Håvamål

Håvamål.indd 1

01.07.2026 14:03:28

J O N V I DA R S I G U R DSS O N

E N N Ø K KE L TI L V I K I N G T I DE N

Håvamål.indd 3

01.07.2026 14:03:28

© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou / Handverk Layout: Eivind Stoud Platou / Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 Boken er satt med SSN Litteratur 10/14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4254-2

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven.Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Håvamål.indd 4

01.07.2026 14:03:28

Til góðra vina og frænda

Håvamål.indd 5

01.07.2026 14:03:28

Håvamål.indd 6

01.07.2026 14:03:28

INNHOLD Den høye

9

Kongeboken 14 Denne boken 24

Gjesten 27 Benkeplasseringen 30 Klærne 37 Vannet og håndkleet 40 Måltidet 42 Drikkingen 49 Mannjevningen 58 Den varme velkomsten 64 Klokskapen 73

Vennen 79 Gaven 80 Det vertikale vennskapet 97 Vennens venn 100 Familien 107

Kvinnen 113 Husfruen 115 Krigeren 128 Oseberghøvdingen 133

Håvamål.indd 7

01.07.2026 14:03:28

Kjærligheten 136 Billingsmøy 149 Gunnlod 154 Loddfåvne 156 Bedraget 164

Trollmannen 171 Gudekontakten 173 Såret og sotten 182 Den gode helsen 186 Arbeidsudyktigheten 195 Kunnskapen 202

Den middels kloke

213

Håvamål 219 Visdomsdiktet (1–77) 223 Billingsmøy og Gunnlod (78–110) 242 Loddfåvnesmål (111–137) 250 Runatal (138–145) 259 Ljodatal (146–163) 261 164 265

Takk 267 Bibliografi 269 Sluttnoter 285

Håvamål.indd 8

01.07.2026 14:03:28

DEN HØYE 164

Nå er Den høyes ord kvedet i Den høyes hall, gode for menneskene, unyttige for jotnene.

Hell til den som kvad!

Hell til den som kan!

Må den dra nytte av det som lærte!

Hell til dem som lyttet!

Med disse ordene setter Den høye, ett av Odins mange navn, punktum for sitt eget dikt, fremført av ham selv i hans storslåtte hall, Valhall. Hallen er et krigersk praktbygg. Veggene er av spydskaft, taket er tekket med gylne skjold som et spontak, og den rommer 540 dører. Ut gjennom hver av dem skal 800 av Odins krigere, einherjene, marsjere skulder ved skulder når det blåses til det siste slaget: ragnarok.

Men før den dagen gryr, trener einherjene utrettelig. Hver morgen går de ut på marken og kjemper mot hverandre på liv og død. Når dagslyset trekker seg tilbake, samles de, også de som har falt i løpet av dagen, til et måltid. Einherjene spiser kjøtt fra galten Særimne, som hver kveld blir slaktet, kokt og spist, men som neste morgen er like hel igjen. Drikken kommer fra geita Heidrun, som står på taket av Valhall. Fra juret hennes renner

9

Håvamål.indd 9

01.07.2026 14:03:28

mjød, en berusende drikk av gjæret honning og vann, ned i et stort kar i hallen. Serveringen av både kjøtt og drikke står gudinnene, åsynjene, for.

Som konge, krigsleder og husbond har Odin en plikt til å forsyne sin hird. Men han har også ansvar for å underholde den, enten selv eller ved å la andre gjøre det. Under et av måltidene reiser han seg fra sitt høysete, Lidskjalf, og gir tegn om at han vil tale. Hallen faller til ro. Einherjene og gudinnene vender blikket mot Odin, der han troner i sitt høysete og gjør seg klar til å fremføre Håvamål.

Etter å ha resitert diktet, en blanding av Odins fortellinger om egne bragder og kloke råd om alt fra måtehold med øl og troskap mot venner til forholdet mellom kvinne og mann og omtanke for de fattige, erklærer Odin at hans «ord» er «gode for menneskene». Å gi gode råd var en viktig oppgave for samfunnets øverste ledere i vikingtiden: for konger, høvdinger og andre medlemmer av samfunnseliten. Eldre gir råd til yngre, foreldre til barn, lærere til elever, mestere til svenner, og så videre. Rådgivning er universell. I vikingtidens samfunn var det imidlertid mer enn bare praktisk veiledning. Det var en form for sosial kapital. De som kunne gi kloke og gode råd, ble ansett som vise og ærefulle.

