det var forbudt å drepe: «En hvalslekt heter fisk­ reke, og av den har vel folk mest gagn. For den driver til lands ute fra havet både sild og alskens annen fisk. Den har også en så underlig natur, for den forstår å skåne folk og skip og jager til dem sild og alskens fisk, som om den var skapt eller sendt til dette av Gud.»

Kongelig storviltjakt

37

Striden mellom fiskere og hvalfangere ble med årene et betydelig politisk spørsmål, og kong Oscar, som ble kronet i Nidarosdomen den 18. juli 1873, fikk med årene en rekke forslag om hvalfredningslover til signering fra sine regjeringer i Christiania. For øvrig voldte de norske undersåttene ham mange sorger. Han visste det ikke, der han sto i domkirken med rød kappe over militæruniformen, men Oscar 2. skulle bli den siste norske kongen av Bernadotte-slekten.

Den nye dronningen, Sofie, bar en kjole av hvit silke ­under kroningen. Den var sydd spesielt for anledningen, dekorert med den norske riksløven i gull, og Stockholms-skredderen Albert Valentin hadde formet kjolelivet med innsydde spiler av det beste materialet som var å få: barder, trolig fra en sjelden grønlandshval.