Det ble stilt store krav til konger og høvdinger, som ikke kun ble målt på styrke i kamp, men også på evnen til å ledsage og lede med kløkt og klokskap. En god hersker måtte kunne gi råd som forente venner, løste konflikter og styrket allianser. Deres ord hadde tyngde, og et velvalgt råd kunne være avgjørende for både politisk stabilitet og den lokale freden. Å gi gode råd krevde imidlertid mer enn gode intensjoner. Det forutsatte innsikt både i menneskelige relasjoner og i den konkrete situasjonen rådene var ment for. Her hadde høvdinger og

10

Håvamål.indd 10

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

konger et fortrinn. De hadde bedre oversikt over det politiske landskapet enn folk flest. Denne innsikten gjorde dem i stand til å gi gode råd. Høvdinger og konger ga vanligvis råd til sine venner, og dermed ble de trukket inn i deres konflikter. Rådgivning var derfor sjelden en nøytral handling. Den inngikk i et større politisk og sosialt spill. Å gi råd innebar derfor å ta stilling og påta seg forpliktelser. Dermed ble rådgiveren en aktør i konflikten, med alt det kunne føre med seg.

Hvor viktig rådgivningen var, fremgår tydelig av hvordan Snorre Sturlason i Heimskringla omtaler konger. Et tydelig eksempel er Harald Hardråde (1045–1066), som ifølge Snorre skal ha «vært overlegen andre menn i klokskap og rådkløkt, enten det gjaldt å handle raskt eller å legge langsiktige planer, både for seg selv og andre». En leder som ga dårlige råd eller ikke lyttet til andres, risikerte å miste både tillit, støtte, ære og dermed makten.1 Odins råd er av en annen karakter. De er mer generelle og mindre situasjonsbundne. Der høvdingenes og kongenes råd var bundet av vennskap og politiske allianser, og dermed preget av partiskhet, fremstår Odins visdom som mer allmenn. Odin taler til sitt folk. Til dem som søker innsikt i livets store og små utford­ ringer. Hans råd er ikke knyttet til en bestemt konflikt eller situasjon, men til eksistensielle spørsmål om klokskap, kjærlighet, vennskap, måtehold og ære. Dermed kan man si at Odins råd, nettopp fordi han er en gud, overskrider det politiske spillets jordiske begrensninger og tilbyr en form for veiledning som er relevant på tvers av tid, sted og sosial rang for folk i vikingtiden.

Etter å ha sagt at hans råd er «gode for menneskene», understreker Odin i neste linje at de er «unyttige for jotnene». Det er ikke overraskende. Jotnene var æsenes, gudenes, hovedmotstandere, og konflikten mellom dem er et gjennomgående tema i

Den høye

Håvamål.indd 11

11

01.07.2026 14:03:28

norrøn mytologi, en kamp som kulminerer i ragnarok. Fiendebildet er imidlertid uklart ettersom det fantes slektsbånd mellom æsene og jotnene. Bestla, Odins mor, var en jotunkvinne, noe som betyr at selv Allfaderen har jotunblod i seg. Og noen av jotnene bodde i Åsgard, gudeverdenen, og ikke i Jotunheim, jotnenes rike. Et eksempel er Loke, sønn av jotnene Fårbaute og Lauvøy, som var gift med åsynjen Sigyn og fikk barn med henne.2 Loke fikk imidlertid også tre barn, Fenrisulven, Midgards­ ormen og Hel, med jotunkvinnen Angerboda. På grunn av sin enorme styrke ble Fenrisulven ansett som en så alvorlig trussel mot æsene at han ble lenket. Under ragnarok vil han rive seg løs og drepe Odin. Søsknene hans er ikke mindre urovekkende: Midgardsormen, det mektige sjøuhyret som omkranser menneskenes verden, og Hel, den dystre herskerinnen over dødsriket, som også bærer hennes navn.

Det er imidlertid en annen side ved Odins uttalelse om jotnene som er like viktig å merke seg. Han ekskluderer dem fra å følge rådene og trekker dermed opp en tydelig grense mellom jotnene og menneskene. Gjennom denne markeringen plasseres jotnene utenfor det menneskelige fellesskapet og den visdomstradisjonen Odin formidler. Dette bidrar til å opprettholde et verdensbilde der orden, kloke råd og sosial harmoni tilhører menneskenes sfære, mens jotnene representerer kaos, villedning og sosial uro.

Odin inkluderer heller ikke einherjene i den gruppen som kan ha nytte av hans råd, og dette er ikke tilfeldig. Som hans hirdmenn og krigere står de allerede i et særlig forhold til ham, preget av vennskap og lojalitet. Selv om mange av dem deler mjød med menn som hadde vært deres drapsmenn på jorden, inngår de nå i et eksklusivt fellesskap hvor alle har klare forpliktelser overfor sin leder, Odin. Dette fellesskapet er strengt regulert. Skulle noen sette lojaliteten til Odin i fare gjennom intriger eller interne

12

Håvamål.indd 12

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

stridigheter, ville de risikere å bli kastet ut av hirden. En skjebne som i denne kosmiske sammenhengen fremstår som langt verre enn døden selv.

Når Odin har klargjort hvem diktet gjelder, kommer en oppsummering: «Hell til den som kvad! / Hell til den som kan! / Må den dra nytte av det som lærte! / Hell til dem som lyttet.» Odin takker selvtilfreds seg selv, for fremføringen og at han kan diktet. Dette avslører et viktig trekk ved vikingtidens muntlige kultur. Å kunne et dikt var ikke det samme som å kunne kvede det.

Fremføringen krevde trening, stemmebruk og autoritet, kvaliteter Odin viste at han var i besittelse av. Ifølge Ynglinga saga, den første sagaen i Heimskringla, snakket han «så overbevisende og ledig at alle som hørte på, mente hans ord alene var sanne. Alt han sa, var på vers, slik det fremdeles kommer til uttrykk i det som heter skaldediktning.»3 Det understrekes også at den som «lærte» diktet, skulle få nytte av det. Rekkefølgen er slående og verdt å merke seg. Før man kan tolke og anvende diktet, må det læres utenat. I denne konteksten er pugging ikke en mekanisk øvelse, men en forut­ setning for dypere forståelse. For å kunne analysere og reflektere, må man først ha stoffet klart for seg. Vi ser det samme mønsteret i flere sagafortellinger, det vil si kongesagaer og islendingesagaer, der ulike personer først lærer seg skaldedikt utenat før de gir seg i kast med tolkningen. Dette speiler både kulturell praksis og epistemologisk logikk, altså hva man anså som veien til erkjennelse og kunnskap.

Selv de som ikke aktivt forsøkte å huske diktet, ble inkludert, de som «lyttet». Dette understreker betydningen av fellesskapet. Å være til stede i hallen, å spise og drikke sammen, styrket de sosiale båndene mellom hirdmennene og uttrykte troskap til og vennskap med høvdingen, i dette tilfellet Odin.

Den høye

Håvamål.indd 13

13

01.07.2026 14:03:28

Gjennomgangen av denne strofen, som er den siste av Håva­ måls 164 strofer, gir oss verdifull innsikt i flere sentrale trekk ved vikingtidens samfunn. Blant annet verdien av gode råd, betydningen av muntlig fremføring og den kollektive dimensjonen i sosial samhandling. Hver enkelt av de øvrige 163 strofene er like betydningsfulle, og fordi de berører så mange ulike sider ved samfunnet, utgjør de en enestående nøkkel til vikingtiden. Dette skal vi utforske nærmere. Men før vi kommer så langt, må vi imidlertid ta for oss noen filologiske spørsmål.

Kongeboken Håvamål er bevart i det islandske manuskriptet GKS 2365 4to, bedre kjent som Kongeboken (Konungsbók eller Codex Regius).

Håndskriftet er vanligvis datert til omkring 1270 og består i dag av 45 pergamentblader. Opprinnelig har det trolig omfattet rundt 53 blader, men etter alt å dømme er åtte nå tapt. Det innebærer at boken opprinnelig har hatt om lag 106 sider, hvorav rundt 90 er bevart i dag.4 Manuskriptet inneholder 29 dikt som vanligvis deles inn i to hovedkategorier: y Gudediktene, som omhandler de norrøne gudene og deres aktiviteter og utfordringer, for eksempel Voluspå (Volvens spådom), som beskriver verdens skapelse og undergang, og Håvamål. y Heltekvadene, som beretter om jordiske helter og deres bedrifter, blant andre Sigurd Fåvnesbane, den største av alle helter, og hans hustru Gudrun.

14

Håvamål.indd 14

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

Vi kjenner historien til manuskriptet tilbake til 1643, da Brynjólf­ ­ur Sveinsson, biskop i Skálholt, fikk tak i det. I 1662 sendte han det til kong Frederik III av Danmark, trolig både som en lojalitets­ erklæring og som en gest for å styrke sitt personlige forhold til kongen. Manuskriptets skjebne var på ingen måte ene­stående.

Mange andre islandske middelaldermanuskripter ble sendt eller brakt til København. Resultatet var at noen av de viktigste kildene til norrøn kultur havnet langt fra øya der de en gang ble skrevet. Heldigvis. For ellers hadde mange av disse manuskriptene sikkert gått tapt.

Island kom under norsk styre i årene 1262–1264 og fulgte derfor Norge inn i Kalmarunionen i 1397. Da Norge etter unionsoppløsningen i 1814 kom under svensk styre, forble Island under dansk overhøyhet helt frem til 17. juni 1944. Etter flere etterkrigsår med en tiltagende kamp for tilbakeføring av manuskriptene, inngikk regjeringene i København og Reykjavík en historisk avtale om å tilbakeføre en stor del av de islandske manuskriptene som befant seg i Kongens by. Kongeboken og Flatøyboken, som blant annet inneholder en rekke kongesagaer, falt utenfor kriteriene som regjeringene var blitt enige om. Da islendingene oppdaget dette, ønsket de ikke å gå videre med avtalen ettersom disse to manuskriptene ble regnet som så viktige. Uenigheten førte til flere års forsinkelse, inntil den danske regjeringen vedtok å gjøre et unntak for disse to. Den 21. april 1971 ankom en fregatt fra København til Reykjavík med nettopp disse manuskriptene, og med dette ble saken i prinsippet avsluttet. Selve overleveringen av alle manuskriptene tok imidlertid tid, og de siste ble overført så sent som 20. juni 1997.

Håvamål, sammen med de øvrige diktene i Kongeboken, har vært gjenstand for omfattende forskning og diskusjon. Noen av de mest sentrale spørsmålene forskerne har stilt, er knyttet til

Den høye

Håvamål.indd 15

15

01.07.2026 14:03:28

sammensetningen av diktet, dets datering og hvor det kan ha blitt laget.

Det er bred enighet om at den første halvdelen av diktet, fra strofe 1 til 77, utgjør en enhet som vanligvis går under navnet Visdomsdiktet. Dette er en samling av livsvisdom og etiske retningslinjer. Gjennom korte, fyndige strofer formidler diktet en praktisk filosofi for dagliglivet i vikingtidssamfunnet. Her gis det råd om hvordan man bør oppføre seg som gjest og opptre som vert, hvordan man bør pleie vennskap, og hvorfor måtehold, klokskap og selvbeherskelse er dyder verdt å etterstrebe. Vis­ domsdiktet advarer mot overmot og sladder og fremhever verdien av å lytte mer enn å tale. En innsikt som fortsatt er høyst relevant!

Det har derimot vært noe uenighet om hvor mange deler den andre halvdelen av Håvamål består av, men en viss enighet er det om at den kan deles inn i fire: Strofe 78–110 oppfattes som regel som én del og har fått navn etter Billingsmøy og Gunnlod. Odin forsøker å forføre den vakre Billingsmøy. Men han mislykkes – totalt. Strofene om Billingsmøy tar opp flere sentrale tema i vikingtiden, blant annet list, bedrag, kjærlighet og kjærlighetsforhold. I delen som handler om Gunnlod, forteller Odin hvordan han skaffer seg skalde­mjøden, en drikk som gir de som drikker den visdom og dikteriske ferdigheter. Strofene om Gunnlod fremstår som en fortelling om list og lumskhet, der Odin bruker kløkt og forføring for å skaffe seg skaldemjøden. Men Odins eventyr med de to kvinnene utgjør likevel kun den siste delen. De fleste av strofene som går forut, strofe 78–95, berører imidlertid også kvinner og kjærlighet. Med andre ord kunne denne delen av diktet like gjerne ha blitt betegnet som «kvinne- og kjærlighetsdelen».

Strofe 111–137, Loddfåvnesmål, inneholder råd og visdomsord rettet mot en person ved navn Loddfåvne. Han er ellers ukjent i

16

Håvamål.indd 16

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

norrøn mytologi. Strukturen er gjentakende. De fleste av strofene begynner med «Jeg råder deg, Loddfåvne, / lær disse råd, / nyttige er de om du lærer, / gode er de om du følger.» Strofene gir innsikt i hvordan et godt og ærefullt liv skal leves. Odin oppfordrer for eksempel Loddfåvne til å være varsom med hvem han stoler på, og til ikke å drikke for mye, råd som Odin tidligere hadde gitt i Visdomsdiktet.

Strofe 138–145, Runatal, skildrer hvordan Odin oppdaget runene både som grafiske tegn og som bærere av skjult, rituell kunnskap, ordet rún viser opprinnelig nettopp til en slik hem­ melig innsikt. For å tilegne seg denne visdommen ofrer Odin seg selv til seg selv i verdenstreet Yggdrasil. I ni døgn henger han der, for å vinne innsikt i runenes dype hemmeligheter. Denne delen av Håvamål formidler kunnskap om runenes magiske kraft og de områdene de kan brukes på, og står derfor sentralt i norrøn mytologi fordi den skildrer øyeblikket hvor Odin oppnår sin esoteriske kunnskap.

Ljodatal, strofe 146–163, den avsluttende delen av Håvamål, fremstår som en gåtefull oppramsing av atten trolldomsdikt.

Hvert dikt tilskrives en særskilt evne. Fra å lege sår og sløve egger til å berge synkende skip og vekke de døde. Strofene gjengir ikke selve innholdet i diktene, men antyder deres kraft og hemmelighetsfulle karakter og understreker dermed Odins rolle som gud for visdom og trolldom.

Den siste strofen i Håvamål, strofe 164, som vi allerede har diskutert, skiller seg markant ut fra resten av diktet. Med sin enkle og instruktive tone fungerer den som en epilog, en etterklang av Odins stemme. Strofen bryter med det poetiske og ofte gåtefulle uttrykket som preger store deler av diktet, og fremstår som en direkte henvendelse til tilhøreren. Strofen har reist spørsmål om diktets sammensetning. Dens form og avsluttende

Den høye

Håvamål.indd 17

17

01.07.2026 14:03:28

karakter har fått enkelte filologer til å spekulere i om den ble lagt til av en senere redaktør, som ønsket å binde sammen de ulike delene av Håvamål til en helhet. Strofen fungerer dermed som en ramme, der Odin fremtrer som leder og rådgiver og trekker seg tilbake etter å ha delt sin innsikt. På denne måten blir strofe 164 mer enn bare en avslutning. Den fremstår som en nøkkel til å forstå Håvamål som helhet.

Diskusjonen om Håvamåls oppbygning har pågått i lang tid.

Siden den tyske filologen Karl Müllenhoff publiserte sin studie i 1891, der han argumenterte for at Håvamål er sammensatt av flere dikt med ulik alder, har hans konklusjoner i stor grad vært førende for forskningen. Hovedargumentet har vært at de tematiske delene er så forskjellige at de neppe kan være diktet av én og samme person.5 Dateringen av diktet har også vært gjenstand for intens debatt.

Frem til rundt 1970 var det en utbredt oppfatning at diktet stammet fra vikingtiden. Da kom det høylytte stemmer som hevdet at diktet var yngre, fra henholdsvis midten av 1100-tallet eller 1200-tallet. Men disse har i liten grad påvirket den generelle oppfatningen om diktets høye alder.6 I en bok utgitt i 2024, Den äldsta fornnordiska litteraturen, drøfter svensken Mikael Males, professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo, disse temaene. Han argumenterer for at Håvamål må forstås som ett samlet dikt forfattet av én person, men inndelt i ulike deler. Et av hans viktigste argumenter er at Snorre Sturlasons Gylvaginning, som er en del av Snorres Edda, kan leses som en parafrase av Håvamål. Dette forutsetter at Snorre og hans samtid oppfattet Håvamål som ett sammenhengende dikt. Snorre var, som flere har påpekt, den fremste eksperten på norrøn mytologi i sin tid, og hans bruk av Håvamål må derfor tillegges betydelig vekt.7

18

Håvamål.indd 18

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

I Håvamål finnes det bevisste koblinger mellom de ulike delene. For eksempel omtales Odins besøk hos Gunnlod i strofe 13–14, mens hendelsen beskrives først i strofe 104–110, og Loddfåvne omtales også i strofe 162. En tilsvarende komposisjon kjenner vi fra skaldediktningen. Det blir derfor problematisk å bruke variasjonen i Håvamål som argument for at diktet består av flere uavhengige deler.

For vår diskusjon er spørsmålet om diktet har én eller flere forfattere ikke avgjørende. Selv om det kan være fristende å oppfatte Håvamål som et verk av én forfatter, er det dateringen som er det sentrale for vår videre diskusjon.

Hypotesen om at Håvamål er fra midten av 1100- eller 1200-tallet, og diktet under kristen, lærd europeisk innflytelse, har lite for seg. Selv om nordboerne utvilsomt tok med seg ideer og impulser fra andre steder og land, er det liten tvil om at diktet, eller diktene, stammer fra vikingtiden.

Flere argumenter, ifølge Males, støtter dette, blant de viktigste er: Tidsspesifikk språkbruk: I Visdomsdiktet forekommer fire tilfeller av partikkelen «of» plassert foran et substantiv eller adjektiv. Dette var vanlig i skaldediktning før ca. 1030, mens bare to sikre eksempler er kjent fra perioden etter. Det peker i retning av at denne delen av Håvamål er fra 900-tallet. Men fordi denne språkbruken ikke finnes i de øvrige delene av diktet, må også andre argumenter trekkes inn i diskusjonen om datering.

Litterære paralleller: I Håkonarmål, et dikt av Øyvind Skaldespiller til minne om kong Håkon Adalsteinsfostre (ca. 930–961), diktet kort tid etter hans død, finner vi formuleringen «deyr fé, deyja frændr». Den samme formuleringen forekommer i strofe 76 og 77 i Håvamål. Når en identisk frase opptrer i to ulike sjangre, er det rimelig å anta en forbindelse, enten gjennom direkte lån

Den høye

Håvamål.indd 19

19

01.07.2026 14:03:28

eller via en felles tradisjon. I dette tilfellet, gitt både den tematiske konteksten og ordlyden, fremstår direkte påvirkning fra Håvamål til Håkonarmål som den mest plausible forklaringen, mener Males. Dette peker mot at visdomsdelen av Håvamål er eldre enn Håkonarmål og dermed kan dateres til før midten av 900‑tallet.

Vi kan imidlertid ikke utelukke at formuleringen «deyr fé, deyja frændr» var en del av en felles tradisjon som var vel­etablert på 900‑tallet. Håkonarmål er et heroisk minnedikt med et tydelig politisk budskap, mens Håvamål er et didaktisk og sammensatt visdomsdikt. Når to så forskjellige typer dikt deler et identisk uttrykk, peker det heller mot en felles muntlig tradisjon snarere enn direkte påvirkning. Dermed kan dateringsrammen utvides fra første halvdel av århundret til hele 900‑tallet.

Førkristent innhold: Det har ofte vært brukt som argument for Håvamåls høye alder at det er lite trolig at en kristen lærd på 1100- eller 1200-tallet skulle ha diktet strofer som beskriver hvordan man kommer i kontakt med norrøne guder. Slike uttrykk ville ha vært i strid med kirkens lære og praksis, både i Norge og på Island. Mikael Males fremhever særlig strofe 145, men også andre strofer, for eksempel 144, som skildrer et blot i detalj, er relevante i denne sammenhengen. Disse strofene vitner om en førkristen forestillingsverden som kirken aldri ville ha akseptert.

Lovgivningen på denne tiden inneholdt dessuten strenge straffer for enhver form for hedensk praksis. Å lefle med hedendommen var både juridisk risikabelt og teologisk uakseptabelt. Dette gjør det usannsynlig at slike strofer kunne ha blitt skapt innenfor en kristen kontekst.

En kristen person på 1200‑tallet ville neppe ha diktet slike strofer. Samtidig må vi erkjenne at det blant folk flest på Island, i Norge, Sverige og Danmark eksisterte en betydelig aksept for

20

Håvamål.indd 20

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

førkristen kunnskap i denne perioden. Slik kunnskap utgjorde en uatskillelig del av den litterære og kulturelle horisonten. Den norrøne tradisjonen var mer enn et religiøst system som kristendommen hadde avløst, den var også en sentral tolkningsnøkkel for skaldediktningen. Uten kjennskap til guder, myter, kenninger og heiti ville store deler av skaldetradisjonen rett og slett være uforståelig. Dette innebar at kunnskap om den gamle religionen ikke kun ble tolerert, men aktivt videreført som en del av den kompetansen som krevdes for å begripe gamle skaldedikt og lage nye, noe vi ser tydelig i Snorres Edda.

Selv om kristne lærde neppe ville ha diktet nye strofer om de norrøne gudene, kunne de med andre ord uten større problemer nedtegne, bevare og systematisere tradisjonsstoff som var nødvendig for å tolke og forstå den poetiske arven. Det ene utelukker altså ikke det andre. Innholdet i strofe 144 og 145, og flere andre strofer i diktet, for eksempel alle strofene om runer og trolldomsdikt, taler sterkt for at materialet er førkristent. Men selve overleveringen av diktet er et produkt av en kristen kontekst, med alt det dette innebærer av filtrering, formalisering og mulig omforming. Hvordan tradisjonen har formet diktet, er usikkert. Dersom diktet ble laget på 900-tallet og først nedtegnet på 1200‑tallet, kan vi ikke utelukke at det har endret seg fra sin opprinnelige form gjennom muntlig tradering. Slik sett er Håva­ mål ikke et «frosset» uttrykk for en gitt historisk periode, men et lagdelt tekstkompleks der førkristne forestillinger, muntlig ­tradering og lærde kristne interesser møtes.

Fordi det bare finnes én bevart versjon av Håvamål, vil vi aldri med sikkerhet kunne fastslå eventuelle endringer. Men det er lite som tyder på at disse har vært særlig omfattende. Som et sammenligningsgrunnlag kan Voluspå trekkes inn. Det finnes tre versjoner av dette diktet, og selv om både antallet strofer

Den høye

Håvamål.indd 21

21

01.07.2026 14:03:28

og rekkefølgen av dem varierer, er det relativt små forskjeller i utformingen av de strofene som forekommer i to eller tre av disse versjonene. Dette peker i retning av en viss stabilitet i den muntlige og skriftlige overleveringen.

Geografiske og kulturelle referanser: De kulturelle referansene i Håvamål peker tydelig mot en norsk snarere enn islandsk opprinnelse. Furu, nevnt i strofe 50, er en tresort som er naturlig i norsk landskap, men fraværende på Island. Strofe 72 omtaler bautasteinen, et minnesmerke som er karakteristisk for norsk vikingtid, men ukjent på Island. Bautaene forsvant med innfør­ ingen av kristendommen på begynnelsen av 1000-tallet. Strofe 71 og 81 refererer til branngravskikk, som var ukjent på Island, men typisk for Norge i førkristen tid. Videre nevnes ulv i strofe 58 og 85 og rein i strofe 90, dyr som har vært en del av norsk fauna i tusenvis av år, men som aldri har levd på Island. Rein ble først innført dit fra Finnmark i perioden 1771–1787. Disse dyrene lever videre i skaldediktningen, men der fungerer de først og fremst som en del av det faste poetiske repertoaret. Håvamål har derimot som mål å veilede mennesket i møte med dets egen til­værelse, og nettopp derfor er det rimelig å anta at det som ­skildres, har rot i den lokale kulturen og det nære naturmiljøet.

Språklige detaljer underbygger dette geografiske perspektivet.

Ord som þjóðan (hersker, strofe 15, 114, 146), órir (krangle, strofe 32) og þorp (strofe 50) har ikke tydelige paralleller i islandsk kontekst. I strofe 100 snakkes det om «krigere» (vígdrótt). Vi kjenner ikke til organiserte krigerfølger knyttet til islandske høvdinger på 900-tallet. De hadde i beste fall et par følgesvenner, men aldri krigerflokker. I tillegg peker både de klimatiske og geografiske beskrivelsene i diktet entydig mot norske forhold, noe som styrker antakelsen om at Håvamål har røtter i norsk vikingtid.

22

Håvamål.indd 22

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

Her kan det også føyes til at når vi sammenligner samfunnsbildet i Håvamål med det vi kjenner fra Norge og Island på 1200‑tallet, slik det beskrives i Sverres saga, Håkon Håkonssons saga og Sturlunga saga, som skildrer forhold på Island i perioden ca. 1120–1260, blir forskjellene tydelige. Disse sagaene reflekterer et kristnet og mer sentralisert samfunn. Håvamål, derimot, gir innblikk i en mer desentralisert, førkristen samfunnsorden som har lite til felles med det politiske og sosiale systemet vi kjenner i Norge og på Island på 1200-tallet. Dette bildet stemmer langt bedre overens med det vi finner i de eldste delene av Heims­ kring­la og i islendingesagaene, som skildrer hendelser på Island i ­perioden ca. 930–1030.

Basert på en samlet vurdering av språklige, litterære, kulturelle og historiske forhold fremstår det som mest sannsynlig at Håvamål har sitt opphav i vikingtiden, etter alt å dømme i løpet av 900‑tallet og med røtter i «Norge».

Grunnen til at jeg har satt «Norge» i anførselstegn, er at vi ikke må gå i den fellen å tolke vikingtidens historie innenfor moderne nasjonale rammer som «Norge», «Danmark» eller «Sverige».

Det gir et misvisende inntrykk av at fortidens aktører opererte innenfor klare statlige enheter. I virkeligheten var Skandinavia et dynamisk og sammenvevd landskap av høvdingdømmer, jarledømmer og kongedømmer med skiftende maktsfærer, ikke faste grenser slik vi kjenner dem i dag. Kartet over vikingtidens politiske landskap var i stadig endring. Makt ble utøvd gjennom nettverk og allianser og ikke via formelle statsorganisasjoner.

De danske kongene, som utgjorde den dominerende makten i vikingtiden, kontrollerte områder fra Slesvig i øst via Skåne og helt til Lindesnes i vest, og i enkelte perioder hadde de også innflytelse over Vestlandet, hvor Hårfagre-familien hadde grunnlagt et kongedømme på slutten av 800‑tallet. I tillegg opprettholdt de

Den høye

Håvamål.indd 23

23

01.07.2026 14:03:28

nære forbindelser med både Götaland og Svealand og ikke minst Trøndelag. Når vi plasserer Håvamål i en «norsk» kontekst, må vi derfor ikke glemme det politiske bakteppet og hvor fundamentalt forskjellig det var sammenlignet med dagens.

Denne boken Håvamål har vært gjenstand for omfattende forskning, først og fremst fra filologer, språkforskere og litteraturvitere. Deres arbeid har særlig satt søkelys på diktets poetiske strukturer og versformer samt språket i diktet, som gir verdifull innsikt i det norrøne språkets utvikling. Mange studier har også vært viet tekstens overlevering og manuskripthistorie. Det faglige fokuset har i mindre grad vært rettet mot hva diktet kan fortelle oss om samfunnet og de sosiale og kulturelle praksisene i vikingtiden.

Et perspektiv som står sentralt i denne boken. Ved å nærlese de tankene og normene Håvamål formidler, kan vi få en dypere forståelse av samfunnet i denne perioden, hvilke etiske idealer mennesker i vikingtiden skulle følge, og de kulturelle praksisene som preget deres hverdag.

Analysen er strukturert rundt fire sentrale temaer som løfter frem noen av diktets mest gjennomgående aspekter: gjesten, vennen, kvinnen og trollmannen. Gjestefiguren gir oss en inngang til spørsmål om gjestfrihet, livet i hallen og utveksling av både informasjon og kunnskap. Vennen setter søkelyset på gjensidige forpliktelser, makt og maktforhold. Kvinnefiguren, i sine mange skikkelser, ung og erfaren, fri og ufri, åpner for en drøfting av kjærlighet, kjønnsroller og kvinnebilder. Trollmannen representerer religion, magi, ritualer og spesialisert kunnskap og gir oss

24

Håvamål.indd 24

HÅVAMÅL

01.07.2026 14:03:28

mulighet til å undersøke hvordan gudene ble kontaktet, forestillinger om sykdommer og helse, arbeidsdyktighet og ikke minst kunnskapens posisjon. Gjennom disse figurene undersøker vi det samfunnet Håvamål skildrer, og det kulturelle universet diktet ble skapt i.

Håvamål.indd 25

01.07.2026 14:03:28

Håvamål.indd 26

01.07.2026 14:03:28